tirsdag 1. mai 2018

Litt tilhørighet og mening i hverdagen gjø´kke vondt.






Det er 1.mai, så gratulerer med dagen. Selv skal jeg ikke ut og gå tog, men det skal kanskje du. Grunnen til at jeg selv ikke skal gå, er ikke av mangel på opplevd solidaritet, det skyldes at jeg ikke er så god på slike ting som folkemasser. Men en kan jo ikke være med på alt, så det får stå sin prøve. Jeg håper andre har lettere for det, slik at dette med 1.maimarkering ikke forvitrer. Det er tross alt nok av områder hvor livet ikke er rettferdig. Det MÅ jo ikke være slik at noen blir stadig mer griserike, mens for eksempel syke og uføre mister mer og mer. Det er slik fordi vi velger det. Vi velger politikere som ønsker at det skal være slik. 

There is a war between the rich and poor, a war between the man and the woman, synger Leonard Cohen.



Kjæresten min og jeg kriger lite. Og idag har i hun bursdag. Det har hun egentlig hvert år på 1.mai, surprise, surprise. Men ulikt andre år, bli det denne gangen ikke noen feiring. Det ble det ikke på min dag heller, som var i april. Ingen av oss kjente på trangen til å stelle i stand. I stedet får vi samle stort og smått en annen dag. Og hun og jeg planlegger en tur ut sammen en dag bare oss to, for å spise middag. Det er det ikke ofte vi gjør. Noe som kanskje skyldes mest min angst. Så i stedet spiser vi hjemme i stedet, og skal vi lage noe spesielt, er det jeg som er kokken. Bildet over her, er fra sist gang vi var alene. Da lagde jeg en indisk vegetarrett. Og ja, den smakte godt. Men siden jeg er en kjøtteter, hadde jeg ikke lidd om det for eksempel fulgte med litt kyllingbiter også.

Selv om jeg sliter med angst, er det jo ikke slik at livet mitt mister all mening likevel. Jeg kan fremdeles lage noe godt å spise, akkurat som folk flest, og jeg kan fremdeles nyte samvær med mine kjære og nære. Jeg går på atelieret og lager kunst, og jeg koser meg i blant med en whiskey til kaffen. Jeg ler og jeg gråter og gruer meg og gleder meg. Og dette er det viktig å formidle her på Vannlandet, føler jeg. Derfor skriver jeg ofte om helt dagligdagse ting. Ikke fordi det er så spennende, men fordi de små tingene gir meg mening. Selvfølgelig gir det mening å peke på ting i samfunnet som strekker seg lenger ut enn min personlige sfære også, men mesteparten av det livet de fleste av oss lever kommer jo med en stor bit av hverdager som skal leves på best mulig måte. Dette gjelder for meg som har en diagnose, og det gjelder for deg som kanskje ikke har det.  Så mye er likt oss i mellom.

Likevel, ofte nevner jeg ting jeg finner i aviser her på Vannlandet. Det kan være ting som provoserer meg, eller ting som gleder meg. Og i dag bet jeg meg merke i at en av pavens nærmeste medarbeidere skal for retten, anklaget for seksuelle overgrep. Samtidig kan en lese at Bill Cosby allerede har fått en dom, for å ha dopet ned og misbrukt kvinner. Og spesielt det med kardinalen, fikk meg til å tenke på den gangen Sinnead O,connor rev i stykker et bilde av paven,  som et innlegg mot overgrep mot barn, og i etterkant ble forsøkt buet ut og presset til stillhet under en konsert holdt for Bob Dylan. En framføring som imponerte meg sterkt, og som traff mange. Noen jublet over motet hennes, mens andre fordømte det at hun sa noe kritisk om den katolske kirke. Det en kanskje ikke alltid tenker over, er at Sinnead også har en diagnose. Hun er bipolar. Men det stoppet henne ikke fra å bli en verdenskjent sanger. Slik er det med mange kreative mennesker som vi i dag verdsetter høyt, det finnes et utall av kunstnere som har slitt mentalt, men som likevel har fått gjort mye av verdi. Så en MÅ ikke legge seg ned og resignere om en får en utfordring. For selv om ikke alle blir en stor artist eller kunstner, så finnes det alltid noen områder hvor en kan gi noe til noen. Et smil, litt trøst og støtte, ei hand og holde i, litt tilhørighet og mening i hverdagen. Og på den måten finne en mening ved sitt eget liv også. En mening som strekker seg ut over det overfladiske kjendiseriet vi lett identifiserer som lykke via mediaoppslag, og som kanskje spesielt mange ungdommer derfor higer etter, men som kanskje ikke nødvendigvis er noe en bør drømme om likevel. Her kan du lese om ei som fikk nok.

Og nå har du kanskje fått nok Vannland for i dag også, så da avslutter jeg på min sedvanlige måte:

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: 








2 kommentarer:

  1. Ingen er bare diagnosen sin. Heldigvis.
    Flott 1. mai til deg og Beate.

    SvarSlett
    Svar
    1. Du har helt rett, Annemor. Ingen er kun diagnosen sin. Men jeg tror likevel mange føler at den skygger for mye annet i andres bevissthet. Noe som kanskje kan være en projisering, ikke godt å si.:)


      Håper du har hatt en fin dag.:)

      Bjørn

      Slett