Dagen derpå.

Det er den 18.mai. Rundt omkring i vårt langstrakte kostes antagelig sporene etter feiringen av gårsdagen bort. Folk våkner i sin egen eller i en seng de aldri har sett før, og noen våkner til fyllesyke. Det gjør ikke jeg. Og det er godt kjenner jeg. For verken fyllesyke eller bondeanger er opplevelser jeg setter høyt på ønskelista. Hvordan de som tok den litt mer ut enn jeg gjorde opplever dagen i dag, er vel forskjellig. Noen går denne dagen i møte med en erindring om masse moro, andre husker så vidt krangel med venner, fremmede eller politiet, og andre våkner kanskje med en blåveis. I hvert fall ble det litt kjas og mas i byen (les Bergen), skrives det i avisen i dag.

Nå er det ikke slik at en skikkelig fest nødvendigvis ville skadet meg, men det var det der med konsekvenstenkning da, den har nok blitt utviklet litt siden jeg var ung, og i dag ønsker jeg sjelden å neglisjere kunnskapen om at etter den søte kløen kommer den sure svien.

Selv om det for mitt vedkommende ikke ble fest og fjas med noe godt i glasset i går, ble det en fin dag sammen med familie. Barn og barnebarn og god mat er slett ikke å forakte. Til og med en kransekake fikk vi plass til på bordet. Og i knall bon-bonene var det dårlige vitser som seg hør og bør, pluss prinsessekroner, som ene barnebarnet og jeg delte på. Og ja, jeg gjør meg godt som en prinsesse, føler jeg. Bare se på bildet over her. Hvem skulle tro at bak all glamouren gjemmer det seg en gammel mann.

I dag er jeg hjemme fra atelieret, og kommer antagelig til å nyte litt rester fra i går, for som vanlig handlet kjæresten og jeg inn alt for mye mat. Men det får stå sin prøve. Den er jo spiselig i noen dager enda. Utover det skjer det nok ikke så mye på min front, tror jeg. Men over helgen er det jobb igjen. Og framover skal jeg ved siden av maleriene mine arbeide litt med et leireprosjekt jeg har tenkt på en stund, nærmere bestemt porselens fliser. Jeg begynte å lage noen prøver for noen dager siden, og det var litt kjekt å ta i leire igjen. Minnene om materiens muligheter poppet kjapt opp, og fikk meg til å huske gamle erfaringer og kanskje litt kunnskap. Om ikke lenge skal jeg også holde et lite dreiekurs, for de av mine kolleger ved atelieret hvor jeg arbeider som ønsker å være med på det. Og over sommeren skal jeg holde et lite skulpturkurs. Blir spennende å se hvordan dette går, for 30.mai er det atten år siden jeg la opp som keramiker. Men noe husker jeg vel antagelig, får jeg håpe.

Jeg vet ikke hvordan det er med deg og nye ting. Om du stadig prøver ut saker som byr seg, eller om du stort sett kjører det trygge og vante. Det kommer kanskje litt an å hvor gammel du er. Selv er jeg ikke så veldig glad i utfordre meg selv på alle fronter lenger. Jeg gjør det nok en del innen kunsten fremdeles, men ikke fullt så mye på det sosiale planet. Likevel, jeg ser det som befriende å kunne legge ut lite fordelaktige bilder av meg selv som det over her, og nå om dagen holder jeg på med et prosjekt jeg kaller «Bjørn går med klær han ikke liker å bruke». Ikke fordi det kommer så veldig mye ut av det, kanskje, men jeg er lei av å være opphengt i hvordan jeg framstår. Noe en gjerne blir om en har et snev eller mer av sosial angst, slik jeg har. Men nå har jeg oppdaget at det går bare et par dager før plagget jeg ikke liker å gå i har blitt til noe jeg liker å gå i. 

Nå er det ikke slik at jeg vil begynne å gå i kjole, eller flosshatt for den saks skyld, men jeg har en del klær jeg har kjøpt inn, som rimelig fort ble lagt bort. I blant går det dessverre ganske kjapt for seg når jeg handler inn noe nytt. Og så oppdager jeg ikke at det er noe ved det som jeg ikke liker, før jeg er hjemme hos meg selv. 

Noen tanker som har dukket opp etter at jeg tok i bruk ei jakke som har hengt over et år uten å bli brukt mer enn en gang eller to, dreier seg om at det kanskje er slik på mange felt i livene våre. Ikke kun i mitt. Fra det lille som skjer innad i en familie, til større ting som veivalg eller holdninger vi fremmer utad. Kanskje vi har lett for å la oss styre av ting vi opplever skremmer oss litt, selv der det ikke er farlig, men mer en vane eller uvane vi er undelagt, slik at vi ikke våger å utfordre tenkesettet vårt engang, men sitter i det til halsen i gamle og sære tenkesett og holdninger og angster. Noe som gjerne har ledet til at vi har tatt eierskap over de fleste sannheter vi føler bekrefter oss selv og andre, positivt eller negativt. Om det hjelper å legge ut et lite flatterende foto av selg selv eller å ta på seg noe en i utgangspunktet føler forringer imaget sitt litt, vet jeg ikke. Men det er et forsøk verdt, tenker jeg. Kanskje gjør det noe med deg. Kanskje utvider det deg litt, slik at du blir litt større enn det du lar deg selv eller andre holde på plass og innesperret. Så mitt forslag i dag, er at du tar deg en titt i skapet ditt, og ser om det er noe du har latt være å bruke kun fordi du frykter hvordan du ville blitt opplevd om du gikk med det - at du henter det fram, og går med det et par ganger. Kanskje det vil gi deg en overraskelse. Kanskje kan du oppdage noe nytt ved deg selv. Litt som når en ser en kopp fra kun én side hele tiden. Da får en kanskje ikke med seg at det finnes en hank på andre siden.

Og da har ikke jeg mer på hjertet i dag, så da sier jeg tudelu, i mangel av noe mer vettig.

Maleriet er fra en serie selvportrett jeg lagde for noen år siden, og det fikk tittelen "I min mors kjole".

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: