lørdag 31. mars 2018

Livet bør helst bestå av mer enn å studere avføringen din.




Det begynner å bli en stund siden jeg kvittet meg med akvariene mine. En tid hadde kjæresten og jeg fjorten stykker til sammen, men nå har hun ingen, og jeg har kun et lite på førti liter hvor det lever noen biereker. Snart går vel de også. På bildet over kan du se hvordan de ser ut. Akkurat her eter de kameraten sin. Noe skal en jo finne på, om en lever i et akvarium, så hvorfor ikke.

Det å ha alle akvariene var en fin hobby, som jeg hadde i mange år. Og fremdeles kan jeg kjenne suget etter å starte opp igjen, om jeg for eksempel ser noen fine fisk på en eller annen video på nett. Da helst fisk fra Tanganyikasjøen. Det var de jeg var mest interessert i. Men så var det det med arbeidet da. Akvariene må jo stelles, og interessen er nok ikke stor nok lenger til at jeg ønsker å ta opp igjen akkurat det.



Det er mye som kommer til en slutt i livet. Og så starter vi gjerne på noe nytt. Noen ganger er det planlagt, mens mange ganger bare skjer det noe, og så har vi plutselig fått en ny retning med et eller annet innhold.

Hva neste forandring i livet vil vise seg å bli for meg, vet jeg ikke. Men et eller annet sted der framme vil jeg nok slutte å lage kunst. I hvert fall vil jeg slutte å gå til atelieret. Hva jeg vil erstatte det med, aner jeg ikke. Det enste jeg vet er litt om er hva det IKKE blir. Jeg kommer for eksempel ikke til å begynne med synkronsvømming. Jeg kommer heller ikke til å begynne med dreads. Kanskje jeg skulle lage litt film? Film kan være så mangt. Se bare under dagens link nederst på siden. Den er morsom. Nærmest hysterisk morsom, spør du meg. 



Å ha noe å drive med er viktig. Og da helst noe som engasjerer. Vi kan jo alle bruke dagene til å gjøre rent eller til å studere avføringen vår, men det er grenser for hvor givende og lystbetont det kan bli i lengden. Jeg tror vi trenger noe som utfordrer oss litt mer enn støvtørking og kroppsfunksjoner. Noe som gir oss mulighet til å utvikle oss på et eller annet plan. Det kan være alt fra riverdans til å lese de store filosofene. Det viktigste er kanskje ikke hva det er, men at det faktisk er noe. Spesielt om en bor alene, slik jeg gjør. En må ha en grunn til å stå opp om morgenen, og noe å fylle timene med.



Èn ting jeg holder på med, er å skrive blogg. Noen ganger tenker jeg at nå får det være nok, men så går det noen dager og så er jeg i gang igjen. Jeg vet ikke helt hva drivkraften er, men konsekvensen er at jeg får satt ord på ting jeg er opptatt av. Og greia med det å sette ord på ting, er at de blir mer synlige på den måten. Samtidig begynner tankene å spinne, og plutselig er jeg i kontakt med både tanker og følelser jeg ikke ville forholdt meg til om jeg bare stirret i veggen og for eksempel kjente etter om noe gjorde vondt et eller annet sted i kroppen eller sjelen. For det gjør det jo, i blant. Det skal ikke stå på det. En trenger bare ikke å gi det all oppmerksomhet likevel. Vi er alle mer enn våre vondter eller utfordringer. Vi er mulighetene også. Og vi har verdier nedfestet i oss som vi trenger å minne oss selv på i blant. Slik at ikke alt ender opp med å skure og gå og kun handle om øyeblikkets behov.



I påsken er yngste datteren min hjemme en tur. Til vanlig bor og studerer hun i Kristiansand. Først var hun noen dager hos meg, men nå har hun tilbragt et par dager hos moren, før hun altså kommer tilbake hit i dag. Da må jeg lage litt mat, tenker jeg. Og helst noe hun har noen minner om. Så da blir det nok hjemmelaget pizza. Pizza er godt. I morgen skulle vi hatt fars kjøttkaker hos kjæresten min, men der herjer influensaen, så det prosjektet er lagt på is. I stedet får datteren min og jeg ordne oss her hos meg. Det går nok bra det også. Kanskje vi kan gå en liten tur i finværet. En snakker ofte veldig godt sammen når en er ute og går. Eller når en kjører bil. Alternativt kan vi se litt film om vi holder oss inne og er lei av å prate. Vi begynte på Sopranos før hun dro til moren, og det var kjekt å starte på den serien igjen, kjente jeg. Det er mange serier som tåles å se både to og tre ganger. Akkurat som en kan høre en sang flere ganger. Eller se på et bilde igjen. Eller bare glede seg over det å tilbringe tid med noen en har tilbragt tid med før.

Sånn, da har jeg fått slått ihjel litt tid og tenkt noen tanker, så nå runder jeg av finner på noe annet.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:









fredag 30. mars 2018

Hvor mye skal et vennskap koste?





Påsken ruller videre videre her vestpå, med sitt nydelige vær, men jeg sitter inne i min lille leilighet, for jeg har blitt forkjølet. Og hos kjæresten ser det ut til at influensaen har tatt tak, så jeg må holde meg langt unna henne noen dager også. Astma og kols er ikke så veldig glad i influensa. 

Samtidig er det slik at yngste datteren min er hjemme i påsken. Og også hun er forkjølet. Et par netter nå sover hun hos moren sin, men i morgen kommer hun hit til meg igjen, for å bli til tirsdag. Jeg vet ikke om hun og jeg er satt ut av samme virus, men uansett er visst dette påsken i virusenes tegn. Det er bra jeg har venner på Facebook, som jeg kan omgås via nettet, i det minste. 

Vennelista mi besto da jeg begynte å skrive dette av 425 personer. De fleste av dem er ikke venner i det hele tatt, jeg har aldri møtt dem. I stedet er det slik at de aller fleste er enten kunstnere eller kunstinteresserte, de kommer fra alle verdenshjørner, og vi deler venneliste ut i fra kunstinteressen vår.

Det meste av det jeg deler eller legger ut på Facebook handler om kunst. Selv om jeg også deler ting som handler om politikk jeg ser på som farlig eller viktig å støtte, og annet jeg mener er på sin plass å gi støtte til. I dag delte jeg et bilde som handler om identitet. For identitet er viktig for oss. Går vi på akkord med den, blir livet vanskelig. Bildet kom med en tekst som sier at hver gang jeg deler det, vil noen sløyfe meg som venn. Grunnen er at det viser to menn som kysser hverandre, og jeg delte det altså selv om jeg forsto advarselen. For hvor forsiktig skal en egentlig gå i dørene for å holde fast ved noen, uansett om det er på Facebook eller i det virkelige liv, tenker jeg. Hvor mye skal et vennskap koste. Det er greit å ha rettesnorer i livet, men de bør vel kanskje være festet i noe annet enn hva en tror andre mener eller vil akseptere. Du må kjenne etter selv, hva du mener er rett, og stake ut livet etter det. 

Nå er det ikke slik at jeg tror at det vil bli masseflukt fra vennelista min pga delingen. Egentlig tror jeg ikke det vil forsvinne noen i det hele tatt. Men om det gjør det, så plager det meg ikke nevneverdig. Mange av de jeg følger er homofile, det finnes transkjønnede blant dem, androgyne, og det finnes mennesker som kanskje søker eller er usikre på hvem de er. Og jeg synes det er viktigere å vise at jeg aksepterer dem, enn å rette meg etter de som måtte ønske å skille mellom folks verdi eller rettigheter ut i fra kjønn eller legning. Så om noen forsvinner pga et lite bilde, så bye, bye motherfucker, du blir neppe savnet.



Vennskap er viktig. Jeg selv er likevel ikke så god på akkurat den sorten. Det har nok noe med alder og erfaringer å gjøre. Livet kommer jo gjerne ikke kun med rosa enhjørninger, det kommer med noen svik, blåmerker og arr også. Etter hvert som jeg har blitt eldre har det derfor blitt vanskeligere å slippe noen inn på meg, føler jeg. Antagelig fornemmes også dette av dem jeg måtte møte, slik at det ikke er så ofte jeg opplever at noen vil komme nært meg heller. Og dette er ikke klaging, for jeg har det bra der jeg er i livet nå, så det er mer som en realitetsorientering. Og en forklaring for meg selv. Det er i tillegg en forklaring jeg kan leve godt med, og det er jo de forklaringene en kan fordøye lettest en gjerne søker, for å opprettholde i hvert fall en liten illusjon om seg selv. Tanken på at en ikke er god nok eller interessant nok eller elskbar nok til å oppveie det en måtte slite med, er jo litt tung å bære.

Det er mye som kan få en til å føle at en ikke strekker til for noen. Du har sikkert grunner du også, selv om du ikke nødvendigvis deler dem med noen. Selv er jeg snart 63 år, ufør, og arbeider derfor kun tre dager i uken på et atelier som er tilrettelagt for kunstnere som meg. Jeg anser meg også som litt mer sensitiv enn gjennomsnittet kanskje, har dårlige lunger og sliter med angst, og er vel derfor ikke å regne som dagens catch, ser jeg for meg. Selv om jeg lager verdens beste kjøttkaker og jevnt over er både ganske omtenksom og renslig. 



Andre har andre ting de kanskje ser på som et handikap, eller som de føler enkelte eller mange vil ha problemer med å akseptere. Noe de tror vil lede til at de blir puttet i en bås. Det kan være legning, kjønnsidentitet, utseende, økonomi, psykiske diagnoser, fysisk helse, hårtap, en inngrodd negl eller annet. Det trenger ikke å være store greiene før vi begynner å føle oss som annensortering. Siden jeg har en angstdiagnose og har vært til behandling for denne, har livet ført meg tett på andre med samme utfordring som meg selv. Men også berikelsen som ligger i å komme tett på de som har en annen psykisk utfordring, har jeg blitt unnet. 

Ikke alle av dem jeg har møtt er likevel åpne om diagnosen sin. Og det tror jeg skyldes at de er redde for å bli stigmatisert, stengt ute eller snakket om. Samtidig er jo dette med at vi alle ønsker å bli elsket som den vi er, en sterk lengsel i de fleste av oss, tror jeg. Blir vi ikke det, må vi satse på noe annet. Noe som ligner på å bli elsket som den vi er. Så vi skammer oss og skjuler oss så godt vi kan, velger en fasade vi tror kan gi oss noe, og lever med skammen som en utpresser. Dvs en som har noe på oss og derfor begrenser oss. En som kan avsløre oss. Men hvor mye skal et vennskap koste? Hvor mye skal et forhold koste? Hvor mye skal kjærlighet koste? Hvor begynner og slutter vår taushet og vår skam?

Påsken ruller videre, og jeg får finne sofaen og tv. Det finnes sikkert noe å se på der. Hvis ikke så har jeg både nettet og noen videoer. I morgen kommer datteren min tilbake, og snart er både forkjølelser og andre virus borte, slik at hverdagen finner tilbake til sine mer eller mindre givende rutiner og muligheter.

Ta deg gjerne tid til å høre på musikken under dagens link, om du ikke har det for travelt.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:








mandag 26. mars 2018

Jeg kommer neppe til å genierklære Ari Behn.




I dag skinner solen - yeiii - i hvert fall litt. Hvor lenge det vil vare vet jeg ikke, men den nytes så lenge den titter fram. Såpass må jeg innrømme.

Påsken lurker seg innpå. Og jeg burde vel skrive handleliste, i stedet for blogg. For mat må bringes i hus, og i dag blir den store handledagen. Ikke for det, jeg har så jeg klarer meg i skap og frys, men siden datteren min kommer hjem i påsken, får jeg vel fylle på med litt godsaker også. Blant annet må jo påskeegg fylles med snop. Det gjelder for begge døtrene mine. Selv om de nå nærmer seg tretti år, hører det liksom med. Akkurat som julestrømper. 

Tradisjonen tro, må vi i påsken samles både store og små, til fellesmiddag hos kjæresten min. Maten er det jeg som lager, det er også tradisjon. Men hva jeg skal lage vet jeg ikke helt enda. Lam vil jeg ikke ha, selv om mange liker det. For meg gjør sau seg best på beite. Så vi får nå se. Noe får vi vel til. 

Ellers har det jo blitt veldig stille i media etter Listhaugs sorti. Det er nesten så jeg savner det. En periode der slo jo sirkuset både Kjendisfarmen og andre sosialporniografiske serier som serveres ned i støvlene. Men så ble det altså stille. I hvert fall tilsynelatende. Hva som foregår i kulissene vet vi jo ikke. Men at det forgår noe kan du ta deg i ræva på. Så snart er nok både dame og kors og provoserende ytringer på plass igjen.

Jeg vet ikke om du fikk med deg programmene om Ari Behn som gikk nylig, men det gjorde jeg. Uten at jeg helt forsto all viraken på forhånd, med advokatkjendis Elden og ønske om å få stoppet visningen. Det var jo svært lite å henge seg opp i, som skulle gi grunn til reaksjoner, spør du meg. Litt bihulebetennelse ødelegger da verken omdømme eller karrieremuligheter framover, skulle en tro. Så selv om det blir å spekulere, lurer jeg på om all støyen i forkant av tv-programmene kanskje handlet om markedsføring. Den avgåtte gemalen fikk jo reklamert solid både for seg selv og maleriene sine. Mens sett bort fra litt rasling med sabler i media, skjedde det jo lite å skrive hjem om verken i serien eller rundt den. 

Hvor gode maleriene til Ari Behn er, er jeg usikker på, men jeg føler ikke umiddelbart for å genierklære mannen, kjenner jeg. Såpass ærlig må jeg kunne være. For meg blir spørsmålet om det er kvaliteten på bildene som selger dem, eller merkevaren Ari Behn, en problemstilling som er verdt å tenke en tanke eller to rundt. Gjerne før du åpner lommeboka. Det er tross alt mye kunst å velge mellom der ute.

Ja, ja, nå har jeg fått utsatt både det å skrive handleliste og det å vaske opp noen minutter, men jeg bør vel runde av prokrastineringen og ta grep om dagen. Den kommer jo ikke tilbake for å gi meg en ny mulighet. Sløser jeg den bort, er det endelig. Sånn er det med mye i livene våre. Det meste er dessverre ikke reversibelt. Enten det gjelder ting du burde ha gjort der og da, men ikke gjorde, eller ting du gjorde, men ikke burde ha gjort. Så gjør det du bør, det du egentlig vil, før det er for sent. Du blir ikke yngre. Gi noen en klem. Fortell at du bryr deg. Lag en middag for noen. Ta telefonen du har utsatt. Ta oppvasken. Ta et par dansetrinn. Kjenn at du er til.

Ha en fin dag og en strålende påske.

Bjørn

Dagens link:






søndag 25. mars 2018

Hei, her er jeg. Og her er jeg hjemme.




Det er påsketid. Og på Facebook kan en lese om de som har dratt på hytta, alternativt har tatt turen til syden eller andre mer eller mindre skryteverdige steder på vår lille klode. Gjerne rikt illustrert med bilder av solfylte, hvite vidder, eller paraplydrinker og nesten like, hvite sandstrender. Selv er jeg hjemme i min lille leilighet, her er min påske, og nå legger jeg ut bilder herfra. Jeg vet ikke hva som er verst eller best.

I går kjøpte jeg meg noen blomster. Det er det ikke ofte jeg gjør. For de pleier å dø for meg. Men nå tenkte jeg at jeg skulle forsøke med litt grønt igjen likevel. Litt kostet blomstene mine, men langt mindre enn en påskeferie. Og med litt innsats varer de lenger også. 

Som det kommer fram på bildene, ble det litt overvekt av grønnsjatteringer som ble bragt i hus. Fargesprakende blomsterkroner holdt jeg meg unna. Ikke fordi jeg har noe i mot dem, men fordi de oppleves som enda vanskeligere å holde liv i enn en yuccapalme. Nå kunne jeg selvfølgelig gått for noen blomster i plast, mange av dem ser jo ganske fine ut, men det blir på et vis som å innføre et nederlag i leiligheten min, som jeg må forholde meg til hver dag, føler jeg. Litt som å få omplassert eget fett i kroppen for å få trendriktig ræv, eller å gå med tupé. 

I den siste tiden har jeg hatt det litt kjekt med å utvikle miljøet jeg bor i. Dvs leiligheten. Tross alt tilbringer jeg jo ganske mange timer her i mitt lille rede, siden jeg arbeider kun femti prosent på atelieret, og er lite ute ellers pga sosial angst. Ikke inviterer jeg så mange inn til meg heller, og enda færre inviterer seg selv. Noe som kanskje skyldes en fornemmelse av tilknytningsvegring hos meg, som lett kan mistolkning som avvisning. Ikke fordi jeg nødvendigvis vil være slik, men fordi jeg ikke klarer å få til noe annet, eller ikke våger. Så, for å konkludere, sitter en mye alene, er det jo kjekt å kunne ha det litt koselig der en bor. Og nå når jeg legger ut et par bilder, er det jo nesten som om du er her sammen med meg du også.



Hva folk flest legger i begrepet koselig, er nok forskjellig. Selv tenker jeg at et snev av levd liv bør få ha sin plass i min personlige koselighet. Noen bilder av barn og barnebarn, og noen pyntegjenstander som bærer en litt større historie i seg enn at de ble kjøpt i en interiørbutikk, har derfor fått sin selvfølgelige plass. Blant annet har jeg foto fra tilbake til tippoldeforeldre stående framme. Og pyntegjentander jeg har arvet får også eie sin lille plass i lyset, i stedet for å bli pakket ned og oppbevart på det viset. Det lille, slitne bordet med blomster på og rundt, er for eksempel etter min bestemor.

Dette illustrerte litt av hva jeg har, hva jeg lever i og med. Men i fantasiene mine, har jeg ofte drømt om en stor, hvit futuristisk bolig i åssiden, der minimalismen blir dyrket og finpusset til en absolutt perfekt standard. Men det å få til noe slikt forutsetter jo en del grunker som jeg ikke har, og jeg vet egentlig ikke hvor koselig det ville vært å bo i en slik renslikket borg, men kos er kanskje heller ikke den største drivkraften bak å skaffe seg dem. Kanskje handler det like mye om å vise fram hva man har råd til, dvs status. Vi trenger jo tydelige skiller mellom fattig og rik for at det skal være noe vits i skillet. Samtidig popper det opp ferdighus og "billige" etterligninger, som skal gi deg følelsen av futurismens og enkelhetens estetikk, men hvor spikerhodene likevel står synlige i listverket og raserer illusjonen rimelig påtagelig. 

Andre fantasier jeg har, går vekk fra minimalismen, og over mot maksimalismen. Pr i dag er jeg nok mer der, tenker jeg. Men også i maksimalismen finnes det noen begrensninger jeg må forholde meg til. Jeg vil jo ikke at det skal se ut som om jeg bor i et lager eller på ei dynge, for eksempel. Og saker og ting jeg liker godt koster også her mye penger. Så i praksis går jeg derfor altså mer mot det jeg selv opplever som det koselige og personlige, enn at jeg forsøker å oppfylle kravet i en retning. Likevel, fantasier er gode å ha. Og under en Pinterestkonto jeg har opprettet, kan du finne litt bilder av møbler og interiør jeg har samlet, som illustrerer maksimalismen jeg snakker om.  



Selv vokste jeg opp i en tid, der for eksempel besteforeldrene mine eide stort sett de samme tingene fra før jeg ble født til de døde. Vel kan det ha blitt fornyet en sofa og litt slikt innimellom, men mye av miljøet de bodde i var preget slik jeg selv forsøker å prege miljøet mitt, med ting som har en historie, og ikke var ment å bli byttet ut og kastet i neste uke.

Når det gjelder miljøet i barndomshjemmet mitt, var ikke det like koselig som for eksempel i mormors hus. Hjemme var det lite historie. Det meste handlet om at ting skulle være «riktige» og fornuftige, tror jeg. Men uten at foreldrene mine hadde verken lyst eller evne til å kjæle så mye med estetikk og hygge. Hjemmet vårt ble uansett lite besøkt av andre som kunne nytt det om det var vakkert, koselig eller dyrt innredet, siden det var en krigssone med stadig gjentagende overgrep og en alltid tilstedeværende frykt, så det koselige hadde nok dårlige livsvilkår allerede i utgangspunktet. Det meste dreide seg rundt det å sitte rett i ryggen og å unngå bråk.



Kanskje det er oppvekstmiljøet mitt som får meg til å ville ha et koselig hjem i dag. Et hjem som minner mer om bestemorhuset, enn barndomshjemmet mitt. Selv om egentlig burde jeg vel si barndomshjemmene mine, siden vi flyttet en del. Kanskje er det også slik at jeg vil det skal framstå som varmt og koselig her hvor jeg bor i dag, for å gi noe til barna og barnebarna mine. Noe som ikke handler om at alt trenger å være «riktig», dyrt, trendoppfyllende eller fasadeglatt, men i stedet er litt personlig og inviterende. At det framstår veldig tydelig som pappa og bestefars hjem, med en liten egenart. I dette inngår kunst. Jeg har en del kunst, på hyller og på veggene. Ikke av den dyre sorten som gir meg status, men arbeider av andre kunstnere jeg kjenner, som jeg har byttet til meg, fått eller kjøpt. Ingen andre har akkurat den samme kunsten som meg, og det liker jeg. Kunsten utvider historien min og gjør den synlig for meg, opplever jeg. Større enn det trange livet jeg til tider lever. En tranghet som skyldes en del sykdomsutfordringer. Hjemmet mitt og tingene i det, strekker sine tentakler gjennom tiden og henter fram en tilhørighet og en identitet for meg, som går ut over begrensningene mine, og det synes jeg er fint. Ikke fint på den måten at det er det første jeg tenker på når jeg står opp om morgenen, men det ligger der. Og i blant får det ord knyttet til seg, som nå. 

Det er søndag. Klokken er stilt fram til sommertid, og vi går lysere tider i møte. Det synes jeg er fint. Jeg liker ikke vinteren. Den er mørk og grå og kald og trist, og gjør lungene mine dårligere. Sommeren derimot, er grønn. Og i blant kommer den med varme og sol. I tillegg er solen som skinner også på meg, på deg, de rike, de fattige, de syke og på de friske, helt gratis.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:





fredag 23. mars 2018

The point of no return.





Det asfalteres utenfor her hvor jeg bor. Etter at de måtte grave opp og reparere noen vannrør for noen uker siden. Og det er bra asfalten kommer tilbake. Men jeg liker mindre å bli vekket tidlig på en dag hvor jeg potensielt kunne sovet litt lenge. Men sånn er livet, en vet aldri hvor haren hopper, sa mannen og satte fella i ovnsdøra.

Påstanden rundt haren, er kanskje ikke helt sann. For i blant vet vi hvor ting går. Eller vi burde vite det. Det gjelder for deg og meg, og også mennesker som for eksempel Listhaug. Det å kunne se mulige konsekvenser før en kaster seg ut på dypet, er en evne vi har, men ikke nødvendigvis alltid bruker til egen fordel. Hvorfor det ikke alltid funker, kan ha mange årsaker. En kan være litt for høy på seg selv. En kan ha gjort erfaringer som sier at det sikkert gå bra denne gangen også, eller gevinsten er så stor at vi velger å gamble. I tillegg har en mennesker som tror de har eller bør få ha større rettigheter enn andre, dvs blant annet de som heller i en en antisosial eller narsissistisk retning. Pluss at det kan handle om fortvilelse.

Maleriet jeg viser et foto av i dag, er foreløpig  siste bidrag i en serie minimalistiske motiver, som jeg har holdt på med en stund. Tittelen det fikk er «The point of no return». Et punkt vi alle nok har fått oppleve. Samtidig har vi fått kjenne på følelsen når alt håp er ute. For eksempel når den uerstattelige vasen etter gamle tante Olga går i gulvet med et knas. Da er løpet kjørt. Tiden har satt ned foten, og det er umulig å gå tilbake. Andre erfaringer kan gi større konsekvenser enn en knust vase. 

***

RAMME

klemt inn i en liten svart bok 
mellom dikt om kjærlighet:

tre aborterte fostre
blikket til en hund i det den skal dø

Og Solveig 
som så evigheten rosa
og gikk i fossen

***


Det lille diktet skrev jeg for ganske mange år siden. Siden har det blitt hentet fram og flikket på både en og to ganger. Grunnen til at jeg hentet det fram igjen akurat nå, er at jeg så et program på tv, som heter «Helene flytter inn». Denne gangen flyttet hun inn ved Modum Bad.

For snart førti år siden flyttet jeg også inn på Modum Bad, og jeg ble der i et halvt år, før jeg reiste videre til Bergen og tok utdannelsen min. Siden det har jeg arbeidet som kunstner. De siste årene som uførtrygdet kunstner, men likevel - jeg maler. Inn mot noe, og vekk fra noe. Hver uke.  

Grunnen til oppholdet ved Modum Bad var at jeg opplevde så mye angst og depresjon, at livet var blitt håpløst og for vanskelig å takle på egenhånd. Det var jeg ikke alene om å oppleve. Blant annet opplevde Solveig, ei jente på min egen alder, det på samme måten. Og en natt gikk hun ut på den vaklende broen en kan se i begynnelsen av det nevnte tv-programmet, og kom aldri tilbake. 

Vi har alle stått der hvor et eneste lite skritt framover ville ført oss til punktet hvor det ikke er mulig å gå tilbake lenger. På den ene eller andre måten. Det kan være i det lille øyeblikket før vi presser gassen i bånn for å kjøre forbi en bil, eller sekundet før vi klikker «send» på dataen. Ikke alt er potensielt katastrofalt, men nye lar seg ikke rette opp igjen likevel. 

Det var rart å se bildene fra Modum Bad. Noe kjente jeg igjen, noe hadde jeg glemt. Men mye av følelsene jeg opplevde der var veldig tydelige. Spesielt den dagen hvor vi fikk vite at i løpet av natten hadde Solveig gått ut for ikke å komme tilbake igjen. Avmakten, følelseskaoset og savnet sitter i meg enda. Og blir nok aldri helt borte. Fine, vakre Solveig som ikke gjorde noen fortred, men samtidig var så redd og trist. Den mest forsiktige av oss alle. Jeg skulle ønske jeg kunne gjort noe, jeg skulle ønske jeg hadde sagt noe dagen før, som hadde forandret alt, noe som ga håp. Jeg skulle ønsket jeg kunne forhindret det. 

I blant føler jeg meg så hjelpeløs i møte med andres smerte, enten den er fysisk eller mental. Da, og nå. Og sikkert i morgen også. I blant fikser jeg så vidt mitt eget liv. Så hvordan skal jeg klare å fikse andres også?



Bildet med sirkelen, er en skisse jeg lagde for ca. femten år siden. Jeg kalte den "Broen, elven og Solveig". Jeg blir på et vis aldri helt ferdig med dette minnet.

Årene går. Erfaringer hoper seg opp. Dører åpnes og knuste skår ligger i gamle sår og skjærer seg fram mot The point of no return. Og i går var jeg på sykehuset og fikk stadfestet binyrebarksvikt, etter en periode med en del prøver. Konklusjonen ble at jeg har det som kalles den sekundære varianten. Men det kunne vært verre, det kunne vært den primære. Ikke akkurat gøy uansett, men alt er dessverre ikke gøy hele tiden. Dette er likevel ikke det verste en kan få oppleve, selv om det ledet meg fram til «The point of no return». Grunnen til at jeg skriver om det her, er at jeg mener ting bør snakkes om. Det bør ikke være nødvendig å skjule alt. Mens grunnen til svikten, skyldes for store mengder med lungemedisiner over mange år. Litt surt akkurat det, men lite matnytte i å dvele ved det. Jeg må og måtte jo puste.

Det går an å leve med angst, det går an å leve med depresjoner, og en lever best om en erkjenner utfordringen, har skjønt hva det går i og funnet mottrekk. Det går fint å leve med litt stikk i leddene, med cøliaki og et begynnende hårtap, eller hva en nå fyller dagene med. Som det også gå å leve med binyrebarksvikt, om en passer litt på og følger et regime. Nå som jeg er diagnostisert, må jeg gå med et lite kort på meg som sier noe om medisinering ved en krise, men det er jo heller ikke så tungt å bære. Noen få gram mer enn kjøpekortet er helt innafor. Nå gjenstår det litt scanning for å sjekke om svikten har ledet til beinskjørhet, siden det kan være en bivirkning. Men også det kan en få hjelp til ved hjelp av kjemi i pilleform.

Det var nå det. I går kveld hadde jeg besøk av barnebarna, eldste datteren min og mannen, og det var veldig koselig. Vi spiste kake og sjokolade og drakk kaffe og brus, og jeg kjente på hvor godt det er med familie. Hvor fint det er å få følge med på hvordan de små vokser og utvikler seg. Yngstemann var mest opptatt av å gulpe opp surt på moren, lage lyd og veive med armer og bein, mens eldstemann hadde lært seg den korteste veien til kjøleskapet mitt og tok eierskap med den største selvfølge. Hun hadde også lært å si tusen takk når hun fikk noe, og var tydelig stolt av det. I tillegg husket hun at Bestefar ikke kun heter Bestefar, men Bjørn også. Akkurat det var veldig rart for henne en stund. Livet er et rart sted å utforske.

I dag er det fredag, og jeg har allerede startet på påskeferien. Om noen dager kommer yngste datteren min hjem i ferien, og blir en drøy uke. Det blir også kjekt. I det hele tatt er det mye som er kjekt i mitt liv. Og sikkert i ditt også. Om du ser deg litt rundt, får du nok øye på det. Veldig mye handler om å få øye på ting. Ting som er der, men som vi kanskje har begynt å ta som en selvfølge slik at det forsvinner i den gå massen av hverdager, eller som vi har glemt og gjemt bak lange rekker av tanker og følelser rundt alt som er vanskelig.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:






mandag 19. mars 2018

Listhaug, folk flest, og en sang til motet.




Så kom regnet. Om det var velkomment? Ikke så veldig, føler jeg. Men jeg kan jo bare snakke for meg selv. Noen synes kanskje det er kjekt at regnet kom. For slik er jo vi mennesker, at vi tenker forskjellig og mener forskjellig og føler forskjellig. I tillegg velger vi forskjellig, vi handler forskjellig. Viktigheten i, og evnen til, å skille mellom det å mene/tenke/føle kontra det å handle, er det ikke alle som helt klarer å få med seg. Noe som kommer tydelig fram i diskusjonen rundt Listhaug i disse dager. For der noen klarer å diskutere sak, ender andre opp med å handle annerledes, og de mørke sidene i sjelen popper fram, ikledd diverse ukvemsord og trusler.

Selv har jeg ikke vært på nett og truet med å drepe noen. Jeg synes på en måte ikke at det er nødvendig. I mitt hode dreier saken seg i bunn og grunn ikke om folk med terrorkoblinger bør utvises, men om hvem som skal dømme folk i dette landet. Om det er politiet, rettsvesenet, folk på Facebook og i kommentarfelt, eller diverse politikere. Selv synes jeg det bør være dommerne i en rettssal, der både en anklager og en forsvarer får komme til ordet før en avgjørelse tas. Uansett mistanke, uansett forbrytelse. Dette ser jeg på som en menneskerett, og menneskerettighetene kan ikke gjelde kun for dem vi liker. Da snakker vi ikke lenger om en menneskerett. Samtidig opplever jeg det som et tankekors, at det for meg ser ut til å være noen av de samme menneskene som mener politikerne bør få dømme for å gi oss et tryggere samfunn, som på nettet også truer med å ta livet av folk som mener noe de selv ikke liker. Selvfølgelig uten lov og dom. Her er det noe skurrer, synes jeg. Noe som ikke henger på greip. Det minner kanskje litt om tankegangen jeg tror terroren vi frykter bygger på.

Det er mye som har forandret seg i velferdssamfunnet vårt de siste årene. Spesielt for de svakeste. Mens de rike blir rikere og politkerne gir seg selv solide lønnsøkninger. Goder som fantes for syke og uføre blir fjernet enda kjappere enn retten til lakrispiper og vannscootere blir etablert. Fødende får ikke tid på fødehjemmet. Stadig større bompengeregninger gjør det vanskelig for barnefamilier. Eldre og pleietrengende lever under regimet til ei stoppeklokke, og medisiner er for dyre til å gi til de aller sykeste. Samtidig ser det ut til at veldig mange ikke får med seg dette, ikke bryr seg, eller synes det er viktigere å spre fremmedhat. Er det disse menneskene som bør få stake ut veien i landet vårt og styre via en representant som Listhaug?

Å løse opp rettsstaten er ingen god ting for folk flest, tror jeg. Å sette inn sterke menn eller kvinner i stedet for et solid rettsvesen, er gjort før, og vi har også i dag slike styresett rundt om kring i verden. Selv føler jeg sterkt at jeg heller vil bo her enn der.

Så har vi bildet som startet hele greia da, og som ble lagt ut av Listhaug. På samme dag som Utøyafilmen ble lansert. Og jeg tenker at selv om det skulle vise seg at det ikke er en tilsiktet kobling der slik hun hevder, så føler jeg meg ikke trygg med tanken på at en politiker som IKKE ser den mulige koblingen skal få lov til å begynne med å dømme folk. For da mangler du et eller annet, tenker jeg. For eksempel vidsyn. Og empati. Det blir som i målet helliger midlet. Men det gjør det jo ikke. Det bør det ikke få.

Det stormer i politikken. Og kanskje er det en positiv ting. Ting blir dradd litt fram fra mørke kroker, og blir synlige for folk flest. Synlighet er bra. Ingen er tjent med at ting skjer i det skulte. Men ikke alt som popper fram i disse dager er mørkt og truende. For samtidig som rasister og nynazister og høyrevridde av forskjellig brunkulører rasler med sabler og kors og ber oss sende blomster til flyktingenes heilnorske nemesis, dukker det opp en vilje blant folk i Norge vårt langstrakte, som viser hva brorparten mener om saken. Noen startet en innsamling til Leger uten grenser, som en motvekt til Listhaugs blomsterbuketter. Og nylig var innsamlingen oppe i tolv millioner kroner. Sånt er fint, synes jeg. Folk markerer en motstand mot populisme, skremselspropaganda og en retning mot det totalitære på en positiv måte. Ingen trusler blant folk flest. Ingen som får beskjed om at de bør drepes eller massevoldtas av en gjeng flyktinger. Kun noen kroner til Leger uten grenser.


Dett var dett. Det er mandag, dvs handledag. For meg selv, kjæresten, pluss hennes far, som ikke er i stand til det selv lenger. Og sånn gikk no dagan.


Bildet på toppen viser hva som dukket fram da jeg dro fram sofaen min for noen dager siden. Det hadde samlet seg mye drit der. Slik det ofte gjør der det er mørkt og trangt.


Ha en fin dag.


Bjørn


Dagens link:



søndag 18. mars 2018

Du trenger ikke å skjule hele deg bak et lite, trangt skall.





Det er søndag morgen, og utenfor husets fire vegger skinner solen. Så selv om det er litt kuldegrader ute, ser det ut til å bli en fin dag. Innenfor veggene er det heller ikke så verst. Jeg har litt vondt i hodet etter litt for mange timer på øret, men det kan jeg leve med. Sånt går jo over.


Noe går over, annet havner i startgropa. That´s life. Og i dag skriver jeg det første blogginnlegget på en ny datamaskin jeg fikk i hus i går. Denne gangen en mac, med skriveprogrammet Pages i stedet for Word. 


Det føles litt rart å gå fra pc til mac, kjenner jeg. Det er mye som er forskjellig, og mye som plutselig skal læres for en gammel mann. Men det går seg nok til. Jeg vet det finnes folk på min alder som ikke klarer å bruke verken data eller smart-telefon, men der er jeg heldigvis ikke selv enda. Jeg får i det minste til litt, selv om jeg nok havner relativt solid i bakevja satt opp mot den yngre garde.


Det er ikke kun jeg som trekker på årene. Min gamle pc begynte å bli litt tilårskommen den også. og var blitt ganske treg. Derav nyanskaffelsen. Ideen med den nye macen, er å bruke den til å redigere bilder i et program som fotoshop eller lignende, som jeg kan bruke som utgangspunkt for malerier jeg vil lage. Jeg kjenner også på en lyst til å arbeide litt med film. Jeg tok et lite filmkurs for noen år tilbake, der jeg brukte et filmprogram på mac, og det var moro. Jeg har også brukt film i noen av utstillingene mine, og selv om de har vært rimelig enkle i både form og utførelse, har de likevel hatt en effekt. Og grunnen til at disse minnene poppet opp nå, er at  førstkommende tirsdag skal jeg vise en litt større greie jeg ga tittelen «Every wall is a door», som jeg lagde for Kulturveka her i Bergen. 


Kulturveka er et samarbeid mellom Bjørgvin DPS, Arna og Åsane kulturkontor, Kunst, kultur og psykisk helse, Bergenhus og Årstad kulturkontor, og Bergen Kommune. «Every Wall is a door» ble laget til veka i 2009, og var svaret på en invitasjon til å holde et foredrag om hvordan en kan bruke sin historie og sine kunstneriske evner til noe positivt i forhold til egenverdi, selvterapi og håp. Gitt min til tider sterke angst, ble et vanlig foredrag umulig for meg, men jeg hadde likevel lyst til å si noe, så det er grunnen til formen det fikk. 

Denne gangen skal jeg vise foredraget/filmen/framstillingen for en gruppe kolleger. Og det føles litt godt å hente den fram igjen, selv om den er tøff for meg å forholde seg til også. Mye dreier seg rundt vold og overgrep i barndommen. Samtidig håper jeg den kan oppleves som noe godt også, for dem som får se den. Tilbakemeldingene ved tidligere store og små visninger har i hvert fall vært stort sett positive, selv om enkelte har forlatt salen. Men slik er det jo. Det er mange av oss som har vanskelige barndommer og traumer, og det å få ting midt i fleisen på en noe direkte måte, kan selvfølgelig vekke følelser.

Jeg tenker at uansett følelser, så er åpenhet en god ting. Det kan utfordre ting som fasade, skam osv, men når det kommer til stykket bør vel slike saker uansett ikke få styre livene våre. Taushet er ingen løsning. Om noe i det hele tatt, så er de i beste fall en unnvikelse.

Egget du ser på toppen av blogginnlegget, er et gjennomgående element i "Every wall is a door". Mens tatoveringen under her fikk jeg av kjæresten og døtrene i etterkant av fullført arbeid.




Om jeg kunne, skulle jeg lagt filmen ut på nett, men jeg har ikke rettigheter til musikken jeg har brukt, så det lar seg dessverre ikke gjøre. Men jeg kan legge ut noe fra installasjonen synlig/usynlig som jeg satte opp i 2011, der jeg brukte video som et element. Det kommer her - utstillingen for seg, og videoelementet for seg:






Og da har jeg vel fått sagt nok for i dag. Jeg kunne selvfølgelig skrevet ganske mye om Listhaug, bildet hun la ut på Facebook og maktkampen/manipuleringen som forgår i kulissene nå i etterkant, men det er det jo så mange andre som tar seg av, så du er vel rimelig mettet uansett.


Ha en fin dag.


Bjørn


Dagens link:





søndag 11. mars 2018

Lost in translation.




Det er søndag. Og denne dagen startet som de fleste dager, med at jeg våknet. I hvert fall delvis. For egentlig sitter jeg her og er litt usikker. Kanskje jeg drømmer. Jeg TROR ikke jeg gjør det, men jeg VET det jo heller ikke. Kanskje alt er en drøm. Og en først våkner når en dør. Spørsmålet da blir hva en våkner til.

Slike tanker som dette kan være morsomme og leke litt med. De leder deg likevel neppe til noe matnyttig. Men heldigvis er det ikke slik at alt må ha mål og mening. I blant kan en bare la det surre og gå litt. En må ikke stå på fra morgen til kveld i et rigid, selvpålagt system, der alt er planlagt og en forsøker å få plassert hele verden og livet på den begrensede flaten av et excelark. Jeg tenker at excelark bør nøye seg med å være et hjelpemiddel, og ikke et mål i seg selv.

Søndagen er i gang. Med sin slapphet eller hva du nå velger å putte inn i den. For jo, du har noen valg. Det er ikke nødvendigvis der utfordringen ligger, om du mener du har en utfordring. Kanskje ligger den et helt annet sted enn i mengden av valgmuligheter. Du kan bli styrt av noen andre, eventuelt av sider i deg selv, som saboterer det du EGENTLIG ønsker. For vi har jo alle noe vi EGENTLIG vil. Enten det handler om karriere, kjærlighet, trim eller kaloriinntak, bare for å nevne noe.

Det andre kan gjøre for å sabotere livet ditt, kan for eksempel linkes til kravene de stiller til deg, eller motpolen - det vil si at de ikke stiller krav i det hele tatt. At de knapt nok bryr seg. Det kan også handle om mangel på energi/livsinnhold/mening/glede/mot/evner hos vedkommende, slik at du lever med en solid porsjon daukjøtt du må hanskes med på daglig basis. Videre kan det handle om manglende evne til å se deg, eller kun et reinspikka ønske om makt. Mens du selv kan sabotere deg selv om du for eksempel har laget deg levemønstre du kanskje ikke er i stand til eller ønsker å se/forstå/forholde deg til, og surrer avgårde som en hodeløs høne, og ikke engang forstår at hodet forsvant for lenge siden.

I tillegg til disse eksemplene, kan mye bli sabotert av konkrete årsaker som det ikke lar seg gjøre å forandre på. Det blir for eksempel vanskelig å gå en søndagstur om du mister et ben. En slik utfordring kan nok slite litt på humør og pågangsmot, og det er sikkert lett å resignere litt stilt overfor den. Men så var det det da, at noen får seg en protese. Eller en rullestol. Og da åpner det seg muligheter som ikke var tilstede om en så for seg at livet videre ville bli kun stillesittende.

Vi har alle noen utfordringer. Undertegnede inklusive. Og jeg liker dem ikke nødvendigvis, slik du sikkert ikke liker alle dine heller. Men jeg tenker at livet blir verken verdig eller interessant om alle utfordringer forsvant som dugg for sola. Det er heller ikke slik at livet kun blir verdig eller interessant om en får oppfylt alle drømmer eller fantasier. Jeg tenker at verdigheten ligger et annet sted enn ved livets ytterpunkt, og at den alltid er mulig å finne. Så kanskje en bør begynne å jakte på den, om det oppleves som om den har forsvunnet. Det er jo ikke engang sikkert at den ligger så langt unna. Kanskje den ligger innenfor den radiusen du allerede har til disposisjon. Dvs at den antagelig ikke ligger i Thailand eller på Island eller en sydhavsøy, innenfor veggene til et plettfritt slott eller i bildene du smykker deg med på Facebook, men et sted inni deg selv. Verdighet ligger med andre ord ikke i en skinnende fasade, men heller i et mer eller mindre kaotisk indre. Den ligger ikke i hva du klarer eller får, men i hva du strekker deg etter.

Det siste bildet jeg malte, kaller jeg «Lost in translation». Det er det du ser over her. Jeg tenker at jeg forsøker å dele en av virkeligheter i det jeg maler. Det er det jeg holder på med, that's my trade. Jeg forsøker å formidle noe, gjennom å sette form og farge på en flate, på samme vis som en gjør med ord. Men dette kommer jo med noen utfordringer/begrensninger. Et maleri er avhengig av min evne til å gå i gang, til å fullføre, og det å gi noe mening. Spesielt de to første punktene er viktige. Uten at jeg begynner og uten at jeg fullfører løpet, blir det lite å vise til. Om det jeg maler er forståelig og gir mening for andre enn meg selv, burde være mindre viktig, men likevel har det sin plass på en vektskål i livet mitt, der motvekten kan puttes i sekken latterlig, dårlig, mislykket, pretensiøst o.l.

Jeg tenker at noe av det jeg føler og tenker vil bli lagt igjen i arbeidene mine. Til og med et snev av verdighet. Men ikke alt jeg vil si fester seg. Noe forsvinner på vei fra hode, via hånden og penselen og fram til lerretet. Det vil si i oversettelsen. Og jeg syntes det var morsomt å sette fokus på det som ikke er med i dette maleriet, mer enn det som du og jeg faktisk kan se. Derav tittelen. På samme vis som med maleriet, forsvant ganske sikkert noe også på veien fra mitt hode til ditt, i dette blogginnlegget som også fikk tittelen "Lost in translation". Så kan en jo spørre seg om dette er like morsomt å tenke på som at alt kanskje er en drøm. Det kommer kanskje an på øynene som ser. Spør du for eksempel kjæresten min, vil hun antagelig hevde med både bravur og patos at humoren min jevnt over suger ganske ettertrykkelig uansett, så jeg skal være forsiktig med å påstå noe.

Det var det, ferdig med dagens dont, men skulle du kjenne på en nærmest overveldende trang til flere glimt fra livet og kunsten min, så følg meg gjerne på instagram.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:






mandag 5. mars 2018

Fremdeles ung og lever drømmen, der har du meg.




Det er mandag, og utetemperaturen har steget igjen, etter ei uke med ganske mye kulde. Selv er jeg ikke så glad i kaldt vær. Kulden gir meg problemer med å puste, pga astma og KOLS. Så forrige uke satt jeg inne. Noe som til tider var kjedelig, men ellers helt greit. Jeg visste kulda kom, og hadde handlet inn det jeg trengte, så jeg manglet lite. Det eneste måtte kanskje være litt sosial omgang. Men på fredag stakk en venn og kollega innom på en kopp kaffe, og det var kjekt. Veldig ofte blir de samtalene en har med andre langt mer spennende enn de en har med kun seg selv.

I tillegg til å se mye på tv i uka som gikk, har jeg også fått tenkt litt. Blant annet på hva jeg skal arbeide med på kunstfeltet videre framover. Og det føler jeg har vært oppklarende. Så nå gjenstår bare selve jobben. Den kan bli litt utfordrende, for jeg tenker å lære meg å bruke Fotoshop, eller et tilsvarende billedprogram. Kanskje et gratisprogram. Jeg driter jo ikke akkurat penger. Jeg får se hva som finnes, og støtte meg på kolleger som vet mer om disse tingene enn meg.

Nå er det ikke slik at jeg ikke har vært borti Fotoshop tidligere, men jeg må nok innrømme at jeg ikke kan så mye på feltet. Så dette må da bli spennende. Tanken er å utforme motiver i en slags surrealistisk retning på dataprogrammet, for så å bruke resultatene som utgangspunkt for malerier. Det betyr at jeg kanskje må investere i en skikkelig printer også, for å få best mulig bilder å arbeide ut i fra. Den jeg har er gammel og funker best til tekst. Printer jeg ut bilder forsvinner mange detaljer. Og jeg vil ha detaljer. Ned på irisnivå. Øyevipper. Fingeravtrykk.

Å gå i gang med noe slikt betyr at det kan ta tid før resultatene blir noe å samle på, tror jeg, men jeg er jo fremdeles ung og lever drømmen, så skitt au. Elleeeeeer, jeg er kanskje ikke så veldig ung. Og drømmene har vel mye blitt byttet ut med gamle minner og fantasier etter hvert. Fantasier er jo mye mindre krevende enn drømmer. For drømmer leder en gjerne fram til en punkt hvor en må gjøre noe for å få dem oppfylt. Uoppfylte drømmer kan jo gjøre livet ganske kipt. En ender opp med å gå rundt og gremmes. Mens fantasiene ikke krever noe større.

En kan fantasere i hvilken som helst retning en vil og leve godt på det. Ikke noe krav der. I motsetning til om en ender opp med ambisjoner, som er avkommet til drømmer. For ambisjoner krever et løp for å komme i mål. Det betyr at en må kjempe for noe, men gjerne også gi avkall på noe. Ofte over lang tid. Selv har jeg ikke så mye jeg er villig til å gi avkall på. Så jeg er derfor ikke så belemret med store ambisjoner heller. Livet leves stort sett her og nå (om en ser bort fra en velutviklet evne til å krisemaksimere rundt ting jeg må gjøre og hva som kan skje da), og jeg kjenner ikke på et behov etter å forandre på så mye. I det minste har jeg ikke lyst på den jobben som skal til for å skifte en retning. Likevel, små forandringer er greit. Som når det kommer til det å forsøke på noe nytt innen kunstfeltet.

Den siste tiden har jeg arbeidet med minimalistiske bilder. Det har jeg sett på som et pausearbeid. Likevel har det ikke vært bortkastet, føler jeg. Jeg tror jeg trengte en periode hvor jeg bare kunne leke litt. Det tror jeg vi alle har godt av. Bare være i det vi holder på med, og kjenne hvordan det er, uten at det skal ha så mye mål og mening knyttet til seg. Under den røde markeringen litt lenger ned,  kan du lese noen ord om det å utsette ting. Det å tenke at en skal leve livet en gang i framtiden. Men så var det det med framtiden da. Framtiden er et usikkert felt å satse alt på. Vi vet når den starter, men ikke når den slutter. "Vi dør bare én gang - men vi lever om og om igjen - hver dag".



Sånn, da har vel jeg fått sagt noe av det jeg hadde på hjertet i dag, så da er det vel på tide å runde av. Planene videre denne mandagen, er å handle inn mat for svigerfar, som sitter i rullestol og er enda mer låst enn jeg var i kuldeperioden.  Dessuten må vel kjæresten og jeg selv også handle inn litt. Utover det skjer det ikke så mye. Onsdag må jeg på rådhuset og signere noen kulltegninger jeg fikk solgt, men altså hadde glemt å signere. Det er alltid gøy å få solgt litt. I det hele tatt er det mye som er gøy ved det å være til. Det å være meg. Selv om jeg har en del utfordringer også. Men livet må jo leves likevel. Og noen har langt større utfordringer enn meg, og klarer seg utmerket. Noe jeg vil illustrere her helt på tampen, hvor en ung dame i rullestol forteller at «Ja, handikappede mennesker kan ha sex».

Det øverste maleriet ("Gå mot ljuset, Skalk"), malte jeg for noen år siden, og det er ment å illustrere den retningen jeg nå ønsker å gå i når det kommer til maleri. Mens det nederste bildet ("I see you"), viser det siste bildet jeg malte. Er et lite sprang der. Fra maksimalisme til minimalisme, kan en kanskje si. 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: