fredag 26. januar 2018

Gis bort. Gratis.






Det er fredag. Inne er det godt og varmt, men ute har det regnet et par dager. Det førte til at snøen vi hadde fått forsvant. Jeg gråt ikke over det. Men i dag det la seg et tynt snølag igjen. Jeg satser på at det forsvinner kjapt denne gangen også. Snø gjør seg best på bilder og tv. 





I dag skjer det ikke så mye på min front. Jeg skal tømme et skap, handle inn til helgen og lage noe varm mat til fredags-tv. Men det holder for meg. Senere i helgen skal jeg lage en diger gryte med hvalkjøtt. Jeg kom over noe av sorten som ikke var for dyrt her en dag, og kjøpte inn to kilo. Så dette gleder jeg meg til. Hvalkjøtt er godt, selv om det for noen kanskje ikke er helt politisk korrekt å spise det.

Skapet jeg skal tømme kan du se på bildene over her. Jeg planlegger å ominnrede litt på hobbyrommet mitt, så det skal gis bort. Blir lagt ut på Finn en av de nærmeste dagene. Men trenger du et gratis skap, bor i Bergen og har folk som kan bære det ut og frakte det til deg (selv kan jeg ikke bære pga lungene mine), så er det du som kan få det. Skapet er 190 cm høyt, 131 bredt og 54 dypt, og det veier en del. Bortsett fra en bitte, liten overfladisk skrape som jeg oppdaget da jeg gikk det etter i sømmene, er det pent behandlet. Skrapen går det sikkert fint an å gjøre noe med. Bitte, litt, brun skokrem eller lignende skulle fikse det.





Å ominnrede er moro. Selv om det koster noe i form av jobb. Det er litt som i politikken for tiden. Der blir det også litt ommøblering. Giske og Riise er allerede ute, og det forundrer meg ikke om flere kommer til å gå samme veien. Hva som skjer med dem på toppen, er mer usikkert. Enten det gjelder Siv, som nok en gang har gått på et spontant og velplassert hukommelsestap, Erna som ikke gir de anklagede innsikt i hva som er varslet om dem, eller Støre. Sistnevnte beskyldes nå for ikke å ha gitt Giske rom til å forsvare seg. Men disse som vagler seg aller øverst sitter vel støtt, får en regne med. Det er jo ofte slik det ender. Jeg kan ikke hjelpe for at jeg tenker at det er minst like mye som nå forties som det som kommer fram. Lyden av taushet runger fram og tilbake mellom hevede pekefingre og toede hender, mens alle måker for sin egen dør. 




Noe av det jeg selv synes er merkelig, er at de samme partiene som nå opplever at støtende oppførsel blir synlig, i stedet for å bannlyse alkohol på egne sammenkomster, ønsker å gi oss  lettere tilgang på alkohol, via lengre åpningstider. Selv om det har vært en udiskutabel kobling mellom rus og oppførsel i egne rekker.  Men det handler vel om penger. Noen skal tjene litt mer, mens du skal kjøpe mer. Det meste kan ofres på Mammons alter. Og i dag kan en lese i BA (bak betalingsmur) at noen vil ha alkoholservering ved Bergen Kino. Oh, yea, akkurat det vi trenger.




Nok om det. Sola har snudd og nå gå det mot vår. Og på atelieret driver jeg og lager noen abstrakte bilder for tiden. Minimalistiske. Det startet famlende, men etter hvert har jeg funnet en retning som kanskje kan ende i noe jeg liker. En må bare stå i det en stund. Rom ble ikke bygget på en dag, sies det jo. Og slik er det med mye. Enten en skal ominnrede et rom, etablere holdninger, sile ut svarte får i politikk og arbeidsliv, eller skape kunst. Det krever vilje og stamina om resultatet skal bli bra. Det er lite som kommer rekende på ei fjøl. Det må i så fall være noe skrot. Eller boss, som de sier i Bergen. Når det regner som mest.

Og da har jeg i grunnen fått tømt meg for det jeg hadde på hjertet denne gangen, så nå runder jeg av.




Jeg har vist de fleste av dagens bilder tidligere, men det er vel få som dør selv om jeg gjør det igjen. Det øverste maleriet kaller jeg nå "The future strikes back". Nummer to kaller jeg "The walk of shame". Nummer tre fikk tittelen "Yearning", det fjerde Flashbulb memory Nr.1, mens det siste har jeg akkurat begynt på, og det vil antagelig ende opp med å hete "Lost in translation".

Ps. Etter å ha skrevet ferdig dagens blogg, har jeg nå tømt skapet, og oppdaget en liten stripe etter noe tørr, grå maling i nederste hylle. Vil vel dekkes til når det legges noe i hyllen. Kanskje kan det fjernes også. Er et ganske tynt lag. Antagelig noe farget vann etter at jeg rengjorde et malebrett litt for dårlig og det ble lagt der.)



Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:





lørdag 13. januar 2018

Politikere, alkoholen og Sarah Bernard.




Frp. vil ikke stoppe å skjenke alkohol på arrangementer holdt i egen regi. Heller ikke Høyre ser ut til å være villig til å sette ned foten. Noe jeg finner ganske merkelig, sett i lys av hva som har kommet fram i forbindelse med #metoo kampanjen. Hva er viktigst, liksom? Stoppe idiotoppførsel og overtramp eller det å beholde rusen? Men så er det vel en menneskerett å supe da, når en vil og hvor en vil. Enten en heter Trond Giske eller Kristian Tonning Riise. Sistnevnte blir nå beskyldt for å ha skjenket en sekstenårig jente, for så å ha sex med henne. Men det er klart at de ikke kan slutte med alkohol i jobbsammenheng. Hvordan skulle nå det gå? Vin, for eksempel, er jo Kultur. Jeg tenker at her har vi et rimelig tydelig eksempel på hvordan enkelte rygger skrikende inn i framtiden, mens de klorer seg fast til gamle forestillinger og "rettigheter" så godt de kan. Akkurat slik de gjorde da sikkerhetselene i bil og røykeloven kom.

Hvorfor det skal være alkoholservering ved politiske arrangementer og møter, forstår jeg ikke.  Like lite som jeg forstår hvorfor en skal servere alkohol på fly. En kan liksom ikke komme i etterkant og spille overrasket over at ting skjer, når en selv er den som legger til rette for at folk skal ruse seg. For det vil alltid være noen som ikke kjenner til begrepet måtehold, og folk reagerer forskjellig på stoffet. Utypiske reaksjoner kan handle om medisiner en bruker, eller livserfaringer en har gjort seg.

Nå er det ikke slik at jeg er imot alkohol over alt. Jeg liker godt å ta en liten whiskey, cognac eller en likør til kaffen i blant. Men jeg gjør det ikke der barn er involvert, og jeg ser ikke poenget ved å gjøre det i jobbsammenheng. Dessuten er det jo slik at jeg har vært ung en gang, og har erfart mer enn en gang å drite meg ut etter å ha tatt for mye. Noe jeg nok ikke har vært alene om, skal en tro avisene i disse dager. Men det var dette med lærdom da. For meg tok det ganske mange år å lære begrensningens kunst, men det handlet mye om at jeg brukte alkoholen mer til å dempe angst og depresjon, enn til å nyte det gode ved tilværelsen. Det vil si at jeg brukte dråpene til selvmedisinering.  Jo mer angst, jo større ble inntaket. Jo mer sorg og svarte tanker, jo dypere dykk ned i løftet om et friminutt. Til det ble for mye, og jeg kunne skape drama, fordi så mange uhåndterlige følelser ble blåst opp av alkoholen. Men det var da, og nå er nå, og det er forskjell på en ungdom som ble føkka opp av en skrudd og voldelig barndom så ettertrykkelig at livet ble til et langt skrik, og til en politiker som skal lede landet vårt. I hvert fall bør det være en forskjell. Men det ser ut til at både Siv og Erna vet bedre. Så får vi vel heller leve med våre egne versjoner av Yeltsin, da.


Det var det.

I dag skal jeg bake kaker. Sarah Bernard. I helgen skal vi feire bursdagen til bonussønnen min, og da må vi jo ha litt godt for smaksløkene. Mitt bidrag blir altså de nevnte småkakene. Og selv om jeg aldri har verken bakt eller smakt sorten før, tror jeg de blir deilige. Oppskriften jeg har valgt, er av den litt enkle sorten, der en i stedet for å male opp mandler og lage alt fra bunnen, bruker ferdig kransekakedeig. Og det er ikke fordi jeg ville slitt med noe annet, men handler mest om at jeg er lat. Rett skal være rett.

Det blir selvfølgelig ikke servert alkohol i bursdagen. For hvorfor skulle det nå det. Selv om poden blir 17 år og nærmer seg voksenalder, trenger vi ikke å ruse oss av den grunn. Dessuten vil det være småttinger i bleie tilstede også. 

Jeg er i utgangspunktet ikke så begeistret over å drikke sammen med avkommene, for jeg føler det viskes ut noen grenser i forhold til roller da. Selvfølgelig kan jeg en varm sommerdag ta en øl sammen med mine egne barn som nå nærmer seg tretti, men vi fester ikke sammen. De har sine egne venner, så det er jo ikke slik at de trenger meg som svirebror eller kompis. De trenger meg som pappa, and that's it. Så jeg tenker det er greit at rollen min begrenser seg til å være akkurat det. Roller er viktige. Se bare på hva som skjer når de nevnte politikere blander dem. Det blir ikke nødvendigvis så pent.

Dagen er i gang. Helgen er i gang. Jeg er i gang. Hva du er, vet best du selv. Uansett får du ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:




fredag 12. januar 2018

That's how the light gets in.



Det er fredag morgen, og i dag våknet jeg kl. seks. Noe som er for tidlig, spør du meg. Men slik har det vært i det siste. Ikke at jeg våkner opp til fredag morgen hver dag, men at jeg våkner for tidlig. Noe som ikke akkurat er et stort problem sett i en verdensmålestokk, men som likevel er kjedelig for akkurat meg. For jeg liker å ha kontroll på ting, at dagene er forutsigbare. Når jeg våkner for tidlig, krøller det seg med forutsigbarheten. Jeg må stokke om på ting. Kanskje gjøre noe på morgenen som jeg egentlig skulle gjort på ettermiddagen. Dessuten blir frokosten for tidlig i forhold til lunsj, slik at jeg ender opp med å gå sulten en stund om jeg skal spise sammen med de andre på atelieret. Jeg liker ikke å være sulten. De eneste gangene jeg liker å være sulten er når jeg slanker meg. Da forteller sulten meg at jeg er på rett vei. Men nå om dagene slanker jeg meg ikke. I stedet legger jeg på meg. Ikke nødvendigvis planmessig, men mer av latskap.




Mat er godt. Sånn er det bare. Og siden rett før jul har jeg spist mer enn i høst. Ikke føler jeg meg så veldig motivert til å begrense meg igjen heller. Sånn er det. Ikke noe å klage over. En ligger som en reder. Mye av det som skjer i livene våre handler nettopp om reding. Det vil si at det er vi selv som har ansvaret for de konsekvensene valgene våre medfører, og at vi må leve med dem.

Selv om vi har ansvaret for mye, er det ikke alt som skjer oss vi kan ta kontroll på. Her kan du lese en artikkel om programleder JanneckeWeeden, som snakker om angsten sin. Panikkangst

Jeg synes det er bra at kjente mennesker våger å vise seg sårbare. Jeg tror mange vil ha lettere for å akseptere sin egen sårbarhet om de ser andres. Spesielt om den skjer med noen en i utgangspunktet ser opp til, eller ser på som sterk eller vellykket. Uten at styrke har noe som helst med angst å gjøre, utover den styrken som må til for å leve med den. Det betyr at du kan være så sterk du vil, du kan ha kontroll på det meste og være både vellykket og elsket og sett opp til, og likevel kan du ende opp med angst. For sånn er angsten, at den driter i sosial status eller fasader, yrker eller lommebok. Den driter i om du har ei kvise på ræva, eller er glatt som ei barnerumpe og rynkefri etter hundre tusen kroner brukt på riktige kremer og trimstudio, den skiter glatt i om du har Tesla eller mangler penger til månedskort på bussen, spiser ku eller kli. Den kryper under huden på deg når du minst venter det. Og det kan gå langt tid før du finner ut hvorfor den gjorde det.




Kunnskap gir makt, sies det. Men selv om du finner ut hvorfor du har angst, betyr det ikke samtidig at den blir borte. Jeg selv har slitt med angst hele livet, og vet rimelig mye om hvorfor. Men den forsvinner ikke av den grunn. Likevel kan kunnskap hjelpe meg til å takle den. Ofte handler det å takle om å sette grenser. For meg selv og for andre. Være tro mot meg selv. Å være tro mot meg selv, mot det jeg tenker, ser på som verdier og det jeg føler, er alfa og omega. Også hjelper det å fortelle om hvordan jeg har det. Mens det er lite som forsterker angsten mer enn at jeg forsøker å skjule den.

Forutsigbarhet er en annen greie som virker dempende på angsten min. Så surpriseparty er ikke den ultimate gaven om du vil gi meg noe. I det hele tatt må jeg ofte forberede meg lenge før jeg velger å gjøre noe nytt. Og kommer ting for brått på, kan jeg ende veldig kjapt om med å ta avstand fra det. Ber for eksempel noen på atelieret meg om å stikke en tur på butikken for å kjøpe kaffe, vil de antagelig få et nei. Mens om jeg selv tenker at jeg skal stikke ut og kjøpe en ny pensel, kan det gå greit. Men ofte er bare det å gå på butikken uansett en for stor greie. Da jeg var yngre, hadde jeg perioder hvor jeg satt uten mat i dagevis, fordi jeg ikke klarte å gå ut. Da hjalp det lite å vite hvorfor. Sulten gnagde i tarmene uansett. Slik har jeg det heldigvis ikke lenger. Nå har jeg til og med fått meg en fryseboks jeg skal fylle opp. Den var jeg på en butikk og kjøpte i forrige uke. Så selv om angsten styrer mye i livet mitt også i dag, styrer den altså ikke alt.




Det er mange som forsøker å skjule følelsene sine. Og da er vi tilbake til dette med reding og ligging, for det å skjule hva du føler er et valg, uansett hvordan du rettferdiggjør valget. Et valg som gjør deg mer og mer usynlig. Likevel velger vi i mange relasjoner å kle på oss ei maske. Et hylster rundt sårbarhet og skam og lengsel. Og det er ganske merkelig, for ofte er det slik at det er de menneskene rundt oss som våger å vise sin sårbarhet og feilbarlighet, vi liker best.

Et forsøk som ble gjort en gang, viste to filmer av to mennesker i samme situasjon. De to personene gjorde akkurat det samme. Jeg tror det var noe dagligdags som ble vist. I løpet av filmene var det likevel én liten forskjell. Den ene sølte da hun skulle helle kaffe i en kopp, mens den andre ikke gjorde det. Etter å sett filmene, ble en gruppe mennesker spurt om hvem de likte best av de to skuespillerne. Og nesten alle likte hun som sølte kaffe best. Mer skulle det altså ikke til. Og slik er det med meg også. Det er de menneskene som våger å vise og å snakke om hva de føler jeg liker best. Det er dem jeg føler kjærlighet for, det er dem jeg føler varme for, dem jeg vil komme nærme. Ikke de som er perfekte. Ikke de som holder alt inne. Så dagens råd er å ikke være så redd for sprekker i fasaden, ikke vær så redd for å si hva du føler og tenker. For som Cohen synger: 


Dagens bilder viser noe jeg holder på å eksperimentere med for tiden. Det handler om lys, og om å belyse. Øverste bilde har fått tittelen Flashbulb memory Nr.1, bilde nummer to har fått tittelen Yearning, nummer tre kalte jeg The walk of shame, mens det siste, som ikke er ferdig enda, får vel tittelen Flashbulb memory Nr.2.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:





søndag 7. januar 2018

Men hallo, det går jo mot vår.



Det er søndag. Og da jeg tittet ut av vinduet da jeg sto opp, så jeg at ute har det lagt seg et lite lag med snø igjen. Snø gjør dagen litt lysere, enn når det er kun regn og tunge skyer. Likevel håper jeg ikke på mer snø, for jeg bor i toppen av en bakke, som lett blir glatt for bilen min å komme opp. Det må bety at jeg foretrekker framkommelighet framfor lys. Noe som høres stusselig ut. Men sånn blir det i blant. Når en setter ting opp imot hverandre kan en ende opp med noen overraskelser.

Den siste halvannen uken har jeg vært syk, men nå føler jeg meg bedre. Antagelig var det et virus, som ga meg feber og lungeproblemer. Men nå har altså kroppen bekjempet det verste. Det er godt en har en kropp som kjemper litt imot annet enn arbeidslyst i blant.

Det å være litt fysisk syk, klarer de fleste å komme seg igjennom uten mén. For meg som lever med en del angst, er det til og med i blant nesten litt ok. For når fysikken sliter, minker ofte angsten. Så siste uka har det vært lite av den sorten. Kanskje det er slik at summen av utfordringer vi blir gitt er stabil, fra tid til annen...

eller kanskje ikke...

uansett, 

selv om jeg har slitt litt med kroppen den siste tiden, har jeg i løpet av uken som gikk fått bestilt meg en fryseboks. Den er på nærmere 300 liter, og kommer i morgen, om det ikke blir for mye snø i bakken opp til meg.

Det blir kjekt med en fryseboks. Til nå har jeg bare hatt et kombiskap, og frysedelen der rommer ikke all verden, så den blir kjapt fylt opp.  I blant blir det med plass et problem, for jeg liker å lage opp middager og å fryse dem i porsjonsbokser. Aller best liker jeg å gjøre dette når jeg finner noe billig mat å lage av. Så jeg kjøper inn litt med dårlig dato, når anledningen byr seg, og om jeg altså har plass i frysen. Butikkene har etter hvert blitt flinkere til å gi kundene sine denne muligheten, og ofte får du da saker til femti prosent avslag.

I dag skal jeg lage opp litt mat igjen – fiskepuddinggryte - men denne gangen måtte jeg ty til fullpris. Likevel blir det ikke så verst prismessig. Fiskepuddinggryten min består av 2 stk Remas små, billige fiskepuddinger, 1 blomkål, 5-6 gulrøtter, 1 purreløk og en pose frosne erter. Blandes i ca 2 liter hvit saus med litt ost, salt, pepper, hvitløkspulver, ingefærkrydder, 2 stk grønnskasbuljong og 2 stk fiskebuljong. Har jeg noen potetrester, slenger jeg oppi det også. Fiskeboller eller kokt fisk i stedet for fiskepudding går selvfølgelig også helt greit.

Dette høres kanskje ikke all verden ut, men er greit innafor, lett å varme opp, og sikkert langt sunnere enn McDonalds eller frossenpizza. Ikke tar det lang tid å lage heller. I løpet av en liten time er mye gjort. Uten at dette med tid nødvendigvis er noe som hindrer meg. Det er ganske koselig å lage mat, synes jeg. Spesielt om en er flere tilstede under prosessen. Noe det sjelden er hjemme hos meg, siden jeg så å si aldri får besøk, men i blant lager jeg jo noe hos kjæresten også. Det siste jeg lagde hos henne var pinnekjøtt på nyttårsaften, og før det var det røkt svinekam.

Røkt svinekam med fløtesaus er konge, spør du meg. Langstidsteker du den litt, blir den så mør at den nesten smelter i munnen. Et par ganger i året får du dem til en veldig billig penge på Rema. Det samme gjelder røkte svineknoker, som en kan lage for eksempel lapskaus eller ertesuppe av. Så nå når jeg får ny frys, får jeg handle inn når tilbudene popper opp.

Nok om mat.

Over helgen er planen å komme i gang på atelieret igjen. Det ble en litt lenger juleferie på meg enn jeg hadde planlagt, og dagene har vært litt slappe siste tiden, så jeg har kjedet meg en del. Når jeg kjeder meg mister jeg tiltakslyst, ender opp foran tv og får enda mindre gjort, og bruker i stedet tankekraft på å analysere ting som avføringen eller pipelyder i nesa. Men i dag tenkte jeg i tillegg til å lage opp middager, å få ryddet bort julen. Noe som burde gå kjapt. Det er begrenset med julepynt i denne heimen. Samtidig må jeg rydde litt på kottet mitt, så jeg får skvist inn den nye fryseboksen.



Det gjør godt å få ryddet litt opp i ting, føler jeg. Om Giske er like ening i det, er vel tvilsomt akkurat nå. Siden jeg har kjedet meg i det siste, har det blitt til at jeg har fulgt en del med på den saken. Og selv om jeg synes det er bra at ting tas tak i, selv om jeg fråtser i det media frodig formidler med sin brede pensel, klarer jeg ikke helt å viske ut av bevisstheten at dette handler om mennesker med følelser og et liv. Det er ikke underholdning. Det er tøft for Giske og for varslerne. Men i tillegg så har en familiene deres. Det kan ikke være lett for dem heller å få med seg alt som skrives i aviser og i kommentarfelt. Så dette er vel kanskje noe en kunne tenke over, før en legger sten til byrden i artikler og kommentarfeltene, og selv om jeg og mange andre er villig til å bruke tid og energi på å lese om det.

Om noen er villige til å bruke tid på det jeg har skrevet i dag, gjenstår å se. Noen blir det vel, selv om Giske nok får mer oppmerksomhet enn fiskepuddinggryta mi. Sånn er det bare, og det får jeg vel leve med, tenker jeg. Det er jo så mye en må leve med. Og nå går det jo mot vår. Ikke verst bare det. Det kunne jo gått mot vinter.

Dagens øverste bildet ble tatt ut av kontorvinduet mitt akkurat nå. Det ser ut som om snøen må gi tapt for regnet. Deprimerende er det uansett. Det andre bildet viser kottet mitt. Ikke stort mer oppløftende det. Men jeg liker som du forstår å legge ut spennende bilder.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: