søndag 31. desember 2017

Godt nytt år.





Et år er over, et nytt ligger på beddingen. Hva det nye året vil bringe med seg, vet vi kanskje en del om, men langt fra alt. Det gamle året vet vi derimot mer om.

For min egen del, har dette året som nå ebber ut vært et ganske greit år. Jeg har fått satt opp en utstilling bestående av kulltegninger, og jeg har sluppet de største utfordringene på de fleste fronter. Det betyr likevel ikke at alt har vært problemfritt. Jeg har noen helseutfordringer, som vil følge meg også inn i 2018. Men det kunne vært verre, så jeg er ganske fornøyd når jeg ser tilbake. Både det sosiale, yrkesrelaterte og følelsesmessige har også fungert etter forholdene bra, på privaten og på jobb. Samtidig har jeg blitt bestefar for andre gang, og det er veldig kjekt.

Noen kommer til verden og noen dør. I året som gikk døde faren min. Men han var en voldelig overgriper, og vi har ikke hatt kontakt på mange år, så det gikk lite inn på meg. Jeg tenker at akkurat de ordene kanskje får meg til å framstå som kald, men det kan jeg leve med. Vi er hva vi er, og vi ble det av en grunn. Likevel, han var den siste som var igjen av generasjonen før meg. Og det, sammen med at jeg nå har fått to barnebarn, setter ting i perspektiv.




Når det gjelder nyhetsbildet i året som har gått, så er det et par ting som har preget det ganske mye. Blant annet er utfordringene knyttet til Nord Korea vært flittig belyst. Og muligheten for krig har fått til dels feite overskrifter. Det hadde vært fint om denne situasjonen kunne roe seg ned framover, kjenner jeg.

Så har vi Listhaug da, hun har vært flittig i media. Men det orker jeg ikke å gå inn på nå. Jeg kjenner en klump i magen bare ved å tenke på dama, det hun står for og midlene hun bruker.

En tredje ting som har fått stor spalteplass, er opprøret  #metoo. Noe som i mitt hode er en greie som er helt på sin plass, skal en tro det som blir hevdet er årsaken til det. For min del tror jeg på det som har kommet fram. Samtidig forstår jeg at det også er opp til oss menn å ta tak i det, og ikke gå i skyttergravene og føle oss uglesett.  Motbør fra enkelte stemmer som gjerne inneholder et varsko, der menn nå blir forespeilet en vanskelig framtidig hvor de ikke lenger tør å flørte eller å være seg selv, er i mitt hode bare piss og syting, på linje med andre områder der enkelte menn hyler som unger når de føler mannsrollen er truet, og danner facebookgrupper som Mannegruppa Ottar, hvor menn får være Menn. Slik jeg oppfatter det, så er det ingen som vil vi skal slutte å være menn. Verken før #metoo eller etter. Det vi skal slutte med er å være drittsekker. Og det er noe helt annet. Det å være drittsekk er ikke en gang kjønnsavhengig, så bare slapp av.



Å finne sin plass her i verden, er noe vi må lære. Er du en fjorten år gammel gutt med kroppen full av hormoner som går nærmest av hengslene, har du antagelig en liten dannelsesreise liggende og vente på deg. Og en kan trå feil. Slik var det for meg, og sikkert mange med meg. Men vi lærer gjerne av feil vi gjør - om vi vil, og om vi har IQ høy nok til klare annet enn å klø oss. Så jeg tenker at de fleste voksne menn forstår forskjellen på et smil og et blikk på den ene siden, og en uinvitert hånd i skrittet på den andre. Å ikke lenger vite sikkert når en kan dra ned buksa for å vise fram stoltheten, er vel heller ikke noe de fleste anser som en uhåndterlig problemstilling. For selv om mailboksene til mange kvinner etter hva jeg forstår flommer over av penisbilder fra menn som tror det er dette som vil gi dem kjærlighet eller i hvert fall et ligg, så er vel blotting likevel ikke noe de fleste anser som innafor.

Jeg tror ikke at livet på flørtefronten blir så mye vanskeligere i 2018, enn det var før 2017. Å ta i bruk litt anstendighet skulle ligge innenfor hva de fleste klarer å håndtere. Og hvis ikke, får du ta konsekvensene. Det er som når en kjører bil. Alle kjenner til dette med fartsgrenser. Kjører du for fort, kan du få en smekk eller en bråstopp. Og det er ikke det eneste regelbruddet på bilfronten som kan gi negative reaksjoner. Likevel er det noen som velger å kjøre med sommerdekk på snø, selv om det både er farlig og kan gi deg en bot. Det handler med andre ord ikke nødvendigvis om at en ikke vet, men at enkelte driter i det de vet, og ser seg hevet over det meste.




I dag er det nyttårsaften. Den skal jeg tilbringe sammen med kjæresten. Antagelig blir det kun oss to i år, men det går fint. Litt tosomhet er ikke det verste en kan oppleve. Jeg løper i gang litt pinnekjøtt, og så har vi en rolig kveld, og ser på fyrverkeriet fra vinduet. Dårlige lunger og kruttrøyk går ikke så godt sammen, så for meg er det den beste løsningen. Men det er vel nok av dem som skyter opp raketter uten at jeg må ta ansvaret for det, tenker jeg.

Et lite tankekors på tampen:

De siste dagene har det dukket opp boder hvor en kan få kjøpt rakettene sine. Penger skal gjøres kjapt, og konkurransen er nok stor bodene imellom. Ved Åsane senter i Bergen valgte de å sette opp en slik bod på handikapparkeringen. Antagelig for å komme nærmest mulig døra og lommebøkene. Men så var det der med anstendighet da, når begjæret tar tak. Det er visst ikke så lett det der. Selv om det er hundrevis av parkeringsplasser de kunne valgt, syntes Åsane Senter det var en god idé å ta de tre som var forbeholdt bevegelseshemmede. 




Det var det for nå. Takk for året som har gått. Og lykke til i året som kommer. Dette fikser du.

Bjørn

Dagens link:






2 kommentarer:

  1. Godt nytt år. Jeg var like heldig som deg, fikk en ny datterdatter på 1. juledag. Livet lever videre, en god tanke, synes jeg.
    Inara blir nok også en glede å bli kjent med.
    Vi fikser 2018 også 😊 Du sammen med dine og jeg sammen med mine ❤

    SvarSlett
    Svar
    1. Gratulerer med datterdatteren, Annemor. Gled dere sammen inn i det nye året.:)

      Slett