lørdag 18. november 2017

VM i ost. Men mest om prosesser.





Joda, du leste rett. Til neste år kommer VM i ost til Bergen. Det blir nok spennende, for dem som liker ost. Og det er det jo mange som gjør. Så får vi håpe at like mange får glede av evenementet og at økonomien styrers litt bedre enn det VM i sykkel fikk til.

Her i dag, er det lite ost på tapetet, selv om jeg lagde en grateng med gratinert ost i går. Til kjæresten og poden hennes, pluss meg selv. Denne gangen lagde jeg rikelig, for min kjære går inn i eksamenstiden, og da er det greit å ha noe i frysen en kan tine opp, og heller bruke tiden til å lese, framfor å stå ved grytene.

Grateng er godt. Samtidig er det mulig å lage en egen vri, og utvikle den over tid. Den jeg har laget i det siste er en slags litt sunnere versjon av mac & cheese. Den består av ca 500g. macaroni som jeg halvkoker, to bokser bogskinke i terninger, en halvkokt blomkål i buketter, pluss en ukokt brokkoli i buketter. Ei pakke gulrøtter i skiver kokt sammen med blomkålen tar jeg også med.  Pluss en oppkuttet og ukokt bunt vårløk. Alt plasseres i to store, ildfaste former og tilsettes ca to liter litt tykk hvit saus med salt, pepper, rikelig med muskat og et par gode never revet ost. Så blander jeg det godt sammen (i stedet for å blande alt sammen i formene, kan du gjøre det i en stor kjele eller bolle. Da unngår du å grise på kantene av de ildfaste formene), og topper det hele med rikelig mengder revet ost pluss litt brødstrø som prikken over i-en, for dem som liker slikt. Inn i ovnen på 200 grader i ca 25 minutter. Dette holder til ca åtte porsjoner. Om en ikke er begeistret for bogskinke, kan en steke opp to pakker kyllingkjøttdeig i stedet. Det er kanskje sunnere også. Og har mindre fett.

Grateng var i går. I dag skal jeg lage tacosuppe. Vegetar. Også i dag hos kjæresten.  Jada, jeg vet, det høres merkelig ut, og jeg har aldri laget det før, men er villig til å prøve. Kanskje det er godt. Oppskriften finner du her.








Ellers går utstillingen min Nangijala mot slutten. Siste mulighet til se den er denne helgen. I begynnelsen av neste uke skal jeg ha en greie i galleriet for noen kolleger, hvor jeg skal snakke litt om prosess og innhold og hvilke tanker jeg har gjort meg i løpet av det halvannet året det tok å lande denne utstillingen, og så pakkes det hele bort for nå.

En utstilling går mot slutten, men en ny ligger på beddingen. Fra kulltegninger og leire (steingods) som var materialvalget i utstillingen som pakkes ned, er planen nå å lage noe som skal inneholde maleri og leire(porselen). Også denne gangen med et abstrakt uttrykk. For meg føles dette naturlig. Som en slags tråd jeg kan spinne videre på. Hva tråden skal ende i, vet jeg ikke enda, kun hvor den startet. Men det skal bli spennende å følge den. Ikke minst fordi jeg aldri har malt abstrakt før. Det betyr med andre ord at jeg må lære meg noe. Om jeg får til noe av verdi gjenstår å se, men jeg håper prosessen skal bli morsom og at den vil oppleves som utviklende.

Hvordan maleriene skal se ut, vet jeg ikke helt enda. Men jeg har så vidt begynt å eksperimentere med penselstrøk og teknikk. Bildene av de to maleriene jeg legger ved i dag, ble malt denne uken. Jeg velger å vise deg prosessen, fra de første strøkene til dit jeg har kommet nå, så kan du se hvordan det utvikler seg.  De to maleriene er ganske forskjellige, og det var morsomt å lage dem. Energinivået mitt var på topp mens jeg holdt på. Om de noen gang vil bli brukt i en utstilling, er derimot usikkert. Det er stor sannsynlighet for at de vil bli malt over, og erstattet med noe annet. Men det gjør ikke noe. Akkurat nå handler det om å lære og å finne en retning, ikke om å bryte en målstrek eller å være «flink». Arbeidet er altså uansett ikke bortkastet. Så får vi se hvordan det utvikler seg gjennom året som kommer.







Når det gjelder planene for leiredelen, så finnes det en stor del usikkerhet å spore der også. Men tankene går som nevnt i retning porselen. Antagelig kombinert med noe mer bastant. Kanskje betong, tre eller metall. Tankene svirrer og går, uten å lande på sikker grunn. Men jeg skal uansett ikke begynne å eksperimentere med denne delen før over jul, så det gjør ikke noe. I mellomtiden bare gleder jeg meg over alle ideene og mulighetene som popper opp og forsvinner i tåka igjen.  

Sånn, dett var dett. Jeg har fått brukt formiddagen til noe, og et lite blogginnlegg skal kastes ut i internettverden og kanskje lande hos deg. Nå får jeg finne på noe annet. Noe som foregår inne. For ute er det drittvær. Hva du skal bruke lørdagen din til, vet bare du. Men jeg håper du finner glede i det.

Det øverste bildet er fra utstillingen Nangijala, som nå pakkes ned.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Sliter ofte med å finne musikk å legge ved, men mens jeg lette kom jeg over denne. Selv synes jeg den er konge.










søndag 12. november 2017

Verdighet.



Begrepet ”verdighet” stammer fra prinsippet om at alle mennesker har sitt iboende, medfødte menneskeverd. Denne umistelige verdien har man utelukkende i kraft av å være et menneske. Vår verdighet kan styrkes når vi opplever at våre rettigheter og frihet respekteres og når vi lever i en situasjon der vi kan gjøre valg og handlinger som bygger opp vår selvrespekt, integritet og nestekjærlighet.
***

Da jeg gikk på nettet for å lese nyheter til morgenkaffen i dag, kom jeg over denne artikkelen, som forteller om en familie som ble utsatt for vold av mannen i huset i over tjue år. Det der var da småtterier, var det første jeg tenkte, etter å ha lest det som ble beskrevet. Kanskje andre også tenker slik. 

Fra tid til annen dukker det opp nyheter som den nevnte i media.. Jeg leser dem gjerne, og så legger jeg det bort igjen. Men i dag ville det ikke slippe. 

Også jeg ble utsatt for vold som barn. Ikke én gang, ikke to, men jevnlig fram til jeg var atten år og flyttet ut. Volden var til tider mye tyngre enn det som blir beskrevet i artikkelen. Det ble brukt grener  av trær, belter og knyttnever. Det var likevel ikke på det viset at jeg våknet opp til bank hver morgen, men jeg våknet opp til frykt. En frykt som jeg fremdeles kan kjenne på i dag, selv om jeg er over seksti år nå.



Å leve med en konstant redsel gjennom hele barndommen gjør noe med folk. Så den gjorde noe med meg også. Vold er én ting, men den er gjerne begrenset til episoder. Mens frykten blir en ikke kvitt. Den er der hele tiden. Som barn følger den deg til skolen på morgenen, den er tilstede når du er ute blant venner om ettermiddagen, og den øker på og tvinger deg inn i en form for overlevelsesmodus når du skal hjem om kvelden. Blikket sveiper omgivelsene konstant og ser etter farer. Dette sveipet blir en del av den du er. I dag blir jeg av enkelte opplevd som om jeg er god på dette med persepsjon. Det vil si oppfatte omgivelsene. Noe som kanskje kan være en fordel for meg som kunstner, men som på den annen side også kan være ganske slitsomt.


Å ta inn linjer og farger i naturen gjør vi hele tiden. Noen mer enn andre. Selv blir jeg fortalt at jeg gjør det mer. Jeg suger i meg detaljer og nyanser som en svamp. Det i seg selv kan oppleves som en god ting. Verre er det når jeg begynner å suge til meg det som handler om menneskene rundt meg. Alle de små signalene de sender ut, som noe i meg krever at jeg skal forholde meg til. Samtidig som jeg opplever disse signalene, skal jeg tolke dem, og jeg føler at jeg har et ansvar for dem. Og det er det ikke alltid like lett å ta på seg. Veldig mye ender kjapt opp med å bli min skyld. Derfor blir jeg fort utmattet av å være sammen med folk, og ender opp med å degradere meg selv. Så jeg trekker meg bort. Selv om jeg til tider kan virke omgjengelig og åpen har jeg vondt for å slippe noen for nært.



En annen ting som følger deg om du vokser opp med overgrep og frykt, er mindreverdet. Erkjennelsen av at du er mindre verdt enn andre. Du har ingen egenverdi. All verdi som kan knyttes til deg er samtidig knyttet til om du gjør det du får beskjed om på riktig vis. Som barn legger du ikke den følelsen og tankene rundt den bort når du går på skolen om morgenen. Du legger det ikke bort når det er meningen at du skal konsentrere deg om det du skal lære i skoletimen. Du legger det ikke bort når du skal lese lekser, er ute om ettermiddagen, eller når du er ti år, atten år, tjue år eller seksti år. Følelsen har satt seg i DNA’et ditt, og er like vanskelig å bli kvitt som kviser i ungdommen.




I går kveld så jeg et program fra et fengsel i USA, hvor de hadde et tilbud til noen yngre straffedømte gutter. De kalte det bootcamp. Om du klarte å fullføre et program som gikk over ca. et og et halvt år, ville du få avkorting av straffen din.

Bootcampen går ut på at du skal brytes ned fysisk og psykisk, og så bygges opp igjen til å bli et samfunnsnyttig individ. Du blir umenneskeliggjort, blir fortalt at du har ingen verdi,  får lite mat, lite søvn, og det brøles konstant til deg. Du tvinges til meningsløse rutiner og handlinger, kun for at du skal lære å underkaste deg. Gjør du noe feil, straffes du. Selv om det ikke ble vist fysisk vold i form av slag der, så var den psykiske volden av en karakter som kunne tatt knekken på den sterkeste, og ofte gjorde den det også. Mange klarte ikke å følge opplegget mer enn ei uke, selv om alternativet kunne være ti år i fengsel. Det ble altfor voldsomt. Det minnet om tortur.



For meg ble det å se dette som en tilbakeføring til barndommen. Min far var militær, og han var av den oppfatning at vold og frykt var det som skulle til for at jeg skulle bli det mennesket han ville jeg skulle være. Et menneske som var langt fra den jeg kanskje hadde et potensiale til å bli, men mer i retning en robot eller slave. Et underkastende og lydig vesen uten fri vilje, uten egne tanker og følelser. En tilfredsstiller.

Å leve mange år i en slik setting er vanskelig. Samtidig som du frykter og hater, er det også slik at du lengter etter å bli elsket. Der, i rommet mellom de to kreftene i deg, skal du forsøke å finne ut av rett og galt, stygt og vakkert, godt og vondt.



En barndom med slike krav og regler, vold og frykt, gjør det også vanskelig å etter hvert etablere egne verdier og evnen til å ta egne beslutninger tuftet på dem. Hele livet har jo handlet om å tilfredsstille noen, utslette seg selv, eller å vri seg unna det en gjorde feil. For meg førte dette til at da jeg omsider kom meg vekk og skulle stå på egne ben, hadde jeg ikke noe å holde meg fast i lenger, og så kicket angsten inn for fullt. Jeg følte jeg gikk i oppløsning. Fra å være fylt av en redsel for noe konkret, gikk det til å bli en flytende angst for noe jeg ikke klarte å forstå. Verden ble uhåndterlig, det samme var alle følelsene i meg. Og slik ble livet mitt i veldig mange år. Det preget meg gjennom både utdanning og relasjoner.

I dag, i en alder av to og seksti, er livet fremdeles preget av bootcampen jeg vokste opp i. Men det er ikke BARE preget av det. Årene har heldigvis også ført med seg en del nye erfaringer. Mange av dem fine. Og jeg føler at jeg har begynt å kunne forstå meg selv bedre etter hvert, og ikke minst akseptere meg selv mer. Jeg jager ikke lenger så mye etter å tilfredsstille andre for at de skal ta meg i mot og elske meg, og jeg har perioder hvor angsten stort sett er mindre enn den kan være på sitt verste. Den er heller ikke så flytende og uforståelig lenger, jeg har ikke så mange panikkangstanfall, men har nå mest sosial angst.


  
Så, hva ville jeg med å skrive dette?

Kanskje jeg ikke ville så mye. Kanskje det var bare noe som presset seg fram. Kanskje det var kun et nytt lite forsøk å på plassere meg selv i forhold til noe av verdi i livet mitt og finne en mening jeg kan holde meg fast i. Et snev av verdighet. Hvem vet. Nå er det i hvert fall skrevet, og så får du som eventuelt leser det gjøre det du ønsker med det. Som du gjør med så mye annet du møter i livet ditt, eller bærer med deg.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:








fredag 10. november 2017

Det kom en hyggelig telefon.



Så var det fredag og helg igjen. Uten at jeg føler det gjør den store forskjellen, for denne uken har jeg ikke vært på atelieret. Etter at jeg åpnet ny utstilling forrige torsdag, tok jeg noen dager fri. Men over helgen er jeg i gang igjen, med en løs skisse over et nytt prosjekt plassert i hodet et sted. For noe må en jo holde på med. En kan ikke bare sitte hjemme og ete eller stirre i veggen. Da graver en seg gjerne litt ned. For eksempel i ting som har skjedd før, eller ting en frykter skal skje framover. Et prosjekt å jobbe med er noe langt bedre å ha fokus på. Uten at jeg skal påstå at det må være et kunstprosjekt. Men noe som er knyttet til et mål er bra. For har du et mål, vil du også få oppleve en vei og en retning. Og den forsvinner ikke uansett om du kommer dit at en målsnor brytes eller ei. For på veien får du samlet nye opplevelser og erfaringer du kan vokse på.  For meg er det slik at det er alltid veien som gir meg mest. Rusen en kan oppleve når en kommer i mål, er gjerne intens, men den går kjapt over. 

Ikke alt en setter seg som mål må være så stort. Selv har jeg trimmet litt siste året for å komme i litt bedre form, men under innspurten av den nevnte utstillingen, ble det lite av den sorten. Nå må jeg skjerpe meg igjen. Og i går begynte jeg så vidt på det å ta tilbake rutinene. Noe som føles bra. Så får jeg se hvordan det går. Litt er uansett bedre enn ingenting. Bare det å reise seg og ta en knebøy eller en liten piruett på vei til skapet hvor chipsposen ligger og roper på oppmerksomhet, er bedre enn ingenting.  

Å bevege seg er bra. Mentalt, men også fysisk. Noe må likevel gjøres sittende. Akkurat nå sliter jeg bukseræva her jeg sitter ved pc-en min og hakker i vei på tastaturet, med lyset fra ei dagslyslampe/lysterapilampe rett i fjeset. Den står mellom tastaturet og skjermen, så den er ikke så stor. Likevel er den stor nok. Jeg begynte å bruke den i fjor, og skal bruke den fram mot våren i år også. Det skal hjelpe både mot depresjon og søvnvansker. Akkurat nå plages jeg ikke med noe av det, men satser på at lysrutinen virker forebyggende også. Uansett koster det meg lite å få litt lys i fjeset mens jeg for eksempel leser nyhetene på morgenen. Det finnes langt verre ting å få i fjeset. Ei bløtkake, for eksempel. Selv om litt krem i ansiktet heller ikke er det verste. Langt verre er det gjerne med dårlige nyheter eller at en får «sannheten» om seg selv servert på det viset, bare for å nevne noe.

Det var nå det. Livet er til å leve med i dag, kjenner jeg, og planene videre denne fredagen er ellers ganske hverdagslige. Ikke noe fest eller fjas eller store katastrofer i emning, bare rutiner. Mat må handles inn til helgen, og jeg skal lage kveldsmiddag hos kjæresten, som jeg gjør hver fredag. I kveld blir det fisk. Pasta med laks og sitronsaus. Håper det vil smake. Oppskriften finner du her.

Og mens jeg sitter her og skriver, fikk jeg nå en telefon fra gallerivakten, som fortalte at det har vært en del folk innom for å se utstillingen min, og at det har vanket mange gode tilbakemeldinger. Sånt er moro. For selv om jeg ikke lager det jeg gjør for å tilfredsstille andre, er det likevel viktig å bli forstått og verdsatt. Slike behov opphører ikke bare fordi en lager kunst, eller fordi en blir gammel. Dette er behov vi alle har. Store som små. Ros gir inspirasjon til å yte mer. I motsetning til hva for eksempel kun negativ kritikk, tvang eller trusler gjør. Dette burde vår blå regjering forstå, i stedet for å hevde at å ta godene fra de som har aller minst, vil tvinge dem til å yte mer.

Har du brukket ryggen, klatrer du ikke mer i fjellet bare fordi du ikke lenger klarer å betale regningene dine. Har du en psykisk lidelse som gjør livet vanskelig å takle, blir den ikke borte bare fordi du får større økonomiske utfordringer å slite med enn du allerede har. Det blir heller verre. Å hevde at det å ta fra fattigfolk er fordi de vil komme dem som utnytter systemet til livs, blir bare latterlig. For det er vel ingen som utnytter systemet mer og bedre enn de som har aller mest, og de får jo hele tiden mer, av Erna og Siv.




Og da har jeg ikke mer på hjertet for denne gang. Det ble ikke så mye av tanker og følelser som ble nedfelt, men det er nok ikke så mange som bryter ut i krampaktige hulk og fosser av tårer av den grunn, så det får stå sin prøve.



Det øverste bildet er bra utstillingen jeg i disse dager viser på Galleri VOX, og har fått tittelen Nangilima. Så kommer plakaten til samme utstilling, som står til den 19.november. Mens det nederste bildet viser et maleri jeg lagde  for noen år siden, og det bærer tittelen Hover. Jeg tenker at for et trent øye går det an å se at kulltegningen og maleriet er litt forskjellige. Det forteller deg og meg at det er mulig å strekke seg etter noe også i godt voksen alder.  Å forsøke på ting en ikke har gjort før kan være gøy uansett alder, ståsted og erfaringer, må vite.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Siden utstillingen min Nangijala tar utgangspunkt i døden, og vi alle kanskje savner noen som ble borte, valgte jeg denne i dag.







lørdag 4. november 2017

Da Nerdrum dukket opp på utstillingen min.




Nå er årets høydepunkt over. I hvert fall et av dem. Torsdag var det åpning av utstillingen min Nangijala, noe som tok ca. halvannen time. For det kom godt med folk. Familie og venner og bekjente. Og noen nysgjerrige jeg kanskje ikke visste helt hvem var med en gang. Blant annet kom Nerdrum. Ja, ikke Odd da, men sønnen hans Öde. Ikke verst bare det. Så nå løper han vel rette veien hjem til far sjøl i stua, og forteller om den store opplevelsen han fikk ta del i. Eller kanskje ikke. Det er tross alt en nonfigurativ greie jeg viser i år, og disse gutta er mer interessert i det figurative. Kitch, kaller Odd Nerdrum det selv. Og etter hva en kan lese i denne artikkelen, går Öde i sin fars fotspor. Selv går jeg ikke i noen av fotsporene deres, og heller ikke min egen fars (Gud forby), så sånn er det med den saken.

For noen år siden var likevel Odd Nerdrum en jeg så veldig opp til. Så da jeg begynte å male selv, lå arbeidene hans der som noe jeg kunne strekke meg etter. Det er bra med noen som inspirerer. En annen ting som er bra, er at en utvikler seg. Og for min del tok saker og ting en litt ny retning etter hvert. Så nå har jeg i tillegg til det naturalistiske vært innom både installasjoner og det abstrakte. Hvor veien går videre nå er ikke så godt å si, men jeg har noen tanker som går i retning av å jobbe videre med det jeg har oppdaget i prosessen som ledet til den ferdige utstillingen Nangijala.

Prosesser er bra. Aller best er de om en klarer å ha litt kontroll på dem, uten samtidig å kvele alle nye tanker og muligheter. Det er fort gjort å låse seg til noe, og lukke alle dører som kunne blitt åpnet mot spennende nye opplevelser og forståelser. Som på så mange andre felt i livene våre, er nok en balanse bra. På den ene side, litt standhaftighet når evnen til å se, møter viljens begrensede evne til å skape. På den annen side, motet til å forkaste og forsøke på nytt og på nytt og på nytt.




I prosessen som ledet fram til Nangijala, har det blitt mye fram og tilbake, og da jeg skulle sette sammen utstillingen, endte jeg opp med å måtte forkaste brorparten av det jeg har laget i løpet av et år. Bortkastet er det likevel ikke det som ikke kom med. Det kan vises i andre sammenhenger. Dessuten har jeg fått høstet en god del kunnskap på veien, som jeg kan ta med meg inn i nye prosjekt, for så å søke videre. Jeg merker at det som føles som utenfor rekkevidde, ofte er mer spennende enn det jeg har full kontroll over.  Det jeg bare så vidt kan fornemme er en drivkraft jeg liker.

Selv om jeg nå starter på nye prosjekt, blir det noen dager fri først. Da jeg kom hjem til meg selv etter utstillingsåpning, gikk lufta fullstendig ut av meg. Plutselig var det ikke mer å hente, så siden da har jeg stort sett sovet. Ikke så rart kanskje, for de siste ukene har vært intense. Og ikke minst selve åpningen. Men sånn er det hver gang. Så jeg går nok ikke i kjellern. Jeg har etablert noen strategier gjennom årenes løp, og snart er jeg i gang igjen.



Til slutt vil jeg gjerne takke alle som tok turen til åpningen, og gjorde den til en helt spesiell dag for meg. Takk til samtaler, taler, smil, klemmer og blomster. Takk også til de som måtte ta turen i dagene som kommer. Utstillingen står til den 19.november.

Det øverste bildet viser tegningen "Gå mot ljuset, Skorpan. Nummer to viser eldste barnebarnet på Mackern. Hun ville dit etter åpningen - "kan vi kjøpe hamburger, Bestefar" - så da dro vi som er nærmeste familie og spiste litt. Det siste bildet viser plakaten til utstillingen, som forteller det du måtte trenge av opplysninger, minus det at den står til 19.november, for det glemte jeg å ta med. 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: (I går så jeg på The Voice på tv, og der dukket denne sangen opp. Jeg synes den sangen passer bra til et blogginnlegg som vier seg til en utstilling som handler om døden.  Ta deg tid til sangen, og til de som fyller hjertet ditt med varme og lengsel. En dag er det plutselig for sent.)