Nangijala.

Forrige uke lånte jeg bort noen malerier til en liten avdeling av Fretex, som de får bruke en stund i et kontorlandskap med tilstøtende venterom.

Fretex er mer enn salg av gamle klær. De er blant annet også en attføringsbedrift. I tillegg står de for driften av atelieret hvor jeg jobber, Galleri VOX. 

Galleri VOX har vært i drift fra 2004, og jeg har vært med så å si fra starten av. At det er Fretex som får midler fra NAV og Bergen Kommune til å drifte prosjektet jeg er en del av, merker vi som bruker atelieret lite til. Daglig leder og arbeidsledere er utdannet kunstnere, og ansatt på det grunnlaget. Galleri VOX er slik jeg ser det ikke et attføringstiltak, det er en kunstarbeidsplass.

Å låne bort noen bilder synes jeg var en liten greie å si ja til, og ganske uproblematisk. Maleriene sto tross alt bare lagret, men nå henger de på en vegg, og gjør kanskje omgivelsene litt bedre for dem som kommer til lokalene og søker hjelp til å komme tilbake i jobb.

Det er mange grunner til at folk havner uten jobb. Det er ikke nødvendigvis slik at det er latskap eller uvilje mot å stå i arbeid som er den mest hyppige årsaken til at folk blir gående arbeidsledige. Selv måtte jeg slutte som keramiker da helsa sviktet. Etter hvert fikk jeg også en uføretrygd. Det stoppet meg likevel ikke, for sykdommen min er tross alt bare en del av det jeg er, så jeg har nå arbeidet ca 50% i mange år på et vis som er tilpasset helsen min, der det som er brorparten av meg får spillerom og næring. For andre kan det å gå ledig skyldes nedlegging av en arbeidsplass, eller annet. Alt handler ikke om helse. Uansett blir livet snudd litt på hodet når en mister jobben, og en kan komme til å føle seg verdiløs og utenfor samfunnet i sin nye rolle. Pluss at en jo gjerne blir litt fattig. Noe som ikke får en til å føle seg mer verdifull akkurat.

Om mine bilder kan gjøre et venterom litt hyggeligere for noen som kanskje har møtt veggen, slik jeg selv gjorde, så synes jeg det er helt greit. Selvfølgelig hadde det vært innafor å få noen kroner for det også, eller at Fretex kjøpte maleriene. I dette tilfellet var det likevel ikke Fretex sentralt som spurte om å få låne noen bilder, men de som arbeider på den nevnte avdelingen, som att på til holder til i samme bygård som Galleri VOX har sine lokaler. Det var med andre ord et tiltak på grasrotnivå, for å få til en litt triveligere arbeidsplass enn helt hvite og nakne vegger kan tilby. Folk snakket sammen, og det kom noe ut av det.

Det er en stund siden jeg skrev sist her på Vannlandet. Det skyldes at jeg har hatt litt å gjøre i forbindelse med at jeg åpner ny utstilling den 2. november, og har måttet prioritere tiden min litt. Men denne helgen har jeg tatt meg fri. Noe som kjennes ganske godt ut, men som også medfører litt rastløshet. Det blir gjerne slik når en har stått på litt over tid. Og enda verre blir det etter at utstillingen er oppe og går. Da kommer tomheten. Det gjør den neste alltid. Men det er da, og nå er nå.

Utstillingen jeg setter opp denne gangen er mer abstrakt enn det jeg har vist tidligere, og det gjør det ekstra spennende for meg selv. For det er jo ikke slik at nytt alltid kommer lett.  Å flytte fokus fra ett punkt til et annet, krever blant annet et valg. Det å skulle arbeide abstrakt, gjør det også vanskeligere å definere om arbeidet mitt er godt eller dårlig, opplever jeg. Felles med tidligere utstillinger er likevel at den har et tema, som tufter seg på menneskers sårbarhet. Og denne gangen er det døden jeg har sett nærmere på. Dette skrev vi i en pressemelding:

"Vet du om jeg skal dø? ”

Nangijala er en utstilling om transformasjon, menneskets sårbarhet og ensomhet, men også om tilknytning og kjærlighet. Arbeidene er laget i kull og keramikk, og motivene er inspirert av røntgenbilder, tatt ved livets slutt. 

Når et liv er over, vil noen sitte igjen med minner om den døde. De kan være gode eller vonde. I dette tilfellet er det et godt barndomsminne, en far, en datter og Brødrene Løvehjerte som ga tittelen til utstillingen, Nangijala.

Det er med andre ord ikke hovedsakelig det vonde, sorgtunge og vanskelige jeg tar utgangspunkt i, men noe godt. Et godt minne. Og jeg har forsøkt å nærme meg det med respekt og varsomhet. Så tar du en titt innom utstillingen min, vil du ikke bli møtt med tenners gnissel eller vonde bilder. I stedet har jeg gjort et forsøk på lage noe som kan oppleves som nok i seg selv, noe som handler estetikk, og uten at utgangspunktet får for stor gjennomslagskraft. Om jeg har klart den oppgaven får andre bedømme, men det har vært en interessant reise for meg selv fram til det endelige resultatet, og den reisen stopper vel egentlig ikke her, men går videre inn i nye prosjekt. Å arbeide abstrakt har vært både utfordrende, givende og utviklende for meg, opplever jeg. Og innbyr til nye forsøk.

Bildene i dag viser noen malerier jeg lånte bort til Fretex, og et foto av plakaten til utstillingen «Nagijala».

Ha en fin dag.

Bjørn

Det er mye som kan komme ut av det at et menneske dør. Til og med en sorg kan få noe vakkert over seg. Dagens link er til en joik, som ble laget da en ung mann døde. Her framført av Didrik Solli Tangen: