søndag 30. juli 2017

Når giddalausen styrer skuta.



Det er søndag kveld, og jeg kjeder meg en smule, etter nettopp å ha våknet etter en litt for lang middagslur. Og hva hadde jeg til middag? Jo, restene etter Gumboen jeg lagde for to dager siden. Den smakte utmerket i dag også. Så dagens råd er, at om du ikke har smakt denne retten før, og ønsker noe nytt for ganen og hot for tungen, så gå for Gumbo. Selv brukte jeg to chilier som i oppskriften, men tok med frøene, og de hakkede tomatene jeg brukte var også tilsatt chili. Men sånt kan en selvfølgelig regulere. Videre byttet jeg ut vanlig røkt pølse med chorizopølse. Noe jeg tror var veldig riktig å gjøre. Til slutt tilsatte jeg også litt vårløk.

Gumbo kan slik jeg har forstått det lages på forskjellige måter, og selv likte jeg det jeg begynte med så godt, at jeg planlegger å lage mer. Men denne gangen med kylling i stedet for scampi. Også vil jeg lage det helt fra bunnen av på originalmåten, med roux som basis. Det skal visstnok få fram en røkesmak som gir en spiss til retten. Vi får nå se. Jeg syntes det fungerte på lettvintmåten også, selv om jeg ser i kommentarfeltet under oppskriften jeg brukte at enkelte gikk nærmest i harnisk over den. 

Å lage god mat synes jeg er ganske moro. Det å oppdage nye og spennende smaker er også moro. Vel kan det kanskje ta litt tid og koste litt arbeid, men tid har vi jo alle til rådighet, i mer eller mindre grad. Spørsmålet er hvordan vi bruker den. Jeg, for eksempel, satt her og kjedet meg, og begynte å skrive litt bare for å få tiden til å gå. Det var et valg jeg tok. Jeg kunne valgt å vaske bilen i stedet, eller leiligheten, malt en vegg eller dradd på besøk til kjæresten og drukket kaffe. Det er altså ikke tiden jeg har til rådighet som styrer valget mitt i denne sammenhengen, men giddalausen. På den annen side kunne jeg vært enda mer giddalaus, og bare ligget på sofaen framfor tv resten av kvelden. Nå sitter jeg en stund her foran dataskjermen, i det minste.

Det ikke slik at jeg har latet meg i hele dag. I formiddag var kjæresten og jeg ute og gikk oss en tur. Det var mens det var opplett. Nå regner det. Og turen brukte vi en time og et kvarter på. Vel anvendt tid, spør du meg. Selv om vi ble angrepet av klegg, og selv om det spratt små froskebabyer over stien der vi gikk, så vi selv også måtte sprette litt, for ikke å tråkke på dem. Og slikt krever jo sin mann, og kvinne. Kjæresten spretter godt bortetter av både klegg og frosk, men selv opplever jeg at det er mindre sprett i meg nå enn det var i yngre år. Jeg forsøker likevel å late som om det er mer enn det er, for å virke ung. Slik er det med mye, når en blir eldre. Det er derfor vi i blant ser bestemødre i hotpants dradd godt opp i flatræva og gubber med pipestilkebein i sykkelbukser. Plaggene gjør dem yngre, tror de, innbiller jeg meg. Men kroppen sitter gjerne på en annen kunnskap og vil ikke henge helt med på bedraget. Og estetikken er jo drept ettertrykkelig og endelig. Så hvor heldig det er kan kanskje diskuteres.

Hva jeg skal bruke resten av kvelden til, vet jeg ikke. Men om jeg skulle satset penger på noe, blir det vel at det ender opp med tv før eller siden. Helst før. Sånn er det jo gjerne på kvelden. I hvert fall for meg. Så får vi se hva morgendagen bringer. Da har jeg noen forpliktelser, pluss at jeg nok handler inn til en ny porsjon Gumbo. En stor porsjon. Så jeg kan fryse ned og ha framover. Også må jeg få skiftet ei pære i frontlyset på bilen. Noe som viser seg å bli en utfordring, for på venstre side på Poloen min, må en visst ut med hele lampa først. Og det vet jeg ikke om jeg er lysten på å forsøke meg på. Så jeg må nok høre med et verksted, og håpe at jeg ikke må vente på time en måned først. De er ikke alltid like kjappe de folka der.

Sånn, da har jeg fått svidd bort noen minutter som jeg aldri får tilbake. Slik er det gjerne med minutter. Og timer. Og år. 

I morgen er helgen over. I går var vi og hilste på barnebarnet, som har hele livet foran seg, for hun ble tre år. Datteren min hadde bakt kake, og det ble en veldig koselig liten samling. Og sånn går nå disse feriedagene.

Takk for nå, og ha en innholdsrik uke.

Bjørn

Dagens link: Hørte denne på radioen i dag. Var en stund siden sist. Og den fikk meg som vanlig til å tenke på livet jeg har levd.






lørdag 29. juli 2017

Hvordan har DU det... egentlig?



Dagens bilder er av noe keramikk jeg lagde for en del år tilbake. Minimum 17 år, siden jeg møtte veggen fysisk og psykisk og la opp i mai 2000. Men den er nok noen år eldre enn det. Antagelig rundt 25 år gammel. Noe som får meg til å kjenne blant annet på at tiden går ganske fort.  

Grunnen til at jeg kan vise tingene her i dag, er at jeg arvet dem etter min far, som gikk bort i sommer. Og da jeg og kjæresten var på en liten ferietur østover i forrige uke, fikk vi det med oss.

Nå er det meste av hva som havnet tilbake hos meg selv, plassert rundt omkring i leiligheten min. Og det er med litt blandede følelser jeg har det framme. Men sånn er det med så mye med hva en forholder seg til, det er sjelden noe er fullstendig ensidig. Det meste har sin gevinst og sin pris.



Noe av grunnen til ambivalensen min, er at keramikken har vært i min fars eie i så mange år. Jeg ønsker egentlig å ha minst mulig av hans eiendeler, siden jeg ikke likte mannen. På den annen side, har jeg fra før svært lite av fysiske minner fra mine år som keramiker, så sånn sett er det kjekt å ha litt jeg kan gi videre til mine barn en dag.

En annen ting som skaper ambivalenser i meg, er at jeg ikke er like stolt av alt jeg produserte av keramikk. Slik livet mitt ble, ble det også viktig for meg at jeg skulle kunne leve av yrket mitt. Regninger skulle betales og jeg ønsket ikke å ha kunsten kun som en biinntekt, så det preget mange valg som måtte tas. Jeg måtte lage keramikk som var salgbar, og det medførte kompromisser jeg ikke alltid var like stolt av. I dag er det annerledes. Nå lager jeg kun det jeg har lyst til å lage, og det føles mye bedre, selv om jeg ikke selger like mye. Likevel, selv om ambivalensene finnes, så er keramikken jeg har fått tilbake nå, eksempler på noe jeg fikk til. Jeg levde rimelig bra som keramiker, og var mye min egen herre, når det kom til hvordan jeg brukte tiden min.




Å ta kloke valg er ikke nødvendigvis alltid enkelt. For meg handlet det som keramiker etter hvert mye om forpliktelser, og mindre om moro eller kunstnerisk utvikling. Og noen forpliktelser har vi vel de fleste av oss. Så da ender det jo gjerne opp med å handle om hva som er viktigst. Forpliktelsene våre, eller hva vi har lyst på. Er det for eksempel den nye bilen, ferieturen og nye sko, eller er det noe annet, som betyr mest for oss. Og i så fall hvorfor. Én ting som kan være viktig for noen, er dette med tid. Tid til seg selv, eller for eksempel tid til ungene, om en har blitt en familie på mer enn to voksne.

Om du vil vite hva ungene ønsker, må du lytte til dem. Ikke bare be dem om å være stille og innordne seg dine behov og mer eller mindre velfunderte verdier. Og videre må du ikke la det du får til svar bli overdøvet av brølet fra dine egne behov eller din egen frykt for ikke å være bra nok, rik nok, pen nok, riktig riktig riktig nok. Ungene vil for eksempel kanskje ha tiden og tilstedeværelsen din framfor ny bil. De er ofte i større behov av å bli sett og hørt av deg, enn hva du kan vise fram av riktig sminke, riktig BMI, merkeklær eller at du har siste modell smart-tv. I hvert fall før vi har podet inn i dem noen holdninger, følelsen av utilstrekkelighet, og hva status og eiendeler betyr.  Og det tar jo noen år. Det tar tid.



Innenfor dette med tid, ligger det mye, blant annet muligheten til samtale. For eksempel med Din Kjære og dine nære. Å bruke tid på samtaler er ofte en langt bedre investering enn en ny telefon. Se bare på disse bildene. Kanskje er det også en bedre investering enn å bruke all ens tid på jobb, hobby, venninneferier eller dataspill.



I dette lille blogginnlegget, skriver en svensk dame noe om Samtalen. Slik hun opplever det, er det tegn som tyder på at den er en utrydningstruet syssel. Ikke fordi vi nødvendigvis ender opp med å bli tause, men mer fordi det vi definerer som samtale slutter å være en dialog, og ender opp med å bli mye monolog. Dette mener hun skyldes at vi slutter å spørre hverandre om ting, slik jeg leser henne. Selv tenker jeg at dette fenomenet kan ha sin rot i sårbarhet. Vi er gjerne litt redde for å ta opp temaer som er kontroversielle, eller som kan utløse følelser. Derfor snakker vi i stedet om ferieplaner, de nye tingene vi har kjøpt eller skal kjøpe, og mindre om glede, sorg, ensomhet eller det vi er kritiske til hos dem vi snakker med, eller i oss selv. Vi snakker mindre om alt det som kanskje innerst inne betyr mest for oss, men samtidig ikke ønsker å høre om fra andre, fordi det kan bli kleint. Og vi hater kleint. 


Det kleine blir for mange synonymt med nakenhet, tror jeg. Kanskje det kleine også tenderer mot hjelpeløshet. Og mot skam. Noe som blir veldig synlig i blant, for eksempel når noen dør. Da kommer det gjerne få telefoner eller besøk en stund, mener jeg å ha lest og hørt at enkelte opplever. Ingen vil snakke om det som er vanskelig, så de holder seg unna, og sender i stedet et «Kondolerer» på FB og føler de har gjort sin plikt.



Så kanskje vi burde spørre mer. Spørre de vi har tid sammen med om hvordan de har det, hva de tenker og føler, og ikke bare fortelle om våre egne narsissistiske og navlebeskuende vinklinger på Livet. Og så ta oss tid til å lytte litt. Lytting er ikke alltid det verste en kan investere i noen. Vel er det greit å få fortelle om greiene sine, men det kan en kanskje bruke for eksempel en blogg til, eller male et bilde, om det presser så mye på at det truer med å viske ut alle horisonter.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:








torsdag 27. juli 2017

Det er den vanlige historien det.




I går gikk årets første felles fisketur av stabelen for kjæresten og meg selv. Vi smurte niste, kokte kaffe, pakket ned diverse sluker, plaster, vann, en flytevest, Paracet, kniv, skjærefjøl, plastposer til fangsten, litt ekstra klær siden det var antydning til regn i luften, og vi var innom en sportsforretning og kjøpte en hov. For fisken ville vi ha på land når den beit. I det hele tatt ble det en grei oppakning. Langt mer enn da jeg var ung, og nøyde meg med det mest nødvendige fiskeutstyret. Men tidene forandrer seg, og vi la opp til en dagstur, så da ble det som det ble.

Selv om vi bor i Bergen og derfor ved kysten, er det ikke alltid så lett å finne et sted hvor vi kan fiske fra land. Noen krav har vi jo, spesielt jeg. Jeg vil for eksempel ikke risikere å ramle på sjøen, så det bør ikke være for bratt. I tillegg vi jeg gjerne ha litt fin natur rundt meg uten å måtte gå for langt. En kaikant er ikke så veldig fristende.

Turen denne gangen gikk til Toska, som ligger like ved Manger på Radøy, en times kjøretur fra hvor vi bor. Og kjøreturen gikk fint. Noen regndråper falt det på frontruta under veis, men ikke nok til å skremme oss nevneverdig. Og etter den nevnte timen var vi framme, og begynte å lete etter et egnet sted. Etter en del fram og tilbake, tok vi utgangspunkt ved en rasteplass, hvor det virket greit å stå parkert. Men før vi gikk derfra, fant vi ut at vi ville ha i oss ei brødskive. Noe vi dermed sørget for å få i oss. Ladede batterier er greit når en skal ut i naturen.  Deretter hentet vi resten av saker og ting ut fra bilen, for å bringe med oss til vannkanten. Og det var da vi oppdaget at fiskestengene lå igjen hjemme. Herlig. Men, men, vi kunne ikke annet enn å le. Shit happens. Sånn er det bare. Så da var det ikke annet å gjøre enn å pakke sakene inn i bilen igjen, og legge turen hjemover med godt humør.

Nå kunne jo denne fiskehistorien endt her, men det gjør den ikke. For vi hadde bestemt oss for å fiske, så fiske skulle vi. Bare ikke på Toska. Det ble tross alt litt for langt unna å skulle kjøre tilbake igjen. Så etter å ha plukket opp fiskestengene, endte vi opp i Arna, nærmere bestemt Garnes, for de som er lokalkjente. Der ligger det et lite friområde, hvor det er mulig å komme ned til sjøen uten alt for mye gange.




Av kjæresten og meg, er det hun som er den mest entusiastiske fiskeren. Og når hun skal slenge ut snøret, vil hun gjerne gjøre når det flør, altså når vannet stiger mot flo, siden det visstnok skal bite best da. Denne gangen ble vi litt sent ute, grunnet den lange strafferunden, men vi var likevel innafor. Så vi kastet ut og begynte på det vi så for oss som veien til en solid matauke. Litt bratt var det der vi sto, og litt tang, men vi regnet med at etter som vannet steg, ville det bli bedre. Men så var det det da, at vannet steg ikke så veldig mye. I stedet oppdaget vi etter hvert at det dro mot fjære. Så vi hadde nok sett litt feil, da vi googlet vannbevegelsene. Så sånn kan det gå.

Det var nå det. Tross alle små og store utfordringer, fikk vi fisket litt, og Beate fikk til og med to makrell. Selv fikk jeg ingenting. Noe som ikke akkurat overrasket. Det er den vanlige historien det.



I dag blir det ingen fisketur. I stedet skal vi kose oss hjemme med litt god mat. Jeg tenker å lage litt Gumbo. Oppskriften jeg skal ta utgangspunkt i finner du her. Denne retten har jeg aldri forsøkt meg på før, men hatt i bakhodet en stund. Håper det kommer til å smake. Slik jeg har forstått det, finnes retten i utallige variasjoner, og det kan ta litt tid å lage den. Men jeg fant en ganske enkel oppskrift, som går litt kjappere. Et sted må en jo begynne. Så får jeg heller putte oppi det jeg lyster om jeg lyster noe. For eksempel kylling, som mange visstnok bruker. Og kanskje bytte ut røkt pølse med chorizo- eller andouillepølse. Veien blir til mens man går.

Og da har jeg vel skrevet nok for denne gang, så da runder jeg av.

Det øverste bildet er fra Toska, de to neste fra Garnes, der det første er tatt mot Ytre Arna hvor jeg bodde mens barna mine var små, og det andre mot Osterøy. Mens det nederste bildet viser den første makrellen som ble tatt på land med den nye hoven, etter at Beate har herja med den.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:




tirsdag 25. juli 2017

Ferietid.



Det har vært stille på Vannlandet noen dager. Det skyldes at kjæresten og jeg har hatt oss en liten ferietur. Og siden jeg ikke er en stor tilhenger av oppdateringer verken på bloggen eller på sosiale medier som forteller at leiligheten min nå står tom og til fri benyttelse, har det altså blitt litt stille. Men nå er jeg hjemme igjen, etter noen dager på Sørlandet for å besøke yngste datteren min, og en tur til Østlandet for å hilse på søsknene mine.









En liten ferie var kjekt. I Kristiansand bodde kjæresten og jeg på hotell, og nøt det, mens i Oslo bodde vi hos ene søsteren min og hadde det helt ypperlig der også. Og selv om det kan bli litt mye prat og støy for en aleneboer som er vant til en del stillhet, gikk det veldig bra.





Når jeg skal gjennomføre slike ting som en ferie, blir alltid dette med angsten min et tema. For hvordan vil det gå med den. Men denne gangen gikk det helt fint. Ikke noe angst verdt å snakke om. Selv om det ble mye sosialisering. Blant annet var vi på hytta til yngste datteren min sine svigerforeldre, og hilste på dem for første gang. Og det ble ikke noe angst der heller. Bare koselig hele veien. På hytta ble vi servert både reker og krabbe i hauger jeg sjelden har sett make til. Og det var ikke kun kjæresten og jeg som var invitert. Eldste datteren med barn og samboer pluss to søskenbarn av henne hadde også tatt turen sørover. Så det ble mange rundt bordet, og ble en veldig fin opplevelse, synes jeg, og derfor en erfaring som gjør at det kanskje blir lettere å gjøre noe tilsvarende en annen gang. Så takk til dere som stelte i stand så fint, og tok oss så vel imot.

I Oslo var vi samlet alle fem søsknene hos broren min, og jaggu ble det ikke rekeaften der også. Og vin. Bare ikke på meg, siden jeg var sjåfør. Så takk til dere som stelte i stand her også. Det er lenge siden vi alle har vært samlet - fire år, tror jeg - så det var veldig kjekt. Håper det ikke blir like lenge til neste gang.





Nå er jeg altså tilbake i Bergen. Og jeg kjente at det ble litt stille rundt meg da jeg kom hjem. Men det er vel en overgang. Livet er jo ikke så verst for tiden her heller denne sommeren, kjenner jeg. Planen framover nå er å fortsette ferien på denne kanten, og kanskje få til noen fisketurer sammen med kjæresten, om været holder. Og går ikke det, har vi jo en flott by som ligger og venter, med både restauranter og teater og kinoer, så det burde være mulig å komme seg ut av døra og få litt input nå når angsten holder seg litt rolig. Å sitte inne hele tiden og se på idiotkassa, framstår som litt kjedelig nå, føler jeg. Men noen turer på apostlenes hester i Guds frie blir det vel også på oss.

Og se, da ble det litt blogg i dag. Den ble ikke så lang, men det ble da noen bilder fra ferieturen vår. Og det er ikke verst det helder.

Øverste bildet viser sjømatbordet på hytta utenfor Kristiansand. Fontenene, kanonen og ølet (fant et glutenfritt) er fra byvandringer der sørpå. Hyttebildene forklarer seg vel selv. Og de to siste er fra hvor bror min bor, i vannkanten på Slemmestad utenfor Oslo.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link:




mandag 17. juli 2017

Gud, jeg er god.



I natt var jeg i Las Vegas, der sola skinte og det var godt og varmt. Men da jeg våknet i dag morges, var det som vanlig i Bergen hvor det regner og er elleve grader ute. Så det var kun en drøm. Hva jeg skulle i Las Vegas i drømmen er jeg usikker på, men mye av tiden gikk med til å finne parkeringsplass.

Selv om det regner ute nå, er det ikke alltid det gjør det, selv ikke i Bergen. Og for et par dager siden var kjæresten og jeg og besøkte svigermor og ektemannen, som holder på med å flytte. Og da var det sol. 



Noen av dagens bilder er tatt mellom regnbygene da kjæresten og jeg gikk tur i går, men de øverste er fra hagen ved det nye stedet til Svigermor. Og der var det lett å trives. Flott utsikt, gress og en stor platting hvor vi spiste vafler. Vafler er godt. Selv når de ikke spises i Las Vegas og blir servert med en to kilos biff som tilbehør.



I dag er det mandag, og vi skal handle for svigerfar, slik vi gjør hver mandag. Rutiner er greit, synes jeg. Skulle det vært på det viset at det kom en telefon hver gang svigerfar trengte et eller annet dilldall, ville det fort blitt et pes. Å planlegge litt og så handle for hele uka i slengen, er derfor en god ting, synes jeg.



Rutiner er et hjelpemiddel, ikke en måte til å langsomt drepe livsgnisten. Det samme gjelder for planlegging. Det å planlegge funker likevel ikke alltid. Ikke alt som skjer er resultatet av god planlegging. Svigerfar planla for eksempel ikke å få et slag og havne i rullestol. Det er slikt som bare skjer, ofte helt ut av det blå. Men en kan likevel planlegge på noen områder i livet. For eksempel kan en ha en forsikring. Slik at om det verste skulle skje, har en i hvert fall økonomi i etterkant, som er en smule bedre enn det det offentlige mener du er verdt. Selv hadde jeg ikke det da helsa sviktet, og det straffer seg i dag. Hadde jeg hatt bedre råd da jeg arbeidet som keramiker, kunne jeg hatt en uføreforsikring. Det ville hjulpet på en del nå. Som det ble, endte jeg opp med dårlig råd både før og etter bråstoppen.

Mange av oss vil bli syke i løpet av livet. Fysisk eller psykisk. Eller vi kommer ut for en ulykke. Mens vi er unge, eller når vi blir eldre. Om du har god råd, kan du ved behov kjøpe deg framover i helsekøen, ved å ty til det private i stedet for det offentlige helsevesen. For jo, vi har et todelt helsevesen. Og mer av dette vil nok komme i årene framover, om en skal tro det en kan lese i denne artikkelen. Men slik er det jo over hele linja i dag. Skillet mellom fattig og rik øker, og går ikke lenger kun ved hvor dyre leker en har. Den går også ved helsen, tilbudet ved sykdom, ved hva du har råd til å spise eller gjøre på fritiden, eller ved hva du har råd til å betale av forsikringer. Selv skulle jeg gjerne tatt en meg en gåtur i dag, men dropper det nok, siden det bøtter ned ute. Og trimstudio ville jeg ikke hatt råd til, om jeg ønsket en tørr løsning, så det blir nok en rolig dag. Heller ikke har jeg råd til trimstudio hjemme i kjelleren, og enda mindre en privat trener. Så sånn er det med den saken. Penger er ikke alt, sier de som har dem. Men jeg tenker at de hjelper på likevel.

I vinter brukte jeg å ta noen daglige trimøvelser hjemme, i tillegg til gåturene mine, men det har sklidd litt ut. Og det er dumt, for det er jo tross alt gratis, og derfor innenfor rekkevidde for meg. Så planen nå er å komme i gang med det igjen, mãnana mãnana, eller i hvert fall etter ferien. Så får vi nå se om jeg klarer akkurat det, eller om det blir med tanken. I blant er det tungt å komme seg i siget. Men fram til da får jeg klare meg med gåturene mine, og eventuelt ta på meg noe regntett om det høljer ned som i dag. Det er uansett ikke så ille som i natt. Da ramlet det ned 25,4 mm i løpet av to timer. Noe av det i form av isbiter. og de gjør seg vel best i drinken, nå på sommeren, skulle jeg mene.



Nå kan det hende at du synes jeg maser mye om dette med å trimme og holde seg i form. Men grunnen til at jeg gjør det, er at jeg opplever at jeg har fått et langt bedre og lettere liv etter at jeg la om levesettet litt for ca tre år siden. Vekten har gått ned, og jeg føler meg friskere både fysisk og psykisk. Så da vil jeg gjerne dele denne opplevelsen med deg, og kanskje inspirere deg til å gjøre noe selv også, om det sitter litt inne å komme i gang. Det trenger ikke å være så mye en må gjøre, litt hjelper alltid mer enn ingenting. Kast styggen av ryggen og kjenn at livet har noe å by på for deg også, her og nå. 



For en tid tilbake dukket det opp en liten greie på Facebook, mellom alle de søte kattebildene, ferielykken og ferdigsnekra visdomsord av ymse sort. Det ble hevdet at det å trimme er bortkastet, for selv om det kanskje får deg til å leve litt lenger, så er det jo slutten av livet ditt som strekkes ut, og da er du jo likevel så gammel at det betyr lite. Du sitter jo bare der og venter på å dø, skrumpet sammen som en rosin, impotent og med treg avføring. Og hvem trenger det. Att på til kastet du bort de gode årene dine på jogging og svette, i stedet for å nyte livet.

Men dette er jo veldig feil, tenker jeg. Og selv om det kanskje var skrevet med litt humor som bakteppe, ender det gjerne opp med å bli en trøst for dem som ikke gidder å løfte på ræva. Det er mye som forkles som humor. Rasisme, for eksempel. Og stigmatisering av alle som ikke er like bra som deg selv.

Min erfaring er at effekten av en litt sunnere livsstil kommer veldig fort, og at du får den her og nå. Det vil si at en time bevegelse hver dag, gir deg 23 timer i døgnet med bedre livskvalitet. Og det må jo sies å være en bra avkastning. Lagt bedre enn lykkepiller, til og med. Og ja, jeg tok med nettene også i regnestykket, for litt frisk luft og bevegelse hjelper gjerne på søvnen også.




Og da har jeg vel messet nok for i dag, så nå runder jeg av. Kanskje blir det en tur ut i regnet på meg, før vi skal handle for Svigerfar. Jeg ble jo nesten inspirert av mitt eget mas, kjenner jeg. Gud, jeg er god.

Ha uansett en fin dag.

Bjørn

Dagens link:











fredag 14. juli 2017

Jo, jeg skammer meg litt.



Liu Xiaobo er død. Og Erna Solberg uttrykker at hun er i sorg. Og det kan jo hende hun er. Jeg vet lite om hva andre mennesker føler. Men alt er jo relativt. Selv er jeg mest irritert på feige Norge som ikke turde å si imot store Kina med alle pengene. Liu Xiaobo kjente jeg jo ikke. Jeg kan likevel føle at det hele er trist, og føle med dem som sto han nær, men det er ikke sorg som når jeg mister noen jeg selv sto nær. Så jeg tenker at de som opplevde mannen som et problem, nok er litt lettet over at nå er problemet borte, i tillegg til eventuelle følelser som minner om sorg. At noen våger å hevde det, burde ikke sjokkere noen, kanskje. Den enes død, den andres brød, sies det fra gammelt. Og for Norge blir det jo sikkert lettere å få til handelsavtaler nå, skulle en tro. Vi holdt jo kjeft og beit ting i oss. Og økonomi overstyrer jo det meste i Norge i dag.

En annen ting en kan lese i avisen i denne fredagen i Juli, er at Christian Tybring Gjedde (Frp) sutrer over at politikere i Norge ikke ervillige til å tenke nytt, når han lanserer ideen om å opprette asylmottak i Afrika. Jeg tenker at ideen om asylmottak i andre land kanskje ikke vitner om så veldig mye nytenkning. Jeg mener da absolutt at jeg har hørt om dette før. Så greia er vel egentlig at Frp vil ha så mye fokus som mulig på innvandring, nå før neste valg, og frir til de som stemmer mer ut i fra redsel, rasisme og fordommer, enn alle andre ting en burde se litt nærmere på når sjansen først byr seg.

Politikk er mye ord og spill for galleriet, sutring og angrep der angrep gis en mulighet. Hadde to som var i et ekteskap benyttet samme sjansen som politikere til å hugge og kaste skit og felle krokodilletårer, late som de er forurettet og spille på det som spilles kan, hadde nok ekteskapet gått på dunken rimelig kjapt. For da hadde antagelig ekteskapet handlet mer om makt enn å løse noe, finne beste veien framover. Har du makten, er det du som bestemmer. I det minste kan du føle det slik. Helt til du blir forlatt.

Før i tiden snakket en om ideologi. Dvs at en hadde en grunntanke og idé som utgangspunkt for det en forsøkte på. I dag føler jeg ikke at politikken drives av slike ting. I stedet handler det om penger, makt for maktens skyld og begjær. Og vi vet jo alle hva som skjer når begjæret får for stor plass, da skyver vi moralen til side sammen med siste rest av empati, og ser kun det vi vil ha her og nå. Mens vi tramper over de som står i veien, serverer løgner så lett og glatt at en skulle tro en aldri hadde gjort annet, og bryr oss lite om andre enn oss selv. «Det er dette som må til. Det er dette jeg må gjøre for å få det jeg vil ha». På denne måten påberoper vi oss retten til å gjøre det vi ønsker, og ligger med en kollega på jobb eller naboen, eller stikker unna litt penger fra ektefellen for å få kjøpe en duppeditt eller noe sminke eller hva vi nå måtte begjære. Vi smyger oss. Oppfører oss som narsissister eller umodne barn som kun ser seg selv og sitt. Slik politikerne smyger seg for ikke å ødelegge for det de vil ha eller vil gjøre, og lar være å kritisere Kina for at de holdt en fredsprisvinner og politisk motstander i fengsel, og lot han dø. Sånt gjør meg ikke stolt over Norge, Kjempers Fødeland. I stedet er del heller slik at jeg skammer meg litt over Erna & Co.

Sånn, da fikk jeg ut av meg litt frustrasjon i dag også. Og det er godt, kjenner jeg. Samtidig fikk jeg kastet et blikk på mitt eget liv mens jeg skrev, hva jeg har opplevd i møte med andre mennesker, hva jeg bør stå for og hva jeg ikke bør stå for. Det er jo greit å gå igjennom litt slike ting også i blant. Få litt perspektiv på ting. Og på seg selv.

Dagens bilde skildrer et overgrep.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link:






torsdag 13. juli 2017

Hva vil du, egentlig?




Hva vil du? Og er det mulig å få til det du vil? Og om det er noe du ikke vil ha i livet ditt, er det da mulig å skifte retning eller stoppe det? I så fall, gjelder dette for alle, også for politikere?

Jeg tenker at dagens utvikling, slik som vi ser den nå, er villet. Det er ikke bare noe som skjer. At de rikere blir rikere og de fattige blir fattigere er resultatet av at noen vil det slik, og det er kanskje ikke de fattigeste som vil det mest. I stedet er det de som sitter ved roret. Det handler med andre ord om styring. Derfor kaller vi det også styre og stell.

At bompenger øker, nye gebyrer popper fram, og goder for dem som har minst forsvinner, er det noen som vil, og derfor gjennomfører. Gjerne for å flytte på penger. Ta fra noen og gi til noen andre. Og dette er jeg nesten nødt til å tro. For hvis de som styrer IKKE vil at det skal være slik som det er nå, så fikser de jo ikke den jobben de er satt til. De er fullstendig mislykket. Eller gir faen, og sørger bare for seg selv. Og bør vi stemme på noe slikt?

Så, jeg innrømmer det, jeg tror det er slik at de som styrer vet hva de vil, men lyver. Jeg tror egentlig ikke på det de sier. Men jeg ser hva de gjør. Jeg ser at de sier en ting og gjør noe helt annet, mens folk dør av kreft fordi de hevder at medisinene som kunne hjulpet dem er for dyre, i dette et av verdens rikeste land. Mens i kulissene regjerer pengefolkene og presser og presser på, for å få mere selv. Enten det nå er på lovlig vis, moralsk spiselig, eller ikke. Og Erna tør/vil ikke en gang å si noe om menneskerettigheter i Kina, fordi det kan gå ut over pengestrømmen.



Så, jeg vet altså hva jeg selv tror på og ikke tror på. Hva DU tror, vet jeg derimot ikke – ikke på hva og ikke på hvem. Heller ikke hva naboen min tror, vet jeg noe om. Samtidig er det likevel slik at noe VET jeg. Jeg VET at mange fortsetter med å tro på dem som lover og ikke holder, de som tar fra dem som har minst og gir til dem som har mest, og at de stemmer på dem. Mens Erna smiler sitt glatte og kontrollerte smil hele veien til banken, og Frp skremmer og skremmer for alt mulig som ikke er lyst i huden, og helt har glemt bompengeløftene. Nå er visa at det er de andres skyld, når noe skal forklares eller bortforklares. Akkurat som små unger sier når de blir konfrontert med løgner og ting de ikke burde gjøre. Og så fortsetter både barna og politikerne med å bruke masse flotte ord, og lover ting de ikke holder, på et vis som gjør at vi ikke lærer, men fortsetter å tro på dem. 

Visa for regjeringen nå, er at ting ville vært enda verre uten dem selv ved roret. Og vi må ha forståelse for hva de ikke får til. Men lønnsøkning til stortingspolitikerne får de til så kjapt at det skriker i svingene inn mot allerede rimelig store kontoer. Så der har du den. Og det gjør meg sint.

Nok om det. Livet er heldigvis mer enn politikere som rævkjører deg så glatt at du frivillig ber om om mer.



Dagens bilder ble tatt i går, da kjæresten og jeg var ute og gikk en tur. Tidligere gikk vi ofte rundt et lite vann i nærheten av der vi bor. Der er det flatt, og innafor det mine lunger kunne tåle da vi begynte med turene våre. Men nå har vi skiftet løype, og går et sted der det er mer kupert. Turen tar oss ca en time og tjue minutter. Da jeg startet å gå, gikk vi i begynnelsen bare et kvarter. Det var alt jeg hadde pust til. Så det har hjulpet på.

Nå er det ikke slik at lungene mine er like villige hele året. På vinterstid eller ved forkjølelser kan derfor ting stoppe veldig opp. Men jeg tenker at den jobben jeg gjør når ting fungerer sånn noenlunde, er en god investering, som gjør at nedturene kanskje ikke blir like voldsomme som de kunne blitt, om jeg bare lå på sofaen og åt sjokolade hele tiden. Så jeg gjør så godt jeg kan når jeg kan, og har det veldig kjekt på de små turene våre. Samtalene går lett når en går slik sammen med noen, og det er alltid noe å se på. Et tre, en blomst, en fugl, eller skyene som sklir forbi. Det er mye fint å se, om en titter litt opp fra navlen eller skotuppene. Og går jeg alene, ser jeg akkurat det samme som når jeg går sammen med kjæresten. Både trærne og skyene er der for meg også, selv om jeg er fattig.



Dette med turene mine/våre, er noe som skjer fordi jeg/vi vil det slik. Det er en villet handling. Om jeg bare lå på sofaen, ville dét også være en villet handling. Det er ingen som bærer meg fram til sofakanten og presser meg ned og fester meg med reimer.

På samme vis er det at jeg nå har tatt av elleve kilo, resultatet av en villet handling. Det er ingen som har sugd fettet ut av meg, jeg har gjort jobben sjøl. Såpass kan jeg påberope meg. Men hadde jeg ligget på sofaen og est ut, ville jeg sagt at dette er alt jeg får til, og så ville jeg forklart hvorfor jeg ikke får til noe annet. At dette sofa/ete/livet mitt ikke er noe jeg vil, men alt jeg klarer. På det viset kunne jeg kanskje fått litt forståelse, kanskje til og med trøst, fordi jeg var uten egen skyld, men mer et offer for meg selv eller andre. Jeg ville søkt etter skyldfrihet mye på samme vis som politikerne holder på med å søke etter skyldfrihet, selv om det egentlig heter ansvarsfraskrivelse, mens de eneste turene mine var de som gikk til kjøleskapet for å lete etter trøst. Mønstrene er med andre ord de samme. Vi vil gjerne vri oss unna å bli konfrontert med den virkeligheten vi skaper, mens vi fråtser i det som vi klarer å karre til oss, både Kong Salomon og Jørgen Hattemaker. Eneste forskjellen er at jeg ville tatt råtta på kun meg selv, mens regjeringen tar råtta på deg også, om du en dag faller fra din høye hest. Og det gjør du kanskje. Eller noen du kjenner gjør det. Kanskje dine barn. Da blir det litt meningsløst at de får lov å kjøre segway, når de ikke får hjelp til handikapbil eller kreftmedisiner eller bare et lite skolestipend.



Og da har jeg vel skrevet ferdig for i dag. Resultatet av jobben ble tilnærmet slik jeg ville, føler jeg. Så selv om det er sjelden at noe blir HELT slik en vil, er det kanskje likevel ikke dumt å forsøke på i hvert fall noe. Så stå på, du klarer gjerne mer enn du tror.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:










mandag 10. juli 2017

Mãnana mãnana.



I dag skinner solen. Og det skal den visst gjøre hele uken. Innimellom skyene. Men de får vi leve med. Solgløtt er uansett bedre enn jevnt grått og vått.

Dagen i dag blir rolig. Det eneste som foreløpig står på tapetet er handling for svigerfar, og litt til kjæresten og meg i samme slengen. Det er fast på mandager. Og på fredager. Flere ganger enn det handler vi ikke i løpet av ei uke. Og det er egentlig for mye, gitt økonomiske råd jeg har plukket opp gjennom livet og fra Luksusfellen. Én gang er det du sparer mest på, sies det. Og i hvert fall ikke småturer hver dag. Handleliste skal også være smart, så det skriver jeg. På handlelisten min denne mandagen, står det kun brød og frukt. Og det er jo ikke mye. Men skapet og frysen og kjøleskapet rommer allerede det jeg trenger, så da blir det slik. Litt kjedelig å gå på butikken med en slik slunken liste, men jeg får lete etter lykken et annet sted enn i handelsstandens bugnende hyller.

I går var kjæresten og jeg og besøkte eldste datteren min. Og til kaffen fikk vi hjemmelagede skoleboller. De gjorde meg lykkelig. Og dagen før var vi hos en bekjent og fikk is og jordbær til kaffen. Det ble jeg heller ikke ulykkelig av. I det hele tatt har det vært mye sosialisering den siste uka, og det har vært kjekt. Jeg har vært litt slapp på den fronten det siste tiåret. Men nå er det vel på tide å forandre litt på det, kanskje. Det gjenstår å se. Som så mye annet. I morgen, kanskje. Men fram til det viser seg får jeg forsøke å leve i nuet, og ikke i fantasiens framtidige sosiale utskeielser. Om en har angst, slik jeg har, er slike turer ut av her og nå ikke det beste bestandig. For de bærer ikke nødvendigvis med seg de mest avslappende scenarioer. I stedet begynner tankene og følelsene kjapt å dreie seg rundt det som kan blir vanskelig. Dette kalles bekymringer. Og bekymringer er ikke nødvendigvis det en er best tjent med. De har det med å pakke på seg, til det meste virker umulig å skulle møte. Heller ikke grubling er av det gode. Grubling og bekymringer er ikke det samme som problemløsning, forberedelser eller bearbeiding av gamle traumer. Det er i stedet noe som en selv holder seg ned med. Dette kan du lese litt om her, om du ikke tror det medfører for myebekymringer og grubling.

Liver er ikke lett. Men det bør jo leves. Om livet har endt opp med å bli kun eksistering, så bør en kanskje begynne å se flytte fokus over fra det som er skummelt eller framstår som umulig, til det som kanskje er mulig. For mye er mulig, selv om det ikke virker slik bestandig. Siv Jensen fortellerfor eksempel i denne artikkelen hvordan hennes mor nektet å sette seg ned for åmotta trygd. Og det er jo er vel og bra at hun klarte å arbeide, selv om det ikke alltid handler kun om vilje. Slike uttalelser blir i mine øyne kun noe en forsøker å gjøre politisk mynt, mens en sparker dem som ligger nede.

Det er lett å sparke nedover. De fleste av oss gjør det. Med holdninger og uttalelser eller kanskje kun et blikk. Når du nekter å se på en tigger eller en narkoman som selger bladene sine, så sparker du nedover.  Et blikk kan treffe hardt, men det samme gjelder når en ser bort og later som at noen ikke finnes, eller himler med øynene.

Et ektepar jeg var naboer med for noen år siden, var innom på en kaffe hos meg i forrige uke. Og madammen fortalte at da hun kom fra jobb en dag, ble hun gående ved siden av en narkoman på vei hjem fra bussen. Slik det var, ble de gående og prate. Og da de skiltes, takket han henne, for det skjedde aldri at noen ville snakke med han. Stor sett var han usynlig. Jeg tenker at dette sier noe om han og hans livssituasjon, men også noe om folk flest og våre holdninger. Kanskje også noe om fremmedfrykt. For fremmedfrykt oppstår ikke kun der noen har mørk hud, den popper fram over alt hvor noe er fremmed for oss.  

En uke med sol er på beddingen her vest, om en skal tro værmeldingen. Hva jeg skal bruke denne uka til, vet jeg ikke helt enda. Jeg skal på atelieret noen dager, og så blir det kanskje noen turer på apostlenes hester ut i Guds frie. Resten av tiden går vel med til rutiner: Eting og soving og tv. Men kanskje jeg skulle forsøke meg på noe nytt, denne uka. Jeg vet bare ikke helt hva enda. Blir solgløttene mange og skyene få nok, blir det kanskje noen timer på solsenga. Men det kunne vært greit med noe annet også. Kanskje jeg skulle begynne å rydde litt på loftet. Jeg fikk jo kjørt vekk masse skit forrige uke, så boden er nærmest tom nå. Samtidig fikk jeg vasket og ryddet kåken. Og det føles godt. Et tilnærmet ryddig og tomt loft ville sikkert føles godt det også. Så vi får nå se, mãnana mãnana.

Dagens bilde viser en liten blå fugl som henger i kontorvinduet mitt. Kanskje jeg bør tørke støv av den, en dag.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:










 



fredag 7. juli 2017

Trollpikk, hestkukker og rævhol.



Jeg vet ikke hvor lenge siden det er siden du rengjorde leiligheten. Og da tenker jeg på rengjøring som litt mer enn å ta oppvasken. Selv tok jeg kåken rett før helgen, i forbindelse med at jeg kvittet meg med akvariene mine. Samtidig fikk jeg kastet mye annet skrot også. En kollega stilte med en lang utgave av VW Transporter, og den fylte vi rimelig godt opp. Etter endt jobb ble det kaffe og sosialisering. 

Å få kastet litt saker og ting som har samlet seg opp, gjør godt. Å få vasket litt rundt seg gjør også godt. I det hele tatt er det å sitte pal på ræva uten å gjøre annet enn å pille nese overvurdert. I hvert fall når det kommer til langsiktighet. Hvile er bra, men når det nærmer jeg koma bør en vurdere en liten forandring, tenker jeg, i blant, på en god dag.

At jeg kjenner på at det er godt å rydde og vaske, betyr at det finnes noe godt i livet mitt. Det som likevel er viktigere, er at jeg er i stand til å identifisere det. Jeg er i stand til å skille gull fra møkk. Og det er et godt utgangspunkt å ha i en søken etter det vi så svulstig kaller Lykken. Kanskje ligger den ikke alltid så langt unna som en tror.

Utgangspunkt: Skulpturell assosiasjon 

Livet må da ha mer å by på enn dette, tenkte han, og så seg rundt. Han så, og så, og han så at det var ikke der problemet lå.

Mens en pike sa: ”Om en har sårflatene åpne mot hverandre vokser man lett sammen.”

Ordene innhentet han, brått. Som en brutal eksposisjon til klarsyn. De lød som vått og revnende tøy, men var kun innledningen til en assosiasjon.

Assosiasjon: Amputert torso.

Mangfold og glede, tenkte han, det finnes fremdeles der ute, til å ta imot. Rundt meg, på alle kanter. I det jeg fornemmer, det jeg ser, det jeg lukter og hører. I det som kan berøres.


Og piken sa: ”Det er bare å rekke ut armen og åpne hånden.”

                                                                       

Rengjøringen denne gangen skyldtes for min egen del mye at kjæresten og jeg skulle ha et kaffebesøk her jeg bor. Og det er ikke noe som skjer ofte, så da må det gnukkes litt for å få fram skinnet i blanke overflater. Stort sett er det ellers kun familie som er innenfor dørene hos meg. Men denne gangen var det et par som jeg var naboer med på den tiden da jeg møtte veggen i 2000. Vi tok opp igjen kontakten for et par år siden, og det er veldig koselig å møtes igjen. I det hele tatt er det å være litt sosial ganske kjekt, tenker jeg, her jeg sitter i skrivende stund, uten nevneverdig sosial angst. Og i morgen skal kjæresten og jeg selv på kaffebesøk hos kollegaen med den nevnte varebilen. Ikke verst. Dette tar jo helt av.



Ikke alle kan bruke tiden på kaffebesøk. Noen har en jobb å gjøre. Og i dag gjenreises Trollpikken i Eigersund, etter at noen kuttet den av. Potente saker sånne ereksjoner. Og noen elsker dem der andre hater. Men samtidig skal en lete lenge etter mer latterlige saker å bruke resurser på, spør du meg. Men stå på, få'n opp. Det er ikke min sak dette.

Andre ting en kan lese i avisen, er at i Åsane utenfor Bergen der jeg bor, stoppet to bilister midt på motorveien og begynte å sloss. Slik at all trafikk i begge felt stoppet opp. Rævhol finner en over alt i trafikken, selv møter jeg dem daglig. Verden er full av hestpeiser. Men jeg har aldri hørt om en tilsvarende episode som denne på mine kanter, så litt moro var det å få det på radioen på vei hjem fra atelieret. Et annet rævhol tok seg visst til rette på Flesland, og begynte å slå på folk etter å ha supet i seg taxfreekvoten sin. Rævhol finnes med andre ord ikke kun i trafikken. Jeg tenker de trives over alt, akkurat som hestkukkene. I alle samfunnslag og i alle miljø, struttende i lyset eller gjemt bort i mørke, trange rom.  

I dag er det fredag, og tacotid. Taco er godt, men i det siste har vi valgt andre ting å meske oss med på fredagskveldene, så gjeninnføringen av tacoen blir nok bra. I det hele tatt er mat godt. I kaffebesøket mitt serverte jeg vafler med krem og syltetøy, og litt saltmat. Jeg kunne laget middag, men det ble litt dårlig tid til det, siden jeg også var på atelieret den dagen. Men vafler er jo godt. Og litt salt rødvinspølse ved siden av det søte gjør seg jo også. Litt god is hadde jeg også på lur. Men frukten jeg hadde kjøpt inn glemte jeg å sette fram. Sånn er det når en blir gammel og glemsk. Eller kanskje det var denne sexy badedrakten som tok for stort fokus i mine gjenlevende hjerneceller.

Nå kan det hende at det jeg har skrevet om kaffebesøk ikke får pulsen til å øke nevneverdig hos de mest spenningssøkende. Men så er det heller ikke grunnen til at jeg skriver om det. Dette er ikke en blogg som bruker mye energi på saker som Ekstremsportveko. I stedet er det en blogg som handler om å vise at det går an å leve med en utfordring. I mitt tilfelle er denne utfordringen knyttet litt til det fysiske og litt til det mentale. Men det er gjerne det mentale jeg har mest lyst til å ha fokus på. Uten at det likevel skal handle om å rive seg i håret eller gråte sine salte tårer. 

Livet kan by på mer enn resignasjon, smerte, salte tårer og håpløshet. Selv for folk med angst og depresjoner som hos meg, eller andre utfordringer. Og det er de gode tingene jeg har lyst til minne deg på. Det som så fint heter muligheter. For de finnes i ditt liv også, selv om det i blant kan være vanskelig å få øye på dem. Det er derfor jeg skriver som jeg gjør, om noe så lite som et kaffebesøk eller rengjøring av kåken. Det er kanskje et lite liv jeg har, men det er mitt. Og for meg er det verdt noe slik det er.

Jeg tenker mer og mer at Livet mitt ikke blir til å leve med først når det måtte nærme seg ideen om hvordan jeg tror alle andre har det, hvordan jeg tror de andre mener jeg bør ha det, og jeg selv blir den jeg tror de mener jeg bør være. Og slik tenker jeg at det bør få være for deg også, om du ønsker det. Det er en rettighet du har. Og en mulighet. Du er du. Med dine vansker, evner, din empati og evne til å ta imot og dele. Så ta deg selv i bruk så godt du kan, uten å sammenligne deg med alle andre, og gled deg over de små gleder du eventuelt finner, er mitt råd for i dag. For de gode øyeblikkene finnes. Og de ligger og venter på deg.

Interiørbildene er fra hvor akvariene mine brukte å stå. Allerede nå har jeg i grunnen vent meg til at de er borte, og det føles i grunnen helt greit. Engelen på det ene bildet er det min oldemors søster som har tegnet. Torsoen tegnet jeg på samme tid som jeg skrev den lille teksten jeg la ved. Jeg husker likevel ikke hvem som kom først, teksten eller tegningen.

Ha en fin dag, og ta deg tid til Dagens link.

Bjørn

Dagens link:


søndag 2. juli 2017

Ser du meg? Og ser jeg deg?



Det er søndag, og her jeg sitter er det ingen kameraer som følger med på hva jeg gjør. Vinduene min er i andre etasje, så den veien er det heller ikke så lett å få innblikk, om en skulle ønske å følge med på hva jeg driver med. Det eneste vinduet som gir delvis innsyn, er denne bloggen. Via den er det mulig å følge med på deler av livet mitt, tankene mine og hva jeg føler. Men samtidig har jeg full rett og mulighet til å hva kontroll over ha som vises, og derfor også det alternativet som stenger deg helt ute. Slik er det ikke over alt.



Jeg synes det er greit at det ikke er kameraer som følger med inne i leiligheten min. Det tror jeg de fleste andre også vil være enige i. Men ute er det for mange greit at noen følger med. «Den som har rent mel i posen trenger ikke å bekymre seg», hevdes det gjerne, mens vi langsomt glir lenger og lenger inn i et overvåkningssamfunn. Jeg, for eksempel, får reklame spisset for nettopp meg, om jeg går inn og leser aviser på nett. For en tid tilbake tittet jeg litt innom leiligheter solgt i Modum i Buskerud, siden vi skulle selge leiligheten til min far etter at han døde, og derfor la den ut på Finn.no. Da gikk det ikke lang tid før det dukket opp reklamer for leiligheter i Modum på VG, og nå får jeg det nærmest daglig. Det samme gjelder for Instagram og Facebook. Det ser altså ut til at mange har oversikt over mine søk på Finn.

Nå har i tillegg Snapshat innført en greie, hvor en kan se nøyaktig hvor en selv og ens venner befinner seg i sanntid. Hvilken kant av byen og hvilket hus de og du er i. Og det er kanskje ikke farlig, tenker folk, så lenge en ikke gjør noe galt, og det er jo så greit å vite hvor ungene er. Så får det heller stå sin prøve at alle andre som ungene er venner med også kan se hvor de er. Venner er jo ikke farlige. Ingen har vel «venner» på sosiale plattformer som de ikke kjenner og stoler hundre prosent på? Så vi legger gladelig ut bilder på Facebook av hvor vi er på ferie og skriver når vi kommer hjem, osv osv, og synes det er festlig at folk kan spore oss enda mer nøyaktig via Snapshat.

Jeg tenker at sannsynligheten for at denne «synligmuligheten» som Snapchat har innført vil øke på, slik at en via andre nettsteder også vil kunne se hvor du er etter hvert, om det ikke allerede er slik. Og etter en stund slutter vi å bry oss om det, eller glemmer å slå av muligheten på telefonen. "Det er jo ikke så farlig. Om du ikke gjør noe galt."

Men hva så med de som har en gammel sjalu kjærest etter seg. Eller en stalker. En som vil deg noe vondt. Om du selv slår av muligheten til å se hvor du er, så gjør kanskje ikke vennene dine det samme når de er sammen med deg. Eller resten av familien. Og så er en like langt. De fleste kan jo legge sammen to pluss to.

Nok om det.




I går tømte jeg akvariene mine, kjørte fiskene mine til en zoobutikk, og på tirsdag kommer det en bekjent med varebil som skal hjelpe meg å få kjørt vekk de tomme karene. De ender likevel ikke opp på en fylling, slik jeg skrev i forrige blogginnlegg. En som leser bloggen min kontaktet meg og ville gjerne overta dem. Så da blir det på den måten i stedet. Det føles bra, synes jeg. Både at noen leser bloggen, og at akvariene får et videre liv. Resirkulering er langt bedre enn skroting. Men fram til tirsdag må jeg altså sitte og se på de tomme akvariene. Og det føles rart. Det minner om sorg. Ikke en sorg som når noen dør eller du blir forlatt av en kjærest, men likevel, et snev av sorg er det umiskjennelig. En periode av livet mitt er over. Og jeg lurer på hvordan resten av livet til fiskene mine vil bli. Jeg savner dem. De største og fineste har jeg jeg jo hatt i flere år. Å montere en sporingsbrikke i dem var likevel ikke et tema. Det får være måte på hva en skal følge med på og ha kontroll over. Det er nok at jeg kanskje kan se hvor du er. Og hvem du er sammen med. Det er kanskje ikke kun Big Brother som ser deg lenger.

Og da har jeg vel skrevet nok for i dag, så nå runder jeg av. Ute regner det, været innbyr derfor ikke til en gåtur i dag.  Så jeg stikker heller bort til kjæresten og drikker en kopp kaffe, bare for å fortelle verden hvor jeg er.



De to nederste bildene viser akvariene min etter tømming, de er på henholdsvis 180 og 240 liter. Det øverste bildet viser meg selv framfor et maleri jeg lagde av noen av fiskene mine. De kalles Krobia sp. Xingu redcheek. Et skikkelig fargerikt navn, det der. Selv kalles jeg Bjørn, Pappa, Bestefar, Kjæresten min eller bare Paranoid, men det holder for meg.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link, 1984: