En ny dag er på trappene. Og den begynte med en snapchat fra
eldste datteren min, som viste et bilde av en stabel med pannekaker. Hennes håpefulle
på snart tre år, hadde våknet opp litt senere enn vanlig i dag, og ønsket seg
det til frokost. Selv har jeg spist en appelsin og nyter nå en kaffe.
Pannekaker blir for mye jobb å gå i gang med så tidlig, føler jeg.
I går ettermiddag var datteren min og barnebarnet innom på
et besøk. Og det var koselig. Vesla tegnet litt, og så satte hun og jeg oss i sofaen for å bla i kunstbøker. Jeg må jo geleide henne inn på rett spor like godt
først som sist, i tilfelle hun har arvet noe fra bestefar.
Selv arbeider jeg nå med kull, og har så smått begynt på et
større verk i leire som skal fungere sammen med kulltegningene i en utstilling
til høsten. Det er 17 år siden jeg sluttet som keramiker, og det føles litt bra å være i gang med leire igjen. Og litt spennende. Rundt hundre kilo
leire skal formes til massive fliser, som i ferdig utførelse skal settes sammen
og «sveve» så vidt over gulvet. Og det
er jo slik med leire, at en ikke alltid har full kontroll. Ting kan sprekke,
slå seg eller få feil farge i ovnen, bare for å nevne noe. Og her kan jeg ikke
bare feile og forsøke flere ganger. Jeg kan ikke bare skrote så mye leire og
kjøpe inn nytt og nytt og nytt. Det har jeg verken tid eller økonomi til. Det
blir altså litt som med livet selv. En får bare ett forsøk. Og gjør en noe
feil, kan en forsøke å rette på dem underveis, men ikke alt lar seg rette på,
dessverre. Mye må en bare leve videre med og så ta konsekvensene det medfører. Her kan du se en liten video om akkurat det, som jeg anbefaler deg å klikke deg inn på, og se ferdig.
Dagens blogginnlegg og tanker sprang ut fra denne videoen.
Datterdatteren min har mesteparten av livet sitt framfor
seg. Selv har jeg lagt mesteparten bak meg. Det betyr likevel ikke at jeg trenger
å sette meg ned og stivne fullstendig i den formen jeg har fått. Jeg kan
fremdeles utvikle meg selv, gjøre noe nytt eller videreutvikle noe gammelt. Slik er det med deg også.
Når solen og varmen kommer, legger jeg gjerne som folk flest
bort vinterklærne, og finner fram sommerklærne. Bergans vanntette byttes ut med en
dressjakke. En svart en. Alltid svart. Det er det jeg stort sett bruker om
sommeren, om jeg må ha ei jakke på meg. Den svarte dressjakka er solid
forankret i identiteten min. Men i går kjøpte jeg meg en lys dressjakke, som
jeg tenker å gå i denne sommeren. Så slå den, du. Gamm’ern kan overraske
fremdeles.
Selv om det kanskje ikke framstår som en stor greie, så er
dette en markant forandring for meg, siden jeg i de siste tjue årene har gått
kun i svarte jakker. Likevel, jeg må innrømme at det nok ikke er noe
revolusjonerende for menneskeheten vi snakker om her. Det er en bagatell. Men så
er det jo det da, at livene våre består stort sett av bagateller. Dag etter
dag, år etter år. Noen av dem blåser vi opp, noen av dem skammer vi oss over,
og atter andre sklir bare forbi, uten at de får for mye oppmerksomhet. Og så
var det hele over. Kirkeklokkene stilner, noen tørker vekk en tåre, and that’s it.
Resten av historien finner en i glemmeboka. I den store sammenhengen kom de færreste lenger
enn til å være en bagatell i historien.
Når jeg skal lage kunstverket i leire, så betyr bagatellene
noe. Akkurat som hva jeg spiser, betyr noe. Hvem jeg velger å omgås, betyr noe. Hva jeg sier til noen, betyr noe. Hva jeg lar være å si, betyr noe. Da jeg kuttet røyken for tolv år siden, så betydde det noe for barna mine.
Og for meg selv. Da barnebarnet satt i armkroken min i går og bladde i
kunstbøker, så betydde det noe for både henne og meg at jeg fremdeles er i live
og kunne sitte der og dele opplevelsen. Denne lille betydningen, denne lille bagatellen som
forsvinner nærmest fullstendig når en leser dagens aviser som forteller om ny
terror, er ikke uviktig. Alt former et hele. Det former oss, og vi former noen
andre. Ting henger sammen. Og er derfor viktige. Du er viktig. Hver lille ting
du gjør eller ikke gjør, står fast ved eller unnviker, løfter opp eller tråkker ned, betyr noe for noen andre,
eller for deg selv.
For tre år siden begynte kjæresten min å studere igjen. Det
skyldtes mye at hun tilfeldigvis møtte en dame, som inspirerte henne. Denne
damen er i dag rundt 65 år, og er selv student. Hun studerer gammelgresk og
latin, noe kjæresten også skulle komme til å ta opp. For kjæresten min har det
ført til at hun har fått et nytt og spennende nettverk, nye og berikende venner, og spennende
kunnskap og tanker hun igjen kan dele med meg. Og alt sprang ut av at hun hadde noen akvariereker å selge, som den nevnte damen var interessert i - at de møttes på en kafé, at de satte seg ned, tok en kaffe, og begynte
å prate. I utgangspunktet en liten bagatell i livene til kjæresten og meg selv, men likevel så viktig.
Det er aldri for sent å gjøre noe. Forandre noe. Utvikle
noe. Ta et veivalg. Det er lett å tro at toget har gått, men det er en
illusjon. Det finnes alltid muligheter. For 17 år siden, var jeg så full av
angst at de fleste dagene kunne jeg ikke gå ut og hente posten. Jeg hadde så
sterk angst at jeg lå dønn stille i sengen i timer av gangen, uten å røre meg,
av frykt for hva en bevegelse kunne lede til. Panikken ble til tider altoppslukende. Slik var det i flere år. Men slik
er det ikke lenger. Jeg har fremdeles angst jeg må forholde meg til, men det er
ikke lenger alt jeg har. Og hele forandringen startet med en liten bevegelse, et lite valg, en bitte liten bagatell blant milliarder av andre bagateller som
popper opp daglig på denne kloden vår; jeg bestemte meg for å starte opp en
selvhjelpsgruppe for mennesker med angst der jeg bodde. Så sånn er det med bagateller.
En vet aldri hva de kan lede til, så nyt dem mens du kan.
Dagens bilder viser litt saker jeg har laget i leire opp
igjennom årene.
Bor du i Bergen, så finnes det en annen selvhjelpsgruppe her enn
den jeg selv startet, og etter hvert la ned. Den heter Hieronimus.
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar