søndag 30. april 2017

På det jevne.



Så var det søndag. I går – lørdag - feiret vi bursdagen til kjæresten min, som egentlig ikke er før i morgen. Grunnen til valg av dag, var at det var denne dagen som passet for flest. Og flest vil vi jo ha, når vi skal feire bursdag.

Ang. selve feiringen, så gikk den fint. Vi åt kaker og vafler og sang bursdagssangen. I tillegg var det ingen som gikk i strupen på hverandre og ingen som drakk seg fra sans og samling til de spydde eller dreit på seg. Eneste synlige dritingen, var det barnebarnet som sørget for. Full bleie. Odøren var merkbar. 

I stedet for fyll og spy og krangling, ble det veldig koselig, med god stemning rundt bordet. Noe som antagelig skyldes at folk kan oppføre seg og at konfliktsnivået innad i familien ikke når taket, pluss at det ikke ble servert alkohol. I det hele tatt blir det sjelden servert alkohol når vi kommer sammen. Behovet er liksom ikke der. Eneste unntaket er stort sett julaften, når et par av oss skeier ut med en pille liten akevitt til ribba, alternativt en juleøl. Alkohol når en er sammen med barn er stort sett en uting, om det blir mer enn en slik liten akevitt til maten, spør du meg. Men heller ikke den er et must, om noen fremmer motforestillinger. Klarer du ikke å komme sammen uten at alkoholen skal sitte i høysetet, så har du et problem. Uansett om du synes det er alle de andre som ødelegger for deg eller ei, med sin hysteriske redsel for litt god stemning eller "tradisjoner", så er det få argumenter som holder vann når det kommer til det med å supe sammen med barn. Stort sett handler det om at en ser kun egne behov og driter i de andres. For spør du barna dine, så har de neppe behov for at du drikker.

I dag er det søndag, og solen skinner. Etter hvert blir det nok en tur ut på kjæresten og meg. Akkurat nå er hun på et evenement på universitetet, før hun skal trimme litt på et trimstudio de har der. Selv sitter jeg altså hjemme, nøyer meg med å hakke på tastaturet, og løfte kaffekoppen til munnen innimellom. Etter hvert blir det vel også litt middagslaging. I dag tenkte jeg å forsøke meg på honningglaserte kyllinglår. Oppskriften er beregnet for kyllingvinger, men lår må vel gå like greit, selv om de må stekes lenger. Det er i hvert fall verdt forsøket. 





Om jeg gleder meg til maten? Jepp, det gjør jeg. Ikke minst fordi jeg har vært litt på sparebluss når det kommer til inntak av kalorier en stund, for å bli kvitt litt fett rundt midjen. Nå har jeg blitt kvitt ca ni kilo. Og det er jeg fornøyd med, selv om det har tatt meg to år, og det fremdeles venter et par kilo. Om dette ender som jojo-slanking, så blir det derfor en langsom jojo. Men jeg håper det ender med noe annet. For eksempel en stabil vekt og en (relativt) god helse.

Når en ikke stapper seg med godsaker hele tiden, er det utrolig hvor godt det smaker når en først spiser.  Det er som å komme til himmelen, for å bruke et gammelt bilde. Greia da, er å likevel ikke kjøre innpå til det er fullt i både mage, tarm og kinnposer. I hvert fall har det blitt min løsning. I stedet for å lesse innpå til jeg er stappmett, så stopper jeg når jeg ikke er sulten lenger. Det får jeg best til ved å ikke lage for store porsjoner. Likevel, når jeg kommer til den vekten jeg vil stå på, så må jeg altså øke inntaket litt igjen. Og det bekymrer meg en smule. For det er da det gjelder å holde fast ved noen regler og ikke ta av. Det er da det kommer til det som kalles livstilsendring. Det vil si noe som varer.

Det ble ikke så mye spennende å lese på Vannlandet i dag. Det skyldes delvis at det ikke var så mye i avisene som trigget meg, men kanskje enda mer at jeg har det ganske greit og avslappet her jeg sitter, en helt vanlig søndag. Og det kjenner jeg er ganske greit. En trenger jo heller ikke å skrive kun om katastrofer eller orgasmer. Ingen av oss er vel der hele tiden. Stort sett er vi på det jevne. Uansett hva det jevne betyr for oss. Har du kroniske smerter, er det jevne noe annet enn om du ikke har det, for eksempel. Det samme om du har lungeproblemer slik jeg har. Men det jevne er ofte likevel til å leve med. Det er der vi slapper av så godt vi kan eller finner rom for noe helt greit. Og jeg tenker at det jevne derfor i blant bør få litt oppmerksomhet, selv om det sjelden får en pokal, eller at vi gleder oss til å bruke feriepengene på det.

Hva du skal gjøre denne søndagen, vet ikke jeg, men noe skal du vel gjøre. Kanskje skal du slappe av slik jeg gjør, kanskje skal du skifte bleier på et barn eller lage middag til dine kjære, vaske bilen eller gå en tur. Uansett er disse små tingene limet i livet ditt, så kast gjerne et verdsettende blikk på det, i stedet for å la det bare gli forbi som skygger langs veien. Lykke til. Her skal jeg spise en appelsin nå. Mmmm, appelsin.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link, litt musikk for bursdagsbarnet, som studerer gammelgresk:










lørdag 29. april 2017

Selvfølgelig skal hun feires.



I dag skal vi feire kjærestens bursdag. Hipp hurra for Beate.

Selv om både Beate og jeg mangler litt motivasjon til å stelle i stand når det kommer til våre egne bursdager, så blir det gjerne slik at vi likevel organiserer noe. Og det inkluderer noe å bite i. Dvs kaker. Gjerne mye av sorten. Nesten alltid for mye. Slik at vi sitter igjen med rester langt inn i neste lysår eller må fylle opp frysen, om ingen vil ha med seg noe hjem etter festlighetene. En periode begynte vi med å server middag i tillegg også. Som om ikke kaker er nok. Men nå ser det ut til at vi har lært litt. Så i det siste har vi begrenset bakingen noe og droppet middagen. Og det synes jeg er bra. Hovedsaken er jo å komme sammen. Preike litt, som en sier østpå. En trenger ikke å dypdykke i bankkontoen, fjerne hvert bidige størvkorn innenfor en radius av blikkets lengdepotensiale eller å polere hver eneste overflate som som finnes i hjemmet for å kunne ha det litt kjekt sammen. En kopp kaffe, litt å bite i og god stemning holder i lange baner.   

Mitt bidrag på matfronten i dag, blir å steke vafler. Og selv om det skal stekes til fjorten, femten mann, så liker jeg det langt bedre enn å måtte lage kake. Det er litt koselig å stå og steke, synes jeg. Se stabelen langsomt vokse mot taket og småsnakke med dem som er i nærheten og holder på med sitt.



Utover bursdagsselskap skjer det ikke så mye i dag. Og det er vel like greit. Alt med måte, lissom. En kan jo ikke ta helt av. Jeg begynner jo å dra på årene. Den skal jeg ha. Om jeg ikke skal ha så mye, så skal jeg i hvert fall ha den.

Om det ikke skjer så mye i dag, så har jeg likevel tittet innom avisene. Slik jeg gjør hver morgen. Og en liten sak som fanget blikket mitt, var innlegget til en trettenåring som handlet om å skille de motiverte elevene fra de umotiverte. Noe jeg selv tror er en dårlig idé.

Da jeg gikk på skole, hadde vi noe som het kursplaner. En, to og tre i de forskjellige fagene, der tre var «best». En løsning man etter hvert gikk bort fra. Heldigvis. For det skapte skiller i elevflokken. Selv var jeg i gruppen med de såkalt skoleflinke, noe som ikke hang på greip i det hele tatt. For var det noe jeg ikke var, så var det skoleflink. Barndommen min gikk med til angst og uro på grunn av tilstanden i hjemmet, og det ble lite rom for å lære annet enn hvordan jeg skulle vri meg unna ting. Når kursplanen jeg skulle følge i tillegg var tilpasset de som hadde ting på stell, hadde jeg derfor liten mulighet til å følge opp, og karakterene falt tilsvarende. Noe som endte opp med enda mer bråk hjemme, som jeg måtte forsøke å vri meg unna eller dempe.



Det er mye som kan skilles. Bløtkake fra fiskekaker eller plommen fra hviten er ikke alt. Andre har forsøkt å skille svarte fra hvite, jøder fra kristne, i tillegg til gutter fra jenter. Men jeg tenker at skal en først skille noe, så la oss skille de med sykdom fra de friske også. La oss ta skikkelig i, og skille de høye fra de lave. La oss skille de rike fra de fattige… forresten, det siste har vi i grunnen holdt på med lenge, selv om det har eskalert litt i det siste. Østkanten fra vestkanten, du vet, solsiden fra skyggesiden. Også har vi utseendet. Er du ikke riktig nok, tynn nok, pen nok, har de siste motene også videre, så puttes du i bås og blir sett ned på. kanskje til og med mobbet. Dette starter allerede i skolen.

Nå har jo greia også blitt slik at en ikke skal skamme seg over å være rik, sier de rike. En har jo arbeidet for godene, hevdes det med fullt alvor fra førersetet i Porschen, eller mens en er på besøk på fabrikken i India. I motsetning til de som er vaskehjelper, sykepleiere, butikkansatte, lærere og bussjåfører. Vel jobber kanskje disse også, men nå heter det seg at de ikke har like mye ansvar som en som kaller seg direktør eller megler eller what ever. Selv tenker jeg at de nevnte yrkene også krever litt ansvar. Er det ikke rent på sykehuset, får vi problemer med bakterier. Har vi ikke sykepleiere og hjelpeleiere og hjemmehjelper som tar ansvar, blir det også noen utfordringer vi må leve med. For eksempel veldig fule bleier og veldig feil medisiner. Om vi heller ikke har lærere som er seg sitt ansvar bevisst og ser og verdsetter alle elevene, så blir noen usynlige, osv. Og på dagens slutt er kanskje disse lærerne og sykepleierne minst like slitne og har arbeidet minst like hardt som en som har sittet i et styremøte og fått kaffen servert i fint porselen.

Her er en liste over hva enkelte yrkesgrupper har i månedslønn. Jeg sier enkelte, for jeg fant ikke kunstnere, som er gruppen jeg har hørt til i mitt voksne liv. Om du finnes på listen, og hvor du i så fall ligger, får du sjekke selv.



Å skille folk er kanskje ikke det lureste vi gjør. Kanskje er det langt lurere å ta noen grep som visker ut skillene. Vi trenger ikke grupper som KKK, muslimhatere, eller å bygge opp under reaksjonære og angstbitende menn menn som føler at kvinner tar fra dem makten, mens de legger hele sin maskulinitet og kjønnsidentitet i det å stå og tisse. Vi trenger ikke en elite i skolevesenet, eller at gutter og jenter ikke skal bade sammen. Vi trenger ikke mer segregering enn verden allerede har sett og ser. At en trettenåring vil ha fred til å arbeide på skolen kan jeg forstå, men det er en grunn til at trettenåringer ikke har stemmerett eller styrer landet. Og det har kanskje noe med evnen til konsekvenstenkning å gjøre.


Nå går det mot helg. Helg har vi alle fremdeles, både gutter og jenter, flinke og ikke fullt så flinke, svarte og hvite, tykke og tynne. De med ADHD og de uten. De som sitter i rullestol og de som sparker noen. Akkurat som årstidene, de er fremdeles for alle. Og noen feirer bursdagen sin, som kjæresten min. 

Etter helgen kommer en ny uke,med hverdager. Da skal jeg på atelieret. Og det er kanskje på tide. Påskeferien ble litt vel lang i år, men lungene mine begynte å krangle seg og faren min døde, så inspirasjonen har vel ikke vært helt på topp. Nå håper jeg det går seg til igjen. Noe mye jo ofte gjør, for meg, føler jeg, selv om lottogevinsten uteblir og det blir lite indrefilet. Jeg håper ting går seg til for deg også.

Bildene er fra tidligere seanser hvor vi feiret noe.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link:


torsdag 27. april 2017

Mens kirkeklokkene ringer.



I går hang jeg opp en liten hylle over fjernsynet, og plasserte noen av mine rare ting der. Jeg synes rare ting er greie å ha. Ting som ikke nødvendigvis har noe pengeverdi. Jeg blir mer og mer glad og fascinert av det uvanlige, og leiligheten min fylles derfor langsomt opp med mer rare enn riktige ting.



I går vasket jeg også vinduer. Og de så bra ut etterpå, til sola dukket fram. Da så de ikke så fine ut likevel. Tabben jeg gjorde, var at jeg etter å ha vasket kun med eddikvann, tok i bruk Jiff for å gå over dem fordi jeg så noen flekker.  Den vanlige blå Jiffen. Det straffet seg. Det ble mye mer skjolder etter enn før. Så nå får jeg se om jeg kanskje bør kjøre på med en runde vann og eddik i dag også. Det er uansett fort gjort.

Rene vinduer ser fint ut. Men for meg oppleves det nesten litt skummelt i begynnelsen. For blikket mister den fysiske sperren av møkk, som tidligere lå på glasset og skilte ute fra inne. Det vil si at etter en vask kommer det som er utenfor mye tettere på. Det fungerer litt som solbriller kontra ingen solbriller.

Nå er ikke dette en stor greie, jeg ligger ikke på gulvet i panikkangst fordi vinduene er vasket. Jeg bare legger merke til det sånn med en gang. Og jeg tenker at slik er det kanskje med andre ting i livet også, at vi lager oss noen skitne vinduer mot omverden for å kjenne oss trygge. Kanskje til og med etablerer noen vinduer vi ikke vasker lenger inne i oss selv, mot saker og ting vi ikke vil eller våger å få for nærme. Saker som kan vekke følelser i oss. Og det er fullt forståelig, for følelser er skumle ting, og en har lett for å miste kontrollen over dem.



Etter hva jeg har erfart, er det for eksempel mange som ikke liker å bli sinte. Noen er til og med redde for å bli det. Meg selv inklusive. Og jeg blir alltid trist etterpå om jeg har vært sint, og føler skyld. Så vi lager oss gjerne strategier for å slippe å kjenne på følelsen.

Men det finnes mer vi helst ikke vil komme for tett på. Det kan være følelser knyttet til sykdom, lengsler, legning, sorg, håpløshet og angst. Når det gjelder angst, så hjelper det likevel ikke å la vinduene mot følelsen gro ned. Angst blir ikke borte ved å grave den ned eller å se en annen vei. Det som hjelper er å utsette seg for det som utløser angsten, vaske vinduene og gå det i møte, og på den måten bli tryggere. Så da tenker jeg at det kanskje fungerer på samme vis på andre felt også. For hvorfor ikke? Kanskje en for eksempel må tillate seg å bli litt sint i blant? Og skuffet? Kanskje en er tjent med å vise litt av sårbarheten en bærer på? Kanskje en har godt av å vise sorg eller annet en helst ikke vil vise seg selv eller andre at en kjenner på? Kanskje utfordringen knyttet til følelsene blir mindre da? Om en viser dem fram? I hvert fall på sikt?

I dag begraves far min. Kanskje slår kirkeklokkene akkurat nå mens jeg sitter her og skriver disse ordene, jeg vet ikke. Jeg trenger heller ikke å vite det, føler jeg. Jeg må ikke vite eller ha kontroll på alt.  




Likevel, denne dagen har jeg gruet meg til, og jeg kjenner på noen følelser knyttet til den. I utgangspunktet trodde jeg ikke jeg ville kjenne på så mye når tiden får far min til å stå skolerett for sin skaper kom. Men jeg har gjort det. Og jeg har tillatt meg selv å gjøre det. Samtidig har jeg skrevet om det her på Vannlandet, og på det viset sluppet realiteten tett på meg, samtidig som jeg har gitt meg selv en mulighet til å se nærmere på ting, bevege meg blant følelser og ord, fornemmelser og forståelse. Og nå kjenner jeg at det føles greit. Jeg har på et vis landet. Men hvordan det hadde vært om jeg hadde nektet meg selv å kjenne på noe som helst, er jeg usikker på. Hadde jeg vært nødt til å stenge av andre følelser også da? Og ville det gjort meg til et rikere eller fattigere menneske? Jeg tenker at om en lar vinduene inn og ut mot seg selv bli så grumsete at det til slutt omtrent ikke slipper lys gjennom dem i det hele tatt, så må jo livet til slutt handle om å leve i et slags tussmørke. Og vil jeg egentlig leve slik?

Livet er så mangt. Og en navigerer så godt en kan gjennom det. Samtidig må en forholde seg til det som skjer inne i en og det som skjer rundt en. En har ikke noe valg. Det er der. Dag etter dag. Medias overskrifter og villedende reklame. Krig og møkk og russefylla og voldtekter og alle følelsene som oppstår om en slipper noen inn på seg eller alltid er ensom. Bompenger som tømmer kontoen din og unger som griner fordi det er fisk til middag, en avvisning fra din kjære, en irriterende nabo, at noen blir født og at noen dør. Det går ikke å skjerme seg fullstendig mot alt, samme hvor mye en forsøker. Men en kan kanskje velge litt i forhold til hvordan en forholder seg til det. Både til følelsene en har og til omgivelsene.



Kanskje det er helt greit at noen ser en tåre i øyekroken din om du kjenner på noe følelsesladet. Kanskje det er greit at du i blant blir litt flau og at du rødmer, ler på feil sted, tør å spørre der du ikke vet, eller i blant snubler litt. Kanskje det er greit at du tar standpunkt overfor noen og har en mening på tvers av det vanlige. Kanskje det er greit at du har en hylle med rare ting uten pengeverdi. Kanskje alt dette til og med gjør deg mer synlig enn alternativet? Og synlighet må jo til, om noen skal kunne være glad i deg. Det er ikke det perfekte som skal til. Ikke en høyglanset overflate uten riper, at du har den dyreste bilen eller den flotteste kroppen og er fullstendig lytefri, konstant kåt, våt og villig, festens høydepunkt eller at du alltid har den riktige kommentaren på lur. Det er heller ikke at du bruker livet ditt til å utslette deg selv for å nærme deg det du tror noen andre ønsker av deg, slik at du til slutt ikke vet selv en gang hva du mener eller føler i det hele tatt. Det er faktisk det at du viser hvem du er, som er det viktigste. Vanskeligere er det ikke, og likevel føles det i blant så fullstendig umulig.

Sånn, det var noen ord og tanker denne torsdagen på vårparten, i det herrens år 2017. Her inne i mitt lille rede føles det egentlig ikke så verst akkurat nå, selv om far min begraves i dag. Ting er plassert i meg, kjenner jeg, og det er greit at det er som det er der.

Til helgen har kjæresten min bursdag, til høsten blir jeg bestefar igjen, kanskje får vi en sommer med litt sol slik at jeg kan få bruna fettet, kanskje klarer jeg å være noe for noen i årene som kommer om de trenger meg, uten at jeg likevel må være alt for alle, eller må få alt tilbake. Noen ganger er litt akkurat passe.



Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link:


tirsdag 25. april 2017

Torsdag begraves min far.




I påsken døde far min. En konsekvens av livet som jeg visste måtte komme, bare ikke akkurat når. Jeg visste heller ikke hvordan det ville påvirke meg, hva jeg ville føle når jeg ble tvunget til å møte denne realiteten. I utgangspunktet trodde jeg det ville føles som en avslutning, men det gjør det ikke. I stedet oppleves det kanskje mer som en begynnelse. Begynnelsen på hva er jeg ikke helt sikker på enda. Men én ting er at jeg nå for første gang i livet ikke lenger har foreldre. Slik er det også for mine fire søsken. Vi har alle blitt foreldreløse. Så døden til min far er samtidig starten på dette.

Siden både faren og moren min var enebarn, har vi ingen onkler, tanter eller søskenbarn, så vi er en liten familie. Det er oss fem søsken, pluss våre barn og barnebarn, and that’s it. Jeg tenker at derfor er det viktig at vi som faktisk har familiebånd, bruker årene som kommer til kanskje å styrke forholdet vårt, før vi selv begynner å falle fra og alt med ett er for sent.

Det er gjerne slik at når en blir eldre, oppstår det i blant samtidig en større avstand til egen familie, mener jeg å ha observert rundt omkring. Ikke nødvendigvis fordi den er villet, det bare blir sånn. Vi blir alle særere og særere og mer og mer bastante i forhold til opplevd virkelighet og sannheter, opplever jeg. Ikke minst gjelder det meg selv. Fleksibiliteten i meg avtar på mange felt i livet, og jeg får stadig mer å forsvare. 

For oss er det også slik, at jeg bor vestpå, mens de andre bor i og rundt Oslo. Dette er en avstand som er ganske reell og har vært rimelig stabil i 37 år. Men de siste årene har turene mine over fjellet blitt færre og færre. Jeg tror det er fire år siden jeg sist tok turen. Det er mye fordi det føles langt å kjøre nå. Lengre enn før.  Og skal jeg noe sted, så kjører jeg. Angsten min kjemper mot viljen til fly eller tog, og ender så å si alltid opp med å vinne. Så da blir det bilen som er alternativet.

Jeg kunne satt meg i bilen og tatt turen over fjellet nå. Det gjør jeg ikke.Uten at det har noe som helst med angsten min å gjøre. Men, jeg kommer ikke til å være tilstede under min fars begravelse. Det er en avgjørelse jeg tok for mange år siden. Vi hadde ikke et godt forhold, og har ikke snakket sammen på lang tid. Jeg selv har ikke ønsket en tettere kontakt, og han ga heller aldri uttrykk for et slikt ønske. Så da ble det som det ble, med de konsekvensene som fulgte med.

Noen vil kanskje tenke at en uansett bør stille i sine foreldres begravelse, men det får være deres sak. Enhver må kjenne etter hva som føles naturlig for seg selv, tenker jeg. Hva mine egne begrunnelser for valget jeg tar er, skal jeg ikke gå nærmere inn på her og nå, dette er ikke et forsøk på å lage en gapestokk eller et forsøk på å rettferdiggjøre mine egne valg. Jeg forsøker kun å navigere blant noen tanker og følelser i denne livsfasen, uten å styre noen andres opplevelse samtidig. Om det nå er mulig. Men det er ikke slik at ting oppleves lett for meg. Jeg lar ikke være å stille i begravelsen fordi jeg har noe bedre å ta meg til. Samtidig er det slik at uansett historie mener jeg en bør ha anstendighet nok til å huske at et dødsfall er et dødsfall, og en begravelse er en begravelse, uansett om er til stede selv eller ei.  

Dagene som har gått etter at min far døde har vært fylt med mye tanker og følelser. Jeg har kjent en del på sorg knyttet til forskjellige ting, men ingen av følelsene har vært knyttet til noe positivt eller noe som minner om forløsning eller avslutning. I stedet er det slik at fortiden har banket tungt på døren, og samtidig åpnet opp mot framtiden. Det oppleves som om et veiskille har manifestert seg. Og det tvinger meg til å ta noen valg. Slik er det jo ofte med veiskiller. En kan forsøke å late som ingenting og bare bli stående med innadvendt blikk i sin egen unnvikenhet, alternativt finne en retning og en mening framover eller snu og gå bakover. Det er opp til en selv. Alt er uansett et valg en tar, og som en kanskje er tjent med å kunne stå for, når en møter sitt eget blikk i speilet. Så selv om jeg ikke skal i begravelsen, blir det en tur østover på meg i sommer.

I dag er det tirsdag, og solen skinner over Bergen by. Det føles bra, kjenner jeg, det minner meg om at våren kommer, uten at det samtidig er slik at alt i meg føles bra. For torsdag begraves min far.

Dagens bilde er det min yngste datter som tatt. 

Bjørn

Dagens link: Fant ingen låt i dag.







mandag 24. april 2017

Hundre prosent fornøyd?




Jadda, våknet til snø i dag også. Og termometeret hadde ramlet ned på null. Akkurat det gjør meg ikke spesielt fornøyd.  Men det kunne vært verre, jeg kunne bodd på Østlandet. Her i vest er det tross alt mest som et lite pudder over omgivelsene, og vil nok ikke medføre altfor store overskrifter i nyhetsbildet. Når det gjelder Østlandet, setter derimot avisene av plass nok.

Plass er stort sett en ting som handler om begrensninger, opplever jeg. Og prioriteringer. Her jeg bor, har jeg rimelig godt med plass for en person, skulle en tro. Jeg trodde jeg hadde nærmere 70, men nå har jeg målt, og det viste seg at litt over 60 kvadratmeter kan jeg bevege meg på, pluss loft og en utebod. Men det hadde jo ikke akkurat drept meg om jeg hadde mer. Legger jeg inn årene er det nok av andre årsaker enn tilgang til bedre plass som tar knekken på meg.

Den plassen jeg har til rådighet, lider mest på feltet oppbevaring. Som det er nå, burde jeg gå i gang med en skikkelig våropprydding, og hive en del saker jeg sjelden eller aldri bruker. Blant annet har jeg et lite, lavt loft, som har blitt fylt opp av ting og tang i esker over de ti årene jeg har bodd her. Men eskene bare står der. De åpnes aldri, og innholdet brukes aldri til noe. I stedet fylles loftet langsomt opp med mer og mer. Det samme gjelder for en stor kommode jeg har i kottet mitt. Den bare står der. Siden det ikke lenger var plass andre steder i huset. Med fulle skuffer. Og jeg bruker sjelden eller aldri noe av det som ligger der i skuffene heller. Det samme gjelder for matskapet mitt. Hvor ofte trenger jeg egentlig perlesukker? 



Så kanskje hele skiten burde gå på dynga. Inklusive kommoden og perlesukkeret. Så kunne plassen brukes til en hermetikkboks eller en fryseboks jeg planlegger å kjøpe i stedet. Jepp, fylle opp med noe annet, med andre ord. Men en fryseboks ville i hvert fall bli brukt til noe, satser jeg på. Mens en boks hermetiske tomater nok ikke ville stått i skapet over år. Jeg bruker langt mer tomater enn perlesukker.

Noen av tingene jeg har i skuffer og skap, har jeg et sterkere forhold til enn andre ting. Noe har jeg hatt lenge. Det kan være saker som er fine å se på, eller noe som har affeksjonsverdi for meg. Ofte begge deler samtidig. Men jeg ser sjelden på det likevel. Jeg bruker det heller ikke til noe. Jeg bare eier det. Mens tingene eier plassen de tar opp.

Dette med å samle ting gjelder likevel ikke kun saker jeg har en følelsesmessig kobling til. Skapene er fulle av gamle lysestaker, vaser og sengetøy som ikke er brukt på flere år. Enten fordi jeg kjøper nytt selv, eller får det i gave, legger jeg det på toppen av det gamle, som dermed aldri lenger blir tatt i bruk.



Det samme med dyner og puter. Jeg er dårlig på å kaste puter. Enten det dreier seg om sofaputer eller den andre sorten Så det finnes sikkert minst til stykk dunfylte stappet inn der det er plass. Eller fantes plass. Nå er det jo fullt. Og hva skal jeg med stabler av håndklær egentlig? Og de gamle jakkene til mine døtre og meg selv som ikke lenger brukes? Ti jakker bare henger der i ett av skapene mine, og tar opp plass. Hvorfor hiver jeg ikke likegodt ut alt sammen?



Vel, det handler antagelig om prokrastinering. Ting blir utsatt. Oppgaver lagt på vent. Også er det den der at kanskje jeg får bruk for det jeg har i skapene mine. En gang. Men har jeg egentlig bruk for alle ledninger som har samlet seg opp, ladere som ikke lenger kan brukes eller en gammel trådløs telefon? Jeg har jo ikke abonnement til fasttelefon lenger, så hva skal jeg med skrotet?



Ja, ja, det går mot vår. Bare snøen forsvinner. Og denne våren får jeg kanskje forsøke å ta tak i saker og ting og forskjellige sorter, og få ryddet litt opp i skap og skuffer og boder og på loft. Tross alt føles det jo bra etterpå. Nesten alt en fikser å ta tak i føles bra etterpå. Som om en har fått litt kontroll over tilværelsen. Og det skal en ikke kimse av. Selv tror jeg at orden og god plass rundt meg, skaper ro og orden og god plass inni meg.



Konklusjon:

Jeg har det ikke så verst, her hos meg. Ting tyter ikke ut av skapene enda. Og det finnes fremdeles ledig gulvplass, i det minste. Jeg vasser ikke rundt i skrot og søppel, og lager meg stier mellom stabler av gamle aviser eller tomme melkekartonger. Fremdeles skjer det til og med at jeg opplever støvfrie overflater fra tid til annen, og dassen blir vasket jevnlig. Men er jeg likevel hundre prosent fornøyd med tingenes tilstand? Neppe. For selv om jeg vet at orden, plass og kontroll er en god ting for meg å ha, velger jeg å omgi meg med både mangt og mye av dårlig skit. Det er vel mer sånn at jeg har kommet til et punkt hvor jeg frykter at skrotet kontrollerer meg mer enn at jeg kontrollerer det, på et vis. Både fysisk og mentalt. 

Selv om det finnes en viss orden i skap og skuffer i det lille redet mitt, så trenger jeg jo ikke alt jeg samler på. Var det borte, hadde jeg til og med sluppet å tenke på det. Det hadde blitt bedre plass for tanker og følelser som handler om andre ting. Sånn er det bare. Hos meg. Ting henger sammen. Og sånn er det sikkert hos deg også.

Ha en fin dag.

Bjørn 


Dagens link:




søndag 23. april 2017

Tro og vitenskap.




Søndag. 23 april. Og ute lå det snø da jeg sto opp. Festlig.

Men det er ikke kun værgudene som har vært opptatt i natt. En del fulle ungdom i Bergen tok litt av, skal en tro avisen. Men nå som russefeiringen starter, stopper det nok ikke der, tror jeg. Hva konsekvensene for ungdommene blir etter nattens aggresjonsutfoldelse, gjenstår å se, men antagelig blir de ikke så merkbare at det gjør noe. Tror nå jeg. Men jeg tror så mye, og ikke alt stemmer. Slik er det jo med det å tro, det er ikke akkurat vitenskap. 




Vitenskap er noe helt annet enn tro, og i går var det markeringer rundt om i verden for at politikerne skal ta vitenskapen på alvor. For det gjør visst ikke alle politikere. Antagelig fordi det gir utfordringer i forhold til kortsiktig gevinst. Tror jeg. Politikere er med andre ord mye som folk flest. De fleste av oss tilpasser jo argumentasjon slik at den passer best mulig med hva en vil eller ikke vil. Vi sorterer, med andre ord. Og rettferdiggjør. Luker vekk det som ikke passer, og drar inn ting vi påstår å tro i stedet. Tror jeg.



I dag er det snø. Det var det ikke i går. Da fikk vi noen solgløtt mellom haglbygene. Så i går var kjæresten og jeg ute og gikk en tur. Noe som tok på. Lungene mine sliter litt for tiden, og da gjør jeg det også. Alt blir tyngre, lism. Slik er det med lunger og kroppen, de henger sammen. Akkurat som kroppen og psyken gjør det. Forskning viser jo faktisk at det å holde kroppen litt i bevegelse, gir en god og positiv effekt på psyken. Samtidig ødelegger jo ikke bevegelse nødvendigvis kroppen for folk flest heller, så der har en jaggu en liten god spiral en kan hive seg på om en vil. Forskning er ikke dumt du.



En annen ting som påvirker kroppen, og derfor psyken, er hva vi kjører i oss av næring eller skit. Dette har jeg skrevet litt om over tid, uten å legge fram vitenskapelige bevis. Og slik vil det nok fortsette. Dette hadde blitt en helt annen blogg enn det er, om vekten skulle ligge på vitenskapelige bevis og forskningsresultater. Så i stedet tar jeg ofte utgangspunkt i det jeg opplever som små sannheter, som for eksempel at det vil oppstå ringer i vann om du slipper en sten ned i det. Det er noe vi alle har sett. Så en slik sammenheng tror jeg på. Sånn er det også med Vannlandet, det er det du ser. Vanskeligere er det ikke. Noen ganger viser jeg til ting, andre ganger bare synes jeg noe. Så ta alt med en klype salt om du vil, bare ikke for mye. For mye salt er visst ikke bra.



Når en er ute og går tur slik kjæresten og jeg var i går, så får en med seg noen inntrykk. En møter kanskje noen folk, en død frosk som neppe er er kysset i ihjel på jakt etter en prins, eller en ser et tre.


Der vi går finnes det også trær. Opptil flere. Og jeg har tatt noen bilder av dem, som følger dagens blogginnlegg. Som du ser, så kunne noen av disse bildene sikkert vært tatt i Vassfaret, Finnskogen eller lignende områder. Men det er fordi jeg kun viser et utsnitt av virkeligheten innenfor en tur på fem kilometer i Åsane Bergen, Hjorlandsdalen. Likevel er det et viktig utsnitt, og det har ikke som mål å ta noe fra deg. I stedet ønsker jeg å tilføre deg noe, ved å fokusere på noe. Denne gangen i form av en påminnelse om at det ikke alltid skal så mye til, før en kan finne noe positivt i hverdagen. Enten det nå er et tre, et solgløtt eller annet. Det ligger jo gjerne der og venter på deg, og det er bare å hente det. Løfte på ræva og få kroppen i gir, som en sier. En kan ikke få alt på døra i en matkasse eller ferdig laget og delt opp i pizzaskiver. Noe må en faktisk ta tak i sjøl. Som for eksempel å lage en skikkelig lapskaus.



Det er søndag, og i dag skal jeg lage akkurat det jeg nevnte, lapskaus. Restelapskaus. Mye av sorten blir det nok også. For vi har fryst ned kjøttrester helt siden juleribba la inn årene, og bein og kraft og saus og godsaker, så nå skal det kuttes og kokes og bli til den deiligste husmannskost.



Noen vil kanskje hevde at lapskaus ikke er det sunneste en kan velge seg, men jeg bruker jo grønnsaker også, og poteter, så skausen kommer nok med et rimelig variert næringsinnhold. Også har en jo det der med mengde. En trenger ikke å spise for to om en ikke er gravid, og det er ikke jeg. En trenger heller ikke å spise til en er stappmett, det er nok om du ikke er sulten lenger.



En MÅ ikke leve kun på kli og gulrøtter i et forsøk på å bli sunne og friske fysisk og psykisk, vi trenger litt fett også. Vi trenger bare ikke et fjell av det hver dag. Så skal en kutte vekk noe, så kutt heller ned på sukkeret. Kutt røyken. Kutt litt ned på alkoholen, om det blir mye av den sorten, og løft ræva fra sofaen innimellom. Uten at alt blir så jævlig seriøst og pretensiøst at det tar helt av og sikringene springer i skallen som hysteriske poppcorn bare en ser en sjokoladebit. 



En må huske at en skal ha det litt godt og kjekt samtidig. Kose seg litt. Sette seg noen mål en er i stand til å klare, ikke bli fullstendig nyfrelst og kategorisk og tro at du kan redde både deg selv og verden kun ved hjelp av svette, salater eller det nyeste innen treningsklær. For slik henger ikke ting sammen. Alt kommer med en mulighet, men også en pris, slik er det også med veivalg. Til og med de positive veivalgene. 



Jeg tenker at en får gjøre det en klarer, når en klarer det, alle kan ikke bli verdensmester. Litt er ofte nok i massevis. Så stå på, dette klarer du, og ikke gi opp om du ender med med å ta et lite skritt tilbake i blant, eller møter en bump eller en Trump i veien. 



Sånn, der fikk du en påminnelse eller et par råd, som kanskje ikke er de verste en kan få en søndag med snø på tråkka, tror jeg. Men noen andre vil kanskje tro noe helt annet enn det jeg gjør. Og ganske mange vil hevde at de vet.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link:




fredag 21. april 2017

Nettverk.



Så går det mot helg igjen. Men selv om det er fredag, blir det ikke tacokveld på oss denne gangen. Heller ikke er det jeg som skal lage maten. I stedet er det kjæresten som lager thaisuppe med kylling til oss. Dvs til oss to. Guttungen hennes som fremdeles bor hjemme, får få noe annet. For når kjæresten lager thaimat blir det nok litt for hot for ungdommelige ganer. Jepp. Vi snakker hot. HOT! MED STORE BOKSTAVER OG STREK UNDER!

I hvert fall synes jeg det.

Søndag er det jeg som skal kokkelere. Da blir det husmannskost og lite hot, selv om litt pepper gjerne er godt. Vi har fryst ned kjøttrester over en tid, så nå er det på tide å nyttiggjøre seg dem, og løpe i gang en diger kjele med brun lapskaus. En trenger jo ikke å kaste alle rester. En kan fryse dem ned. Om en har plass. Og bruke dem til noe annet enn utgangspunktet. Som den nevnte lapskausen, for eksempel. 

Selv har jeg kun en liten fryseboks på toppen av kjøleskapet, men kjæresten har et digert fryseskap. Framover blir det likevel bedre tilstander hos meg også. For til bursdagen min fikk jeg penger til en fryseboks. Det har jeg ønsket meg lenge, men ikke fått tatt tak i. Men nå må jeg finne en plass til den, noe som kan by på noen problemer. Likevel, det lar seg nok løse. Og så kan jeg lage opp middager for uker framover og fryse i porsjonsbokser. For jo, jeg fikk porsjonsbokser i bursdagsgave også. Så det skal ikke stå på det.

Dett var dett, dett var mat. Men livet består ikke kun av mat alene. Det består av bæsj også. Neida, slapp av, jeg skal ikke gå dit. Jeg klarte bare ikke å dy meg. Men, i stedet skal jeg skrive om noe som er fint. Ikke i form av at du kan spise det, men du kan få bruke mange av de andre sansene dine.

I går åpnet vi en ny utstilling på Galleri VOX. De som har lest her en stund, har nok fått med seg at jeg arbeider der, og at et kriterium for å få plass er at en i tillegg til kunstneriske kvalifikasjoner også har uføretrygd pga en psykisk lidelse i ryggen. Aldri så gæli at det ikke er godt for noe, med andre ord. For egen del kvalifiserer jeg pga angst og depresjoner, som har fulgt meg gjennom livet, til det sa stopp i 2000 og jeg måtte slutte i jobben som keramiker. Noe som også skyldtes ødelagte lunger etter år med leirestøv og sigaretter. Men akkurat det siste, diskvalifiserer meg selvfølgelig ikke.

Galleri VOX består av en atelierdel og en galleridel. Og nå har vi invitert andre tiltak som drives innenfor kunst, kultur og psykisk helse i Bergen, til å stille ut hos oss. Utstillingen har fått navnet Nettverk. For i Bergen er det faktisk noen tilbud, hvor folk kan komme sammen og arbeide med noe som gir mening for dem selv om de måtte ha møtt en vegg, og vi forsøker å holde en liten kontakt oss imellom. Utstillingsplasser, er det derimot kanskje verre med for denne gruppen. Men hos oss har nå over tretti utstillere fått plass, og dermed muligheten til å få vist og oppleve arbeidene sine opphengt på veggen eller satt på en pidestall i et galleri. Det stilles ut over 40 arbeider - maleri, grafikk, foto, skulptur, keramikk, digitale trykk, tegning og bok. Ved Galleri VOX som ved andre gallerier, er likevel plassen begrenset. I tillegg til den begrensningen, har vi også forsøkt å velge ut de arbeidene som endte på veggen, etter noen kriterier. Så ikke alt kunne bli vist av det som ble sendt inn. Men alle som ville delta, har fått med noe. Det har derfor blitt en variert utstilling, hvor de fleste som titter innom sikkert kan finne noe de liker.  

Slik ble utstillingen denne gangen. Andre ganger er det vi selv som stiller ut, sammen eller i en separatutstilling, eller vi inviterer kunstnere i Bergen som er utenfor nettverket til å stille ut hos oss.

Selv var jeg ikke på åpningen i går. Til vanlig stiller jeg opp ved utstillingsåpning, men formen er ikke på sitt beste for dagen, så jeg valgte å holde meg hjemme denne gangen. Men du er kanskje i form, så om du bor i Bergen, så ta deg en tur og se hva folk har fått til. Selv har jeg to tusjtegninger med. Ingen malerier denne gangen. Mine malerier er gjerne store og har derfor en tendens til å ta opp litt vel mye plass.

Sånn, da har jeg vel skrevet nok, bortimot. Men jeg tenker at det er verdt å nevne at selv om jeg har fått meg en psykisk utfordring, så er livet mitt likevel ikke endt opp med å bli uten verken mål eller mening. Det er heller ikke kun skam, mindreverd eller tapsfølelser. Det er derfor jeg skriver som jeg gjør her inne, og viser til gleder og sorger i mitt eget liv, for å poengtere at det kanskje ikke er så veldig forskjellig fra folk flest sitt liv. Ditt, inkludert. Jeg puster (om enn litt dårlig), jeg kan kose meg med mat, jeg har barn og en kjærest og en liten bil, noen akvarier og regninger jeg betaler, jeg føler sol og regn mot huden, glor på tv og ler av morsomme ting, gråter av de triste, og er litt for glad i søtt. 

Slik er det mer eller mindre for alle som får en diagnose eller en utfordring. De er ikke begrenset til å være utfordringen. Har du angst, så er du ikke angsten. Du er mer enn det. Akkurat som jeg er mer enn det. Og derfor skriver jeg også om mer enn det å ha angst. 

Jeg tenker at i livet ditt, så finnes det mye. Noe er vanskelig, noe er godt og fint. Er du bipolar, for eksempel, så er du mer enn bunnen og toppene. Har du et magesår, så er du mer enn magesåret. Har du blitt banket opp, voldtatt, mishandlet, blitt sveket, så er du mer enn et offer. Er du arbeidsledig, så er du mer enn å være uten jobb, du er en ressurs som stiller deg selv til disposisjon. Og kanskje en far eller mor eller søster eller bror i samme slengen. Med alle følelsene dine, drømmene, håpene, erfaringene og mulighetene. Akkurat slik som det er for meg og de som har det som meg. Vi er alle mye, mye mer, enn det andre ser. Eller er villige til å se.

Men nå skal jeg slutte av og gjøre noe annet. Mens du, kanskje kan ta deg tid til låta under dagens link.

Ha en fin dag.

Bjørn.

Dagens link:






torsdag 20. april 2017

Sjokoladepudding, tiggere og flipperspill.



Slik går no dagan, sier en gjerne, når det ikke skjer så mye nytt. Eller når det dukker opp utfordringer som ser ut til å ha kommet for å bli.  Kanskje. Men går gjør de uansett, dagan. På skinner eller på trynet.

Påsken er over. Men jeg har ikke kommet meg i gang på atelieret igjen enda. En forkjølelse satte seg på lungene, og da blir alt med ett litt tyngre. Samtidig er jeg fremdeles en del preget av min fars bortgang. Det er jo gjerne ikke slik at noen dør, og så er en ferdig med det neste dag; Det var det, lism. Ofte får en i stedet et helt liv, dumpende ned i fanget i form av minner. Gode og vonde. I tillegg til det følelsesmessige en da må igjennom, er det jo en del praktiske ting som en må forholde seg til også, når noen i familien dør.

Dagan går, men en har også netter i livet. Og mine har inkludert noen mareritt i det siste, der jeg er tilbake i barndommen, og opplever ting som minner om den. Jeg våkner opp, og er redd for å legge meg til å sove igjen, i tilfelle drømmene fortsetter der de slapp. Og det i seg selv er jo ikke akkurat som en kremklatt på tilværelsen som får deg til å krølle tærne i fryd.

Det skjer ikke så mye mer enn dette i livet mitt her og nå, her i min lille boble. Jeg har forsøkt å gå noen små turer selv om lungene er dårligere enn vanlig, men den store gleden ved det uteblir litt når nesa renner, lungene verker og hosten tar meg så hjernecellene popper som en hysterisk trommesolo. I dag regner det i tillegg. Halleluja.

Før påske var jeg ganske flink til å spise sunt. I løpet av påsken ble det derimot mye snop og drit, men nå tror jeg at jeg er stort sett ferdig med restene, så da får jeg forsøke å komme på rett spor igjen. Akkurat det tror jeg skal gå bra, selv om jeg sto opp etter en vond drøm i natt og spiste en diger bolle med sjokoladepudding og krem. Men, sjokoladepuddinger har jo også en ende. Og jeg må jo ikke kjøpe mer når det er tomt. Om jeg i det hele tatt ville fått kjøpt det om jeg ville. Det er ikke nødvendigvis en evig mulighet noen bør satse alle pengene en ikke har på.

Min sjokoladepudding for påsken var av ferdigsorten, og ble kjøpt på Rema. Det er der jeg stort sett handler. Men i det siste har jeg faktisk begynt å tenke på om et bytte av butikk kunne være en god idé. Kanskje jeg kunne handle kun ti varesorter fast på Rema, slik at jeg får ti prosent på alt jeg handler der gjennom appen Æ, og så ta resten på en annen butikk. For vareutvalget har blitt merkbart mindre på Rema, og det synes jeg er noe dritt. Det provoserer meg.

I dag kan en lese at butikkjeden ramler nedover på en omdømmeliste. Og det er jo greit, det plager ikke meg i hverdagen at de går noen prosent ned. Dem om det. Det som er verre, er derimot arrogansen i det de sier fra Remas side, om at folk nok etter hvert vil forstå at det de driver med er til det beste. Hallo! Til det beste for hvem? Ikke for meg! Jeg vil kunne velge. Og jeg vil finne de tingene jeg trenger når jeg er på butikken. Ikke oppdage at de plutselig er forsvunnet når jeg står der med handlelista mi og trenger noe til middag.

I tillegg til nyheten om omdømmefallet til Rema, kan en lese en del om tiggere i avisene for tiden. Etter dokumentaren på tv som handlet om tiggermiljøet i Bergen. Selv er jeg ikke så veldig overrasket over det som kom fram, selv om delen om de prostituerte var ny for meg. Noe som kanskje skyldes at jeg aldri er i sentrum om kvelden, og derfor ikke har sett hva som går for seg. Tiggerne ser jeg derimot, på dagen. De er nærmest over alt. Om de blir borte for godt nå, aner jeg ikke. Men det plager meg ikke om de blir det, etter å ha sett dokumentaren. En blir jo gjerne litt skeptisk etter et slikt innblikk i hva som ser ut til å foregå. Derfra til å jage dem med knyttede never eller spytte på dem som sitter der med koppen sin, er likevel et sprang å ta som ikke er aktuelt for meg.




Det er fort gjort at klysa treffer noen som ikke fortjener det, og ingen av oss er vel egentlig påtalemyndighet og bøddel i en og samme person, selv om noen kanskje innbiller seg det. Folk innbiller seg jo så mangt. Se bare på dem som stemmer Frp i håp om mindre bompenger. Der har vi en innbilning så det holder til langt forbi forstand, minst. 

Stokker, slag og spyttklyser får vi holde oss unna. Da er det lang bedre å gå etter mennene som betaler de prostituerte for tjenestene de tilbyr. Litt mer politi i gatene på kveldstid kunne kanskje hatt en preventiv virkning der.

Ja, ja, det var det. Mer har jeg ikke på hjertet i dag. På tide å avslutte dagens blogg. Du får ta dagan dine som de kommer, ri dem av når det er det som trengs, og gjerne forsøke å gjøre det beste ut av dem. Det har jeg tenkt å gjøre. Livet går uansett sin skjeve gang. Og selv om jeg i blant føler det som om jeg er ballen i et flipperspill - for de som fremdeles husker hva flipperspill er - har jeg jo tross alt en god del kontroll også. Akkurat som du har. Det går an å oppleve en form for kontroll uten at en må knytte nevene og trykke noen ned samtidig.



Det øverste bildet viser et selvportrett jeg kalte "Crash test dummy", mens den keramiske skulpturen fikk tittelen "Argument".

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:






lørdag 15. april 2017

I dag blir jeg 62 år.




I dag dukket det opp et minne på Facebook. Et blogginnlegg jeg skrev da jeg ble seksti år. Jeg syntes det var ganske kjekt å lese det innlegget. Se hvilke tanker jeg hadde den gangen. De er i grunnen mye lik de tankene jeg har i dag.

Det var da, nå er nå. Og i dag er det en ny bursdag. Den sekstiandre i rekken. 

62 år. 

Det er da noe det også. Men er det én ting det ikke er, så er det noe å skryte av. For det skyldes nok mest tilfeldigheter, og ikke min egen fortjeneste at jeg har fått leve såpass lenge. I stedet er det vel slik at jeg til tider har drevet noe som minner om rovdrift på den kroppen jeg bor i. Kjørt i meg all verdens drit som ligner mat og ligget flat på sofaen og glodd på skjermen i timevis etterpå, i stedet for å komme meg ut og bruke kroppen litt. Som tiåring begynte jeg å røyke også, og holdt på i førti år, da sa lungene fra om at nok er nok.
  
En ser i blant at folk kan være stolte over alderen sin, og at de får skryt på grunn av den.

«Hvor gammel har du blitt nå da»   
«Tre og åtti år»
"Du verden, det er ikke verst.»

Selv har jeg til tider fått høre at jeg ser yngre ut enn jeg faktisk er, og det har jeg likt å høre. Men det skyldes jo kun forfengelighet, og akkurat det er vel heller ikke noe skryte av. På sitt beste er det nok begrenset til å være menneskelig. For forfengelige er vi nok alle sammen, på hvert vårt vis.



I dag har jeg bursdag. For noen dager siden døde far min. Samme dag la eldste datteren nyheten om at hun venter barn nummer to ut på Facebook. Det betyr at det har vært mye følelser i meg de siste dagene, og det popper vel fram noen i morgen også, når vi skal feire dagen min. I dag, derimot, blir det rolig, håper jeg. En tur ut for å bevege legemet litt sammen med kjæresten og yngste datteren min som er hjemme en tur i påsken, blir vel toppen. Ingen større fjell som ruver, som jeg må bestige eller som ramler over meg, med andre ord. Og det er greit, kjenner jeg.

I går hadde vi familiemiddag. Skinkestek. Og det smakte. Etter maten fikk jeg en lang lekestund med barnebarnet. Og jeg skapte meg og gapskratta og hosta om hverandre, til jeg var nærmest utslitt. Det er utrolig hvor mye vilje og energi det kan være i en liten barnekropp på tre år. Men moro var det. Å ha en nær relasjon til sine nærmeste er ikke det verste en kan ha. Jeg kan komme på mye som er verre. Hemeroider, for eksempel. Eller en ensomhet en holder på å drukne i mens dagene bare går og går og går. Her går tiden kun når den går til streik, sa Tommy i Tommy og Tigeren et sted, men han om det.

Påsken siger videre. Hos meg har den som du forstår vært litt som en berg og dalbane. Følelser skal kjennes på og bæres og forstås og aksepteres denne påsken. Ikke kun mine egne, men også mine søskens. Vi har alle mistet samme far, men sitter kanskje igjen med forskjellige minner og følelser, siden vi også er forskjellig, siden vi er egne individer. Sånn er livet i blant. Det kommer ikke flatpakka med en funksjon som passer alle. Det er heller ikke kun en stille vannflate på et lite begrenset skogstjern, som nøyer seg med en svak krusning på overflaten akkopagnert av fuglesang og rasling i løvet. Livet er mye større og voldsommere enn det. Vel er det i blant som blikkstille hav en vindstille dag hvor noen smiler til deg, men det kommer også med stormer og bølger som skyller over en, river løs sårbare og fargerike koraller dypt nede i sjela og knuser småbåter, brygger og drømmer og håp, hiver seg mot digre oljeplattformer uten det minste snev av fintfølelse eller sympati. Livet bare er. Seg selv. Litt som et barn, som i det ene øyeblikket sitter stille i armkroken din, for så å gå bananas i hysterisk lek eller slå seg totalt vrang og hyle ut sin misnøye og sitt sinne.



Jeg håper du har en fin påske på din kant. Enten den tilbringes på ei hytte i fjellet eller hjemme i heimen, om du er omgitt av familie, venner eller sitter alene. Uansett kan en gjøre noe ut av disse dagene. For slik er også livet i blant, det tar deg imot om du går det i møte. Ofte er det ikke mer enn litt vilje og tiltak som skal til for at en skal få det blitte litt bedre enn en kanskje fryktet. Og litt generøsitet overfor seg selv. Alt må ikke inkludere spretting av sjampanjeflasker, trompeter eller dryss av konfetti. Noen ganger er det nok at en tar et lite steg til siden og roe ned litt, alternativt å ta en liten piruett på stuegulvet. Og nøye seg med det.

Jeg håper du klarer å være litt generøs overfor deg selv i dag.

Ha en fortsatt fin påske.

Bjørn

Dagens link:






fredag 14. april 2017

Termostater, tette pulsårer og prokrastinering.



Under stuevinduet, bak sofaen min, har jeg en panelovn på veggen. Sofaen gjør at det er vanskelig å se bryterne på ovnen. Jeg har ikke sett dem på mange år. Men i går stakk jeg hendene nedi mellom sofaen og veggen og tok noen bilder med telefonen, og fikk på den måten stilt termostaten riktig uten å måtte dra sofaen (grisetung og stor hjørnesofa) fram først. 

Å få stilt termostaten riktig, vil hjelpe meg med å regulere temperaturen, og dermed strømregningen, tenker jeg. Fram til nå har jeg regulert ovnen gjennom å ha kontakten i eller ikke, for termostaten sto på full guffe. Noe som har ført til at det i blant har blitt kaldt på stua over natten om jeg glemte å plugge i, eller ganske varmt på dagen om jeg glemte å plugge ut. Det siste har ofte ledet til at jeg har måttet sette opp verandadøren for å lufte for kråka. 

Ti år har jeg bodd i denne leiligheten. Så ti år tok det meg å ta tak i dette. Og jeg tenker at dette må da være en eller annen rekord når det kommer til prokrastinering. På den annen side, så har kanskje du noe du har utsatt enda lenger. Hva vet jeg. Du får kjenne etter.

Hos meg liker jeg å ha det litt varmt. I hvert fall tjuetre grader. Siger det ned mot tjue, er det kjapt fram med pleddet. Dessuten blir vannet i akvariene mine kjølt ned, og det liker ikke fiskene.




De foretrekker fra rundt tjuefire og helst litt oppover. Blir det derimot for varmt, lider rekene jeg også har. Så nå håper jeg på stabilitet for både dyr og folk og at dette er løst en gang for alle…nesten. For når sommeren kicker inn og sola steiker blir det jo likevel ofte veldig varmt, og den store, gørrvarme ovnen der oppe på himmelen har jeg lite å si over. Heldigvis varer ikke hetebølger så lenge.



Å utsette ting kan ende opp med å bli nesten en kunstart. Folk utsetter over hele linja. Jeg selv inklusive. Selv om jeg har blitt flinkere til å få ting unna med årene, har jeg fremdeles en lang vei igjen å gå, før jeg når punktet hvor utsettelser ikke er en del av hverdagen.

Ikke alle utsettelser leder likevel til et stort problem. Å utsette å betale regninger for lenge, gir gjerne en konsekvens en kunne klart seg godt uten, men å utsette å vaske gulvlistene går det an å leve fint med ganske lenge.

En utsettelse som kan bli alvorligere enn de fleste andre, kan være å la være å ta en tur til legen. I hvert fall om en er kommet fordi den første ungdom slik jeg har, og har nådd det min lege kaller reparasjonsfasen.

Er det noe som skurrer og murrer i kroppen, så finnes det gjerne en grunn til det. Selv fikk jeg en henvisning til hjertespesialist for en tid tilbake, for å få undersøkt tickern og halspulsårene. Og grunnen til det, er at jeg har kjent på små ubehag langs halsen over en tid. Litt sånn småsmerter, eller stikking som kommer og går. Så i forrige uke fikk jeg time, og ble koblet til en portabel overvåkning som jeg måtte gå med hjemme i et døgn.

Nå ble det heldigvis ikke funnet noe feil ved hjertet mitt, og det ble heller ikke koblet noen sammenheng mellom smertene i halsen og pulsårene. Antagelig er det bare noe muskulært jeg kjenner. Litt spenninger og sånn. Likevel ble det funnet noe. Ved hjelp av ultralyd ble det funnet en forkalkning i venstre halspulsåre. Og selv om det ikke er så veldig alvorlig pr. i dag, mente legen at jeg bør få meg en time på Haukeland sykehus, for å utrede videre.

Det er ikke alltid en har så mye kontroll over ting som en tror eller håper. I mitt tilfelle er kolesterolnivået der det skal være, så jeg følte meg ganske trygg. Likevel har det altså dannet seg en innsnevring av pulsåren.

Jeg tenker at om jeg hadde utsatt å gå til fastlegen, og bare oversett murringen på sidene av halsen og håpet på det beste, så hadde forkalkningen i halspulsåren fått utvikle seg. Og det kunne videre ledet til et problem jeg ikke ville ønsket å få, med en mulig konsekvens jeg ikke liker å tenke på, kjenner jeg. Slik som det er nå, har jeg en mulighet til å tak i ting. Jeg kan ta kolesterolsenkende medisiner om jeg blir anbefalt det, jeg kan jobbe med kostholdet mitt, pluss at jeg kan forsøke å bevege meg litt mer. Ingenting av dette er umulige ting å få til for meg. Ingenting av dette bør jeg heller utsette. Selv prokrastinering bør få en grense. At jeg velger å utsette å vaske gulvlistene er én ting, dette er noe helt annet.

Så, til deg som er over den første ungdommen, er dagens anbefaling å få tatt en liten feilsøking og kanskje en liten service på skrotten også. Likegodt først som sist. En trenger ikke å utsette alt. Det er heller ikke bare bilen som trenger vedlikehold og oljeskift. Du trenger det kanskje du også, før avleiringene får ting til å gå tregere eller stoppe helt opp, eller dekkene blir så nedslitte at du går rett i fjellveggen en regntung dag. Av samme grunn bør menn våge å ta turen og få undersøkt prostataen. Den kjappe fingeren opp i rassen blir du ikke homofil av, og du dør heller ikke av den. Men du kan dø av å ikke slippe den til.

Sånn, det var nok om prokrastinering vs. det å ta tak i ting, for denne gang. Morgenen startet tidlig her hos meg i dag, jeg våknet klokken seks. Det er noe dritt, men likevel ikke så mye å gjøre noe med. På det andre soverommet mitt, ligger yngste datteren min og sover fremdeles. Det føles godt å ha henne hjemme en tur, kjenner jeg. Senere skal vi over til kjæresten og jeg skal lage skinkestek med fløtesaus til hele gjengen. For nei, jeg har ikke tenkt å kutte ut den lille fløteskvetten riktig enda.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link: 


torsdag 13. april 2017

Livet, døden, mellomrom og høydepunkt.



Påsken er her. Og rundt omkring i de tusen hjem spiser folk egg til frokost og går mer eller mindre late dager i møte med fatt mot. For slik er påsken, at en slipper ikke unna den, slik en heller ikke slipper unna jul eller sommerferie. Samtidig flommer sosiale medier over av foto som viser lykke som nesten når bibelske proporsjoner. Noe som visstnok irriterer noen av dem som ikke har slike bilder å legge ut. Selv er jeg ikke en av dem som lar meg irritere spesielt mye over akkurat det, om ikke fernissen blender meg altfor mye i sin ensidighet, så skinnende at jeg ikke lenger klarer å se min egen navle. 

Fjellet er fjellet og syden er syden. Men en kan jo ha påske hjemme også, og legge ut bilder av det, om en vil. Slik som datteren min gjorde i går. Da dukket et bilde opp på Fjesboka. Og det viser barnebarnet mitt, som ser på ultralydbilder som viser lillebroren hennes, som er på vei til denne vår lille klode. Sånt er kjekt. Langt kjekkere å se på enn brunsvidde ansikt i skibakken. Synes jeg, i hvert fall. Og det er jo jeg som velger hva jeg skal skrive om synsing her. Så sånn sett er jeg heldig. Jeg har noen valgmuligheter. 
  
I går skrev jeg om at min far er død. Og det kom mange tilbakemeldinger på Facebook. Overraskende mange. Så takk til alle dere som sendte noen ord og en tanke. Det satte jeg stor pris på.

Tilfeldighetene ville det slik at nesten samtidig som jeg la ut nyheten om min fars bortgang, ble altså nyheten om det nye barnebarnet som er på vei postet.  Og det kjentes litt rart ut, men også fint. Det viser at livet går videre. Gleder og sorger hånd i hånd.

Ikke alle kan oppleve gleder hele tiden. De færreste kan vel egentlig det. Om en ikke regner selvdyrking inn under gleder. Lille speil på veggen der… Men da er vi vel inne på noe annet enn egentlige gleder, tenker jeg. Gleder er gleder mye i kraft av at det er mulig å skille dem ut fra det alminnelige. Så er det alminnelig for noen å leve oppunder taket, så blir det vanskelig å komme høyere. Det samme gjelder vel egentlig i forhold det som nå legges ut av feriebilder på nett. Om alt som deles er helt på toppen av hva lykke kan illustreres som hele tiden, så mister det litt av sin kraft. Og ender derfor mest opp som bakgrunnstøy.

Lykke kan være mye. Det kan være et nytt barnebarn. Det kan være at sola titter fram etter en grå periode. Det kan være et godt måltid. Selv kan jeg bringes nesten til tårer av lykke i blant, om jeg for eksempel spiser noe veldig godt. Spesielt om det er smaker jeg ikke er så kjent med fra tidligere.

For et par dager siden, fikk jeg en god porsjon thailandsk kyllingsuppe av kjæresten. Og den var bare nydelig, og ble derfor et høydepunkt den dagen. Hun hadde laget den fra bunnen, sammen med søsteren sin. De to hadde en dag og en kveld sammen bare de to, hvor de koste seg med matlaging og god vin. Og resultatet ble ei diger gryte som dagen etterpå ble delt med både den ene og den andre, inklusive meg. Bildet ble tatt før de startet:



Jeg tenker at slike små opplevelser som en dag sammen med søsteren sin er like mye verdt som andre gode dager, om en skal putte dem inn på en skala over lykke. Det gir kanskje ikke samme kicket som å hoppe i fallskjerm, men alt må jo ikke gi et kick for å bli lagt merke til. Små opplevelser der en er tilstede i noe felles er også verdt å nyte. På samme vis var det da vi hadde svigers til middag i går.



Bare oss fire voksne. Ingen unger. I blant er det fint å være bare voksne også. Best er det om det lar seg gjøre med begge deler. Og det gjør det i vårt tilfelle. Bare ikke alltid samtidig. Så i morgen er det ungenes tur til å komme til middag.

Middag er kjekt å spise sammen med noen. Samtidig er det jo slik at den tiden vi sitter ved bordet, er ganske begrenset. Det samme gjelder for påsken i sin helhet – den inneholder noen høydepunkt, og så har vi rommene i mellom disse. Disse rommene i mellom, er det nok mest tid som går med til. Slik det er i livet generelt.

Jeg tenker at mellomrom bør få sin rettmessige oppmerksomhet, og ikke være kun som fyllmasse eller venterom. Enten en venter på en stor ferie, den store kjærligheten, at de smertestillende skal virke eller at folk skal slutte å stemme på Frp. Livene våre går jo med til en uendelig rekke dager som ikke handler om å komme i mål eller nå en fjelltopp, de bare er der. I hvert fall er det slik for meg. Det er mange mellomrom. Men det betyr ikke at de må forbigås i stillhet, eller ikke har noen verdi. Her er et lite dikt jeg skrev en gang om den saken:

MELLOMROM

kan nesten ikke vente
nyter likevel
hvert sekund


sitter ganske
stille
danser i samme stund 


Du som har fulgt Vannlandet over tid, har kanskje fått med deg at jeg i blant skriver om slike små ting som en middag, eller andre hverdagslige ting. Det er ikke fordi jeg mangler andre ting å skrive om, men fordi jeg tenker at det er verdt å gi små ting litt oppmerksomhet. Det er mange som ikke får anledning til de grensesprengende og gigastore opplevelsene, meg selv inkludert, og jeg kan ikke bruke Vannlandet til å kun grave meg ned i alle gråtonene som finnes i livet mitt.  Jeg kan heller ikke skrive kun om Trump og frykten media forsøker å lesse over oss hele tiden. For media er ikke bedre enn Facebook. Media er også ute etter "likes", og gjør det som må til for å få dem. Bare at de tror at de får flest av dem gjennom å skildre ulykker, fortvilelse, potensielle katastrofer, epidemier med rare virus og frykt, framfor gleder. Om ikke all spalteplassen går til fotball da. 

Men livene våre er jo fulle av gleder likevel. Uansett om avisen ikke bruker blekk på dem. Noen få store, og mange bitte små. Vel kommer sorgen, fortvilelser og smerte og krever sitt, men dette trenger ikke å få all plass. Det finnes plass til mellomrom og gleder også, for de fleste. Om vi bare klarer å legge merke til dem, gi dem litt vinger og litt luft. Og med det får jeg vel runde av for i dag.

I dag er kjæresten og spiser middag hos en venninne hun studerer sammen med. Middag og gammelgresk, der har du en kombo som står til gull hos dem. Her hos meg kommer yngste datteren min hjem i kveld. Hun er i Bergen noen dager, men tok de første hos moren på grunn av en forkjølelse hun ikke ville smitte meg med. Forkjølelser og mine lunger går dårlig sammen. Deretter går påsken sin skjeve gang fram til jeg skal på atelieret igjen. Nå når jeg er ferdig med å skrive her, får jeg fylle noen påskeegg. For selv om døtrene mine begynner å bli noen år, hører eggene fremdeles med når det er påske. Og kjekt er det.

Ha gode dager.

Bjørn

Dagens link: