mandag 27. mars 2017

En trenger ikke å gjøre alt i blinde, om en ikke vil.



Ei ny uke har startet, klokka er stilt på sommertid, og om ikke lenge er det påske. Så kommer våren.  Og etter det er det løsvsprett, og det blir grønt, frodig og fint rundt oss, akkurat som i fjor når løvet spratt og solen smilte. Vakkert, er det. I motsetning til hvordan det ser ut på dagens bilde, som ble tatt fra hobbyrommet mitt denne morgenen. Der kan en skue mat for depresjonene så det holder, ytret han med påtatt overbevisning, men egentlig bare for å lage en link til noe om eting og nytelse ved hjelp av ordet mat.

I går skrev jeg at vi skulle vie dagen til fellesmiddag, og det gjorde vi. Det ble veldig kjekt. Menyen var røkt svinekam. Og den ble ypperlig. Virkelig god. Om ikke helt så mør at en kunne smøre den på skiva, så likevel godt innenfor. Til og med barnebarnet ble fornøyd, og gaflet innpå rent kjøtt mens potetene fikk være stort sett i fred. Jeg er en dritgod kokk. I egne øyne. I blant. Det var nesten så tårene sprang som geysirer og håret krølla seg på unevnelige steder av ren lykke og lystfølelse mens jeg spiste. Så denne retten vil nok bli gjentatt ved en senere anledning. I gårsdagens blogg kan du lese hva annet enn poteter jeg serverte til grisen. Tilbehør er også viktig, vil jeg påstå, uten at barnebarnet nødvendigvis er enig i akkurat det.

Selv om maten smakte, så falt jeg ikke for fristelsen til å overspise. «Litt må en kunne unne seg», er jo en tanke som dukker kjapt opp, om noe smaker godt, og en får lyst på mer. Akkurat som vi tilpasser argumentasjonen når det kommer til det meste av det vi har lyst på eller vil unngå. Men å unne seg litt er uansett ikke det samme som å stappe i seg for mye. Og jeg unte meg nok. Ikke bittelite, ikke altfor mye, men akkurat passe. Jeg spiste til jeg sluttet å være sulten, uten at det vippet over til at jeg ble sprekkmett og veltet meg over på sofaen etterpå som en strandet hval. Noe som ikke nødvendigvis alltid er til å unngå, for slikkmunner rundt omkring i land som ligner på vårt, der vi har tilgang på mat så det holder. Hvorfor det kan være så vanskelig å begrense seg når det kommer til ting som smaker godt, handler visst blant annet om en kobling til både bakterier i tarmene, opioider i hjernen, og morsmelk. Det kan du lese mer om her.

I dag skjer det ikke så mye på mine kanter. Litt pusling i huset, og handling av mat for den kommende uka til svigerfar i ettermiddag. Det gjør vi hver mandag ettermiddag, etter at han havnet i rullestol på grunn av et hjerneslag for en tid tilbake. Samtidig handler kjæresten og jeg inn til oss selv for mesteparten av uka. Neste gang vi handler er fredag ettermiddag. Dette er blitt en rutine. Og fungerer bra. Både i forhold til økonomi og hva vi velger å handle. I motsetning til hva det har lett for ende opp med om en småhandler hver dag, og kanskje i tillegg mens en er sulten.

Dette ble litt om været, og litt om mat. Temaer de fleste av oss er opptatt av til tider. Selv er jeg mer opptatt av mat enn til vanlig, nå om dagen. Ikke fordi jeg spiser mer enn jeg pleier å gjøre, men fordi jeg spiser mindre. Noen cm rundt magen skal bort. Det å kvitte meg med et par kilo gjør livet mitt lettere å leve, fordi pusten min oppleves bedre når jeg får mindre å bære på. Og da må jeg jo tenke litt over hva jeg kjører i meg, og ikke minst hvor mye. Ting henger sammen. Det er akkurat som når en slutter å røye. Da tenker en stort sett på røyk hele dagen. Men sakte men sikkert får en nye vaner, og så forsvinner tankene inn i andre landskap, med nye muligheter. Og det er det verdt å huske på, om en sliter litt med saker som aktiverer følelsene og tar stor plass i bevisstheten. Ting forandres, stort sett. Ofte til det bedre. Enten det handler om regningsbunken, ulykkelig kjærlighet, dødsfall, mat, røyk eller annet.

Mange utfordringer er en overgang. Og så roer ting seg igjen. Til neste livskrise eller utfordring faller ned over oss. For falle vil de gjøre. De deiser ned og treffer som digre kuer fra himmelen når vi minst venter det. Så da gjelder det å være litt forberedt, kanskje, og vite hvilke mottrekk en skal aktivere, så en ikke setter fart mot nærmeste stup i ren panikk eller tanketomhet, mens en skylder på alle andre. Det er for eksempel lett å ty til både mat, røyk eller alkohol om livet blir for vanskelig. Uten at det nødvendigvis gjør livet lettere av den grunn. Ikke på sikt. I stedet handler det vel mest om et lite øyeblikks bedøvelse. Trøst. Et bitte lite friminutt som ikke kommer gratis, selv om det virker lettvint og dempende der og da. I stedet kommer det med en pris, som vi langsomt blir oppmerksomme på at finnes, når vi føler vi må slanke oss eller forsøke å kutte røyken nok en gang. Om det er det vi vil. Men ikke alle vil. Vi har med andre ord valgmuligheter, og vi velger ut ifra ståsted, behov, verdier, erfaringer og evner.

Det finnes et vell av valgmuligheter i alles liv, stort sett. Noen ganger må en velge mellom pest og kolera, andre ganger får en velge mellom krem og syltetøy, og atter andre ganger mellom totalt avhold og ja takk begge deler. Enhver får rydde sin vei og gi plass for sin lagnad. Litt kan vi påvirke, selv om mye er utenfor vår kontroll. Selv skriver jeg blogg, og får på det viset ryddet litt opp i tanker og følelser som dukker opp i hverdagen, slik at retninger og ståsted blir tydeligere for meg. Og det føles bra. Det åpner i blant opp for både valg og holdninger som bør gås etter i sømmene, dyrkes videre eller forkastes fullstendig. Jeg trenger jo ikke å gjøre alt i blinde, om jeg ikke vil. Det er tross alt mye annet jeg kan ville enn akkurat det.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:







søndag 26. mars 2017

Ikke alt er hjernekirurgi, uten at det blir lettere av den grunn.


I går kjøpte jeg meg nye stuegardiner. Byttet ut de gamle svarte med hvite. Det går jo mot vår og sommer, så jeg tenkte at litt lyse saker inn i heimen vil gjøre seg. Og selv om de nye er hvite, så er de lystette, om jeg vil stenge for sollyset når jeg ser tv, for eksempel. Og tv ser jeg jo. Myyye!

Så langt så bra. Men jeg burde kanskje sjekket stoffet i de nye gardinene først, i stedet for å bare grabbe til meg et par pakker, for det var veldig grovt vi snakker her. Omtrent som seilduk. I motsetning til i de gamle gardinene der stoffet var mykt som fløyel. Det stive stoffet i de nye betyr at jeg nok bør finne fram strykejernet nå, og slette noen bretter. En dag. Kanskje samtidig som jeg tørker støv av glassbordet mitt og vasker vinduer etter vinteren. En gang. Manjana, som en sier. For, i blant går ting litt for kjapt, jfr gardinkjøpet, så jeg får vel tenke meg godt om først.



Nok om gardiner og prokrastinering.

I dag blir det familiemiddag. Med barn og barnebarn. Hos kjæresten, siden hun har best plass. Så dette blir en kjapp blogg. For det å lage mat tar jo tid. Og det er jeg som er kokken. Så jeg bør vel lette på ræva snart, og ikke sitter her og pille på tastaturet i det uendelige.

På menyen i dag står det røkt svinekam med riskrem til dessert. Jeg har aldri stekt svinekam før, men regner med at det skal gå bra. Det er jo ikke akkurat høytsvevende vitenskap vi snakker om her.  Den eldste datteren min fortalte at remulade blandet sammen med krem kan smake godt til røkt svinekam, så det får vi prøve. I tillegg blir det fløtesaus, kokte gulrøtter, ertestuing og tyttebær. Tenkte å ha surkål også, så store og små kunne ha litt å velge mellom,  men det glemte jeg å kjøpe. Det blir nok bra likevel. På tross av at det blir overlag mye fløte på oss i dag. Men såpass får en tåle, selv om en er på slankern. Slik jeg er for tiden. Jeg dro på meg et par kilo over vinteren, selv om det ikke var nok til at jeg havnet der jeg var for et år siden. Dvs 7 kilo tyngre enn jeg er i dag. Uansett, nå skal jeg altså kvitte meg med litt til. Og det ser ut til å gå bra. Oppskriften jeg følger er å kutte ut snop, og spise litt mindre porsjoner. Er ikke hjernekirurgi det der heller. Men, alt løser seg likevel ikke bestandig kun ved å tenke ut enkle løsninger på hvordan en skal gjøre ting. Å vite er ikke nødvendigvis det samme som å klare.

Om det ikke er hjernekirurgi som skal til for å få vekk litt flesk rundt magen, så betyr det likevel ikke at alle opplever det som lett. Å løfte tunge ting krever heller ikke hjernekirurgi, men det er likevel tungt. I blant for tungt. Her kan du lese litt mer om disse tingene, og hvorfor vi ikke skal være så kjappe til å dømme dem som kanskje sliter litt med vekta. Eller andre ting. Det er nok av ting folk sliter med. I det hele tatt bør vi ikke være så kjappe til å dømme folk. Det er lett å sette seg på sin høye hest i blant, men jo høyere en vagler seg, jo lenger blir fallet ned, om en skulle være så uheldig å miste balansen. Og folk mister i blant balansen. Sånn er det bare. I de beste familier og i møblerte hjem. Det er noe å huske på det også. Alt faller, før eller siden faller alt, sier Jua i En komikers oppvekst, av Jonas Gardell. En bok verdt å lese, spør du meg. Noe du neppe gjør.

Nå får jeg runde av. Dette ble et kjapt innlegg uten digre møkkalass av henvisninger til tenners gnissel, vonde barndommer, aldersslitasje, angst, depresjoner, tapte drømmer, eller generelt hvor ræva livet kan være, men det får stå sin prøve. Du får forsøke å leve med det. En kan ikke kun skrive om livets skyggesider.  Livet har jo iblant noe bra å tilby også. Livet er mer enn skyggesidene, det er mer enn det folk sliter med. Slik er det i mitt liv, og slik er det i ditt. Greia er kanskje å få øye på det som gjør godt oppi alt som annet som krever plass, og så klare å gi det litt luft og litt himmel i samme slengen, før tilværelsen krymper til sin gamle rosinform igjen.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link har jeg lagt ut før, men den er verdt å høre på flere ganger:




mandag 20. mars 2017

Det er ikke meg, men kanskje det er du som er verdens lykkeligste.




I dag kan en lese i avisene at Norge er kåret til verdens lykkeligste land. Hovedårsakene som pekes på er godt styresett, tillit og sjenerøsitet.  Samtidig kan en lese om den 70 år gamle svensken som har sovet ute i 20 år og ikke vil forandre på det, og en kan lese om en dåp på Askøy, hvor presten bruker anledningen til å gå på barrikadene mot homofile ekteskap. Bare for å sette ting litt i perspektiv, når det kommer til dette med hva lykke er og hva samfunnet er.

Selvfølgelig kan en hevde at mennesker i Norge stort sett har det bedre velferdsmessig enn mennesker i Afrika. Og at en nok blir ganske ulykkelig om en ikke har til mat på bordet eller lever i krigsområder. Det ligger ikke noen nytt i det.

Nå ligger vi altså på toppen av en skala. Og det kan en selvfølgelig bruke til noe. Blant annet når noen klager på et eller annet som er urettferdig, eller hevder sine rettigheter. Vi lever tross alt i verdens beste land, så ikke klag, kan en møte kritikken med nå. Litt som når enkelte ber flyktninger komme seg tilbake til hvor de kom fra, om de ikke er fornøyde.



Jeg tenker at det finnes ganske mange mennesker som ikke er lykkelige i Norge. Og en kan jo starte med dem som sliter med sykdom. Sykdom gjør deg IKKE lykkeligere. Selvfølgelig kan en si at det ville vært langt verre om en var syk i Uganda, men det er i seg selv ikke et mål på lykke at noen har det verre. Om så var, må det jo bety at alle som har det verre enn noen automatisk må være ulykkelige. Selv kan jeg ikke kjøpe meg denne eiendommen til 58 millioner, men det i seg selv har lite å si for lykken min, selv om noen andre kan kjøpe den.

Da har det mer å si for opplevelsen av lykke at jeg får oppleve en fin familiemiddag sammen med barn, bonusbarn og barnebarn, at datteren min fremdeles gidder å stikke innom for å klippe meg, at den andre datteren min trives med livet og studiene, at kjæresten smiler til meg og liker meg, at jeg har en god dag på atelieret, at jeg får til noe av det jeg forsøker på, osv, osv.  



Noe som virker negativt på opplevelsen av lykke for veldig mange, er bekymringer. Som over at velferdsordninger raseres for de svakeste. At kjøpekraften til pensjonister går ned, og at uføre får det verre. For slik ser det ut til å være i landet vårt nå. Barn av uføre foreldre mister stipendene sine, fordi bruttolønnen til de uføre har blitt satt høyere. Uten at nettoen du har å leve av har steget samtidig. For noen har det til og med blitt mindre i netto. Og enda verre er det om du er ufør aleneforsørger, for nå skal inntekten til den av foreldrene som ikke har omsorgen også telle med i regnestykket når stipend deles ut. Da blir det kjapt bye bye stipend. Som aleneforsørgeren selvfølgelig må demme opp for på egenhånd. Den bidragspliktige er jo ikke nødvendigvis villig til å gi mer enn hen må. Videre har vi ordninger som hjelp til bil for handikappede, som har blitt strammet inn. Det er ikke nok at du har et handikap som gjør deg bevegelseshemmet lenger. Nå må du ha en jobb med en viss inntekt, for å få hjelp. Men har du en jobb med en viss inntekt kan du jo kjøpe bil selv. Det er jo dem uten jobb og uten penger som egentlig trenger hjelp til å komme seg rundt. Samtidig forsvinner eller minker bostøtte til de svakeste. I Oslo er uføretrygden blitt noen tikroner over grensen, etter at bruttoen økte. Så der forsvinner en god jafs av inntekten for mange av dem som allerede har minst, ved hjelp av et pennestrøk. Hvordan det er i resten av landet, vet jeg ikke, men ytelsen økes neppe.  Parkeringskort for handikappede blir også vanskeligere og vanskeligere å få, uten at det har noe nevneverdig med økonomien til staten å gjøre i det hele tatt, så spør meg ikke hvorfor. Men ett sted må vel bom- og parkeringsselskapene få ta inn penger nå når køen av Teslaer står gratis og kjører fritt igjennom bomringene. Så hvorfor ikke fra dem som har minst?

Lykke er så mangt. Og kan i mitt hode måles på helt andre måter enn hva som gjøres i den nevnte målingen. Barn, for eksempel, blir ikke nødvendigvis lykkeligere av mye penger eller av at det finnes noen som sulter et annet sted på kloden. Barn måler ikke lykke på den måten. De måler den ikke opp mot andre. De blir ikke lykkelige av at far parkerer gratis med Teslaen, mens en fattig mor ikke får kjøre inn til byen med dieselbilen sin en kald vinterdag. Barn blir ikke nødvendigvis lykkeligst over overflod av dyre ting heller. I stedet er det slik at de kan bli U-lykkelige når storesøster mister stipendet sitt, og mor river seg i håret og ikke lenger tør å åpne posten i frykt for enda en regning. 



Barn trenger forutsigbarhet og nærhet og trygghet og forståelse og kjærlighet og oppgaver som gir dem opplevelsen av mestring, mer enn de trenger å ha flere ting enn de andre. Det er det som gjør dem lykkelige. Og jeg vil påstå at disse tingene er det ikke alle barn som får i Norge i dag. Hadde de fått det, ville barnevernet antagelig blitt nedbemannet kraftig. I stedet er det vel slik at barnevernet har nok å gjøre så det holder, om en skal tro oppslagene i media. Og selv om ikke alt handler om penger, så får de antagelig mer å gjøre jo mindre midler de som står svakest får. For mangel på økonomi og velferdsgoder de fleste i landet tar som en selvfølge, gjør utsatte foreldre bekymret og fortvilte, det tar opp stor plass i hodet, skaper mye negative følelser og i blant en total avmakt og depresjoner, som nødvendigvis på et eller annet vis vil gi konsekvenser for barna. Ulykkelige og fortvilte foreldre gir ikke automatisk verdens lykkelige barn, selv om en skala sier at vi i Norge er verdens lykkeligste, og at de som styrer sier at de stjeler fra godene og ytelsene deres kun for å få dem ut i jobb. Men hvor er jobbene, og tilpasningene som kreves om du er syk og ufør? Hvem vil ansette en som er syk og kanskje ressurskrevende, når det tross alt er nok av andre å velge mellom? Jobbene står jo ikke i kø i Norge i dag, det er de arbeidsløse som gjør. Og de er nok heller ikke verdens lykkeligste, tenker jeg.



Jeg kunne fortsette i denne leia, og ramse opp enda flere ting som ikke nødvendigvis kan kobles positivt til lykke. Køer i helsevesenet (bare ikke i det private, kanskje), nedlegging av sykehus, rasfarlige veier, politi som ikke får resurser nok til å gjøre jobben sin skikkelig, for få ansatte i barnehager, liten tid til omsorg for eldre og pleietrengende, mobbing på skoler og arbeidsplasser og via sosiale medier, osv. Det er nok å ta tak i her i Norge også. Så hva gjør vi? Vi gir sirkus til folket istedet for brød. Vi gir dem lov til å kjøre Segway og arrangere profesjonelle bokskamper for å dekke over at vi øker antall bompengeringer og takster så de som har minst får enda mindre å rutte med, og at vi samtidig gir skattelette til de rikeste og avgiftslette på de aller dyreste bilene. Men kreftmedisiner blir i blant altfor dyrt. Arrrrgh! Fuck populismen!



Sånn, godt å få det ut. Jeg kjenner at akkurat det gjør meg litt lykkelig. I det hele tatt er det mye som gjør meg lykkelig. Og glad. Og ikke minst varm om hjertet. Jeg tror likevel ikke jeg er verdens lykkeligste, men kanskje du er.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link:



søndag 19. mars 2017

Den vanskelige avvisningen.



I dag har jeg ingen konkret idé om hva jeg skal skrive om. Selvfølgelig kan jeg mene noe om saker jeg leser i nettavisene, for eksempel det som foregår mellom Russland og Nato, og Nord Korea og Nato, men lysten er ikke helt tilstede. I grunnen føler jeg mest for å ikke tenke på mulige kriger. Jeg vet jo heller ikke hva som eventuelt er reelle farer, og hva som mest er medias sterke fargebruk. Slik den kommer til uttrykk også når faren ved forskjellige influensatyper hauses opp.

En annen ting jeg leste i dag, er at legevakten får inn en del avokadoskader. Og det var overraskende, men det er skader det likevel er mulig å forhindre, når en først har blitt klar over risikoen. Det handler egentlig bare om å bryte en vane, gjennom å ta et råd.

Gammel dame er vond å vende, sier et gammelt ordtak, og slik er det med vaner også. Så ofte fortsetter vi å gjøre ting som vi alltid har gjort, og tror at ulykker skjer kun andre. Ikke nytter det å advare noen heller. Spesielt ikke de unge, kan det virke som. Kommer en med råd overfor dem, får en raskt beskjed om å slappe av litt. Og det er et råd som vi eldre har vondt for å ta til oss. Så da er vi jo egentlig like god, vi er bare ikke alltid så flinke til å se det.

Det er mye vi ikke er flinke til å se. Spesielt når det kommer til oss selv. Og ikke minst når det kommer til hva som er vårt eget ansvar og hva som er andres. Ender du ofte opp med konflikter eller drama rundt din egen person, så har det kanskje noe med deg selv å gjøre. Likevel kan en som opplever dette samtidig oppleve seg selv som fullstendig uskyldig, og at feilen ligger hos alle andre. Om en gir et råd til vedkommende da, blir det gjerne oppfattet som kritikk eller et angrep.



Ofte er råd velmenende. Men formen på dem kan jo bli litt feil i blant, kanskje. Så det gjelder å trå varsomt. Det samme gjelder når det kommer til avvisninger. Selv endte jeg opp med å avvise en nabo, for noen dager siden. Samboeren hans ser ut til å skulle flytte ut, og han hadde problemer med å få internettabonnement på sitt eget navn. Antagelig på grunn av betalingsanmerkninger. Så han lurte på om han kunne få dele min WiFi og utgiftene knyttet til det med meg. Noe jeg absolutt ikke var interessert i, og som jeg derfor var ganske tydelig på, mens jeg samtidig forsøkte så godt jeg kunne å ikke legge sten til byrden.

Vi har alle erfaringer. Selv var jeg i en situasjon for 17 år siden der jeg stolte på noen og likevel mistet alt, og har brukt disse 17 årene som har gått til å bygge opp livet mitt igjen. Alt jeg har i dag er mitt og mitt alene, og jeg verner om det så godt jeg kan, klok av skade. Å gå inn i noe nå der jeg kanskje må mase på penger når regningene skal betales, er ikke interessant for meg. Det er ikke noe jeg har ønsket meg eller ønsker. I stedet ser jeg for meg et ubehag og potensielle konflikter. Samtidig har jeg en regel om at jeg ikke skal gi fra meg kontroll over passord eller koder til verken den ene eller andre. Og i hvert fall ikke til mennesker jeg knapt kjenner. Så dette handler egentlig ikke om naboen min, som framstår som en velmenende og hyggelig kar, men om meg og mine erfaringer. Samtidig handler det om mine følelser. For alt i livet mitt begrenser seg ikke til fornuft alene.



Å si nei er ikke alltid lett. Selv følte jeg at jeg framsto som en gjerrig drittsekk overfor naboen, men det får vel stå sin prøve. Alt er ikke mitt ansvar, og jeg kan ikke redde hele verden uansett. I blant må jeg holde fast ved de reglene jeg har lagt for mitt eget liv, og ikke gå inn i noe bare fordi noen kanskje skulle tenke noe om meg, eller ende opp med å føle noe negativt overfor meg. Det er uansett umulig å ha kontroll over andres tanker og følelser. Så å bruke det som et mål å strebe etter, er bortkastet.

Nå kan det hende at dette framstår som en forsvarstale, og det er ikke så rart. For det er nettopp det det er. Jeg forsøker å forsvare et valg jeg tok, som jeg opplever som vanskelig å stå ved. Det betyr likevel ikke at jeg vil forandre på valget jeg tok. Det betyr kun at jeg kjenner på noe, og nå forsøker jeg å sortere litt tanker rundt dette. For meg er Vannlandet et ypperlig sted for en slik syssel.



Det finnes sikkert mange løsninger når det kommer til det å bearbeide noe, og klargjøre tanker og følelser. Hvilke du tyr til i ditt liv, vet jeg ikke. Selv bruker jeg ofte kjæresten. Hun hjelper meg ofte med å se ting fra nye vinkler. Og noen ganger bruker jeg folk på atelieret. Dette funker for meg. Det gir meg støtte eller motstand i forhold til valg jeg tar. Og jeg trenger begge deler. Uten motstand, ender jeg kjapt opp med å velge det letteste. Eller det jeg er vant til. Slik er det også med råd. Råd er i blant bra. Som det jeg nevnte om avokadoene.

Sånn, da ble det jaggu litt blogg i dag også. Men nå runder jeg av, og drar med meg kjæresten ut på en tur i det grønne. Det å se litt trær og vann gjør ofte ganske godt for både kropp og sjel og kjæresterier. Ikke alt kan handle om å stirre inn i seg selv.

Bildene er fra hvor vi bruker å gå tur, de ble tatt i fjor sommer. Og snart er det sommer nok en gang. Tiden for sol og varme og alt som hører med. Blant annet flåtten. Yeiii!

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:




lørdag 18. mars 2017

Sorgen, avmakten og alkoholen.



I dag leste jeg i en nettavis at eldre drikker mer alkohol enn før, og at de tåler det dårlig. Om jeg selv faller inn under gruppen eldre, må jeg vel regne med, siden jeg snart blir 62. Men, jeg drikker mindre enn før. Langt mindre enn da jeg var ung, i hvert fall. Hvor mye jeg drikker i forhold til andre på min alder eller eldre, kan jeg ikke tallfeste, men det kan altså hende at om jeg var 62 for noen tiår siden, ville jeg drukket enda mindre da enn i dag, om en skal tro artikkelen. Da hadde vi i så fall nærmet oss faretruende et inntak som startet og sluttet ved akevitten til juleribba.

Selvmedisinering nevnes i artikkelen. Og at mange eldre sier de drikker på grunn av sorg. Det høres rimelig ut. For et langt liv gir grobunn for mye sorg, som kan oppleves som tung å bære. Selv kan jeg sørge over de som døde, over ting som ble feil i livet mitt eller aldri ble noe av i det hele tatt, jeg kan sørge over dårlig helse og dårlig råd, men jeg drikker ikke for å dempe det. Selvmedisinering i mitt tilfelle begrenser seg til en liten angstfordriver i ny og ne. Utover det, handler alkoholbruk om at jeg kan kose meg med et par fingerbredder cognac til kaffen, om jeg kjenner for det. Men det blir sjelden snakk om drikking, det er mer som litt nipping. Og det skjer ikke så ofte.

Det er kun et år eller to siden jeg oppdaget hvor godt det faktisk kan smake med en liten cognac eller whisky. I yngre år gikk det mest i øl. Og alkohol var noe jeg brukte for å bli full. Hva var vitsen om en ikke ble full, liksom. Det smakte jo ikke akkurat krem. Når det kommer til øl i dag, så blir det enda mindre av det enn av cognac. Likevel, i går kjøpte jeg meg et par bokser Newcastle Brown Ale. Det er det ølet jeg liker best, det smaker faktisk godt. I blant. Pils er jeg ikke så veldig glad i. Det at jeg tidligere kunne holde meg til pils, skyldtes mer vane og tilgjengelighet enn ropet fra smaksløkene.

Akkurat når jeg kommer til å drikke de to boksene med Newcastle Brown Ale som jeg kjøpte, vet jeg ikke. De kan komme til å ligge i kjøleskapet i mange uker, kanskje måneder, før jeg spretter en. Så alkohol tar ikke så stor plass i livet mitt slik jeg lever det i dag. Noe som må bety at jeg ikke faller inn under gruppen eldre som drikker mer enn eldre gjorde før. Om det i seg selv gjør meg til en outsider, eller om det er de som drikker mer enn eldre gjorde før som er outsiderne, skal jeg ikke påstå at jeg vet noe om. Men det er en mangel på kunnskap som ikke plager meg nevneverdig mye mer enn mangelen på en pils til frokost.

Vi opplever alle å måtte møte sorg i livet. Men ikke alle tyr til rus for å dempe den. Det finnes andre strategier en kan ty til. Selv er jeg tilhenger av å snakke om det som plager meg. Det føler jeg gjør ting lettere.

Om snakket mitt gjør ting lettere for dem som må høre på, er vel noe usikkert, men til gjengjeld snakker jeg ikke bare om sorgen og utfordringene mine. Jeg snakker om andre ting også. For eksempel drømmer, håp og ting jeg er opptatt av. I tillegg til at jeg har plass til å ta inn over meg og lytte til andres sorg og fortvilelse, når de eventuelt måtte ønske å dele ting med meg. Om det ikke blir for mye av det. For jo, i blant kan det bli for mye. I hvert fall om det blir bare det.
   
Livet mitt er mer enn sorg og tenners gnissel. Slik ditt antagelig er også. Det betyr at selv om sorgen eller andre utfordringer du har i livet, kan ta sin plass med et selvfølgelig eierskap og en stor kraft, så får det gjerne ikke ta all plass. Ikke over tid, i hvert fall. De fleste finner etter hvert en vei ut av mørket. Om vi ikke dyrker våre utfordringer. Og jeg tror at alkohol kan få en til å dyrke dem. Den MÅ ikke, men den kan. Slik at til slutt er smerten, bedøvelsen, minner, sorgen, avmakten og alkoholen koblet veldig tett opp mot hverandre, og kanskje alt vi føler vi eier.

Så hvordan skal en klare å gi slipp på et mønster eller et livsinnhold en føler er alt en virkelig eier? Hva skal en erstatte det med? Ikke vet jeg. Dette jeg skriver nå er tenkt som åpne spørsmål eller tankespinn, og absolutt ikke et endelig svar i form av en sum som springer ut av empirisk forskning, som jeg gjorde unna over morgenkaffen. Ufundert forskning er den morsomste, sier Tommy i Tommy og Tigeren. Men han om det. I mitt tilfelle blir det ofte tydd til synsing. Og noen ganger innimellom litt livserfaring jeg har gjort meg. Erfaringer som selvfølgelig kan skille seg rimelig tydelig ut fra de erfaringene du eventuelt måtte ha gjort deg. Men slik er det jo med livet. Det kommer ikke med en tydelig oppskrift som er tilgjengelig for alle, og ikke med tydelige svar, så en får bare forsøke å navigere mellom skarpe pigger og myke leier så godt en kan.

Og nå kom jeg plutselig til å tenke på boken og filmen The Hitchhiker's Guide to the Galaxy, hvor det jaktes på spørsmålet til det ultimate svaret, som er 42. Eller noe i den duren.

Slik er det med tanker, de popper opp på de merkeligste tidspunkt. Noen ganger i form av spørsmål, og kanskje enda oftere i form av endelige svar. I blant kommer svarene før spørsmålene. Det kan til og med hende at vi glemmer fullstendig å stille spørsmål ved svarene vi har tatt eierskap over. Å stille spørsmål kan jo skape usikkerhet, mens det å ha svarene på det meste er jo ganske trygt, og derfor lett å hengi seg til. Det er mye som er lett å hengi seg til, i grunnen, det skal ikke stå på det.

***

"Hav" er en liten greie jeg skrev for mange år siden, da livet mitt var veldig vanskelig og ensomt. Grunnen til at jeg kom til å tenke på den lille teksten, var at jeg fant fram sangen "Du gråter så store tåra" av Ane Brun, for å bruke den under Dagens link.

Hav 

Livet mitt består mest av hav og vind nå, bølger og himmel og små øyer. Én øy kan være svartsinn, en annen minner, en tredje drømmer. Noen kan dukke opp gjennom tåke eller natt i form av et ord. I går skimtet jeg ordet sensuell i det en revne i skyene slapp til en solstråle. Og jeg kjente morild strømme som en bølge gjennom kroppen, fra tærne til hårrøttene til fingertuppene, før den roet seg og la seg til å lyse opp gamle bilder bak øynene. For så igjen å bli del av salt, svart hav. Like etter så jeg omrisset av ordet ånd. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med disse øyene, for de synker alle under meg om jeg forsøker å gå i land. Så jeg svømmer for det meste bort fra dem, mens jeg skuer mot horisonten etter seil.

***

Ha en hengiven dag.

Bjørn

Dagens link:









fredag 17. mars 2017

Vernissage.



I går var jeg på utstillingsåpning. Eller vernissage, som en også kaller det - fint skal det være, sa mannen, han sverta baken og gikk naken. Selv foretrekker jeg ordet utstillingsåpning framfor vernissage. Det er mest jordnært, liksom. Og i blant trenger vi det jordnære også. Det pretensiøse er ikke automatisk det beste.




Hvor på skalaen over jordnært/himmelstrebende påstanden til Anniken Hauglie (H) ligger, vet jeg ikke helt. Men det blir noe høytflyvende over den, opplever jeg, når hun som svar på en kritikk med utgangspunkt i at folk sliter, velger å fokusere på at uførereformen fører til at enkelte uføre får opptil hundre tusen mer i året etter at den trådte i kraft. 

Hvem og hvor mange disse som får økt levestandarden så betraktelig er, aner jeg ikke, men det er ikke meg. Om det er brutto eller netto hun snakker om, aner jeg heller ikke. Min egen brutto gikk opp på grunn av reformen, men jeg fikk ikke mer å leve av av den grunn. I det hele tatt blir det lite kjøtt på beinet som havner på bordet til folk som meg, i denne uttalelsen til Hauglie. Den gjenspeiler ikke virkeligheten slik jeg kjenner den, og blir derfor nærmest provoserende. Det blir litt som at en produsent vil selge en ny type bil, og kaller den for et framsteg fordi en eller to av dem ikke har en ripe i lappen. Og så attpå til forvente at jeg skal applaudere den som slipper ripen, selv om det ikke er meg.
  
De fleste uføre jeg kjenner og hører om, har fått mindre i stedet for mer, etter at Siv og Erna begynte å flytte rundt på godene vi har til fordeling her i landet. Men, folk er kanskje villige til å la seg lure om ting pakkes inn på riktig måte. Som flaskevannet fra Svalbard. Snakk om innpakning på vann til tusen kroner literen! Der har regjeringen mye å lære fremdeles, som nok kunne brukes nå når vi skal få enda flere bomringer rundt omkring. Riktig innpakning er et must om en vil ha folk til å svelge ting de ellers brekker seg av, eller som i beste fall smaker ingenting annet enn flaut. 

Nok om det. Den som stilte ut hos Galleri VOX i går, var Tor Gunnar Gundersen. Utstillingen hadde han kalt Orden og Kaos, og den besto av tegninger og malerier, der de fleste av arbeidene viste hus eller mennesker. Etter hva han selv fortalte, er han opptatt av å vise det uperfekte. Han har ennå ikke møtt et perfekt menneske, hevdet han. Og det har kanskje ikke jeg heller, så jeg forstår tanken. I det hele tatt er det opptil flere ting rundt meg og i meg som jeg forstår. Selv om jeg er ufør, sliter med pusten og preges av angst og depresjoner, og dermed i enkeltes øyne havner langt ned på skalaen over menneskeverd.



Utstillingen til Tor Gunnar er til å forstå, enten du er ufør eller ei. Annen kunst blir for mange verre å finne meningen med. I Bergen vurderes det å fjerne en installasjon, som har smykket byen vår en stund. Selv ser jeg på smykket mer som forsøpling, men det er meg. Og det finnes sikkert de som nå tenker at jeg ikke forstår konseptet. Konseptet er jo i blant alt, som flaskevannet fra Svalbard, keiserens nye klær eller sot på ræva. I mitt hode er det likevel ikke slik at det konseptuelle har et nedslag i meg som nærmer seg det orgasmiske, kun basert på å være seg selv nok. Å forstå ideen, utgangspunktet for den eller hva en forsøker å få til, rettferdiggjør ikke en plass for eksempel i bybildet. Også sanseinntrykk som syn, lukt og hørsel bør få ha en stemme. Og det er det visuelle jeg sliter litt med her. Siden skulpturen er utsatt for vær og vindt, har den endt opp med å se ut som noe noen har mistet eller kastet. Litt som plasten en finner langs strendene våre. Noe som kanskje var intensjonen, hva vet jeg, men det framstår ikke som bedre av den grunn.

Det er helg. I uken som har gått, har jeg hatt det fint på atelieret. Både sosialt og arbeidsmessig. Det er mange flotte folk jeg deler atelier med, og vi har ofte gode samtaler innimellom jobbingen. Neste uke skal jeg kanskje begynne å arbeide med leire, etter nettopp å ha fullført et selvportrett. Jepp, enda et selvportrett. Det begynner å bli noen etter hvert. Men, modellen er tross alt tilgjengelig.




Og da gjenstår det vel bare å avslutte denne dagens lille blogginnlegg her på Vannlandet, og ønske alle en god dag.

Bjørn

Dagens link:








   

mandag 13. mars 2017

Lykke er flott, bare ikke hele tiden.




Ikke alle planer ender med det en trodde. Jeg – for eksempel – hadde planer om å lage ertesuppe på røkte svineknoker i dag. Men slik blir det ikke. For jeg glemte å legge i vann erter i går. Så nå blir suppekokingen utsatt til i morgen. Ingen krise i seg selv, men en liten forandring blir det jo. Jeg må blant annet spise noe annet til middag i dag, enn jeg hadde planlagt. Heldigvis har jeg noe i frysen, hvis ikke måtte jeg tatt meg en tur på butikken.

Ikke alt kan planlegges. Men mye kan. En kan for eksempel planlegge litt rundt handleturene hvor en kjøper inn mat, ved å skrive en liste over hva en trenger, i stedet for å fylle handlevognen spontant med det som ser godt ut der og da. På denne måten kan en spare mye penger hver måned. I en familie som har null kontroll og null planlegging knyttet til matbudsjettet, kan en kjapt spare noen tusenlapper kun ved hjelp av noen enkle grep. Om en attpå til begrenser handleturen til én eller to ganger i uken, er mye gjort. Og med ett har du litt bedre råd til andre ting.

Planlegging har slik jeg ser på det med struktur å gjøre. Og struktur gir sammenheng. Sammenheng er bra, tenker jeg. Sammenheng mellom følelser og handling, for eksempel. Skal hverdagen din oppleves som forutsigbar og forståelig, må det finnes nettopp en sammenheng, hevder sosiologen Aaron Antonovsky. Han forsket på sammenheng mellom stress, helse og velvære. Dagens overskrift, pluss utgangspunktet for tankene rundt sammenheng, har jeg en hentet fra en artikkel som påstår at når vi hele tiden tvinges til å smile, så går trivselen ned. Og det virker forståelig, opplever jeg. Artikkelen er verdt å lese.

For egen del har jeg gjentatte ganger erfart at for eksempel angsten min øker om jeg ikke er tro mot det jeg føler. Dvs. om jeg viser en fasade og en væremåte som ikke er sammenlignbar med mitt indre liv. Denne sammenhengen må ha et utspring i noe, tenker jeg. Om dette er koblet kun til oppveksten min, vet jeg ikke, men jeg tror i hvert fall at det kan ligge mye forklarlig i den. For som barn måtte jeg alltid opprettholde en smilende og positiv attitude, for å dempe aggresjonen til min far. Sviktet jeg på dette feltet, risikerte jeg store konsekvenser. Så jeg var redd. Selv om jeg alltid smilte, var jeg så å si også alltid redd. Og jeg hadde grunn til å være det.

I dag, som voksen mann, har jeg ikke samme grunn til å være redd. Men "kroppen husker", er et begrep som brukes i blant. Og i forhold til det ovennevnte, tenker jeg at noe i meg trigges og reaktiveres når jeg i voksen alder går på akkord med meg selv. Noe som er linket til det å være redd. Og kroppens måte å reagere på i en slik situasjon jumper tilbake i tid, til da den lærte disse tingene. Reaksjonen som oppstår når det ikke er sammenheng mellom det indre og ytre, er på linje med at jeg kan få angst eller ubehag av adrenalinrusj. Og det er kanskje ikke så rart at jeg opplever adrenalin slik. For det pumper mye av akkurat det stoffet rundt i kroppen til et barn, når et fjell av lærbelter, knyttnever, nedverdigelser, trusler, brøl og spytt kommer rasende ned over det. Jeg er derfor ingen spenningssøker. Kroppen min liker det ikke, og forteller meg det med den største tydelighet. Jeg fortrekker derfor å ha ting forutsigbart og trygt.

Når det kommer til dette med å smile der det egentlig ikke er noe å smile av, tenker jeg at det er mange som kjenner seg igjen i at det kan være ubehagelig. Og ubehaget stopper kanskje ikke bare ved situasjoner hvor en selv føler seg tvunget til å smile. Selv opplever jeg for eksempel mennesker som Sylvi Listhaug som foruroligende, for å bruke et menneske de fleste kjenner til som eksempel. Hun har nærmest konstant et lite smil rundt munnen. Og det er ikke alltid sammenheng mellom smilet og det hun er opptatt av og snakker om, slik jeg tolker det. Sånt er skummelt. Og skaper irritasjon og usikkerhet i meg. Lykke er flott, bare ikke hele tiden. 

Det kan hende at du som leser dette, liker det Sylvi Listhaug står for og gjør. Da kan det også hende at det får hovedfokus, slik at du kanskje ikke opplever en diskrepans i henne mellom ord og mimikk, slik jeg gjør. Vi er jo alle forskjellige.  Antagelig har du likevel opplevd mennesker i hverdagen og i din nærhet som alltid smiler, og kjent på hvordan det treffer deg. Hvor ubehagelig det kan være. Og da tenker jeg ikke på mennesker som stort sett er i godt humør, og viser det, for godt humør smitter og kan være bra. Jeg tenker i stedet på dem som smiler litt hele tiden og samtidig dekker over noe; En agenda, en tomhet, en frykt eller whatever - hva vet jeg om hva folk vil skjule med smilene sine. Ikke så mye. Men jeg vet at ofte skjuler de noe.

Og se, selv om det ikke blir ertesuppe på meg denne mandagen, så ble det da satt ord på noen tanker i stedet. Og det er jo bra. For tanker som settes ord på får gjerne en tydelighet i seg. På samme vis som følelser som blir satt ord på, kan bli mer forståelige for oss, og dermed lettere å hanskes med. Men nå får jeg runde av, og kanskje fortsette på Prosjekt Gjøre Rent i Huset i stedet. Mmmm, grønnsåpe!

Dagens bilde fikk tittelen Regresjon, og er et selvportrett.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link, en maler som treffer noe i meg:


    


lørdag 11. mars 2017

Lettlurt? Du?




I går kjøpte jeg meg to stykk røkt svineknoke. Litt over to kilo kjøtt tilsammen. Så nå skal jeg lage meg en solid gryte med god, gammeldags ertesuppe (yummi). Dvs jeg skal gjøre det på mandag. For i dag skal jeg spise Indisk Korma sammen med kjæresten. Vi har for en gangs skyld en kveld uten unger, så da kan vi vi teste ut litt ting som den yngre garde ikke nødvendigvis ville applaudert. Og på søndag blir det kun hotdogs til middag, for da skal vi feire en forsinket fastelavn med barn og barnebarn, og stappe oss med boller og krem.

Det er ikke så ofte jeg ser svineknoker i butikken hvor jeg handler. Grunnen til at jeg kjøpte dem akkurat i går, var likevel påvirket av at de var ganske rimelige i utgangspunktet, pluss at Rema i tillegg hadde ti prosent avslag på alle matvarer. Dvs. at jeg også fikk 20 prosent på grønnsaker og frukt, pluss på de varene jeg har på "ti på topp", fordi jeg har lastet ned appen Æ. Så handleturen endte opp med at jeg kunne trekke 80 kroner fra en sluttsum på rundt 550. Kampen mellom matvarekjedene ser dermed ut til å komme oss forbrukere til gode. Det er tilbud over alt, virker det som – kom til oss, kom og kjøp, vi er billigst.

Tilbudene flommer over oss. Så da var det litt rart å lese en artikkel om at konsumprisindeksen har økt, og det mye på grunn av at nettopp matvareprisene har steget i januar og februar, for første gang siden august 2016. Det skulle da ha vært annerledes nå? Prisen på matvarer settes jo ned, hevder butikkene. Spesielt på frukt og grønt. Så blir vi lurt? Er det slik at pengene matvarekjedene hevder at de gir deg og meg i form av mindre vareutvalg og tilbud, hentes inn ved at prisen øker på andre varer vi trenger? Kan det være slik at de store kjedene egentlig ikke drives av julenissen i det hele tatt? Det kan se slik ut. Og om dette stemmer, så føler jeg at det må være lov å ytre med fynd og patos:

Surprise, surprise, sucker!

Det er nesten så en kan tro at det ikke er kun politikere som lurer deg med sine løfter og tilpassede regnestykker, mens de etter endt smilekurs legger ansiktet i de rette folder, oppskriftsmessig senker stemmeleiet et hakk eller to, og støvsuger lommeboka de med den største selvfølgelighet. I hvert fall støvsuger de den om du i utgangspunktet har lite. Dvs om du har en trygd eller noen ytelser og hjelp i den retningen. Har du mye på bok får du i stedet mer gjennom skattelette, og at de aller dyreste bilene blir billigere. I tillegg til at du kanskje blir invitert til Ernas juleselskap. Sikkert med mye god mat på menyen. Neppe ertesuppe kokt på knoker kjøpt på tilbud fra Rema, dog. Om det blir servert svin der i det hele tatt, vet jeg ikke. Men noen blir servert - noe. Og det hjelper om du gir en skilling til Høyres valgkamp først, om du er sulten på en invitasjon. Slik blir du venner med partiet. Og det er venner av partiet som blir invitert, hevder Erna, ikke de som gir ei krone i bidrag for å få to tilbake i skattelette, og i utgangspunktet er styrtrike. Selv om det nok hjelper. Så slike påstander er bare ord pakket inn i glanset papir. For det finnes nok folk som ikke har så mye penger, som også er venner av Partiet Høyre. Vennskap er med andre ord ikke nok til å bli inkludert i et juleselskap.  

Høyre har rike venner, du har kanskje også noen venner. Mens Rema har sine bestevenner, de er bare ikke venner med alle i bryggeribransjen. Der blir noen gjort venneløse og mister i stedet jobben sin. Akkurat de blir nok neppe invitert til Ernas juleselskap som trøst, selv om sikkert noen av dem også stemmer på Partiet. I stedet må de søke nye jobber. Etter hva jeg har hørt rykter om, må de søke på fem nye jobber hver uke, hvis ikke mister de visst retten til dagpengene. Fem jobber hver uke! Om dette stemmer, så skal det godt gjøres å finne fem ledige stillinger om du bor på et bitte lite sted i utkanten. Men finner de arbeidsløse ikke en jobb å søke på der de bor, må de søke et annet sted. Fem er visst uansett kravet. Og kanskje må du flytte på hele familien, selge huset, rykke ungene opp med røttene og miste det sosiale nettverket de og du har bygd et liv på å bygge opp. Ikke akkurat et juleselskap det der. Og så har vi deg og meg – hva blir vi egentlig servert, og hvem er egentlig venner med oss? 

Nok om det. Alt handler ikke om når og hvor mye jeg og du lures. Livet er tross alt større enn plassen skjegget i postkassa tar opp. Og selv har jeg hatt en ypperlig uke. Lungene ser ut til å gå inn i en litt bedre periode enn jeg har hatt i vinter, pluss at stemningsleiet har steget et par hakk i tillegg. Og det kan en ikke klage over. Spesielt ikke når jeg har fått litt mer energi på toppen av det hele. Så nå koser jeg meg på atelieret mens jeg maler, og i går begynte jeg å gjøre reint her hjemme. Kåken trengte en lettere overhaling. Og i dag skal jeg fortsette, og etter planen gjøre det ferdig.

Det føles alltid bra når jeg får ræva opp fra sofaen og får strigla hjemmet mitt litt.  Rent sengetøy og en vask som skinner på badet og de greiene der, du vet. I hvert fall etter at det er unnagjort, føles det bra. Når støvklut, støvsuger og vaskefille er ryddet vekk igjen, og jeg kan skue utover hele mitt skinnende og grønnsåpeduftende rike på 60-70 kvadratmeter. Det er rein lykke, spør du meg. Men kanskje blir styrken i følelsen noe beriket av sin sjeldenhet, for det er jo dessverre ikke så ofte denne følelsen blir vekket til live. Ting utsettes. Ofte. Mange ting. Støvtørking er bare én av dem. Prokrastinering er en livsstil hos meg. Eller kanskje det er et handikap. Det er ikke godt å si. Uansett er dette med å utsette ting noe jeg lever med til daglig. Og jeg er nok ikke alene om det. Du er antagelig også flink til å utsette ting. Om du er like flink som meg, vet jeg ikke. Men her kan du se en liten video hvor det snakkes om temaet. Klikk på linken og se om du kjenner deg igjen.

Og da var jeg kommet til avslutningen. Så nå kan jeg lene meg tilbake og si meg fornøyd med dagens skriveøkt, før jeg hever legemet fra stolen og går i gang med å gjøre rent igjen. Om jeg da ikke utsetter det til neste helg. Eller neste år. Vi får se.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link:




lørdag 4. mars 2017

Livet, etikken og døden.





«Skjebnen er ikke lenger det den en gang var.»

Sitatet er hentet fra Tommy og Tigeren. Ordene falt da Tommy måtte bite i det sure eplet og innse at planetenes stilling ikke har innvirkning på livene våre, og at avisenes horoskop ikke holder vann.

Det er mye avisene har å by på. Blant annet skrives det mye om sykdom og potensielle helsefarer. For noen dager siden kunne en lese en artikkel om at faren til stavhopper Cathrine Larsåsen har fått diagnosen ALS. I dag kan en lese en ny artikkel, som handler om det etiske når det kommer til dette med å gi livsforlengende behandling til pasienter med ALS. For når for tiden finnes en slik mulig behandling. Det gjorde det ikke før. Det vil si at skjebnen til dem som får denne sykdommen ikke nødvendigvis er helt hva den en gang var.

Det at de to artiklene kommer så tett opp til hverandre, får meg til å føle noe. På et vis virker det litt smakløst på meg. Selv om jeg også kan se relevansen. 

ALS er en sykdom som kommer med en del problemstillinger. Konkrete problemstillinger som familien Larsåsen dessverre har fått i fanget, men som de aller fleste av oss slipper å måtte ta et standpunkt til, heldigvis. Men etiske problemstillinger må vi forholde oss til. Dem lever vi med hver dag. Etikk er en del av livene våre.

Om vi alle etterlever det vi opplever å være etisk riktig, er jeg usikker på. Ingen av oss er jo perfekte – tror jeg. Jeg vet ikke en gang om det finnes en universell beskrivelse eller en matematisk formel for hva som er perfekt og hva som er uperfekt når det kommer til oss mennesker. Når det gjelder etikken vi forsøker å etterleve eller utfordre, så tror jeg den er formet av hvilken del av samfunnet og verden vi lever i, og i hvilken tid.

Fra Wikipedia:

Etikk (fra gresk ethos, sedelig) eller moralfilosofi er den delen av filosofien som søker å besvare spørsmål som «hva er godt», «hva er det rette», «hvordan bør man oppføre seg».

Når jeg oppdager ord som henviser til en gresk opprinnelse, så synes jeg det er morsomt. Og det har sin enkle forklaring i at kjæresten min studerer gammelgresk ved Universitet i Bergen. Når jeg i dag viser opphavet til ordet etikk her på Vannlandet, så åpner jeg opp for å dele noe med henne. Jeg beveger meg inn på hennes interessefelt så vi kan samtale om det. Og det er ikke det dummeste en kan gjøre sammen med en kjærest, tenker jeg. For selv om jeg ikke eier samme kunnskap på dette feltet som henne, så kan jeg tenke, og jeg kan vise interesse for hennes liv og laden. På samme vis som hun kan vise interesse for mitt. Enten det nå dreier seg om tankegodset mitt, hva jeg føler, kunsten jeg lager eller hva jeg opplever i løpet av en dag for eksempel på atelieret, selv om hun ikke er kunstner slik jeg er.

Det å vise interesse for noe eller noen, betyr ikke at en samtidig må gi avkall på sitt eget. En kan selvfølgelig fremdeles ha et vell av interessefelt. Om en person krever at du kun skal interessere deg for sine behov, interesser eller følelser, så er du på ville veier og bør løpe vekk ganske kjapt for så aldri å se deg tilbake.

Men, det er ikke kun en annen som kan ende opp med å kreve noe slikt av deg, du kan kreve det av deg selv også. Noen gjør det til en grad hvor de nærmest utsletter seg selv fullstendig. Hva motivet eller gevinsten av et slikt valg er, vil nok oppleves forskjellig fra person til person. Men det at det kommer med en pris, er felles for alle.

De fleste har en evne til å stille seg selv spørsmål når det kommer til etikk. I mer eller mindre grad er vi også i stand til å etterleve de svarene vi kommer fram til. Vi har gjennom årene etablert et verdigrunnlag. Uten at alle nødvendigvis har etablert helt det samme. Samtidig har vi et sett med følelser. Heller ikke disse er alltid de samme hos oss alle.

I begynnelsen av denne uken, døde en tidligere svigerinne av meg. Og det er veldig trist. Det utløser med andre ord et sett følelser i meg. I tillegg til mye tanker og minner, siden hun var en stor del av også mitt liv, noen år tilbake. Hun skal gravlegges på samme kirkegård som flere av min nære familie ligger, blant annet min mor. Dette trigger også følelser og vekker minner i meg.

Min tidligere svigerinne etterlater seg to barn, min nevø og min niese. Og jeg tenker på hvordan de og min bror har det nå. Litt vet jeg, men ikke alt. Men jeg vet at da min egen mor døde på nittitallet, opplevde ikke mine fire søsken og jeg selv det helt likt. Noe som jo skyldes at vi er egne individer med egne tanker, følelser og forhold til livet og døden.

Jeg tenker at det må bli gitt rom for slike forskjeller. Vi kan ikke bruke vår egen oppfatning av hva riktige følelser eller tanker er i et eksempel som det nevnte. Ei heller i det som jeg skrev om ALS i begynnelsen av dagens innlegg. For da ender vi gjerne opp med at det vi selv føler og tenker er det eneste riktige. Alternativt at alt vi selv føler eller tenker er feil, slik at vi kanskje ender opp med å skamme oss over det, og videre kanskje til at vi fornekter eller nærmest utsletter oss selv.

Uten respekten og toleransen for vårt eget og også andres sett og egenart, blir spranget videre til at det vi selv tenker og velger alltid er rett eller alltid feil, gjerne ganske kort. Det vil med andre ord tendere til å smitte over på andre felt i livene våre, tror jeg. Som en holdning og en væremåte. Og det er kanskje verken vi eller andre best tjent med. Ingen av oss kan ha rett hele tiden. Og ingen av oss kan ta feil hele tiden. Slik er det med meg, og slik er det med deg. Det igjen, betyr at noe har vi felles.

Dagens bilde viser Heggen kirke i Vikersund.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:


  



torsdag 2. mars 2017

Kor e alle helter hen?




En ny dag har startet. Noe dagene vil gjøre i uoverskuelig framtid også. Dag etter dag etter dag startes. Lenge etter at jeg er død og begravet. Regner jeg med. På den andre siden så vet jeg jo ikke. Og vil aldri få vite det. Slik er det med mye i livet. I mitt og ditt liv. Det finnes en del ting vi ikke vil få vite. Noe i bakgrunn av at vi ikke har kapasitet til å forstå det, annet fordi det holdes skjult for oss. I tillegg kommer alt det vi ikke vil vite, det vi nekter å erkjenne.

Hvem som holder ting skult for oss, kan være så mange. Idrettsfolk som doper seg, for eksempel. At politikere gjør det, virker også sannsynlig for meg. Og de gjør det mens de smiler. Akkurat som en utro partner kanskje vil gjøre. Rett opp i fjeset på deg. Smiiiil. Og det er ikke alltid en nese som vokser avslører løgnen.



Det finnes folk som er redde for klovner. Selv er jeg ikke så redd for dem. Men jeg er redd for smørblide politikere som alltid framstår som kontrollerte og smiler uten at smilet når øynene, mens de raserer ting rundt seg -  som for eksempel økonomien til de som i utgangspunktet har minst. Slik det over lang tid har blitt gjort i USA. Om de ikke hadde rasert økonomien til folk der, ville de ikke hatt så mange hjemløse.

Nå kan en vel kanskje påstå at folk raserer en del for seg selv også, og det er kanskje så. Men langsomt og sikkert er en del goder blitt skrelt vekk her hjemme de siste årene, som gjør sitt til at utsatte grupper får det verre. Og det er gjort ved hjelp av smilende politikere som sitter i regjering og ikke akkurat sulter selv. For ikke lenge siden ble muligheten for støtte til fysioterapi rasert for mange kronisk syke. Hjelp til bil har blitt stoppet for mange som før fikk hjelp. Bostøtten enkelte får blir mindre og mindre. Sykehus legger ned. Eldre får ikke hjelpen de fortjener. Det siste er at foreldre som må være hjemme med alvorlig syke barn, nå skal få mindre hjelp til dette. «For å fordele potten på flere», sier regjeringen. De setter grupper opp mot hverandre, og får det å høres riktig ut for velgerne og middelklassen. Mens alle målinger viser at skillet mellom rik og fattig øker og øker og øker. Så snart er ikke middelklassen så nær toppen som de kanskje selv tror lenger. 

Veldig ofte blir ord som rettferdighet brukt når det skal forklares hvorfor ting strammes inn nesten like kjapt som at bompenger økes. Sammen med påstander om mer effektivitet. Så vi kan snakke om å være redde for klovner, men vi kan snakke om å være redde for skygger også. Uansett er virkeligheten lang mer skummel enn klovner, skygger og bortforklaringer.





Det var det.

En annen sak som har fått meg til å tenke litt over hva som er virkelig og hva som bare virker sånn fordi det er lettfordøyelig, er saken om den kvinnelige bokseren Cecilia Brækhus. 

Kor e alle helter hen? 

Her i Bergen får en nærmest et inntrykk av at vi snakker om en helt eller et nasjonalsymbol når det kommer til personer som den slagkraftige damen. Helt uforståelig, spør du meg. Illustrert ved at hun den ene dagen beklager at hun ikke klarte å gi publikum en knock out i siste kampen hun gikk, for deretter å hyllet med en stein nedlagt i Bergens egen Walk of fame. Det vil si at hun beklager at hun ikke fikk til å slå noen i svime for å glede sitt publikum, og så i neste øyeblikk blir dyrket som en helt. Hallo! Hvorfor folk som Eggum og Aarflot får sin plass hos Bergens  Walk of fame, kan jeg forstå, men ei som lever av å slå ned folk? Sånt henger lite på greip, i mitt hode. Men nå er kanskje mitt hode ikke av de skarpeste. Noe som kanskje skyldes gjentagende og brutale møter med min fars tunge knyttnever da jeg var barn. For jo, sånne møter kommer gjerne med en pris, på et eller annet vis. Enten de finner sted når en er barn eller i voksen alder. Så bør min far også få en heltestaus? Akkurat som Brækhus? Bare fordi han var i stand til å slå meg ned, og gjorde det?

Verden er stor, og verden er skummel og full av taskenspillere og nye klær til keiseren. Men i et lite hjørne av den virkeligheten jeg er i stand til å ta inn over meg, maler jeg bilder. Og de siste dagene har jeg kost meg mens jeg har holdt på med denne sysselen. Ikke fordi det går på skinner og er lett, men mer fordi jeg opplever en utvikling. Og utvikling er bra. Om og når utviklingen bringer meg framover mot noe jeg opplever som bra. Noe utviklingen ikke gjør på alle felt. Kroppen jeg bor i, er et eksempel på en utvikling som preges av et negativt fortegn.  For sånn er det med kropper; de står på til du er noen og tjue, og så begynner de langsomt å forfalle.  Ikke noe å gjøre med det. En kan selvfølgelig bremse hastigheten på forfallet noe, men neppe stanse det. Det er mye som ikke kan stanses i livene våre og i verden. Men det betyr ikke at vi ikke bør forsøke likevel.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: