lørdag 31. desember 2016

Et år er over, et nytt begynner.



I dag er det siste dagen i 2016, i morgen er det et nytt år. Hva det året vil bringe, vet ingen alt om, selv om mange kanskje vet noe. Hva året som gikk inneholdt, vet vi derimot mye om alle sammen. Litt avhengig av hukommelse. Har du begynt å bli senil, husker du mindre en majoriteten av oss gjør, kanskje, men på den annen side er det ikke sikkert at alt er verdt å huske, samtidig som at vi alle har mer eller mindre selektiv hukommelse. I blant husker vi det vi vil huske, på et vis som vi føler oss tjent med. Det vil si at vi til tider driver litt med historieforfalskning. Kanskje spesielt på felt som omhandler skyld eller ansvar eller ting vi skammer oss over. Nå er det uansett for sent å skape minner rundt 2016, i hvert fall er det det ved midnatt. Noen minner rundt dagen og kvelden denne 31.12.2016 vil vel kanskje feste seg for senere bruk, litt avhengig av alkoholinntak. Noen kommer for eksempel til å huske denne dagen som dagen hvor de mistet synet på et øye.



Selv satser jeg på å beholde synet. Og oddsen er heldigvis på min side her. For ikke kjøper jeg raketter, og ikke går jeg ut og ser på dem som andre sender opp. Kruttrøyken er ikke spesielt god for lungene mine. Om den er god for lunger sånn generelt, er vel heller ikke så sikkert, men sånn er det jo med mye vi puster inn av skit. Nyttårsaften er vel ikke det verste. For her snakker vi om en halvtime en gang i året. Verre er det med vedfyring og veistøv og tobakk dag, etter dag, etter dag, etter dag. Og i hvert fall det siste faller nok inn under nyttårsforsettene til mange. Det vil si at de planlegger å slutte, stumpe røyken for godt. Folk har det jo med å lage seg nyttårsforsetter. Det eneste forsettet jeg har i år, er å komme meg i bevegelse igjen. Etter en lungebetennelse for en tid tilbake stoppet det helt opp, så nå har jeg lagt på meg fire kilo dødvekt, som jeg gjerne vil bli kvitt igjen.


Nå det gjelder 2016 generelt, så har vel året ikke vært så verst. Noen bumper og fallgruver og utfordringer møter en alltid på sin vei, men jeg føler her og nå at året har vært rimelig greit. Jeg har opplevd verre år, for å si det sånn. Ikke fikk jeg noen tunge depresjoner og angstnivået har vært uten de aller største toppene. Hjertet har tikket som hjerter bør, avføringen har fungert rimelig bra, prostataen viste seg å være i orden, og jeg har laget meg diverse mat som jeg ikke hadde smakt før. På atelieret har livet også godt greit. Relasjonene til dem jeg omgås der har tilført meg mye, både kunstnerisk og følelsesmessig. En maleriutstilling fikk jeg også stablet på beina. Så jeg klager ikke. Ikke så mye i hvert fall. Selv om jeg heller ikke er taus om alt jeg måtte føle på.



Stort sett har vel året vært preget av forutsigbarhet og rutiner. Og for meg er dette positivt. Andre søker mer spenning. Og det er jo greit. Vi er alle forskjellige. Selv om noen er mer forskjellige enn andre. De som er mest forskjellige kommer hjerne fra andre land. Gjerne et med krig i. Så dem vil vi helst ikke ha her. I hvert fall vil ikke alle politikere ha dem her. Folk flest synes vel det er greit med noen, i hvert fall. Og i året som gikk ble det vel bare noen som kom hit. Noe som Listhaug påberoper seg å ha sørget for, gjennom sin retorikk og det hun kaller tydelighet.



Andre som er ganske forskjellige er tiggere fra land som Romania. Også har vi de narkomane. Men dem blir vi ikke kvitt ved hjelp av retorikk eller tvilsomme alderstester. Her i Bergen ble løsningen i stedet å jage dem ut av sentrum. Så de ikke blir så synlige. I tillegg har vi jo dem som er forskjellige på helsefronten. Der finner du meg. Helsa er ikke all verden. Att på til har jeg fått meg en trygd. Så samlet gjør det meg ganske forskjellig. Litt sånn fattigforskjellig. Noen vil kalle det snylteforskjellig. Men som sagt, vi er alle forskjellige. På godt og vondt. Også du. Og forskjellene øker.



Et år går i grava, et nytt skal få på seg bleia og lære seg til å stå på egne bein. Planene på privaten framover nå, vil for min del antagelig ikke resultere i de store krumspringene. Jeg planlegger ikke å dra på safari eller å hoppe i fallskjerm, avle noen nye barn eller tatovere meg i fjeset.  Mens planene på kunstfronten er å jobbe litt med leire. Men det avhenger litt av hvordan lungene mine oppfører seg framover. Pr. i dag er de ikke akkurat på sitt beste, så det å gå i gang med å kna hundre kilo leire som kunstverket jeg har i tankene krever, kan vel bli litt for utfordrende akkurat nå. Så kanskje jeg må begynne å male igjen litt først, etter en lang periode med tusj og kull. Jeg har noen ideer som jeg gleder meg til å teste ut.  Uansett blir det vel noe ut av det, som jeg en gang i framtiden kan se tilbake på med skam eller stolthet.



Takk for at du har fulgt meg her på Vannlandet dette året. Jeg håper at jeg vil fortsette å skrive i tiden framover, og at du vil titte inn og lese noe av det. Det er ikke alltid jeg har så mye på hjertet, men noe blir det jo gjerne ut av det, bare en kommer i gang.  Har du lyst til å se litt av det jeg ellers holder på med, så følg meg gjerne også på Facebook eller Instagram.


Dagens bilder viser noe av det jeg har lagt ut i året som har gått, mens dagens videoer også blir noen av dem som har vært gjengangere i året som gikk, fordi de fikk meg til å kjenne på noe. Jeg synes det er greit at jeg er i stand til å kjenne på noe. Og håper jeg får beholde den evnen i året som kommer også.

Ha en fint nytt år.

Bjørn

Dagens link:








onsdag 28. desember 2016

Og så ble det romjul i år også.



Hei på du, og god romjul. Jeg håper det står vel til med både sjel og kropp og hår negler og tanker og følelser, nå som det verste kavet og maset kanskje har lagt seg. Om du da ikke er en av dem som kave enda mer, og stå i kø for å bytte gaver. Det skal ikke jeg. Her beholder jeg det jeg fikk, for det var midt i blinken alt sammen. Verre er det for eldste datteren min. Hun må ut for å bytte. For barnebarnet mitt fikk tre dukkevogner, og det blir jo litt i overkant. Så da ble det jakt på kvitteringer og byttelapper. Heldigvis hadde jeg som den eneste tatt vare på min, så da løser det seg. Sånn er det å være prektig, oh yeah, prektig = meg.

Juledagene har ellers gått rolig og dannet for seg, med fellesmiddager hver dag. Det har vært pinnekjøtt, klippfisk og svineribbe med tilbehør, og i går var det det rester. I dag blir det kjøttkaker med et lite påfyll av de siste medisterkakene. Ikke dårlig det heller. Fra i morgen av blir det relativt hverdagslig fram til nyttårsaften, hvor pinnekjøkkenet kommer på bordet igjen. Selv ville jeg gjerne servert kalkun, men der møter jeg motstand, og siden det ikke betyr all verden med dette fjærkreet, gir jeg etter for presset. Det er ikke alt en trenger å sloss om. Det er ikke alltid ens egen vilje er det viktigste her i livet.

Om det har vært mye slossing med tanke på tradisjoner rundt omkring i de tusen hjem, skal jeg ikke påstå så mye skråsikkert om. Men noe har det vel vært. For ofte er det jo slik at det vi selv vil og ønsker oss, i tillegg til at vi fortjener det også, er det mest riktige i egne øyne. Mens det å gi bort noe ofte ender opp med å gi oss en opplevelse av å ha tapt. En opplevelse som ikke nødvendigvis er på sin plass, bestandig. Eller som i det miste kan bli litt blåst opp fra tid til annen. Kampen blir i blant viktigere enn det en kjemper om.

Jeg vet ikke om det er årene som har krevd eller tilført sitt, men selv har jeg etter hvert blitt litt mer rund i kantene når det kommer til dette mer tradisjoner, opplever jeg. Hva ander mener om saken skal jeg ikke uttale meg om. Men målet mitt er pr i dag å ha det kjekt og litt tilbakelent, ikke å stå på krava i en enhver lille meningskonflikt. Og dette medfører absolutt ingen tapsopplevelse, heller tvert imot. I stedet føler jeg meg mer raus. Og raus er et ord vi godt kan ta tilbake i dagligtalen vår, for raushet er ofte en greit ting å leve med for alle parter. I motsetning til meg, meg, meg, som jeg selv ofte har vært en tilhenger av, dessverre. Sånn er det. Det tar tid om en vil lære å fly, og ikke bare holde seg fast i seg selv. Det beste er om alle får litt, og slipper sure miner på kjøpet.



Nå er det romjul. Selv har jeg tatt meg fri disse dagene, andre jobber. Når en har fri, må en fylle tiden med noe. Og det føles i blant greit at det ikke blir bare plikt en fyller den opp med. Litt av tiden min har gått med til Instagram. Jepp, jeg har laget meg en konto, og legger ut bilder av min egen kunst. Noe av gevinsten i dette, er at jeg har fått opplevelsen av å bare bli vurdert som kunstner. Her på Vannlandet, og på FB, er jeg i tillegg en som har psykiske utfordringer pluss kols. Og jeg kjenner at det å få være kun kunstner, gir en god følelse. Det gir et løft for identiteten min, lissom. Og det skal en ikke kimse av. Samtidig får jeg samlet sammen ting jeg har gjort, på et vis som gjør det synlig at jeg faktisk har fått gjort noe de siste årene. Så det er litt moro.

Om du vil følge meg på Instagram eller bare kikke innom, så søk på Bjørn Hølbakken. Om det nå er slik at du er opptatt av å være på nett og har en eller annen duppeditt som lar deg gjøre det. Noe du nok har, siden du nå leser dette. Kanskje har du opptil flere duppeditter å velge mellom. Kanskje ligger det også noe på Instagramkontoen min som du ikke har sett før.

Selv fikk jeg nettbrett til jul. Pluss at svigersønnen min reparerte min bærbare pc og fikk satt inn en ny harddisk. Så nå får jeg koblet den til TV igjen og se på ting som Netflix. I går kveld så jeg på Pink Floyd i flere timer via Youtube. Det var kjekt. Samtidig som det fikk meg til å føle på noen gode ting fra ungdommen.




I tillegg til de nevnte duppedittene har jeg jo telefonen, pluss den stasjonære pc-en som jeg sitter og skriver på nå, så det blir mange skjermer å følge med på. Men det kan jeg leve helt greit med, føler jeg. Det finnes større utfordringer å fokusere på for de fleste av oss, om en absolutt må fokusere på utfordringer. En kan jo unne seg et friminutt i julen også. Og kanskje lese litt Pondus. Selv fikk jeg et abonnement til jul, og det er helt konge.

For dere som måtte ha hatt en uro eller gruet dere til julaften, håper jeg det gikk bedre enn dere fryktet. At dere landet og fikk senket skuldrene litt, uten at det i etterkant førte til at dere ble helt utladet av anstrengelsen. For egen del gikk det greit, selv om jeg som vanlig følte på ting knyttet til minner og sosial angst. Sånn er det nesten bestandig for meg. Likevel er jeg glad jeg tok del i julefeiringen. En får jo noe annet enn det som er vanskelig med seg også.

Nå får jeg hive meg rundt, komme meg i dusjen og få på meg reine sokker (fikk ull til jul), og etterpå frese bort til datteren min med den nevnte kvitteringen. Så tudelu til deg, inntil videre.

Det øverste bildet viser en liten skulptur jeg fikk av bonusdatteren min. Jeg tro den heter noe sånt som far og datter. Sånt er koselig. 

Det andre bildet viser det flotte bordet svigerinnen min hadde dekket på julaften. Mens det tredje viser meg selv som kakespisende ung mann utenfor bestemoren min sitt hus, en sommer, en gang.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:




torsdag 22. desember 2016

GOD JUL TIL DEG!




De fleste har vel nå fått med seg at det nærmer seg jul. Meg selv innbefattet. Hvor mange som gleder seg over dette og hvor mange som sliter litt ved tanken, vet vel verken du eller jeg. Men selv har jeg begynt å glede meg litt. Jess, utrolig nok, hallo, I know.

Å glede seg litt betyr ikke at jeg går helt av skaftet og tar piruetter og saltoer eller danser på bordet med en rosin i navlen, men jeg kjenner at det er noe i meg som har gått fra å være stort sett negativt, til nå å bli en smule positivt. Og det får jo egentlig holde. Jeg kan ikke klage da.

For et par dager siden hadde vi julelunsj på atelieret. Med pyntet langbord og noe godt å spise. Og til og med det var ganske kjekt. Jeg sier ganske, men la deg ikke lure av det. Det lille ordet «ganske» er kun med fordi jeg som alltid i slike situasjoner kjenner på min sosiale angst. Denne gangen var det likevel ikke så ille. Langt bedre enn forventet, faktisk. Latteren satt løst ved den enden av bordet hvor jeg hadde plassert meg, og det gjorde den sikkert ved resten av bordet også, men det fikk jeg ikke så mye med meg av. Store jafs av fokuset går jo med til å kontrollere seg selv og analysere egne følelser og reaksjoner i slike settinger, når en har sosial angst. Så vidsynet er ikke det som får best albuerom. I stedet er det slik at en på et vis står litt ved siden av seg selv og gir det en sier og deler en form for karakter, en vurdering. Og i den egenvurderingen får en gjerne ikke akkurat toppscore. Noe som igjen frambringer skam og en opplevelse av å ikke være bra nok. Altså en totalopplevelse som gjør en ganske sliten etter hvert. Så da lunsjen var over, valgte jeg å ta juleferie. Og det var like greit, for dagen etter var jeg fremdeles ganske sliten, uten spesielt sterk trang til å arbeide med kunst.

Det jeg kjenner litt på i etterkant, i tillegg til at det faktisk gikk ganske fint, er at jeg frarøvet meg selv kontakt med de som ikke satt nærmest meg under julelunsjen, og i stedet holdt nesa mye ned i tallerkenen med en følelse av å være litt inne i ei boble der det kun var plass til meg selv og følelsene mine. Noen kjappe blikk nedover bordet møtte i blant andre blikk som søkte mitt, men det stoppet ved det, og jeg brant inne med ting som kunne vært kjekt å dele, fint si. Og det er jo litt kjedelig, for alle langs langbordet betyr jo på hver sin måte veldig mye for meg. Så det er surt at den sosiale angsten tar fra meg muligheten til å vise det i så mange settinger, slik jeg kanskje ville vist om angsten ikke hadde vært der. Men sånn er det altså. Og jeg må bare leve med det.

Det var da, mens nå er nå. Og her i heimen min, går juleforberedelsen nå mot slutten. Mitt lille plastic fantastic juletre har blitt hentet fram og plassert på en pidestall med hjelp av barnebarnet, 



og mat og gaver er handlet inn. Til og med hvitskjorta er vasket. Nå gjenstår det bare noe gavepakking, pluss tradisjonen tro å pynte treet hos kjæresten i morgen kveld, mens vi kose oss med litt gløgg og kanskje en liten bit marsipan eller to. Deretter kan jeg lene meg tilbake og overlate roret til noen andre. For i år er det ikke jeg som skal stå for maten før på andredag. Og det kjenner jeg er helt greit.

Til alle dere der ute som jeg har en relasjon til, enten det er her på Vannlandet vi treffes til vanlig eller på andre arenaer, ønsker jeg av hele mitt lille hjerte en god jul. Jeg håper du får noen fine dager, enten du gleder deg eller ei. Er du i stand til det, så ta jula imot som ei brunstig sugge og spar ikke på noe. Er du ikke helt på det planet, så kanskje det går å senke kravene og forventningene et bitte lite hakk, og på det viset kanskje også legge en demper på vanskelige følelser i familierelasjoner, minner en sliter med eller annet, som enkelte nok også kjenner på. Jula kommer og jula går, og den er ikke så farlig i seg selv, kanskje. Det er bare følelsene som kan føkke en litt opp i blant. Og det må vi gjerne leve med, for følelser er egentlig ganske kjekt å ha. I hvert fall noen av dem. Men vi kan ikke velge hvilke følelser vi vil ha, vi må ta hele pakka. 

Om jeg kun fikk velge meg én gave i år, så måtte det være at jeg i året som kommer fremdeles vil være i stand til å føle noe overfor akkurat deg. Og at jeg samtidig våger å vise litt av det. Den samme gaven ønsker jeg for deg. For uten denne siden og evnen i oss til å berøre og bli berørt, blir livet på et vis ganske meningsløst.

Jeg hadde ikke noe typisk julebilde og legge ved, men dagens foto synes jeg passer godt likevel. Bildet er tatt av yngste datteren min. Hun er i skrivende stund antagelig på vei hjemover i bil, fra Kristiansand til Bergen. Det er fint å ha døtre. Jeg har to. Heldige meg.

Ha en fin jul.

Bjørn


Dagens link:




søndag 18. desember 2016

Kjeppjaget med dildo.



Jeg vet ikke om dagens overskrift helt holder hva den lover, men den henviser til denne videoen. Selv synes jeg begrepet kjeppjage blir å overdrive litt, men sånn er det jo i blant. Ting overdrives. I samme slengen kom jeg over en video som forteller hvor lang dildo kvinner ønsker seg, så har du planer om julegave til din kjære fra leketøyhylla i stedet for fra gullsmeden i år, så klikk deg innom den før du bestemmer deg for å gå for en avstøpning av John Holmes. Det er kanskje også en idé å ikke ha slike gaver under juletreet, om svigerforeldre eller gamle tante Olga er på besøk. Det som kanskje er morsomt for deg, er ikke alltid like morsomt for andre. Selv ga jeg en gang bort en liten skulptur med erigert penis som jeg hadde laget. Det ble ikke helt vellykket.

De fleste handler julegaver. Slik er det med meg også. Hvert år vurderer jeg å kutte ut hele greia, og hvert år får jeg høre at det får jeg jammen ikke lov til å gjøre. Dette har nesten blitt en tradisjon i seg selv. Så derfor blir det gaver i år også. Den som er morsomst å kjøpe til er nok barnebarnet mitt. Og det som er aller, aller mest morsomt, er å kjøpe leker. Gjerne i digre, spennende esker. De andre får ting de mer eller mindre ønsker seg, i stedet for at jeg kjøper noe som kun blir puttet i et skap og glemt når jula er over. Hvor mye jeg bruker på julegavene skal jeg ikke legge ut her, men det er innenfor hva jeg kan leve med uten å måtte sulte i noen måneder på nyåret.



Etter hva en kan lese i en artikkel i avisen, er det andre som ikke helt klarer å få til dette med å sette tæring etter næring nå i julestria. Fem hundre tusen frykter julebaksmell, påstås det. Selv tror jeg det går relativt greit på min kant, selv om utgangspunktet ikke er all verden, gitt at jeg lever på trygd, noe som gir sine naturlige begrensninger. Så selvfølgelig suger det litt med regninger på nyåret for meg også. Forsikringer, boutgifter, bilutgifter, NRK-lisens, internett, telefon, kabel-tv og etter hvert veiavgiften, pluss at helsefrikortet må fylles opp igjen, skreller kontoen ned mot et bunnivå på denne tiden av året. Alt dette og gjerne mer, krever derfor at jeg ikke tar helt av når julegavene skal handles inn. Likevel, ingen skal føle seg lite verdsatt, og det skal ikke spares på skillingen på matfronten, i hvert fall. Så jeg gjør så godt jeg kan, uten å begynne å dra kredittkortet for å være best i en eller annen julegavekonkurranse. Kredittkort er djevelens verk, i blant, for noen. Bare se på Luksusfellen på tv. Selv er jeg heldigvis ikke der. Ikke kjøper jeg ting på avbetaling heller. Utenom bilen, da. Men det får nå stå sin prøve.

Det heter seg at jula er barnas høytid. Jeg er ikke så sikker på om det helt er tilfelle bestandig. Det er i hvert fall vi voksne som tar avgjørelsene og legger lista, og derfor også bærer ansvaret for livet både før, under og etter høytiden. Så kanskje litt moderasjon kunne være på sin plass i blant, uten at en går helt på sparebluss om en ikke må. Har en først lagt ei list, blir det vanskelig å legge den lenger ned neste gang. Kravene eller lysten til å være gavmild skrur seg nok i blant oppover og oppover fra år til år. I blant for å møte barns forventninger, men også for å kunne sole oss selv litt i vår gavmildhet, tror jeg. Å gi er den største gleden, påstås det jo. Og det er vel kanskje også sånn i blant, at gleden øker i takt med prislappen.

For min del kunne jeg klart meg uten å få julegaver. I det hele tatt synes jeg gaver er vanskelig hele året igjennom. Det skyldes at jeg som barn ofte fikk kjeft, fordi det ble påstått at jeg ikke viste nok glede over det jeg fikk. Noe som kunne få min far til å helle sin vrede over meg, og etter hvert ruinere en julaften som allerede i utgangspunktet lå og vippet på kanten av et stup. Etter hvert ble dette med å vise glede derfor et slags prestasjonskrav, og det henger i meg fremdeles. I mange år åpnet jeg ikke gavene mine før dagen etterpå. Når jeg var alene. Nå for tiden går det greiere.



Sånn, da ble det litt blogg i dag også. Neste uke skal siste rest av julemat og den slags handles inn, så skal vi ha en julelunsj på atelieret, og så er det ferie. Jeg satser på at juledagene blir gode, selv om juledepresjonen pirker meg litt i nakken for tiden og sier tittei, her er jeg. Heldigvis er det ikke hver jul den rævkjører meg fullstendig, men nøyer seg med å holde seg der oppe i nakken og kanskje litt i magen. Så jeg får satse på at slik blir det i år også. For dem som sliter mer enn meg, får trøsten være at jula ikke varer lenger enn til påske. Og etter det blir det jo sommer og sol…yeiii!

Det øverste bildet ble tatt av yngste datteren min, da vi var på vei til Østlandet på juleferie for noen år siden. Vi måtte kjøre i kolonne over fjellet. Det nederste er det også yngste datteren min som har tatt, og viser grillhuset på verandaen i huset hvor vi bodde tidligere. Ja, det var en rimelig diger veranda, I know. Bilde i midten viser årets gave til barnebarnet. Ikke fullt så stor som verandaen, men langt mer speeennende.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:






lørdag 17. desember 2016

I ei hytte i skogen, for lenge, lenge siden.



Da jeg var ung, rundt tjue år, altså for ca. førti år siden, bodde jeg noen år inne i en skog på Østlandet, sammen med noen polarbikkjer. Stedet het Viksvangen, og ligger utenfor Maura, Nannestad. Jeg endte opp der, etter å ha ligget lenge på Glittre lungesanatorium på grunn av tung astma. Da jeg ble skrevet ut, hadde jeg egentlig ingen sted å dra. Barndomshjemmet var ikke et alternativ. Så det var vel og bra å få leie denne hytta, men ikke bare. Det som var bra, var kontakten med naturen jeg fikk erfare. Det som var mindre bra, var at det var fem kilometer gjennom skogen for å komme til nærmeste buss eller butikk, og at jeg etter hvert ble ganske ensom. En periode i begynnelsen av denne tiden fikk jeg sporadiske besøk av en ei jeg hadde et kjærlighetsforhold til, men det skar seg. En stund etter forsøkte jeg med et nytt forhold, som også skar seg etter hvert. Hvorfor, er ikke på sin plass å ta her og nå, men det kostet meg selvfølgelig noe. Om en har et snev av sjelsevner, og evnen til å føle noe intakt, påvirker et brudd en gjerne mer enn å klippe neglene.

Det som fikk meg til å tenke på dette nå, var et innlegg jeg så på Facebook, hvor noen hadde tatt et bilde av en gruppe rådyr gjennom vinduet. Der jeg bodde, fikk jeg også se en del dyr. I blant gjennom vinduet. Mest elg, men også rev og rovfugl. Jeg husker en rev som satt og vasket seg på tunet mitt, en varm sommermorgen. Og en gang jeg gikk med bikkjene mine videre innover i skogen, fikk jeg se storelgen bade i et tjern. Det gjorde inntrykk. Styrken og voldsomheten i den store kroppen. Det ble i tillegg observert gaupe i området, og det gikk rykter om bjørn, men jeg så aldri disse, så det var kanskje bare rykter.

I hytta hvor jeg bodde var det strøm. Men det var lav spenning grunnet avstander og dimensjoner på strømledningene, og i blant måtte jeg begrense bruken på vinteren. En jul jeg valgte å feire alene der inne i skogen, måtte jeg velge mellom varme og tv, fordi jeg ikke hadde mer ved til å fyre med. Om jeg brukte strøm til annet enn til tv, funket den ikke. Spenningen var for lav. Så på julaften valgte jeg tv framfor varme. Et gammelt svart/hvitt et. Det var ikke den mest lystige julefeiringen jeg har opplevd. Antagelig var jeg ganske deprimert på den tiden, og jeg endte opp med å drikke meg sørpe full og slukne tidlig på kvelden. Ei kasse øl hadde blitt hentet med bikkjer og pulk nede i bygda. Så sånn var det med den jula.  

Etter det har det kommet andre julefeiringer. Uten at jeg nødvendigvis likte dem alle. De fine feiringene begynte vel egentlig ikke å komme før jeg fikk egne barn. Og i dag er de ganske gode. Selv om alt er relativt, og jeg alltid føler på vanskelige ting på denne tiden av året, og spesielt på selve julaften. Barndom, ungdom, sorg og savn pipler fram, og minner henger seg på som fra såre dagbøker en begynner å bla i. De føkker opp følelsene mine med ambivalenser, fordi jeg i dag vet og forstår mer enn jeg gjorde som barn.

Minner bærer vi alle på. Så slik er det selvfølgelig for meg også. Noen er sterke og klare, andre halvt visket ut, noen er gode og fine å se tilbake på, mens andre er vonde og vanskelige. For eksempel døde ene bestefaren min en lille julaften på sekstitallet. Det ble en vanskelig opplevelse for meg. Og i 1991 døde moren min og ble begravet på lille julaften, i den samme grava. Iblandet stort sett dårlige minner fra julefeiringer som barn, er det derfor nok av følelser jeg må forholde meg til ved juletider. Noe jeg nok ikke er alene om.

Julen er ikke alltid slik den framstilles av Coca Cola i reklamene. Eller slik vi ser på film. Ikke for alle. Det er mange som har minner de må kjenne på, og noen av disse igjen har disse minnene knyttet til bruk av alkohol. Eller misbruk, er vel mer riktig å si. For også jeg kan i dag ta en liten akevitt til ribba, det er bare det at det stopper der. Noe det ikke gjør for alle, dessverre. Heller ikke alltid for mine foreldre. I tillegg har vi alle dem som vokste opp med frykt, vold og overgrep. Det er ikke nødvendigvis slik at disse barna slapp eller slipper unna den delen av livet selv om det handler om julaften. Ho ho, er det noen snille barn her?

Kalligrafi

sur svette
og lukten av sæd


klynger seg
til natt


og gane


Lolita
skjærer dikt i hud






I løpet av livet har jeg møtt en del mennesker med arr. Noen bærer dem synlig på armene som vonde dikt eller tatoveringer, andre bærer dem mer skjult, et sted inne i seg. Jeg kjenner også mange som har blitt utsatt for overgrep. Mange som har vokst opp i mer eller mindre dysfunksjonelle familier, og har blitt utsatt for omsorgssvikt og uheldige barndommer, som kom til å prege hele livet deres. Og fremdeles møter jeg nye. Det er liksom ingen ende. Folk jeg kan ha kjent i lang tid og nye folk jeg blir kjent med, gir meg plutselig små glimt av historier jeg ikke ante noe om. Små innblikk i hva de har opplevd og bærer med seg, som har formet dem til den de er i dag. En liten brikke i det som for dem er et stort puslespill jeg ikke helt kan skimte helheten i, men som jeg likevel kan eie noen følelser rundt. 

Jeg kunne skrevet mye her om dette, men det skal jeg ikke gjøre. Leser noen av dere som jeg har i tankene det jeg skriver, så vit likevel at jeg ikke har glemt det dere har fortalt. Detaljer kan kanskje forsvinne, men stemningen og kjernen i historien din ligger lagret i meg. Så sånn sett er du i hvert fall ikke alene om å vite. Det i seg selv er kanskje ikke mye, men det er i hvert fall det det er. For dere som bærer på ting alene, vil jeg si: Snakk med noen. En eller annet. Taushet er ingen løsning.

Sånn, det var det. Noen minner og tanker som poppet opp på grunn av et bilde av noen rådyr på Facebook. Hvem skulle trodd det, en lørdag morgen, nippende til dagens første kaffekopp. Det var ikke de beste minnene kanskje, men minnebanken vår er større enn vi i blant klarer å ta inn over oss når de mørke tankene og bildene presser på. Den har derfor heldigvis plass til mer enn de vanskeligste filene. Så det finnes mer i harddisken vår enn det som ble vondt. Det gjelder for meg, og gjerne for deg. Du er mye mer enn det som ble vanskelig i livet ditt. Du er også alle gledene. En klem, et kyss, berøringer, hud mot hud, latter og kjærlighet til noen. I tillegg kan vi kanskje skape noen gode minner denne julen, som et annet år kan være gode å ha som en lys kontrast til det mørket vi vet finnes i vår historie, et mørke som vi ikke alltid nødvendigvis må la oss overvelde av. Ta det i små porsjoner, tenker jeg, og gjør i hvert fall ikke et dypdykk ned i ei ølkasse på julaften for å slippe unna det du kjenner på, slik jeg gjorde en gang for nesten et liv siden. Selvmedisinering er sjelden en god ting å ty til, selv om den kan framstå som eneste mulighet der og da. Det finnes bedre løsninger. Både for deg og for dem du har rundt deg.

Bildene i dag, viser to skulpturer i leire, som begge fikk tittelen "Arr".

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link:


torsdag 15. desember 2016

Sola skin på deg, så skuggen fell på meg...



I dag kan en lese at Therese Johaug kan miste et titalls millioner om hun blir dømt til 14 måneders utestengelse, etter lepperkrem/dopingsaken som «rystet» landet. Og ja, jeg har følt med Johaug, uten at det akkurat har holdt meg våken om natten. Men en får uansett holde tunga rett i munnen, og forsøke å skille de forskjellige elementene i saken fra hverandre. Som idrettsutøver det selvfølgelig et personlig tap for henne hele saken, og selvfølgelig vil Norge kanskje miste noen pallplasser om hun straffes. Men jeg kjenner at den store medfølelsen uteblir nå, når jeg leser saken om det mulige pengetapet hun risikerer. For da handler det plutselig om butikk, ikke idrett. Når det i tillegg er snakk om slike summer i løpet av et års tid, så kom det vel litt inn på kontoen året før også, så hun kommer vel ikke til å sulte, alternativt miste gård og grunn. Satt opp mot folk som blir arbeidsløse eller syke/uføre uten nødvendigvis å ha brukt famøse leppekremer, blir det noe provoserende over offerrollen hun pakkes inn i fra alle kanter, kjenner jeg.

For ikke mange dager siden var det en annen sak oppe i media, der stortinget stemte for å gi seg selv opp til to år med etterlønn, om de mistet jobben. Det vil si rundt ni hundre tusen hvert år. Og også dette blir litt provoserende, når de samme folka hele tiden tar fra dem som har minst, gjennom «nye og bedre» trygdeordninger/regnemåter. I mitt hode burde vel stortingsrepresentantene kunne bruke NAV som folk flest, om de mister jobben. Eventuelt få lønn i en oppsigelsestid slik andre arbeidere gjerne får. At de i etterkant begynner å gå tilbake på det de først stemte for, forteller kun noe om å snu kappa etter vinden fordi folk reagerte på uhumskheten. Grunnholdningen og grådighetskulturen har nok en gang blitt lagt på bordet, slik at den ble synlig for alle og enhver. De kan ikke rømme fra det, samme hvor mye fine ord de gulper opp mens de forsøker å ro seg til land i sørpa de selv har skapt. I tillegg er det jo ikke slik at arbeidsplassen deres forsvinner. Jobbmuligheten er der, men de får sparken for at de gjør den for dårlig. Og så krever de attpå til å få etterlønn? Hallo!?

Prøysen sang om Kong Salomon og Jørgen Hattemaker da jeg var ung. Mens Jan Eggum synger om å begrave en konge stor. Og det viser seg vel fremdeles at det finnes et skille mellom rik og fattig, folk med verdi og folk uten verdi. Det er vel ikke helt på trynet å påstå at skillet øker heller, ved hjelp av styrmannen vi har på skuta for tiden. For ikke nok med det - som stemmen på tv sier når noe unødvendig skal selges oss – ikke bare karrer vi til oss selv, vi legger også ved nye bilavgifter, der de dyreste bilene blir billigere enn de ikke fullt så luksuriøse i et slør av noe som minner om keiserens nye klær, men kalles grønt skifte. Dvs at de bilene som de med mye penger kjøper blir billigere for dem, mens biler folk flest kjøper får mindre eller økene avgifter, og så var det dette med noe usikre regnestykker rundt biodrivstoff. Samtidig som at bompenger også stadig økes - år for år - snakkes det nå i tillegg om støyavgift på bildekk, parallelt med at bensinprisene som alltid går opp og livet til de som har minst blir vanskeligere og vanskeligere fordi ytelser som skal gi de som har lite en hjelpende hånd til salt på bordet, smuldres sakte vekk og blir til støv. Og dette har vi valgt. Det er folka bak slike avgjørelser og retninger for land og folk vi gir vår stemme til. Ikke stem på dem, var det en som sa en gang, de blir bare innbilske av det. I tillegg kan en kanskje legge til noe om å mele sin egen kake og slå nye spiler inn i klasseskiller.

Ja, ja, det var godt å få luftet det, men nå får jeg gå dagen i møte og forsøke å få gjort noe fornuftig, så tudelu for nå.

Dagens bilde viser den lille Poloen min. Om en slik bil med liten motor hadde blitt hundre tusen billigere, ville vel flere skrotet sin gamle og forurensende rusthaug, kanskje. At noen få og godt bemidlede bytter ut sin digre og nesten nye BMW med en enda større og nyere Jaguar, gir liksom ikke helt samme effekten, er det en liten djevel i hodet mitt som forsøker å fortelle meg.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:




onsdag 14. desember 2016

Angst, valg, muligheter og vegger.



Det nærmer seg jul. Selv kunne jeg klart meg uten hele sulamitten. For selv om det smaker med ribbe og pinnekjøtt, så smaker det ikke like mye med alt det andre. Dette er jeg visst ikke alene om å føle. Det er derfor enkelte velger å feire julen på en alternativ måte. De med penger reiser kanskje til sydligere strøk, mens de uten penger… vel, kanskje det ikke er så store forskjeller akkurat på det feltet. En kan jo alltids få kjøpt en sydentur på kreditt.

Kreditt eller ei, det blir nok likevel en ganske liten prosent som reiser til palmesus og paraplydrinker, tross alt. Men andre har valgt å lage alternativ jul på andre måter. Noen hjelper dem som er dårligere stilt enn dem selv, andre forsøker å feire med moderasjon. Mens atter andre bare melder seg ut. Selv ville jeg gjerne tilhørt siste gruppen. Men det går ikke. Det finnes folk rundt meg som har sterke meninger om hvordan jul bør feires, og hvorfor jeg bør ta del i det.

Folk har meninger om det meste som angår andre. At familien min vil at jeg skal dele julen med dem, er egentlig ingen stor greie. Og jula blir nok fin. Det finnes langt verre felt hvor en legger press på folk så de skal passe inn i den malen vi mener de bør passe inn i. Vil du ikke, så skal du.  Og her kan jeg sikkert ramse opp eksempler i bøtter i spann, men hele denne innledningen var ment å lede fram til noen tanker om frisk vs. syk, vellykket vs. mindre vellykket, riktig vs. feil. Oppstillinger som igjen gjerne får en kobling til en verdi, eller en total mangel av den.



Det er mange måter å gi karakterer til mennesker. Noen mener at de rike burde få en tier, mens de fattige havner lenger ned på skalaen. Et godt stykke ned, finner en også folk som er syke. Spesielt om en ikke kan se det på deg. Enda lenger ned finner vi flyktninger og tiggere. I tillegg har vi dette med utseende og prestasjonsnivåer på diverse felt, som også får oss til å verdifeste folk rundt oss, putte dem på en skala. Bare for å nevne noe. Selv har jeg slitt med angst og depresjoner hele livet, noe som etter mange år som utøvende kunstner, førte til en uføretrygd.  Men, livet og kunsten stoppet ikke likevel, selv om ufør for enkelte er sidestilt med det å være lat og utnytte et system, og at en derfor er ei kvise på samfunnets ræv som ikke gjør noen ting. I motsetning til hva det å nytte seg av muligheter i skattesystemet gjør deg til. Men livet mitt stoppet ikke helt opp, selv om jeg fikk en trygd. Fremdeles tikket hjertet. Etter hvert fikk jeg i tillegg en ny atelierplass ved Galleri VOX, som er et fellesatelier iverksatt av stat og kommune, hvor en må ha en uføretrygd og en psykisk lidelse i bunnen for å få lov til arbeide.

Galleri VOX er et fantastisk tiltak for kunstnere som møtte veggen, som for meg personlig har gitt et livsinnhold som jeg bare kunne drømt om uten en slik arbeidsmulighet. Dette livsinnholdet er en reell ting av stor verdi, noe veldig positivt, på linje med hva andre har av livsinnhold de verdsetter. Enten det dreier seg om et arbeide, eller noe annet.

Nå har jeg arbeidet ved Galleri VOX i over ti år, og jeg har ikke tenkt å legge inn årene med det første. Det vil si at selv om jeg er ufør og ikke trengte eller trenger det, står jeg og har stått i et arbeidsforhold i mange år. Og det synes jeg er en fin ting å ha fått til. Jepp, FÅTT TIL. For det har krevd noe av meg også. Alt er ikke en gavepakke. Så jeg burde fått en fuckings medalje, eller ei gullklokke slik trofaste arbeidere en gang fikk, ikke et skilt rundt halsen med påskriften taper eller white trash eller en nedvurdering knyttet til at jeg ikke kom meg videre. Å arbeide ved Galleri VOX er ikke noe jeg gjør i påvente av at jeg skal bli frisk nok til å arbeide «på ordentlig». I stedet er det en videreføring av yrket mitt, som er kunstner. Om jeg vant en drøss med penger og kunne velge helt fritt, ville jeg likevel ikke byttet ut VOX med et eget atelier.



Ikke alle som arbeider ved VOX har vært der like lenge som meg. Kun to av oss har vært med fra begynnelsen. I de årene som har gått, har det kommet og gått en god del deltakere. Noen fant kjapt ut at stedet ikke var noe for dem, andre klarte ikke utfordringen ved å rutinemessig møte på jobb, mens atter andre etter hvert valgte å gjøre helt andre ting, alternativt lite, om en tenker på kunstfeltet.

Det som er greia når noen går videre fra Galleri VOX med en plan om noe nytt, er at de gjerne berømmes for det. Ikke kun for at de selv tar et valg, men som en generell vurdering av verdi.  «Det er så bra når folk kommer seg videre», er mantraet. Javel, men hvorfor er det bedre enn å stå i det som er, og forsøke å utvikle det på best mulig måte? 

Selv tenker jeg at kommesegviderereligionen i vårt tilfelle bunner i en slags forestilling om at det å gå videre er noe som handler om tilfriskning. Dvs bli bedre. Noe opphøyet. Men galleri VOX har ikke som mål å rehabilitere, eller attføre. Atelieret er heller ikke et sted hvor vi som er der skal helbredes for hva som måtte plage oss. Galleri VOX er en arbeidsplass. Et atelier og et galleri. And that’s it. Ferdig jabba. Å gjøre det å gå videre til noe mer verdifullt enn det å stå i et arbeide over år, skaper vinnere og tapere på et felt hvor en ikke behøver å skape dette. Det handler med andre ord om holdninger som ligger i bunnen.

Om det å gå videre er å vinne, så betyr det at jeg som har klart å stå i utfordringene og har tatt kunstnervirket mitt til et nytt nivå gjennom ti år, er en taper. Siden jeg også er en av dem som har arbeidet ved atelieret lengst, blir jeg i tillegg den største taperen av alle. Arbeidet mitt blir degradert når slike holdninger og synspunkt glorifiseres, opplever jeg. JEG blir også degradert, som om jeg ikke i utgangspunktet er degradert nok fra før. Det blir litt som når den ene halvparten av et søskenpar dør. Da heter det seg i blant at den som døde var for god for denne verden, at Gud tok hen hjem, eller at de beste går først. Noe som jo gjør hen som ikke døde til noe mindre verdt, uansett hva hen får til eller er.

På samme vis blir det gjerne på andre felt ute i samfunnet. Har du for eksempel en psykisk utfordring, slik jeg har, er målet samfunnet etablerer for deg å bli «frisk». Det å bli frisk, måles som bedre enn det å tilpasse seg utfordringen en har, og skape noe ut av dét. Mens i mitt hode er det å tilpasse seg utfordringene, og finne måter å leve på som gir et livsinnhold og en mening for deg, den beste målsettingen. For DEG, og MEG, ikke for alle de andre og deres evalueringer og holdninger.



Mister du et bein, så er det ingen som krever av deg at du skal gro ut et nytt for å bli hel.  I stedet får du eventuelt en rullestol eller en protese, og forsøker å tilpasse deg den nye virkeligheten. Men jeg som sliter med angst og depresjoner, skal gro noe nytt. Jeg skal bli frisk. Jeg skal bli kvitt en bit av originalen Meg, slik firfirslen slipper halen, og omskape meg til noe mer verdig. Noe riktigere. Noe som oppfyller malen. Slik at jeg kan «komme meg videre».

Det er bare det at jeg for min del blir ikke frisk. Jeg blir ikke kvitt meg selv, barndommen min, historien min, følelsene mine, de depressive periodene mine eller angsten. Firefislehalen er der og den vil være der til jeg dør. Etter 61 år har jeg innsett dette. Jeg må innstille meg på å måtte leve med det som er. Selv med det som ikke følger A4-normene våre. Jeg kan ikke og vil ikke og orker ikke å bruke resten av livet mitt på å oppfylle noe som andre mener jeg bør oppfylle.

Jeg kan ikke lenger bygge framtiden min på en fantasi eller et håp om å bli frisk. Blir jeg bedre, så er det bra. Om jeg får dager og små øyeblikk som er fine for meg, så er det også bra. Det samme om jeg kommer meg velberget gjennom mørket når det dukker fram. Å komme ut av en depresjon er som å bli født på nytt. En dag uten angst er som en dag med honning. Men jeg kan ikke gå skrikende og med flekkede tenner inn i de årene jeg har igjen, stange hodet mot all verdens dører og vegger som enkelte mener jeg før forsøke å forsere, slå meg til blods til jeg havner som ei dynge foran føttene til alle dem som påberoper seg å bare ville meg vel, med et fåfengt håp om å bli kvitt solide jafs av meg selv til jeg endelig får slikke honning av dagenes jordbærmus. Jeg er meg, med alt hva det innebærer på godt og vondt. Deal with it, og ikke definer meg mindre eller større ut ifra det å «komme seg videre» eller ei.

Du kan ikke klare alt. Det kan ikke jeg heller. Men jeg kan likevel gjøre og klare noe. Og jeg gjør det. Hver eneste dag. Jeg må ikke resignere på alle felt og bare legge meg ned for å vente på mannen med ljå og svart hette, selv om jeg vet jeg ikke blir kvitt utfordringene mine, selv om jeg ikke «kommer meg videre». 

Alt er ikke enten eller, alt er ikke svart/hvitt. Jeg kan gjøre det beste ut av det som er. Fylle livet mitt med verdi og styrke når dagene er til å leve med, slik at jeg er best mulig rustet når nedturene kommer. Jeg kan være noen for meg selv, og jeg kan være noen for andre. Jeg kan til og med bruke utfordringene mine til å skape noe. Jeg kan ha en stemme blant andre stemmer, og vise engasjement overfor noe annet enn bare polerte overflater og Black Friday, krig, pelsdyr eller bompenger. 

Jeg kan fremdeles skape kunst, og jeg gjør det langt bedre der jeg er, enn om jeg «gikk videre» for å sitte alene på et trangt atelier. Jeg kan fremdeles tenke en ny tanke, jeg kan fremdeles utvikle meg og velge retninger på mange felt i livet jeg lever, jeg kan fremdeles ha en relasjon til kolleger, jeg kan fremdeles føle glede og sorg, jeg kan fremdeles litt motvillig feire jul med mine kjære, akkurat slik som kunstnere uten angst kan. Eller rørleggere som har en utfordring. Eller bussjåfører. Eller leger, advokater, vaskehjelper, hushjelper, butikkansatte, flygere, økonomer, ingeniører osv osv. Vi sliter alle med vårt fra tid til annen. Og vi er alle mer enn det vi sliter med.

So back off, og ikke stigmatiser meg mer enn jeg er stigmatisert allerede, med misforståtte og snevre vurderinger rundt hva som har en verdi, hva og hvem man bør være, ha og etterstrebe. Verdi MÅ ikke vurderes utenfra, sett gjennom briller som får livet til å ligne et NAVskjema eller en Ikeabrosjyre. Livet og verdier kan også vurderes innenfra.



Og da har jeg vel fått lagt igjen nok tanker for denne gang, så dermed runder jeg av.

For tiden lager jeg tegninger inspirert av røntgenbilder. Et røntgenbilde viser mye, men det sier ingenting om et menneskes verdi, et menneskes tanker, følelser, evner osv. I motsetning til hva vi med våre holdninger gjerne mener å ha oversikt over, ofte kun gjennom å speile oss selv i en overflate.

Dagens foto viser ei dukke som jeg hadde med i en installasjon jeg satte opp for et par år siden. Tanken var at om du speilet deg selv i barnets ansikt, ville du kanskje kjenne litt på sårbarhet, litt på hvem du var og litt på hvem du har blitt, sett gjennom øynene til barnet du en gang var.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link:


lørdag 10. desember 2016

Hieronimus, angst og mangfold.

Tater.

Dagen startet sent. Klokka var nesten ett før jeg bikka meg ut av bingen. Og dette skyldes at jeg våknet seks og var sulten, spiste og la meg igjen. Når jeg gjør slikt, sover jeg alltid langt utover dagen.

The Joker.


Hva jeg skal fylle timene som er igjen til sengetid med, vet jeg ikke helt. Jeg hadde planer om å tilbringe litt tid med kjæresten, men hun ble plutselig spurt av en medstudent fra universitetet om de skulle ta en kaffe i byen, så da forsvant hun. Og det er helt greit. En kan ikke alltid stå først i køen. Og når jeg nå først er inne på kjæresten, så vil jeg skryte litt. Jeg vet ikke om hun bifaller dette, men skitt au, jeg må få lov til å skryte litt av andre enn meg selv. Beate fikk en A og en B på eksamen i latin og klassisk litteratur nå til jul – yeiiii! Ikke verst. Klart jeg er stolt av henne. Og her skulle det vært et digert smilefjes, men det bruker jeg ikke på Vannlandet, så du får i stedet se det for deg. Du vet, bruke fantasien.

Hover.


Selv ville jeg neppe dradd spontant til byen for å ta en kaffe med noen. Ikke ville jeg begynt å studere igjen i voksen alder heller. 


White Trash.

Å være student er ikke nødvendigvis lett. Tro meg,  jeg har vært ung og var student noen år jeg også, så det vet jeg litt om. Når det kommer til det å være voksen student, vil jeg ikke nærme meg fantasien en gang. 

Alle aldre har sine sider. På godt og vondt. I ungdommen kan en slite med selvbilde, identitet, skolepress, sexpress, eksamensfrykt, kjærlighetssorg, sykdom av forskjellig karakter, manglende tilknytning og ensomhet, ensomhet, ensomhet, bare for å ha nevnt noe. I min oppvekst ble det mye ensomhet, men i tillegg ble også angst en merkbar del del av pakka, og jeg vet litt mer om den delen, enn for eksempel sexpress. Det er sjelden jeg har blitt presset til sex. Stort sett har jeg vært villig nok. Spesielt i ungdommen. Utfordringen var vel mer å begrense pågåenheten og forstå hvor grensene lå, i min hunger etter armer som et øyeblikk kunne dempe angsten og ensomheten min.

Ensomhet og angst er det mange som møter i løpet av livet, så jeg er ikke alene om å få kjenne på dette, selv om jeg ofte kunne og kan føle det slik. Angsten min ble for stor å takle på egenhånd da jeg ble atten, og den er tilstede fremdeles, i større og mindre grad. Slik er det heldigvis ikke for alle, mange blir kvitt angsten for godt etter en stund, og kan gå videre i livet en erfaring rikere. Kanskje også med en smule mer åpenhet og toleranse for andre menneskers opplevelser, utfordringer, og ikke minst egenart. Å møte en utfordring er med andre ord ikke alltid begrenset til å være et onde.

Utsikt.



I min mors kjole.

For rundt femten år siden startet jeg en selvhjelpsgruppe for angst i utkanten av Bergen. Og det var bra, følte jeg, men etter hvert måtte jeg videre i livet, og gruppen ble lagt ned. I stedet ble det slik at etter en stund ble Vannlandet født, og her er jeg fremdeles, og forsøker å vise at det går an å leve både et verdig og givende liv med angst, eller en utfordring generelt. En er mye mer enn det en sliter med, tenker jeg. Slik er det for meg, og slik er det for deg. Du er mye mer enn det du tror, og mye mer enn det vi ser. Samtidig er du akkurat nok.



I min fars uniform.

Selv om jeg la ned selvhjelpsgruppa jeg startet opp, så betyr ikke det at det ikke finnes denne type hjelp å få i Bergen, hvor jeg bor. Det finnes en annen gruppe her. Den heter Hieronimus. Selv er jeg ikke deltager der, men jeg har likevel hatt en del med stedet og gjøre via kunsten og noen filosofikurs jeg har fått delta på, og har derfor fått en relasjon til noen av ildsjelene. Så i dag vil jeg slå et slag for Hieronimus spesielt, og selvhjelpsgrupper generelt. For jo, det funker. Det å komme sammen med likesinnede i trygge omgivelser er ikke det dummeste valget en kan ta, om livet butter imot. Enten det handler om angst som i mitt liv, eller andre ting: Kreft, etterlatte- og sorggruppper, rusgrupper, grupper for spiseforstyrrelser osv osv. Søk på nett om du kjenner at du ikke vil sitte dønn alene med det du sliter med lenger. Veldig ofte finnes det ei åpen dør også for deg, som leder til et sted hvor det er helt ok at du er deg selv. Et sted hvor du kan kaste masken litt, og kanskje få oppleve både vekst og utsikt til nye muligheter.

Posisjon.


Statement.


Klokken har nå blitt halv tre, og jeg har nettopp spist frokost. Dette grenser til galskap. Men, hallo, går ikke galskapen lenger enn til en sen lørdagsfrokost, er det vel neppe noe å bekymre seg over. Du trenger ingen selvhjelpsgruppe på grunn av slikt, tror jeg. Men det kommer selvfølgelig an på hvordan en opplever det. Ting oppleves ikke alltid likt for den som ser noe innenfra, og den som ser det utenfra. Det er derfor vi i blant får høre ting som: Ta deg sammen, fra folk som ikke skjønner stort mer enn bussbilletten. Dvs en altfor lett tilnærming og en overopphøyethet. For jo, det blir noe nedlatende over det, spør du meg. Men det gjør du neppe. I hvert fall ikke om det er du som ber folk ta seg sammen når de sliter, og tror at det vil løse alle problemer. Som om de ikke har vært innom den muligheten selv mer enn én gang.

Crash Test Dummy.


Og da har jeg vel kommet til punktet hvor jeg bør runde av for denne gangen, så da gjør jeg i grunnen det. For de som må ha ting inn med teskjeer, gjør jeg det i dag slik:

Dette er en avrunding.

Alle dagens bilder er selvportrett. De viser med andre ord meg. Samtidig viser bildene bare et snev av det som er meg. Det de ikke forteller i det hele tatt, er hva som er mest meg. Eller om det som er mest meg er tatt med i det hele tatt. Og slik er det med deg også, du er mye mer enn det du viser, mye mer enn vi er i stand til å se, og mye mer enn det du tror. Skulle jeg malt alt det som er deg, med alle dine sider, følelser og muligheter, ville jeg måtte komme meg opp langt tidligere om morgenen enn i dag, og i mange uker og år framover. Noe som neppe skjer. Så der har du den, som de sier i Bergen.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link, Waves of Fear:







fredag 9. desember 2016

Noen har alltid stått nært nok til å se deg.



Noen ganger banker fortiden på døra, og kommer nærme. I går snakket jeg med en person jeg ikke har pratet så mye med på noen år. Vi fikk snakket litt om løst og fast, og jeg fikk også litt nye opplysninger om en felles bekjent. Denne samtalen kjente jeg gjorde godt. Den fikk meg til å se ting i et litt nytt perspektiv.

I blant når en opplever noe, kan en i etterkant komme til å fordele skyld og ansvar. Både på godt og vondt. Noen ganger legger en det meste av skyld og ansvar på en annen, andre ganger legger en det på seg selv. Å få ryddet litt opp i slike ting, kan gjøre godt, fordi det hjelper til med å få ting i balanse. Det kan også føre til at skyld og ansvar ikke lenger teller så mye, at det i stedet blir byttet ut med innsikt og forståelse, når andre og til da ukjente vinklinger får lov til å påvirke følelser og refleksjoner.  Og det var det som skjedde meg i går. Samtidig ble jeg sittende igjen med en bekreftelse på at noe jeg har følt og opplevd og valgt kanskje var riktig for meg. Og det gjør godt, kjenner jeg. Selv om godt sjelden er en følelse som ikke går hånd i hånd med andre følelser. Vi er alle større enn én følelse. Vi rommer alle mer enn det. Glede, sorg, forventning, frykt, og alt som ligger i mellom.

I blant er det det slik at hva en tredjeparts øyne har fått med seg, kan veie tungt på ei vektskål. Det er ikke alltid en skal legge all vekt på det en selv tror, mener eller ser på som en sannhet.

Så hvor vil jeg med dette? Jo, det leder til «snakk med hverandre». Samtalen jeg hadde i går, fører ikke til andre forandringer i livet mitt enn på det følelsesmessige og tankemessige plan. Men det kunne gjort det. I en annen sak kunne det gjort en viktig forskjell, som hadde ledet til et nytt veivalg. Og hvem vet hva et veivalg leder til. Selv gjorde jeg for eksempel et veivalg da jeg skilte meg for mange år siden. Det gjorde sitt til at livet ble vanskeligere en periode, men på sikt har jeg fått et langt bedre liv enn jeg hadde før veivalget. Og jeg opplever i dag at jeg møter dagene mine og de jeg nå omgås langt mer tro mot meg selv enn jeg en gang gjorde.

Her er en artikkel av en mann og kunstner med Aspergers syndrom, som på sitt vis har funnet ut hva det å være tro mot seg selv kan bety, slik jeg leser det han sier. For andre kan det bety noe helt annet å være tro mot seg selv. Hva det betyr for deg, vet du best. Men jeg selv tror at å være tro mot seg selv, ikke er det samme som å forsøke å være dønn konvenjonell eller å bære alt alene. En må i blant våge å dele. Våge å bryte taushet. Og å akseptere etterdønningene. Tross alt er ikke alt som minner om bølger en tsunami.

Så, om det er saker du bærer på, om du grubler på ting der det er vanskelig å finne svar, noe du føler er problematisk å kjenne på, så snakk med noen. Helst da noen som kan sette seg inn i din situasjon. Det hjelper med andre ord ikke nødvendigvis å snakke med rørleggern om et mageonde som rir deg, eller med legen om en tilstoppa dass. En må komme seg så nærme kjernen av det som rir en som mulig. Noe som betyr at en kanskje også må ned fra sin høye hest i blant. Som igjen kan være skummelt. En kan jo risikere å miste både maska og noen illusjoner på vei ned. For ikke å snakke om noen etablerte sannheter om seg selv eller andre. Slik er det for oss alle. Ikke minst for meg selv. Men allikevel, selv om det kan oppleves som smertefullt å gå inn på vanskelige tema og kle seg selv litt naken, så vil det med tiden ofte bli lettere enn det var å bare være taus.

Dette med å snakke med noen, kan lede til noe bra. Det MÅ ikke lede til noe bra, men det kan. Mens taushet kun leder til mer taushet, og i beste fall kanskje noen spente muskler i nakken eller en klump i magen som alltid er der. Så snakk. Fortell hva du tenker og føler, vis hvem du er. Om ikke overfor alle, så i hvert fall overfor én. Men velg samtidig klokt når du velger denne ene.

Forsøker du å snakke med en overgriper eller noen som har gjort noe vondt mot deg, nytter det kanskje ikke å snakke med vedkommende. Jeg kan for eksempel ikke snakke med min far om ting som skjedde i barndommen min. Han nekter for at de skjedde. Slik tviholder han på en løgn og en fasade som nok er viktig for han på et eller annet plan, og som jeg ikke kan rokke ved. Men jeg kan snakke med andre om det. Det kan være en psykolog eller en venn, men det kan også være noen som sto nært nok til å se hva som foregikk. For eksempel mine søsken. Og slik er det for deg også. Noen har alltid stått nært nok til å se deg.

Det er kanskje ikke alltid slik at ting lar seg løse oss mennesker imellom, men vi kan gå en liten omvei og snakke med noen som vil oss vel, slik at vi likevel kan gå videre med en forståelse og følelser som ikke ødelegger oss. På det viset er det med det meste vi bærer på. Det blir enklere å takle vekten livet byr oss, om vi slipper å bære den alene.

Dagens øverste bilde viser en liten tekst jeg hentet fram fra skrivebordet da jeg gjorde en utsmykning for NAV for noen år tilbake. Klikk på bildet så vokser det og blir tydeligere. 

De få ordene på veggen ble til i en periode i livet mitt som nok kan kan kalles en livskrise, og hvor jeg hadde store problemer med å finne noe som minnet om verdi i meg selv. Identiteten min var rokket ved, angst og depresjon var altoppslukende, og alt jeg kunne se framfor meg var et stort, svart hull. Teksten sprang ut av en vanskelig opplevelse jeg hadde på denne tiden, under byggingen av ei hytte oppe på et fjell. Jeg satt oppe på taket av hytta og slo i spiker, da jeg fikk se en ørn over meg i det skydekket sprakk. Den ørnen ble på et vis en veiviser for meg, og jeg tok et valg, pakket sakene mine, forlot fjellet og forsøket på å være noe jeg ikke kunne leve opp til.

Teksten ble i tillegg til å bli brukt i NAV-utsmykningen, også flettet inn i en større novelle, som handler om en transseksuell som ble frosset ut av bygda jeg bodde i på den tiden. Den kan du lese her, om du vil. Denne novellen ble videre etter mange år brukt i en installasjon, hvor jeg forsøker å vise hvordan en kan finne verdi i, og ved hjelp av, søppel. 





Den utstillingen kan du se her

Det jeg vil vise med dette, er hvordan ting kan henge sammen. Og hvordan til og med det som er eller var vanskelig i livene våre kan få et uttrykk og kanskje en verdi. En MÅ ikke undertrykke alt. Presse det ned og inn i et mørkt rom i seg selv hvor ingen andre får titte inn. Et svart hull en selv kan sirkle rundt mens en flekker tenner til alle som kommer for nær, i stedet for å heve blikket litt mot horisonten, bryte seg løs, og finne en vei videre.

Livet gir muligheter til mange veivalg. I mitt tilfelle gikk veien som jeg har snakket om nå, fra en skilsmisse, via et tak på ei hytte på et fjell, videre via en liten tekst, til en novelle, en utsmykning for NAV og en utstilling om menneskeverd laget av søppel og ting ingen har bruk for lenger. Alt betyr noe i livene våre, alt henger sammen, til og med du. Hva vi gjør med dette, er opp til deg, og meg.


Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link: Har lagt den ut før, legger den ut igjen:








lørdag 3. desember 2016

Tilfeldighetens møte med poesi.




Dagen har startet. Ingen nyhet i seg selv. Dager har det jevnt over med å starte. I mitt enogsekstiårige liv har jeg ennå til gode å oppleve at en dag ikke starter. Det har vært glimt i tiden da det har vært tungt å løpe dager i gang, men det er noe helt annet. Da er det kroppen min som sliter. Eller hodet. Gjerne begge deler. Men dagene startet uansett. 

Det kan også ha forkommet at jeg ikke har fått med meg starten på alle dager, men det er også noe annet. Dagene starter, akkurat som denne lørdagen har gjort det, and that’s it. Deal with it. Du kan ikke kverulere rundt dette temaet, i håp om å manipulere noen til å tro at ikke alle dager starter. At det finnes unntak. Dette er et tema som er ferdig snakka og konkludert, så bare la det ligge og gå videre.

Noen dager starter som blanke ark. Da blir det opp til oss å fylle den blanke flaten med noe. Det kan vi gjøre med fargestifter á la Prøysen, vi kan helle farger over den á la Pollock, eller vi kan drite en kabel i eget reir, smøre brunfargen utover på arket og gi stort sett faen. Stumpe en røyk i skiten og skvulpe litt øl over, alternativt rulle oss rundt i møkka og kalle det mangel på valgmuligheter eller et uttrykk for smerte. Så, når kvelden kommer, kan vi titte på arket vårt og se på hva vi fylte dagen vår med.  Noe som kanskje ikke alltid er noe vakkert, men det er hva det ble. Det vil for de fleste si litt av hvert. Noe hadde vi kontroll over, annet bare dumpet ned og fant sin plass i det som etter hvert nødvendigvis måtte komme til en avslutning. Det vil si et ferdig bilde. Et bilde noen kan se på med stolthet, mens andre gremmes eller fortviles over det de brukte arket sitt til.



Felles for de fleste av oss, er at når vi ser på det ferdig utfylte arket vårt, så kan vi hoste opp forklaringer på hvorfor det ble som det ble. Noen av forklaringene henger på greip, annet er svada. For enkelte får mye av det form av unnskyldninger, bortforklaringer, plassering av skyld og ansvar. Et ansvar som ikke nødvendigvis er vårt eget, slik vi ser det. Noe som i blant er på sin plass, men ikke nødvendigvis udelt sant. For litt ansvar har vi gjerne selv. Går du ut i veien uten å se deg for, og så blir meiet ned av en bil, nytter det lite å skylde på han som sto på andre siden og ropte på deg eller at bilisten kjørte fort. Og slik er det på mange felt. Vi har ofte en valgmulighet. Grisebanker du kjerringa er det ingen unnskyldning at skjorta di ikke var vasket da du trengte den. Du kunne vasket den sjøl. uansett har du ingen \rett til å slå. Tråkker du på noen, er heller ikke det at de sto i veien grunn god nok. Får du lungekreft, så nytter det lite å hate tobakksfabrikanten og legge all skyld på han. Å fyre opp røyken gjør du selv. Dag etter dag etter dag. Igjen og igjen. Og lar du være å gjøre et bevisst valg rundt hva du fyller arket ditt med, fyller du det likevel. Ingen kommer til kvelden og kan se på et ark som fremdeles er blankt.



Grunnen til at jeg skriver dette her og nå, skyldes en video jeg fant på nett. Jeg har lagt den ut på Facebooksiden min, men legger den her også. Det er jo ikke alle som er innom min Facebookside.



Dett var dett. Som en avslutning skal du i dag få en liten tekst jeg fylte et av mine hvite ark med for mange år siden, i en periode da arkene ellers stort sett var fylt opp med ordet ensomhet, angst, depresjon, fortvilelse, selvdegradering og en god porsjon selvmedlidenhet, i alle mulige variasjoner, former og farger:


Med tittel i bunnen

I min beregnende jakt på publikums oppmerksomhet skriver jeg med spisset blyant og pedantisk sirlighet ”Mitt vrengte hjerte”, på hvitt håndlaget papir. Så heller jeg rød maling over fra en høyde så svimlende at den opplagt må gi assosiasjoner til det gudelige, og kaller det ”Tilfeldighetens møte med poesi.” 

***

Dagens bilder viser noen tusjtegninger jeg holder på med nå for tiden. Alle startet med et hvitt ark.


Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: