mandag 31. oktober 2016

Reven gjør ingen forskjell.



I natt sov jeg godt. Bare for å begynne med noe som er totalt uinteressant for de fleste utenom meg selv. Og, for å fortsette i samme leia, så sover jeg nesten alltid godt. Så sjelden sover jeg dårlig, at i det store bildet har det lite negativ virkning på livet mitt. Slik er det ikke alle som har det. Noen sliter med søvnen natt etter natt. Det betyr at jeg er heldig.

Det er mange måter en kan være heldig på. Dessverre er det ikke like lett å oppdage det bestandig, fordi våre forestillinger rundt hell gjerne er ganske fastlåste i det de som har mer enn oss kan vise til. Jeg kan tenke meg at for mange er hell knyttet til god økonomi, kjærlighet og et jevnt over ganske smertefritt og givende liv. Pluss lykke. Men slik er det jo ikke. Selv om jeg har noen i livet mitt som jeg er glad i og som er glade i meg, er jeg verken rik, vakker eller har et spesielt givende liv hele tiden. Livet mitt begrenses av sykdom. Ikke er jeg lykkelig hele tiden heller, selv om jeg er det i blant. Likevel er jeg altså heldig, fordi jeg får sove.

Andre ting som gjør meg til en heldig mann, er at jeg bor i Norge. Hadde jeg hatt samme helsemessige utfordringer som jeg har og bodd i for eksempel Romania eller Uganda, så er det ikke sikkert jeg kunne sitte her og skrive om å være heldig. I stedet er det slik, at jeg har en liten trygd, jeg har et atelier å gå til, jeg har tilgang på medisiner, mat og til og med en liten bil, tv og internett. Og det er jo ikke så verst.

Det jeg ikke har, er et digert hus i Åsen, seilbåt, Tesla som bil nr.to, tre eller fire, eller muligheten til å spise indrefilet hver dag som jeg skyller ned med dyre viner. Men det gjør meg på en måte kanskje ikke uheldig at jeg ikke har slike ting i livet. Fremdeles er jeg egentlig ganske heldig. Fordi jeg får sove. Og når det kommer til stykket trenger jeg jo ingen seilbåt. Jeg har knapt nok drømt om en, eller fantasert. Drømmer og fantaserer jeg, så er det om andre ting. Som en litt bedre bil og et litt større sted å bo og nok til å dele med de som står meg nært og kjært.  Også drømmer jeg om å bli frisk. Noe jeg ikke kan bli. Like lite som at jeg vil få en diger seilbåt eller vil bli høy og mørk og sjarmerende mystisk. Men drømmer er drømmer, og virkelighet er virkelighet. Og i virkeligheten min, er jeg altså heldig likevel.

Akkurat nå sitter jeg og nipper til et krus kaffe mens jeg skriver. Det er det heller ikke alle som kan gjøre rundt om i verden. Noen får nesten ikke tak i rent vann en gang. Så jeg er heldig med kaffen også. Og at jeg hadde husket å kjøpe kaffefilter så jeg fikk laget meg en kopp. Selv om kaffefilteret kanskje ikke er knyttet til hell, men planlegging, det å se framover, inkludert konsekvenstenking. På den måten at jeg kjøpte en ny pakke før den gamle var tom. Og slike grep gjør jeg på mange felt i livet mitt. Jeg betaler regningene mine, så jeg får fortsette å ha strøm, bil og internett, og jeg planlegger så jeg ikke går tom for medisiner eller penger til dem. Så kanskje ikke alle disse godene jeg har i livet mitt skyldes kun hell likevel, kanskje de også skyldes hva jeg selv investerer.  Samtidig som at jeg har innsett at om jeg investerer i noe, vil jeg måtte gi avkall på noe annet. Jeg kan med andre ord ikke få alt jeg vil når jeg vil. Ting henger gjerne i sammen.  Slik er det vel for oss alle. Som vi reder, ligger vi.

Nå er det vel samtidig slik at noen bygger reder bedre enn andre. Kanskje de er ingeniører, eller har penger nok til å leie inn en. Mens andre kanskje bare har en liten gren de kan vagle seg på, kan de med midler nok bygge reder over hele verden. Flotte staselige byggverk. Men drit i det.  Uansett, om du har en gren å bygge redet ditt på, er du blant de heldig. For reven får gjerne ikke tak i deg der, oppe på greinen din. Om du ikke ramler ned. Og det kan du jo gjøre, om du ikke sikrer deg. Så det lønner seg å se hvor en setter foten, og ikke kun bare danse i vei på spontanitetens lette føtter. Et fall er et fall uansett om du faller fra en gren eller øverste etasje i et slott, og reven gjør ingen forskjell.

Nå skal jeg gi meg for denne gang.

Jeg vil bare si, sånn helt på slutten, at i blant føler jeg meg tjent med å skrive ting som det jeg gjør i dag. Det kan hende det ikke gir like mye til deg, men for mitt vedkommende får det meg til å glemme ting jeg ikke har eller kan få, og se på hva som faktisk finnes i livet mitt. For noe finnes det. Ganske mye å glede seg over, faktisk. Og kanskje det er slik i ditt liv også, bare at noen av de små tingene du har, havner litt i skyggen av det store du ikke har. Selv tenker jeg at om ikke dassen min er av gull, så gjør jo ikke det noe, så lenge jeg har et sted hvor jeg kan få tømt tarmen. Og om senga mi ikke står i et slott og har like mange madrasser som Prinsessen På Erta forlangte, så sover jeg jo godt i Ikea-sengen min. I motsetning til prinsessa, som ikke slapp unna det som gnagde i natten.

Dagens maleri fikk tittelen Rede.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:





søndag 30. oktober 2016

Blant "de svake i samfunnet", der plasserer de meg.

Posisjon (selvportrett).

Klokken er 10.50. Men den ble stilt tilbake i natt, så det er egentlig langt på dag. Her hos meg er frokosten unnagjort. Den besto av en kopp kaffe og to skiver med rømme og jordbærsyltetøy. Jeg vet ikke hvor mange som spiser rømme og syltetøy på skivene, men for meg er det knyttet til et godt minne, siden min mormor brukte det. På helkornbrød. Så da jeg hadde litt rømme stående, ville jeg prøve det igjen. Det smakte utmerket. Bare forsøk, det er ganske godt. Selv måtte jeg droppe helkornbrødet pga cøliaki og gå for en annen sort, uten at det ødela noe av opplevelsen i det hele tatt...nesten.

Djevelens verk.

Når det gjelder føljetongen om lungebetennelsen min, så er ikke den over enda. Jeg sliter en del fremdeles. I dag kunne jeg også lese en artikkel om farene ved bruk av antibiotika, men det får stå sin prøve. Jeg avbryter ikke kuren av den grunn.

 Verdig.

Annet en kan lese på nett, er denne bloggen som kom i etterkant av programmet om den kristne tv-kanalen Visjon Norge, og Jan Hanvold. Selv så jeg dette programmet, og jeg opplevde det jeg så som kritikkverdig og foruroligende.

Hover (selvportrett)

Bloggen jeg referer til, har likevel mer fokus på de som støtter Visjon Norge med penger, og hvordan de blir omtalt i tv-programmet, enn Hanevold og Visjon Norge i seg selv. Det er det bra at den har, spør du meg, siden mange av dem som støtter VN blir betegnet som en del av svake grupper. Ofte blir de såkalte «svake gruppene i samfunnet» knyttet til å ikke forstå sitt eget beste, og at de lett blir utnyttet. Noe som nok i denne sammenhengen må kunne sies å være med på å underbygge stigmatiseringen av grupper som eldre, uføre, psykisk syke, pensjonister osv. Til og med folk i rullestol blir jo til tider fratatt tenke- og vurderingsevne i samfunnet vårt.

Stigmata.

For egen del er jeg eldre. Selv om jeg ikke er utgammel, har jeg bikket seksti. Jeg er til og med ufør. Blant annet fordi jeg er psykisk syk. Jeg har slitt med angst og depresjoner hele mitt voksne liv. Så jeg tilhører nok gruppen «de svake i samfunnet» med god margin. Selv om jeg også tilhører foreldregruppen, bestefargruppen, verdt_å_være_kjæresete_med gruppen, kunstergruppen osv, er jeg altså en del av sekkegruppen de svake, som gjerne må beskyttes fra både seg selv og andre. Jeg frykter at mange vil legge mer vekt på koblingen min til de svake i samfunnet enn mange av de andre gruppene jeg også hører hjemme i. Men dem om det. Det sier mer om dem enn om meg, kanskje. For jeg klarer fremdeles å tenke sjæl, opplever jeg. jeg spiser selv, vaske meg selv, velger tv-program selv og mye annet. Jeg klarer med andre ord den vanskelige kunsten å ta valg. Jeg ønsker derfor ikke å bli fortalt at jeg ikke lenger vet mitt eget beste, om jeg velger noe en eller annen ikke er enig i. Samtidig er jeg jo heller ikke umyndiggjort og i behov av verge, så jeg gjør hva jeg vil med pengene mine også. Om jeg vil, kan jeg gi dem til Visjon Norge, eller andre som bruker tro og løfter om himmel, evig liv, helbredelse eller annet i samme leia til å samle penger på kontoen sin. Men det vil jeg ikke. Det finnes bedre ting å bruke pengene på enn avlat og investering i mulig evig liv via lommeboka, tenker jeg. Om en vil bruke penger i det hele tatt. Og dét vil jeg. På noe jeg som gammel og ufør og psykisk syk selv ønsker å bruke dem på. Så selv om jeg ikke kjenner på en umiddelbar trang til å gi dem til Visjon Norge, kan jeg gi noe til andre. Om jeg vil. Men stort sett buker jeg dem på meg selv og familien. Jeg driter jo ikke akkurat penger som ufør.

Vingetid.

For et par dager siden fikk jeg en forespørsel om jeg vil stille til et intervju, på vegne av atelieret hvor jeg arbeider, Galleri VOX. Intervjueren er fra den kristne avisen Dagen. Og det takket jeg ja til. Jeg tenker at det kan bli spennende, siden jeg i kunsten min ofte åpner opp for å stille kritiske spørsmål til dette med hva tro og praktiseringen av den kan resultere i. På samme vis som jeg forsøker å åpne opp for spørsmål ved maktstrukturer generelt i det jeg skaper, og forsøker å vise verden også fra den undertryktes eller stigmatisertes side. Enten det nå er på vegne av kvinner, barn, annerledes tenkende, homofile, transseksuelle eller psykisk syke, bare for å nevne noe. Om jeg lykkes i det jeg forsøker på, skal ikke jeg ha en mening om, men jeg gjør det jeg kan, i hvert fall. Selv om jeg må investere både tid, penger og energi i det jeg gjør. Og dette føles langt bedre for meg å gjøre enn å gi bort pengene mine til noen som påstår seg å spille på lag med Gud, og vite bedre enn meg hvordan ressursene mine bør brukes.

Gå mot ljuset, Skalk.

Jeg har altså bikket seksti, men jeg tenker fremdeles. Og én ting jeg tenker, er at dette kanskje er nok blogg for i dag. Ofte har jeg lyst til å bare fortsette å skrive når jeg først er i gang, men noen skal jo gjerne lese det også, så det er vel på tide å runde av.

The Outcast.

I forrige blogginnlegg glemte jeg å legge noe under Dagens link, jeg får skylde på feber (det er kjekt å ha noe å skylde på). I dag skal jeg likevel ikke glemme det. I stedet skal jeg legge ut en låt jeg har lagt ut flere ganger før, men som passer til dagens tema, og som får meg til å føle noe. Jeg liker å føle noe. Og jeg klarer å gjøre det helt på egen hånd i møte med både det ene og det andre, samtidig som jeg også er i stand til å analysere og forstå en del av følelsene mine. Jeg kan altså mer enn å bare tenke. Ikke verst av en som tilhører de svake i samfunnet, spør du meg. 





Taus.

Sangen jeg legger ut handler om frykten for å miste det en tror på, men jeg tenker at den kan linkes til frykten for å miste noen annet en har bygget livet på også. Enten det er et arbeid, helsen, egenverdi, et sosialt ståsted, økonomien, en mann, en kvinne, et barn eller troen på seg selv en står i fare for å miste. For jo, vi står alle i fare for å miste noe. Vi er derfor alle sårbare. Til og med de som vagler seg høyest oppe under mønet.

På den åttende dag (selvportrett).

Bildene jeg legger ut er også alle på sitt vis knyttet til det jeg skrev i dag.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:


  


fredag 28. oktober 2016

Det går seg til.



Det er fredag. Fredager er som oftest tacokveld hos kjæresten, men denne gangen er poden hennes bortreist sammen med faren, og når slikt skjer, kan vi lage noe annet, litt mer spicy. Noe som gjerne betyr at jeg forsøker meg på noe jeg ikke har laget før, siden det er jeg som lager maten, og synes mat jeg ikke har smakt før er morsomt og berikende både å lage og spise.



Men i dag blir det noe enkelt. Ferdig Butterchicken fra glass, dvs indisk. Med ris til. Kjapt og gærlig. Formen er ikke den beste om dagen, og energinivået lavt. Så sånn får det bli. Jeg har verken lyst eller ork til så mye. Men nå har jeg i hvert fall fått stadfestet lungebetennelse og er satt på antibiotika, og det gir litt lys i tunnelen. Noe som føles bra. For etter ei uke med feber, hosting, pesing etter luft, generell dårlig allmenntilstand og mye sofasliting, begynner sykdommen nesten å gå på helsa løs.



Lys i tunnelen er bra. Og når jeg forhåpentlig er tilbake på atelieret en gang i neste uke, venter det kanskje noe leire på meg, som jeg bestilte før jeg ble dårlig. Det blir gøy. Og spennende. Siden det er en leire jeg ikke har arbeidet med før.



Leire er leire, tenker kanskje du, men slik er det ikke. Like lite som mat er mat. Leire kommer i mange varianter. Fra den fineste porselen via leirgods til den groveste steingodsen og i mange farger. Selv skal jeg arbeide med leirgods denne gangen. Med litt chamotte i, men ikke mye. Og den leira skal om jeg har oppfattet ting rett bli litt rødlig brun etter brann, selv om den kanskje ikke blir helt terracotta, som i utgangspunktet er fargen jeg er ute etter. 



Grunnen til at jeg ikke valgte blåleire/terracotta, er at jeg skal arbeide med tykke, grove, solide fliser. Og ville derfor ha litt chamotte i leira, for å styrke den. Chamotte er brent og knust leire i forskjellig grovhet, som en blander inn.



Utover dette er det ikke så mye mer å berette fra min kant av verden. Jeg kunne sagt noe om nyheter jeg leser på nett, men jeg gidder ikke. Engasjementet er ikke påtrengende, kjenner jeg. Selv om jeg ikke akkurat er i beit for nyheter jeg opplever som idiotiske, skremmende eller håpefulle. Vel, kanskje ikke det siste så mye, men du skjønner tegninga. Her er likevel et par jeg klikket meg inn på i dag:






Dett var dett. Ta vare på deg selv, og gå helgen lyst i møte. Kanskje vil den åpne opp for noe bra for deg. Jeg håper det.



Dagens bilder viser tidligere arbeider jeg har laget i leire.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:




tirsdag 25. oktober 2016

Jeg er heldig.



I dag skulle jeg vært på atelieret. Det er jeg ikke. Jeg er forkjølet. Jeg hoster og snørrer og lungene verker, og jeg frykter en lungebetennelse er på gang. Dette siste skjer gjerne en gang i året, sånn ca. og grunnen er at jeg har kols. Da får en lett lungebetennelser. Nå har jeg i utgangspunktet astma også, men den kom litt i bakleksa etter at det ble stadfestet kols. Det var liksom ikke like interessant med astma lenger da. Noe jeg tror skyldes blant annet at det er forskjellige rufusjonskrav når det kommer til astmamedisiner og de til kols, hvor kolsen er taperen. Så legen din er visst pålagt å skille mellom de to diagnosene, om det blir et tema. Staten skal spare. I hvert fall ble dette sagt for noen år siden. Heldigvis hadde jeg dokumentert sykehistorikk inklusive flere innleggelser som påviste astma fra jeg var atten, og det sparer jeg visst en del penger på nå i dag. Uten at det i seg selv gjør meg spesielt lykkelig. Jeg ville heller vært frisk. Men det blir jeg aldri. Deal vith it, sucker. Det er for sent å kutte røyken når røyken har kuttet i deg. Eller i livet ditt. For ikke å si AV livet ditt. Men, for det finnes alltid et men, det er likevel bra å kutte. For gjør du ikke det, vil det bli verre.

Så her sitter jeg da. Elleve år etter at jeg kutet røyken. Og peser. Mer enn til vanlig, på grunn av forkjølelsen. Mens jeg forsøker å ikke hoste, fordi det å hoste nå føles som å dra en bunt piggtråd opp av lungene for deretter å ta et skikkelig magedrag med salt. Ikke spesielt behagelig, med andre ord. Men jeg må hoste likevel. Kraftig. For å rense lungene. Eller så kraftig som lungekapasiteten tillater. Og det er ikke all verden. Så da må jeg hoste mer.  Mens overkroppen vokser i en retning som får den til å ligne mer og mer på ei tønne, uten at jeg samtidig kan vise til overflod av muskler. 

Det hjertet er fylt av renner munnen over med, sies det. Så det er vel litt av grunnen til at jeg skriver dette i dag. Men samtidig er det for å skremme. Skremme deg som røyker, slik at du slutter før det er for sent. Uten at jeg dermed tror at det fungerer å skremme deg. Men jeg kan jo prøve. Det er ikke slik at en kun skal prøve på det en er sikker på å få til. Da ville jo mye bare bli gjentagelser. Der en sikret seg hele tiden gjennom å kun gå på gammelkjente stier. Og selv om det å sikre seg litt er en god ting i mitt hode, så er det grenser for alt. En må finne en balanse mellom zombi og manisk. Det er best. Tror jeg.



Dagen i dag blir stille. Det er mye som skulle vært gjort, men jeg orker ikke. Energinivået er på et lavmål, og jeg bruker mye tid på sofaen framfor tv, mens jeg stapper lette kalorier inn i fjeset. Det føles litt depressivt, men jeg vet det ikke er det. Det er mer som oppgitthet, sorg eller meningsløshet som jeg vet vil være her kun i en begrenset periode, selv om jeg ikke vet hvor lenge perioden vil vare. Litt som å komme til en jernbanestasjon, og se ræva på toget ditt kjøre avgårde, mens du samtidig ikke aner når neste tog skal gå. Om det er i dag, i morgen, om ei uke eller lenger. Samtidig som du ikke har noe sted å gå tilbake til, for alle broer bak deg er røyka opp, så du må bare sette deg i venterommet og ta tingene for det de er. Noe jo enhver kan oppleve er litt kjedelig og meningsløst. Heldigvis har jeg både pc og tv i mitt venterom. Og mat. I går lagde jeg meg en diger form med tacograteng, nok til flere dager. Og jeg kan skrive intetsigende blogginnlegg mellom hostekulene og etingen, og kanskje komme meg en liten tur over til kjæresten for en kopp kaffe i løpet av dagen, for jeg har fremdeles min lille bil. Selv om den dessverre ikke går dit toget jeg nevnte går.



Det kan hende at det jeg skriver i dag oppleves som syting. Men det får stå sin prøve. Jeg skriver uansett om det som tar plass i livet mitt. Enten det er glede, sorg, sykdom eller kunst, bare for å nevne noe. Og det tror jeg er bra at jeg gjør. For meg. Det setter ting i perspektiv, for meg igjen. I stedet for at alle tanker og følelser går i en sirkel, som hvis en er uheldig begynner å snevre seg selv sammen rundt sitt eget senter, som er deg/meg/oss, slik at du til sist nærmest kveles av svarte tanker, selvmedlidenhet eller hva du nå tenker og føler i all din begredelighet. Å skrive, snakke, formidle, dele, hjelper en til å se på ting litt utenfra. Sette det i perspektiv. I forhold til hva som er bra i livet ditt. For noe bra finnes også, til og med samtidig som dritten tar plass og stinker ned det meste som om en møkkaspreder har gått av skaftet på pur f. Så det som er fint og fyller meg med glede klarer jeg å se, selv nå, opplever jeg. Slik jeg også gjorde for to dager siden, da jeg viste litt av kunsten jeg omgir meg med her inne på Vannlandet. Jeg kan fremdeles snakke om det som er bra, uten alltid å måtte gå veien rundt det som er dritt for å skape en eller annen illusjon om ensidighet og polerte overflater. Så jeg er heldig. Jepp, sånn er det, jeg er heldig. Hah, sug på den, du.

Dagens bilder viser "Poeten" og "Deklamasjon" og hvordan det så ut da jeg stilte dem ut for en del år siden. Skulpturen fikk navnet "Arr", den kan du også se i forrige innlegg.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:





søndag 23. oktober 2016

Hva omgir du deg med?

Jorunn Ohnstad

I dag tenkte jeg å vise litt av den kunsten jeg omgir meg med hjemme. De siste dagene har jeg blitt mer oppmerksom på den, siden jeg har tilført noen nye elementer.

 Elisa Helland-Hansen

  Norvald Hemre

   Magni Jensen

Heidi, min datter.

Ofte er det slik at vi blir litt blinde for det som er nærmest oss, tror jeg. Både rent mellommenneskelig og materielt. Går du en tur i din hjemby, så bruker du kanskje ikke så mye tid til å se på arkitektur, for eksempel. Du er på vei til jobb eller har et annet mål, og målet blir det viktige og det som tar størst plass i bevisstheten. Så vi brøyter oss fram. Men er du på ferie i en annen by, så hever en gjerne blikket litt mer, tar seg mer tid, og får med seg både det ene og det andre. Kanskje er det slik at det samme skjer i hjemmene våre. At vi begynner med å bli litt blinde etter hvert for hva vi har. Både på det menneskelige og den materielle fronten. Ting og det en gjør for hverandre eller krever blir en selvfølge. Det bare er der.

Marita, min datter

Heidi, min datter

I blant er det slik at en blir oppmerksom på hva en har først når en mister det, kanskje. For eksempel gjennom et samlivsbrudd. Da forsvinner både det ene og det andre. Både av kunst, kopper og kar, foto, hverdagens struktur og lim, og den nærheten til noen som en tidligere tok som en selvfølge. Bare for å nevne noe.

Min egen

Min egen

Min egen


Men det var nå det. Bare noen tanker som dukket opp her på morgenen. En morgen som ellers er preget av forkjølelse og tungpust. Og der har vi enda en ting som vi ikke verdsetter før vi mister det; evnen til å puste skikkelig. Ender du opp med å leve med nedsatt lungefunksjon, så blir livet litt annerledes enn det var tidligere. Tro meg. Dette vet jeg litt om. Så om du røyker, og det har begynt å sette spor, så slutt med det. Livet blir bedre etterpå. Og rikere. Ikke tommere, som en gjerne tror at det vil bli. Samtidig sparer en jo ganske mye penger som en kunne brukt på noe helt annet enn å brenne dem opp, og det er jo noe det også. Kanskje en kunne kjøpt seg litt kunst for røykepengene.

Anne Beate Tempelhaug

 Trine Osland

Siri Haaskjold


Kunsten jeg omgir meg med er ikke av den dyre sorten. Ingen Chagall eller Munch i min leilighet. I stedet er det stort sett kunst som er gjort av mennesker jeg på et eller annet plan har eller har hatt et forhold til. Jeg synes det er mye mer spennende å eie slike ting, enn noe av en person jeg vet lite om. Det tilfører meg noe, og blir som en minnebok, en kobling til en periode i livet mitt, et slags anker.

 Gunnar Thorsen 

I dag ble det keramikk jeg valgte å legge ut bilder av. Litt av mitt eget fra forskjellige perioder i livet, og litt av andre. En annen dag skal jeg vise noe annet. Det er uansett ikke mengder vi snakker om her, leiligheten min er ikke så stor, så det begrenser seg selv, derfor burde det ikke ta altfor lang tid eller kreve altfor mye arbeid å få fotografert det.

Hva du omgir deg med i hjemmet ditt, vet jeg ikke. Men du har sikkert noe der som betyr noe for deg. Ikke bare i form av at det er dyrt eller sjeldent eller kjøpt på Ikea fordi et eller annet glanset magasin fortalte at det var riktig å gjøre det, men de små tingene som kanskje har fulgt deg over tid. Noe du kanskje synes er veldig vakkert. Eller dine barns innsats for å lage noe, for eksempel. Gjerne fra de var små. Slike elementer i livet ditt kan ha en verdi som strekker seg langt utover pengeverdi. Så dagens råd er å se på det. Ta tilbake opplevelsen av det du en gang så på som verdifullt nok til å skaffe deg eller ikke hive, ta tilbake eierskapet. Revitaliser det litt. Det kan sikkert ikke skade. I stedet kan det sette deg selv litt i perspektiv. Og med det mulige og optimistiske scenarioet, runder jeg av denne lille søndagsbloggen.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

   

  

lørdag 22. oktober 2016

Ingen eier alt, men alle eier et utgangspunkt.




PERSPEKTIV

Jensen har det ikke greit. Jensen har fått grønn arm. Jepp, sånn er det. Han våknet en morgen og så var den grønn. Nærmest selvlysende. Og hoven. Og hånden hadde mistet fingrene. Sant å si var hele hånden borte. Den hadde grodd seg sammen med armen på en måte som når jeg ser på den får meg til tenke tanker om evolusjon; landdyr som ble til hval og sånt. Luffer. Alt han har nå er en grønn langstrakt form. Den virker litt dau. Og er absolutt ubrukelig, sier Jensen, om armen sin. Men han har nå alltid hatt det med å syte over alt mulig.


Som du sikker skjønner, er bildet over her knyttet til den lille teksten i kursiv, og Jensens grønne arm. Teksten ble til for rundt femten år siden, og bildet ble malt i 2007. Maleriet er et av mine første forsøk med pensel, og er derfor noe annerledes i form og farger enn de maleriene jeg lager i dag. Likevel er det morsomt å ha tatt vare på det, synes jeg. Det blir litt som en tatovering, et minne.

Det kan hende at Jensen var litt vel hyppig i sine klager over armen sin, slik at en som sto han mer eller mindre nær ble lei maset. For slik er det jo i blant, om en plages med noe, så forteller en om det. I hvert fall gjør noen det. Kanskje minus enkelte menn med begynnende prostataproblemer. De venter ofte til kreften har kommet skikkelig langt med å nevne det, fordi frykten for en finger i ræva er større enn frykten for å dø. Noe som i seg selv sier noe om perspektiv.

Selv forteller jeg gladelig og ofte om det jeg sliter med. Jeg forteller gjerne om det jeg gleder meg over også, men det er kanskje en sak for senere blogginnlegg. Fellesnevneren for begge temaene er likevel at noen må høre på meg, for at det skal være noe poeng i fortelle. Og at de kanskje blir lei av å høre. For til og med det som er bra blir folk lei av å høre om.

Selv er jeg drittlei av å høre om folks grenseløse lykke og vellykkethet på Facebook. Og det hjelper ikke at det hele er illustrert med bilder og ei hel dynge med hvite smil, enten fra fine middager eller fra fine ferier. Det må da gå an å formidle noe annet enn mer eller mindre fantastisk luksus eller ensidig lykke, selv om det er fra en middag eller ferie en gledet seg over. Er du i en kulturell høyborg eller en naturperle et eller annet sted i verden, så er det jo mer interessant å få se litt av det disse stedene har å by på enn den perspektivløse lykken og de blekede tennene til den som ønsker å dele slikt, framfor noe annet som kunne vært delt.



Når det gjelder reaksjoner når folk klager, så er det slik at jo, jeg kan bli irritert. Ofte fordi det i blant får form av syting, men gjerne enda mer fordi jeg blir litt hjelpeløs framfor den som plages. Hver gang jeg må møte folks gjentagende formidling av smerte, håpløshet, hjelpeløshet eller generell elendighet, møter jeg samtidig min egen tilkortkommethet. Konsekvensen for meg da, er gjerne at jeg går i løsningsmodus. Jeg forsøker å fortelle vedkommende hva som kan rettes på og hvordan, gjerne ved hjelp av både lette og kjappe løsninger, som jeg selv synes er både godt fundamenterte og kjempeintelligente. Noe som ikke alltid slår så godt an. Hadde det vært enkelt å løse noe, hadde det jo blitt løst allerede. Så kanskje den som opplever smerten eller håpløsheten eller det generelle misstilpasset kun ønsker å bli sett, hørt og verdsatt når dette formidles, og ikke at jeg skal løse alt for dem hele tiden. Alle opplever jo ikke å bli verdsatt, om de sliter. De fleste som sliter opplever nok mer press, krav og mas om å ta seg sammen, enn positive bekreftelser, trøst og ros.



Om Jensen virkelig klaget for mye over sin grønne arm, skal jeg ikke uttale meg om. Men jeg vet at om armen min hadde begynt på en transformasjon lik den hans gjorde, ville jeg kanskje nevnt det rimelig ofte jeg også. Men slik er det jo ikke, min arm er ikke grønn. Til gjengjeld mangler det ikke på andre områder i livet mitt hvor jeg opplever utfordringer. Og jeg forteller om dem. Kanskje mest her på Vannlandet, for jeg kan jo ikke gå og syte om alt mulig hele tiden på andre arenaer, selv om det også der får komme til uttrykk i blant.



Det er mye jeg kunne valgt å skrive om her på Vannlandet. Grunnen til at jeg skriver om slike ting som jeg gjør, er blant annet for å synliggjøre retten jeg har til å gjøre det. Jeg MÅ ikke holde meg taus og gjemme meg i en krok, bare fordi jeg ikke har en fin ferie eller min egen vellykkethet å snakke om. Samtidig er det et forsøk på å adressere forskjellige tema på et vis som for enkelte kanskje oppleves som vanskelig å gjøre selv, og at de derfor føler seg litt alene om sine gleder eller utfordringer. Her kan en som leser kanskje oppleve at vi i det minste er to. Og to er et fellesskap i seg selv. Mer skal det ikke til.

Jeg tenker at det også er viktig å si noe til dem som kanskje ikke sliter altfor mye med livet de lever, men som ganske sikkert kjenner noen som har fått en utfordring større enn dem selv, enten det er en venn, en arbeidskollega eller et familiemedlem. Her kan du kan få høre litt om hvordan det er å leve i en motstrøm, og hvorfor vi kanskje ikke trenger å dømme alt og alle så kjapt fra en borg av velregissert lykke eller vellykkethet. Noe som er veldig lett å gjøre for oss alle, generelt, eller fra et eller annet felt hvor vi føler oss trygge og hjemme.



Om det jeg forsøker på fungerer, vet jeg ikke. Men om en vil noe må en jo begynne et sted. Akkurat som jeg gjorde, da jeg lagde det ikke altfor opphøyde bildet av Jensen med grønn arm. Etter hvert ble det å male bilder en bra og viktig del av livet mitt. 

Hvor du begynte eller kan begynne på noe som kan bli bra for deg, vet best du. Du vil kanskje ikke oppnå det du lengter etter, drømmer om eller jakter mot umiddelbart, kanskje aldri, men du oppnår å finne en retning, en vei å gå, når du tar et valg, retter nakken og setter den ene foten framfor den andre.

Ingen klarer alt, ingen eier alt, men et utgangspunkt eier vi alle. Og om det ikke leder til skrytebilder på Facebook eller at du blir verdensmester, er kanskje det å være i en prosess nok i seg selv. For i blant er det slik at bevegelsen mot noe faktisk er viktigere for oss enn å komme fram. 

Det er ikke målet som er livet vårt, det er prosessen, synes jeg er en god tanke å holde fast ved, når det jeg synes jeg fortjener og det jeg lengter etter forsvinner bak horisonten eller i et tåkehav.

Alle dagens bilder er relativt gamle, og handler på sitt vis om både ensomhet og hjelpeløshet. I hvert fall for meg. Så får du finne ut om de sier noe til deg, om du leste deg helt ned hit. Sett gjerne også av et par minutter til videoen under her, om du vil og har tid for sånt. Mens du kanskje tenker over om du kunne vært med i den, eller om du kjenner noen andre som kunne vært med. Kanskje kan noen slike kjappe tanker i seg selv være nok til å sette deg selv i perspektiv.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:






fredag 21. oktober 2016

Å leve med en naken leieboer.




Folk plages med så mangt. Såre lepper, inngrodde negler, kreft og HIV. Selv har jeg blitt forkjølet. Jepp, da jeg våknet i dag, var halsen og lungene gruggete, og nesa må nå blåses ren for uhumskheter både titt og ofte. Og dette er da vel ikke noe å skrive blogg om, tenker kanskje du. Men jeg skriver om ting som skjer meg, hva jeg tenker, føler, opplever, osv. Dvs hverdagen min. Og da faller nok en forkjølelse innenfor kategoriutvalget likevel.

Å bli forkjølet er ingen big deal, for de fleste. For meg og andre med lungesykdommer kan det likevel bli en utfordring i hverdagen som oppleves større enn det folk flest opplever. Har du lite lungekapasitet i utgangspunktet, blir det meste rimelig tungt å gjøre om den minker enda mer. I verste fall kan en ende opp med at en ikke orker noen ting…nesten. Det blir litt som at det blir vanskelig å vaske seg på ryggen. Noe de fleste får til på et eller annet vis, men har du kun en halv arm og mister protesen din, så blir det verre. Er det slik i tillegg at det er den nedre del av armen som mangler på den ene armen du har, noe det ofte er, så klarer du ikke å holde verken såpa eller vaskekluten.  Så da må du gjerne ha hjelp.

For min del er ikke det å få hjelp i hverdagen når surstoffinntaket minker et alternativ, så i stedet kan det ende opp med at jeg gjør mindre enn til vanlig. At ting som skulle vært gjort forblir ugjort. Men, en får ikke ta sorgene på forskudd. Selv om jeg merket de første symptomene allerede for et par dager siden, har virusene fram til nå ikke tatt helt over kroppen min. Så en får leve i håpet om at det ikke blir for ille.

I går flyttet det inn en leieboer hos meg. Og da snakker jeg ikke om virusene. Jeg snakker om en gammel venn som har bodd i uteboden min et par år. Der har hen stått og stirret inn i et stort intet, mens tiden har gått. Uten håp om forandring. Slik er det noen som lever, uten håp. Ganske sikkert mange flere enn du tror. Enten de bor i en utebod, eller er innestengt i seg selv. Men nå har altså bodokkupanten her hos meg fått flytte inn i stua mi. Noe som føles litt rart, men samtidig litt kjekt. Noe takknemlighet har jeg likevel ikke fått føle på for at jeg slapp hen inn. Leieboeren min er rimelig taus, der hen står beskjedent ved veggen, naken. Jepp, naken. Kun iført et par briller, noen smykker og en klokke. Og klokka har stoppet. Ikke mye å skryte av det der. Heldigvis har jeg det ganske varmt hos meg, siden fiskene i akvariene mine ikke liker å fryse. Sant å si liker jeg ikke å fryse selv heller. Men alt handler jo ikke alltid om meg, så det får vi spinne videre på en annen gang.

Hvor lenge leieboeren min får bo inne, vet jeg ikke. Det kommer an på hvordan hen oppfører seg. Fram til nå har det gått fint. Selv om hen er naken og det føles litt påtrengende med en fritthengende pikk i stua, så går det bra. Hvordan eventuelle besøkende vil stille seg til leieboeren min, vet jeg ikke, men det er jo heller ikke mitt problem. Hva folk tenker og føler får bli deres egen sak, skrev han så kjekt, uten å forholde seg til sin sosiale angst i det hele tatt. Selv om sosial angst gjerne handler nettopp om hva andre folk tenker og føler. I forhold til en selv. Og da mener jeg ikke de flotte og beundrende, inkluderende eller kjærlighetsfulle tankene folk kan tenke om deg, men de nedvurderende. De som handler om at du er lite eller ingenting verdt, og derfor helst ikke burde plage folk med din tilstedeværelse. Slik at du føler deg utilpass og gjerne litt dum og ikke bra nok i diverse sosiale settinger. Og så kommer angsten krypende og vil at du skal rømme og låser deg på en og samme tid, stjeler stemmen din og/eller muskelkontrollen, alternativt gir deg opplevelsen av å miste deg selv, gå i oppløsning.


Hvorfor folk ender opp med å tro at alle andre tenker på en slik negativ måte om en, kan sikkert skyldes forskjellige grunner. Men ofte koker realitetene og konsekvensene ned til at du, jeg, en annen, en eller annen gang begynte å projisere sine egne tanker inn i andre. Det vil si at en egentlig begynte å dømme seg selv, og fortsatte med det. Kanskje fordi en har blitt dømt selv, minimert, fratatt verdighet eller blitt utsatt for diverse overgrep, og egentlig bare viderefører overgriperens stemme. Gjør den til din egen
.
Det som plager leieboeren min, slik at hen har bodd et par år i boden, handler kanskje om nettopp dette med sosial angst. Eller det dreier seg i det minste rundt identitet. Da på planet som handler om å finne den, sin egen identitet. Eller kanskje mest om å akseptere den. For leieboeren min er transgender, eller transkjønnet, som det gjerne kalles i dag (les mer om ord og begreper her). Det vil si at hen forsøker å gå i møte med seg selv, gjennom å bevege seg fra å leve som mann, til å leve som kvinne. Andre ønsker å gå fra kvinne til mann. Uansett er det slik at å det kludre med skaperverket, er det jo ikke alle som tar lett på sånn uten videre. 

Selv synes jeg det er helt ok. Det får da være måte på. Folk får få leve som den de vil, åpent, ikke i en utebod, og vet vel best selv hvilket kjønn de føler seg som. Selv føler jeg meg som mann, og ingen kommer og kakker meg i hodet av den grunn. Kjæresten min er dame, og er rimelig sikker på at det er det hun er. Ingen kakker henne i hodet heller. Og ingen av oss ville likt at noen andre skulle kommet og krevd noe annet av oss. Det ville sikkert ikke du likt heller. En er det en er. Og noen er ikke helt A4. Selv er jeg mer A3. Deal with it. Ikke alt handler om deg.





Nå får jeg runde av. Egentlig skulle jeg trimmet litt, men hodet kjennes ut som en ballong, og pusten er ikke helt på topp, så det blir vel kanskje en paracet, litt sofa og tv som blir valget. Om jeg ikke går en tur. Rusler jeg litt sakte og rolig, burde det kunne gå greit. Kanskje det til og med er bra for meg og forkjølelsen min med litt frisk luft og bevegelse av legemet. Det gjenstår å se. Også er det jo det, at om jeg går ut en tur nå, har jeg noen hjemme som venter på meg. Naken. Og taus. Men likevel, en kan ikke alltid få det bare som en vil. Noen ganger må en ta til takke med både og.

Tegningene tegnet jeg på åttitallet, mens leieboeren min ble til i forbindelse med utstillingen Innerst, i 2014. En utstilling som handlet mest om det å møte seg selv. Frivillig, eller ufrivillig. For i blant får vi ikke velge selv. Det bare presser seg fram.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link:


torsdag 20. oktober 2016

Barnevernet - et bilde av Pål Akerø.




Jeg har fått meg en nytt maleri. Det på det øverste bildet. Og det er moro. Maleriet er laget av Pål Akerø, og er det andre verket av han jeg har blitt eier av. 



Stilen Pål maler i, kalles Raw Art eller Outsider Art, og er en retning jeg er veldig fascinert av. Det er noe umiddelbart og direkte over denne delen av vårt kunstmangfold, og det tiltaler meg. Det oppleves som om jeg får se på verden uten alle de begrensende filtrene jeg selv er belemret med, når jeg ser slik kunst. Bildet jeg nå har blitt eier av, har fått tittelen Barnevernet. Det er litt for stort for plassen det har blitt tildelt i stua mi, men det får henge der inntil jeg eventuelt for stokket om litt og får frigjort en annen og mer takknemlig plass. Tittelen på det andre bildet av Pål har jeg dessverre glemt.

Du kan se flere av Påls bilder her.

Å kjøpe kunst er i utgangspunktet en hobby jeg ikke kan tillate meg. Kunst koster gjerne litt, og jeg har ikke så mye å avse til ting som dette, dessverre. Men jeg kan bytte med andre kunstnere. Og denne gangen byttet jeg bort et portrett jeg malte av av Pål til min siste utstilling, Djevelens verk. Bildet fikk tittelen Verdig, og henger nå i stua hans.



Kunst er gøy. Kunst er også alvor. Uten kunst ville livene våre blitt fattigere. Det ville også miste mye vakkert. I tillegg ville det mistet den kritiske og gjerne også provoserende stemmen som ofte ligger bak et bilde eller et eller annet verk. Derfor blir ofte kunst forsøkt kneblet i diverse totalitære samfunn - billedkunstnere, forfattere, skuespillere og musikere.

I bildene til Pål Akerø ligger det mye humor, men i humoren hans ligger det også alvor. Jeg opplever at humoren ofte er et middel, mer enn et mål i seg selv.  Etter hva han selv sier, vet han ikke alltid hvilken retning et bilde vil ta, i det han setter første penselstrøket på et hvitt lerret. I stedet forteller strøket hvor det neste skal stå, og slik fortsetter det, som en dialog mellom kunstneren og motivet, der begge både krever noe og tilbyr noe.

Selv jobber jeg for tiden videre mot en utstilling som skal bestå av kulltegninger, blekk og leireskulptur(er?), hvor inspirasjonskilden er diverse røntgenbilder. Det har blitt noen skisser siste ukene, og nå har jeg kommet til et punkt hvor jeg forsøker å forenkle og fjerne det som måtte være unødvendig. Jeg må finne en balanse.



Tiden har også kommet dit hvor jeg bør velge et endelig format, så jeg må gå til innkjøp av noen rammer nå. I går bestilte jeg også leire til den skulpturelle delen av den kommende utstillingen. Fordelen med leire, er at bakgrunnen min er som keramiker, så jeg vet litt om mediet. Utfordringen er at jeg med leire må arbeide langt mer umiddelbart enn jeg gjør med tegning. Jeg kan ikke skisse med leira i det uendelige, siden det ferdige arbeidet denne gangen kanskje vil veie rundt hundre kilo. Leire koster jo litt penger. Når jeg bestemmer meg for uttrykket, får jeg derfor antagelig bare ett forsøk.

Dett var dett. Kunst er gøy. Kunst er utfordrende. Kunst er bekreftende. Kunst er et bilde av tiden vi lever i. Kunst er en hviskende stemme om kjærlighet og et brøl mot urettferdighet og smerte, kunst er stort og lite og viktigere for oss enn vi kanskje tenker over.  Og nå får jeg runde av og komme meg på atelieret.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: