søndag 31. juli 2016

Bra er bra, lissom.



Det bøtter ned. Vann. Ute. Inne er det relativt tørt. Om en ser bort fra vannet i akvariene mine. Med der er vannet regulert og på plass og gjør meg ikke våt på beina. Om de ikke begynner å lekke. Noe et 160 liters kar gjorde i fjor. Plutselig var gulvet fullt av vann, og det var bare å begynne å tørke opp. For sånn er det i blant, at ting skjer, og det eneste vi kan gjøre med det er å ta tak i det og forsøke å rydde opp så godt vi kan. I dette tilfellet ble det altså klut og bøtte som ble løsningen, i stedet for at jeg stakk hodet i det vannet som var igjen i karet og druknet meg. Noe som også kunne vært en løsning. Om enn en dårlig en.

Det meste går det an å ta tak i. Ikke alt en tar tak i medfører at ting blir som de var, men til gjengjeld blir det gjerne noe nytt. Alt stopper ikke opp. Enten du har et akvarium som begynner å lekke, et ekteskap som går på dunken, får en sykdom, en bil som kollapser eller får oppleve andre små eller store utfordringer eller kriser. Ting går seg til. Og de går seg kjappest til om en bruker hodet og tar tak i det, i stedet for å legge seg ned bak tykke murer for å vente på bedre tider.




Det regner. Det betyr for mange innetid. For andre betyr det å kle seg etter været og komme seg ut likevel. Det betyr at en har valg. Det igjen betyr at en ikke er et offer får været, om en ikke selv gjør seg til et. Og det trenger en ikke. Om en absolutt må være et offer for noe, så dropp været, og knytt heller rollen til egen dårlige tilpasningsevne eller manglende vilje. Selv velger jeg nok innetid i dag. Som jeg gjorde i går. Og i går brukte jeg innetiden til å shine litt opp i kåken – ikke mye offer i det. Halvparten ble tatt for noen dager siden, og resten ble altså tatt i går. Unntatt det som aldri eller sjelden blir tatt. Det som ligger bak komfyren, under vaskemaskinen og i diverse kroker. Jeg kunne tatt det i dag i stedet, men gjør det nok neppe.




Det plager meg ikke nevneverdig at det finnes ting som kanskje har utviklet en intelligens bak komfyren, eller i enkelte kroker. I stedet er jeg fornøyd med den jobben som er gjort. Og det er en fryd å se litt blanke, støvfrie flater rundt meg. Så frydefullt er det, at i går kveld tente jeg flere lamper enn vanlig, i et forsøk på å skape det vi gjerne kaller kos. Og det funket. Jeg koste meg. Satt og så på tv og akvariene mine og stuen og tenkte at jammen har jeg det ganske fint. Ikke så dyrt, men det er et hjem jeg har, med familiebilder på veggen og kunst jeg liker. Det er ikke en oppbevaringsplass eller et fengsel av stein og nakne, kalde vegger, men et rede jeg har skap for meg selv, som jeg lente meg tilbake i og koste meg. Og så tok jeg meg et par fingerbredder med whisky og koste meg enda mer.

Grunnen til at jeg shinet litt rundt meg i går, var at kjæresten min stakk innom. Litt sånn ut av det blå. Vanligvis er det jeg som drar til henne, siden jeg har bil og ikke hun. Hun må ta to busser for å komme hit. Men i går sendte hun melding om at nå kom hun bort en tur. Det var en spontangreie. Og det var kjekt. For meg. Selv om jeg måtte vaske badet mens jeg ventet, så var det i grunnen en vinn-vinn-situasjon. Og nå er badet rent. Unntatt under vaskemaskinen.

I dag kommer hun nok ikke på besøk, det blir nok heller jeg som stikker over til henne. I det hele tatt er det sjelden jeg får besøk, om en ser bort ifra de gangene Beate er her. Men jeg hadde besøk i fjor. Og det var koselig. Så nå for tiden tenker jeg at jeg må be de samme folka en gang til. Men jeg bruker ofte noen måneder på å forberede meg litt. Sånn er det å ha sosial angst. Den dreper deg ikke, men den bremser deg en del. Noen ganger mye, andre ganger lite. Men den er der. Som armen din er der. Du tenker kanskje ikke så mye over det, før du slår albuen din, og får et kjerringstøt. Da blir du med ett veldig klar over armen din. Og albuen. Og hva smerte er. Angst er å slå albuen nesten hele tiden. Og når du ikke slår den, bruker du svære jafs av tiden til å huske hvordan det var å slå den, og enda større jafs av tiden til å tenke på hvordan det kan bli, om du ikke skjermer deg og holder armene tett inntil kroppen.




De fleste av oss har funnet strategier vi benytter oss av for å beskytte oss selv. Og det er bra. Om vi ikke lar dem ta over hele styringa, slik at livet mister mye av sitt potensiale. Det er for eksempel forskjell på det å kjøre etter trafikkreglene på vei til en sosial greie, og det å ikke gå ut døra hjemme i det hele tatt. Det å sitte inne hele tiden, fordi verden er skummel, eller kan få deg til å føle noe du ikke vil kjenne på, er ikke en god løsning.

Det å kjenne på ting er ikke alltid like moro, det vet de fleste av oss. Selv kjenner jeg mye på skam og angst og mindreverd. Andre kjenner kanskje på noe annet. Kanskje hver gang de setter seg, om de har hemoroider.  De som har OCD kjenner også på rimelig mye, og gjerne knyttet til at det kan få store konsekvenser om de utfordrer mønstrene de har laget for seg selv. Selv har jeg ikke OCD. I det hele tatt er det langt mer jeg ikke har på utfordringsfronten, enn hva jeg har. Så jeg blir ikke redd for at noe skal skje om jeg for eksempel ikke slår av og på lyset etter fastlagte mønstre, eller teller alt jeg gjør. Så sånn sett er jeg heldig. Jeg har heller ikke stemmer i hodet som forteller meg ting. Det gjør meg enda heldigere. Jeg har ikke en gang en side i meg som hater alle som er annerledes eller ikke tenker som meg. I verste fall er jeg kun redd noen av dem.



Men jeg har altså angst. Og jeg får jevnlige depresjoner. I tillegg har jeg bare en tredjedel lungekapasitet igjen. Også har jeg cøliaki. Altså har jeg fått noen utfordringer likevel, selv om det er enda flere jeg ikke har fått. Det å ha fått noen utfordringer gjør det ikke til en umulighet å nyte en kveld etter å ha gjort rein kåken. Så det begrenser ikke alt i livet mitt. Ødelegger ikke alt. Livet mitt er egentlig tålelig bra. Ikke hele tiden, men ofte. Og det er ikke mindre bra enn det er for andre når det først er bra. Bra er bra, lissom. Noen ganger kjempebra. Til og med for sånne som meg. Huiii, hvor bra det er! Og sånn er det nok for deg også, om du tenker etter.



Så tenk etter. Tenk på noe fint i livet ditt fra tid til annen. I stedet for å bare tenke på all skiten. Skiten klarer seg godt på egenhånd, uten at du tar ansvaret for den hele tiden. Enten den sitter i hjertet, i magen, mellom øra eller ligger under vaskemaskinen. Så tenk deg opp, snakk deg opp, skriv deg opp, i stedet for å tenke eller snakke deg selv ned så fort en mulighet dukker opp. Kanskje det gjør dagen din i det minste litt bedre, uansett hvor god eller dårlig den er i utgangspunktet.

Det øverste bildet har fått tittelen Rede. De tre neste har tittelen Vern. Og de to siste kalte jeg Hjelm.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Opplastingen virket dessverre i dag, så det blir ikke noe musikkvideo,  men jeg legger ut adressen til en video som viser et av akvariene mine. Det er laget som et Tanganyikabiotop.

https://www.youtube.com/watch?v=FD4OhHvkJxI



















fredag 29. juli 2016

Litt som i livet selv.




Det går mot helg. Og samtidig går det mot slutten av ferien. En ferie som ikke har vært spesiell spennende, men grei, og våt så det holder. Så våt at vi snakker nedbørsrekord i Bergen, for juli. En rekord som kanskje ikke er så mye å skryte av.

Selv om ferien ikke har bydd på all verdens sol eller spennende opplevelser, så har den likevel gitt meg noe. Det er ikke alltid det skal så mye til.

Over helgen er det tilbake til atelieret. Og det blir sikkert kjekt. Noe småplukk gjenstår før utstillingsåpning 1.september. Så jeg regner med å ha rimelig god tid, slik at jeg slipper å stresse på slutten. Jeg liker ikke stress. Selv om jeg alltid har fått gjort mye når en leveringsdato nærmer seg. Spesielt da jeg drev som keramiker. Nå har jeg etter hvert blitt flinkere til å ha god tid på slutten. Litt som i livet selv.

I de siste innleggene på Vannlandet har jeg skrevet noe om å gå ned i stemningsleie. For de som mot formodning er interessert i dette, så tror jeg at jeg er på vei opp igjen til et mer hyggelig nivå nå, uten at jeg dermed vil påstå at vi nærmer oss taket. Og det som har hjulpet meg mest, er samtalene jeg fører med meg selv, tror jeg. Som for eksempel nettopp her i Vannlandet. Ting blir mer tydelige når de blir satt ord på. Og når noe er tydelig, er det lettere å ta tak i. Det som ligger innhyllet i tåke er det vanskeligere å få grep om. Og i jakten etter holdepunkt risikerer en å gå på en stolpe, eller noe sånt, og få seg en trøkk på nesa.

Noe som kan få tåka til å løse seg opp slik at en klarer å få oversikt over det landskapet en er i, er i tillegg til å sette ord på ting for seg selv, det og være i dialog med noen. Det er derfor vi har psykologer.  For mitt vedkommende er det mange år siden jeg brukte den sorten, men det fungerer med vanlige folk også. En kan prate med nesten alle, om en våger litt tilbakemeldinger. Og der er vi vel ved cluet; en må våge noe om en vil utvikle noe. Våge å speile seg. Og da mener jeg ikke på badet, men i et annet menneske. Helst noen som har noe å komme med av noe positivt eller øyeåpnende. Og slike mennesker finnes, så det handler som nevnt om å tørre.

Slik fungerer det i forhold til det å lage kunst også. En må våge tilbakemeldingene. Enten det er under prosessen, eller gjennom å stille ut det ferdige arbeidet. Selv gjør jeg begge deler. Jeg stiller ut, men jeg samtaler også om arbeidene mine under prosessen. Det gjør at jeg får noen trøkk på nebbet, fordi jeg må ta inn over meg ting jeg ikke alltid har mest lyst til å høre, men det gir meg også nye vinkler å se på ting fra. Så noe gjør vondt, og noe gjør godt, i en slik prosess. Litt som i livet selv.

For et par dager gjorde jeg ren kaffetrakteren min. Og brødristeren. Det var en stund siden sist. Så det gjorde meg fornøyd. Nå skinner begge deler. Og det gjør godt å se på dem. Antagelig handler det om at jeg har gjort noe. For det å gjøre noe, gir ofte en gevinst. Det trenger heller ikke å være så mye.

Det som i blant ødelegger for oss når det kommer til det å glede seg over små ting, er at vi sammenligner de små tingene med de store. Og ofte med store ting andre får til. For hva betyr det vel at en har gjort ren kaffetrakteren, om en sammenligner seg med det en hjernekirurg arbeider med? Og hva betyr det med et ryddig kjøkken, om en sammenligner det med et slott? Veldig lite. Så i stedet er det lurt å sammenligne med seg selv, og sitt. Sammenligne den skinnende kaffetrakteren med den ikke fullt så skinnende, i stedet for med en diamant. Og klarer en å verdsette det en får til på det viset, så får en samtidig en verdi selv. I stedet for at en alltid setter ting opp mot det en ikke får til, det en aldri vil får, den en aldri vil bli, det som egentlig er uoppnåelig. Har en kun fokus på det uoppnåelige, blir hver dag et bevis på utilstrekkelighet, og ansvaret for det må en legge et sted. På seg selv, eller noen i sin nærhet. I stedet for at en for eksempel gjør rein kaffetrakteren, sier seg vel fornøyd med det, og kjenner at det finnes glede også i små ting.

I dag er det fredag. Det betyr tacokveld hos kjæresten. Taco er godt. Og en kan velge hva en vil sette sammen og ha fokus på, og så nyte det endelige resultatet. Kjenne kjøtt og grønnsaker og tacosaus og rømme fylle munnhulen og kjærtegne smaksløkene. En trenger ikke å tenke på at et eller annet sted sitter det noen med dyr rødvin og noe spennende, smakfull og gjerne utrydningstruet på tallerken. En kan være i nuet, og verdsette en liten paprika eller ananasbit og drikke et glass rent vann. Mer skal det gjerne ikke til, for å føle at livet har noe å gi; en ren kaffetrakter og litt taco. Alt innenfor det oppnåelige for de fleste. Akkurat som mye annet i livet. En kan plukke litt her og litt der, sette det sammen og nyte det. Mens en kanskje snakker litt sammen. Og speiler seg i hverandre. Og forholder seg til det en ser, i stedet for det en ønsker å se.

Og se, der var dagens blogg ferdig. Nå skal jeg trimme. For selv om jeg kjenner at tingene jeg nå har nevnt hjelper meg å si, og forsøke å leve etter, så hjelper det ikke akkurat mindre å bli i litt bedre form, opplever seg. Å gå en tur, kjenne at en finnes og har en kropp, ta en push-up, bøye og tøye litt her og litt der, litt som i livet selv.

Dagens bilde er fra en installasjon jeg lagde av søppel, for noen år tilbake. Den fikk navnet Innerst.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link:




onsdag 27. juli 2016

For en herlig tanke!




Ny dag, nye muligheter. Eller, mulighetene er vel ikke så nye, i stedet er de vel rimelig stabile i innhold og fasong fra dag til dag, så det handler kanskje mest om muligheter en kjenner igjen, når en tyr til slike utsagn. Uansett er det mulig å ta tak i noe som ikke ble tatt tak i i går, eller dagen før, eller sjelden eller aldri vurderes, når en ny dag har startet opp. For sånn er det med mulighetene, de nekter deg ikke tilgang om de først har lagt seg med bena spredd foran deg. Du må bare gjøre jobben sjøl, sier mulighetene, og smiler forførerisk og velduftende.

Én mulighet jeg har tatt tak denne dagen, er muligheten jeg har til å skrive ned noen tanker her på Vannlandet. Det er en mulighet jeg har de fleste dager, men ikke alltid benytter meg av. Om du benytter deg av muligheten du har til å lese, vet jeg ikke, men i det siste har det også dukket opp en del lesere fra Russland, kan jeg se av treffstatistikken. Hvorfor vet jeg ikke, men det kan være treff på et søkeord som brukes mye der, kanskje. Uansett blir det nok ikke mange nok til at det gir meg muligheten til verdensherredømme.

Mine muligheter er nok begrenset. Deal with it, forsøker jeg å si til meg selv. Men noen har jeg. Og én mulighet jeg skal ta tak i denne dagen, er muligheten til å bevege kroppen. Den muligheten er det ikke alle som har. For noen er det mulig å bevege kun deler av kroppen, mens andre kan bevege svært lite. Siden jeg kan bevege det meste, er det en mulighet jeg bør vise respekt, kanskje, og ikke bare la den gå meg forbi. Som jeg har gjort et par dager innimellom i det siste, fordi stemningsleiet mitt sank litt.

I dag gjør jeg noen av bevegelsene (les: øvelsene) innimellom skrivingen. Det vil si at jeg skriver litt, så gjør jeg et sett med øvelser, og så skriver jeg litt igjen. Akkurat nå er det knebøy jeg holder på med. Og jeg puster og peser mens jeg bøyer, og og skriver til pusten har roen seg igjen, før jeg tar et nytt sett knebøy.

Om du bruker fantasien din, kan du sikkert se det hele for deg. Om du klarer det, så er det fordi hodet ditt gir deg den muligheten. Fordi hjernen din fungerer. Ikke alle hjerner fungerer. Noen får sin begrensning grunnet for eksempel et hjerneslag, mens andre kan ha vært utsatt for en ulykke. I tillegg finnes det de som bedøver hjernen sin med hva de enn måtte komme over av bedøvelsesmidler. Noen av disse igjen, driver egentlig med selvmedisinering. Det vil si at de forsøker å rømme fra en eller annen smerte. Og det er det mulig å forstå, om en legger godviljen til. Eller vi kan fordømme både løsningen og mennesket. Du velger selv.

Godvilje er altså en mulighet vi har, når det kommer til å det å ty til ting. Vi MÅ derfor ikke ty til fordømming. Men vi har muligheten til det også. Homser og transer og muslimer og trygdede og annerledes tenkende, det er bare å fordømme. Gjerne som en automatisk respons. En MÅ jo ikke tenke selv hele tiden heller.   

Selv om godviljen bærer i seg muligheten for forståelse og aksept og vekst på et helt annet plan enn fordømming har, så velger vi likevel ofte fordømmingen når vi må forholde oss til noen som ikke ble like heldige i livets lotteri som vi selv ble forunt.  Det er kanskje lettere. Det er lettere å peke på noe en mener er feil, enn å gi fokus til det som er bra. Og det å velge letteste vei er jo et menneskelig trekk, så la oss ikke fordømme dem som fordømmer noen. Det må da være lov å være menneskelig. I hvert fall for noen. Om alle var like ville ingen være rike.

I og med at de siste dagene har medført et noe lavere stemningsleie enn det som har vært standarden de siste månedene, har det dukket opp noen nye muligheter for meg. For slik er det med muligheten, de karrer seg fram i all verdens landskap. Tyter fram gjennom glippene i utfordringene og begrensningene. Én av mulighetene som skviste seg fram og tilbød seg selv til meg, er at jeg kan legge meg flatt, og håpe at ting skal forandre seg til det bedre igjen. Noe det ganske sikkert vil gjøre, en gang. En vet bare ikke når. Om det skjer før komposteringen går så langt, at en ikke lenger klarer å skille seg selv fra sofaen, eller om en klarer å rette ryggen og reise seg før det.

Muligheter er ikke en ny ting. Selv begynte jeg å tenke på denne delen av livet for lenge siden. Og i det siste har jeg forstått at jeg har mulighet til å forberede meg i forhold til fall i stemningsleiet, slik at jeg ikke synker ned i for eksempel depresjonen, eller ender i et symbiotisk forhold til sofaen. For depresjoner er en helt reell mulighet i mitt liv. Men, jeg kan for eksempel forberede meg. Slik at det kanskje ikke skjer. Det er en mulighet jeg har oppdaget. På den måten at jeg lager en strategi, som det går an å hente fram når ting begynner å butte imot. En slik strategi – eller mulighet – er å implementere et slags tankemønster i hodet mens hjerne fremdeles fungerer til egen fordel, slik at en ikke ender opp i tankekjør. Det gjør at en har noe å ta tak i. Og kan forstå hva tankekjøret egentlig er, og hvilke muligheter det tilbyr deg.

Ett av tilbudene du kan få, er at alt skyldes noen andre. Enten noen i fortiden, eller noen en har rundt seg den dag i dag. Om bare noen andre var annerledes eller forsto, eller hjalp til, så ville alt bli bedre. Og så har en plutselig fått en annen enn seg selv en kan rette aggresjon, krav eller sorg mot, i stedet for å bruke muligheten til å se litt nærmere på seg selv og de mønstrene en på forhånd visste en ville ty til. Og en kan legge ansvaret over på en annen, og frita seg selv. For det er en annen mulighet en har; en kan gli motstandsløst inn i en offerrolle, mens en nekter å se at en samtidig gjør en annen til offer for sin egen motstandsløshet. Heldigvis finnes det også en annen mulighet. En kan be om støtte og aksept, og ikke forvente så mye av andre der en selv har kommet til kort. Selv vurderer jeg i hvert fall en slik innfallsvinkel i blant. Å få litt er ofte nok. En må ikke spise opp folk, suge energien ut av dem og forsøke å dra dem med ned i det mørket en selv har krøpet inn i. Om relasjoner fungerer på en god dag, så er det ikke slik at det på din dårlige dag er noen annen som skal bære ansvaret for det som måtte poppe opp i hodet ditt av grums eller følelser du vil skal gå over. Å innse og leve etter dette, er en mulighet vi alle har, som vi kan gripe etter.

Ja, ja, en ny dag, nye muligheter. Selv tar jeg som nevnt tak i muligheten til å bevege meg innimellom skrivingen. Og senere i dag skal jeg kose meg med en bolle lapskaus, for i går lagde jeg meg en diger kjele, så det å spise noe skikkelig er også en mulighet. Som jeg selv har grepet tak i og gjort mulig. Ikke noe bokselapskaus her.  Alt ble laget fra grunnen av. Heldigvis har jeg en stor pinnekjøttkjele, og jeg har en fryser og små porsjonsbokser, som gir meg mulighet til å lage opp mat på denne måten, og lagre til senere bruk. Godt å ha, om en ikke orker å lage middag en dag livet ikke er på det mest harmoniske, og en ikke vil bruke en formue på Fjordlands. Jeg har med andre ord benyttet meg av muligheten til å forutse, og til å planlegge. Og denne gangen lagde jeg nok til fjorten porsjoner, så det holder en stund, selv om jeg ga bort noen porsjoner til kjæresten også.

Og se, da ble det en blogg i dag også, bare fordi jeg grep muligheten, i stedet for å legge meg på sofaen og ete lete karbohydrater, mens jeg graver meg inn i min egen navle på jakt etter et fritak jeg uansett ikke vil finne der. Ikke verst av en gammel mann som allerede har løpt fra et frodig knippe muligheter i løpet av livet. Det er nesten så en skulle tro at muligheter yngler hele tiden, og at det alltid vil komme noen nye. For en herlig tanke! 

Dagens bilde viser et svart hull. Etter hvert ble hullet malt over. Og nå henger det endelige bildet som en utsmykning i et kontorlandskap her i Bergen, sammen med ord som håp, utsikt, frihet, styrke, identitet og andre.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:







tirsdag 26. juli 2016

Livet som var, som ble og går videre.



I går var det bursdagsfeiring for barnebarnet mitt. Og det ble veldig koselig for oss alle. Min datters familie, kjæresten min, hennes barn og jeg selv, hadde samlet oss. Den eneste som dessverre manglet var yngste datteren min, som bor på en annen kant av landet og arbeider og studerer der. Men vi som var tilstede spiste deilige kaker i alle farger som min herboende datter hadde laget, og satt sammen rundt festkledd bord med noe for enhver smak – om du liker søtt. Noe de fleste jo gjør. Jeg kjente at jeg ble stolt av datteren min. Hun er flink. Og en flott, tilstedeværende og empatisk mor. Mens jeg jo har blitt bestefar, som gjør så godt han kan. Så mens vi var der brukte jeg mest mulig tid til å leke litt med bursdagsbarnet. Noe som også var veldig kjekt.



Datteren min og mannen hennes er alltid flinke til å gjøre i stand. Men jeg tror det er datterens feminine side som tar litt av styringen ved slike anledninger. Hun liker å pynte. Det vil si at hun er kreativ. Om slike ting som kreativitet er arvelige, skal jeg ikke si så mye om, men jeg kan jo innbille meg det. Noe er jo arvelig, sies det. Og vi tar det med oss fra foreldrene våre.



Å ha litt tid sammen med barnebarnet er alltid veldig godt. Både i forhold til det som skjer der og da, men også fordi det dukker opp minner fra da mine egne barn var små, og fra da jeg selv var liten. Saker og detaljer og minner en ikke går rundt og tenker på til daglig, men som i en slik situasjon blir trigget og popper fram igjen. Samtidig får det meg til se på ting med litt perspektiv.

Da jeg var tjue, var jeg et par år i et forhold til ei som var fem år eldre enn meg, og som hadde et barn. Den gang opplevde jeg de fem årene i aldersforskjell som om hun var langt mer voksen enn meg. Skikkelig voksen, liksom, nesten gammel, mens jeg var bare ynglingen med et lengtende hjerte, et kaotisk hode og diffus kjerne. Når jeg i dag ser på døtrene mine som har bikket tjuefem begge to, så ser jeg at den unge damen fra 40 år tilbake kanskje ikke var så gammel likevel. Det får meg til å føle at jeg nå kan forstå henne bedre enn jeg gjorde den gang. Både hennes fortid, hennes rammer og det kaoset hun selv kanskje opplevde inni seg. Og at det bak det jeg så eller tilla henne, lå både usikkerhet, sårbarhet, lengsel og mye av det samme som preget meg på den tiden, og sikkert også er en del av døtrene mine sin hverdag. Slik blir det med mange ting som en gang var; med tiden får de en litt annen farge.

Når jeg går inn i slike minnerom, så slettes i blant tiden litt. Jeg opplever at livet mitt har gått veldig fort. Piff og poff, noen smil og et par blåmerker, så er jeg plutselig seksti. Men samtidig blir det litt som at alt henger sammen, og blir nå. For selv om kroppen får sine spor av alderen, så oppleves mye av det jeg bærer inni meg i blant like duggfriskt, selv om mange detaljer selvfølgelig har forsvunnet. Men det jeg husker blander seg sammen med den jeg er i dag, på et vis som får meg til å tenke at vi alle er mer enn det vi holder fast ved i hverdagen. Vi er på et vis alt vi var, er og skal bli på en gang, kjennes det litt ut som.



Selv om jeg kan få noen små filosofiske øyeblikk med slike tanker etter en koselig familiekveld, så er jeg veldig klar over at vi ved hjelp av tidens tann også tilpasser den virkeligheten vi har vært i, slik at vi kan leve best mulig med den. Minner slipes og tilpasses slik at de passer best mulig til den vi ønsker å være. Det blir litt på samme vis som at vi tilpasser ideen om den tiden vi har igjen å leve etter hva vi ønsker eller er i stand til å ta inn over oss av muligheter. Slik at nuet på den måten blir en sannhet med modifikasjoner. Og dette kjente jeg litt på da jeg ble alene igjen i går kveld, og kom over noe redaktør Ove Mellingen hadde skrevet. Det omhandlet hans egen oppvekst, og hadde tittelen Faren min rørte meg aldri mer etter den dagen.

For meg er det ikke vanskelig å relatere meg til tittelen, som viser til hvordan Mellingen sto opp mot sin far. For jeg opplevde noe lignende. Men der Mellingen viser til sin voksende styrke og manndom og skildrer lite som omhandler frykt eller usikkerhet i situasjonen, var det i mitt tilfelle mindre heroisk, og mer slik at jeg veivet i panikk da jeg ble banket opp, og at neven min på et eller annet vis må ha truffet leppa til min far, slik at han begynte å blø.

Jeg kan ikke huske at han slo meg etter det. På den annen side, vold har mange former. Både verbalt og mentalt. Så undertrykkelsen, nedverdigelsene og bekreftelsene på min mangel av verdi sluttet likevel ikke samtidig med slagene. Frykten min stoppet heller ikke der. Jeg forventet alltid et slag i ansiktet. Et angrep. Og slik er det den dag i dag. Jeg venter fremdeles på et angrep, fra en eller annen, om jeg for eksempel går i byen alene. Det sitter i kroppen min, og jeg klarer ikke alltid å skille meg fra det.

Dette minnet jeg fortalte om nå, er likevel litt usikkert for meg, med tanke på konsekvensen. For det finnes et annet minne, hvor jeg etter å ha blitt banket ettertrykkelig, fikk støtte fra min to år eldre bror, som sto opp og sa til min far at neste gang jeg ble slått, ville han gå imellom. Hvem av disse to episodene som skjedde først eller sist, kan jeg ikke huske. Mye av oppveksten min framstår som en grøt som er most sammen i tiden, der bare enkelte rosiner og torner framstår som helt tydelige.

Det var nå det. Når det gjelder dette med å tilpasse virkeligheten som var, til den personen en er i dag, så reagerer jeg på noe Mellingen gjør i historien sin. Han pakker volden og overgrepene inn i noe som kan minne om å unnskylde sin far, tuftet på at dette med at slag og juling var en oppdragelsesform som hadde røtter i den tiden han vokste opp i. At dette var normen. Men dette tror jeg er en tilpasning han gjør i etterkant, uten at jeg vet hvorfor han velger den.

Selv om jeg vokste opp med vold, så ble ikke majoriteten av vennene mine utsatt for det samme. De gikk ikke rundt og var redde for å gå hjem. Det var ikke det som var normen. Og de møtte ikke en knyttneve som kom som et tog ut av intet og kjørte seg inn i ansiktet ditt, uten at du var klar over at det ville skje. Så i mitt hode var dette med volden i mitt hjem et unntak. Hele familien min var et unntak. Vi var noe som levde på sidelinjen. Som en svulst få visste om, og ingen ville snakke om. 

Selv om mange nok opplevde et klask på rumpa i ny og ne, er tung vold og frykt over mange år likevel noe annet. I mitt tilfelle skjedde volden med greiner fra trær, belte, håndflater og knyttnever. Jeg husker også tydelig riset som sto på kjøkkenet da jeg var et ganske lite barn. Det sto festet bak ryggen til komfyren. Veldig synlig. Og det ble brukt mot bar hud både av min mor og far. Men da min mor ved et punkt sluttet med å slå, fortsatte min far. Og da jeg ble litt større, måtte jeg i blant gå i skogen og kappe en gren selv. Om jeg da forsøkte å slippe unna med en som var for tynn, måtte jeg hente en ny. Og så ble jeg beordret til å kle av meg.

Jeg kjøper heller ikke unnskyldningen Mellingen framlegger, som går på arvesynden. Det vil si at hans far kopierte sin far, som kopierte sin far, osv.  Vi har alle valg, tenker jeg. Og jeg tenker at han gjennom en slik framstilling av arv fratar sin far det å ha hatt disse valgmulighetene, og derfor også eneansvaret for slagene.

Jeg har ikke tydd til samme oppdragerform som min far. Mine barn har ikke fått smake belte eller knyttnever i ansiktet. De har ikke gått rundt med bloduttredelser på kroppen eller hovne, blå øyne. Og jeg tviler på at barnebarnet mitt vil få oppleve det. Så arvesynden som forklaring holder ikke når det kommer til dette med å ta egne valg. Og det provoserer meg at noen velger en slik tilpasning av virkeligheten.

Livene våre tar oss. Og vi er opportunister som vil overleve. Uten å rette akkurat dette mot Mellingen og hans historie, så tror jeg mange av oss tilpasser minnene våre på et vis som skal gjøre det lettere å leve med dem, og med hvem en har blitt behandlet som. På samme vis som vi tilpasser de valgene vi gjør i dag, for at de på et merkelig vis skal framstå som vi ønsker de skal se ut, mer enn hva de kanskje egentlig er motivert av, slik at vi på en måte kan oppnå illusjonen av skyldfrihet eller at vi «har rett til» ting, mens vi doper oss på det som er tilgjengelig. Og det er ikke alltid ei sprøyte, ei flaske eller ei pille, men langt oftere livsløgner, illusjoner og alt det materielle som skal hjelpe oss vekk fra det noen kaller sjelens ensomhet. Men det kan hende jeg tar feil.

Om du vil lese en annen blogg som handler om livet som var og livet som ble, så ta en titt på denne, som skrives av ei dame som heter Rønnhaug. Hun var naboen min for mange år siden, uten at jeg den gang visste noe som helst om hennes historie.

Og da har jeg vel skrevet nok for i dag. Det er ikke lett å se seg selv uten å legge føringer.  Livet er heller ikke alltid enkelt. Vi frykter i blant framtiden, slik at vi ikke vil tenke på den eller lager oss drømmebilder, og vi sliter til tider med fortiden, slik at vi ikke vil se tilbake på den.  Men selv om alt etter hva jeg selv i blant tenker henger sammen, i det som er oss selv som et selvstendig individ i et stort nå, så har vi likevel dette nuet vi kan være tilstede i, og muligheten til å ta noen valg der. Som å komme sammen for å feire en liten toåring. Snakke litt sammen, leke litt, sette pris på hverandre og hverandres egenskaper. Ikke alt er alltid like lett i livene våre, men det som er fint er det mulig å la vokse og få skinne litt, uten samtidig å fortrenge det som er vanskelig. Det vanskelige har også sin plass, sin tid, sin årsak og sin konsekvens. Men vi trenger ikke å la det råde grunnen alene.



Dagens bilder er fra gårsdagen, og gaven vi hadde med til bursdagsbarnet var et lite lekekjøkken i hardplast. Myke pakker suger jo.

Husk alltid å spørre først, før du legger ut bilder av barn på nett.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: 








søndag 24. juli 2016

Hello Darkness, My Old Friend.



I går skinte solen fra en blå himmel i Bergen, og jeg fikk slikket litt sol på verandaen. I dag skal etter hva meldingen sier solen også glede oss med sitt nærvær, men fram til nå ser det litt grått ut. Jeg håper det bedrer seg utover dagen, for fra i morra av kommer drittværet igjen. Eller i morgen, som de sier i Bergen, med -en som ending og ikke -a. Etter å ha bodd her i 36 år henger fremdeles a-endingene igjen. En gang østlending alltid østlending, ser det ut til.

Det er mye som kan henge igjen over mange år. Jeg har for eksempel et tydelig arr på det ene kneet, etter lek i barndommen. Vi var noen gutter som krabbet inn på en låve gjennom et hull i gulvet, for å hoppe i høyet. Men over hullet sto det en sirkelsag. Og et kne fikk unngjelde. Mitt. Sånt skjer. Ting straffer seg. Heldigvis sto saga stille.



Andre ting som kan henge igjen er mønstre. Et av mine mønstre er å rakke ned på meg selv. Ofte fordi jeg er den jeg er, føler slik jeg føler, tenker slik jeg tenker. Og nå har jeg hatt et par dager hvor denne siden av meg har poppet fram tydeligere enn til vanlig. Det igjen gjør meg nedstemt. Noe som har ført til et par dager uten trim. Og så rakker jeg ned på meg selv av den grunnen også. Om jeg kommer til å rakke ned på meg selv på grunn av dette innlegget, er vel også ganske sannsynlig. Er en først i gang så er en i gang. Og hvor ligger egentlig poenget ved å legge det ut på nett? Men i dag skal jeg i hvert fall trimme litt. En kan ikke bare sette seg på spiralen nedover og så la det stå til. Noen ganger må en i stedet sette på bremsene før en når bunnen med et splætt.

Jeg kan ikke med sikkerhet si hva det er som gjør at jeg har denne siden i meg, som får meg til å rakke ned på meg selv og føle meg som dritt under skoa på samfunnets ellers velpleide såle. Men jeg har noen teorier. Og den teorien som stikker seg fram, omhandler nok det å vokse opp med en opplevelse av å være verken ønsket eller bra nok. Og så satte det seg fast i meg. Etter år med avvisninger, vold, trusler og bekreftelser på at en er feil, aldri klarte å strekke til, og at en fortjener å bli straffet for det. Som ved turen opp i hullet i låven og arret på kneet. Den lille episoden straffet seg. Og akkurat som ved det synlige arret, forsvinner heller ikke de som ikke er så synlige. I stedet må jeg leve med dem. Noe jeg stort sett klarer ganske greit etter hvert, selv om det blir noen små eller store knefall fra tid til annen.




Hva som er årsaken til fallet i stemningsleiet denne gangen, er egentlig ikke så viktig å skrive detaljert om. Men det handler vel mye om sosiale ting. Relasjoner hvor jeg ikke klarer å være den jeg ønsker å være, i tillegg til at jeg viker unna ting jeg ikke er trygg på. Noe som ikke er uvanlig her på berget, men noen ganger blir det mer synlig for meg enn det er til vanlig. Og det en ser, må en jo forholde seg til.

Ikke alt lar seg fortrenge. I stedet presser det seg i blant på. Noe som igjen fort ender med graving i sjel og hjerte og minnebanken, og så popper det fram bekreftelser på ting en ikke liker å forholde seg til, som igjen fører til enda mer nedrakking av en selv. En er jo likevel ikke noe verdt.  



De som driver med slike fritidssysler som beskrevet her, vet nok mye om dette. Hvor lett det er å ende opp med at alt er ens egen feil, og at det handler om hvem en er, mer enn hva en gjør eller ikke gjør. Uansett hvor snill og grei eller oppofrende, villig, hjelpsom eller smilende en kan være på en god dag, så ligger spøkelsene like under overflaten og venter, for så plutselig å bryte vannskorpa og gripe tak i deg igjen. Og så bærer det under. Ned til den stinkende gjørma, tangens kvelende fingre, likenes dømmende blikk og til den gammelkjente ensomheten. For jo, det er i blant litt ensomt der nede i grumset.

Ja, ja, foreløpig har ikke sola dukket opp her jeg bor, men jeg lever i håpet om et solgløtt i løpet av dagen. I år har jeg tatt i bruk verandaen min og kjøpt meg ei solseng. Noe som føles bra. Alt er jo ikke ille, forstå meg rett. Men om alt ikke er ille, så må det være lov å snakke om ting som dette likevel, tenker jeg. Det er jo ellers nok av ting folk brenner inne med og aldri setter ord på. Noe som er litt trist i seg selv. Men heldigvis er ikke det andre gjør eller unnlater min feil. Så der har du den.

Selv om ikke alt er like bra alle dager, så finnes det lyspunkt. Ett av dem er det nye synet jeg har fått på mat. Jeg spiser fremdeles rimelig sunt,  og jeg har ikke tydd til sjokoladen som trøst. Eller belønning. Så formen er egentlig bedre enn på mange år.




I går lagde jeg meg litt indrefilet av svin. Den kjøpte jeg for noen dager siden fordi datoen var dårlig, prisen derfor til å leve med, og så puttet jeg den i frysen fram til i går. Jeg spiste den sammen med poteter, broccoli og peppersaus. Smakte slett ikke verst. Og i dag skal jeg spise restene. Antagelig smaker det godt i dag også. I det hele tatt vil det sikkert dukke opp ting som føles bra i dag. Å skrive ned litt av det som kan være vanskelig, er ikke det samme som at alle andre dører lukker seg for bestandig. Og det leder meg fram til et lite dikt jeg skrev en gang da livet mitt var mye vanskeligere enn det er nå. Det handler vel kanskje om å våge å være hele seg, og det går slik:


vær en sol
og natthimmel
over et hus

vær loft og kjeller
vær glede
vær blues

vær et lysende  rom
og et svart rom
og et rødt

vær et anker
og et spørsmål
vær en dør som står på gløtt

 ***

I stedet for å legge ut bilder som illustrerer stemningsleiet slik det er akkurat nå, så la jeg ut noen bilder som er knyttet til gode minner, og gir en god følelse for meg å se på. En har jo alltid noe å velge mellom i de livene en lever. Jeg kan kanskje se litt trist ut på det øverste, men egentlig er jeg kjempestolt, for jeg har akkurat fått mitt første par fotballsko. Det var da, mens nå er nå. Og i dag fyller barnebarnet to år. Hipp, hipp, hurra!

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:







torsdag 21. juli 2016

Fortell noen hvem du er.



Pokemonfeberen raser visst i Norge. Og i Bergen. Og til og med i min nærhet. Men fram til nå har jeg ikke blitt smittet. Noe som ikke skyldes vaksinering. En kan ikke vaksinere seg mot alt. Hadde det vært mulig, hadde jeg vaksinert meg mot rimelig mye for lenge siden. For eksempel mot dårlig råd. Eller mot skam, og rødming. Angst hadde vel også kvalifisert for ei solid sprøyte. Og depresjon. Bare for å nevne noe.

Fantasi er fantasi og virkelighet er virkelighet. Mine vaksinasjoner begrenser seg derfor til ei årlig sprøyte mot influensa, og så har jeg vaksinert meg mot lungebetennelse. For disse diagnosene er ikke akkurat noe jeg trenger med mine dårlige lunger.

Når det gjelder Pokemon, så blir jeg nok uansett ikke smittet uten vaksinasjon. Jeg tror jeg er rimelig immun fra naturens side. Slike greier har aldri interessert meg, så det preller av som vann på gåsa. Men kjæresten min er smittet. I hvert fall litt. Og siden vi hadde sol i Bergen i går og får litt i dag, er hun ute og går.  Uten meg. Skal hun og jeg gå tur sammen må telefonen legges bort. Såpass krav til tilstedeværelse må en kunne stille, føler jeg. Å gå på tur med noen som har nesa i telefonen og som finner Pokemon mer interessant enn deg selv, er ikke et tema i min verden. Det trenger ikke en gang å være Pokemon det handler om. Å gå med nesa i telefonen på tur er ikke ønskelig uansett hva en ser etter, fordi det tar oppmerksomheten bort fra det en kan kalle en vanlig samtale.

Til vanlig er ikke dette med telefon eller data noe problem for min kjære og meg selv. Vi bor jo hver for oss, og når vi er sammen legger vi det stort sett bort, om det ikke er noe kunnskap vi trenger å google oss fram til for å fylle på med i en samtale. Og dette med Pokemon er heller ikke noe problem. Jeg lar bare være å forholde meg til det på annen måte enn å være aksepterende, om ikke akkurat engasjert. En må jo ikke gjøre absolutt alt sammen, en kan gjøre noe hver for seg også. Såpass får en unne hverandre. Men noen opplever nok at skjermer tar for mye oppmerksomhet i heimen.

I går så jeg en reprise på en episode av Brille. Der ble det vist til en undersøkelse der par ble spurt om hva de opplevde som mest irriterende hos kjæresten/vennen/partneren/ektefellen. Og det var faktisk ikke skjermene som scoret høyest. Det var for mye fokus på bagateller som gikk av med seieren. Du vet, det å henge seg opp i detaljer og aldri stoppe med å mase, kjase, tygge hverandre langsomt i biter i et forsøk på å få igjennom sine ideer eller krav. Uansett viktigheten av temaet.

Selv maser jeg en del. Selv om jeg kaller det å snakke om temaer som bør snakkes om i stedet for å vike unna dem. Så jeg snakker om det meste. Ikke minst om meg selv. Men også om saker jeg tenker og føler eller opplever som fornemmelser eller muligheter. Så jeg kan også kalle det å vise interesse. Eller å være engasjert. Tilstedeværende. Det er i det minste egenopplevelsen. Hva andre mener vet en ikke alltid.

Selv om snakketøyet er lett å sette i gang når kjæresten og jeg er i sammen, så tror jeg ikke jeg har så veldig sterkt fokus på bagateller som hvor eller hvordan skoene skal stå, hvordan en skal klemme på tannkremtuben eller andre småting. Noe som selvfølgelig hjelper på dette, er at vi ikke bor sammen, men har ansvaret for hvert vårt hjem. Selv om det i seg selv ikke hindrer en i å ville hjelpe, om en ser at hjelp er en fordel. Enten det nå er i ord eller handling.

I noen forhold kan det oppstå en maktkamp. Selv er jeg ikke så opptatt av makt. Noe kjæresten heller ikke er. Så vi slipper de maktkampene. I stedet forsøker vi med aksept. Aksept funker minst like godt som makt i hverdagen. Dette vet jeg. For jeg har forsøkt å leve i forhold med maktkamper også. Noe som ble mindre vakkert etter hvert. Omsorg og velvilje og det å gi hverandre rom og muligheter er langt bedre. Så det å akseptere at Beate flyr rund og jakter Pokemon er ingen utfordring. I stedet er det kjekt at hun er ute og går. For det å gå er uansett en bra ting. Både for fysikken og psyken.

Dette siste vet jeg også noe om. For etter å slitt sofaen med innbitt vilje og utholdenhet over flere år, har jeg nå satt legemet i bevegelse noen måneder. Og det har gitt uttelling. Selv om det også gir noen utfordringer. Blant annet er dørstokkmila stadig der. Ting må velges og så fullføres. Det kommer ikke rekende på ei fjøl. Så jeg må veldig ofte tvinge meg selv til å komme i gang. Men har jeg først kommet i gang, funker det fint.

En annen konsekvens min nye måte å leve på gir, er at jeg maser om det. Eller snakker om det. Kjært barn har mange navn. For det er jo slik, at jeg fremdeles er nyfrelst innenfor denne helse, sunnhetsgreia. Og det er jo gjerne slik med de nyfrelste, at de kjaser om det. Det hjertet er fylt av renner munnen over med, halleluja. Dag ut og dag inn. Her på bloggen og i hverdagen ellers. Enhver anledning er en god anledning. Så kjæresten min må leve med dette. Noe hun ser ut til å klare rimelig greit.

Jeg liker å gi råd. Her på Vannlandet kan jeg gjøre det helt fritt, uten å bli bedt om det først. Og dagens råd er: 

Snakk! Snakk med noen. Snakk med hverandre. Våg å si det du kanskje har brent inne med. Fortell noen hvem du er. Og lytt. Lytt til det som noen ønsker å si deg. Det noen kanskje trenger å si. Kanskje skaper dialogen i seg selv en bevegelse mot noe.

Nå skal jeg runde av. Morgentrimmen venter. I kveld skal jeg på foredraget som jeg skrev om i forrige innlegg. Og filosofen som skal holde det, heter ikke Jan Mogens, som jeg skrev tidligere, men Jan Mogens Vårdal. Noen ganger går ting litt kjapt i svingene.

Et lite utdrag hentet fra innbydelsen til foredraget:

«Foredraget skal omhandle den undertrykkelsen som vi er blitt tvunget til å utøve over oss selv, den undertrykkelsen som vi selv tar del i. Videre skal det omhandle hvordan det er mulig å frigjøre seg fra denne undertrykkelsen, men ikke konkrete former for terapi.

Det er forskjellige forhold som undertrykker:

- Den normaliserende makten i samfunnet som krever at vi alle skal være og gjøre som de andre, og som påtvinger oss disiplin, lydighet og likhet, slik denne makten er beskrevet av blant annet Søren Kirkegaard, Alice Miller og Aksel Sandemose.

- Den ødeleggende konkurransen mellom menneskene samt prestasjonskravene og perfeksjoneringskravene som omgir oss.»

Dagens bilde handler om makt og overgrep, om det å trykke ned.

Bjørn

Dagens link:







  

tirsdag 19. juli 2016

Alibaba, fokus og Pitbulls



For tiden blir det nedfelt litt tanker rundt mat, her i Vannlandet. Og i dag fikk jeg lyst et foto av seneste forsøk på den fronten, som du kan se over her. Dette er en italiensk rett, som kalles Osso bucco, med et dryss av salat over. Salaten kalles Gremolata. Selv valgte jeg å servere det med potetmos i stedet for ris som nok er mer vanlig, noe som smakte ypperlig. Og ja, jeg lagde rikelig, så i dag blir det tredje dagen jeg har dette til middag, men så er det tomt.

Min Osso bucco ble laget på kalveskank, noe som gjorde et merkbart innhugg når det kommer til kontoen min. En kan visst lage det på annen type skank også, lam eller svin, så det er vel egentlig bare fantasien som setter grenser. Sag bare ikke av deg beina du står på om begjæret tar tak i deg. Alt har sin pris.

Siden mat koster penger, og god mat gjerne mye penger, går det også an å bruke fantasien til å være sparsommelig, når kreativiteten krever deg og smaksløkene flommer over som om du var en av Pavlovs bikkjer, hver gang du går i butikken. En ikke gå til verket blant hyller og frysedisker som en gælaggressiv Pitbul. En kan for eksempel skrive en handleliste før en går, så ikke alt kjøpes på impuls. Og en kan lage mat til flere dager, slik at en får brukt opp ingrediensene. Det er jo ikke spesielt økonomisk å kjøpe for eksempel en krydderplante om alt du trenger er en tredjedel av den. Om du da ikke fryser restene til en annen gang i stedet for å hive dem. Å kaste er dyrt. En kan også plante ut urtene i hagen eller i ei blomsterkasse, etter at du har tatt det du trenger der og da. Det gjør kjæresten min.

En annen ting som kan hjelpe på en trang økonomi, er å sjekke kjøledisken der de legger varer som holder på å gå ut på dato, om butikken du frekventerer har en slik kjøledisk. Om du ikke trenger det du da måtte finne med en gang, så sleng det i frysen, da holder det seg og du kan glemme datoen en stund. Selv fant jeg for eksempel en urtemarinert svinefilét der i går, som kostet kun et par, tre tiere. For meg som bor alene kan den rekke til tre middager, om jeg bruker litt godt med tilbehør. Fram til jeg vet hva tilbehøret skal være, ligger herligheten og venter i frysen. Sammen med noe fisk og annet jeg har funnet i samme disk. Fungerer utmerket.

Å få i seg litt god mat som attpåtil ikke ruinerer økonomien, er bra på så mange felt. Om du makter å gjør det sunt, har du den fysiske gevinsten, men også det mentale påvirkes. For det første fordi fysikk og mental helse går hånd i hånd, men også fordi det å nyte noe gir et løft i seg selv. Et løft gir det også om en klarer å ikke rævkjøre økonomien, og det stopper ikke der, for løftet kan en også bli av planlegging av retter og forventningen til et godt måltid. I tillegg til at en gjerne får oppleve å beherske noe. Å stappe seg med en pose chips fungerer ikke helt på samme måte. Det gir mer i retning øyeblikkelig tilfredsstillelse av begrenset varighet, men ikke stort mer enn det. Det blir for lettvint.

For dem som måtte like å eksperimentere med nye smaker og retter, kan jeg by på denne linken. Jeg kom over denne matbloggen for et par dager siden, og den viser grei mat fra flere land. Jeg gleder meg til å forsøke på noe av det. Mye er fra Midtøsten, og mat fra den regionen blir nytt for meg. Bloggen kalles Alibabasmat. Du kan også legge deg til en facebookside og følge matbloggeren der.

Mat er godt, og den bærer i seg muligheten til å gi noe på mange felt. Men litt åndelig påfyll trenger en også i blant. Og om et par dager skal kjæresten og jeg delta på en forelesning med filosofen Jan Mogens Vårdal, fra Universitet i Bergen. Temaet er psykisk undertrykkelse og frigjøring. Kjæresten min var innom nevnte mann, men også temaet, da hun tok exphil for ikke lenge siden, men litt oppfrisking er sikkert til å leve med. Og det er kjekt å finne noe vi kan gjøre sammen. Nå studerer Beate antikkens litteratur og leser gresk mytologi, og det er grenser for hvor langt jeg kan følge henne der, om jeg ikke investerer like mye tid i det som henne. Og det gjør jeg ikke. Jeg har jo mine egne greier. Jeg har kunsten min, og nå for tiden er jeg veldig fokusert på dette med mat, bevegelse og helse. Men likevel, å dele noe er bra. Vi har vært på et par forelesninger med samme filosof før, og det setter alltid i gang noen tanker som vi kan spinne videre på i etterkant.

Dagen i dag skal ellers vies litt fysisk fostring, som de kalte det i gamledager. Etter en runde med kink i ryggen og en smertefull skulder, føles det nå som om kroppen fungerer igjen. Om jeg skal gå tur har jeg ikke bestemt meg for enda. Det regner. Som det gjør stort sett hver dag. I går var det derimot et opphold, og da var jeg ute og gikk. Det var det flere som var. Mange av dem med nesa i telefonen. Jeg regner med at det er Pokemonfeberen som har fått dem opp av stolen og ut for å gå. Og bra er jo det. Langt bedre enn å bare sitte foran pc-skjermen. Selv er jeg likevel ikke så fascinert av den greia der. Spill på data har aldri interessert meg. På den annen side er det mye annet som interesser meg.

Da var dagens blogg godt på vei mot sin endelige form. Vannlandet er i utgangspunktet ment å handle om et liv med utfordringer, men jeg tenker at det ikke nødvendigvis må begrense seg til klaging og syting av den grunn. Det går an å ha fokus på de gode tingene i livet også, selv om utfordringene ofte dukker opp, og forsøke å få det som er positivt til å ta sin rettmessige plass. For gode ting finnes jo i denne vår terrorfylte verden. Det skal ikke stå på det. En må bare finne en måte som kan hjelpe en til å få oppleve dem. Og ikke grave seg ned i bare elendighet. Man er det man spiser, sier et gammelt munnhell. Men en er også det en tenker. Og det en leser.

Om du leser alt som skrives i diverse personlige historier og blogger om pur lidelse og oppgitthet, for deretter å gå til bloggene med unge damer som streber etter å få til fasaden på lives mange felt, videre til å glo på diverse videoer av for eksempel mishandlede dyr, så ender du kanskje opp med fokus fastlåst i mye skit du ikke kan gjøre så mye med, mens du klorer deg mentalt til blods i avmakt, smerte og frustrasjon, og føler du drukner i limbo midt i mellom all glorifiseringen og møkka. Hvis du går videre til å lese alt om terror og død og fordervelse som finnes i avisene og dukker opp på alle verdens skjermer for tiden, så blir dette virkeligheten din. Den blir litt uoverkommelig. Og det er kanskje ikke så sunt. Det er sunnere å ha litt fokus på noen små ting som en faktisk kan beherske, og gi det en solid jafs av hverdagen din. Uten at dét heller bør få ta helt av, og gjøre deg totalt enspora.

Alt med måte, vil vel derfor være et godt råd å etterleve for både deg og meg, servert nå helt på tampen av disse tankene, så da skriver jeg ned det: Alt med måte.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link:


søndag 17. juli 2016

De gale har det godt.



Man sier så mangt. Ikke alt av det som sies er det like mye hold i, men i blant gidder vi ikke å se nærmere på det, fordi det passer inn i et eller annet bilde vi har fra før. Eller bare fordi det høres så riktig ut, og kanskje blir formidlet med autoritet og overbevisning. Så vi svelger det uten å tygge en eneste gang. Lar det bare ski rett ned, og gjør det til vårt eget, før vi spyr det opp igjen ved en gyllen anledning, og lar en ny få svelge den ufordøyde gørra. På den måten holder vi liv i ting gjennom å spy opp alt mulig rart vi har vært villige til eller ønsket å svelge uten motforestillinger. Ikke minst når det kommer til bildet av oss selv, som gjerne er avhengig av bli sett i forhold til det bildet vi har av andre, svelger vi villig både søtt og salt. Kontraster er det beste vi vet, om det kan styrke bildet vi ønsker å ha av oss selv.



De gale har det godt, sies det i blant. Men akkurat det blir det vel ikke så mye hold i før de gale selv sier VI har det godt. Og det sier vel kanskje ikke de gale, i hvert fall ikke hele tiden, eller bare. På den annen side så KAN de gale ha det godt. Og er i stand til å formidle det. Akkurat som folk flest. Det vil si at de gale kan skille mellom saker de føler - det gode og det vonde. Akkurat som du kan, om du er en av dem som påberoper deg å ikke være gal.

De gale kan også skille mellom hat og kjærlighet, sorg og fryd. Og de kan skille mellom surt og søtt og bittert. De kan til og med skille mellom bæsj og sjokolade, når det kommer til dette med mat og smak. Dette er noe jeg vet, for jeg er en av de gale, og jeg er glad i sjokolade, men spiser likevel ikke min egen bæsj. 

Jepp, jeg er gal.  Jeg har papir på galskapen, så da må det jo være sant. Selv om galskapen min ikke strekker seg lenger enn til angst og depresjoner som får tanker og følelser til å krølle seg en del, så kvalifiserer det til at jeg kan kalle meg psykisk syk, dvs gal. Eller feil. Feil er nok et ganske dekkende ord, selv om gal også fungerer. For i folks øyne er det vel en feil vi snakker om her. Noe som ikke helt klaffa i laboratoriet. På linje med å få to neser, eller noe lignende. Enten den feilen en må leve med skyldes en genfeil eller at noen i løpet av livet gjorde noe mot deg som var feil, eller galt, gjerne begge deler, som ledet til at du fikk et utfordring som folk liker å klassifisere som feil, mer enn de liker å klassifisere det som en del av mangfoldet. 

Selv om jeg er feil, har jeg det ikke godt hele tiden, merkelig nok, selv om noen sier med overbevisning at de gale har det godt. I blant har jeg det faktisk ganske dritt. Men jeg har det også veldig bra fra tid til annen, tro ikke noe annet. Og jeg fortjener å ha det litt godt, tvil ikke på det. Det er ikke slik at de gale MÅ lide hele tiden. Ikke en gang om de har en uføretrygd slik som jeg har endt opp med, må de lide hele tiden. Selv om noen kanskje synes de BØR vise tydelig at de har det ille, og blir provosert om de ser ut til å ha en god dag fra tid til annen.

I tillegg til å ha god dager, kan jeg elske og hate, skille mellom sorg og fryd, tap og seire, og som nevnt mellom de forskjellige smakene av ting jeg lar berøre tungen. Derfor kunne jeg glede meg over et måltid jeg delte med kjæresten og datteren hennes i går. Et måltid med italiensk inspirasjonskilde - yummi. For å si det mildt, så var det til å spise opp. Og spist opp ble det. Rubb og stubb. Jepp, jeg er en ypperlig amatørkokk, selv om jeg er både beskjeden og gal så det holder.

Det øverste bildet i dagens blogginnlegg viser deigen til det som skal bli glutenfritt Foccaci, som er pannestekt brød med olivenolje og rosmarin. Og ja, det ble et godt brød. Og som du ser av de andre to bildene rett under her, spiste vi noe av det til en tomatrett bestående av plommetomater, biter av brie, dill, olivenolje, balsamicodressing, pepper og flaksalt. Og vi spisset det hele med Serranoskinke og god Chorizopølse. Og ja, jeg vet at den pølsa er spansk og ikke italiensk, men jeg er gal nok til at jeg lot det stå til, bare fordi jeg kan. Snakk om å være rebell.





I dag skal jeg ta det italienske temaet videre, og lage Osso bucco, som er en italiensk gryte laget på kalveskanker. Den skal serveres med en salat av persille, sitron og hvitløk, som kalles Gremolata. Og dette gleder jeg meg til. Selv om jeg skal lage vanlig, norsk potetmos til, fy og fy, det er jo helt på kanten, akk o ve - I know - men vi gale er i stand til litt av hvert i matveien, og kan skeie ut med mer enn spanske pølser. Å glede oss over maten selv om den ikke følger boka slavisk er vi også i stand til. Ikke verst. Selv om vi også misliker ting. Jeg, for eksempel, misliker spekesild og lever og blodpølse. Og antagelig min egen bæsj.

I tillegg til å glede meg over maten jeg lager, er jeg som representant for de gale forbausende nok også i stand til å glede meg over å dele et måltid med noen. Du vet, sitte og prate, smile le og slenge ut noen tanker mens en spiser. 

I det hele tatt er jeg i stand til å glede meg over ganske mye, selv om jeg også kan mislike ganske mange ting, grue meg til mye rart, bli bekymret og redd og ha dager hvor alt egentlig er bare føkkings bedritent, slik at jeg helst bare vil låse døra og være i fred fra alle andre. Men de greiene er kanskje ikke noe som er karakteristisk bare for oss gale, egentlig, for sånn er det vel med deg også, skulle jeg tro. Selv om du kanskje er nesten helt riktig, og ikke fullstendig feil. 

Følelser kan være til glede, men kan også være en utfordring. Angst er bare følelser. Jeg har angst. Noen ganger lite, andre ganger mye, men jeg har den alltid liggende i skyggene rundt meg. Det vil si at jeg føler noe.

Du er heller ikke uten følelser, håper jeg, i stedet føler du vel både det ene og det andre fra tid til annen. Slikt som sorg og smerte og glede og forventning og håp, bare for å nevne noe. Du søker stillhet og liv, du leser bøker, ser filmer som får deg til å kjenne på noe, teater og andre kunstuttrykk, og du kjenner musikk som en fysisk tilstedeværelse i kroppen, demper eller skrur opp volumet i livet ditt for å forsterke det du føler, for å flykte eller gå i møte med det. Du har minner og forventninger, lengsler og frykt som definerer den du er. Akkurat slik som jeg har det, enda jeg er feil og du er riktig. Så kanskje vi tross alt ikke er så forskjellige, når det kommer til stykket, du og jeg. Til tider kan du føle deg som en lort, mens andre ganger kan du føle deg helt konge, akkurat som jeg kan. Og med det lille, skremmende tankekorset, skrur jeg opp volumet til Madrugadas Majesty og runder av dagens Vannland, før jeg drar bort til kjæresten og lager oss litt deilig mat.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:






De gale har det godt.



Man sier så mangt. Ikke alt av det som sies er det like mye hold i, men i blant gidder vi ikke å se nærmere på det som sies, fordi det passer inn i et eller annet bilde vi har fra før. Eller bare fordi det høres så riktig ut, og kanskje blir formidlet med autoritet og overbevisning. Så vi svelger det som sies uten å tygge en eneste gang. Lar det bare ski rett ned, og gjør det til vårt eget, før vi spyr det opp igjen ved en gyllen anledning, og lar en ny få svelge den ufordøyde gørra. På den måten holder vi liv i ting gjennom å spy opp alt mulig rart vi har vært villige til eller ønsket å svelge uten motforestillinger. Ikke minst når det kommer til bildet av oss selv, som gjerne er avhengig av bli sett i forhold til det bildet vi har av andre. Da svelger vi villig både søtt og salt. Kontraster er det beste vi vet, om det kan styrke bildet vi ønsker å ha av oss selv.



De gale har det godt, sies det i blant. Men akkurat det blir det vel ikke så mye hold i før de gale selv sier VI har det godt. Og det sier vel kanskje ikke de gale, i hvert fall ikke hele tiden, eller bare. På den annen side så KAN de gale ha det godt. Og er i stand til å formidle det. Akkurat som folk flest. Det vil si at de gale kan skille mellom saker de føler - det gode og det vonde. Akkurat som du kan, om du er en av dem som påberoper deg å ikke være gal.

De gale kan også skille mellom hat og kjærlighet, sorg og fryd. Og de kan skille mellom surt og søtt og bittert. De kan til og med skille mellom bæsj og sjokolade, når det kommer til dette med mat og smak. Dette er noe jeg vet, for jeg er en av de gale, og jeg er glad i sjokolade, men spiser likevel ikke min egen bæsj. 

Jepp, jeg er gal.  Jeg har papir på galskapen, så da må det jo være sant. Selv om galskapen min ikke strekker seg lenger enn til angst og depresjoner som får tanker og følelser til å krølle seg en del, så kvalifiserer det til at jeg kan kalle meg psykisk syk, dvs gal. Eller feil. Feil er nok et ganske dekkende ord, selv om gal også fungerer. For i folks øyne er det vel en feil vi snakker om her. Noe som ikke helt klaffa i laboratoriet. På linje med å få to neser, eller noe lignende. Enten det nå skyldes en genfeil eller at noen i løpet av livet gjorde noe mot deg som var feil, eller galt, gjerne begge deler, som ledet til at du fikk et utfordring du må leve med som folk liker å klassifisere som feil, mer enn de liker å klassifisere det som en del av mangfoldet. 

Men selv om jeg er feil, har jeg det ikke godt hele tiden, merkelig nok, selv om noen sier med overbevisning at de gale har det godt. I blant har jeg det faktisk ganske dritt. Men jeg har det også godt, tro ikke noe annet. Og jeg fortjener å ha det litt godt også, tvil ikke på det. I tillegg kan jeg elske og hate, skille mellom sorg og fryd, tap og seire, og som nevnt mellom de forskjellige smakene av ting jeg lar berøre tungen. Derfor kunne jeg glede meg over et måltid jeg delte med kjæresten og datteren hennes i går. Et måltid med italiensk inspirasjonskilde - yummi. For å si det mildt, så var det til å spise opp. Og spist opp ble det. Rubb og stubb. Jepp, jeg er en ypperlig amatørkokk, selv om jeg er både beskjeden og gal så det holder.

Det øverste bildet i dagens blogginnlegg viser deigen til det som skal bli glutenfritt Foccaci, som er pannestekt brød med olivenolje og rosmarin. Og ja, det ble et godt brød. Og som du ser av de andre to bildene rett under her, spiste vi noe av det til en tomatrett bestående av plommetomater, biter av brie, dill, olivenolje, balsamicodressing, pepper og flaksalt. Og vi spisset det hele med Serranoskinke og god Chorizopølse. Og ja, jeg vet at den pølsa er spansk og ikke italiensk, men jeg er gal nok til at jeg lot det stå til, bare fordi jeg kan. Snakk om å være rebell.





I dag skal jeg ta det italienske temaet videre, og lage Osso bucco, som er en italiensk gryte laget på kalveskanker. Den skal serveres med en salat av persille, sitron og hvitløk, som kalles Gremolata. Og dette gleder jeg meg til. Selv om jeg skal lage vanlig, norsk potetmos til, fy og fy, det er jo helt på kanten, akk o ve, I know, men vi gale er i stand til litt av hvert i matveien, og kan skeie ut med mer enn spanske pølser. Å glede oss over maten er vi også i stand til. Ikke verst. Selv om vi også misliker ting. Jeg, for eksempel, misliker spekesild og lever og blodpølse. Og antagelig min egen bæsj.

I tillegg til å glede meg over maten jeg lager, er jeg som representant for de gale forbausende nok også i stand til å glede meg over å dele et måltid med noen. Du vet, sitte og prate, smile le og slenge ut noen tanker mens en spiser. 

I det hele tatt er jeg i stand til å glede meg over ganske mye, selv om jeg også kan mislike ganske mange ting, grue meg til mye rart, bli bekymret og redd og ha dager hvor alt egentlig er bare føkkings feil, slik at jeg helst bare vil låse døra og være i fred fra alle andre. Men de greiene er kanskje ikke noe som er karakteristisk bare for oss gale, egentlig, for sånn er det vel med deg også, skulle jeg tro. Selv om du kanskje er nesten helt riktig, og ikke fullstendig feil. 

Angst er tross alt bare følelser. Og du er heller ikke uten følelser, håper jeg, i stedet føler du vel både det ene og det andre fra tid til annen. Slikt som sorg og smerte og glede og forventning og håp, bare for å nevne noe. Du søker stillhet og liv og du kjenner musikk som en fysisk tilstedeværelse i kroppen og demper eller skrur opp volumet for å forsterke det du føler, flykte eller gå i møte. Du har minner og forventninger, lengsler og frykt. Akkurat slik som jeg har det, enda jeg er feil og du er riktig. Så kanskje vi tross alt ikke er så forskjellige, når det kommer til stykket, du og jeg. Til tider kan du føle deg som en lort, mens andre ganger kan du føle deg helt konge, akkurat som jeg kan. Og med det lille, skremmende tankekorset, skrur jeg opp volumet til Madrugadas Majesty og runder av dagens Vannland, før jeg drar bort til kjæresten og lager oss litt deilig mat.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: