mandag 27. juni 2016

Som en sagekrakks gratie.




Ryggen min krangler. Noe som kanskje ikke vil høste de største overskriftene i landets aviser, men som likevel er en kjensgjerning som er vanskelig å se bort fra her jeg sitter og skriver.

De siste tre dagene har livet foregått i sakte film, for brå bevegelser straffer seg. Det hele startet på lørdag, etter at jeg skulle reist meg fra bordet, da kjæresten og jeg hadde spist en ypperlig Chili con carne. Uten at jeg av den grunn forsøker å legge skylden på Chilien. Den er helt uskyldig.

Til tider er nå stilen til undertegnede mer lik en sagekrakks gratie, enn den i mine egne øyne nyetablerte spenstige gangen til en voksen mann som har trent hardt de siste månedene for å komme i form. Sannsynligvis kunne jeg her og nå med fordel søkt om ansettelse som vinkel ved en møbelfabrikk, og antagelig fått jobben uten spørsmål etter cv.

Men alt er ikke bare nedtur. For jeg har mindre vondt i dag enn for to dager siden, kroppen har begynt å rette seg ut igjen, så da burde jeg kunne satse på at jeg har mindre vondt i morgen enn i dag. Det handler med andre ord om å utholde, og samtidig holde seg litt i bevegelse. Å ligge flatt på sofaen er det som smerter minst, men det er ikke smertefrihet som hjelper mot skiten, har Google fortalt meg. Bevegelse er visst tingen. Selv om det gjør vondt.

Vondt skal vondt fordrive, er et ordtak mange har fått med seg. Og slik er det vel i blant. En får bare bite det i seg og stå på. Men i dette tilfellet er det kjedelig. Én ting er at nesten alt jeg gjør, gjør vondt, en annen at jeg ikke har noe å finne på. Det er ikke så mye å ta seg til nå. Ikke kan jeg trene og ikke kan jeg sitte for lenge stille ved dataen. Da er det eting som står igjen som mulig tidtrøyte, og det er jo grenser for hvor mye en kan gjøre av den sorten også. Heldigvis har jeg ikke sjokolade og snop i huset. For da hadde det nok godt unna kjappere enn en prematur sædavgang.

Det at jeg ikke har søtsaker i huset, skyldes planlegging. Dvs at jeg har klart å se framover, og har forstått at det vil komme dager hvor motstandsdyktigheten min mot sukker vil svekkes. At jeg plukket med meg noen Twist fra kjæresten i går, som hadde overlevd en familiesammenkomst - Twisten altså, ikke kjæresten - er et eksempel på hva en kan få seg til å velge når en synes litt synd på seg selv. For det er jo ikke slik at kroppen trenger sukker bare fordi ryggen verker. I stedet er det jeg som søker trøst.  

Å ha strategier som kan hjelpe en til å komme seg gjennom dager hvor ting ikke fungerer optimalt, er en god ting, tenker jeg. Det at jeg forsøker å komme i bedre form, er for eksempel en god strategi, med tanke på at jeg vil få dager hvor lungene mine er dårligere enn akkurat nå, og jeg vil rimelig sikkert også få en depresjon igjen.  All min erfaring tilsier dette. Og så kan jeg velge å leve på håpet eller illusjonen om at det ikke vil skje, eller jeg kan forberede i hvert fall kroppen litt, slik at nedturen ikke tar helt rotta på meg. Samtidig går det an å forberede seg mentalt, og legge planer for hvilke mottrekk en skal gjøre om alt blir ille. At noe er tenkt igjennom på forhånd, er en god ting. Akkurat som det er en fordel med handleliste når en går på butikken. Da er det lettere å ikke kjøpe noe en ikke trenger.

Å bruke bilbelte er å se framover. Det er en strategi. Det betyr likevel ikke at en hele tiden må bekymre seg for å kræsje. Det blir bare en rutine å ta det på. Rutiner og handlelister hjelper en på den måten at valgene allerede er tatt. En trenger ikke å vurdere og velge hver jævlige lille småting hele tiden. Og det samme kan en gjøre i forhold til en potensiell mental nedtur. Om jeg har lagt planer for hvordan jeg skal takle det, vil jeg kanskje komme meg til legen før jeg begynner å tenke for hardt på at det å ta livet av seg framstår som en ypperlig idé.

Å legge seg opp noen små planer eller strategier, betyr altså IKKE at en må gå og tenke på det og bekymre seg hele tiden. For eget vedkommende gir det i stedet trygghet å ha en plan, slik at jeg kan senke skuldrene og forholde meg mest mulig til her og nå. Litt på samme måte som når en har lagt inn faste regninger på automatisk trekk i nettbanken. Da er valgene tatt, og en trenger ikke å tenke mer på dem. I stedet for at hver regning skal settes opp mot noe annet en bør eller har lyst på hver gang det dukker opp et krav, krav som så gjerne blir utsatt, fordi en sier til seg selv at litt må en unne seg. Og så går tiden, mens en unner seg og unner seg helt fram til inkasso eller to uker med kun havregryn på menyen før noen kroner ramler inn på kontoen igjen.

Ja, ja, det var nå det. Et blogginnlegg går mot slutten. Noe må jeg jo finne på mens jeg venter på Godot. Eller helst på at ryggen går seg til. Noe jeg vet at den vil gjøre. I motsetning til at Godot dukker opp. Og grunnen til at jeg vet ryggen vil bli bedre, er at dette har jeg erfart før.

Planene i dag begrenser seg ellers til en liten tur på butikken, om jeg får rettet meg opp nok. Med handleliste, selvfølgelig. Og så blir det vel litt idiot-tv. Hva du skal gjøre ut av dagen, vet jeg ikke, men du har sikkert noen valgmuligheter. Eller kanskje valgene allerede er tatt. Hva vet vel jeg.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link:


lørdag 25. juni 2016

Små gleder er også store nok.




Bildet som innleder dagens blogg, ble tatt av Mester Grønn, ved Gullgruven i Bergen. Og grunnen til at det ble tatt, er at kjæresten min – Beate - vant en blomst og et eksklusivt duftlys i en konkurranse blomsterbutikken holdt på Facebook. Og å vinne noe er jo moro.

Det er mye som er moro. Også finnes det ting som ikke er fullt så moro. I blant opplever en til og med ting som er helt bak mål og bare ræva. Kanskje tap. Og svik. Slik er det for de fleste av oss. For de rike og vakre, men også for de som ikke vant førstepremie i livets lotteri. Noen ble for eksempel kronikere. Dvs. de har en utfordring på helsefronten som ikke kommer til å gå over. Slik som jeg har. Men en må jo leve livet sitt likevel. Og en har rett og mulighet til å nyte deler av det, som alle andre.

Én greie som kan gjøre livet litt bedre for en kroniker, er å gi litt ekstra oppmerksomhet til de små øyene av positive opplevelser som også finnes, i stedet for å ha alt fokus på dritten og utfordringene, ekle erfaringer eller vondter i kroppen. Og sånn sett fungerer den lille premien Beate vant som et godt eksempel. Den ble en lite lysglimt for oss. Først da hun vant, så da vi var og møtte en hyggelig dame hos Mester Grønn, og videre til overraskende mange hyggelige meldinger på Facebook i etterkant. Og så kan en jo nedgradere ting som dette, og kalle det bagateller eller uviktig. Fordi en har så bedritent mye stæsj en sliter med.  Men en MÅ ikke nedvurdere det. Det finnes en annen mulighet også. En kan oppgradere det.

Jeg tenker at selv om en sliter med noe som tar store jafs av det livet en har, så betyr ikke det samtidig at de lysglimtene en opplever, blir mindre verdt. Alt må ikke settes i forhold til noe annet, noe som ville vært bedre, for det vil alltid finnes noe bedre - uansett. Så i stedet kan en se de små tingene som det de er, og forsøke å nyte den søte smaken av dem, uten å lesse på med noe bittert, kun fordi det sure og bitre er så tilgjengelig.  Å nyte det som lyser litt opp, er ikke det samme som å være utro mot egen lidelse. Og selv om dette siste utsagnet kanskje kan provosere noen, så er det likevel verdt å tenke over. Lever en med utfordringer over lang tid, kan en havne i den fella som låser en til utfordringene på et vis som gjør dem til ens identitet, slik at en til og med kan begynne å tenke at uten det en slåss mot er en ingenting. Men en er mer enn det en sliter med, og det er det lett å glemme. Så dette er en påminnelse: Du er antagelig i stand til å ta inn over deg mye mer av lys enn du kanskje tror når mørket senker seg over deg, og i deg.

Dagens andre bilde, er av en torskemiddag jeg lagde til Beate og meg. Nærmere bestemt gårsdagens middag. Den smakte utmerket. Kanskje fordi jeg er en så forbanna god kokk, men kanskje også fordi jeg trener en del og går turer for tiden, og også har laget noen regler for hva jeg spiser og hvor mye. Det gjør at jeg ikke hiver innpå lette kalorier som sjokolade og smågodt når kroppen nærmer seg panikk og sier at den ønsker seg noe, eller når jeg føler et eller annet jeg ønsker å dempe ved hjelp av sukkerkoma. Denne nye forsøksvise levemåten har gjort sitt til at middag blir et høydepunkt i løpet av dagen. Noen ganger smaker det så godt at det er like før tårene spretter når jeg kjærtegner en liten, smakfull bitt med tunga. Jeg skal ikke påstå at det finnes et element av noe erotisk ved dette, men jeg skal heller ikke benekte det. Erotikk er så mangt.





Å nyte noe godt, handler ikke alltid om kvantitet, ofte handler det kvalitet. Dvs at det handler om å løfte noe opp slik at det får lys og himmel nok til å skinne, i stedet for at vi alltid forsøker å drukne oss selv i lass av det gode fordi vi har lært oss til å tro at mest er best. I går var det altså tosk stekt i baconfett som ble en himmels basuner verdig, servert med sprøstekt bacon, poteter med gressløk, hollandaisesaus, staver med gulrøtter og ertepurré. Men det var ikke snakk om mengder.  Jeg tenker for tiden at maten nytes minst like godt om en ikke eter seg sprekkmett, men i stedet stopper når en ikke er sulten lenger. Da kan en i etterkant minnes de gode smakene og eventuelt leve med et pirrende ønske om mer, i stedet for å ligge rett ut og stønne med magen som ei tønne og den neste timen som ei rønne.

Dette var noen små eksempler på ting jeg opplevde i går, som jeg syntes ga meg noe. Det jeg ikke har nevnt, er følelsen av regn på nakne armer, da luftfuktigheten begynte å klumpe seg og falle mot jord under min daglige gåtur. Det føltes godt. Nesten som kjærtegn. Å se en film med kjæresten gjorde heller ikke vondt. Og ikke medførte det lidelse med en liten bit av smakfull spekepølse med sterke krydder og hvitløk i seg, som vi delte til lunsj. Et enkelt måltid, men merkbart i sin enkelhet. Morgenkaffen har jeg heller ikke nevnt. I det hele tatt er det ofte vi alle kan få oppleve bitte, små ting i løpet av en dag som kan dyrkes litt, slik at de ikke forsvinner bak oss fordi vi ikke makter å gi dem rom og verdi.

Beate og jeg har denne uken for oss selv. Ingen unger, få plikter. Slike alenestunder er det ikke så mange av, så de er velkomne når de dukker opp. Og i dag skal jeg lage Chili con carne til oss, med guacamole og nachochips. Alt må ikke være idrefilét, en kan nyte ting som ikke koster skjorta også. Kanskje blir det en film i tillegg. Mens i morgen skal vi ut og spise, for Beate har vunnet et gavekort på Egon. Det har ligget ubenyttet i mange måneder, men nå er det på tide å hente det fram.

Dagens link er til en sang av Ebba Forsberg. Eller – du skal få tre låter. Musikk kan også være små øyer av noe godt i hverdagen. Selv har jeg blitt veldig glad i formidlingen til Ebba Forberg, etter at jeg oppdaget henne for en stund tilbake. Jeg har lagt ut disse låtene før, og kanskje har du hørt på dem. Hvis ikke, så sett gjerne av de få minuttene det tar å lytte til en eller alle, mens du lar alt annet vente litt, og forsøk å komme i kontakt med noe i deg selv. Sårt eller godt, alt er der av en grunn. Og en må ikke løpe fra eller mot alt. I blant er det lov å stoppe opp litt.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:






                              




                                                                 

onsdag 22. juni 2016

Sommertur til Lysøen, 2016.



Dagen startet halv sju i dag. Etter hvert vil den fortsette med at jeg skal på atelieret. Og i dag skal jeg begynne på et nytt bilde, om ting går som forventet. Det å begynne på et nytt bilde er både spennende og utfordrende. Noe som IKKE betyr at jeg ligger unna det, som jeg gjør med mye annet jeg synes er utfordrende. Eller skummelt. For slik er det å leve med angst. Det blir mye en ligger unna og dessverre dermed mye en går glipp av også.

Å finne et balansepunkt, som gir og tar på en måte som tross alt tilfører en litt mening i livet, og et innhold med mulighet for utvikling attpå til, er en lang vei å gå for enkelte som har utfordringer lik de jeg har. Selv føler jeg at jeg har funnet et slikt balansepunkt nå, men det betyr likevel ikke at jeg har funnet en drømmetilværelse. Livet er hva det er. Det gir og tar. Noen ganger smiler det, andre ganger rævpuler det deg ettertrykkelig. I dag våknet jeg for eksempel opp til en melding fra Get om at internett ligger nede. Siden de gadd å sende en melding, påvirker antagelig bruddet mange og tar tid å reparere – herlig, yeiii. Er det noe jeg hater så er det slike overraskelser. Jeg har for eksempel mine helt fastlagte morgenrutiner hvor jeg leser nyheter osv, som kommer fullstendig ut å kjøre på denne måten. Men en må jo tilpasse seg, så da får jeg kladde litt på tastaturet og se om jeg kan få skrevet litt blogg i stedet. For Words fungerer jo.




I går var atelieret på den årlige sommerturen vår. Den var jeg med på. Jeg viker ikke unna alt.  Og som vanlig var jeg sjåfør. Jeg liker den rollen. Det holder meg opptatt med noe. Turen gikk først til ruinene Lysekloster, og deretter til Lysøen, hvor vi så kråkeslottet til Ole Bull, der en ung dame ga oss en liten innføring i historien bak det.  Vi fikk også tid til en gåtur rundt på øya før båten tok oss til fastlandet igjen, og selv om jeg pustet og peste litt, kom også jeg meg opp på et høyereliggende punkt, og fikk ta inn panoramaet som åpnet seg ut mot havet mens himmelen lesset sol og varme over oss i rikt monn. Det ble en fin opplevelse. Heldigvis uten et snev av bakgrunnsmusikk av typen Uuuuut mot haaaavet!



Etter Lysøen dro vi videre til Os, hvor vi spiste middag ved Oseana Kunst og Kultursenter. Selv valgte jeg indrefilet og Pavlova til dessert. Og det smakte utmerket. De som serverte oss gjorde også jobben sin på en ok måte, men kanskje uten å yte det lille ekstra og hoste opp den vennligheten som får deg til å føle deg velkommen og spesiell. 



På Oceana fikk vi også med oss en utstilling av Håkon Gullvåg. En utstilling jeg ved første øyekast opplevde som mektig, men fort gikk lei. Slik jeg opplevde bildene handlet de mye om teknikk og effekter, og det tekniske var så mesterlig utført og tok så stor plass i seg selv, at det vippet over og gjorde innholdet i bildene litt uinteressant. Effektene var i tillegg veldig like og gjennomgående i de aller fleste verkene. Bildene og utstillingen som helhet manglet for meg altså en spenning og overraskelser, men derfor også et fungerende balansepunkt, som jo er viktig, slik jeg nevnte over her. Andre opplever det nok helt annerledes. Når et maleri drar seg opp til en pris på flere hundre tusen kroner, er det nok flere enn én som liker dem. Men dem om det. Jeg er meg. Forrige utstilling av kjente norske kunstnere jeg var og så, var utstillingen til Vebjørn Sand tidligere i vår. Og i mine øyne var den langt mer spennende og gjorde mye sterkere inntrykk.




Å være på en liten sommertur sammen med kolleger er kjekt. Vi får se hverandre på et annet vis enn til vanlig, kan spøke og le og ikke bare konsentrere oss om eget arbeid, og jeg håper og tror at det bringer oss nærmere hverandre. Det i seg selv skaper trygghet. Noe som igjen kan åpne dører på atelieret. For trygghet gir åpenhet. Og åpenhet gir helt andre muligheter enn lukkede dører. Både mellommenneskelig og innen kunsten.

Som nevnt over er planen å begynne på et nytt maleri i dag. Og jeg tror jeg har landet på et motiv. I stedet for å lage et portrett, slik jeg ofte gjør, tenker jeg å lage et tvillingpar. Og det er litt spennende. Ikke minst fordi det er vanskeligere med to ansikt på et lerret enn ett, og enda vanskeligere når de to skal være like. Men det lar seg gjøre, tenker jeg. Så det er bare å brette opp ermene og begynne å myse. Litt baller strategisk plassert må en ha for å komme i mål med noe. Jeg må bare gjennom litt frustrasjon, banning, sverting og nedvurdering av egne evner før jeg får grep om dem. Slik veien ofte er før en kommer i mål med et bilde eller andre ting, som krever mer av deg enn en kjederonk. Det koster alltid tid, standhaftighet og vilje å skulle stå i det en føler en ikke helt behersker. Samtidig er det i dette grenselandet, hvor evne møter begrensninger, følelser møter intellekt og vilje møter unnvikenhet, at en kanskje klarer å ta et lite steg videre, i stedet for å bare kopiere det en allerede behersker eller gå en omvei rundt. Sikker grunn er ikke alltid den grunnen en er mest tjent med å oppsøke. Enten det gjelder i forhold til egen utvikling som kunstner, eller utvikling som menneske. En må bare finne sin egen retning, sin egen hastighet og sitt eget landskap. Noe som i blant kan være utfordring nok. For det er mange stemmer som påberoper seg å vite hva som er best for deg. Og i blant støyer disse stemmene så mye at det blir vanskelig å skille dem fra din egen stemme.  Da blir det lett ting som kaos, frykt, skam, begredelighet og håpløshet som får råde grunnen.



Nå går dagens blogg mot slutten. Og nettet er ennå ikke tilbake, surprise, surprise. Men jeg har bedrevet litt bøy og tøy og strekk og slikt innimellom skrivingen. For jo, jeg tar meg en liten morgentrim for tiden. Det lader batteriene foran dagen, kjenner jeg. Og skal man først finne seg en ny livsstil så må en jo gjøre det i praksis. Det skjer lite om en stopper ved tanken på at en skal gjøre det. Planlegger en for mye, kan en komme til et punkt hvor planlegging egentlig handler om å utsette. Alt fortjener sitt rette navn.

Snart er det tid for ferie. Selv reiser jeg ingen sted i løpet av den tiden. I stedet skal jeg bruke ferien til å være sammen med kjæresten, gå turer i Guds frie og forsøke å bedre formen enda litt til. For den har blitt i hvert fall litt bedre i løpet av de ca. tre-fire månedene jeg har vært mer bevisst på kosthold og bevegelse. Så det er jo ingen grunn til at jeg skal stoppe opp nå, selv om alle tidligere forsøk har stoppet opp.  Uansett, dette blogginnlegget må i hvert fall komme til en stopp, prumpte og bastant – kjenner jeg litt på. Ikke alt kan vare evig, ikke en gang ein skigard, sies det. Så dett var dett. Tudelu.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:


fredag 17. juni 2016

Når volden kommer nært.




I går kveld fikk jeg vite at en kunstnerbekjent har blitt drept. En tragisk hendelse jeg ikke vet så mye om enda, utover utfallet. Men så trenger jeg kanskje ikke å vite alt om det heller. Selv om media nok som vanlig vil forsøke å legge ut mest mulig detaljer, så er det ikke sikkert vi trenger alle disse detaljene, kjenner jeg. Kanskje vi trenger noe helt annet. Om vi absolutt må fråtse i noe, så MÅ det jo ikke være tragediene vi trenger å velge først. Et menneske som brått rives bort, fortjener å bli husket for mer enn det vonde som ble slutten. Så hvorfor ikke fokusere mer på de gode minnene en måtte ha. 

Jeg vet ikke helt hva mer jeg skal skrive om denne om saken. Hva jeg bør skrive, og hva jeg ikke bør skrive. Men jeg kjenner at jeg har lyst til å si i hvert fall noe. Det handler kanskje om respekt. Og taushet er ingen løsning. 

Jeg kjenner at det som har skjedd gjør vondt, og jeg opplever noen av tankene og spørsmålene jeg nå har som lite velkomne. Plutselig ble dette med vold veldig nært.

Min opplevelse av Mona Nordaas, ble at var det noe hun framsto som, så var det i hvert fall ikke det å være et offer. Så la oss ikke være med på det, om media forsøker gjøre henne til kun det nå.

Jeg traff Mona første gang da atelieret jeg arbeider ved gjorde et stopp ved kunstkafeen hun drev, da vi for noen år siden hadde en sommertur i Vossområdet. Og jeg ble kjempefascinert av denne fargerike kvinnen, som sa akkurat det hun mente, og framsto som veldig ærlig i hele sin væremåte. Senere inviterte vi henne til å holde en utstilling hos oss i Galleri VOX, og om du føler for det, kan du se en liten film som ble laget i den anledningen, under denne røde linken.

Mer enn dette skal jeg ikke skrive om denne tragedien her og nå. Ikke skal jeg skrive så mye om noe annet heller, for jeg kjenner meg litt matt.

I Bergen er været grått i dag. Men det regner ikke. Så for egen del tenker jeg at noen timer nå, vil bli brukt til en del fysisk aktivitet, som blant annet en tur rundt vannet hvor jeg bruker å gå. Når vanskelige tanker presser på, er ikke det å gå det verste en kan gjøre, har jeg en idé om. Det å bevege seg hjelper en kanskje til å rydde litt i tanker og følelser.

All medfølelse til de som er berørt av Monas bortgang.

Bildet er fra Monas installasjon "Synergi", ved Galleri VOX i 2014.

Bjørn

Dagens link:




fredag 10. juni 2016

Møljepul, livsnytelse, maling og kull.



Det har blitt en del rundt livsstil på Vannlandet siste tiden – trening og kosthold. Uten at jeg selv kan se at det har tatt helt av for meg. Men slik er det ikke for alle. Her kan du lese om en mann som gjorde det til sin masteroppgave å legge om levesettet i ett år, og hva det gjorde med han. Selv sier han at han gikk fra nær alkoholisme til en spiseforstyrrelse. Selv tenker jeg at det må ha vært en spiseforstyrrelse-light, i så fall. For spiseforstyrrelser er kanskje ikke noe en bare kan legge bort når det ikke passer deg å ha den lenger.

Selv har jeg tatt av noen kilo siste året, og formen er bedre enn på lenge, men det er vanskelig å finne noe sykt ved det, føler jeg, selv om jeg har laget meg noen regler og mål som jeg ikke hadde tidligere. At jeg nå ville fått dårlig samvittighet om jeg kjørte i meg en megasjokolade, kvalifiserer likevel ikke til en diagnose, for å si det slik. Det handler mer om vilje og mål, og ville vært en følelsesmessig reaksjon på en selvsabotering. Slike selvsaboteringer opplever vi ellers stadig, tror jeg, men vi er flinke til å rasjonalisere bort erkjennelsen, og kaller det for eksempel noe slikt som at en fortjener å ha det litt godt. Men alt fortjener sitt rette navn, og godt MÅ ikke være synonymt med lettvint. 

Nevnte mann med masteroppgave, sier i tillegg til en del andre ting, også at han er en livsnyter. Og for meg virker det som om det han og mange med han mener med livsnyter, er det samme som å ta for seg. Selv tenker jeg at nytelse ikke nødvendigvis handler om kvantitet, men mer om kvalitet. Det vil si at en som kaller seg en livsnyter, ofte egentlig snakker om fråtsing eller grenseløshet, som hen forsøker å skjule eller rettferdiggjøre bak begrepet hen liker å smykke seg med. Det går med andre ord godt an å nyte en liten aspargesrett, uten å bli diagnostisert som spiseforstyrret eller stemplet som asket av den grunn. En MÅ ikke gjøre et dypdykk i gatekjøkkenmat for å oppleve nytelse, en guffe så feit at en tilslutt opplever livet som en symbiose med Mc Donalds, der en ikke lenger er i stand til å se hvor skillet mellom hamburgerens fett og sitt eget ligger. Og slik er det på mange felt. En kan nyte livet uten en hel flaske konjakk og giftig sigarrøyk i lungene som kveldsrituale, på samme vis som at en kan oppleve det positive ved for eksempel kjærlighet og berøring uten å delta i møljepuling; en sammenfiltring av armer, ben, bruk og missbruk, der du ikke lenger vet hva slags eller hvem sitt hul du putter ting i. Det å nyte noe må ikke bety at det samtidig må være lett tilgjengelig eller uten grenser. Finesse kan også nytes.  Måtehold er ikke det samme som gaffateip rundt gleden.

Solen skinner over Bergen i dag, og jeg skal snart ut og gå tur. Ligge på verandaen og sole meg skal jeg derimot ikke gjøre, for det ble det litt for mye av etter jobb i går, så deler av min ikke helt unge kropp tenderer nå mot hissig rosa. Det betyr at den bør få litt fred fra sola en liten stund. Måtehold må i blant til, med andre ord. Men en tur i t-skjorte må være innenfor hva nevnte kropp tåler, tenker jeg.

I går var siste maleriet til min kommende utstilling ferdig. Dvs, jeg maler kanskje ett til, bare for å ha noe å velge mellom, og utstillingen åpner ikke før i september, så jeg har jo tid nok. Det er ikke alltid ting blir slik en tenkte når en henger opp arbeidene i et galleri, så det kan være fordel å ikke være helt låst til en opprinnelig idé, men i stedet gi seg selv noen valgmuligheter uten samtidig å måtte gi slipp på den opprinnelige rammen. Slik det er på mange felt i livet. Også på feltet livsstil. Tilføre og luke vekk. Fleksibilitet er ingen sykdom, valgmuligheter er ikke et onde, og ingen av de nevnte mulighetene er i krig med målsetting.

Etter nevnte utstilling som får tittelen «Djevelens verk», er planen å arbeide mot en utstilling av kulltegninger, muligens kombinert med tusj, som har fått arbeidstittelen «Døden og livet». En billedserie som formalt sett skal ha størst fokus på det abstrakte. Dvs et nytt felt for meg. Mine arbeider har som regel en ganske identifiserbar historie i seg. Så da jeg for et par dager siden fant ut at en kunstner som holder på med kull skal komme på atelieret vårt over sommeren og snakke om arbeidene sine, ble det en positiv nyhet for meg. Inspirasjon og tekniske tips er alltid en god ting når en forsøker seg på noe nytt. Her kan du se noen av nevnte kunstners arbeider.

Og da var vel dagens blogginnlegg blitt langt nok, så nå avslutter jeg for denne gang. Alt har sin avgrensning, alt har en begynnelse, alt har en slutt.

Dagens bilde viser en tusjtegning jeg lagde så langt tilbake som på åttitallet.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:





søndag 5. juni 2016

Retten til å være konge over deg selv.




Sola skinner, og min i utgangspunktet likbleke og gustne hud får sakte, men sikkert en mer gyllen og levende glød. I hvert fall framsiden av kroppen. Men i går kjøpte jeg meg ei solseng, så nå skal baksiden til pers også.

Å ligge på verandaen og sole seg i bokseren er det lenge siden jeg har gjort. Det å leve med angst, gjør at folk som meg i blant helst ikke vil være synlige. Så det begynner å bli noen år siden kroppen sist fikk sol på seg. Men denne sommeren har jeg bestemt meg for å utfordre angsten litt. Så nå står jeg på tråkka og vasker bilen, og i går lå jeg på min nye solseng og nøt en ølboks i varmen. Målet er å ta tilbake litt av livet mitt, men også eierskap over kroppen min. Og dette føles godt. Jeg er lei av at angsten skal bestemme alle valg jeg tar, og at Freia Melkesjokolade skal bestemme over resten. Jeg vil ha retten til å bestemme selv. 

Det er jo også slik at å ikke utfordre angsten på sikt gjerne gjør den sterkere, mens å utfordre den, etter hvert gjør den mindre. Men selv om jeg sitter på en slik kunnskap, er det ikke nødvendigvis slik at jeg samtidig sitter på evnen til å nyttegjøre meg den. Hva som er årsaken til at ting går bedre akkurat nå, tror jeg handler om at jeg er i bedre fysisk form enn på mange år. Turene mine begynner å gi effekt. Både fysisk og psykisk. Jeg er sju kilo lettere. Og der jeg for et år siden følte mye på angsten og at alle så på meg med misbilligelse når jeg var ute og gikk, opplever jeg nå oftere og oftere at jeg bare blir sett på med forundring, eller at jeg blir oversett. Og det er en problemstilling og et framskritt som kanskje ikke alle klarer å relatere seg til, men som andre vet alt om.

Å legge om livet sitt tar tid. Og det lønner seg å øke innsatsen på en måte som harmonerer med egne behov og muligheter/begrensninger.  Å ta bråe og for tunge tak er sjelden en fordel. For et par dager siden da jeg tok min daglige tur, løp en mann i førtiårene forbi meg i potente og selvbevisste klyv og synlig svette, og jeg tenkte at jeg skulle ønske det var meg som hadde friske lunger og var i stand til å løpe slik, og ikke bare gå. Men et kvarter senere finner jeg mannen på kne i grøfta, ute av stand til å vite hvor han var. Han hadde fått et illebefinnende, hadde mistet mesteparten av synet, og jeg måtte skaffe en ambulanse til han. Så der har du den. Sprekingen ble kjørt avgårde i den gule bilen, mens jeg kunne gjøre ferdig turen min, og reise hjem og ta en oppfriskende dusj.

Noen er flinkere enn andre når det kommer til dette med å finne en ny livsstil. For meg var det ikke så veldig mye som skulle til, så det virker pr. i dag som at det går greit. Ny livsstil er likevel ikke det samme som skippertak, hvor en etter tre dager «unner» seg en sjokolade eller en røyk fordi en har vært flink. Begynner en å «unne» seg selv usunne ting i premie, er det bare snakk om tid før en er tilbake der en startet. Bare lytt til alle dem som har mislykkede røykeslutter bak seg. Alle kom til kort fordi de tok den ene røyken de ikke skulle tatt. Enten det var som premie, trøst, i forbindelse med en fest eller for å kjenne om det fremdeles var godt. En ikkerøyker gir seg aldri en røyk som trøst. Og slik kan en tenke om kosthold også. En som har en sunn livsstil overspiser ikke, og unner seg heller ikke en diger sjokolade eller to til trøst. Det går an å unne seg mer sunne ting.

Under den røde linken kan du lese om en mann som tok av 83 kilo i løpet av ett år, og nå skal sykle Norge på langs. Selv er jeg nok ikke like målrettet som han, men det må en ikke være. Litt er alltid bedre enn ingenting, når det kommer til det å investere i egen helse. Spesielt når en har bikket seksi år slik som jeg. Ikke er det vanskelig heller. Faktisk er det ganske moro, synes jeg. Det gir en opplevelse av kontroll.  Og kontroll er godt å kjenne på. Akkurat som det å beherske noe. Og nå har det kommet dit at jeg savner å ta meg ut litt og kjenne at jeg har brukt kroppen og lungene, de dagene jeg er forhindret fra å ta turen min.

Det var det.  Etter denne lille pep-talken, runder jeg av dagens blogg. I kveld skal kjæresten og jeg på konsert. Koret kjærestens datter synger i skal opptre. Jeg tror ikke angsten min kommer til å ødelegge den opplevelsen. Sosial angst kjennetegnes jo blant annet av at en tror at noen mener noe om deg. Helst noe negativt. At de dømmer deg og avslører deg. Ikke nødvendigvis for hva du gjør, men bare fordi du er slik som du er, at du ble født som deg. Og så kommer skammen og trykker deg ned, slik at du bare vil rømme og forsvinne for å slippe å kjenne på følelsen av mindreverd og manglende kontroll. Men akkurat i dag tror jeg at jeg driter glatt i alle verdens dommere, og påberoper meg retten til å være konge over meg selv.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link: