onsdag 27. april 2016

Å fjerne en liten stein fra skoen, kan gjøre en merkbar forskjell.




Det har blitt lite blogg i det siste. Fokus har vært på andre ting. Mye på kropp, helse og trim. Noe som har gitt meg en boost både fysisk, psykisk og på det kreative feltet. Energien har vært til å ta og føle på. Nå har jeg trimmet ca. tre til fire timer så å si hver dag i en måneds tid.  Noe som har resultert i at kroppen har kvittet seg med rundt tre kilo fett. Og det gjorde ikke akkurat noe, for selv om jeg virker relativt slank med klær på, er det fremdeles nok å ta av i navleregionen.

Treningen min består av en del øvelser hjemme morgen og kveld, pluss en til to gåturer hver dag. Alt tilpasset surstoffopptaket mitt, som ikke er av de høyeste. Samtidig har jeg kuttet ut sukker og spiser så sunt som mulig.

Men – jepp, det mangler aldri på «men» i livene våre – for en ukes tid siden oppdaget jeg en prikk på armen, med en hvit ring rundt, og en rødere utenfor. Etter hvert vokste den røde ringen utover og ble mer blå, og etter et søk på nett forsto jeg at det kunne være snakk om et flåttbitt. Samtidig sto det at de nevnte ringene langt fra var et godt tegn, så det ble en tur til legen, som sporenstreks satte meg på en hestekur med penicillin. To tabletter fire ganger daglig i fjorten dager. Noe som førte til at magen ikke lenger oppfører seg som jeg er vant til. Som igjen – tror jeg – kanskje er årsaken til at jeg ble litt slått ut etter hvert, slik at det ble veldig tungt å gjennomføre treningsrutinene jeg hadde opparbeidet. Det kan selvfølgelig også skyldes flåttbittet i seg selv. 

Jeg blir veldig fort sliten nå, og går brått fullstendig tom. Samtidig som angstnivået begynte å stige igjen. Og i går kveld tok jeg et dypdykk ned i en gjenglemt isboks jeg fant i frysen, noe kroppen heller ikke likte. Jeg som kjørte i meg store lass med sjokolade stort sett hver eneste dag for bare en måned siden, ble ganske uvel av sukkeret nå, og i dag er verken kropp eller sjel helt på sitt beste, må jeg innrømme. Så isen var nok ingen god idé. Heldigvis er det tomt i frysen nå.

Tanken framover, er å holde meg til riktig og god kost, samtidig som jeg tar det litt roligere med trimmingen en stund, men likevel ikke legge den helt død. For greia med rutiner er at de fungerer best om en ikke lar dem komme til opphør. Og det er rutinene som er det viktige når en forsøker å legge om livet litt. Ikke at alt blir perfekt i forhold til en idé en har fått, eller et mål en har satt seg. For da går en gjerne i dass om en møter en liten motbør, og gir opp hele prosjektet.  

Uten rutiner må en ta avgjørelser hver gang en står framfor en mulighet – skal, skal ikke. Med rutinene er valget allerede tatt. Bare tenk på tannpussen. Den går av seg selv hver morgen, helt rutinemessig. Og en vurderer ikke om en skal pusse oppe, nede, til høyre eller venstre. I stedet gjør en som en pleier, og kjører over hele gebisset slik en gjorde dagen før, og skal gjøre i morgen. Valg som er tatt gjør livet både lettere og mer oversiktlig enn valg som må tas om igjen og om igjen. Om rutinene er av den gode sorten, gjør de livet også bedre. Selv om det i en startfase kan oppleves tungt å gjennomføre for eksempel en endring av livsstil. Enten det handler om bevegelse og hva en spiser, eller om for eksempel en røykeslutt. Trøsten er at etter hvert går det lettere, og gevinstene blir mer synlige. Til slutt blir ting så innarbeidet at det er vanskelig å forstå at en ikke tok grep før.

Ute skinner sola, og jeg får vel få ræva i gir - i stedet for å skrive til millioner av mennesker som aldri leser dette likevel - ta meg en liten bøy og tøy, og deretter en runde i Guds frie. Det er ikke alltid mengden som er det viktigste, men at jeg faktisk gjør noe, tenker jeg. Og sånn er det vel for deg og alle andre også. Du trenger ikke å flytte fjell for å få oppleve en forandring. Bare det å fjerne en liten stein fra skoen kan gjøre en merkbar forskjell.

Bildet er tatt av yngste datteren min.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:









mandag 18. april 2016

Valuta kan være så mangt.



Ei ny uke har startet. Det betyr at en annen ligger bak oss. En uke vi aldri får tilbake. Så det vi gjorde i løpet av den uken, vil for alltid være låst fast som noe uforanderlig i historien. Selv om minnet vårt kommer til å slette ut brorparten, og forandre på litt av det vi tross alt husker slik at det passer bedre til bildet vi ønsker å ha av oss selv.

Hva du gjorde i løpet av uka som gikk, vet jeg ikke. Kanskje var du sammen med venner, kanskje var du ensom, kanskje skapte du noe, kanskje rev du ned noe. Selv trimmet jeg. Og yeah. Ut på tur, hver eneste dag. I blant til og med to ganger. Når jeg ikke er på atelieret går jeg en tur på formiddagen og en på ettermiddagen.  Ikke så langt, og på flatmark, men tre kvarter i mitt eget tempo er nok til at de herpa lungene min får kjørt seg litt. Og det hjelper. Nå har det gått ca. tre uker siden jeg startet opp igjen med å gå turer, og allerede nå kjenner jeg at kroppen fungerer bedre. Så i løpet av helgen har jeg fått rengjort kåken relativt skikkelig, uten at jeg måtte ta meg helt ut for å få det til. Og sånt liker vi. For ett år siden hadde jeg så lite pust at jeg slet med å knyte skoene. Så noe har skjedd, selv om det skjedde mindre et par måneder i vinter. Noe har jeg fått til.

Samtidig som jeg har begynt å gå igjen, har jeg kuttet ut sjokoladen. Min daglige trøst. I tillegg forsøker jeg å ligge mest mulig unna sukker på andre felt også, og ikke spise meg stappmett når jeg spiser.  Så to kilo fett har forsvunnet fra kroppen min på bare noen uker. Og det er jeg også fornøyd med.

Effekten av mer energi og at jeg er kvitt to kilo, er noe merkbart å forholde seg til. Det er en effekt som kom ganske umiddelbart. Og alt på feltet kropp og helse som er både målbart og effektivt og skjer fort, er gøy. Så jeg smiler. Ikke på vei til banken akkurat, men når jeg er ferdig med turene mine. Så får det å føle seg litt friskere få være god nok valuta for nå. Renter blir det uansett av det.

Det at jeg føler meg bedre rent fysisk, og at jeg ser at mageflesket minker, gjør noe med selvbildet mitt. Jeg føler at jeg behersker noe. At jeg tar kontroll over livet mitt. Det gjør også sitt til at angsten min minker. For bare noen uker siden kjente jeg på angsten hver eneste dag. Noen ganger var den så sterk at jeg måtte ty til medisiner, eller en liten whisky på kvelden. Nå glemmer jeg i blant angstproblematikken flere dager i strekk.  Og om jeg kjenner at uroen og ubehaget kryper inn på meg, klarer jeg å bli kvitt det igjen, ved å være mer aktiv enn en kveld på sofaen foran tv innbyr til.

Det at jeg skriver dette er ikke for å fortelle hvor flink jeg er. Det er for å fortelle hvor lett det er å forandre noe, og hvor stor effekten av litt frisk luft og bevegelse kan være. Det eneste som egentlig skal til, er at en bestemmer seg. Men DET er vanskelig, det vet jeg. Likevel, OM en klarer å bestemme seg for å gjøre litt som er til gagn for kroppen en bor i, så går det lett. Og det er lett å glede seg over det.

Mer enn dette hadde jeg ikke på hjertet denne gangen, men det er sikkert nok. Stå på, jeg vet du kan.

Bildet er fra turløypa mi, tatt i fjor sommer.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:





lørdag 9. april 2016

Fram og tilbakeblikk.



Våren nærmer seg, og med den kommer ikke bare russen og løvetannen, også konfirmantene kryper fram.  Fra sine rotete ungdomsrom. Og må stå for presten i sin fineste skrud. Enten det er bunader, fine kjoler eller dress og slips som blir valgt. Vår forrige konfirmant var Kjærestens datter. Det er tre år siden. I år er det sønnens tur. Mens mine barn har blitt voksne, og er for lengst ferdig med den slags.

Dagens bilde ble tatt i konfirmasjonen til Kjærestens datter, altså for tre år siden, og viser Beate og meg selv. Et bilde jeg ikke kunne huske var tatt, men som jeg fikk se i går, da vi bladde igjennom litt billedmateriale for å ha en mal for årets konfirmasjon. Ting må jo forberedes, og på noen punkter er det viktig å ikke gjøre forskjell.

Jeg kjente at det gjorde godt å se på dette bildet. Ikke bare viser det litt av den godheten jeg kjenner på overfor Beate, men det viser oss også i noe annet enn dongeri og t-skjorte. Det viser noe annet enn hverdagen med alt det den har å komme med. Og selv om det i blant er noe herk å tre seg inn i en dress som merkelig nok blir mindre og mindre for hver gang, så er den med på å sette sitt preg på de få høytidelige øyeblikkene vi har i livene våre. Som en markering i seg selv.

For meg har det med årene blitt slik at jeg ser på symbolhandlinger som viktige, og at reglene for dem gjør ting enklere. Litt form og kutyme er ikke å forakte. I dag kan en se at slike ting desintegrerer litt, og folk velger en form som de mener passer dem der og da, gjerne fordi det er mest lettvint. En undersøkelse viser for eksempel at andelen som tyr til pizza på julaften øker.

Jeg tenker at om vi visker ut alt av tradisjoner og regler for markeringer og oppførsel, vil vi tape noe. Vi mister et slags veikart, samtidig som vi mister noe å holde oss fast i. Om vi ikke vet hvordan vi skal oppføre oss rundt et middagsbord eller i en begravelse, kan slike arenaer bli uoversiktlige og skremmende, som i ytterste konsekvens kan få oss til å trekke oss bort og ikke ta del i dem. Kanskje også et innhold som respekt kan bli lidende, mens ensomhet kan få større boltreplass. Derfor er en holdning som «det er da ikke så nøye», ikke noe en bør gi etter for uten kamp.  For i blant er det nøye. Og det er ikke bare bilister som trenger kjøreregler. Kjøreregler trenger vi på de fleste felt i livet. Ikke minst i forhold til hverandre. Hvordan ville våre døtre hatt det om ikke våre sønner lærte noe om hvordan de skal forholde seg overfor dem, når testosteronet kicker inn på sitt heftigste.

At vi har regler, tradisjoner og verdier som er viktige, betyr likevel ikke samtidig at vi skal unngå å utfordre dem alle. For ikke alt er av bra karakter. Det er for eksempel i vår kristne tradisjon, ikke lenger aktuelt å steine kvinner, eller at kvinner skal tie i forsamlingen, og stort sett være underlagt mannens lyster og behov. Å ikke være bevisst på skjevhetene i samfunnet vårt og ta stilling, men i stedet alltid velge lettest mulig vei, er ikke nødvendigvis det beste i lengden. Selv om det kan koste litt å stå opp for noe.

I dag kan en lese på nett at Bruce Springsteen avlyser en konsert i North Carolina i USA, for å støtte transpersoner som etter en lov i delstaten ikke får velge fritt hvilket toalett de vil bruke. En kan også lese at Kirkerådet nå har flertall for vigsel av homofile. Og nå er det kanskje slik at du føler dette ikke har noe med din hverdag å gjøre, slik det heller ikke har noe med min å gjøre, men kanskje det likevel har det. For vi er alle del av en utvikling. Enten vi tar stilling eller viker unna alt som ikke er gøy, lettvint, smaker søtt, eller vi er redde for at en holdning skal klistre seg til oss og få noen til å lure. Men tro meg - og nå tenker jeg på oss menn - å støtte for eksempel kvinnekamp eller homofiles og transpersoners rettigheter, gjør deg verken til kjerring eller homse. Det handler om holdninger, ikke om din legning. Og vår holdning, vår frykt, skam eller rettferdighetssans, fører vi videre til våre barn, som blir ungdom, konfirmanter og russ, som blir voksne og får barn som igjen får holdninger fra våre barn. Og det er disse barna som vi håper vil ha en smule respekt også for mennesker som ikke alltid troner høyest, for eksempel oss selv, når vi blir gamle og syke og trenger noe annet i livene våre enn å slippe unna alt vi ikke liker å tenke eller føle på.

Dette var noen tanker en lørdags morgen. Slik som dette er det i mitt hode. Uinteressant for mange kanskje, men verdt å sette ord på for min egen del. Og så blir det jo litt blogg av tanker en tenker. Slik som denne jeg har skrevet nå. Resten av dagen skal jeg bruke til noe helt annet. Slik du skal bruke din til noe også.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:




fredag 8. april 2016

Å være usynlig er sjelden en god tilstand.




Tid for blogg igjen. Noe som ikke skjer hver dag for tiden. Og det har sin forklaring i at jeg gjør andre ting i stedet. Med det mener jeg ikke å ligge på sofaen, men at jeg har litt ekstra energi i kroppen, og at jeg klarer å bruke den til noe, framfor å identifisere den som rastløshet som bør dempes ved hjelp av store doser sjokolade og tv.  Faktisk har jeg tatt en pause i sjokoladefråtsingen. Og sukkerinntaket generelt. Uten å bli helt rigid på feltet. Jeg har for eksempel rosiner i havregrøten min til frokost, men unngår strøet av sukker på toppen.

Første dagen uten sukker økte angsten min. Det er noe jeg har opplevd før. Men etter hvert har både angsten og suget forsvunnet. Så nå savner jeg det ikke så mye lenger. Det tok ca. en uke før ting roet seg i kropp og hode.

I stedet for å spise sukker, forsøker jeg nå å komme i gang med å gå tur igjen. Turene mine stoppet i løpet av vinteren, så det er på tide å ta det opp igjen. Nå kommer jo våren også snart, og det blir triveligere å gå. Litt varmere, og kanskje til og med et solgløtt bryter seg gjennom skylaget på en heldig dag. Snart kommer det grønne også. Og det gleder jeg meg til. Det er langt kjekkere å ha noe å glede seg til enn å ha noe å grue seg til.

For ikke å gå altfor kjapt lei av ting jeg setter i gang, begynner jeg helst i det små. En MÅ ikke legge første turen en tar over Hardangervidda med full oppakning, bare fordi en husker at en var sprek i ungdommen, eller en har sett noen på tv en tror en kan leve opp til. En halvtimes rusletur i rolig tempo på flatmark er en langt mer fornuftig start. Og slik er det med det meste. Det er fort gjort å gape over for mye, når viljen løper litt fort i svingene.

I uka som gikk, oppsto det en situasjon, hvor det å gape over for mye føltes om en reell mulighet for meg. Jeg ble anmodet å gå inn som en slags megler i en konflikt der sterke følelser og mye vilje hadde blitt aktivert, situasjonen så ut til å kunne låse seg eller gå i ring, og et arbeid med deadline av den grunn sto i fare for å bli lidende. Det handlet om å montere en utstilling, og om å strukturere arbeidsoppgaver så det lot seg gjøre å få monteringen ferdig til åpning.  

Nå er ikke jeg alltid så hypp på å gå inn i konflikter om jeg ikke må, men jeg har hatt meglerrollen før, og erfaringen min sier meg at det ikke nødvendigvis er en umulig oppgave. Det er det fornuften min som sier. Følelsene, derimot, vil ha meg til å vike unna. Det er jo dessverre slik, at om en stikker hodet fram mellom mennesker som føler noe sterkt, så oppstår det en reell mulighet for at noen forsøker å kutte det av. Det er en erfaring jeg har kjent på kroppen. Plutselig er det jeg selv som blir angrepet, og havner i en forsvarsposisjon. Men selv om følelsene ble trigget på både den ene og den andre måten også denne gangen, trakk jeg pusten og gikk likevel inn i konflikten. Og ved hjelp av litt hjemmesnekra og famlende diplomati og sortering av forskjellige elementer av praktisk og følelsesmessig karakter, fikk vi landet arbeidet som måtte gjøres. Og jeg har fremdeles hodet i behold.

Selv om det aldri er morsomt med konflikter, så sitter jeg likevel igjen med en god følelse etter denne. Jeg fikk bekreftet noe i meg selv, og det skal en ikke kimse av. En av tingene jeg fikk bekreftet, var at jeg våger mer enn jeg i blant tror. En annen bekreftelse, er i forhold til en påstand kjæresten min stadig fremmer: At jeg er flink til å sortere ting, både på et følelsesmessig plan og et praktisk, og at jeg er effektiv når et arbeid krever å bli gjort. Men at jeg ikke likevel nødvendigvis ender opp med å kjøre fullstendig over folk når løsningsorienteringen havner i førersetet.

Om jeg kjørte over noen denne gangen, vet jeg ikke om noen endte opp med å oppleve. Men jeg vet at det ikke var et mål å gjøre det. Min agenda i denne situasjonen var ikke å ta parti for noe eller noen. Om jeg i tillegg til forsøket på å skape struktur i arbeidet, også klarte å vise respekt og forståelse for følelsene til de impliserte, vet jeg heller ikke, men jeg vet at jeg forsøkte. Og utstillingsåpning kom og gikk, og jeg fikk noe å skrive blogg om.

Det er mye jeg ikke vet. Jeg vet for eksempel ikke om hvordan du som leser dette er i forhold til konflikter. Om du trekker dem til deg som fluepapir og alltid er i krisemodus, om du rømmer fra dem eller om du behersker dem greit om de måtte dukke opp. Men uansett er det viktig at du våger å si ifra om du føler at noe ikke er som det burde være. Så får en ta det derfra, mens en forsøker å skille så godt en kan mellom fornuft og følelse, egen vilje, uvilje og velvilje. Og om temperaturen likevel stiger litt i blant, er det langt bedre enn at en hele tiden brenner inne med noe, og kanskje føler seg lite respektert eller lite sett. Over tid er det å være usynlig sjelden en god tilstand.

Da var morgenens skribleri kommet fram til avrundingen. I dag skal jeg forsøke å komme meg ut på en smule tur, få gjort litt hjemme, og i kveld skal kjæresten og jeg gafle taco til fredagsløypa på tv. Jeg tror det blir en bra dag, og håper den blir til å leve med for deg også.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:




fredag 1. april 2016

Dette er ingen aprilspøk.



Om det likevel oppfattes som morsomt, eller latterlig, får stå sin prøve. Ting er hva de er. Og det forandres ikke ved at vi nekter det et uttrykk. Det vil si holder det skult. Skammer du deg for eksempel over noe, så er det trangen til å holde det skjult som nærer skammen. Mens ute i lyset sprekker trollene. Så derfor skriver jeg om det jeg tenker, det jeg føler, og litt om det jeg gjør og opplever. Selv om noen måtte føle for å le av det, eller smile litt nedlatende, mens de tenker: Dette gjelder ikke meg.

Latter kan gjøre godt. Men om du føler at noen ler av deg i stedet for med deg, føles det kanskje ille i blant. Selv kan jeg vippes ettertrykkelig av pinnen om jeg høster kraftige latteranfall når jeg egentlig ikke forsøkte å være morsom. Fordi jeg kanskje ikke helt forstår hva som er opphavet til latteren. Disse følelsene som oppstår i meg da, handler vel mest om kontroll, eller tapet av den.

Kontroll er bra. Kanskje ikke det evige jaget etter den, men eierskapet. Jaget kan for noen ta litt av, og for enkelte kan det til og med ende opp i OCD. Selv er jeg ikke der. Det er ingen som dør om jeg ikke følger fastlagte lover jeg har etablert i livet mitt. Og himmelen faller ikke ned.

For noen er kontroll synonymt med rutiner. Selv har jeg med årenes løp både forstått og erkjent rutinenes makt, fortreffelighet og fallgruver, selv om det finnes motstandere av selve ideen om rutiner, som gjerne bekjenner sitt eget evangelium med standhaftig overbevisning. Disse motstanderne er i stedet for rutiner tilhengere av spontanitet.

Men rutiner er så mangt. Blant annet kan en skille mellom de gode og de dårlige. Eksempelvis vasker jeg kjelen etter bruk når jeg koker havregrøt til frokost. Og når jeg har spist grøten, vasker jeg opp skjea og bollen jeg spiste av. Andre lar rutinemessig oppvasken stå, og tar en ny kjele og bolle neste dag, til de skitne kjørlene vokser seg utover benken og opp mot taket og det er tomt i skap og hyller. Da må de ta kjempeoppvasken. Og så begynner de fra begynnelsen igjen. Med oppvasken, og på andre felt. Uke etter uke, år etter år, mens de synger salmer til Frihetens og Spontanitetens ære, blinde for at alteret er et hamsterhjul.

Alle rutiner er underlagt valg. Selv om de som utsetter oppvasken gjerne kaller det frihet, så er det noe de velger, et valg som får en konsekvens i tillegg til gevinsten de søker. Men det at jeg velger å vaske opp etter meg, er også frihet. Friheten blir borte først når du må vaske opp fordi en indre eller ytre stemme krever det, og følelsene dine aktiveres på en negativ måte om du lar være, slik at det blir en tvang. Tvang og rutiner er ikke det samme, slik angst heller ikke er det samme som feighet, selv om vi lett kan sammenblande begrep når vi skal rettferdiggjøre våre egne valg og behov, eller sverte andres. Slik er vi alle, mer eller mindre. Vi blander begrepene. Men alt fortjener før eller siden å få sitt rette navn.

I en periode av livet mitt bestod hverdagene mine mye av kaos. Det kom tydeligst til uttrykk i tiden etter at jeg møtte veggen ved århundreskiftet. Altså for seksten år siden, i mai. Helsa hadde sviktet, psykisk og fysisk, jeg hadde valgt å flytte fra moren til mine barn, jeg måtte slutte som keramiker og økonomien gikk til helvete. Jeg hadde nesten ingenting, likevel ble det for mye å holde styr på. Uåpnet post fløt fritt i hauger, og det var lite orden rundt meg. Men etter hvert har det forandret seg. Mye av dette skyldes rutiner jeg klarte å etablere. Rutiner er et sted å starte. En ende av et snøre hvor en kan begynne å nøste opp noe. Slik at en får kontroll over alle trådene som gjerne ser ut til å sprike i alle retninger. Og kontroll gjør noe med helsa. Både den fysiske og den psykiske. Og derfor også vår opplevelse av velvære og lykke.

Å ta kontroll over eget liv er å klare noe, beherske noe. Å klare å ta en fest hver gang noen åpner ei flaske, eller tømme kortet hver gang det kommer ei krone inn på det, er ikke kontroll. Det er ikke noe du behersker. Det er heller ikke frihet. Det er å være underlagt noe. Noe som kanskje har blitt rutinemessig, med negativt fortegn. En rutine som gjerne styres av følelsene. For eksempel den gode følelsen en får når en kjøper noe nytt.  Eller tar seg en spontan ferie ved hjelp av kredittkortet, «fordi en fortjener det». Selv når all erfaring tilsier at det vil være tomt på kontoen når strømregningen kommer. 

Når regninger kommer er gjerne den gode følelsen long gone, og blir erstattet av bekymringer. Som igjen kan gå ut over helsa. Opplevelsen av en lykke som er synonym med rus av ymse slag, enten rusen kommer fra ei flaske eller et kjøpekort, fjell av snop eller ensomhetsex med alt som påberoper seg å ha en temperatur på trettisju grader, er ofte kortvarig. Og blir for noen etterfulgt av en opplevelse av tomhet, og trang til mer av samme rus - dvs en følelse, som er viktig kun for å dempe en annen følelse. Enten det er smerte, ensomhet eller whatever folk ikke klarer å føle på. Noe som for enkelte kan lede til lite fornuftige valg. Den spilleavhengige er ikke lykkelig etter at kontoen er tømt og familien borte, selv om spenningen og følelsen av lykke kan være stor og intensiteten god, mens terningene fremdeles er vi bevegelse og drømmen fremdeles lever. Bullemikeren er ikke lykkelig mens hen overspiser krem og syltetøy, men hen klarer et lite øyeblikk å dempe noen følelser og erstatte dem med andre, før smerten og skammen tar tilbake sitt territorium i det hodet senkes over toalettet og oppkastet fyller skåla.

Jeg tenker at vi alle er underlagt gode eller dårlige rutiner. Selv vasker jeg opp, men jeg kjøper rutinemessig sjokolade når jeg handler. Selv om jeg vet at jeg ikke har godt av det, klarer jeg ikke å la være. Likevel har jeg det greit nå. Jeg har funnet en form for balanse i livet mitt, uten samtidig å søke det ekstreme verken i forbruk eller askese, kortvarig eufori eller lodd rundt bena. Det er stor forskjell på hvordan jeg hadde det i 2000 og årene rett etter, i forhold til hvordan jeg har det nå. Og det har ikke kommet av seg selv over natta. Det er noe jeg har bygd langsomt opp på egenhånd. Noe jeg har klart. Fra å miste alt – helse, hjem, familieliv, jobb, økonomi, håp, drømmer, identitet og verdigrunnlaget jeg hadde bygget livet mitt på i mange år, har jeg fått orden rundt meg.

Jeg har ikke blitt rik, jeg er ufør og ganske fattig. Jeg kan ikke reise på ferie, spise dyr mat eller kjøpe nye klær hver gang jeg får lyst på noe. Jeg har heller ikke blitt kvitt helseutfordringene, men jeg har lært meg til å leve på en måte som harmonerer sånn noenlunde med de forutsetningene jeg nå besitter, de helsemessige, ideologiske og økonomiske. Jeg har begynt å male, fått en ny kjærest, jeg har fått revurdert verdiene mine og fått en ny plattform å stå på, og jeg er i dag mer tro mot med den jeg er, var og har mulighet til å kunne bli, enn jeg var i mitt tidligere liv, der jeg hadde nok av materielle ting, men etter hvert lite av noe annet. For en kort tid siden klarte til og med å kjøpe meg en liten, ganske ny bil. Og i motsetning til folk flest, gleder jeg meg faktisk til at første regningen på lånet kommer. For det å betale den regningen representerer at jeg får til noe. At jeg har klart å krype opp av det svarte hullet jeg havnet i. At jeg har tatt tilbake en viss kontroll over livet mitt. Og ikke minst, at jeg har etablert en ny identitet, som jeg stort sett klarer å leve med uten å rakke ned på meg selv.

Jeg er ikke alene om å ha møtt veggen. Folk gjør det hele tiden. Brått. Eller over tid, slik at en nesten ikke merker det før en våkner opp en dag og ser seg rundt og oppdager hvor trangt det har blitt. Og slik vil det fortsatt være. Noen mister helsa, andre lar seg sakte gli inn i et levesett de egentlig ikke liker selv en gang, noen knebler seg selv, sine verdier og sin stolthet og gir slipp på all selvrespekt, mens noen mister jobben, noen mister en de er glad i, og noen mister i en depresjon alt håp om et videre liv. En av disse kan ha vært deg, du kan være en dem som ligger nede akkurat nå. Eller det kan bli deg. Det å falle betyr likevel ikke at du mister verken alt av verdi eller muligheter, selv om det kan føles slik. Og det gjelder for både unge, middelaldrende og godt voksne. En kan aldri gå tilbake til det som var, men en kan skape noe nytt. Noe annerledes, men kanskje likevel på mange felt til og med bedre. Og dette er ingen aprilspøk: Om jeg kan, så kan du også. 

Dagens bilde viser en detalj fra utstillingen Innerst. 

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link: