mandag 29. februar 2016

Menn som hater, menn som slår, normaliteten og dens onde tvilling.




Det er stille i leiligheten. Den yngste datteren min som har vært hjemme noen dager, har reist igjen for å fortsette på studiet, hverdagen og livet sitt. Og jeg sitter som vanlig igjen og kjenner på stillheten, samtidig som jeg blir litt handlingslammet og tom. Slik er det hver gang etter at hun har vært hjemme, eller noe annet gjør at rutinene mine en periode blir brutt av nærhet til mennesker jeg bryr meg om. Heldigvis varer vakuumet ikke så lenge, så etter noen dager er ting tilbake til det vanlige.

Dette er normalt for meg. Hva som er normalt, er likevel ikke en fastlåst standard med klare referansepunkter som er lik for alle. I stedet er det slik at hver og en av oss har vår egen lille, private normalitet som livene våre er knyttet til. Er omgivelsene dine preget av polerte overflater og et liv som stort sett går etter forventningene, blir normaliteten din helt forskjellig fra normaliteten til en som lever med uhelbredelig kreft, eller har vært arbeidsledig over lengre tid. Det samme gjelder for en som opplever at en normal dag er en pågående kamp mot en psykisk lidelse, kontra en som føler hen er på toppen av de fleste pyramider.

Om vi går utover vår egen lille private sfære, er heller ikke det normale der nødvendigvis knyttet til en endelig og vedtatt definisjon. Tar en for eksempel en titt på kommentarfeltene i avisene for tiden, kan en få en oppfatning av at det normale ved nordmenn er å hate, sjikanere, angripe og true. Men slik er det jo ikke. Når jeg snakker med folk, er det sjelden eller aldri jeg møter noen som hater like sterkt som en del kvinner og menn gjør på nett. Kanskje spesielt menn. Så det er bare det at haterne har tatt over kommentarfeltene, angriper og presser ut igjen alle som måtte bevege seg inn der med et annet verdisyn enn dem selv, som eventuelt får en til å tro at det en leser er hva som er normalt for folk.

Om en går litt tilbake i tid, men fremdeles holder seg innenfor den tiden jeg selv har levd, så kan en se at det normale har forandret seg betraktelig på bare noen tiår. Det går en serie på Discovery, som handler om sekstitallet. Og på begynnelsen av sekstitallet kunne ikke en amerikansk kvinne en gang åpne en egen bankkonto. P-piller var forbudt, men etter hvert fikk gifte kvinner lov til å bruke dem. Kun gifte. Det fantes ett sett regler for menn, et annet for kvinner. Og kvinnens rolle i ekteskapet var å hjelpe mannen. Mens en ting som homofili var både straffbart og en psykisk lidelse på en og samme gang. Dette var det normale, dette var normen, dette var hva sterke krefter i samfunnet forsøkte å tviholde i for å beholde, sammen med ting som rasesegregering og kamp mot at underbetalte arbeidere organiserte seg.

Hvor stor friheten til kvinner var i vårt eget land på denne tiden, skal jeg ikke påstå å vite alt om. Men hadde de hatt internett og det var kommentarfelt i avisene på sekstitallet, hadde vel både kvinner, homofile og andre grupper som maktmenn liker å ha kontroll på, fått passet sitt påskrevet bastant og med mye bruk av adjektiver og personskildringer, om de hintet om at de kanskje burde få samme rettigheter som alle andre. Og hatet hadde nok blitt rimelig synlig. Noe det uansett var, og noe det jo er den dag i dag. Menn som hater kvinner finnes. Enten det er innenfor en privat sfære, eller en offentlig. Kvinner angripes for sitt kjønn i tillegg til sine meninger. Av menn. Hva som får menn til å bli redde for kvinner og hate dem så sterkt, vet jeg ikke helt. Men i blant virker de like redde for kvinner som for impotens.

Jeg vet ikke om alt hat og alle angrep på det som er annerledes oss selv, skyldes frykt. Men det er vanskelig for meg å tro at det er trygghet som får enkelte menn til å hate kvinner, homser, trygdede, utlendinger eller annerledes tenkende.

I tillegg til å hate, finnes det menn som slår. Jepp, menn som slår kvinner finnes. Og det er mange av dem. Menn som sparker homser finnes også. Til og med menn som slår og sparker barn finnes fremdeles. Gode norske menn som påberoper seg solide verdier slår og sparker og voldtar fremdeles kvinner. Og barn. Akkurat som på femti og sekstitallet. Og for de utsatte barna er slagene, volden, traumene og angsten det normale. Det er det de kjenner til. Det de vet noe om. For større er ofte ikke et barns verden. Voksne, derimot, vet at ting som de utsettes for ikke nødvendigvis er det som er normalt, om normalt sees på som synonymt med det som er vanlig eller allment og moralsk akseptabelt. Men det de gjerne ikke vet bestandig, er hvordan de skal klare å få forandret på den situasjonen de er i. Hvordan de skal klare å få brutt maktstrukturen som holder dem nede og i lenker, gjør dem til offer og tar fra dem grunnlegende rettigheter som menneske. For det handler ofte om maktstrukturer.

I blant får jeg høre fra enkelte menn at samfunnet vil ha dem til å bli som kvinner. At kjerringene tar over på alle fronter, slik at de ikke får være menn lenger. Snart går vi alle i skjørt. Enkelte av dem velger i tillegg med samme begrunnelse å hente seg koner fra andre land der kjønnsrollefordelingen ikke har kommet fullt så langt som hos oss i sin utvikling mot likestilling. Selv tenker jeg at det ikke ligger noen trussel i feminisme eller kvinner med meninger, vyer og livsgnist. Jeg blir ikke mindre mann av å ikke drepe en elg før frokost eller av at en kvinne er høyere utdannet enn meg, stiller krav, setter spørsmålstegn ved verdier, mønstre og normer, eller i det hele tatt deler tanker som strekker seg noen cm forbi hva hun skal servere meg til middag. I og med at jeg ikke blir mindre mann av de nevnte eksemplene, blir jeg heller ikke et mindre menneske, tenker jeg. Jeg klarer heller ikke å se at bare fordi kvinner er født med pupper og livmor og jeg ikke er det, så skal en kvinne jeg har valgt å dele livet med lage middag til meg, vaske klærne mine, legge seg pent og lydig ned om jeg kjeder meg fordi det ikke er noe på tv og jeg tross alt kjenner på noe som minner om en liten tenning av å se på værdamene, eller på annen måte underkaste seg mine behov eller innfall.

For meg er feminisme likestilt med humanisme, og det er jeg for. Vi er mennesker. Så vi burde være humane overfor hverandre, uavhengig av kjønn, legning, tro, utseende osv. Kvinner og menn er ikke i krig med hverandre, i mitt hode. Jeg er ikke i krig mot døtrene mine, og heller ikke i krig mot kjæresten min eller kvinnelige kunstnerkolleger, ei dame i kassa på Rema eller noen med barnevogn som jeg møter på gata. Jeg føler ikke jeg er i en kamp om territorier kjønnene imellom. Eller makt, kjønnene imellom. Min identitet forsterkes ikke på en positiv måte gjennom å holde kvinner, homser, mørkhudede, barn, syke, trygdede eller andre utsatte grupper nede, eller av å kjøpe en stakkars prostituert med sprøytemerker på armene eller som er presset ut på gata av en eller annen hallik. Kanskje kan jeg fra tid til annen kjenne på litt aggressivitet i forhold til Sylvi Listhaug, Siv Jensen og Erna Solberg, men det handler ikke om at de er kvinner og bør holdes ved kjøkkenbenken eller i sekretærstolen, ved en sykeseng eller bak en langkost. Det handler om politikken de fører. Verdiene eller mangelen på dem, som jeg føler de representerer, der alt måles i kroner eller antall tilhengere på valgbarometre, og populismen sammen med frykt legges som et slør av mark foran alt som kunne gitt et sant bilde av hvem vi bør være og hva vi burde strekke oss etter. Hatet jeg opplever de gir næring til, raseringen av goder i samfunnet, det økende skillet mellom de som har og de som aldri vil få, politiske løftebrudd osv, har ingenting med kjønn å gjøre.  Slik følelsene jeg kjenner på i forhold til det, heller ikke har noe med kjønn å gjøre. At noen har en annen mening eller vil noe annet enn jeg gjør, betyr ikke at de bør bli gruppevoldtatt av en skokk flyktninger, som gjerne er konklusjonen det kokes ned til for enkelte som frekventerer diverse kommentarfelt. Media har endt opp med å være løpegutten til normalitetens onde tvilling. Ikke i ytringsfrihetens navn, men i Mammons.

Når det kommer til dette med kjønn, så kan en ikke legge alt ansvaret for hva en erfarte eller får til på det.  Noen av kvinnene jeg har hatt et forhold til, har vært gode for meg, andre har vært mindre gode. Enkelte også ødeleggende. Akkurat som jeg også har endt opp med å være god for noen og mindre god for andre. Men dette handler ikke om kjønn, det handler om personlige egenskaper og om hvordan vi som par har klart å løse ting utifra de forutsetningene vi hadde. De dårlige forholdene definerer ikke kjønnene, på en måte som gir meg grunn til å hate alle kvinner. Like lite som at jeg har grunn til å hate alle menn, fordi jeg ble mishandlet av min far da jeg var barn. Det jeg derimot kan, er å ta avstand fra det enkelte menn står for, og hva enkelte kvinner står for. Og det samme gjelder når det skal deles ut ros. Det vil si at det viktige er hva enkeltmennesker står for, ikke hva slags kjønn de er. Og med det lille standpunktet, runder jeg av dagens Vannland.

Bildet som følger dette innlegget, viser et tidlig stadium i det som senere skulle bli et maleri med tittelen Utsikt. 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:





     

torsdag 25. februar 2016

Livet, døden og sorgen.



Gradestokken har i løpet av natten sneket seg under null, og isholka har lagt seg utenfor her jeg bor. Inne, derimot, er det lunt og isfritt. Og datteren min ligger og sover inne på rommet sitt, mens jeg har krabbet meg ut av loppekassa og fått senket ræva framfor pc-en. For jo, yngste datteren som bor utenbys er hjemme noen dager. Og det er alltid kjekt, selv om årsaken for turen denne gangen ikke var av de beste. En nær slektning døde nylig, og hun kom hjem for å delta i begravelsen.

I går leste jeg et blogginnlegg der ei ung jente snakker litt om tankene sin rundt det å bli eldre. Selv er jeg eldre. Og jeg har også noen tanker rundt det. De er nok kanskje litt annerledes de som unge mennesker tenker, men sånn er det gjerne; årene gir en gjerne et annet syn på ting enn det en skuer i yngre år. Fort eksempel har jo ung og gammel litt forskjellig utgangspunkt for sitt syn på livet. Når en er ung har en årene foran seg, mens ved et gitt punkt skjer det at de fleste plutselig ligger bak oss. Noe som i seg selv ikke nødvendigvis gir en forskjell i forhold til opplevelsen av dagen i dag, en fugl som synger eller synet av en solskinnsdag, men det er likevel en kjensgjerning en må forholde seg til, om en går inn i et tankegods og de følelser som dreier seg rundt livet og døden.

En annen forskjell mellom ung og gammel er dette med helse, krefter og oppsamlet erfaring. En opplevelse mange ser ut til å ha, er at eldre folk enn dem selv er redde eller teite eller ikke forstår noe. Andre tenker at alder gir visdom.

Det er i mitt hode lett å konkludere med at mangel på kunnskap og erfaring neppe leder til visdom. Noe som igjen betyr at de yngste ikke alltid vet best, selv om de gjerne tror det. Men, som jeg skrev under nevnte blogginnlegg, så er heller ikke erfaring det samme som visdom. Og visdom er ikke det samme som evne til å ta gode valg. Det er heller ikke slik at det livet en har levd har unnlatt å sette spor etter seg, enten det er positive eller negative spor. Slik er det for alle, sporene starter ved fødselen. Hva en gjør med disse sporene er derimot forskjellig. Noen bærer sine arr som medaljer, andre forsøker å ikke forholde seg til dem, og i hvert fall ikke la omgivelsene få se dem. Skam er ikke noe som er forbeholdt ungdommen. Det er heller ikke opplevd smerte, sorg, vilje, livsmot eller håpløshet.

Vi mennesker er forskjellige. Og vi reagerer forskjellig. Da døtrene mine skulle i begravelsen jeg nevnte, minnet jeg dem på dette. For det er slik, at også i møte med smerte og sorg er vi forskjellige, og det finnes ingen oppskrift eller en riktig eller gal følelse, når det kommer til det å kjenne på eller uttrykke sorg. Dette gjelder både for deg selv, og alle andre. Noen lukker seg inne med det de føler, andre lar følelsene slippe fram. Noen ender opp med å ta seg av det praktiske ved for eksempel en begravelse, andre ender opp med å forholde seg til ting som for enkelte kan virke merkelige eller bagatellmessige.

Men vi skal være forsiktige med å klassifisere eller gi poeng til våre egne eller andres reaksjoner. Vi har alle en bagasje, og vi har alle på et vis lært noe om det å vise og forholde oss til sterke følelser, som vi ikke automatisk kan legge bort, bare fordi det finnes mennesker rundt oss som føler de eier den eneste riktige definisjonen av en sorgprosess. Dette er det viktig for meg at ungene mine tar med seg. Det handler om empati.  Det handler også om respekt. Overfor andre, og overfor seg selv.

Noen har gjennom livet opplevd å få rom for sine følelsesuttrykk, andre har opplevd at følelsene de har kjent på og vist fram har blitt brukt mot dem, misforstått, latterliggjort eller bagatellisert, og har kanskje bare fått beskjed om å ta seg sammen når livet har blitt vanskelig. En liten episode og erfaring kan vokse inni et menneske, og føre til at en dør bli lukket. Egen sårbarhet i møte med sorg kan for noen være så stor at det utenfra kan se ut som om de ikke klarer å ta den inn over seg. Og kanskje det er nettopp slik, kanskje klarer de faktisk ikke å ta det inn over seg. Men dette er ikke straffbart, og derfor heller ikke opp til noen å dømme.  Dette gjelder både ung og gammel.  Akkurat som at tårer heller ikke er straffbart. Enten det er én tåre, eller flere. Hadde livet funnet mening i å telle tårer, ville evolusjonen ført til at vi ble født dråpetellere, men det blir vi ikke. De som teller tårer over døden styres derfor av noe helt annet enn livets behov. Men heller ikke det trenger vi å dømme.

Og med dette runder jeg av for denne gang. Livet byr ikke kun på lystighet, men ute skinner sola, og det synes jeg er litt fint å se.

Dagens bilde har fått arbeidstittelen Bønn, men er langt fra ferdigmalt. Vanligvis vet jeg hvor jeg vil når jeg begynner på et bilde, men i forhold til dette vet jeg ikke hva som vil skje. Kanskje blir det bare malt over en dag slik at et annet motiv for bruke lerretet til å uttrykke noe, kanskje får det en helt ny retning med et helt annet innhold, eller kanskje innholdet blir det samme, men uttrykket annerledes. Men uansett vil det ligge en prosess bak den endelige målgangen. Slik det ligger bak så mangt en søker mot, eller vekk fra.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:





lørdag 20. februar 2016

Transkjønnethet.




MELLOMROM

kan nesten ikke vente
nyter likevel
hvert sekund

sitter ganske
stille
danser i samme stund



Mellomrommene finnes i livene våre som en markant størrelse, selv om vi gjerne gir andre ting mer fokus. Vi er for eksempel mer opptatt av mål og flukt, det vil si å nå et rom vi lengter mot, eller komme oss bort fra et vi ikke er så glade i. Men midt i mellom ligger altså mellomrommet, og det er der vi stort sett oppholder oss. Mens vi drømmer eller bearbeider.



Grunnen til at jeg tar opp dette temaet i dag, er at slik det ser ut til, vil en transperson være villig til å stille som modell i kunsten min. Og for meg er dette en kjempemulighet. Så jeg tok nesten litt av da jeg ble forespeilet muligheten, og kjenner nå på en sitrende spenning og forventning med tanke på det formale jeg skal forholde meg til om det blir en realitet, men også i forhold til det konseptuelle. For når jeg maler handler det aldri om å lage et fint bilde, og det er det - finito. Det handler aller mest om å formidle noe. En tanke, et spørsmål eller en idé. Det vil si at innholdet trumfer det håndverksmessige, selv om håndverket ligger solid rotfestet i meg, gitt min bakgrunn som keramiker. Noen ganger ligger det der som en brems, andre gang gir det meg et løft, siden jeg i kampen mot materien har lært meg til å stå en stund forbi smertegrensen. For jo, materien, eller materialet du arbeider i, vil alltid før eller siden dra sverdet og reise seg mot deg. Og du selv blir tvunget til å forholde deg til dine begrensinger. I det øyeblikket, går du inn i et lite mellomrom, hvor du må bestemme deg for å kjempe deg forbi egne grenser, eller om du skal kalle arbeidet ferdig og gjøre noe annet i stedet.



I kunsten min er sårbarhet ofte et tema, opplever jeg. Og slik jeg tenker om det, er du rimelig sårbar i det du står i en transformasjon mellom mann og kvinne, kvinne og mann. Denne sårbarheten håper jeg at jeg skal få lov til å gjøre et forsøk på å synliggjøre. Det vil si at jeg her og nå er mer opptatt av muligheten til å kanskje kunne få skildre mellomrommet, selve transformasjonen, enn jeg er av å skildre målet, alternativt utgangspunktet for bevegelsen. Men også det å skulle skape et bilde eller en utstilling er en prosess, så hvor det ender har jeg ingen klar formening om pr. i dag. Tankene mine har ikke kommet lenger enn til å vise meg små glimt av muligheter, og må derfor med tid og stunder samles i et hele. Hvor mine kunstneriske evner og begrensninger er et element jeg må ta med i betraktning, før jeg gir meg i kast med det som kanskje kan bli til noe med mening. 

Hvordan jeg skal få til å skape noe som kan gi mening for andre enn undertegnede, er jeg heller ikke helt sikker på. Det er en utfordring, men jeg tror jeg må være tro mot det som føles riktig for meg selv, og ikke forsøke å lage noe jeg tror eller håper andre vil finne interessant, pent eller flinkt. Og i prosessen må jeg også huske på at jeg ikke maler en kopp eller et tre, men et menneske, og jeg må derfor arbeide i en retning som viser modellen respekt.



Én idé som vokser i meg nå, er å spørre flere transpersoner om å få ta foto av dem, som jeg kan bruke som utgangspunkt for et maleri jeg eventuelt kan vise i en egen utstilling om transkjønnethet. Men så er det der med med å finne noen som er villige da. Dette er ting jeg må tenke videre på.

Jeg har tidligere arbeidet med temaet transkjønnethet. Både billedmessig og skriftlig. Noe du kan se litt mer av om du klikker her.  

Og dermed har jeg kommet til slutten for dagens blogg. I utgangspunktet hadde jeg tenkt å skrive om innvandring og hatet som ser ut til å vokse hos en del folk for tiden. Men slik ble det altså ikke, så det får være til en annen gang. Men om temaet interesserer deg, kan du jo titte innom denne bloggen, hvor skuespiller Sven Henriksen gjør seg noen tanker rundt kaffeslabberas-rasismen.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link:



mandag 15. februar 2016

Det var en gang...





I går så jeg et program på Discovery som handlet om hippietiden. Selv var jeg litt for ung til å ta del i den, men jeg var ungdom i kjølvannet av den, og hadde min periode med langt hår og broderte kjortler der.

Når en stiller hippiebevegelsen med sitt kjærlighetsbudskap opp mot livet vi lever i dag, blir det nesten som å betrakte to forskjellige planeter. For i dag er ungdom opptatt av helt andre greier enn på sekstitallet, slik jeg opplever det. Og det de er mest opptatt av, er om de er vellykkede eller ei, virker det som. Og det å ha riktige eiendeler å vise fram. Pluss fyllmasse i lepper og pupper. I tillegg til dataspill. I stedet for protestvisesangere lik Bob Dylan som sang sanger som denne, har vi i dag Tone Damli Aaberge som bygger merkevare og livnærer seg på å reklamere for spillselskaper, og fronter sitt budskap og sitt rollemodellpotensiale via det. Og rundt omkring i de tusen hjem sitter folk og spiller bort lønna si mens de drømmer om å bli som Tone eller få dyre biler og vesker til hundre tusen. Noe de ikke vil få. I stedet blir noen spillavhengige, og får ødelagt livene sine. Men de velger jo selv. Ikke sant?

Nå var det sikkert noen som var mye opptatt av eiendeler og hadde klassebevissthet markert i form av genseren løst hengende over skuldrene i min ungdom også, men jeg kjente dem ikke. De var som en liten gruppe jeg bare skimtet i øyekroken og hadde ingenting med livet mitt å gjøre.

I hippietiden gikk folk med løsthengende kjoler, og noen med løsthengende pupper. Nå går de i ettersittende treningsklær av riktig og dyrt merke, alternativt kler de seg i dongeri og svart og går ut i gaten på natten med påskrifter som Soldiers of Odin på jakkeryggen og en tvilsom ideologi i magen, for å redde oss fra alle utlendingene de påstår klædder med de klamme fingrene sine på damene våre enda mer enn norske gutter gjør. Og Nato og Russland har begynt å rasle med sablene og unge høyre kommer med forslag som skal stenge grensene våre best mulig (typisk norsk å være best), og ikke oppfordre flyktningene til å komme hit. Som om krig og død ikke er oppfordring til å bevege seg god nok. Dette med å hjelpe flyktningen der de er, er bare retorikk, for å få ting til å virke spiselig i det døra låses og ansvaret presses på andre land. For vi har jo ikke råd. For nå skriker jo oljeselskapene opp om kjempetap og sparker folk inn i ledighet enda raskere enn de klarer å pumpe opp oljen. Det er ikke godt å si, tapet de hyler om er vel kanskje mer en nedgang i inntekt enn reelt tap, men hva vet vel jeg. 

Sånn er det nå, sett fra mitt ståsted. Mens ungdom på sekstitallet reiste seg mot krigen i Vietnam, rasefordommer og kapitalens maktstrukturer og svidde av en liten joint, sitter det nå ungdommer i mørke og våte underganger og kjører skitne sprøyter med tvilsomt innhold inn i kroppen i stedet for at vi unner dem i det minste et rent sprøyterom.

Det var interessant å se på programmet om sekstitallet. Akkurat som det er interessant å lese aviser i dag. For i avisene kommer det fram mye rart. Nå har Rema 1000 begynt med reklame som ser ut som artikler, ikledd bilder som skal få oss til å koble kjeden opp mot gode kjerneverdier som familiehygge, i stedet for et begrenset vareutvalg. Ikke forstår jeg at vi trenger en slik form for reklame/manipulasjon. For meg er det absolutt nok å få vite hva jeg kan kjøpe og hva det koster. Men det er nå i hvert fall gratis å lese reklame. Noe det ellers blir mindre og mindre av i nettavisene.

Nå har ikke jeg noe som helst problemer med å forstå at aviser må få betalt for jobben de gjør, men det blir litt smakløst når de bruker overtydelig spalteplass til å reklamere for at her kan du lese dødsannonsene, og når bisettelser skal finne sted. Du må bare betale for det først. Hvem og hvor mange som leser dødsannonsene og hvor mye det er å tjene på å ta betaling for det, aner jeg ikke. Men det får nå være måte på til smakløshet.  I mitt hode burde det vært gratis for både fattig og rik, gammel som ung. Det vil si noe samfunnet burde ta kostnadene ved, om ikke avisene unner folk det. Det får nå være grenser for hva en skal gjøre skillinger på.

Det er ikke rart folk sliter i dag. Med alt som skal leves opp til og alt som kommer med en pris de gjerne ikke skimter omfanget av. Det flommer over av glansbilder der livet til kjendiser og rollemodeller benyttes til det fulle for at ungdommen skal svi av mest mulig penger. Uten at de likevel har en mulighet til å leve opp til standarden de lokkes til å betale en inngangsbillett for. At ungdom ender opp med angst og depresjoner er i mitt hode veldig forståelig. Jeg er glad jeg ikke er ung i dag. Det jeg likevel er enda mindre glad for, er at jeg holder på å bli gammel. For de gamle får det vel ikke nødvendigvis noe bedre framover de heller. Selv om noen mener de har det altfor bra, mener de vel egentlig at de koster altfor mye.

Dagens bilde er et selvportrett, og fikk tittelen Regresjon.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:







søndag 14. februar 2016

Morsdag er ingen kampdag.



Så var det Valentines Day. Uten at jeg i år løper på butikken og kjøper roser til Min Kjære. Butikken er jo stengt, det er søndag. Nå kunne jeg selvfølgelig kjøpt noe i går, men kjæresten og jeg snakket om det, og fant ut at vi skulle la hele greia ligge i år. Stort sett synes jeg blomster er greit om jeg skal markere dagen, selv om jeg også har tydd til hjerteformede sjokoladeesker og ting jeg har laget. Sexy undertøy hun kan pakke seg inn i slik at jeg kan pakke henne ut, har jeg derimot hold meg unna. Det samme gjelder strykejern. Markeringen av kjønnsroller kan en ta andre dager, om en føler for det, tenker jeg.  



I tillegg til Valentines Day er det Morsdag. Så mange mødre får antagelig hjemmesnekra kort fra sønner og døtre, laget i barnehage eller på skole. I tillegg til kaker og blomster og annet, og kanskje frokost på senga. Min mor er død, hun døde i 1991, kun 58 år gammel, så morsdag har for meg nå blitt en dag til ettertanke mer enn feiring.

Da jeg gikk inn på Facebook i dag, lå det et bilde av moren min der, som den ene søsteren min hadde lagt ut. Og det føltes rart å se henne.  Det føles også rart å se på hopprennet i Vikersundbakken som foregår denne helgen, for ved siden av foten av bakken ligger Heggen Kirke, og gravplassen der min mor, bestemor og bestefar er stedt til hvile, i tillegg til en niese og en svigerinne.



Å ha et forhold til våre foreldre oppnår vi alle. Om vi ikke blir etterlatt på ei trapp mens vi er små. Å ha et forhold, sier likevel ikke noe om forholdet. Det kan være godt, eller det kan ende opp med å være utfordrende å vokse opp med. Og jeg tenker at i dag er det mange som kjenner på flere ting enn det som kan kobles til hyllest. Både fordi det er Valentines og på grunna av Morsdag.

Valentines er ikke helt det samme om du er ensom og alene, som når en eventuelt er nyforelska og ser det meste gjennom et rosa slør. Og morsdag er ikke det samme for alle heller. For noen vokste opp med utfordringer og ble trykket ned, neglisjert eller brukt, der andre vokste opp med kjærlighet og ble løftet opp og fram. For de som ikke har eller hadde et godt forhold til sin mor, vil det nok derfor føles litt todelt å skulle markere dagen. Akkurat som når noen som ble misbrukt som barn, må forholde seg til farsdag. Det kjennes kanskje ikke ut som en dag til å feire, men slike dager fører nødvendigvis ikke kun med seg sinne. Det kan følge med like mye sorg. Slik er det for alle som opplevde savn eller vokste opp i mer eller mindre dysfunsjonelle familier, og må leve livene sine med erkjennelsen av dette, iblandet alt annet som livet tilbyr. Livet kommer i pakker.  Og i disse pakkene ligger også ambivalensen.

Du skal hedre din far og din mor, sies det. Og enkelte fedre og mødre forventer nok at de blir gjort litt stas på når det kommer til dager som dette, selv om barna ikke ble gitt kun det de nødvendigvis hadde bruk for. I et innlegg for noen dager siden, skrev jeg om at barn må få lov til å eie sin egen historie. Det vil si at det ikke er opp til foreldrene å korrigere det barna minnes. Selvfølgelig er det greit å rette på et årstall, men det barna føler og følte, skal en ikke heve seg over, nedvurdere eller fortelle er feil. Det beste er om både barn og voksne kan både lytte og fortelle, og akseptere hverandres følelser og minner.  Om minnene ikke er knyttet til ting som alltid vil være uakseptabelt.

Det er morsdag, og Valentines. Det vet vi hva er. Vi vet også hva det ikke er. Og en av tingene det ikke er, er en kampdag. Det finnes dager som passer langt bedre til å markere seg og sine følelser på enn dager som i dag, julaften, eller andre merkedager.  Enten markeringen kommer som direkte skyts, eller har et passiv aggressivt anslag, i form av å overse noen, for å straffe. Så kanskje det går an å se forbi det vanskelige litt, om bare i de minuttene det tar å drikke en kopp kaffe og spise et kakestykke eller ta en telefon, og så heller ta opp det vanskelige en annen dag. Det vil si å bruke denne dagen til å markere det en mor eller kjærest er, og ikke hva hun gjør, gjorde eller burde ha gjort. Det meste har et mangfold i seg - kjærlighet, hat, latter, sinne, jubel, sorg.  Og det er opp til oss å forsøke på å romme det. Slik vi gjerne ønsker at noen skal romme hele oss.



Dagens øverste bilde viser en tegning jeg gjorde av fine kjæresten min Beate for et par år siden, bilde nummer to viser et bilde jeg lagde til Beate en annen Valentines day, bilde nummer tre viser Heggen kirke ved bunnen av Vikersundbakken, og det siste bildet viser et foto av moren min. 

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link: 







lørdag 13. februar 2016

Mønstre finnes i annet enn sofaputer.





Da jeg våknet i dag, var det minus sju kalde ute. Men nå skinner sola over nærområdet, så tempen stiger vel litt utover. Jeg har uansett ikke tenkt meg ut, for lungene er ikke glade i kulden. I det hele tatt er det mye lungene mine ikke er glade i. Sigaretter, for eksempel. Selv sluttet jeg å suge i meg skiten for mange år siden, men det hender jo jeg møter på folk som nyter kistespikerne enda. For eksempel utenfor døra ved diverse butikker. Og det liker jeg ikke, for det skjærer i lungene om jeg må puste inn møkka når jeg skal ut eller inn der.

Men det er ikke kun lungene mine som ikke liker røyk. Andre ting som ikke liker røyk er hjertet mitt. Og ditt. I det hele tatt er det mye hjerter ikke liker. For mye fett, for eksempel. Og for mye rævsliting, sofa og inaktivitet. Mens levra og slike ting liker ikke bøtter med alkohol spesielt godt. Alt dette kan vi dø av. Men dø skal vi jo uansett. Ingenting å gjøre noe med det. Det eneste vi kan påvirke er eventuelt når det skal skje. Uten at det betyr at du automatisk blir nitti om du kutter røyken og en smule på fløtesausene. Men litt gevinst er det nok å hente likevel. Det finnes mange fjellvegger en kan kjøre i, men en trenger ikke å lukke øynene og trykke ned gassen framfor alle. Bare for å komme fortest mulig fram.

I tillegg til hvordan livsstilen vår kan påvirke kroppen og hvor lenge og bra vi lever, påvirker den de vi er glade i. I tillegg påvirker den lommeboka. Om vi alltid skal ha det som gir mest status, er finest, dyrest eller smaker aller best, ender vi enten opp med få men dyre goder, alternativt mange goder og stor gjeld. For enkelte blir gjelden så stor at den påvirker livskvaliteten påtagelig, i form av bekymringer. Noe mange nok føler på i disse tider, når arbeidsløsheten stiger, og livet tar en ny retning. Da kommer bekymringene sigende. Gjerne om natta og stjeler søvnen. Og bekymringer kan påvirke hjertet, men også psyken. Psyken vår er viktig.

Føkker psyken seg, er det lite hjelp i å ha en Mercedes du betaler tusener i avdrag på hver måned. I stedet blir det andre ting som kommer i fokus. Om ikke strategien ender opp med at en forsøker å kjøpe seg fri fra det en føler, shoppe, shoppe, og teppebombe leiligheten med stadig nye sofaputer, Carpe Diem og Always kiss me god night dekaler, ny telefon og ny telefon og ny telefon og et nettbrett eller to pluss større tv, i tillegg til å røyke og ete seg fri fra det en tenker og føler. Alternativt slå seg fri, kjefte seg fri, pule seg fri, løpe seg fri, vaske seg fri, putte_alt_i_små_bokser, kategorisere_og_fargekode_det_som_er_innenfor_ rekkevidde_seg_fri, kutte seg fri eller ruse seg fri eller be seg fri. Uansett blir det kun et friminutt. En liten forskyvning av fokus, før virkeligheten siger inn over en igjen og en må ty til fluktmuligheter nok en gang.  Og igjen. Og igjen. Som i et mønster. For mønstre finnes i mer enn sofaputer, tapeter eller gardiner.  Skal en rette opp problemer med psyken, må det annen lut til enn friminutt. En må kanskje til og med lære seg til å leve med det en føler, tenker, omgir seg med og er. Noe som kan være vanskelig, men ikke umulig.

Om en likevel går for det å leve med seg selv og akseptere tingenes tilstand, betyr ikke det at en trenger å resignere på alt her i livet. For min egen del klarer jeg godt å skrive blogg, selv om lungene mine ikke liker å gå ut i minusgrader. Selv om jeg lever av en liten trygd, klarer jeg fint å holde kontroll over økonomien min, og selv om jeg har sosial angst klarer jeg å sette pris på barnebarnet mitt, eller på en tv-kveld med god mat sammen med kjæresten. Slik som i går, da det var fredagsløypa som skulle følges. Og med god mat mener jeg ikke indrefilet eller rype. Det går an å gå for ting nedenfor øverste hylle og likevel få en fin kveld. Så i går lagde jeg ovnstekt megapannekake med bacon til oss i stedet for den sedvanlige tacoen, noe også bonussønnen så ut til å like.

Når det kommer til dette med samvær, blir ikke det bedre av å ha en Mercedes stående på tråkka, enn min lille Golf. Maten smaker ikke bedre av å ha en kjempedyr komfyr, og samtalene får ikke mer verdifullt innhold av å bevege seg kun på glatte og støvfrie overflater. Det blir heller ikke bedre om en hele tiden vrøvler i fylla, avbryter samtaler fordi en må ut for å røyke, sjekke telefonen og FB, eller av å vaske hele huset i reklamepausene fordi det en føler plutselig popper fram igjen.  Samvær blir best av nærhet og tilstedeværelse og åpenhet, iblandet litt omsorg og respekt for hverandre. Og slike ting er ikke avhengig av hverken størrelsen på lommeboka eller av at en er perfekt sett utenfra.

Det er lørdag, og dette var tankene som dukket opp i meg denne formiddagen. Om det er noe poeng for andre at jeg satte ord på dem, vet jeg ikke, men jeg kjenner at det er et poeng for meg å gjøre det likevel. Stort sett skriver jeg mer til meg selv enn til andre. For meg er det å sette ord på ting som et kart. En veiviser, som sier hvor jeg kom fra og hvor jeg bør eller ikke bør gå, i livet i tankene og i verdigrunnlaget mitt. Men vi har alle et slikt kart tilgjengelig i oss. Du også. Og det behøver ikke å være likt mitt. Så får det være opp til hver enkelt om en vil følge det som er sitt, eller kjøre i blinde og risikere å havne i fjellveggen. Ta noen reelle valg. Kanskje finne en mellomting mellom å ta av som en nyttårsrakett eller hive seg på havet. Litt våte på beina blir vi alle uansett, men vi trenger ikke å overgi oss til nærmeste myr bare fordi den ligger der.

Dagens bilde viser at til og med en tom pappeske kan være av verdi.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link: 


fredag 12. februar 2016

Du er bra nok.



I dag vil jeg snakke om regler og krav. Og da tenker jeg ikke på ting som fartsgrenser eller andre saker som følges av trafikkskilt, men hvilke regler vi har for oss selv, og for andre.

Selv om det ikke finnes fysiske trafikkskilt i en slik sammenheng, så har vi alle en form for et sett av kjøreregler nedfelt i oss, som forteller oss hvor eventuelle grenser går. Det samme gjelder i forhold til pålegg. For livene våre består ikke kun av ting en ikke skal gjøre, men også ting en bør gjøre. Saker en forsøker å leve opp til. Det er for eksempel ikke lov å slå barn, men det ligger i genene og moralen til de fleste av oss at vi skal ta vare på dem og verne dem.

Nå er det også slik at i forskjellige grupperinger finnes det forskjellige sett normer og krav, som gjør at en kan sitte på hver sin side av gjerdet og føle at en selv har rett og at de på den andre siden tar feil. Dette skyldes ikke nødvendigvis at noen er ondere eller bedre enn andre, men hva vi har fått med oss av ballast, gjennom for eksempel oppdragelse, og hva vi har etablert av sannheter i oss. Andre ganger er forskjellene vi ser for oss bare noe vi innbiller oss, og handler mest om projiseringer, glorifisering eller nedvurderinger.

Det betyr at det ikke nødvendigvis er slik at alle sannheter er så veldig sanne selv om vi forfekter dem, men det er ikke bestandig sannhetsgehalten og intelligensen vår som styrer livene vi lever. Ofte er det følelsene våre. De lever gjerne sitt eget liv.

Og nå har jeg kommet til poenget.

For det er ikke slik at følelsene våre gir samme retningslinjer for alle. Ofte er vi for eksempel mer tolerante overfor oss selv enn overfor andre, eller motsatt. Det er for eksempel for mange lettere å tilgi en annen enn seg selv.  På samme måte som at det er lettere å trøste en annen enn seg selv, når et feilsteg er begått, eller en standard ikke er levd opp til. Det betyr i praksis at det finnes et sett regler som gjelder for de fleste, bare ikke for deg. Og dette kan det være slitsomt å leve med. Inviterer du for eksempel noen på middag og ikke alt blir helt vellykket, kan det bli en stor greie for deg. Men blir du bedt i middag og noe blir litt svidd eller på annen måte ikke er hundre prosent, så har du neppe problemer med å fortelle verten at det betyr veldig lite. Det kan være fordi du vil trøste, men også fordi det faktisk betyr veldig lite for deg. At det blir en bagatell i forhold til andre ting som betyr mye mer. Så hvorfor er det en forskjell på dere, hvorfor kan du ikke gi deg selv den samme toleransen og trøsten, samme medfølelsen som du kan vise en annen?

For enkelte kan dette spriket gi konsekvenser som gjør livet veldig vanskelig. Det kan medføre at en ikke våger ting, og at selv om en våger, alltid vil sitte med en bekreftelse på at en ikke er bra nok. Fordi standarden en måler seg selv opp imot er uoppnåelig. Og det er ikke fordi standarden er et fast nivå. For noen blir det slik at det er avstanden mellom evne og nivå som er fastlagt. Det vil si at uansett hva du får til, vil målet ligge like langt unna. Får du for eksempel til en treer, vil den bety lite om målet er en sekser.   Men får du til sekseren, vil den for enkelte bety like lite som treeren, fordi målet nå har blitt en nier. Det handler med andre ord om at du alltid stiller for høye krav til deg selv, og at avstanden mellom evne og det du drømmer om er konstant. 

For å bruke meg selv som eksempel, så vil det alltid ligge en avstand mellom det maleriet jeg klarer å male, og det jeg ønsker å få til. Dette skyldes i hovedsak at evnen til å se utvikles like fort eller kanskje også raskere, enn evnen til å male. Det vil si at når et bilde er ferdig, har evnen min til å se kvaliteter utviklet seg så mye at også målet har blitt et nytt, og jeg ser tydelig manglene i det ferdige bildet mitt. For meg kan dette være en drivkraft. Det gir meg noe å strekke meg etter, og jeg klarer å si til meg at det ferdige maleriet er hva jeg klarte å få til på et gitt tidspunkt, og at det er greit.  Jeg kan likevel stille det ut, og føle at jeg har fått til noe.

Andre har det ikke på samme måte som jeg har i forhold til arbeidet mitt. Og for enkelte handler det ikke kun om hva de får til, men hvem de er. Det vil si at de aldri blir bra nok. Noe som kan ha mange årsaker, men konsekvensen er uansett ikke lett å bære. For en av konsekvensene kan være at du skammer deg så mye over deg selv, at du ikke våger å vise hvem du er. Og ender opp med å leve i skjul, mens du bruker alt for mye energi på å gjemme deg, og arbeider eller drømmer om å bli bra nok. Energi du kunne brukt på noe helt annet. Du kunne for eksempel brukt den til å bygge en mer åpen relasjon til noen du bryr deg om.

Så hvorfor er det slik? Hvorfor klarer vi ikke å akseptere oss selv som den vi er, når vi klarer å akseptere andre som er ganske like oss? Hvorfor kan en venn som trår litt feil få trøst av deg, mens du ikke klarer å gi deg selv samme trøsten når det er du som trår litt feil? Hvorfor er det ett sett regler for deg og et annet for din venn?

Som sagt, det kan være mange årsaker. Men det betyr ikke at det ikke er mulig å gjøre noe med av den grunn. For det går an å gi seg selv litt slack også. En må bare begynne å trene litt på det. Forsøke å finne fram til en annen stemme i seg selv, og ikke kun den som rakker ned på deg. For den positive stemmen finnes, det er bare det at du selv overdøver den.

Og med det får jeg runde av, så ikke dette innlegget blir altfor langt. Du kan lese mer om empati, medfølelse og selvmedfølelse her.

Dagens bilde viser en tegning barnebarnet mitt lagde på kjæresten min sitt whiteboard en dag. Vi snakker ikke stor kunst her, men tegningen har likevel en verdi. Barnetegninger har gjerne det. Slik barna har en verdi. Og du har en verdi. Uten at alt trenger å være så føkkings perfekt eller standardisert hele tiden.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:   






mandag 8. februar 2016

En barnehånd i bestefarneven, og litt andre greier.




Så var det hverdag. Mer nøyaktig mandag. Og søndagens kremfråtsing er unnagjort for denne gang. Noe som stort sett foregikk i dannede, men dog avslappede former, med litt iblandet griseri som krydder. Slik du kan fornemme ut ifra dagens bilder. Men sånn skal det være, og akkurat slik som på bildene skal små barn se ut når de spiser fastelavnsbolle.




Å komme sammen med familie er en god ting. Og spesielt hyggelig for meg er det å være sammen med barnebarnet. Nå har jeg aldri vært flink til lekegreia, men litt tålmodighet klarer jeg å oppdrive. Og jeg liker den deilige følelsen av ei lita barnehånd i neven min, og så gå tur sammen til kottet for å se om det finnes noe spennende der. For eksempel en svartesekk med gamle leker som Bestemor Beate har tatt vare på.

Det er ikke alle som får til dette med familiesammenkomster så godt. For ofte må en forholde seg til følelser som ikke er så gode å kjenne på samtidig. Vi har jo alle opplevd våre ting, og har våre helt spesielle opplevelser av hva som skjedde. Derfor kan én person huske en opplevelse fra for eksempel barndommen helt annerledes enn en annen. Og det er en rett en har. Vi eier alle vår egen historie.

Min familie er liten. Det består av mine barn og barnebarnet, pluss mine søsken og deres barn. Moren min døde på nittitallet, og faren min vil jeg ikke slippe inn i livet mitt lenger. Han har gjort nok. Og onkler og tanter har jeg ikke. I og med at jeg ikke omgås generasjonen før meg, sparer jeg meg selv for alt som måtte ligge å ulme av gamle minner og følelser et sted under huden. Ingen Tante Olga kommer og ødelegger en sammenkomst og ingen Onkel Arne drikker seg full og begynner å klå på alt i skjørt og ingen bestemor sovner og pisser i sofaen. Ikke trenger jeg heller å trykke ned følelser knyttet til barndommen min så mye som jeg hadde måttet gjøre, om foreldrene mine fremdeles var i livet mitt. Det betyr likevel ikke at jeg slipper unna alt. For barndommen min ga meg noen erfaringer som senere skulle ende opp i sosial angst, så samles det for mange dukker den fram, slik at jeg helst vil rømme fra situasjonen. Men er vi kun de aller nærmeste går det greit. Slik som i går.

Etter hvert vil mange i tillegg til sin egen kjødelige familie, få en ny og større familie gjennom for eksempel ekteskap eller en samboer/kjæreste. Du får jo ikke kun kjæresten din. I blant får du kjærestens barn på kjøpet, og hens foreldre, tanter, onkler, søskenbarn osv. Men det er noe annet enn den familien en vokste opp med. Det er ikke like utfordrende, opplever jeg. En slipper noen gamle elefanter i rommet, når en treffer nye mennesker. En har ikke de samme minnene som dem, de er ikke knyttet til barndommen og historien din og en slipper å kjenne på ting en aldri snakker høyt om. Enten tausheten skyldes at en ikke våger å bryte den, eller fordi en ikke ser et poeng i det, fordi ingen vil eller er i stand til å lytte og å ta inn over seg din historie, dine fortellinger og dine følelser.  

Da jeg fikk barn, bestemte jeg meg tidlig for at de skulle få eie sin egen historie. Det vil si at jeg ikke skulle korrigere dem den dagen de måtte fortelle noe de husket, om det hadde vært vanskelig. Jeg skulle ikke bli som min egen far, som nekter for volden, hatet, minimeringen og den psykiske terroren han utsatte meg for. Og det forsøker jeg å leve etter den dag i dag. Det barna mine måtte bære på må de få lov til å bære på, og også snakke om uten at jeg skal redigere det, fordi jeg mener jeg husker riktigst eller ikke vil ta det de sier inn over meg. Både det gode og det vanskelige må barna mine få lov til å legge på bordet. For en barndom kommer alltid med begge deler.

I blant er det godt å leve. Livet kommer i bølger og kast, solskinn og stormbyger, og bringer med seg både rask og rusk og ting en kan skjære seg på. Men i blant finner en også små smykker i strandkanten av det som er livet en lever. Små skatter, slipt av bølger gjennom mange år. Og det er viktig at vi løfter opp disse skattene og gir oss tid til å se på dem. Erkjenne at de finnes, selv om det også finnes gamle plastposer, rust med skarpe kanter, oljerester og fuglelik som vi må forholde oss til. Og selv om tv-reklamene, politikere, Hollywood og vårt eget begjær, lengsel og savn forteller oss at det er noe annet enn de små skattene vi trenger.

Å være i stand til å ta til seg det gode som livet tilbyr oss, handler kanskje like mye om å våge som å finne. For det er nå en gang slik, at bygger vi et panser rundt oss fordi vi bærer på noe som er for vanskelig å dele, stenger vi ikke kun ting inne, vi stenger også ting ute.

«En natt, ved et bål under en stjernehimmel, skal jeg vise deg en vakker stein jeg fant en gang. Og du, skal vise meg horisonten de røsket ut av meg som barn.»

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:






søndag 7. februar 2016

En kremdag i kremlandet Norge.




Nå er det bevist, sies det. Vår felles stamfar eller mor er funnet. Og for dem som har problemer med tanken på at vi stammer fra apene og tviholder på at alt ble skapt på seks dager, blir det nok ikke enklere nå. For vi stammer fra en flatorm. Attpåtil en tvekjønna en. Så sug litt på den i nattens mulm og mørke, du.

Andre nyheter på nett i dag, er en påstand om at innvandring og integreringsminister Sylvi Listhaug sprer frykt i befolkningen. Selv om det nok er mer riktig å kalle henne MOT innvandring og integreringsminister, kanskje. Nå synes jeg dette med dagens innvandring er litt vanskelig å mene noe helt absolutt rundt i en håndvending, men jeg klarer likevel å formulere noen få ord rundt hva jeg opplever damen gjør med meg, og det er IKKE å få meg til å føle meg trygg. Såpass må jeg kunne erkjenne. Og ser en på kommentarfeltene under artikkelen, så er det vel kanskje ikke trygghet rundt framtiden som kjennetegner de fleste innleggene heller. I hvert fall ikke blant dem som støtter Listhaug og hennes ståsted. Slik jeg leser dem er meningene helst tuftet på en klart definert frykt for hva som kan skje med levestandarden, identiteten, pengene og damene våre om ingen setter ned foten og stenger dørene for pakket.

Utenfor vinduet mitt har lyset begynt å komme seg etter natten. Jeg våknet litt tidlig i dag. Men så la jeg meg også tidlig. Så jeg skal ikke klage. Men før jeg la meg i går, fikk jeg med meg Hver gang vi møtes. Der blant annet Ravi sang en av låtene til Eva Weel Skram, som er ene halvparten i duoen Eva & The Heartmaker. Ravi hadde omskrevet teksten til norsk, og den handlet nå om kjærligheten han kjente overfor datteren sin ( Du kan høre den her). Noe som etter hvert ledet til tårer hos de andre i programmet. Selv ble jeg ikke spesielt berørt. I stedet opplevde jeg det som om han la ned mye jobb i at jeg SKULLE føle noe, både via teksten og i selve framførelsen, og jeg ble mest opptatt av det. Det føltes litt som om han snakket til meg som en snakker til et barn. Ved selv å bruke litt barnestemme, men samtidig veldig kontrollert. Så det funker ikke for meg denne gangen. Følelsene han ville dele nådde liksom ikke helt fram til meg, det ble mest ord. Selv om jeg nok må si at jeg stort sett er en lettrørt liten faen, ble jeg mer rørt av Eva Weel Skram sine tårer og følelser, enn selve sangen. En mekanisme som er nedfelt rimelig solid i meg - jeg responderer ofte på andres synlige følsomhet med å bli rørt selv. Litt som når jeg blir smittet av andre som gjesper. Eller litt som mange ender opp med å kjenne på etter å ha hørt på Sylvi Listhaug.

Dagen i dag skal ellers fylles med krem. Det er en kremdag i kremlandet Norge. Eller, jeg skal bake boller som skal fylles med krem. Glutenfrie. For jeg har cøliaki. Dvs at jeg ikke tåler gluten. En utfordring som det går fint an å leve med. Det er litt som å ha ei kvise på ræva. Den er der, men det meste funker likevel. Du bør bare sitte mest på ene skinka en stund. Akkurat som det er med andre utfordringer en kan ende opp med; de er der, men vi trenger ikke alltid å gi dem all plass og all vår tid. Det går an å ha fokus på andre ting også. Om en fester blikket kun på ett punkt, går en lett glipp av noe som ligger rett ved siden av det lille punktet. For eksempel en glutenfri krembolle. Eller en person som kunne blitt en venn, selv om han eller hun kommer fra et annet land. Det er med andre ord viktig å ha evnen til litt vidvinkel i hverdagen. Ikke gå med hele fjeset ned i krembollen hele tiden. Ikke gå med skylapper. For skylapper finnes i våre liv, mitt inkludert. I mange former og farger. Selv om vi gjerne kaller dem sannheter, som en rettferdiggjørelse av vårt noe snevre synsfelt.

Da var dagens blogg straks ferdig, så jeg avrunder med noen ord jeg skrev en gang for mange år siden, da jeg følte jeg tillot livet mitt å bli altfor trangt. Noe jeg dessverre har en tendens til å tillate fremdeles. Hvordan det er med deg, får du selv vurdere.


ANKER

vær en sol
og natthimmel
over et hus

vær et loft og kjeller
vær glede
vær blues

vær et lysende rom
og et svart rom
og et rødt

vær et anker
og et spørsmål
vær en dør som står på gløtt

***

Dagens bilde er fra en utstilling jeg kalte synlig/usynlig.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:






lørdag 6. februar 2016

Handikappa.



I går fikk jeg handikappskilt/parkeringsskilt til bilen. Du vet, de der blå med bilde av en rullestol. Og i den forbindelse måtte jeg ta et passfoto. Når det gjelder fotoet av meg, kan det se ut som det er ment som reklame for torpedovirksomhet mer enn som en identifikasjon på et handikappkort. Men sånn er det, ikke alt er alltid slik det ser ut til å være ved første øyekast.



Å få et slikt parkeringskort gir meg et par fordeler jeg ikke var klar over. Jeg trodde det ga meg rett til å parkere på plasser merket for handikappede, and that’s it, men jeg ble opplyst om at jeg også kan parkere gratis på alle offentlige parkeringsplasser. Det inkluderer ved parkometre. I tillegg kan jeg stå utover vanlig tidsbegrensing, og jeg kan søke om å få slippe bompenger.

Nå kan det hende at noen synes dette er urettferdig på grensen til det latterlige, og at parkeringsfordeler pluss statlige ytelser bør begrenses til å sponse folk som har råd til en Tesla, gjerne som bil nummer to. Men sannheten er at det er åpent for alle å få et slikt kort. Fattig som rik. Det eneste du trenger er å pådra deg en lidelse, fysisk eller psykisk - gjerne begge deler - som er såpass alvorlig at den frarøver deg store deler av livskvalitetene dine i forhold til bevegelse og økonomi. Kapp av deg et bein eller brekk ryggen, for eksempel, så får du et kort. Mer skal det ikke til. Noen ganger trenger du ikke ha en utfordring som er synlig en gang. En alvorlig hjerte- eller lungesykdom kan være nok. Slike usynlige utfordringer kan selvfølgelig medføre at du får noen olme blikk fra noen som mener du er for frisk til å fortjene et parkeringskort fordi de så du smilte litt på en god dag en gang, men hallo, litt får vi som er heldigere enn folk flest tåle.



I tillegg til å få lov til å parkere gratis, gir et slikt blått kort deg noen kroker å henge identiteten din på. Ikke nødvendigvis så åpent at du føler for å skilte med det framfor alle og enhver, men mer som i et mørkt kott du kan gå inn i når du er alene, og se på deg selv der. For nei, det er ikke slik at et handikappkort gir deg et statusløft eller får deg til å føle deg helt konge en sen nattetime du ikke får sove.  I tillegg er det vel kanskje ingen høydare å ha en uføretrygd på toppen, slik jeg har. Å ende opp med en trygd er ikke det samme som å vinne i Idol. Så jeg må nok skuffe dem som måtte drømme om det; en trygd er en begrensning, ikke en døråpner eller et springbrett mot Lykkeland.  I stedet er det slik at den kan få deg til å følelse deg litt utenfor samfunnet. Som videre kan gjøre deg litt ensom. Som igjen kan få deg til å føle deg mindreverdig.

Nå er jeg heldigvis så heldig at jeg har en kjærest som ser mer enn det ytre av meg, men hadde jeg ikke hatt det, ville neppe et handikappkort og en trygd vært et spesielt godt sjekketriks, tror jeg. I blant dukker det opp reklame på tv for en sjekkeside som idiotisk nok kaller seg EliteSingles - for single med høye forventninger. Som om folk som søker andre sjekkesider ikke har høye forventninger. Uansett, jeg tror neppe de som søker seg til en slik sjekkeside ville stått i kø om jeg la ut en profil. Likevel kan det godt tenkes at det finnes noen personer der ute i vårt lille land som er misunnelige på folk som meg, det vil si på oss som har fått disse kjempefordelene som ligger i en trygd og et blått kort med rullestol på. Som om det er vi som er de heldige i livets lotteri.

I går, da jeg skulle handle mat, parkerte jeg for første gang på en handikapparkering. Ikke fordi det ikke var andre ledige plasser, men fordi jeg ville kjenne på hvordan det føles. Og følelsen ble litt delt. Det var greit å komme nærme døra til butikken, men jeg tok kortet vekk fra bilvinduet da jeg dro derfra. For jeg føler vel ikke helt at det er noe å skilte med hele tiden. Jeg drar ikke på byen med kortet hengende rundt halsen som et smykke eller limt fast i panna, for å si det slik. (Men nå drar jeg neppe på byen uansett, og panna er opptatt fra før, så der har du den).



Det er noe med de der merkelappene en føler livet gir en, som ikke alltid er like lett å heve seg over. I hvert fall ikke i alle situasjoner. Selv har jeg heldigvis etter hvert kommet over den verste skammen over at jeg ble formet til den jeg er i dag, men slik er det dessverre ikke for alle. Det er mange som bærer på mye skam over hvem og hva de er, hva de ikke klarer, hvordan de ser ut, hva de eier eller mangler osv, og ikke minst hva de tror andre tenker om dem. Dette med skam er ikke så lett å deale med. En vil derfor gjerne skjule den for andre, men det i seg selv medfører dessverre at den vokser. Tomater, blomster og lykke vokser i sollys, skam vokser i mørke kott i deg selv. Så for å bli kvitt litt av stemplet en føler en bærer på, må en legge skammen på bordet. Våge å vise den fram for både seg selv og andre. Ikke alltid og overfor alle, men overfor noen. Og ett sted må en begynne. Etter hvert vil en våge mer. Selv har jeg nå kommet dit at jeg skriver blogg om min.

Nok om det. Søndag er det fastelavn, så i dag eller i morgen formiddag skal jeg bake boller. Glutenfrie.



Bildet av bollene er fra fjorårets produksjon. Boller med krem er godt, og jeg gleder meg til å se barnebarnet gå berserk i herligheten. Livet mitt er jo mer enn trygd og parkeringsbevis, dårlig råd, skam eller andre utfordringer. Livet byr på et helt spekter av farger, fra de mørke til de lyse. Slik er det for alle. Livet er derfor også de gode stundene sammen med noen en bryr seg om og er trygg på. Og det er det viktig å huske på, så ikke utfordringene vokser en fullstendig over hodet, til de skygger for alt annet. Slik er det for meg, og slik er det for deg.

Ha en fin dag.

Bjørn.







mandag 1. februar 2016

Kjære kunde.



Fredag kveld lagde jeg middag til kjæresten. Vi hadde en kveld alene, bare oss to. Noe som ikke skjer så ofte. Retten jeg valgte ble kyllinggryte med appelsin og blåmkålris. Og de risgreiene er ikke ris i det hele tatt, men bare blomkål lagd på samme måte som potetmos. Minus muskat. Smakte fortreffelig. Ikke var dette en vanskelig rett som tok flere timer å lage heller, så den anbefales, om du har noen du vil glede med litt god mat. For eksempel deg selv. For min del spiste jeg meg stappmett. Noe jeg ikke liker å gjøre. Likevel skjer det i blant. Som på fredag. Men det var da, mens nå er nå. Og nå har jeg nettopp spist litt havregrøt med rosiner til frokost. Smakte ikke verst det heller, selv om det neppe er noe å skrive blogg om.

Annet som skjer her og nå, er at både nett og tv har falt ut. Noe jeg liker mindre enn både appelsinkylling og havregrøt. Dette er ille. Selv om det kunne vært verre. For jeg fikk i det minste sms fra GET om at de arbeider med problemet, og det var bra, så slipper jeg i hvert fall å sitte i telefonkø og først etter år og dag omsider få treffe på en eller annen uengasjert stemme som spør om jeg har forsøkt å restarte modemet. Som om jeg ikke har lært meg til å forsøke det nå. Og som om feilen presumtivt alltid ligger hos meg. Uten at de klarer å se nøyaktig hva det er. Så de får sende en tekniker, blir det foreslått. En dag til uka, mellom ni og tolv eller tolv og fire. Og da kan en jo ikke gjøre annet enn å tilpasse timeplanen så godt det lar seg gjøre, og takke ja. Men så funker plutselig alt tre minutter senere. Noe som jo betyr at personen bak stemmen i telefonen ikke hadde peiling eller ikke gadd å sjekke det som sjekkes kan. Så der har du den.  Men om en ser akkurat denne dagens forhåpentligvis korte bortfall av tv og nett i forhold til alle de som bruker Canal Digital og nå mister en dynge med fjernsynskanaler, kommer jeg kanskje ikke så ille ut, selv om det snør ute - arrgh.

Å se på ting i forhold til noe annet, er ikke alltid det verste en kan gjøre. Men noe hokus pokus er det likevel ikke, for vi har lett for å sammenligne med det vi ikke når opp til, i stedet for å glede oss over det som er bedre enn det kunne ha vært. Vi må med andre ord gjøre en innsats selv. Og ikke konsekvent velge å ha fokus på alt som ikke passer oss, og derfor glemme at vi for eksempel har noen søte små smilehull, fordi de kommer i skyggen av våre utstående ører eller en brukket negl.

(Fortsatt er både nett og tv borte, så jeg får skrive litt til)

Om et par dager skal jeg på sykehuset og sjekke øynene mine. For et par uker siden var jeg hos en privatpraktiserende øyelege, men hun fant ut at jeg burde sendes videre. Det at jeg fikk time på Haukeland så kjapt, bekymrer meg. Jepp, sånn har det blitt. Det å stå i kø og måtte vente også innenfor helsevesenet, er blitt en slik selvfølge at når det ikke skjer, begynner jeg å mistenke noe alvorlig. Ikke i en slik grad at jeg begynner å skrive testamente, men tankene aktiveres. Her og nå mest fordi det i skrivende stund tikket inn en sms med påminnelse om timeavtale. Andre ganger fordi jeg tror jeg kjenner noe i øyet, eller fornemmer at jeg ser litt uklart. Uten at ting nødvendigvis har forandret seg så mye på to uker, hallo. Så det handler om fokus. Tanker og fantasi. Og så spisser det seg. Begynner å ta plass. Slik at andre ting kommer i skyggen. Og så glemmer en å glede seg over at avføringen fungerer, for eksempel. Eller andre ting. Det skal ikke stå på det. Når det kommer til saker vi kan la være å sette pris på i livene våre er mulighetene nærmest uendelige. 

Nå kom brøytebilen og skrelte vekk litt snø utenfor her. Og teppela området med salt. Og for litt siden var søppelbilen her, selv om jeg burde si bossbilen, siden jeg bor i Bergen. Så noe skjer, på tross av at nettet er borte. Verden stopper ikke helt opp. Det bare føles litt sånn. Og følelser er ikke bare, bare. Sånn er det. I blant krøller de til ting. Spesielt når de blir store. Følelser er ofte best når en ser dem på tv. For dem som har tv. Noe jeg altså ikke har her og nå. Så jeg må føle på ting som handler om meg selv. Nytter ikke å gå via Hver gang vi møtes, eller Tore på sporet nå gitt. Shit happens. Kanskje jeg får finne på noe å gjøre. Sette på en klesvask, for eksempel. Eller tørke støv.  Det å aktivisere kroppen virker ofte positivt på følelsene. Det er derfor det mentalt sett er sunnere å gå en tur enn å ligge i fosterstilling. Og med den lille erkjennelsen, runder jeg av dagens blogg. Uten helt å vite når den blir lagt ut på nett. For nei, nettet er fremdeles ikke kommet tilbake, men nå kom det en ny sms:

«Kjære kunde. Feilen i ditt område skyldes et signalutfall hos vår linjeleverandør. Det jobbes med å løse feilen og vi vil oppdatere deg så snart vi har informasjon om forventet rettetid.»

Akk, dette kan komme til å dra ut.

Ha en fin dag.

*
*
*

(Lenge senere: Klokka er nå 17.53, og tv og nett er tilbake).

Bjørn

Dagens link: