fredag 22. januar 2016

Små gleder er også gleder.




For tiden sover jeg dårlig. Og det er kipt. Det er mye som er kipt. Krig, for eksempel - kjempekipt. Trafikkulykker også. Eller hemoroider. Det er bare ræva. Men det er jeg heldigvis ikke plaget med, så sånn sett har jeg kanskje grunn til å være lykkelig. Ikke er jeg flyktning heller. Ikke bruker jeg bleie eller må mates med sonde. Og ikke er jeg arbeidsløs. Jobben forsvant for mange år siden, da jeg ble ufør. Så det toget har gått. Uten at det i praksis betyr at jeg ikke lager kunst mer. Jeg er bare ikke avhengig av å selge det jeg lager lenger. Så der er jeg også heldig. Jeg har en frihet til noe. Ingen grunn til å klage, med andre ord, men nok av småting å være lykkelig over.

I dag våknet jeg klokken seks, men lå og drøyd’en til halv åtte. Da sto jeg opp og lagde meg kaffe og havregrøt. Havregrøten skyldes noe jeg så på tv, om at havre er bra mot kolesterolet. Ikke at kolesterolet mitt er så veldig høyt, men det har nok ikke vondt av bli lavere likevel. Det er noe med det der å leve på grensen og håpe på det beste som ikke er nødvendig. Akkurat som når en kjører bil. Sikkerhetsmarginer er mange ganger mye bedre å satse på enn adrenalin og spenning eller det å hele tiden skulle dekke øyeblikkets begjær. For meg minner for mye adrenalin kjapt om angst. Det vipper over fra å være sitrende spenning til sitrende uro.

Jeg liker ikke uro. Men jeg lever med det. Ofte. Den setter seg i kroppen som en fysisk tilstedeværelse. Og ofte kommer den av helt dagligdagse ting. Som for eksempel etter at jeg har spist. Helst etter middag. Og da mener jeg ikke å si at jeg sliter med anoreksi eller andre spiseforstyrrelser, men vanskelige minner og erfaringer som sitter i kroppen fra tidligere tider trigges i blant av måltider og gir meg angst. Og en følelse av sorg. Spesielt om jeg blir litt for mett.  Så jeg forsøker å ikke spise for store måltider. I det hele tatt er det mye jeg forsøker å gjøre for at angsten ikke skal vokse. Selv om det kanskje oftest ender opp med forsøk på å gjøre minst mulig. Mest er ikke alltid best, med andre ord. Ikke her i gården. I stedet er det slik at små gleder derfor ofte får stor plass og verdsettes. Noe jeg synes er greit. Og berikende. Små gleder undervurderes lett av folk flest, tror jeg, og havner i skyggen av de store drømmene, opplevelsene, savnene og vondtene. Men løfter en de små gledene opp og gir dem himmel nok, kjenner en at de er ganske greie å ha, tross alt.

Som for eksempel nå om dagen. Når angsten og tungsinnet er litt mer tilstede enn ellers. Da er små gleder greie å ha. Som at kulda har begynt å trekke seg tilbake. Og antagelig vil ta snøen snart, slik at jeg ikke blir stående og spinne i motbakkene på glatta. Jeg kjenner at tanken på mildere vær gjør meg godt. Og det at jeg er i stand til å kjenne på noe godt, er også en liten ting å være glad over, synes jeg. Som jeg ikke ødelegger bare fordi jeg ikke har råd til å reise til syden om vinteren. Om en lar alt en har bli ødelagt av det en ikke har eller gremmes over, ville en fort komme ut og kjøre. For eksempel smakte morgenkaffen min utmerket, selv om jeg ikke har en tjener til å lage den for meg, leiligheten min ikke er 400 kvadratmeter eller skrivebordet mitt ikke bærer fire pc-skjermer som er seriekoblet. Det gjelder å skille mellom ting, og ikke la alt ende opp som ei suppe en lett drukner i. Kaffe er kaffe uansett. Akkurat som kjærlighet er kjærlighet. Kjærlighet blir verken bedre eller vakrere om du kler deg i dyre Kari Trå klær, i stedet for noe litt rimeligere. På samme måte som at du ikke blir vakrere av å speile deg i et dyrt speil enn i et billig. Jepp, sånn er det. Tro meg eller la være. Men bare forsøk, skal du se.

Det som likevel er viktig, er hvem du speiler deg i. Om du speiler deg i noen som vil deg vel og ønsker å løfte deg, blir livet langt bedre enn om du speiler deg kun i dem som har noe du ikke har, eller som forsøker å skape en illusjon av å vokse selv gjennom å holde deg nede. Er det slike som de sist nevnte speilene du har i hverdagen din, bør du finne deg noen nye. For de positive speilene finnes. I form av mennesker, ting og verdier. Du må bare bruke dem riktig. For eksempel kan denne bloggen være et speil. Den kan får deg til å se noe i deg selv. Enten i form av gjenkjennelse, eller det motsatte. Uansett blir det du sitter igjen med som en definisjon av deg selv. Om du ikke er mest opptatt av å definere meg. Men akkurat det er litt bortkastet tid. Slik defineringen av andre mennesker gjerne blir, om en glemmer å se seg selv samtidig. Så der har du den, det gjelder å ha tunga rett i munnen, for det er mye en kan fokusere på. Livet handler ikke kun om å rakke rakke ned på andre mens en opphøyer seg selv. Samtidig handler det heller ikke kun om gleder eller salig oppofrelse. Men så handler det heller ikke kun om å gremme seg. Eller lide. Eller dyrke helter eller ideologier uten å stille spørsmål ved dem samtidig. Det gjelder å se på helheten. Og hva en tillater seg.  Noe som i blant kan oppleves som vanskelig. Å være folk er ikke for amatører.

Dagens bilde viser et lite glass jeg arvet etter min mor. Glasset er en del av et større sett som hun fikk i bryllupsgave. Å ta meg en liten whisky i dette glasset en gang i blant, er for meg en liten glede. Større enn det trenger ikke gleder alltid å være. 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:





tirsdag 19. januar 2016

Det foranderlige.



Dagens bilde viser samme motiv som i forrige innlegg, men lysforholdene er ikke de samme på begge bildene. Og sånn er det ofte med hverdagene våre også. De består stort av det samme dag etter dag, men likevel kan de oppleves veldig forskjellig. Mellom bildene er det de mørke skyene og snøværet som nærmer seg på bilde nummer to, som skaper den største forskjellen. Og slik er det i blant også inni oss. Det dukker opp noen skyer. Eller et solstreif. Som farger dagen. På godt eller vondt. Selv når rammene rundt livene våre er nærmest uforanderlige.

Leser en nyhetene for tiden, kan en se at mange kjente mennesker har dødd i det siste. Slik er det hver vinter, har jeg følelsen av. Folk dør. Kjente og ukjente. En annen ting som skjer med folk på denne tiden av året, er at noen får en liten eller stor nedtur, i form av en vinterdepresjon. Selv har jeg sluppet unna det dette året. Det har begrenset seg til litt nedstemthet. Den kom rett over nyttår. Melankolien. De litt svarte tankene.  Og med nedstemtheten får angsten min større handlingsfrihet, og vokser. Slik at jeg kjenner for å isolere meg mer enn ellers, og  opplever det som et problem å gå ut. For eksempel for å koste snø av den lille grønne bilen på bildet. Det å gå ut, er å være synlig. Og har du angst, ønsker du ikke synlighet. Likevel, bilen er nå ren for snø. Jeg fikset det i går kveld. Så ikke alt er umulig, selv om det i blant virker slik. 

Samtidig som angsten vokser, går energinivået mitt ned, og jeg blir veldig sliten. Det gjør sitt til at jeg mister lysten til det meste. Så da har jeg tre sperrer å forholde meg til: Nedstemthet, angst og manglende lyst. Heldigvis er jeg så gammel at jeg vet at ting ikke bestandig er for alltid, men at det vil forandre seg igjen. 

Akkurat som at vinter går mot vår, vår blir til sommer, flo går mot fjære, natt mot dag, er vårt indre liv også underlagt forandringer. For noen kommer disse forandringene med en forutsigbarhet, hos andre kommer de uventet. Noen ganger kommer de sigende, andre ganger brått som et slag i magen. Men uansett er de ikke den endelige forandringen, og det er det lurt å minne seg selv på, de dagene livet butter litt imot.

Utover det jeg har skrevet til nå, har jeg ikke så mye på hjertet i dag. Da jeg begynte å skrive, hadde jeg planer om å legge ut en del linker til aviser og nyhetsbilder, og si noe om hva jeg mener om både det ene og det andre.  Men så ble det ikke slik. I stedet ble det noe annet. Og det var kanskje like greit.

Liten opplysning:

Selvhjelpsgruppen i Bergen mot angst og depresjoner – Hieronimus - er nå på Facebook. Så gå inn og les, klikk på liker, og spre ordet. Uansett om det er noe for deg eller ei, så kan det kanskje lede til en forandring for en du bryr deg om.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:



   

søndag 17. januar 2016

Kuldegrader, dyder og hønsefrikkassé.



Ute er det et fint lys denne morgenen. Noe som ikke vises så godt på bildet over her, som jeg tok gjennom vinduet på kontor/akvarierommet mitt rundt klokken halv ti. Bildet viser heller ikke hvor kaldt det er ute – minus 8-9 grader. Heller ikke viser det at det inne her jeg sitter, er 23 grader pluss. Så selv om bildet ikke direkte lyver, så forteller det likevel heller ikke hele sannheten om hva som kan knyttes til det. Slik bilder sjelden gjør. I stedet viser de ofte et utsnitt, som noen velger at du skal få se og fokusere på. Eventuelt noe vi selv ønsker andre skal se. Disse utsnittene kaller vi ofte fasader.  I blant er det slik at fasader blir mer viktige for oss enn innhold. Både de fasadene vi selv viser, og de andre viser. Og det er litt merkelig.

Det å si og erkjenne at noe er merkelig, er ikke en del av en fasade. Mens det å late som om en forstår noe en ikke helt forstår, kan skyldes at en vil opprettholde en. Om du bruker uforholdsmessig mye tid på egne og andres fasader, kan det hende at du sliter litt med sosial angst. Sosial angst kjennetegnes ofte av at en blir litt for mye opptatt av hva andre tenker om en selv. Og det kan skyldes mye. Blant annet at noen har fortalt eller vist deg at du ikke har en egenverdi, gjennom ord, avvisninger, likegyldighet eller vold. Denne fortellingen om deg selv, kan handle om en engangshendelse, men det kan også handle om en lang historie, som ble fortalt til deg i barndom, ungdomsalder eller voksenalder. Selv har jeg sosial angst.

Det at jeg har sosial angst, betyr likevel ikke at det er alt jeg har, eller er. Selv om det tar mye fokus. Og selv om jeg lurer meg selv til å tro at det er det viktigste ved meg, og derfor også må være det viktigste i andres øyne. Det at jeg identifiserer det som det viktigste ved meg, betyr i praksis at alt jeg selv opplever som negativt ved meg selv, får langt større plass i livet mitt enn det som er positivt. Til og med det jeg gjør av positive ting, kan transformeres over til noe negativt. Fordi jeg for eksempel kan begynne og tenke at noen setter spørsmålstegn ved motivene mine. Og det igjen kan føre til at jeg selv setter spørsmålstegn ved dem. Som igjen kan stoppe meg fra å gjøre noe godt overfor andre. Gi en gave, så vil det bli stilt spørsmål ved hvorfor, sier angsten meg. Og da er jeg på usikker grunn. Fordi det jeg gjør er knyttet til hvem jeg er. Og hvem jeg er, knyttes til min grunnleggende identitetsopplevelse. Sosial angst handler derfor også om en usikker identitetsopplevelse, tenker jeg. Noe som igjen kan medføre at en bruker uforholdsmessig mye energi på en fasade, slik at ingen skal få se kaoset og den manglende plattformen bak den. Og kaoset kan ofte navnsettes som følelser og tanker. Dvs at sosial angst gjerne handler om at du ikke vil at noen skal se det du føler og tenker, fordi du skammer deg over det du ikke har kontroll over, eller hva/hvem du er. Som igjen betyr at du skammer deg over deg selv. Og så er vi gang med å unnvike følelser. Og situasjoner der de kan oppstå.

At en har sosial angst, betyr likevel ikke at alt er skam. En med sosial angst kan også oppleve stolthet over noe. Faren er likevel at det en er stolt over, blir minimert av en selv. På en måte som leder til at en begynner å skamme seg over at en er stolt over noe en allerede har krympet til å ikke være verdt noe.

Sosial angst er i seg selv nøkternt sett, ikke nødvendigvis det viktigste ved deg, men kan oppleves som veldig viktig fordi den er så tilstede. Litt som når en bauta oppleves som lettere å identifisere enn mange småting, fordi enkeltelementene i et mylder av ett eller annet ikke kommer med like tydelig merkelapp. Dette betyr ikke nødvendigvis at bautaen dermed er mer verdifull enn maurene i ei tue eller hvermannsen i byen hvor du bor, det betyr bare at vi lurer oss selv til å tro det. Eller blir lurt. Ofte gjennom media.  Denne bloggen handler derfor om å fortelle noe annet. At det er mulig å akseptere at du er en del av maurtua. Slik de fleste av oss er. Vi trenger ikke å være perfekte, vi trenger ikke alle å stå på toppen av en pyramide. Vi trenger ikke alle å være vakrest, flinkest, mest ufeilbarlige, minst kritikkverdige, eller smertefrie. Når det kommer til stykket er det nok at vi finnes. At det finnes en kjerne i oss, som gir plass til det en før i tiden kalte noen dyder, men som vi i dag kanskje kaller medmenneskelighet, verdighet, omsorg, empati og slike ting. For den kjernen finnes. Selv om den ikke alltid brøler, men i stedet kommer med en litt mer forsiktig stemme enn stemmen som sier at du ikke er bra nok.

Sånn, det var det. Dagens Vannland går mot slutten. Resten av søndagen skal jeg kose meg inne, uten de altfor store utfordringene. Se litt hopprenn på tv, og spise hønsefrikassé til middag. Jepp, i går kokte jeg opp ei diger gryte, nok til ti dager. Og det smakte fortreffelig. Ikke var det vanskelig heller, det tok bare litt tid. Oppskriften jeg brukte, finner du her. Eneste sidespranget i forhold til oppskriften er at jeg puttet oppi en løk sammen med høna da jeg kokte den, for å få litt mer smak i kraften. Og vi snakker høne, ikke kylling - 2,5 kilo fjærkre. Så jeg måtte finne fram pinnekjøttkjelen. 



I tillegg til noen andre retter jeg har stelt i stand, har jeg nå middag i tretti dager framover, lagret i frysen i små porsjonsbokser. Hver porsjon koster ikke mer enn rundt 10-12 kroner, siden en del av ingrediensene ble kjøpt for halv pris, grunnet dårlig dato. Dato betyr ingenting om maten fryses samme dag. Og dette kjenner jeg at jeg er litt stolt av å ha fått til, i stedet for å ty til dyre ferdigretter. Sunnere er det også. Det skal altså ikke så mye til, en kan kjenne på stolthet også over små ting en fikser i hverdagen. Det er lov for meg, og det er lov for deg.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link:


torsdag 14. januar 2016

En helt vanlig torsdag.




Morgenen har kommet, og lyset ser nok en gang til å kunne fortrenge mørket. Snart er det full dag. Og jeg skulle vært på atelieret, men ser ikke ut til å komme meg ut i dag. Akkurat hvorfor er ikke så godt å si, men noe får følelseslivet mitt til å krølle seg i dag, som igjen fører til at jeg opplever det som vanskelig å møte folk. Det er noe med det der å møte folk, som også innebærer at en gjerne vil ha litt forsvarsverk oppe å gå. I stedet for å være helt hudløs og uten filter. Men det føler jeg ikke at jeg klarer å hoste opp i dag. I stedet er det slik at jeg helst vil krølle meg sammen og sove, for på den måten å få et friminutt fra tanken på ting jeg burde gjøre. Alternativt kunne jeg tatt ei pille eller to for å glemme, eller en dram, men det er ikke et tema. Så frokosten besto av kaffe og ei skive som vanlig. Så får heller følelsene få være det de er. Og følelsene det er snakk om i denne sammenhengen, dreier seg rundt sorg og angst og håpløshet. Som igjen stjeler det meste av energi. Og videre leder meg inn i skam. Å møte dagen med vekten av skam over at en er som en er og føler som en føler, er ikke så lett bestandig. Tro meg, jeg har forsøkt det før.



I går kveld gikk det et program på tv om unge piker og det presset de lever med på mange plan. Det hadde fått tittelen Sykt perfekt. Og nå er ikke jeg en ung pike, menn på min alder påstår sjelden at de er det, selv om det finnes unntak. Men jeg kunne likevel kjenne meg igjen i mye av det som ble formidlet. For jo, til og med på det planet hvor en gammel mann som meg lever, kan en kjenne på krav og prestasjonspress. For dem som ikke har kjent på slikt i den grad som ble formidlet i programmet, er det nok vanskelig å forstå dette med at angst, sorg, håpløshet, press utenfra og fra en selv, kan bli for mye. Det er jo bare følelser. Så ta deg sammen. Men det å ta seg sammen litt for mye og litt for ofte, er kanskje en av grunnene til at en ender opp med å møte veggen, så det rådet er ikke alltid et godt råd. I stedet er det kanskje slik at vi bør bli flinkere til å lytte til oss selv, og lære oss prioriteringens kunst.

Å se unge mennesker slite som i det nevnte programmet, er ikke noe kjekt. Kanskje spesielt siden jeg selv fikk mitt første panikkanfall som attenåring, i dag som sekstiåring fremdeles sliter med angsten og depresjoner, og derfor har levd hele livet mitt med denne formen for utfordringer og begrensninger. For jo, angsten var der også før det første panikkanfallet. Og jeg skulle gjerne sagt til de unge pikene i programmet at ting vil bli bra, men det kan jeg ikke love. Det samme gjelder i forhold til unge menn og gutter. For selv om det var pikene som var i fokus denne gangen, er det også mange gutter som ender opp med å slite med angst, depresjoner og håpløshet.

Hva som utløser angst og depresjoner i noen, kan nok være forskjellig. Denne gangen var fokuset på sosialt press, og prestasjonspress i forhold til utseende, skole og idrett. Og det er lett å tro at dette presset rammer mest de veldig flinke, siden vi hele tiden blir foret med artikler om flink-pike-syndromet. De som står på og aldri gir seg selv fri. Men det stemmer jo ikke.  Det er mange årsaker til angst, og prestasjonspresset må ikke nødvendigvis bli større fordi du er flink til noe, tenker jeg. Det er jo ikke akkurat slik at det blir borte av å være dårlig til noe heller. I tillegg har en alle dem som opplever angst på grunn av forskjellige typer overgrep. Fra seksuelle overgrep, fysisk og psykisk vold i hjemmet, og mobbing.

Jeg vet ikke om det var programmet i går som føkka opp følelsene mine, slik at jeg i dag er ganske i ubalanse. Antagelig er det litt mer sammensatt enn dét. Men det var en del jeg kjente meg igjen i. Blant annet var det ei som fortalte om sitt første panikkanfall inne på en kafé, og det brakte meg tilbake til en plateforretning, der jeg selv fikk mitt første anfall på syttitallet. Ingen morsom opplevelse. En tror gjerne at en dør. For alt går i oppløsning og blir uforståelig, mens svetten renner og brystet snører seg sammen. Og får en denne panikkopplevelsen flere ganger, begynner en gjerne å unngå ting som en tror vil trigge den. Da har en kommet dit at angsten for angsten begynner å styre det livet en lever.

Hva en skal gjøre om en er så uheldig at dette med angst blir en styrende del av livet en lever, orker jeg ikke å gå så mye inn på nå. Men selvhjelpsgrupper har hjulpet mange. Inklusive meg selv. For jo, jeg har hatt det langt verre enn jeg har det i dag. Og det går fint an å finne mening i livet selv om det byr på utfordringer, og ikke alle dager er like lette. Hvordan det er med selvhjelpsgrupper rundt omkring i landet, kan du sikkert finne ut av ved hjelp av Google, om du kjenner behov for det. Her i Bergen har vi for eksempel Hieronimus. Og med det, runder jeg nå av dagens blogg, og tar meg et stev – huiii.

Dagens bilder viser en byste jeg lagde på åttitallet.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:







mandag 11. januar 2016

Døden.



Slutten kommer til oss alle. På et eller annet vis. Akkurat når, vet vi heldigvis ikke. Men noen regner med at den ikke kommer på lenge enda, andre vet at den kommer snart, og atter andre tenker ikke spesielt mye på når den kommer i det hele tatt. Som om de er udødelige. Det eneste de fleste innerst inne likevel vet, er at døden kommer. Og i disse dagene kan en lese at David Bowie er død. Vi kan også lese at Bård Breivik er død. To store kunstnere. Og med store kunstnere mener jeg at de lagde kunst som ble definert som god. Hvordan de var som mennesker, vet jeg ikke.  Der har jeg kun hva media formidler å forholde meg til. Og en kan ikke henge seg opp i alt en leser der.  Ikke alle store kunstnere er like glade i å dele sin private side heller, og vil neppe vise fram hele spekteret av seg selv. Og det har jeg ikke noe problemer med å forstå. Noen ganger er det slik at det er et menneskes gjerning som teller mest for oss.



For dem som er i familie eller tett på den som dør, blir det likevel mennesket som gjerne teller mest. Og det gjelder ikke kun om den avdøde var kunstner eller kjent av andre årsaker. Slik er det derfor også når noen tar livet av seg. Og noen gjør det. Antagelig flere enn vi tror. Plutselig er de bare borte, uten en eneste notis i avisen. Her er en artikkel som sier at så mange som 20-30 unge menn  tar livet sitt i Norge hver måned. Og det er sjokkerende mange. Det er heller ikke slik at alle som tar livet av seg har en psykisk lidelse, kan en lese samme sted. Noe en jo lett kan tro at de har. Vi tror jo kjapt mye om selvmord, men vi snakker ikke mye om det. I det hele tatt snakker vi ikke mye om døden i det hele tatt, har jeg følelsen av. Hva folk flest tenker i mørke natten, aner jeg ikke, men selv tenker jeg en del på den, også om dagen. Og jeg er så heldig at jeg i tillegg kan nærme meg temaet sammen med kjæresten min, uten at det blir altfor ubehagelig. Jeg kan også nærme meg temaet i kunsten jeg gjør. Så sånn sett er jeg kanskje heldig. Det kommer vel an på øynene som ser.





Jeg mener å ha hørt at flere folk dør midtvinters enn på andre tider av året. Om det er sant, vet jeg ikke, men i min familie har det vært slik. Så når tiden nærmer seg jul, blir jeg lett litt på vakt om telefonen ringer og det viser seg at den som ringer er noen som ikke ringer så ofte. Antagelig er det ingen grunn til uro, men det er rart med det. En ser ofte sammenhenger og mønstre der det egentlig handler om tilfeldigheter. Og gjerne i forbindelse med frykt. Litt som når en utlending gjør noe vi ikke liker. Da blir kjapt alle utlendinger dømt i samme slengen. Og sånn er det på mange felt. Vi trenger ikke å gå til innvandrerne for å se det.

Og da har jeg vel spredd nok lys og glede for denne gang, så nå runder jeg av. Dagens bilder viser noen elementer fra utstillingen innerst.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link, to videoer av Bowie:







lørdag 9. januar 2016

En ting jeg vet, er at mange tror ganske mye om psykiske lidelser.



Det er helg. Og kaldt ute. Men til gjengjeld er det lyst. Ingen mørke og regntunge skyer henger lavt og dekker for sollyset. I stedet skinner sola mot meg fra lavt over horisonten. Så der har du den. Til og med kulda har sine positive sider.

I det siste har det stått en del i media om den unge piken som  døde av avmagring. Og vi har lest om den prostituerte som ble drept. Angående drapet, så skrives det nå at den drapssiktede har snakket om at for å bli varulv, må en drepe noen. Videre snakkes det om full rettspsykiatrisk undersøkelse. Dvs at det skal jaktes etter tegn på galskap. Og selv om svaret på en slik undersøkelse vil ta litt tid, kan en vel anta at allerede nå har noen skapt seg en klar mening om faren ved de psyke, eller fått underbygget en oppfatning de allerede har tatt i besittelse, der alle som sitter på en eller annen diagnose samles i samme sekk. Kanskje unntatt den døde avmagrede, unge piken som ble funnet død på en hytte. For skal en tro det en leser noen steder på nett, vil det hos enkelte være slik at anoreksi gir en form for status. Både fordi den psyke behersker det regimet av selvpålagt kontroll hen lever under, er tynn, men også fordi sykdommen ofte blir knyttet til resurssterke unge jenter. De flinke pikene. Et fokus som jo er en vridning bort fra virkeligheten som ikke hjelper på noe som helst for noen som helst. I stedet er det vel slik at den med anoreksi er rammet av noe, mer enn medaljert for noe. Å ha en spiseforstyrrelse er å være i en tilstand der hen søker en illusjon av kontroll fordi hen har mistet den på viktige følelsesmessige områder, mer enn at sykdommen viser til en kontroll, tror jeg.

Det er ingenting positivt ved opplevelsen av "knokkelkontakt", selv om en kan lure seg til å tro det. Det er ingenting positivt ved å begrense middagen til å bestå av ei ert eller to, selv om en kan lure seg selv til å tro det. Det er ingenting positivt ved å kaste opp eller misbruke avføringstabletter, selv om en kan lure seg selv til å tro det.  Det er ingenting positivt ved å ha noen som helst form for spiseforstyrrelse, selv om både den som lever med forstyrrelsen og den som ser den utenfra kan lure seg til å tro det. I stedet er det slik at sykdommen ødelegger livet for den syke, og gjerne også blir en stor utfordring for den nærmeste familie. Her kan du lese et innlegg som sier noe om faren ved glorifisering av spiseforstyrrelser.

Nå skal ikke jeg mene noe om moren i den nå aktuelle saken der en ung pike døde, eller uttale meg på en måte som inkluderer alle med anoreksi, men kun nevne at i enkelte relasjoner kan det oppleves som umulig å stå opp mot den syke. En kan suges inn og bli del av den annens virkelighet, og en annens regime, der også du blir en del av det som skal dempe for den sykes uro og angst. Ett eksempel er at ditt eget matinntak kan få en betydning for den sykes, siden mengder kan bli satt i forhold til hverandre. Spiser du mer, vil kanskje den syke også spise litt mer. Slik blir sykdommens symptomer ditt ansvar. For spiser du mindre, vil du måtte se på konsekvensene av det. Og siden vi alle ønsker at den syke skal spise, er det lett å bevege seg inn i slike minefelt, der den syke går fra å kontrollere kun seg selv, til å kontrollere deg. Uten at det egentlig hjelper noe om du underkaster deg manipuleringen. I stedet er det slik at kontrollbehovet kan spre seg videre over til de fleste felt ved det daglige livet ditt.  Og over tid mister du kanskje i forsøket på å finne løsninger på situasjonen både deg selv, din identitet, evnen til å skille rett fra galt og oppfattelsen av hvor grenser går. Normaliteten kan bli fullstendig snudd på hodet, og en kan ende opp med å gå på akkord med grunnleggende verdier i seg selv på en måte en aldri ville trodd var mulig, og det kan kreve veldig mye å skulle ta tilbake en trygg plattform å stå på igjen. Men nok en gang, dette avsnittet handler ikke om en generell beskrivelse av anoreksi, i stedet er det egne erfaringer jeg viser til her. Uten at det dermed er den eneste erfaringen jeg har i møtet med mennesker som fikk en spiseforstyrrelse. Folk er forskjellige. Det gjelder også de psyke. Og det er det viktig å huske på, før en begynner å mene eller tro eller formidle synsing som kun leder til stigmatisering eller underbygging av myter. To mennesker som sykler fort er ikke dønn like på alle felt kun på grunn av hastigheten, slik alle som løper fort på ski ikke kjører i fylla. Og det samme gjelder for mennesker med høydeskrekk eller en spiseforstyrrelse. Vi er alle et eget individ med evner og utfordringer. Og noen får en diagnose, mens andre kanskje burde fått en.

Det finnes mange typer diagnoser som folk bærer på. Dessverre er det ikke slik at det er kun de spiseforstyrredes nærmeste som påvirkes når vi nå er inne på psykiske lidelser. Også de som står nærme mennesker med andre psykiske lidelser vil bli påvirket. Enten det dreier seg om tunge lidelser, eller lettere utfordringer. Det er ikke til å unngå. Ingen i min familie eller nærhet har for eksempel unngått å bli påvirket av min angst og mine depresjoner. Det må jeg bare akseptere, og leve med som en kjennsgjerning. Eksempelvis ba jeg jeg kjæresten være med da jeg skulle til øyelege tidligere i uken. Fordi det var angstfylt for meg å gjøre det alene, og hennes nærvær demper den delen av angsten min som kalles sosial angst. Og nå er kanskje ikke dette noe som ødelegger livet hennes, men for andre kan kravene eller ønskene fra en psyk koste langt mer enn den nevnte turen til legen, uten at det nødvendigvis vil ende som det jeg viste overflaten av i avsnittet om kontroll over her. Slik sett er det ingen forskjell på det å bli fysisk eller psykisk syk, det vil uansett påvirke også de som står den syke nærmest, i en eller annen grad. Her kan du lese hva en mor skriver, hun hadde også en ung datter med anoreksi. Og mener hun lett kunne endt opp med å bli beskyldt for sin datters død, slik moren til trettenåringen nå har blitt.

Men det var nå det. Ang. legetimen jeg nevnte, så så det meste bra ut i øynene mine. I det minste var det ikke tegn på «forkalkning i de elastiske fibrene i netthinnens Bruch membran, med sprekker og fissuering», som var det jeg skulle undersøkes for. Men det ble oppdaget en relativt stor skygge i øyet som legen ikke likte, like ved punktet for fokusering. Så jeg blir henvist videre til øyeavdelingen ved Haukeland sykehus. Flekken eller skyggen som ble oppdaget, kan visst være en føflekk. Så slå den. Jeg vet jeg har en del føflekker, men at jeg kanskje har en inne i øyet også, så jeg ikke for meg – ha, ha, for meg. Ja, ja…

Greia med slike føflekker i øyet, er visst at de kan flytte på seg over tid, ble jeg fortalt. Så den hos meg kan visstnok etter hvert ende opp foran stedet hvor øyet skal fokusere. Og det høres jo ikke så heldig ut for en kunstner, som gjerne trenger å se litt mer enn nesetippen sin. Hva Haukeland sykehus kan gjøre med denne saken vet jeg ikke. Uten at jeg samtidig skal påstå at det å ikke vite noe er nytt for meg. Jeg lever med ting jeg ikke vet hver eneste dag. Uhorvelige mengder. Det er nesten utrolig hvor mye jeg ikke vet, selv om jeg ikke skal påberope meg å vite akkurat hvor mye jeg ikke vet. Til gjengjeld tror jeg i blant ganske mye. Og sånn er det vel med de fleste av oss. Bare les kommentarfeltene på nett, så ser du hva jeg har i tankene. Selv om mange gjerne liker å gi inntrykk av stor viten, handler det i stedet kanskje ofte om at de bare tror noe veldig sterkt. Og med den lille invitasjonen til en smule realitetsorientering, er det vel på tide å runde av dagens blogg. For jo, det var en invitasjon. Tror jeg.

Dagens bilde viser et låst barn. Jeg syntes det kunne passe til dagens tema om anoreksi. Dukken er tatt fra en utstilling jeg kalte synlig/usynlig.


Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:







onsdag 6. januar 2016

Sårbarhet.



Kulden har senket seg over Bergen by. Og selv om jeg er vokst opp med vintre og temperaturer ned på minus trettitallet, så er det ganske mange år siden, og i dag sliter jeg med å puste når det blir fem minus. Sånn er det å være lungesyk. En blir litt sårbar. 

Jepp, that's the game. Dager som de vi har nå, gjør livet vanskeligere for folk som meg. For det er ikke slik at det bare blir vanskeligere å puste ute. Går jeg ut, vil kulden påvirke pusten min i mange timer, kanskje dager, framover. Og det hjelper ikke akkurat at «giftlokket» har senket seg over Bergen heller.

Løsningen på lokket av forurensning som ligger over oss nå, har de styrende bestemt er datokjøring. Det vil si at de med partall som siste tall på bilskiltet kjører ene dagen, og de med oddetall den neste. Effekten ser ikke ut til å være så stor foreløpig, for det viser fremdeles rødt på målerne. Folk fyrer jo også i kulden, og samtidig ligger de store supplybåtene ved havna og spyr ut forurensning tilsvarende tusenvis av biler, skal en tro overslag som lot seg lese i avisen. For båtene har de folkevalgte ikke baller til å få vekk. Og rederne som eier båtene har selvfølgelig ikke fintfølelse nok til å trekke seg bort på eget initiativ, og i stedet ankre opp noen dager ved en fjordarm litt vekk fra tettbebygde strøk. Så det er en del folk som blir sårbare når det pakker seg på som nå.

Sårbarhet finner vi over alt. I det siste har vi kunnet lese om en ung prostituert jente som ble drept. Men det er forskjell på folk. Så langt flere og sterkere reaksjoner enn de som ble unnet den unge kvinnen,  kom til uttrykk da en trettenåring døde, angivelig etter å ha sultet seg i hjel. Anoreksi er ikke til å spøke med. Anoreksi er ingen lek unge piker leker for å få oppmerksomhet. Det er ikke noe de velger, slik du velger blant dine mulige valg. I stedet er det kanskje mer et uttrykk for at valgmulighetene har blitt borte.  I dette tilfellet kan en lese ting som tyder på at sykdommen ble utløst av blant annet mobbing. men det er mye spekulasjoner, og mange tror mye. Og så kan en jo tro alt som står i avisen, og ta fullstendig av i kommentarfeltene, og dømme alle som nå står lagelig til for hogg. Litt på samme måte som de nevnte mobberne, kan en bruke ord som om de var kniver, og stikke dem inn hvor enn det måtte være mykt og sårbart nok. Eller en kan beherske seg litt, og la rettsvesenet ta seg av dømmingen, mens vi selv nøyer oss med sorgen. For som for de som eier båtene ved kai i Bergen, kan også folk flest velge hvor mye drit de vil spre når ting strammer seg til, eller følelser vekkes.

I dag er jeg trøtt. La meg sent og sto tidlig opp, så dette blir ikke lange bloggen. I går begynte jeg på atelieret igjen etter julen, og da ble jeg godt sliten. Etter ei jul med lite folk rundt meg, ble møtet med medarbeiderne litt heftig for den sosiale angsten min. Angst er slitsomt. Det krever mye å holde den under kontroll. En tror gjerne at det er det å bære ved eller andre tunge ting som krever mest, men å bære psykiske utfordringer krever også sitt. Tro meg. Og puster du dårlig samtidig, blir det fort en tur på sofaen etter endt arbeidsdag. For da er batterier ofte litt flatt.

I stedet for å male, lagde jeg i går et par skisser med kull. Det å gå fra maling til kull er også utfordrende for meg. Både fordi kullet krever andre teknikker enn å male, teknikker jeg ikke behersker enda, men også fordi jeg nå skal bevege meg bort fra det naturalistiske og over i det abstrakte.  Så det må nok ganske mye trening og feiling til, i tillegg til på kjenne på følelser som håpløshet og frustrasjon, før jeg ender opp med det jeg eventuelt skal stille ut; abstrahert sårbarhet. Jeg ser for meg et toårig løp på usikker grunn. For sånn er det, ikke alt kommer lett og kjapt. Selv om dette blogginnlegget kanskje ikke tok så lang tid å skrive, eller lese. Og låta under dagens link heller ikke tar så lang tid å lytte til.


Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: