lørdag 31. oktober 2015

Følelser, ord og stillhet.




Tidligere skrev jeg at jeg ble sittende inne denne helgen, fordi bilen måtte på verksted, og jeg ikke kunne hente den før stengetid på fredag. Men ting ordnet seg. Jeg fikk en avtale om at verkstedet kunne sette bilen utenfor, slik at jeg kunne plukke den opp på kvelden, og komme innom og betale på mandag. Så datteren min svippet meg bort i kveldingen, og ting ordner seg, yeii! Det betyr at det kanskje blir en liten gåtur i dag, sammen med kjæresten. Og gåturene mine gir meg noe å skryte av, når jeg over helgen skal på kontroll ved en lungeavdeling på et sykehus her i Bergen. For de vil gjerne at jeg skal bevege meg mest mulig.

Det er i blant merkelig hvor lite som skal til for å glede oss. Men også merkelig at noe forandrer seg til det negative grunnet det som kan se ut som bagateller. Her kan du lese en artikkel om påvirkning av små lyder. Den påstår at de som lar seg forstyrre mest av irriterende lyder kanskje er genier. Selv er jeg ikke glad i forstyrrende lyder. Men om det gjør meg til et geni, skal jeg ikke ha sagt, jeg føler meg vel heller litt gal, når jeg går nesten fra konseptene over naboens lek med en liten hammer, eller at noen slafser når de spiser. Likevel gir det meg en bedre følelse å lese en konklusjon som den i artikkelen, enn om den var at de som reagerte mye på lyder var for eksempel evneveike.

For en tid tilbake var jeg på et seminar hvor psykolog Trond Haukedal var en av foredragsholderne. Og han fortalte at det var påvist en sterk sammenheng mellom høysensitivitet og kreativitet. Her kan du høre han i en annen sammenheng. 

Litt over middels sensitiv tror jeg nok at jeg er, selv om jeg ikke kan slenge et papir på bordet som verifiserer det. I blant kan det føles som om det å være sensitiv er en mangelsykdom mer enn en gave, fordi jeg mangler en del filtre mot omverden, opplever jeg. Samtidig er jeg jo også kunstner. Så den nevnte undersøkelsen blir derfor bekreftende for meg, selv om den ikke automatisk geniforklarer meg.

Nå er det ikke slik at det bare er lyder som slafsing eller snufsing eller knepping av knoker som påvirker meg utover gjennomsnittet. Jeg er også en lettrørt liten faen, og øynene blir fort blanke og renner over på grunn av bagateller. De som ser på Norske Talenter, har sikkert sett hvordan Bjarne Brøndbo fra DDE må tørke tårer hele tiden. Vel, slik er jeg også. Det bare presser seg fram. Noe som er greit når en ligger alene på sofaen og ser på tv, men ikke alltid fullt så greit i samtale med folk. Så jeg forsøker gjerne å true det tilbake i sosiale sammenhenger. Et valg som en kan kalle å være utro mot det en føler. Det vil si spille en rolle. Og det igjen skaper sosial angst. For å spille en rolle er noe som enkelte har blitt tvunget til fra barnsben av, og som kan vekke følelser en ikke helt klarer å takle. Det kan handle om lettrørthet, skam, sinne eller annet. Gjerne uten at en selv vet hvorfor en føler som en gjør, begynner ting å krølle seg innvendig. Tankene begynner å løpe veldig fort, og en begynner å analysere seg selv, og hvordan en tror andre oppfatter en. For noen kan også ansiktsmuskulaturen begynne å leve sitt eget liv, slik at en får et stivnet smil, et smil som oppleves som dirrende eller litt ute av kontroll, eller at munnvikene begynner å peke ned i stedet for opp. Kroppsspråk har sin egen vilje. Smilet har blitt en geip i stedet for noe hyggelig, og kan være et signal om at noe ikke stemmer. Og så vil en bare komme seg vekk, eller omskape situasjonen ved å lede samtalen i en annen retning.

Jeg bruker mye ord. Ord er i blant en hjelp for meg til å forstå, men kan også bli et hjelpemiddel til flukt. Slik at de stenger for noe, mer enn åpner opp for noe. Her kan du lese et dikt om det ordløse, skrevet av bloggeren gamle ugle.

Og så var jeg kommet til slutten på Vannlandet for i dag. Her jeg sitter og hakker på tastaturet er jeg angstfri, slipper å smile eller forestille meg, og ordene er ikke ment for å gjemme meg eller fortrenge stillhet. Det at ting er i balanse, gjør sitt til at jeg kan ta meg en tur ut i regnet og gå en tur sammen med kjæresten, om jeg får lokket henne med meg. Hva du skal gjøre denne lørdagen, vet bare du. Men om jeg skal gi deg et tips, så forsøk å være mest mulig tro mot deg selv. Det er nok det beste i lengden.

Dagens bilde fikk tittelen "Taus".


Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:





   


fredag 30. oktober 2015

Gjerrighet er liv med skall rundt.




Bilen er på verksted. Det betyr at jeg ikke kommer meg ut i dag. Nå kunne jeg selvfølgelig gått en tur i høstværet, men det er mye bakker akkurat her jeg bor, så det ville blitt en litt stor utfordring for lungene mine, siden jeg har kun en tredjedels kapasitet igjen. Derfor pleier jeg å gå tur der det er flatt. Etter å ha kjørt dit.

Nå er det ikke sikkert at jeg ville fartet så veldig mye rundt omkring selv om jeg hadde hatt bil i dag, men det er en kunnskap som blir liggende litt i bakgrunnen for meg. Fokus dreier seg fort og lettvint mot den manglende muligheten.

Og kanskje det er slik når media og politikerne forsøker å hause opp katastrofescenarier i landet på grunn av flyktningene også. At fokus blir satt litt overdrevent ivrig på utfordringer, slik at andre muligheter kommer i bakgrunnen. Det gir for eksempel ikke samme opprørsstemning blant nettrollene at oljefondet taper 273 milliarder i siste kvartal, så vidt jeg har fått med meg. 273 milliarder er jo rimelig mye grunker. Som bare forsvinner uten at noe annet skjer enn at det nevnes i en liten artikkel. Det dukker heller ikke opp ønsker om å fjerne gamle, selv om det nå skrives at de demente vil rasere velferden vår om ikke altfor mange år. Og hva med de uføre, burde ikke vi får ei sprøyte akkurat som en gammel hest med brukket bein, eller ei bikkje som ingen vil ha lenger? Men nei, slik har det ikke blitt enda, selv om mange ser ut til å hate det de kaller trygdemisbrukere, skal en tro media. Men det får så være, akkurat nå er fokus på å la flyktninger vise litt respekt og dø der de bør, og ikke komme hit og plage oss. Så det får meg til å tenke en liten sprø tanke, og den er at det ikke handler om penger når noen vil la flyktningene seile sin egen sjø, men holdninger til dem som vil unnslippe krig og skremsler. På samme måte blir det når Frp synes det er viktigere å ikke heve prisen på alkohol og tobakk noen få kroner, for på den måten å få penger til flyktningehjelp. Prinsippene blir viktigst, ser det ut til. Og det kan jo lede en inn på helt sprøe tanker som sier noe om manglende empati. Eller at gjerrighet er liv med skall rundt.

Nå aner ikke jeg hva flyktningene vil koste hver og en av oss, men om for eksempel momsen ble satt opp 0,5 prosent på hele linja, eller vi alle betalte 0,5 over skatteseddelen, så ville vel det akkumulert en del, tenker jeg. Og selv om ikke jeg personlig har så mye å rutte med, så ville ikke 0,5 av det jeg får hver måned ført til undergangen av det livet jeg lever i dag. Og slik er det vel for deg også?  Så hvorfor er så mange fulle av hat og fordommer og avisene så fulle av krigstyper, og politikere så opptatte av sine «kjernesaker» og velgere når voksne og barn fryser, sulter og dør rundt oss? Ikke har jeg svaret, men at det handler kun om penger tror jeg ikke helt på. På den annen side, jeg er jo både ufør og har en diagnose, så det er vel ikke å vente at jeg skal forstå trusselen. 

Og se, der ble det litt blogg i dag også. Den ble ikke lang, men det er jo ikke alltid mengde som betyr alt.

Dagens bilde er et element i en utsmykning jeg gjorde for NAV for et par år siden.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:



onsdag 28. oktober 2015

Alt koster litt.




Sola skinner over Bergen i dag. Og sol liker jeg. Det at det samtidig blir kjøligere, liker jeg mindre. For plutselig er vinteren her. Med snø og dårlig luft og høye strømregninger. Men fredag skal bilen inn på service, så da blir i hvert fall den litt forberedt, og får attpåtil vinterhjulene på. Mens jeg selv antagelig får en regning som nok følger trenden med å ikke være mindre enn forventet.

For å få bilen levert, stiller datteren min opp. Jeg må jo ha skyss tilbake, for angst og buss går ikke så greit i hop. Men timeplaner skal følges for både henne og meg, så vi må levere den på torsdag kveld. Noe som gir meg litt liten tid den dagen, for jeg vil gjerne på åpningen av utstillingen til Ruth Borge samme ettermiddag. Jeg får håpe at ting lar seg kombinere.

I mitt forrige innlegg skrev jeg om noen litt retraumatiserende nyheter jeg fikk. Og ja, de henger fremdeles i. Alt koster litt. For det er nå en gang slik, at om du har opplevd vanskelige ting i livet, kan noe som minner deg om dette, sette i gang både følelser og forsvarsverk, sorg, stress og frykt. Tenk bare på soldater som har vært i krig. Alle har vel fått med seg at mange av dem lider av posttraumatisk stresslider, PTSD. At for eksempel barn kan slite med samme lidelse eller symptomer, tenker vi kanskje ikke så mye på. Men det kan de. Enten fordi de har opplevd vanskelige ting over tid, eller for eksempel vold eller voldtekt. Også er det der med barndom da, den slutter som tidligere nevnt ikke å påvirke deg bare fordi du får noen år på ræva. Barndom sitter som en regulator i nakken på oss alle, på godt eller vondt. Og det er ingen endelig løsning «å ta deg sammen» om den blir for utfordrende å bære. Å ta seg sammen kan hjelpe, men tar en seg sammen for mye, kan det i stedet gjøre vondt verre. Det er heller ikke slik at det lar seg gjøre å bli "frisk", bestandig. I stedet er det slik at en må lære seg til å leve med det som har vært, og den en har blitt, på best mulig måte.  Så mange går rundt og sliter med ettervirkninger av barndommen til de krabber opp i penalet for godt. Det betyr likevel ikke at livet for mennesker med slike utfordringer ikke har en verdi, eller at en ikke kan oppleve seire, lykke, kjærlighet og ting som gjør godt for en selv og dem en har rundt seg, det betyr kun at en har fått noen konkrete utfordringer som ikke hadde vært nødvendige å få, og som en kanskje må bære med seg for resten av livet.

Noen barn som vokser opp i voldelige eller på andre måter dysfunksjonelle familier, får hjelp. Andre lever hele livet uten å få hjelp. Her kan du lese en artikkel om fosterhjemsbarn, om du vil. Det er mye pes rundt barnevernet for tiden, men ting er sjelden svart/hvitt, så for mange er det nok en lykkedag når hjelpere kommer på banen, selv om det der og da kan oppleves som utfordrende. Og hadde for eksempel jeg selv fått hjelp da jeg var liten, ville jeg nok ikke sittet her og skrevet til deg i dag. Det er heller ikke sikkert at jeg da ville endt opp som kunstner, som etter mange år som keramiker og søte skåler og kopper med blomster på,



nå lager bilder med motiver som ikke så mange vil kjøpe, selv om det går et maleri i ny og ne. Og nå har jeg hatt et av de større på en utstilling, og det ble solgt – yeiii.




I og med at jeg ikke selger hele tiden, blir det likevel ikke bare moro når det skjer. For det første legger jeg igjen rimelig mye av meg selv i bildene jeg lager. For det andre er jeg vant til å eie min egen kunst ganske lenge før den forsvinner, noe som gir meg tid til å skape et ekstra nært forhold til den. Og det bildet som forsvinner ut av livet mitt nå, er et av dem jeg er aller mest glad i, fordi det inneholder så mange historier, og er ganske forskjellig fra hva jeg til vanlig lager. Likevel, det er morsomt at noen har valgt å bruke noen kroner på det, og vil ha det på veggen et eller annet sted. Dessuten gjør det jo sitt til at jeg får betalt både strømregning og service på bil litt lettere. Det å kunne betale regningene sine skal en ikke kimse av. Og alt koster litt. Mens det å utsette å betale gjerne koster mer.

I ettermiddag må jeg handle inn til helgen, det har jeg råd til. At jeg må gjøre det i dag, skyldes at bilen kanskje blir stående på verksted helt til mandag, og i morgen får jeg ikke tid til å handle. Det betyr at fra torsdag kveld til mandag en gang, kommer jeg ikke til å bevege meg utenfor dørene. Hva jeg skal bruke de dagene til, vet jeg ikke helt, men det finnes vel litt støv som burde vært tatt, og en klesvask som venter. Også har jeg jo både tv og pc og et godt sovehjerte, så det går seg vel til. Utfordringen er at selv om det ikke er så vanskelig å sitte inne i noen dager, blir det vanskeligere å gå ut etterpå.  En sammenheng de med angst nok kjenner seg igjen i. Så når det lar seg gjøre, er det lurt å være aktiv, og ikke bare unngå det som byr på utfordringer. Ta derfor det som et godt råd. Om det er noe du gruer for i dag, som likevel burde vært tatt tak i, så ta tak i det. Det føles mye bedre etterpå.

Det øverste bildet er fra en utstilling/installasjon jeg hadde for noen år siden, og jeg tenker at det kan fungere som en henvisning til flyktningene som nå kommer til landet. Selv om det går å se på dem som en gruppe, så er de likevel enkeltindivider alle sammen, med følelser og familiebånd, erfaringer og drømmer. Og selv om det koster litt at de kommer hit, så koster det noe å stenge dem ute også.

Bilde nummer to er av keramikken som betalte regningene mine i noen år.

Bilde nummer tre er maleriet jeg solgte, det er 120x150cm stort, og har tittelen "Gå mot ljuset, Skalk". Tittelen er fritt etter Brødrene Løvehjertes "Gå mot ljuset, Skorpan". Til venstre for oksehodet nede i høre hjørne, kan du se en fisk på vei inn i en tunnel. Den fisken er en Golden Nugget. Den var min yngste datters, og hun hadde gitt den navnet Skalk. Dessverre døde den til min datters store sorg samtidig som jeg holdt på med dette bildet, så jeg malte den inn som en trøst.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:








mandag 26. oktober 2015

Et gufs fra fortiden.





I blant får en uventede nyheter. Slik var det for meg i går. Nyhetene handlet om min far. Og de var ikke gode.

Vi er fem søsken. Fire av oss har nå ingen kontakt med vårt opphav. Det er ikke et valg vi har tatt fordi det var så gøy å ta det, eller fordi vi vil ha mer tid til tv. I stedet er det tungtveiende grunner som ligger bak et slikt valg. Men selv om vi ikke har kontakt med han, betyr det likevel ikke at han er uten kontakt med andre mennesker. Og at han har mulighet til å gjøre godt eller vondt mot disse menneskene.

Nyhetene jeg fikk i går, var ikke av den gode sorten. I stedet bekreftet de det jeg alltid har visst, at folk med psykopatiske trekk av mer eller mindre styrke, neppe vil forandre seg. Det kan til tider virke som om de gjør det, men da handler det gjerne om en kalkulert tilpasning med et klart mål. Ofte er dette målet å få kontroll over noen, for på den måten å oppnå noe som gagner hen selv. Og en måte å få kontroll over en person på, er å skape settinger og rammer for den en vil ha kontroll over, som gir de som står utenfor liten mulighet for innsyn, eller liten grunn til bekymring.

I dette tilfellet funket ikke dette lenger. Et menneske lå på dødsleiet.  Ting ble synlige, og det fantes ikke lenger noen grunn til å spille en rolle. Og uten rollen, kommer det sanne menneskets natur fram. Det igjen, betyr at det er mye jeg kunne fortalt nå, men velger å la være å gå inn på, for alle detaljer trenger ikke å bli lagt ut på nett. Dette blogginnlegget handler jo om flere enn min far og meg.

Når noen ligger på dødsleiet, kan ikke psykopaten ha samme kontroll over dem lenger. Men i stedet kan manipuleringen og trangen til å kontrollere føres over på andre. For eksempel på hjelpeapparatet. En kan for eksempel nekte dem å gi den døde den hjelp eller støtte vedkommende burde få, og skape turbulens og krigslignende tilstander der ro og respekt burde råde grunnen. Mens etter at døden inntreffer, kan psykopaten videreføre sin manipulering over på de etterlatte. Ved for eksempel å nekte dem innsyn i ting, eller ved å nekte dem for eksempel en del av arven som betyr mye for dem. Og det trenger ikke å handle om store verdier. Disse valgene som tas handler om makt, ikke penger. Det kan være et smykke etter den døde som holdes tilbake, et bilde, et klesplagg eller annet. Noe det er knyttet sterke minner til. En makt som dette er vanskelig å imøtekomme med tiltak, om de etterlatte i forkant for eksempel har skrevet under på at psykopaten får sitte i uskiftet bo. Så vær sikker på hva du gjør før du setter navnetrekket ditt på noe.

Dessverre er det slik at vi ikke velger våre foreldre. I stedet er det slik at vi er underlagt deres eneveldige styre. Og om voksne ikke har en godhet i bunnen, kan det bli utfordrende for et barn å vokse opp. Om den voksne i tillegg mangler empati og er ute av stand til å se hva hen gjør mot andre, vil det føre til konsekvenser. For meg selv ble denne konsekvensen et liv med angst og depresjoner, og en manglende evne til å kjenne meg at jeg har en egenverdi.

Det å få opplysningene jeg fikk i går, satte i gang ting i meg. Det ble som et gufs fra fortiden, og dette gufset førte meg bakover i tiden, til da jeg barn. Samtidig sitter jeg nå her som voksne meg, med en slags forkvaklet skyldfølelse, fordi det er min far som igjen har påført noen smerte. Burde jeg ha advart dem? Kunne jeg ha advart dem? Om jeg bruker fornuften, er nok svaret nei. Selv om følelsene sier ja. Men da denne familien kom i kontakt med min far, var jeg fremdeles ung. Og jeg var fremdeles på et sted i livet da jeg la ansvaret for både angst og depresjoner på meg selv. Det store bildet var umulig for meg å få oversikt over. Istedet var det preget av kaos og få holdepunkt. Jeg var et dårlig menneske som fortjente ingenting. Større enn det var ikke livet mitt.

I dag, mange år senere, ser jeg at det kanskje ikke helt stemmer at det er min skyld at jeg fikk problemer med identitet og angst og depresjoner. Men at mye henger sammen med ting som skjedde i min barndom.

En barndom er lang. Og det skjer mye i løpet av den som er med på å forme hvem du er. Den du blir, kan en ikke bare skru av når en måtte føle for det, og så slå på noe annet. Skal en klare å gjøre noe med seg selv, må det både tid, innsikt og støtte fra andre til. En slik mulighet blir ikke gitt til alle. Og alene vil en ikke klare en forandring i det hele tatt. For meg selv begynte ikke ting å falle på plass før jeg nærmet meg femti. Her kan du lese en liten historie fra min egen barndom, om du vil. Den er forsøkt skrevet som sett igjennom et barns øyne, og jeg har samtidig forsøkt å ikke legge mine egne voksne følelser for mye mellom linjene.

Barn finnes over alt. Blant flyktningene som kommer til landet vårt finnes det også barn. Med en barndom som skal leves, og så bæres med videre gjennom livet de skal leve. Barndommen vi her i Norge er med på å gi disse barna vil prege dem. For det er ikke slik at barndommen slutter å bety noe bare fordi du får hår på overleppa eller stemmerett eller får lov til å bo på et mottak i Norge som noen kanskje ikke brenner ned - i hvert fall ikke i dag. Tenk litt på det når du ser på dine egne barn eller barnebarn. I stedet for å lytte til den messende stemmen via mediene som forteller at økonomien går til helvete om vi ikke stenger grensene våre med en gang. Den stemmen holdt på i mange år før flyktningene kom, og den vil fortsette med samme styrke etter at ting roer seg i Syria igjen. For det vil alltid være noen som er ute etter å ta de som står lagelig til for hogg, og på den måten samtidig ta fokus bort fra noe annet.

I vårt nærområde etableres det nå et mottak for barn. Bor du i området og har noen leker, en sykkel eller lignende, så vil noe slikt sikkert kunne glede noen der. Langt mer enn om du stiller med en fakkel og vilje til å brenne ned hele greia. For slikt gjør utrolig nok noen få folk nå, både i Norge og Sverige.



Kjenner du til at barn eller voksne utsettes for overgrep, eller har en fornemmelse av det, så gjør noe med det. Sitt ikke stille og fortreng din viten eller usikkerhet. Bring den i stedet videre. Snakk med noen om det.

Her kan du lese om Stine Sofies Stiftelse. En organisasjon som arbeider for å stoppe vold mot barn.

Det øverste bildet fikk tittelen "Vekt". Barnebildet viser meg selv.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:




søndag 25. oktober 2015

Velferdssamfunn vs velferdselite



Det er søndag. Og jeg ble vekket av hagl som trommet mot vinduet. Det er med andre ord et drittvær i dag. Likevel forsøker kjæresten å dra meg med ut på tur, men vi får nå se. Selv om været jo ikke burde være grunn god nok til å sitte inne. Det handler vel bare om å kle seg godt.

Like effektive og gode løsninger finner en ikke over alt. Leser en nyhetene, er det skremmende å se hvordan virkeligheten ser ut gjennom journalistenes briller. Etter hva de har fokus på, så går det snart til helvete med hele velstandssamfunnet, og det hjelper lite med ei vanntett jakke. Ikke minst i forhold til flyktningene som kommer, er det mye skremsler som får plass i avisene. I stedet for å bruke muligheten til å fremme gode holdninger, samhold og vilje til å finne løsninger og å hjelpe, får politikere og andre spalteplass som kun er med på å skape splid og hat og frykt. Hele tiden med et underliggende fokus på økonomien. De som måtte komme til orde med andre perspektiv, overdøves kjapt av skremselspropagandaen, noe som gir de folkevalgte nye muligheter til å ta fra dem som har minst, og skape økte skiller mellom de som har og de som ikke har. For alle må jo hjelpe til. Fram for dugnadsånden. Og vi må forstå at landet ikke ikke råd til å øse penger over trygdede, syke eller andre med utfordringer lenger. Også de må hjelpe til. Selv om tusen kroner fra en som har lite betyr langt mer enn for en som har i overflod, så nevnes ikke det med et ord fra dem som sitter på makten.



Samtidig kjøres det på med at privatisering av både det ene og det andre er veien til Nirvana, noe som lar enkelte aktører feite seg solid opp på dem som sliter, ved å spare inn litt her og litt der. Gjerne også på bekostning av de ansatte. Enten det er selskap som skal ta hånd om de eldre, eller huse flyktningene, så skal det tjenes mest mulig, ikke ytes best mulig. Så kanskje det er disse selskapene som burde gi litt mer til fellesskapet, om vi trenger dem i det hele tatt, og ikke de menneskene som har minst. Det er jo ikke småpenger som tjenes på flyktningene nå, etter hva jeg kan lese, men likevel settes fokus kun på at flyktningene koster. Og sjelden eller aldri på hvorfor det er så dyrt.



Jeg kjenner at jeg blir litt oppgitt. Det virker på meg som om samfunnet ledes i en retning som får det til å hardne til, og at alle er mest opptatt av hva de selv har eller kan få. I hvert fall er det det media av en eller annen grunn vil at vi skal oppleve. For blant folk flest er jo livet den hverdagen de lever, med omsorg for sine nærmeste og regninger og barn i barnehagen, kjærlighet, stress, blomster som skal vannes, klær som skal vaskes, bursdagsfeiringer og familie og store hjerter. Mens flyktningene påvirker oss minimalt. Virkeligheten til de aller fleste er mer enn skremslene fra Frp-Siv, avlevert med bekymret mine, eller den søvndyssende honningstemmen til Erna som kunne solgt sko til beinløse. Samtidig er virkeligheten også større enn for eksempel de grønnes ensidige fokus på å fjerne bilene. En politikk som likevel ser ut til å bli vanskelig å gjennomføre, etter hva en kan lese i denne artikkelen.  Men noen ganger går kanskje ting litt fort i svingene når en har et veldig sterkt fokus på ett punkt. 

Og misforstå meg ikke nå, for jeg er ikke spesielt glad i eksos. Lungene mine er tross alt herpa, og jeg sliter når vinteren kommer. Så jeg er selvfølgelig tilhenger av at vi skal få renere luft. Men jeg klarer ikke å se at det er bare fordeler ved et forbud mot biler i byene våre, før kollektivtrafikken i indre kjerne blir solid utbygd og helst gratis. Dette med renere luft må da kunne løses på andre måter enn å stenge byene, fram til mer miljøvennlige løsninger er på plass.  Kanskje det å flytte litt av pengene som pumpes fra statskassa og inn til Teslaeierne kunne være en idé. Kanskje disse pengene istedet kunne gå til finansiering av de billigste el-bilene, slik at flere velger noe slikt. Det kunne jo være en begynnelse. Eller el-busser i bykjernene, hvor du bare stiger rett på og av, akkurat som ei ruletrapp. At det skal gis 4-600 000 i fritak fra avgift på en Tesla, i tillegg til gratis parkering og null bompenger, begynner å irritere meg. Og da snakker jeg om politikken, ikke om den enkelte Teslaeier. For det er ikke Teslaeieren, men politikerne, som skaper skiller, slik at de som har trangere økonomi må putre rundt i en gammel forurensende bensin eller dieselbil, og betale mer og mer i bompenger og parkering. Dette viser i mine øyne ikke akkurat at våre folkevalgte har et fokus på hva som er best for alle, men mer på hva som er best for noen få. 



Argumentet om ren luft holder ikke lenger som eneste argument i et slikt Teslabilde, i stedet framstår det som om det finnes et lite tillegg av skulte motiver bak den påståtte viljen til renere luft. Og det igjen er slik jeg ser det helt på linje med at alt skal privatiseres, og at «vi har ikke råd lenger», når det blir snakk om å yte for å opprettholde det livet vi har i dag for folk flest.  I stedet for å arbeide for å verne om et velferdssamfunn, arbeides det i dag slik jeg ser det for å skape en velferdselite.

Og med den lille påstanden, runder jeg av dagens Vannland.

Dagens bilder viser arbeidet med skulpturen "Argument". 

Ikke alle argument som framstår som solide, er solide. Noen av dem er istedet ganske hule. Likevel, en knyttet neve er et tungtveiende argument, selv om det er et voldelig et. Og denne skulpturen var laget for å sette fokus på vold mot barn. Å brenne asylmottak som de gjør i Sverige nå, er også et voldelig argument. Og det treffer også barn.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:






mandag 19. oktober 2015

Stress.





Ikke alt går alltid etter planene. I dag fikk jeg en kobling til pc-en min i posten, som skulle gjøre det mulig å koble opp to skjermer samtidig. Men nei da, jeg får bare opp en beskjed om at skjerm nummer to ikke er tilkoblet kabel. Så der har du den. Og etter å ha plundret og lest og forsøkt å løse problemet i en times tid, har jeg nå resignert.

For dem som har interesse for dette feltet, så har jeg kun én VGA-port på pc-en min, og måtte derfor ha en overgang til DVI-port. Noe som kunne vært greit å løse, men på min maskin er DVI-porten utstyrt med kun en flat tunge i ene enden, i stedet for tunge med fire «stifter» rundt, som virker å være mer vanlig. Så det ble litt leting før jeg fant rette sort. Som altså ikke funket likevel.

Jeg må innrømme at jeg hater å resignere. Hvor viktig to skjermer faktisk er for meg, kan diskuteres, men jeg liker litt leketøy og nye duppeditter i blant, så jeg så fram til å ha denne skjermgreia oppe å gå. Å ikke komme i mål med slike utfordringer, kan i verste fall få meg til å til å spontankjøpe en ny pc i pur irritasjon, fordi det virker som korteste vei til tilfredsstillelse. Men slike løsninger koster, så det med å kjøpe ny blir neppe et tema denne gangen, siden det bare er et par, tre måneder siden jeg kjøpte den jeg bruker nå. I stedet får jeg forsøke å få koblet opp en ekstra skjerm på den bærbare, og bruke den når jeg skal lese og skrive samtidig. Men da må jeg kjøpe enda en ny kobling, denne gangen mellom VGA og HDMI, og akkurat nå ség jeg litt sammen, så det får bli en annen dag.

Jeg må innrømme at jeg blir ganske irritert når ting ikke fungerer på data, tv eller telefonfronten. Stresshormoner raser igjennom kroppen og jeg påkaller både den ene og den andre fra himmel eller helvete i ren frustrasjon. Enda verre blir det om jeg må ringe inn til for eksempel kabel tv selskap og må stå i kø, for så å få svar fra en eller annen som forsøker å fraskrive seg ansvar, eller ikke skjønner bæret av hva hen er satt til å løse opp i.

Om jeg er dårlig på stress, vet jeg ikke. Kanskje andre blir minst like irriterte når ting ikke funker som det jeg gjør, og at jeg egentlig er midt på treet. Men uansett liker jeg det ikke. Jeg skulle ønske jeg bare kunne senke skuldrene og ikke hisse meg opp. Finne på noe annet i stedet. For i blant funker faktisk det. Så nå sitter jeg og stresser ned ved hjelp av å skrive disse ordene. Og det ser ut til å være en god idé.  For i stedet for å banne og sverte, kan jeg nå faktisk smile litt av meg selv. Og det er ikke så verst, føler jeg. I stedet for at det jeg ikke har eller får skal ta all oppmerksomhet, så gir jeg oppmerksomhet til noe jeg har; i dette tilfellet Vannlandet. Og det føles mye bedre, kjenner jeg.

Hva du gjør når stresset øker, vet jeg ikke, men du har sikkert noen strategier. Og jeg håper strategiene ikke får deg til å ta det ut på noen andre, eventuelt på deg selv. Men at du i stedet finner noe som fungerer positivt for deg, i form av en positiv avledning eller nytt fokus. Det er jo ikke slik at en i lengden er tjent med å verken å banke opp kjerring eller unger, knuse kopper og skåler og vinduer og møbler, klore seg selv til blods med et barberblad eller grisekjøre med bilen, bare for å få blåst ut noe gørr en ikke har kontroll over. Da er det langt bedre å puste litt med magen, og forsøke å le litt av seg selv. Livet er for kort til å hisse seg opp over bagateller.

Og nå kjenner jeg at jeg selv ikke er like irritert lenger, så da runder jeg likegodt av for denne gang, og forsøker å se livet i litt større perspektiv enn jeg gjorde for litt siden.

Bildet er tatt av yngste datteren min.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:




søndag 18. oktober 2015

Hva om du mister deg selv?




Hva om alt du holder deg fast i ble borte? Hva om alt du trodde på var løgn? Hva om du fra i morgen av eide kun kroppen din, men samtidig ikke lenger visste hvem du er, og derfor likevel ikke eide noenting? Hva gjør du da? Hva skal ditt neste skritt bli?

Dette er noen spørsmål som dukket opp i meg etter at jeg så Stjernekamp på tv i går, siden det var to innslag som åpnet opp for dem. 

Nå er ikke slike spørsmål nye for meg. For femten år siden sto jeg selv tilbake med få sannheter og lite å holde meg fast i, lite å tro på lenger. Jeg hadde mistet alt. Egenverdi, eiendeler, helsen og troen på andre mennesker. Etter å ha blitt manipulert, løyet for og bedradd over mange år, var det nesten ingenting igjen av meg. Ingen plattform, ingen verdier jeg kunne bruke som rettleiere i livet mitt. Så jeg hadde to valg, følte jeg. Det var enten å restarte livet mitt og klatre opp fra bunnen igjen, eller å hive meg utfor nærmeste stup. Men samtidig var det slik at det egentlig var kun ett reelt valg jeg kunne ta, siden jeg hadde barn, og jeg visste de ville komme til å trenge meg. Så jeg måtte reise meg fra asken. I denne prosessen ble det å sette ord på ting en vesentlig og viktig del av tilværelsen jeg nå eide.

***

Konturlinje

horisont sitrer
i dikt
som om det gjaldt livet

og det gjør det jo

***

Ord er viktige. Taushet er stillstand, mens ord er bevegelse og navigasjonspunkt en kan bruke for å finne noe, og jeg måtte finne dette noe selv. Ikke kun for å forstå det som hadde vært, men også for å sette meg selv i bevegelse for å lete etter et lys et sted der framme.  Nye verdier, nye håp. Jeg visste ikke hva dette noe var, kun at noe måtte finnes. Til å hjelpe meg i dette skrev jeg små dikt og historier. Etter hvert skrev jeg derfor også en liten historie om hvordan det å miste alt kan oppleves. Historien slik den framstår, er ikke selvbiografisk, den handler om en mann som er veldig annerledes det jeg selv var. Den viser derfor heller ikke hva som ledet fram til mitt eget sammenbrudd, men jeg kunne bruke den til å belyse meg selv og det jeg sto i likevel, uten samtidig å bli privat. Historien finner du her.

For et par år siden hentet jeg den lille novellen om mannen som mistet seg selv fram igjen, og den ble sammen med andre tekster fra samme periode, utgangspunkt for en utstilling/installasjon som fikk navnet Innerst. Installasjonen består i tillegg til noen malerier for det meste av søppel, men søppelet har fått en ny oppgave, et nytt liv. Slik jeg selv opplever å ha fått. Du kan se en liten video fra utstillingen her.

Installasjonen ble satt sammen av seks tekster og seks forskjellige tablåer. Det tablået som viser til historien jeg la ut en link til, er den som står midt i rommet. Den som viser «Alteret» med fjernsynet, stolen og tauene som henger fra taket.

Det er kanskje ikke så lett å forstå hva det å miste alt egentlig innebærer. Heller ikke det å kunne fornemme følelsene rundt det er lett. For når det kommer til «alt», gjelder det ikke lenger kun eiendeler, jobben eller helsen. Det handler også om å miste seg selv. Likevel, begrep som «alt» eller «ingenting» rommer veldig mye, gjerne mer enn vi kan fatte og favne. Så kanskje det ikke er riktig å si at jeg selv mistet alt, siden jeg ikke mistet livet, men uten liv ville det å miste uansett ikke være en opplevelse.

I tiden før jeg kom til punktet hvor jeg ikke lenger klarte å skyve veggen framfor meg, hadde jeg en del samtaler med en venn. Denne vennen var i tillegg prest. Og selv om dette med tro og kirke ikke var vår egentlige møteplass, så spurte jeg han om hva han trodde ville skje om han mistet troen sin, siden jeg oppfattet det som om det meste av livet hans var fundamentert på det å tro. Kanskje kan det han sier gå å relatere seg til for meg også, tenkte jeg, siden jeg opplevde at jeg hadde mistet det meste, og sto i fare for å miste siste rest, inklusive meg selv. Svaret jeg fikk var at han mente seg sterk nok til å takle noe slikt ganske greit. At han hadde flere ben å stå på. I det miste var det slik jeg oppfattet det han sa. Og jeg trodde han ikke. Nå skal det tillegges at det var få jeg stolte på i det hele tatt i denne perioden, men jeg vet ikke om det var hele grunnen til tvilen min. Det jeg selv trodde, var at han ikke helt greide å sette seg inn i hva et slikt tap innebar, eller at han av en eller annen grunn ikke ønsket å dele det med meg. Og jeg sier trodde, for jeg vet jo ikke.

Siden den gang, har jeg forstått at jeg også hadde flere ben å stå på, men den gangen var jeg ikke i stand til å se det, og det har tatt meg mange år å forstå det. Kanskje det også er slik at jeg i dag har en mer solid forankring i noe verdifullt, enn jeg tidligere var i stand til se at det var mulig å eie. At det måtte et nytt veivalg til. At jeg trengte en ny retning og et nytt fundament i livet mitt, og at dette alltid vil komme med en pris. Det kan jo være. Jeg skulle likevel ønske at veien hit ikke hadde vært så utfordrende.

Dagens bilde har fått tittelen Prometheus. Prometeus ga ilden til menneskene, og for det ble han straffet av gudene. Men det er kanskje også mulig å forholde seg til bildet med utgangspunkt i det jeg skriver i dag, og tenke seg at maleriet handler om å miste det meste, men likevel ha igjen en siste liten sårbar boble eller kjerne et sted inne i seg. 

Nå skal jeg ikke skrive mer om dette. Jeg har kommet så langt som malen jeg har laget for denne bloggen forteller meg er best. Så derfor runder jeg av nesten som jeg pleier. Og ordet «nesten», skyldes at du i dag får to sanger under dagens link, og ikke kun en. Begge sangene handler om å miste noen eller noe. Den første om å miste sin ektemake og et barn, og så stå i fare for å miste sin tro. Den andre om å ikke ville miste den en har kjær, og forsøke å tvinge noen til å elske deg. Ordene i den første kan være vanskelige å få med seg fra starten av, følte jeg, så her er teksten til den. Hun begynner å synge på vers nummer to.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:











onsdag 14. oktober 2015

Familie.




I det siste har jeg hjulpet kjæresten med litt greier i heimen. Mens sønnen hennes var på høstferie hos faren, fikk han nytt gutterom. Dvs at kjæresten ga avkall på sitt store soverom, og flyttet inn på sønnens lille, og vice versa. Det ble en del ting å gjøre i forbindelse med omstokkingen, med demontering og rydding og montering av nyinnkjøpte flatpakker fra Ikea på begge rommene, så vi holdt på i tre dager, men resultatet ble upåklagelig. Og da vi fikk oppleve podens reaksjon og glede over overraskelsen ved hjemkomsten, var det lite tvil om at det var verdt både penger og verkende muskler.

Her hos meg, har jeg flyttet inn på kontoret/akvarierommet mitt for noen dager. For i går kom yngste datteren min hjem en tur, og da får hun bruke soverommet mitt, mens jeg legger meg på en madrass. Noe av grunnen til at hun tok et avbrudd i studiet akkurat nå, er at hun nettopp fylte 25 år, og ville hjem for å få litt bursdagsfeiring. Jeg kjenner at det er kjekt å kjenne på at slike ting fremdeles betyr noe for henne. Og bursdagsmiddagen blir hjemmelaget lasagne. Det var det hun ønsket seg. Det er også litt morsomt, synes jeg. Ikke noe biff eller sushi eller noe fancy smanchy, selv om hun kan velge fritt. Skal det være, så skal det være det som var godt i yngre år. Noe som har minner knyttet til seg. Så torsdag får jeg løpe i gang kasserollene, takke gudene for at jeg ikke måtte stå og lage kjøttkaker eller pannekaker til hele bølingen, og så blir det feiring for store og små - kjæresten og min sine familier. Denne gangen med innkjøpt bløtkake for anledningen. For selv om jeg har gått litt lei av kakebaking, må det jo kake på bordet.

Familie er ikke det verste en kan ha. Selv er jeg veldig glad for min, og kjærestens. Og selv om bursdagsfeiringer krever litt forarbeid, er det verdt det. Det samme med jul og påske og slike anledninger. Å sitte alene på merkedager forsøkte jeg ut i yngre år, og det var sjelden noen opptur. Og det er verdt å tenke over, om noen kjenner på motstanden mot å samles, fordi det finnes et eller annet familiemedlem en kanskje ikke kommer så godt overens med som de andre. I blant går det kanskje an å ha mest fokus på de en har de beste følelsene for, og så får en bare forsøke å overhøre negativismen til Tante Olga eller en eller annen onkel Harry. Det at de stiller, betyr jo at det betyr noe for dem å komme. Så får vi heller forsøke å overhøre det som måtte irritere litt. På samme måte som at det går an å fokusere på de kakene en blir servert, og ikke den som ikke ble servert.

Høsten har kommet, og snart blir det vinter. Og snø. Skrekk og gru. Men så kommer jula, og den er det mange som gleder seg til. Spesielt blant de små. I år skal kjæresten og jeg antagelig feire deler av jula alene. Våre respektive arvinger har jo to foreldre, så slik blir det annet hvert år.  Å være alene bare oss to, er likevel ikke så verst. Vi er i stand til å nyte vårt eget selskap, og å ha fokus på det. For slik er det i blant, at det handler om hvilket fokus en har. En kan velge mellom det en får eller det en ikke får, det som gjør vondt eller det som gjør godt. Så det med fokus er noe en kan jobbe med, i stedet for at en kun har øyet på at alle andre må forstå og ta hensyn til våre egne følelser, og for eksempel begynne å dra i ungene fordi vi selv har et behov. Ungene har jo også behov. Og de bør respekteres like mye som våre egne, selv om vi kan kjenne på et savn når de ikke er der.

Å ha barn er ikke Moroland. Det er ikke tivoli eller ei lekestue, eller å ha fått en ny bestevenn. Å ha barn er alvor. Og jeg tror det er langt viktigere å søke mot å være fjellet de kan lene seg mot, enn å være kamerat med dem.  For hvem sine behov er det egentlig en dekker når barna blir kompisene våre? Stort sett har barna våre nok kompiser, de trenger ikke oss som det. Vi voksne må lære oss til å skille mellom ting, og framstå som tydelige.

Barna våre er ikke født til verden for å fylle våre behov. I stedet er det slik at når vi har født dem, så skal vi dekke deres behov, til de har blitt stødige nok til å klare seg på egenhånd. Etter det må de få forme sine egne liv, og vi kan leve parallelt med dem, om det lar seg gjøre, men vi bør ikke leve gjennom dem, eller tvinge dem til å leve gjennom oss, via våre verdier eller drømmer. I det de har begynt på sitt eget voksne liv, må vi innta rollen som kaia de kan legge til for å hvile når det stormer på havet deres, vi kan være rådgivere når vi blir spurt om råd, løfte dem når de trenger et løft, og vi kan omfavne dem når de kommer til oss. Utover det må de få leve som de vil, og vokse på egne erfaringer.

Det ble litt mye ungeprat i dag. Men sånn er det i blant, at det hjertet er fylt av renner munnen over med. Klokka drar seg over tolv, datteren min har stått opp og fått seg en kopp kaffe, så nå får jeg runde av bloggen og rusle inn på stua.

Dagens bilde ble tatt av datteren min for en god del år siden, og viser storesøsteren hennes. For jo, jeg er så heldig at jeg har to døtre. Ei som bor i en annen by, og ei som bor i nærheten.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link fikk yngste datteren velge denne gangen:     







søndag 11. oktober 2015

Hva kan jeg gjøre for deg?




Så var det søndag. Og ute er det lett overskyet, mens inne er det relativt varmt og lite skyer. Likevel, høsten er på frammarsj, og det begynner å bli kjøligere, så jeg måtte sette på en ovn da jeg sto opp. Noe jeg har råd til å gjøre, selv om jeg har en uføretrygd. Mat har jeg også råd til. I går lagde jeg meg for eksempel en porsjon lasagne, som holder til fire dager. Så sånn sett er jeg heldig. Noe ikke alle er. For her i Bergen hvor jeg bor, kan en til tider se en kø utenfor en kirke hvor det deles ut mat til de aller fattigste. Noe som har fått Erling Gjelsvik til å gjøre seg noen tanker.

I Norge finnes det fattige, det er ikke til å komme bort fra det. Selv er jeg vel egentlig en av dem, om en ser på det jeg har å rutte med i forhold til en vanlig lønnsinntekt. Men jeg klager ikke, dette er kun en opplysning og en innfallsport til å si noe om livsførsel, behov og menneskeverd. For jeg har det ganske bra. Noe som kanskje skyldes at behovene mine ikke er så store, og at jeg setter tæring etter næring. Ikke drar jeg kredittkortet hver gang jeg ser noe som glitrer eller jeg av en eller annen grunn kjenner jeg har lyst på. Ikke reiser jeg på ferie. Ikke har jeg eget hus lenger, eller hytte eller båt som skal holdes ved like, og ikke røyker eller drikker jeg.

Hva som definerer en levestandard er likevel ikke kun inntekt og forbruk. Det handler blant annet også om helse, og det handler om hva du får av mellommenneskelige opplevelser og næring for hjerne og hjerte. Så for meg er det et pluss at jeg har et arbeid å gå til, hvor jeg kan treffe gode kolleger, selv om jeg har en helse som kvalifiserer til og gir meg en trygd, og egentlig kunne holdt meg hjemme hele tiden. Dvs slippe å arbeide.

Det å slippe å stå i arbeid er nok noe mange drømmer om, men i virkelighetens verden er det kanskje noe en heller burde frykte. For uten noe å gjøre som gir mening, blir livet kanskje i blant litt fattigere enn en klarer å forstå omfanget av før en opplever det selv, og en kan ende opp med å føle seg verdiløs i det samfunnet en tross alt lever i. Det vil si at fattigdom ikke handler kun om penger.

Relativt ofte skriver jeg her på Vannlandet litt om at jeg har angst og stadig tilbakevendende depresjoner. Disse utfordringene er noe av bakgrunnen for at Vannlandet oppsto, for jeg ville si noe om håp og muligheter, selv for dem som møtte veggen i form av en diagnose.  Det jeg kanskje skriver mindre om, er at lungene mine ikke fungerer spesielt godt. Jeg har kun en tredjedels kapasitet igjen, selv om opplevelsen av manglende evne til å få i meg surstoff varierer med årstid, depresjonesperioder og ting som forkjølelser. Det vil si at det varierer fra at jeg i de verste periodene føler jeg har akkurat nok surstoffopptak til å knyte skoene eller skifte sengetøy og forbereder meg på å dø når jeg legger meg om kvelden, til at jeg i bedre perioder kan gå en liten tur og fungere relativt normalt. Selv om jeg må planlegge hvor jeg går, med tanke på motbakker, så ser jeg i disse gode periodene en ganske lys framtid for meg selv.

Greia med å ha en psykisk lidelse, er at en av noen blir sett på som litt mindre verdifull enn andre mennesker. Noe som kan ledes videre til at du bør ha færre rettigheter også. Hold kjeft og vær glad du bor i Norge, er i blant holdningen.  Og det er ikke noe pluss om du har kols i tillegg. For kols er en sykdom som en gjerne blir tillagt ansvaret for selv, siden den ofte skyldes røyking. Så egentlig fortjener du å ende opp slik du gjorde - suck it up, shittheel. Røyker du derimot uten å ha fått kols, blir du gjerne ikke nedvurdert på samme måte, og andre egenskaper du måtte ha utover pusteevne, ender ikke like lett i skyggen av et mindreverd.

Når det gjelder min situasjon, startet lungeproblemene mine allerede i ung alder, med allergier og astma, og det ble en del tunge anfall og innleggelser jeg ikke unner noen å få oppleve. Det å føle at en kveles og brått blir avhengig av surstofftilførsel og slanger inn i blodårene for å komme over kneika, er ingen kjekk erfaring når en er atten, tjue år. I tillegg til å være skremmende og vondt, er det å tro at du ikke vil klare å trekke pusten én eneste gang til, en ekstremt ensom opplevelse. Etter som årene gikk, gjorde den støvfulle jobben som keramiker og litt for mange sigaretter sitt til at en dag sa det bare stopp.

Selv om jeg hadde hatt nedsatt lungefunksjon siden ungdommen, trodde jeg at jeg hadde kontroll. Jeg kjente ingen annen virkelighet enn den jeg levde selv, og følte jeg fungerte rimelig greit. Jobbet og var pappa, vasket bilen, klipte plenen og hadde stort sett pust nok til å gjennomføre litt puling uten å måtte ty til inhalator underveis. Astmaen var til å leve med, siden medisinene hadde blitt bedre med årene, og jeg fortalte meg selv at jeg selvfølgelig skulle kutte røyken og bli flinkere med renhold i keramikkverkstedet mitt om jeg ble dårligere. Men det rakk jeg ikke. Og det var skremmende hvor brått forverringen kom. Det var som om jeg fikk en kraftig lungebetennelse som aldri gikk over igjen. At jeg sluttet å røyke og sluttet som keramiker hjalp ingenting. Tilstanden er ikke reversibel. Alt en ny livsførsel kunne gi meg av gevinster, var å holde forfallet i sjakk. Og det er en jobb jeg forsøker å gjøre så godt jeg kan fremdeles.

Grunnen til at jeg nevner dette i dag, er at jeg kom over en artikkel der en iakttager ved et legekontor, gjør seg noen tanker rundt en tungpustet eldre mann han møtte på venteværelset. Og jeg kjente at det han tilla den tungpustede pasienten av ønsker og håp og lengsler, passet ganske godt på meg også. Så om du vil, kan du lese den lille artikkelen med overskriften, Hva kan jeg gjøre for deg? 

"Hva kan jeg gjøre for deg?"

Dette spørsmålet berørte meg. For jeg føler i blant at jeg må rettferdiggjøre min eksistens. At det finnes mennesker der ute i vårt langstrakte sosialdemokrati som mener at folk som meg bare er en utgiftspost. Noe som også gjelder våre politikere, som stadig finner nye måter å ta fra de som har minst, og på den måten samtidig gir en stor gruppe i vårt samfunn et stempel og en uverdig behandling, som igjen gir grupperinger rundt oss bekreftelse og støtte for holdninger vi ikke burde gi så gode levevilkår som de har fått i dag. Enten det gjelder i forhold til syke, fattige, eldre, bostedsløse eller arbeidsledige. 

Dagens bilde er nok et selvportrett fra installasjonen «It’s all about love me», og får stå som en forlengelse av det jeg har skrevet i dag. Ikke som den ene og store sannheten om meg selv, men som et tankekors i forhold til det vi tillegger mennesker rundt oss; de som kanskje ikke oppfyller den hvite mellomklassestandarden vi gjerne legger som forutsetning for menneskeverd, intelligens, følelsesliv og rettigheter.

Bakgrunnen for begrepet White Trash, kan du lese om her.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:





lørdag 10. oktober 2015

Perspektiv og romfølelse vs. trange rom og punktopplevelser.





Det er helg. Igjen. Som det blir hver uke. Og da jeg gikk på nett for å lese litt nyheter til morgenkaffen, kom jeg over en overskrift som hevder at forsvarets ammunisjon er helseskadelig. Surprise, surprise. Ikke akkurat noen nyhet det der. Slik jeg har oppfattet det, er hele ideen bak skarp ammunisjon at du skal dø av den når den treffer deg. Og mer helseskadelig kan noe neppe bli.  Leser en artikkelen får en vite at nå er skytteren også i fare. Men les sjæl, om du vil. For meg var det overskriften som var mest interessant. 

Det har blitt lite blogg i uka som har gått. I stedet har jeg vært opptatt på annet hold. Det å være opptatt på annet hold er noe mange av oss i blant er. Men for meg som er noe rutinepreget i min livsførsel, er avbrekk fra rutinene i blant veldig positivt ladet. Om jeg får velge rutinebruddet selv. Men slik er det vel for alle. Vi liker best det vi selv velger, og det vi har kontroll over. Den som påstår seg å være annerledes, har ikke mistet kontrollen, tenker jeg.  I stedet er vedkommende for eksempel i en tilstand av spenning, opplever det som en positiv utfordring, eller liker adrenalin.

Kontrolltap er ikke noe vi ønsker. Om du så Skavland i går, så du også intervjuet med Monika Kørra, der hun fortalte om en gruppevoldtekt hun ble utsatt for. Og hvordan hun i etterkant nektet å la den være det som definerte henne. Noe som er et viktig budskap, som alle som har blitt utsatt for overgrep i forskjellige former, kan tjene på å åpne øynene for. Besøket hos Skavland kan du se her.

Det å ikke ville la et overgrep være det som definerer deg, er ikke det samme som at du skal fortrenge det, eller være taus. Taushet er ingen løsning, det er å unnvike å løse noe. Late som at det ikke finnes. Skal en løse noe, må en forholde seg til det.

For mitt vedkommende, vil det si at jeg ikke tjener noe på å være taus om at jeg har en psykisk lidelse. Taushet løser ingenting for meg. Taushet tvinger meg i stedet til å leve livet tynget av skam, og frykt for at noen skal oppdage hva jeg sliter med, og dermed dømme meg.  Det er heller ikke noe å tjene på å være taus rundt hva jeg selv tror denne lidelsen med angst og depresjoner skyldes. Det er ikke slik at gjennom å snakke om det, ender jeg opp med å være kun angst. Selv om jeg snakker om det, og skriver om det her på Vannlandet, er jeg mer enn angsten min. Det å være åpen er ikke noe som snevrer meg inn, men noe som utvider meg, i og med at jeg viser flere fasetter av meg selv enn taushet ville medført. Og fasetter er som perspektiv for en selv, det gir romfølelse og oversikt, fordi en får mer enn ett punkt eller én flate å forholde seg til. Samtidig gir flere fasetter de en har rundt seg samme mulighet til å se en som noe mer enn endimensjonal. På samme måte som jeg gjennom bildene jeg maler kan gi en opplevelse av tredimensjonalitet. Ikke kun gjennom det en ser av farger og linjer, men også via motiv og innhold i deg jeg forsøker å formidle.



Du er mer enn det du sliter med, eller det du lykkes med. Du er ikke kun begrenset til å være mann eller kvinne, homofil, heterofil, kristen, muslim eller hedning, diagnose eller ikke diagnose osv. Vi er alle mer enn ett punkt det går an å peke på. Også jeg er det. Derfor er jeg mer enn verdiløsheten som ble podet inn i meg som barn, og jeg er mer enn angst og den depressive delen som stjeler store deler av livet i mitt i saftige jafs. Blant annet er jeg den som nå i noen uker har hatt gode dager, og vært mer aktiv enn rutinene mine til vanlig innbyr til. Noe som ikke har gitt meg mer angst, men mindre. Det har heller ikke gitt meg mindre opplevelse av egenverdi, men mer. Noe som igjen betyr at jeg ikke er statisk, jeg er ikke låst i noe. Jeg er både formbar og en som former, tross mine seksti år. Noe som i blant påstås skal være like umulig som å lære en gammel hund å sitte.  En påstand som nok er mulig å gå etter i sømmene. Kanskje det er mer slik at vi ikke vil bevege oss utenfor det vi allerede eier, enn at det handler om manglende evne, når vi tviholder i våre sannheter og holdninger. Fordi sannheter er mye tryggere å forholde seg til enn spørsmål. Som bringer oss tilbake til det jeg sa om å miste kontroll. Det å eie noe er ikke et kontrolltap i seg selv. Ikke engang for den som eier en vond historie, en eller flere vonde opplevelser, er det å ta eierskap over historien sin eller det en føler, likestilt med kontrolltap. Kontrolltapet ligger i stedet i forsøket på flukt. I unnvikelsen. Ikke i lyset. I lyset sprekker trollene, mens de lever i beste velgående som trusler i skyggene. 

Og med det har du vel brukt bort i mot nok tid på å lese blogg for denne gang, så jeg runder av med å snakke litt om dagens bilder, og spise en kokosbolle - nam, nam.

Det øverste bildet er fremdeles under arbeid, og skal bli en del av min kommende utstilling, som har fått arbeidstittelen «Djevelens verk». En samling bilder med koblinger til tro og holdninger, der beskueren blir invitert til blant annet å stille seg noen spørsmål rundt hvem som eier ansvaret for hva: Er det en gud, en djevel, eller kun oss selv og våre til tider skremmende holdninger og trang til å dømme andre og forsvare oss selv, som gjør oss så selvgode.

Ett konkret tema som jeg vil peke på, er kirkens maktutøvelse overfor kvinner, som har vært noe suspekt opp igjennom årene. Fra heksebrenning, til at kvinnen skal tie i forsamlingen og være mannen underdanig, og fram til motstanden overfor kvinnelige prester. Bare for å ha nevnt noe.

Jeg har en liten idé som bor i hodet mitt. Og den sier at det å kjempe andres kamper for rettferd ikke betyr at du må gi avkall på deg selv. For ofte handler det om kampen for mennesker, og behøver derfor ikke bli en kamp om makt eller snevre roller. For mennesker er vi jo alle. Så det er viktig å være støttende i forhold til for eksempel barns rettigheter, kvinnekamp og de homofiles rettigheter. Jeg tenker videre at som mann, blir jeg verken kjerring eller homo av å støtte slike kampsaker. Og det blir neppe noen andre heller.  

Bildet med hånden og regnbuen har fått tittelen «Stigmata», og handler om den eviglange diskusjonen rundt kirken og homofili. En problemstilling som for meg ble aktualisert for noen år siden, da jeg fikk vite at en gammel skolekamerat tok sitt eget liv. Jeg skal ikke påberope meg å vite alt rundt denne hendelsen og årsakene som ledet fram til den, bilder er gjerne større enn det en kan skimte når en fokuserer på kun ett punkt.  Men jeg har fått forståelsen av at han i tillegg til å være homofil, også var prestesønn. Noe jeg har fått høre bød på noen utfordringer.

Bilde nummer to har jeg kalt «Statement», og det er en del av installasjonen «It’s all about love me», som jeg skrev litt om i forrige blogginnlegg.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:




mandag 5. oktober 2015

Alt trenger ikke å handle om fasade.




I dag vil jeg starte Vannlandet med en liten historie som berørte meg. Kanskje berører den deg også. Og det er jo ikke så farlig. Å bli berørt av noe er en helt grei egenskap, som du ikke skal ønske bort. Videoklippet handler om å ha lett nesten hele livet etter noen som forsvant for en, og så finne igjen vedkommende.

Det går an å lete etter noen hele livet uten å vite hvem det er også. En bare lengter etter noen. Mens andre kanskje er så heldige å finne en sjelevenn opptil flere ganger. Enten det er i form av en kjærest eller en venn. Hva som gjør at noen er heldige og andre uheldige er ikke alltid så godt å si. Men forsøk gjort i tv-programmet Hvem bryr seg, viser at antagelsen om at pene mennesker har fordeler framfor de som ikke er så pene, stemmer. Trøsten får være at vi alle kan gjøre det beste ut av det vi er født med, som klippet fra serien viser. Så tenk på det før du velger hva du tar på deg i dag, eller gi blanke. Det er greit å kunne velge selv. Og ikke alle er like opptatte av fasade.

Forrige gang jeg skrev her på Vannlandet, nevnte jeg at jeg ville si noe mer om installasjonen «It’s alle about love me», som jeg satte opp igjen i forbindelse med tiårsjubileet for atelieret hvor jeg arbeider. Så nå kan du se den rett under her, filmet med mobilkamera og en litt ustø hånd.




Alle maleriene er selvportrett, og titlene er:  

I min fars uniform
Tater
Posisjon
Regresjon
The Joker
Hover
Crash test dummy
Statement
White trash
I min mors kjole.

Med tanke på det jeg skrev i begynnelsen av dagens innlegg om hvordan påvirkningskraften vi har på andre står i forhold til hvordan vi ser ut, så sier kanskje installasjonen noe om mangfoldet som er knyttet til oss, men derfor også noe om muligheter. Vi har alle flere sider i oss enn én, og vi kan til en viss grad ta kontroll over hvem av dem vi viser fram, og hvem vi ønsker å skjule.

Fasaden vi bærer er det første andre mennesker kommer i kontakt med når de møter oss. I installasjonen min er fasaden hvit. En englehvit og ren fasade er noe mange gjerne vil ha. Men i dette tilfellet er den er ikke uskyldsren eller uten spor av levd liv. Lakenene er brukte, ble donert av Haukeland sykehus, og det var et ønske jeg var glad for lot seg gjennomføre. For min historie er blant annet knyttet til sykehusopphold. Det startet allerede i slutten av tenårene, med lange opphold på grunn av dårlige lunger. På det lengste lå jeg inne i et år, med kun en liten pause mitt i. Senere skulle jeg også få noen opphold på psykiatrisk sykehus, på grunn av angst og depresjoner. Så den hvite fasaden er ikke så plettfri som den ser ut til å være. Den er bare hvit. Uten at den heller sier noe om alle de som har ligget på lakenene jeg fikk. De som har skreket i smerte, de som har blødd, de som har blitt født og de som har dødd.

Om en velger å ville forholde seg til mer enn den hvite fasaden, kan en gå inn i sirkelen. Gjør en det, må en forholde seg til flere sider ved meg enn den hvite. Og det er denne muligheten vi alle i blant skygger unna i livene våre. Enten det handler om å ikke ville vite mer enn det vi mener å kunne lese ut ifra fasaden til noen (tenk bare på tiggerne du går forbi), eller det handler om at vi ikke våger å slippe noen innenfor vår egen fasade.

Det var en litt tøff jobb å lage alle de ti bildene av meg selv. For jeg måtte forholde meg til hvem jeg er i dag, og hvem jeg har vært, og jeg måtte gjøre det i veldig mange timer mens jeg så på motivene, og motivene så på meg. Det medførte at jeg måtte forholde meg til både konkrete minner, og følelser som ensomhet, savn, skam, hat og frykt.

Det første bildet du ser til venstre når du kommer inn i sirkelen, er meg selv i min fars uniform, og med min fars mimikk. Det bildet ikke kan gi deg, er duften av uniformen. Du får heller ikke ta del i minnene mine, som omhandler mye vold og frykt. Og slik er det med alle bildene jeg laget til denne installasjonen. Noe er synlig, men det meste er det ikke.

Jeg skal ikke gå så inn i hvert enkelt motiv, fordi mange av dem er mer eller mindre selvforklarende (spør likevel om du vil vite noe). Men motivet med hestehodet er kanskje et unntak. Det heter Hover, og handler om tap av uskyld. Og tap av uskyld er kanskje en konsekvens noen kan koble til Djevelens verk. Djevelen har også en hov som fot, påstås det. For meg er likevel fokus litt annerledes. 

I min billedverden, har enhjørninger blitt symbolet for eventyr. Og eventyr har blitt symbolet på uskyld. Så dette bildet er ment å vise et fånyttes forsøk på å ta tilbake uskylden, eventuelt et forsøk på å late som om jeg eier den fremdeles. Men ingen er vel helt uskyldige. Hestehodet har ikke noe horn i pannen, og skriket mitt bærer ikke noe godt i seg. I stedet har jeg stiftet meg selv fast til et lik. Og slik er det i blant for mange av oss. Vi forsøker å forkle oss selv ved hjelp av likene som ligger stødd rundt oss. Vi stifter dem fast som en fasade, for å gi et inntrykk av at de lever i oss. Enten det er liket av uskyld, drømmer, kjærlighet, håp eller muligheter.

Mitt håp med utstillingen, er at noen skal gjenkjenne seg i et bilde eller to; at den som går inn i sirkelen skal kjenne at det kanskje ikke er så farlig å invitere noen innenfor sin egen fasade. Ingen jeg har møtt, har etter å ha stått i sirkelen endt opp med å åpent snu meg ryggen. Og kanskje det vil være slik i ditt liv også, om du slipper noen inn blant alle minnene og følelsene dine, håpene, lengslene og drømmene. Alt trenger ikke å handle om fasade for at noen skal ta deg i mot.

Engelsk tekst til dagens link kan du finne her, sammen med litt av historien bak sangen Una furtiva lagrima.

Una furtiva lagrima = En enslig fordekt tåre.

Jeg la ingen lyd på videoen fra utstillingen. Men forsøk gjerne å spille den av samtidig som du lytter til dagens link. Selv synes jeg det ble en fin liten kombo.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: