søndag 26. april 2015

Sharkmusic.




Fredag fikk jeg satt ræva i gir og omsider ble vinduene vasket. Noe som trengtes, etter en vinter med mye regn og vind. Samtidig fikk jeg stramma opp kåken på litt andre felt også, blant annet ble gulvene vasket og oppvasken tatt, så det ble etter hvert rimelig trivelig og velduftende her. Dette feiret jeg med å kjøpe meg ei lita flaske med noe godt i, noe jeg til vanlig gjør nesten enda sjeldnere enn å vaske vinduer. Og til kvelds lagde jeg meg en deilig torskemiddag med hvit saus og bacon til. Og det må innrømmes – komboen av en liten whisky innabords, rein kåk, fredagløypa på tv og god mat, gjorde meg ganske lykkelig. Så lykke kan være så mangt.

I dag leser jeg på nett at folk blir lykkeligere av ”likes” på Facebook, og det kan jeg godt forstå. De fleste ønsker jo å bli sett. Og det å bli sett på fb inkluderer jo å bli sett på et felt du har kontroll over. Du kan skape din egen lille illusjon av en virkelighet, der du luker bort alt du føler kan oppleves som negativt. Eller du kan gå for bilder av søte katter og andre ting som koster enda mindre av deg selv.

Selv om jeg ikke akkurat jakter på den oppadvendte tommelen, kjenner jeg at det er morsommere når folk legger igjen et spor, enn når de ikke gjør det. Likevel har jeg ikke hengt meg på trenden som ville ført til at jeg på fredag la ut bilder av min lille whisky og fiskemiddag.  Når jeg legger ut linker på fb er det helst fordi jeg finner noe interessant, ikke for å fortelle hvor deilig livet mitt er eller for å få "likes". Det betyr ikke at jeg ikke forteller om livet mitt på nett, for det gjør jeg jo så det holder her på Vannlandet. Vannlandet er likevel drevet av en litt annen motivasjon enn å skryte på meg lykke, selv om jeg påberoper meg å ha vært innom følelsen på fredag.

I artikkelen jeg henviste til, kan de som ikke opplever så mange ”likes” på fb, kanskje finne trøst i at det er samvær med andre som tross alt gir mest lykke. Venner og sånt. Og det er vel og bra, men jeg satt helt alene på fredags kveld og kjente at lykken var påtagelig tilstede. Så derfor vil jeg nå slå et slag for de som ikke alltid har folk rundt seg, og samtidig slenge ut en vill påstand: Det går an å være lykkelig alene.

Lykke er ikke en konstant opplevelse, men toppene i det som er livet ditt. Og topper kan en ha på egenhånd. Når en går en tur på fjellet, sitter ved et fiskevann, maler et bilde, lager seg et godt måltid osv, osv. Selvfølgelig er det godt å være sammen med venner og familie og kollegaer og slikt, men en går glipp av noe om en ikke klarer å nyte sitt eget selskap også. Og det tror jeg kan bli et problem for mange av de unge som vokser opp i dag, blant annet fordi de er koblet opp mot et nettverk stort sett hele døgnet. Enten det er på skolen, i familieselskap, når en ser på tv eller sitter på bussen er telefonen, nettbrettet eller dataen innenfor rekkevidde og må sjekkes flittig. Livet har blitt en vegg av bråk som stjeler inngangen til deg selv, og også døren til det som så fint heter kontemplasjon. Stillheten blir en fiende, og det å konfrontere seg selv med hvem en er, skaper ubehag og stress. Så i stedet for å søke innover søker en utover. I stedet for å kjenne etter hvordan en har det forsøker en å avlede seg selv på de måter en klarer, for å slippe å kjenne det. Noe som leder til at om du spør noen om hvordan de har det, får du gjerne til svar hva de holder på med, hva de har fått til eller rett og slett at de har det helt fint. Fordi de ikke våger å kjenne etter og enda mindre dele det de føler. 

Nå er det selvfølgelig ikke slik at det jeg nå har sagt gjelder alle. Det er få sannheter som er absolutte. Men det er kanskje verdt å tenke over dette med lykke likevel, hvor den kan være tilgjengelig og hvor en henter den. Lykke er jo også så mangt. Noen får det av adrenalin, noen ved et øyeblikks smertefrihet, andre ved å se tilbake på en vel utført jobb, mens noen kjenner på det når ungene har lagt seg og stillheten får levevilkår etter en hektisk dag. Og fredag fikk altså jeg oppleve litt lykke, fordi jeg gjorde noe for meg selv. Noe som også er viktig å gjøre. Det er ingen god løsning å leve kun gjennom andre. Gjør en det, kan tomheten og meningsløsheten bli overveldende i det øyeblikket de ikke er der lenger, og en blir overlatt litt til seg selv, sine tanker og følelser. Enten fordi de en lever livet sitt gjennom forsvinner for godt, eller bare er borte en stund.

Jeg har i det siste tenkt mye på dette med å romme sine egne følelser. Og jeg har forstått at det er noe vi lærer som barn. Selv lærte jeg det ikke. Jeg lærte i stedet at det å føle det jeg følte ga negative konsekvenser, noe som førte til at jeg i stedet for å være meg, forsøkte å være noe som ga minst mulig negative reaksjoner. Til slutt visste jeg ikke hvem jeg var, og endte opp med å leve ungdoms- og tidlig voksenliv som en ball i et flipperspill. Det meste var kaotisk og uoversiktlig, og jeg opplevde å ikke ha en egentlig kjerne, eller ledestjerne. Nå, i en alder av seksti år, og selv om jeg har en klarere idé om hvem jeg er og hvorfor, sliter jeg fremdeles med å romme følelsene mine. De har en tendens til å overvelde meg, jeg vil de skal opphøre, og når de bli sterke nok ender de opp med å samle seg i én eneste dominerende kraft - angst. Da isolerer jeg meg, og så kommer sorgen. Likevel har jeg lært meg til å være alene med meg selv og det jeg føler. Om ikke hele tiden, så har jeg likevel lært å finne verdi i stillhet og i mitt eget selskap. Og det tror jeg er viktig å kunne finne.  Men det er avhengig av at en ikke alltid forsøker å løpe fra alt som er vondt eller vanskelig eller utfordrende. Slik barn gjør, når de begynner å stresse deg, mase og sier de kjeder seg. Kanskje de ikke alltid kjeder seg. Kanskje de bare kjenner på noe de ikke klarer å gi uttrykk for, noe de vil skal opphøre. Og derfor ønsker å bli avledet, eller at du skal gjøre dem trygge på sitt indre liv.  

Og da får det vel være nok for deg å lese for denne gang.

Dagens bilde tegnet jeg på åttitallet. Og grunnen til at jeg valgte det nå, er at jeg nylig kom over et uttrykk som på engelsk kalles Sharkmusic. På norsk blir det haimusikk. Haimusikk er støyen fra tidligere erfaringer og de følelser de utløser. Noe som gjerne leder til at opplevelsene og valgene våre farges av disse tidligere opplevelsene. Gjerne uten at vi vet om det.  Om du ser nøye etter, ser du haikjeften i bildet som truer med å sluke gutten.

Låta under dagens link kan du høre på med utgangspunkt i det å miste noen, men du kan også tenke på det som at det som ble borte var en verdifull del av deg selv. Det er ditt valg. Som så mye annet også er.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link: Stay With Me



onsdag 22. april 2015

Kvinnesyn og akvariefisk.



I dag tenkte jeg å starte med noen linker til det som illustrerer kvinnesynet enkelte menn fremdeles har. Det har jo vært skrevet mye i det siste om opplevelser kvinner har fått erfare, under hashtagen #jeg har opplevd. Historiene handler mye om hvordan jenter og voksne kvinner føler seg objektifisert og nedverdighet av oss menn, gjennom at de blir plukket på, får forslag eller annet de ikke har bedt om. Selv kan jeg forstå at unge gutter i puberteten i blant kan trå litt over der de burde gått mer forsiktig fram, for alt skal jo læres, og lærer gjør en ofte gjennom tydelige tilbakemeldinger, som for eksempel et nei. Men voksne menn burde ha lært litt mer enn det ser ut til at enkelte har, og burde vel visst litt om hvor grensene går før de ender opp med å trå over dem. Og det vet de nok, men de skiter i det. Så da står vi vel i hvert fall igjen med respektløshet som beskrivende kvinnesyn og menneskesyn, selv om noen mer frodige beskrivelser også kanskje kunne vært på sin plass når en er innom temaet.

Det er selvfølgelig ikke slik at testosteron er et forbudt stoff, men det er heller ikke slik at testosteron kan brukes som en unnskyldning når en velger å presse seg på andre mennesker. Vi burde nå være forbi tiden da menn forklarte bort sitt kvinnesyn med å kalle sine valg et behov, eller med at menn må, mens kvinner kan. Vi har alle rett til å si ja, men vi har alle også rett til å si nei. Og vi kan alle starte en tilnærming hvor vi spør personen vi liker om hen for eksempel vil ta en kaffe, istedet for å spørre om vi skal pule. Vil ikke den spurte drikke kaffe med oss, bør vi godta det, og kanskje erkjenne at det ikke blir noe sengekos heller. Og så stille trekke oss tilbake uten aggresjon.  

Ved diverse idrettsevenementer er det vanlig å bruke lettkledde kvinner. Enten det gjelder kampsport eller Formel 1, bare for å nevne de jeg kommer på i farten. Hvorfor kvinner skal kle delvis av seg og gjøre seg innbydende i slike settinger er vel ikke så lett å begrunne på et intelligent vis. Men det blir gjort igjen og igjen likevel. Nå har bilmessen i Shanghai innført forbud mot panserpiker, men om det i praksis førte til så mye forandring er vel litt usikkert. Jentene er der fremdeles, og det settes krav til utseende fremdeles. Et krav som nok ikke kreves overfor mannlige selgere under samme messe. 




Nå er det ikke slik at det bare er litt enkle menn med uregjerlig pikk og lite hjerne som oppfører seg som neandertalere i møte med kvinner. New Zealands stasminister fikk etter hvert en tydelig tilbakemelding etter å ha plukket på en servitrise på en kafé. Mens amerikansk politi nå etterforskes i forbindelse med sexfester med prostituerte. Så samfunnslag og stilling er nok ikke det styrende når det kommer til de valg enkelte menn tar. Så da handler det gjerne mest om kvinnesyn da. Det blir vanskelig å forklare det på annen måte. Og det igjen får meg til å lure på hva som skjer når enkelte menn reagerer negativt på slike spontane uttrykk som det ”#jeg har opplevd” jo er. Burde det ikke vært mer på sin plass å lytte og ta til oss historiene og hvordan de har blitt opplevd, i stedet for å henge oss opp i og forfekte at det må da være lov til å plystre etter en vakker dame.

Men det var nå det. Nå vil jeg snakke om fisk i stedet. Akvariefisk er en mer aktiv del av hverdagen min enn nedverdigelser av kvinner, og tar derfor også større plass.

I går skrev jeg at planen var å stokke litt om på innbyggerne i akvariene mine i løpet av dagen, og det fikk jeg gjort – yeii! Ett kar ble tømt, min samling av fisk fra Malawisjøen har blitt gitt bort, og fiskene fra Tanganyika har fått større tumleplass og antagelig mer glede inn i hverdagen. Noe de tydelig viste. Testosteronnivået i det nye karet må ha nådd uvanlige høyder, for det ble mye lek og pardannelser. Noe som er veldig moro for meg å få se. At fiskene trives er viktig for meg.

Etter at jeg stokket om på karene, sitter jeg nå med et akvarium jeg ikke lenger har bruk for. Jeg kan jo selvfølgelig legge det ut for salg på Finn eller en nettside for akvarister, men i stedet har jeg lyst til å gi det bort. Så er det noen i Bergen som leser dette og har lyst til å begynne med akvarier som hobby eller trenger et kar til, så kan de altså få en 110 liter av meg. Det følger med originalt bord. Pumpe følger dessverre ikke med. Jeg har også en 64 liter som noen kan få, om de vil. Her føler det ikke med originalt bord, men jeg har et lite Ikeaskap (høyde som tv-benk) som kan følge med. Dette karet har pumpe som virket helt fint da jeg tømte det for en måned tid siden. Begge karene er av merket Juwel, og pumpen i det minste er også original Juwel. Om noen er interesserte, kan de også få med bakterier til pumpen så karet kan kickstartes, i stedet for at de må vente i flere uker før det kan settes inn fisk. 

Og da har jeg vel skrevet nok for i dag, så da er det kanskje på tide å runde av, etter bare litt nerdeprat først:

Bildet under her viser et par av Tanganyikafiskene mine - Neolamprologus multifasciatus – verdens minste ciklide. 



Gruppen med multier jeg har nå, er vel på rundt tretti, tror jeg, det er litt vanskelig å telle. Disse fiskene er sneglehuslekere. Det vil si at de bruker tomme sneglehus til å legge egg i. De er også en veldig artig fiskesort å følge med på, det skjer alltid noe. Enten krangler de litt, leker – som betyr å ha sex - eller de graver i sanden for å oppnå det de mener er det perfekte stedet for sneglehuset de har valgt seg ut. Dette er ikke en fisk som står stille og bare ser på deg fra andre siden av glasset, det er full rulle hele tiden. I tillegg er de tøffe, og angriper langt større fisk enn de selv er, om noen kommer for nærme.

Den andre fisketypen fra Tanganyika jeg har nå, er Paracyprichromis nigripinnis.



Dette er en fisk som liker seg best i gruppe, akkurat som multiene. Jeg har tre voksne individer, og fire yngel på et par, tre måneder, men håper på mer yngel etter hvert. I stedet for å legge egg i sneglehus, er nigripinnisene munnrugere. Det vil si at hunnen bærer de befruktede eggene i munnen og lar dem klekke der. Og så bærer hun ynglet også i munnen en stund. På den måten får avkommet en fordel i forhold til andre typer yngel, siden de er litt større når de slippes enn de ville vært om de ikke ble båret fram av moren. I tillegg til at de ikke blir utsatt for eggrøvere.

Ah, jeg elsker å snakke om akvariefisk.

De to øverste bildene er fra en utstilling jeg hadde for en tid tilbake, som jeg kalte synlig/usynlig. Du kan om du vil se video fra utstillingen her.

Ha en fin dag.

Bjørn








mandag 20. april 2015

Ikke alt en kaller en spade henger på greip.





Det er mandag, og jeg skal ikke på atelieret i dag. Derfor var det noe dritt at jeg våknet kvart på sju. Men, himmelen er blå og våren er i lufta, så jeg får vel la være å klage, her jeg sitter og gjesper og kanskje ikke kjenner meg så kjempevåryr, men i hvert fall i live.

I går feiret vi bursdagen min, med gaver, kaker og familie og det som hører til. Ikke minst kaker. I tillegg til det kjæresten og jeg sto for, hadde barnebarnet laget deilige sjokolademuffins, litt hjulpet av mamma. Så nå er sekstiårsdagen definitivt lagt bak meg. Det får jo være grenser for hvor lenge en skal dra den ut, og for eksempel skrive blogg om den. Men for likevel å fortsette litt til, så var altså barnebarnet på plass i går. Noe jeg synes er veldig koselig. Selv om det skrives i media at bestefar lever farlig, fordi bestefarrollen kan få en til å føle seg gammel og attpå til mindre maskulin. Hallo, jeg er jo seksti, og det å bli bestefar er jo livets gang. Jeg elsker at ungen klatrer rundt på meg, og føler meg ikke mindre maskulin av den grunn. Så den artikkelen nekter jeg å henge meg opp i. Verre er det med kyllingkjøtt og resistente bakterier og den skiten der, det henger jeg meg litt opp i. Så inntak av fjærkre har minket betraktelig de siste månedene, det skal innrømmes.  Selv om det kanskje ikke er den mest utfordrende innrømmelsen å komme med. Men alt trenger jo ikke å være utfordrende eller grensesprengende eller selvrealiserende eller utviklende eller forskjønnende. Innrømmelser gjør en jo tross alt hele tiden, manifestert via handlingene vi velger å gjøre eller å vike unna. Selv om vi ikke nødvendigvis ser på det som innrømmelser. Noe som igjen kanskje skyldes vår store evne til å rasjonalisere bort ubehagelige erkjennelser, tanker og følelser vi skaper gjennom vår måte å være på, og å kalle en spade for noe som ofte ikke henger på greip, i stedet for å kalle det en spade. Kjært barn har mange navn, men det er det mye som har, og ikke alt fortjener og kalles kjært av den grunn.

Kaffenivået har nå sunket i kruset mitt. Kruset er svart, og jeg bruker det samme hver morgen. Morgenrutinene mine inkluderer derfor en liten koppevask, for en skitten kopp er uappetittelig. Rutinene mine er rimelig ufravikelige på morgenen, men i dag glemte jeg å slå på kaffetrakteren, noe som gjorde at ting ble litt forskjøvet. Til vanlig setter jeg på kaffen først, og så er den akkurat ferdig når jeg har fått drukket et glass vann, vasket koppen, ristet ei brødskive, tatt medisiner, ei vitaminpille og en skvett tran. Men i dag måtte jeg altså vente litt på at kaffen skulle bli ferdig. En tidsforskyvning som ikke nødvendigvis forplanter seg gjennom dagen og skaper umulige situasjoner, men likevel gir meg noe uspennende å skrive blogg om, samtidig som jeg spør meg selv om det er alzheimern som er på gang. En smule hypokonder må en jo få være, noe annet ville jo vært litt sykt.

I dag er planen å tømme et to hundre og førti liters akvarium for fisk, og gi dem bort til en butikk som handler med slikt. Det er en gruppe fra Malawisjøen som skal ut, og akvariet skal etter det i stedet huse en gruppe fisk fra Tanganyikasjøen, som dermed får mer enn doblet sin lekeplass.  Det betyr også at akvariet hvor fiskene fra Tanganyika nå lever, blir lagt ned for godt. Så da vil jeg sitte igjen med fire akvarier, mot elleve tidligere. Noe som jo er en merkbar nedgang, men også en velkommen en. Noen ganger er forandringer helt ok, uten at jeg tenker sykdom i det hele tatt. Så egentlig er jeg nok frisk som en fisk, oh yea, der har du meg.

Nå skal jeg runde av. Det gjenstår bare å finne et bilde jeg kan legge ved dagens lille blogginnhold, og en liten video jeg kan putte under Dagens link. En vil jo ikke bryte alt som finnes av rutiner. Det får holde at morgenkaffen ble et minutt forsinket.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Om lidt er kaffen klar





lørdag 18. april 2015

En trenger ikke alltid uttale seg om alt.




I dag er jeg grumpy. Lunta er kortere enn på en gjennomsnittsdag. Sånn er det i blant. En sto opp på feil fot, sier en gjerne da, men jeg sto opp akkurat slik jeg bruker å stå opp. I det hele tatt var morgenen mye lik andre morgener. Og dagens gjøremål mye lik andre dagers, selv om noen variabler selvfølgelig finnes. Så jeg er ikke helt sikker på hvorfor humøret sank litt. Egentlig har det vært slik i et par dager.

Når en ikke er sikker på noe, begynner en i blant å lete etter forklaringer. Og oppe i det er det lettest å lete etter forklaringer hvor en selv blir skyldfri. Den mest klassiske er å skylde på andre. Men kanskje har humørsvingninger ikke nødvendigvis alltid en forklaring utover at det handler om kjemi. Og da kan en jo ikke skylde på andre. En eier sin egen kjemi alene. Jeg synes det er noe dritt når jeg ikke kan skylde på noen.

For noen dager siden fylkte jeg seksti. Og det var kjekt. Mye oppmerksomhet og snille betraktninger om hvor ung jeg ser ut. Sånt liker vi. Men selve bursdagsselskapet blir ikke holdt før i morgen. Da blir det kaker og kaffe. Uten at vi tar helt av. Ofte tar vi litt av, og har kakerester i flere dager etterpå. Til noe av det kanskje blir kastet. I år baker kjæresten ei kake, jeg baker vafler også har vi kjøpt noe ferdig. Det får holde. Jeg blir sikkert uvel nok av for mye sukker uansett. For mye sukker får det i blant til å dirre i meg. Og den dirringen minner litt om angst. Så da tolker jeg det som det, og så får jeg  jo angst da. Angst er noe skikkelig ræl.  Men i morgen er jeg heldigvis på trygg grunn i ei kjent stue blant folk jeg kjenner. Det er verre når jeg ikke er på fullt så kjent grunn. Eller på helt ukjent. Da får jeg gjerne angst uten å ta inn sukker også. Så egentlig handler det vel ikke bare om sukkeret. Akkurat som det at jeg er grumpy i dag ikke nødvendigvis må handle om noen andre.

Vi er vel alle litt grinete fra tid til annen. Fordelen med å være litt grinete er at en da klager litt mer enn til vanlig. Og derfor kanskje kommer fram med ting en ellers holder for seg selv, fordi en til vanlig har overskudd til å fortrenge følelsene det frambringer.  Men det gjelder å finne en balanse. Og ikke vippe over i en form for aggressivitet, selv om en har en dårlig dag. For det å bli sint eller å være for mye på hugget fører gjerne til at en får dårlig samvittighet i etterkant. Noe en kanskje har grunn til å ha. For det er jo gjerne slik at det er noen som må forholde seg til klagingen og det sinnet en kanskje ikke en gang selv klarer å forklare årsaken til. Og de har ikke nødvendigvis alltid fortjent det. Så skal en ta opp ting en synes en burde snakke om, er det bedre å gjøre det en dag hvor en ikke er sur. Om en tar opp ting når en ikke er sur, så tyr en kanskje ikke til passiv aggressivitet, i hvert fall. Slik en kan gjøre om en er taus om alt en føler på. Passiv aggressivitet er noe skit. Både for den som blir utsatt for det, og den som benytter seg av det. Det siste er selvfølgelig avhengig av at en er i stand til å erkjenne det en holder på med. Og at en er villig til å erkjenne det. Og det er man jo ikke alltid. For det er som sagt lettere å skylde på andre. Jeg tror at litt synlig irritasjon er bedre enn passiv aggresjon. Det er lettere å forholde seg til. Om aggresjonene blir så synlig at noen blir redd, har det likevel gått for langt. Da har aggresjonen gjerne gått fra å være et uttrykk for en følelse, til å bli et maktredskap. Og har en ikke andre redskap enn aggresjon å ty til når en vil ha gjennomslag for noe, så bør en vel gå litt i seg selv.

Lørdagen siger seg framover. I tillegg til å være grumpy, kjenner jeg at tiltaksløsheten er framtredende. Så hvor mye jeg får gjort i løpet av dagen er usikkert. Hvis da ikke det at jeg skriver om det nå får ting til å snu seg. For slik er det jo i blant. Om en deler det en bærer på, føles det ofte lettere etterpå, fører til at en ser annerledes på ting, og kan ta et nytt, lite veivalg i stedet for bare å gå rett fram med skylapper. Akkurat som når en gråter over noe. Selv gråter jeg lite. I hvert fall om en snakker skikkelig hulking, med snørr og hele pakka. Men jeg blir til gjengjeld veldig lett rørt over ting.  Så det går knapt en dag uten at øynene fylles av væske. På den måten får jeg kvittet meg med noen tårer, og sett fra et kjemisk synspunkt skal visst det være sunt. Så da er jeg vel sunn da. Og det er jo i hvert fall noe.  Om de sunne tårene veier opp for sukkerinntaket jeg har sånn jevnt over skal jeg ikke uttale meg om, men en trenger jo ikke å uttale seg om alt hele tide. Selv om en enkelte dager kjenner trangen. Noen ganger kan en vente med å si sin mening til noen ber om den.



Én ting som rørte meg på bursdagen min, var en bok bonusdatteren min hadde laget til meg. På framsiden hadde hun brukt noen foto fra tiden jeg har vært i livet hennes, og inni hadde hun på hver side skrevet noen ord om hva hun synes om meg og hva hun føler for meg. Og sånt får jo fram tårene hos en gammel nisse.

Om det ikke skjer så mye her hos meg i dag, så har det skjedd noe nytt hos eldste datteren min i uka som har gått. Hun og kjæresten har kjøpt seg rekkehus, får nå mye større plass og gleder seg til å flytte inn i løpet av mai. Og dette har de klart helt på egenhånd, uten at jeg har vært nødt til å mene noe særlig i det hele tatt. Det har vært nok å støtte dem i det de selv mener. Å se at de unge vokser opp til å bli kloke og selvstendige er veldig kjekt å se for en gammel bestefar. 




I dag skinner solen over Bergen. Det virker som om våren er på vei. Jeg håper at jeg får ta del i den i år, og ikke bare beskuer den fra vinduet. Å se på verden fra vinduet er ikke alltid så spennende. Selv om det er trygt. En sommer for ti, tolv år siden, da angsten min var mye verre enn den er nå, malte de blokka jeg den gang bodde i. Og de kledde hele bygningen inn i en blå presenning mens de holdt på. Noe som varte i flere uker. Da kunne jeg ikke se ut heller, jeg kunne kun høre. Barn som lekte, bølgeskvulp fra sjøen rett nedfor, måker som skrek og musikk fra et sted i nærheten. Selv om det var kipt å ikke kunne se ut, var det også noe trygt over det. Den dagen de tok vekk presenningen skrev jeg dette lille diktet:

MACRO 

lyset
flommet over
da presenningen ble revet ned

verden ble stor
og angstfylt

men ut av lyset
kom en blomsterkrone i blått og lilla

nær nok til å krype inn i
og finne et dikt
hvor noen smiler til meg

***


Det øverste bildet viser en blomst jeg fikk av kollegaer til bursdagen. Det er den eneste blomsten jeg har nå, så jeg får forsøke å ta vare på den. Det nederste bildet er av eldste datteren min og barnebarnet. I juli er vesla ett år. Tiden går fort

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link: Årets første dag.


onsdag 15. april 2015

I dag ble jeg 60 år ung.







”Stolthet er en fanebærer uten annen misjon enn å bære fanen, og alle mine ord, min kunst, min nakenhet, mitt sitrende hjerte, min glede, min sorg, min lengsel og summen av mitt liv, ikke annet enn krampetrekninger under varietéscenens spotlight i håp om å bli elsket.”


Dagen måtte jo komme, i dag er det seksti år siden jeg så dagen lys. Så kan en jo diskutere om dette barnet som ble meg burde blitt født, men født ble jeg uansett, før jeg ble slengt litt hulter til bulter inn i det som skulle bli livet mitt.  Nå, seksti år etter at jeg poppet ut av mor mi, har de verste stormene lagt seg, og jeg er glad for at jeg er i live og får oppleve dagen. Livet mitt har blitt roligere, arr har bleknet, Kaos er ikke lenger en så markant del av følelseslivet mitt og derfor heller ikke så styrende for valg jeg tar. For jo da, valg har jeg gjort gjennom hele livet, og ikke alle er jeg like stolt av. Men noen har ført til noe godt. Som det at jeg fikk to nydelige døtre, det at jeg valgte å bli i sammen med kjæresten min for ni år siden, og det at jeg valgte å begynne å arbeide ved Galleri VOX da helsa sviktet og jeg ikke lenger klarte å arbeide som keramiker. Dette er valg som har ført med seg muligheter for å ta nye valg, hvor noen av dem også har endt opp med å få gode konsekvenser. Og til og med noen malerier har det blitt, som jeg er mer eller mindre stolt av. At jeg skulle ende opp som maler, hadde jeg ikke trodd, da jeg ved århundreskiftet lå så langt nede at blikket ikke en gang nådde lys, og i hvert fall ikke farger. Men ting skjer. Noe velger vi, noe velger andre for oss, og livet som den formbare tilstanden det er, byr ikke kun på motstand og tenners gnissel. Det byr også på muligheter, gleder og læring.

Vi har alle en idé om hvordan et fullverdig liv er. Og vi har alle en idé om hvordan vi ønsker vårt eget liv burde blitt, eller skal bli. For de færreste blir ideen om det perfekte liv synlig i form av noe vi eier, i den virkeligheten vi ender opp med. Til nød kan den blir synlig som en overflate vi kan pleie og vise fram, men under overflaten ligger det gjerne også ting, som vi kanskje ikke alltid er like glade i å vedkjenne oss, eller la andre få ta del i. Slikt som sorg, skam, hjelpeløshet, sinne, hat, kjærlighet som ikke blir møtt eller ble slik vi forventet, standarder vi ikke klarer å leve opp til eller annet. Det er ingen som slipper en fis midt i et samleie i drømmene våre, men i virkeligheten kan det skje. For sånn er virkeligheten, at den ikke er så opptatt av en fjert, kviser eller andre småting.

For mange ender kanskje ideen om det gode liv opp med å inneholde drømmer og bilder av ferier, dyre eiendeler, lykke, kjærlighet vakrere og renere enn det Hollywood klarer å vise på sin aller beste dag, den handler kanskje om de store opplevelsene, penger, silikon eller et vakkert utseende, og om det å bli akseptert, respektert og tatt i mot. Slik har det mye vært for meg også – minus silikonen. Men nå tenker jeg på det gode liv som dager uten angst. En dag med stille velvære, hvor jeg kan se meg rundt og kan føle at jeg har litt kontroll. Jeg drømmer ikke mye om de store og spektakulære opplevelsene, jeg drømmer ikke om sydenferier eller om å bestige Mont Everest.  Jeg drømmer ikke om å havne i kunsthistoriebøkene eller om å bli hyllet på andre vis. For meg har det gode liv blitt et lite liv, ikke et grensesprengende et. Et liv jeg er i stand til å takle. Rammer og forutsigbarhet. Hvor jeg har såpass kontroll over følelsene mine at de ikke hele tiden overvelder meg, og kaster meg inn i en tilstand av angst og sorg, mindreverd og håpløshet, hvor jeg tvinges til å velge mellom ting jeg ikke ønsker å velge mellom. Og noe så lite som dette mener jeg at jeg har rett til å drømme om.

Drømmer må ikke være politisk eller sosialt korrekte. En er på ville veier om en i tillegg til å la andre bestemme hvem en skal være, også lar dem bestemme drømmene en har. Drømmer er ikke noe en skal hente ut av en katalog, på linje med møbler. Det er lov å drømme om noe annet enn naboen. Også eremitten som søker stillhet har et liv og en drøm om noe. Munken som søker mot Gud har et liv og en drøm. Alenemoren som ikke har penger til å kjøpe sykkel til barnet sitt har et liv og en drøm. Mannen i rullestol har et liv og en drøm. Alle har drømmer, store eller små. Og ikke alle drømmer det samme. Drømmer må ikke nødvendigvis komme flatpakket, klare til å monteres etter en tydelig bruksanvisning. 

Den som har smerter drømmer kanskje om noe så lite som en eneste dag hvor smertene er borte.  Alt må ikke handle om den perfekte fasade, de dyreste tingene, de voldsomste orgasmene eller et rosa slør av Disney over omgivelsene. Vi har alle rett til å velge det livet vi skal leve i morgen, ut ifra det livet vi allerede har levd. Og det livet vi har levd, de valgmulighetene vi ble gitt, de forutsetningene vi fikk utdelt, de dårlige valgene vi gjorde, sårene vi fikk eller delte ut, vi må ikke nødvendigvis gjemme det bort og late som om det ikke finnes lenger. For det finnes, et sted inni oss, og vi burde søke visdom i det, i stedet for å skamme oss over det. I stedet for å søke stolthet i noe som på sin beste dag uansett ikke bygger på annet enn ærekjærhet eller egoisme. Det er mye vi i stolthetens navn kan gjøre som vi aldri burde gjort. I stedt for å vise litt ydmykhet og raushet.

Dagen i dag feires rolig. Kjæresten har invitert meg på middag, og det blir koselig. Og så samler vi litt unger og barnebarn og fråtser hemningsløst i kaker og den slags til helgen. Jeg har ikke lyst på så mye styr. Så derfor blir det ikke det. For det er jo tross alt min sekstiårsdag.

Jeg lurer på hva Beate skal servere meg til middag, mmm…


Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Stand by me




onsdag 8. april 2015

Ensomhet





I forbindelse med påske, var det noen som valgte å snakke om ensomheten sin i media. Den ene av de to jeg fikk med meg har valgt å være anonym, den andre er en ung dame fra Osterøy som heter Adelheid R. Greve. Likevel er disse nok bare som et glimt av toppen på et isfjell, der den virkelig store massen ligger skjult under en overflate. Det er mange rundt oss som er ensomme, alle med en historie de kan fortelle til en som vil lytte. Adelheids historie kan du lese mer om her.

Selv føler jeg meg ikke så ensom. Jeg er mye alene, men det å være alene er ikke det samme som å være ensom. Min alenetid handler for det meste om at jeg velger den. Jeg både liker og trenger en del alenetid. Noen ganger styres likevel valgene mine av angst, det vil si at jeg holder meg alene fordi jeg opplever det som tryggest, men det er ikke slik hele tiden. Jeg har stort sett hele mitt voksne liv hatt behov av å være litt alene, og jeg har blitt vant til det. Mye av kreativiteten min har også vært avhengig av alenetid. Når jeg er sammen med andre har jeg ikke så stort behov for å være kreativ, jeg får dekket behovene mine via samværet og det at jeg snakker om de tingene jeg ellers ville skapt noe med utgangspunkt i. Gjerne i form av en skulptur, et maleri eller en liten historie. Noen ganger kommer det jeg vil skape lett. Andre ganger presser det seg fram først etter lang tid, hvor ingenting har blitt gjort - i det minste ikke noe jeg kan vise til andre. Men tiden hvor lite konkret skjer og jeg bare er alene med det jeg tenker og føler er likevel viktig for meg. Og for sluttresultatet.

Da jeg leste fortellingene jeg linket til over her, kom jeg på en liten historie jeg skrev for noen år siden. En fortelling om en ensomhet som er mer av den stille sorten.  Så det er den som blir dagens lille blogginnlegg.


LYKKE

Kanskje var det en onsdag, men akkurat det er i grunnen ikke så viktig. Det kunne like godt ha vært en annen dag, hun kunne ikke huske det lenger. Dagene blir jo lett så like når en bor alene og ikke er i jobb, og så er det det der med korttidshukommelsen da, hun måtte jo innrømme at den ikke helt var den samme lenger. At den hadde blitt dårligere og dårligere etter hvert som årene krevde sin rett. Ikke minst etter at hun ble pensjonist. Da var det liksom ikke så mye å bruke hodet til lenger, ikke så mange konkrete problemstillinger å forholde seg til, uten om hva en skulle ha til middag og slikt da, eller om en i det hele tatt skulle gidde å lage middag. Ikke akkurat hjernetrim det der.


Men kanskje var det en onsdag, i hvert fall var det en formiddag, og det var en hverdag. Hun holdt på å forberede en liten tur ut. Skulle vel handle litt, ett eller annet, da hun førte handa opp til pannen. Kunne ikke si akkurat hva som fikk henne til å gjøre det, ikke der og da i det minste, men vi har vel alle en eller annen gang opplevd det samme. Vi fører handa eller en finger til et punkt, for eksempel i ansiktet, uten helt å vite hvorfor, og så kjenner vi at det er noe der. Og som regel er det begynnelsen på en liten kvise eller noe slikt. Nøyaktig slik var det med henne også. Hun førte handa opp til pannen og en fingertupp fant fram til et punkt like ved hårfestet. Der registrerte hun at det satt en liten klump. Ikke stor, litt mindre enn et knappenålshode kanskje, men myk. Hun bare registrerte det, ikke mer enn det. I etterkant hadde hun spurt seg selv om hun ikke tross alt hadde tenkt at det måtte være en kvise, men hun hadde ikke gjort det, i det minste kunne hun ikke finne en erindring om en slik tanke. Slik hun husker det hadde hun bare registret punktet uten å feste seg videre ved det, som om registreringen satt utelukkende i fingertuppen, ble arkivert der som et likegyldig minne, uten at hjernen i det hele tatt ville la seg involvere i en slik bagatell, og så hadde hun tatt sin hatt og kåpe og forlatt leiligheten.


Det skulle gå noen dager før hun igjen registrerte det lille punktet der oppe i pannen. Hun hadde spist, og satt med sin sigarett og så på et eller annet intetsigende program på fjernsynet da fingeren helt på egen hånd fant tilbake til den lille forhøyningen. Det var ikke en bevisst handling fra hennes side, ikke i det hele tatt. Fingeren bare tok seg en tur og visste nøyaktig hvor den skulle. Og kvisen, for nå var hjernen med, og den definerte punktet som en kvise, var blitt større. Ikke mye, men allikevel større. Og hun tenkte at det var da merkelig; en kvise? Hun hadde da ikke hatt en eneste kvise på den tid hun kunne huske. Kviser var jo noe som tilhørte ungdommen, puberteten, og hun smilte litt for seg selv da hun gikk på badet for å se om hun kunne se noe. Følte seg nærmest oppkvikket, som om en spennende liten opplevelse hadde sneket seg inn i den forutsigbare hverdagen og gjort tilværelsen til et spørsmål igjen. Hun følte seg nesten ung.


I speilet kunne hun se at det satt en liten forhøyning der oppe over pannen, nøyaktig slik som fingertuppen hadde formidlet. Hun strøk over den igjen, nesten som et kjærtegn. Vred på hodet for å la lyset få treffe slik at det dannet seg en liten skygge, og ble mer og mer fascinert. Gikk ut av badet med en følelse av sol i hjertet og humret stille for seg selv.


Den kvelden var fingeren rett som det var oppe for å kjenne på det lille punktet, og hun ble mer og mer begeistret for dette som hadde kommet som et lite avbrekk i rutinene. Hun følte seg lykkelig. Ja, utrolig nok så følte hun seg faktisk lykkelig, det var bare å erkjenne det. Det var nesten som om hun hadde funnet en venn.

***


Skulpturen lagde jeg på åttitallet, og jeg har kalt den Angst.


Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link: LALEH