lørdag 24. januar 2015

I can't get no satisfaction




For en tid tilbake fant bonusdatteren min og jeg ut at vi skulle gå og se en teaterforestilling, kun oss to. For innimellom er det greit med litt tid sammen, hvor ikke for mange skal ha plass samtidig. Men så fikk jeg en depresjon, og det hele ble lagt litt på vent. Men nå er deppingen over alle hauger, og bonusdatteren har funnet en forestilling hun synes vi kan se. Så det blir kjekt. Forestillingen vises ved Fyllingsdalen teater utenfor Bergen, har tittelen Våryr, og handler om det å vokse opp. Dette skriver de om stykket:

Her ser vi ungdom som våkner opp til pubertetens forvirring og spenning. Ungdomstiden blir formidlet rått og ærlig til publikum.

Dette kan bli spennende. Kanskje også litt utfordrende. Selv mener jeg at jeg husker ganske mye om det å være ung, og at mye av det jeg opplevde som ungdom gjelder fremdeles. Noe jeg ikke alltid får medhold i, når jeg lanserer påstanden på den hjemlige arena. Og det kan jo hende jeg tar feil. At jeg ikke har peiling. At jeg ikke forstår noe som helst lenger. Jeg vet jo at rammen de unge i dag vokser opp med er annerledes den jeg hadde, så noe har blitt forandret. Internett har kommet til, og det finnes langt mer og variert påvirkning, både på godt og vondt.  Men jeg vet også at det å føle ting, er det samme som da jeg var ung. Det vil si at for eksempel det mellommenneskelige og de utfordringer som ligger der, ikke har forandret seg så mye som en kanskje kunne tro. Noe teaterstykket på et vis kanskje illustrerer, siden det ble skrevet i 1890.

Da jeg var ung, hadde vi ikke fotballfruer og lignende. Og fotballfruen kan en lese er litt ute og kjører for tiden. I dag leste jeg også at hun er vippet av tronen av en annen blogger. Om dette er til vår alles fordel er jeg litt usikker på, men slike blogger som Lotte Cornelia Fagerheim produserer er kanskje et godt eksempel på hva slags møl ungdom må forholde seg til i dag, men som jeg slapp unna som ung. Du kan se bloggen her.

Livet er ikke lett. Men det var kanskje lettere å leke i skogen med vennene sine, enn på de arenaer som blir tilbudt i dag. Skogen er vel uansett ikke like trygg lenger heller. Alle sorter lusker blant trærne og i parker. I Bergen er hovedparken vår blitt renset for de narkomane som hadde okkupert den noen tiår. Nå jages de rundt som fritt vilt i stedet. Men Parken skal visstnok etter hvert bli et værende sted for både gammel og ung. Selv om det kanskje blir mest gamle, og små barn på søndagstur med foreldrene. Det er ikke godt å si.  Mye av tiden til ungdom foregår ikke i det grønne, men framfor en eller annen skjerm, hvor fra livets mangfold flommer over dem i alle farger og sjatteringer. Fra det mest groteske og syke, via det som lyver for å få pengene deres, og til det som gir rom for positiv etterlevelse, egenutvikling og reelle valgmuligheter. Så det er fort gjort å gå seg bort. Det er ikke for amatører å finne tilfredsstillelse som varer lenger enn et sekund i dag, enten det er på livets overflate eller i vårt indre konglomerat. I can’t get no satisfaction, sang Stones da jeg var ung.

Jeg skrev at deppingen min er over. Og det stemmer. Jeg har til og med fått tilbake litt energi. Denne energien har medført at jeg spiser sunnere, det er både ryddigere og renere rundt meg nå enn for et par måneder siden, pluss at jeg begynner å få tilbake lysten til å lage kunst. Men energien har blitt lite brukt til å skrive blogg, og enda mindre til å lese og å svare på andres blogger. For jo, det finnes mange blogger som i utgangspunktet er verdt å lese. Ikke alle blogger er som de to jeg nevnte over her. Men så var det dette med tid da, og prioriteringer. Og hvilken retning jeg vil livet mitt skal ta nå.

En depresjon lagt bak seg kan en gjøre til et lite veiskille, om en vil. Og det vil jeg. Dette har gjort at bloggverden har havnet litt i bakleksa. Om det vil fortsette å være slik vet jeg ikke, men ting får få lov til å være det de er når de er det. Livet går i bølger, og slik er det også med interesser, evner, helse og alt mulig rart. Noe som har fått meg til å innse at det er på tide å trappe litt ned på akvariehobbyen min også. Så nå har jeg gått fra å ha elleve baljer med fisk og reker, til å ha kun sju. Og mindre skal det bli. Tanken er å ende opp med kun to, tre kar. Det får holde. Ting skal jo stelles og holdes ved like, og også fisk har rett på respekt for sitt lille liv. Noe ikke alle er enig i, om en leser kommentarfeltene på nett så ser en mangelen på empati for det lille liv fra tid til annen. Jeg tror at for noen ligger det et skille i det å være akvariefisk og det å være torsk, for eksempel. Som det også er forskjell på hund og gris. Selv om alle vet at både hunden og grisen kan føle både redsel og smerte, glede og tilhørighet. Men et dyrepoliti er visstnok på vei, kan en lese. Om dette vil bety noe i praksis gjenstår å se, men det er vel som mye annet avhengig av bevilgninger. Ord koster lite. Handling mye mer.

Det er mye dritt og mye løgn og bedrag en kan lese på nett. Men en god nyhet for noen er at Bjørk kommer med ei ny skive. Og det gleder i hvert fall jeg meg til, selv om plata er laget med utgangspunkt i et samlivsbrudd, og derfor kanskje som en bearbeidelse av sorg. Men hallo, vi har vel alle litt sorg vi bærer på. Eller har båret på. Så det skulle la seg gjøre å kjenne seg igjen. Følelser er følelser, i dag som for hundre år siden.

Jeg skulle gjerne ha lagt ut en link til Bjørks siste, men den fant jeg ikke (ligger visstnok på iTunes). Så dagens link blir til en annen liten ting jeg fant hvor Bjørk er med.

Dagens maleri viser Krobia sp. xingu red cheek. Det er en ciklide som blir ca 15 cm stor, og opprinnelig lever i elven Xingu i Amasonas. Xingu River og områdene rundt står i fare for å miste mye av sitt mangfold på grunn av en enorm dam som skal bygges. Selv har jeg seks stykker av denne fisken. Og de er blant dem jeg fortsatt vil beholde. 

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link: Bjørk & PJ Harvey


fredag 16. januar 2015

Lange ermer og andre håpløse påfunn.




Selv om verden er større enn min egen stue, så betyr stuen min ganske mye for meg. Og det synes jeg den må få lov til. Slik er det også med lokalpolitikk. Den betyr også noe for meg. Livet til verden er ikke bare det som foregår bortenfor det miljøet jeg lever i til daglig. Alt er ikke kun Paris eller Afrika. Og nå står vi på trappene foran det som skal bli rushtidsavgift  i Bergen. Om jeg kommer til å ta bussen av den grunn? Neppe. Angst og buss går dårlig sammen. Noe også en ungdom i Bergen påberoper seg å oppleve som et problem. Men mister en lappen i fylla, så har en vel redet litt selv for hvordan man ligger, og må ta konsekvensene av det.

En annen ting som opptar en del folk i Bergen for tiden, er noen skulpturer som skal pryde Grieghallen en stund framover. Og kunst i det offentlige rom er vel og bra, men i dette tilfellet stilles det spørsmålstegn ved saksgangen som ledet fram til hva som skal vises, og om den som sitter på pengesekken skal styre dette valget. Denne gangen er det GC Rieberfondene som betaler utgiftene. Nå skal ikke jeg ha så mye mening om selve skulpturene, for dem har jeg ikke sett så mye av, men jeg forstår at det kan stilles spørsmål rundt både dem og om saksgangen. Noe som i seg selv ikke er et forsøk på å nedvurdere GC Rieberfondenes gode vilje. For noen år siden nøt jeg selv godt av den, da jeg fikk ta del i utsmykningen av et lite hotell her i byen.

Om en går fra sentrum i byen og enda nærmere senteret i mitt liv, som er meg selv, sendte jeg i dag ut en gratulasjon på FB til en voksen dame, som har bursdag i dag og feirer sin femogsekstiårsdag. Denne damens navn har jeg tatovert på armen min, og der har det stått i snart førti år. Jepp, i ungdommen kan en finne på slike ting. Som så mye annet en kan gjøre styrt av følelser. Konsekvensene av dette valget ble ikke så enorme at det føles nødvendig å skrive bok om det, men jeg har i årenes løp til tider merket en viss misnøye hos andre jenter og kvinner jeg endte opp med å ha et forhold til, så ubemerket har ikke valget jeg tok gått gjennom Tiden. Forslag om å tatovere også deres navn på armen, ble gjerne resolutt avfeid. Noe som kanskje er forståelig, og en grei ting for meg, for det kunne jo blitt trangt på armen etter hvert, om alle sa ja til forslaget. Ikke for det, jeg har jo to armer. Og et par bein har jeg også. Så det hadde vel latt seg løse. Et par kunne vel også fått sin naturlige plass i rasshølet. Men det var nå det. Ikke alt i livet mitt er helt ferdigfølt, kjenner jeg. Noe vil heller aldri bli det. Slik er det, vi får noen arr, og vi gir bort noen.

Nå kunne jeg jo selvfølgelig ha fjernet tatoveringen, eller tatovert noe annet over for å dekke det som var der opprinnelig, men det har jeg valgt å ikke gjøre. De få tatoveringene jeg har er som en liten minnebok, føler jeg. Jeg har levd det jeg har levd. Så jeg får stå for dem. Jeg bærer mine arr som medaljer, sang Ulf Lundell en gang. Det tolker jeg som at han ikke ville skamme seg over dem. Og slik er det med mine tatoveringer og piercinger også. Det handler om min historie. Mye av dokumentasjonen knyttet til historien min forsvant da en sjalu kjærest for noen år siden brant bildene jeg hadde samlet fra livet mitt, så det at jeg har litt blekkflekker på meg får få lov til å være i fred. Det er noe vil jeg ha med meg.

At jeg har møtt en del kvinner gjennom livet er vel naturlig, siden jeg selv også har levd noen år nå. Og det er jeg stort sett glad for, selv om noen av møtene endte med vonde erfaringer og vanskelige adskillelser. Men så får en jo i etterkant forsøke å skille ting fra hverandre. De gode opplevelsene jeg fikk forsvinner jo ikke om de ble etterfulgt av noen som ikke var fullt så gode. Det fine bare skygges for. Og vi er på en måte det vi ser. Noe som for noen kan lede til bitterhet. Likevel er vi ikke hjelpeløst underlagt våre følelser. Vi kan tenke også. Og vi kan velge. Så kanskje det i blant kan være greit å kaste et blikk rundt seg, og kanskje også ta noen skritt til side, slik at det fine som endte opp med å ligge i skygge får litt lys på seg.

Det å ta noen skritt til siden, kan jo for eksempel også få oss til å tenke tanker som at slikt som rushtidsavgift kanskje ikke er motivert av kun det å dempe trafikk. Det vil si at det kanskje finnes et ambulerende motiv, som kan ligge i skyggen av det som vises fram. Bompenger er jo ikke noe nytt, men at det har fått trafikken til å minke er vel kanskje ikke så sikkert. Det blir jo bare mer og mer biler, og det er ikke en gang noen som våger å forby pigger i dekkene. Det skal bare koste litt mer å bruke dem. Som om svevestøv lar seg påvirke av penger i seg selv. Om en virkelig var interessert i å bli kvitt litt biltrafikk og forurensning, ville etter hva jeg tror en massiv økning av det kollektive tilbudet funket bedre. Spesielt om en gjorde det billig for folk flest å ta buss der forurensningen er verst. Eller gratis. Noe som har blitt foreslått i årevis, men som heller ingen våger å gjennomføre. Det bare prates og prates, og loves og loves på alle plan, og lite annet skjer enn at det meste blir dyrere, noe som igjen går hardest ut over dem som har minst. Slik vokser skillene mellom de som har og de som mangler.

Samtidig smiler og smiler Mullah Krekar til oss fra avisene. Utover det skjer det lite med han, etter hva jeg forstår, om en ikke regner med at han kanskje skal plasseres utenfor de største byene nå, og ha en form for meldeplikt. Og dette forklares med at det skal gjøre det vanskeligere for han å gjøre noe vi ikke vil han skal gjøre, siden han ikke skal kunne reise fritt for å treffe sine kampfeller. Men de kan jo fremdeles reise til han, tenker jeg, og kommunikasjon er jo ikke akkurat avhengig av å forflytte seg fysisk i dag. Så hva er poenget? Er det noen som kaster blår i øynene på oss?

Mullahens bosted er ellers ikke så viktig for meg, men hans historie fungerer bra som et eksempel på brutte løfter og overdimensjonerte vyer. Som det er nå, så føler jeg at det blir litt tåke hele denne greia, der regjeringen forsøker å skjule det at den ikke holder det den lovte. På samme vis som en forsøker å flytte fokus når det kommer til dette med for eksempel bompenger og avgifter som skulle bort. For løftene ligger jo der, de blir ikke borte selv om tiden går, akkurat som tatoveringen på armen min heller ikke blir borte om jeg tar på meg noe langermet.

Dagens bilde viser en keramisk skulptur, og skulpturen har fått navnet Arr.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Torn



onsdag 14. januar 2015

Tre bilder i maktens korridorer.





Klokka er tolv, og det uler i sirener i Bergen. Sivilforsvaret tester varslingsanlegget sitt, og her jeg sitter hører jeg tydelig signalet ”Lytt på radio”. Så anlegget funker.  Og det er jo vel og bra, men om ting ble alvor har jeg ingen radio. Unntatt i bilen. Kanskje også på tv, men jeg vet ikke hvor. Nettet gir vel også en innfallsport, men både tv og nett innebærer at signaler fungerer og at en har strøm. Noe ikke alle har etter både storm og tusenvis av lydnedslag siste døgnet, her vestpå. Selv ble jeg ikke rammet i denne omgangen, så jeg har her og nå nettilgang og kan lese om  Fotballfruen som er både sint og lei seg mens pengene triller inn og vakre bilder med etter hva jeg kan se ofte virker som ren reklame triller ut. Jeg kan også lese om politiet som driter på draget og selv blir etterforsket. Først i Monica saken, deretter etter å ikke ha tatt en gutts nødanrop om voldtekstforsøk, og nå kan jeg lese at de også var ute og forhåndsdømte et foreldrepar og spredde rykte om overgrep som visstnok aldri hadde funnet sted. Så de har det travelt, de svartkledde. Men vi må jo stole på dem. Spesielt nå som de har fått pistol på hofta. Utenfor stortinget har de til og med fått maskinpistol. Så væpningen økte raskt, når den først kom i gang.

Slik er nyhetene, at de sjelden hauser opp det gode i folks liv. Mens alt av katastrofer og pinligheter blåses opp til uante størrelser.  Det betyr ikke at det ikke finnes bra ting i det samfunnet vi lever i. For det finnes. I din nærhet og min og hos naboen. Alle er ikke ute etter å ta rotta på hverandre. Alle muslimer går ikke med bombebelte eller skarpladde våpen mens de ønsker ingenting mer en å drepe alle oss andre, selv om enkelte under fanen Pegida gjerne vil ha oss til å tro at vi er på vei mot undergangen om vi ikke får islamistene vekk fra landet vårt. Hvorfor alt vil bli tryggere om de lever i et annet land og vi bygger murer rundt oss har ikke jeg helt forstått, men som jeg har nevnt i andre sammenhenger så er jeg vel en enkel mann, og en kan kanskje ikke forvente all verden av meg. Så kanskje det er derfor jeg tror at om en ekstremist med islamsk bakgrunn sprenger ei bombe, så betyr ikke det at saken handler om islam. Like lite som at Anders Behring Breivik og hans terror handler om kristendom, bare fordi han vokste opp i et land hvor kristendommen er den toneangivende religionen.

Men nok om dette. I stedet for å skrive om alt som er vondt og vanskelig, skal jeg nå vise litt fra en utsmykning jeg hadde i Bergen Rådhus i året som gikk. En kollega har nylig ferdiggjort en liten filmsnutt fra arbeidet, og den kan du se her. Utsmykningen består av tre deler. Jeg malte to endevegger i en korridor, og i tillegg et maleri i ramme for et møterom. Maleriet i møterommet viser en ørnunge, og har tittelen Etterlatt, og bildene i korridoren er malt etter barnebilder av bonusbarna mine. Et av kriteriene jeg måtte forholde meg til, var at de to endeveggene skulle kommunisere med hverandre, og at motivene skulle gi en god følelse for dem som arbeidet i miljøet til daglig. Og det håper jeg at jeg fikk til.

Stort mer enn dette hadde jeg ikke på hjertet i dag. 

Ikke alt er alltid ensidig. Og jeg synes at bildene fra utsmykningen står som en kontrast i forhold til det jeg leser i avisene for tiden.  Med Paris og det som skjedde der, og alt vi blir forespeilet kan komme til å skje videre. Kanskje vil noe av det faktisk skje, og kanskje vil noe aldri skje. Verden er stor og til tider skremmende. Men livene våre er her og nå, livene våre ligger også i det lille rommet du og jeg skaper rundt oss og rundt de vi bryr oss om, familie og venner og bekjente.  Med de rammene vi har, de valgene vi gjør, de tankene og følelsene vi deler med hverandre, og hva vi gir av verdier til våre barn, som de kan ta med videre.

Dagens bilde har jeg gitt tittelen "Vern".

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link: 13 horses


tirsdag 13. januar 2015

Hat og kjærlighet




Det har vært noen dager med dårlig vær her vestpå. Mange har fått ødelagt eiendom, og mange har vært uten strøm. Men det blir likevel lite sammenlignet med det som skjedde i Paris, uten at jeg skal påstå at de to tingene er noe en er tjent med å sammenligne. Grunnen til at jeg likevel gjør det, er for å gi åpning for å påstå at vi er i det vi har fokus på. Det er det som ruver som styrer våre valg og handlinger. Det samme gjelder for hvem vi opplever oss selv som.  Det gjelder for mennesker som er syke, mennesker som har andre utfordringer og de som fikk oppleve at alt går på skinner. Jeg, for eksempel, er mer enn angst, selv om angst preger livet mitt sterkt, og stjeler potensielle gode opplevelser fra det. Det samme gjelder for lungeutfordringene mine, jeg er mer enn mangel på surstoff. Så jeg opplever at jeg er tjent med å forsøke på å ha mest mulig fokus på det som likevel er bra i livet mitt. For noe finnes.

I helgen var vi samlet til bursdagsselskap for bonussønnen min. Og det var kjekt. Selv bakte jeg glutenfrie vannbakkels, og de gikk unna. Sånt liker vi. Samtidig opplevde jeg før helgen at jeg måtte si nei til en invitasjon jeg fikk av en venninne, om å se en forestilling av dansekompaniet Carte Blanche sammen med henne.  Og den opplevelsen var det litt surt å gå glipp av, for jeg liker ikke kun kaker, jeg liker Carte Blanche også, men angstnivået er for tiden på et sted hvor det å gjøre ting jeg ikke gjør til vanlig kan bli en utfordring i forhold til forutsigbarhet og lignende. Samtidig er lungene mine så dårlige nå, at jeg ikke fant en god løsning på problemet parkering/avstand til dansescenen, motbakker osv.

Gitt det jeg skrev nå, har jeg et valg. Jeg kan fokusere på det koselige bursdagsselskapet, det å ha fått en ettermiddag sammen med familie, barnebarn, ungdom, voksne og gode kaker fra både kjærestens og min egen hånd, eller jeg kan fokusere på at jeg gikk glipp av danseforestillingen. Det vil si at jeg kan være et offer eller jeg kan være en som fikk noe.

Jeg bruker i blant litt mange ord. Og alle de ordene du har lest til nå, er ment å lede fram til to små videoklipp jeg fant på nett. Det var de som fikk meg til å ville skrive blogg i dag. Ett av klippene handler om hat, og ett handler om kjærlighet. Og så kan du, akkurat som meg, kjenne litt på om det går an å velge hva en vil forsøke å gi størst plass inni seg. Og kanskje også tenke litt over hvordan det en har inni seg kan berøre de en har rundt seg. Klippene ligger under de røde linkene:

HAT 


I og med at jeg ikke alltid får opplevd alt jeg kunne ønske, så blir det litt tid til overs i blant. Og en del av denne tiden går med til tv-titting. Noen har kanskje fått med seg at serien ”Hver gang vi møtes” har begynt igjen. Etter to episoder har det ikke vært så mange høydepunkt sett med mine øyne, men én låt har til nå pekt seg ut, så den kommer under dagens link.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link: Scream



onsdag 7. januar 2015

Yes, it's Fucking Political.

                                                                                     Statement (selvportrett)



I går var jeg på atelieret igjen, etter lang tids sykdom. Og det var kjekt. For meg. Men kanskje ikke for alle.  For egentlig burde det vel settes inn tiltak mot meg, om en skal følge regjeringens tanker. Jeg må jo innrømme at jeg tjener lite på kunsten min nå, selv om jeg tjente litt da helsa var bedre. Nå har jeg i tillegg til lite salgbar kunst også trygd. Det betyr at jeg tilhører en gruppe som betaler mindre skatt enn gjennomsnittet. På samme måte som arbeidsinnvandrere. Og slikt vil ikke regjeringen ha noe av. Så i stedet for å peke på dem som underbetaler arbeidsinnvandrerne, legger de ansvaret på arbeidstakeren, og vil ha dem ut av landet. Hvorfor fokuset på dette settes akkurat nå, vet jeg ikke, for vi er tilsluttet EØS, og vil nok fortsette med å være det. Noe som betyr at folk fra andre EØS-land også vil fortsette og komme hit for å arbeide.  Gjerne for luselønn. Så kanskje det burde være naturlig å spørre seg hvorfor dette med skatt for arbeidsinnvandrere i det hele tatt blir satt på dagsorden. 

Hvorfor settes det fokus på skattedelen framfor den lave inntekten? Hvordan kan en skylde på arbeideren for at han blir utnyttet, gjennom å ville sende han hjem som straff for det? Og om han eller hun på grunn av dårlige vilkår tar noen svarte jobber for å spe på kassa, så skyldes kanskje det at de i utgangspunktet blir utnyttet av noen her på bjerget, ikke at alle fra andre land er kjeltringer? Og ikke alle som jobber svart kommer vel fra et annet land? Mange av oss kjenner en håndverker, eller har en i familien, som er lett å ty til. Og mange har en kompis som stiller opp noen helger. Arbeidet blir ikke hvitere av at en kjenner den som gjør jobben.

Å sette fokus på ting som hisser opp folk er et gammelt triks for å skjule en annen agenda. Det samme gjelder populistiske handlinger som betyr nada for folk flest.  Og vi ser det hele tiden. Også i Norge. Hvor mange kjøpte egentlig Segway da det ble lov? Å kunne kjøpe en er jo frihet, så hurra for den valgmuligheten, her har du min stemme. Ser en på et annet løfte, så betaler vi fremdeles bompenger i bøtter og spann.  Og det irriterer folk. Så hva kan en regjering gjøre da? Jo, den kan peke på utlendinger eller minoritetsgrupper og forsøke å skjule alt annet.

Om dette jeg nå skrev er virkeligheten? Vel, for meg føles det litt slik, selv om det kun er en flik av den. Det kan hende at jeg ikke får med meg viktigheten av de ”riktige” tingene, at jeg henger meg opp i ting som betyr lite, fordi jeg ikke forstår bedre. Jeg er en enkel mann. Men uansett sitter jeg igjen med at alt som skulle bli så meget bedre ikke blir det. Oljeprisen går ned, krona faller, bensinprisen står støtt som en påle, maten blir dyrere, plastposene skal koste mer enn dobbelt så mye som før, ei krone her og ei krone der, pytt, pytt, det er da så lite... 

Alt i alt føler jeg ikke at det som loves er det som gis, og hvor er friheten i dette? I stedet blir det slik at alt er de andres feil. Enten det er forrige regjering sin feil, verdensøkonomien, østeuropeere eller islamistenes sin. Gjerne alt på en gang i ei herlig suppe. Mens regjeringen er et hjelpeløst offer for tilfeldighetenes gang. Så da blir jo spørsmålet: Er det et hjelpeløst offer vi trenger til å styre oss? Men som sagt: Det kan hende jeg ikke får med meg de store linjene. Det som virkelig er viktig. Å få solgt flytoget og slike ting, forstår jeg for eksempel ikke viktigheten av, selv om regjeringen synes vi bør selge unna der vi selge kan. Uten at det plager dem det minste at det er utlendinger innblandet på dette feltet. Og hva skjer egentlig med Frp's hatobjekt numero one, mullah Krekar når han nå slippes ut av fengsel? Blir det fortsatt bare prat der i gården? Bør han interneres? Kanskje hele grupper bør interneres? Hvilken gruppe bør en i så fall ta først? De med mørk hud? Eller de psykisk syke? Og hva med islamistene, det finnes jo noen ytterliggående blant dem. Så er det ikke tryggest å skjære alle over en kam og få kontroll på alle som ikke er som oss? Uansett hvem som bestemmer hvem "oss" er. Bare sånn i tilfelle? Og bør det hele legges ut på anbud der den som tilbyr den billigste løsningen overkjører den som tilbyr den mest menneskelige? Hva med de gamle? Ville det ikke vært enklere å få dem inn i leire også, slik at det ble billigere med all omsorgen som samfunnet må betale langt mer for når de bor spredd. Det må da finnes en økonomisk gevinst for samfunnet der?

Jeg vet nå ikke jeg. Det prates mye, og det som gjøres oppleves ikke for meg her jeg sitter som til fordel for ”folk flest”.  I stedet oppleves det som om vi går langsomt inn i et mer overvåket samfunn, der politiet får pistol på hofta og småfolk og svake grupper får det vanskeligere. Varme og omtanke forsvinner. Og dette får jeg ikke til å stemme med ”den sosiale profil” på statsbudsjettet, som regjeringen hevder at de står for. Trenger vi en lovendring som gir oss lov til å spille poker med penger? Trengte vi en lovendring som gir folk lov til å slo hverandre ned mot penger, bare fordi Brækhus er god til det? Hvorfor vil ikke regjeringen forby reklamen for spillselskaper vi overøses med på tv for tiden? Ville ikke det vært et sosialt godt grep? Alkoholreklame er jo forbudt, og tobakk. Siden det skader folk. Men organisert gambling og falske løfter om lykke og rikdom skal være lov, uansett hvor mange som får problemer på grunn av spillavhengighet. Trenger vi all reklamen for gambling? Trenger unge mennesker med barn det? Hvor går pengene de kaster bort i jakten på den tilnærmet uoppnåelige drømmen? Og hvorfor er det så greit for regjeringen med lureriet vi utsettes for? Lurer også regjeringen oss? Er vi lettlurte?

Før kaltes lette løfter om gevinster som ikke finnes for Bondefangeri. Bondefangeriet nærer seg på det du betaler. Hvis du ikke er villig til å betale fungerer ikke bondefangeriet. I dag kalles samme mekanismen for Frihet. Så blir kanskje spørsmålet om ikke friheten koster mer enn en plastpose, selv om det er plastposen som får oppmerksomheten vår.

Og med det var dagens blogg unnagjort.

Ha en fin dag.

Bjørn





lørdag 3. januar 2015

I de gode forsøkene.


     Nyttårshilsen i form av en collage, satt sammen av eldste datteren min.
      Klikk på bildet så forstørres det.


Så har det blitt 2015. Det vil si at jeg dette året vil fylle 60 år. Og ja, selv om det finnes bortgjemte kroker i meg som tviholder i den unge mannen jeg en gang var, så finnes det også mer tilgjengelige plasser som forteller en litt annen historie. For som legen sa da jeg rett før jul klaget over at kroppen ikke helt er venner med meg lenger: ”Du har kommet i reparasjonsalderen nå”. Og sånn er det vel. Og han burde jo vite det. Han har tross alt hatt en finger opp i ræva mi, og nærmere kommer en vel ikke i en slik relasjon.

Selv om ikke alt lar seg repareres, kan en jo flikke litt på ting og tang. Til rusten likevel slår igjennom. For det gjør den. Så jeg tror jeg står over Botox og fettsuging og andre grep som noen tar seg godt betalt for å selge, for å gi oss et fåfengt håp om å bremse utviklingen.  Det skal ikke stå på tilgjengelige illusjoner. Markedet frambringer det etterspørselen roper om. Enten det er silikon eller ting en kan sniffe opp i nesa. Det er bare å velge på øverste hylle.  

En av tingene som irriterer meg litt ved det å bli eldre, er at generasjonene som kommer etter meg tror de vet alt mye bedre enn jeg vet. Det vil si at en tenåring kan hevde at jeg ikke forstår noe som helst, og samtidig mene det. Mens sett fra min side så har jeg akkumulert kunnskap om det å være menneske fra lenge før de ble født, og derfor sitter på noe de ikke har oppdaget enda, men nødvendigvis vil komme til å oppdage. Og det er jo ikke slik at det er hvordan en følger opp de elektroniske duppedittene markedet stadig gir oss nye versjoner av som betyr mest. Derimot er det det mellommenneskelige. Hvordan vi føler, oppfører oss, deler, respekterer hverandre, løfter hverandre, gir nærhet og rom, osv. Dette vet jeg noe om. Det tok tid, men jeg lærte det.

Det er ikke hvilket merke hudkremen har som er det viktigste i livet, lærte jeg,  heller ikke hva en eier eller hvor mange kroner en kan ruge over. Livet handler ikke om seirene en dro i land, hvem en klarte å lure, hva en klarte å stjele, hva en slapp unna med, men om de gode forsøkene. Det er der verdiene ligger, i de gode forsøkene. Så ikke gi opp. Forsøk videre. Jeg, for eksempel, lager nå antagelig verdens beste kjøttkaker (blush, blush). Da jeg var yngre, var de ikke like gode, men jeg forsøkte på nytt og på nytt, og jeg har lært noe på veien. Å eie dette hjelper jo likevel lite om jeg alltid måtte spise dem alene, fordi jeg langs livets vei hadde trampet ned alle som kom meg i møte, for selv å oppnå illusjonen av å være hevet over dem i egenskap av å være verdens beste kjøttkakemaker.

Det å kunne få til noen spiselige kjøttkaker veier lite på verdens vekt, når bombene faller, tørke rammer, flom stjeler hus og hjem og regjeringer lager budsjett, men de smaker godt når jeg spiser dem sammen med noen som har lært å like dem sammen med meg. Når vi sitter flere rundt det samme bordet. Antagelig lager noen der ute langt bedre kjøttkaker enn meg, men det betyr så lite når vi spiser middag sammen. Alt handler ikke om å vinne, uansett, koste hva det koste ville. Vi trenger ikke alle å ta etter Petter Northug, selv om noen sier han er et ideal å for ungdommen fordi han løper fortere enn de fleste på ski. 

I året som gikk fikk vi et nytt tilskudd i familien vår. Ei lita jente ble født, og jeg ble bestefar. Og om noen år vil min datter være den som ikke forstår noe i det hele tatt, i den lille jentas hode. Mens jeg ser at datteren min forstår mer og mer, og at hun bruker det hun forstår fornuftig. Så min rolle som hennes pappa og barnets bestefar blir nå å gi et lite råd i ny og ne, men den er IKKE å bestemme. Denne erkjennelsen gjør meg trygg. Slik at jeg ikke hele tiden må legge meg opp i valgene hun og samboeren tar. Noe som er lett for besteforeldre å gjøre, og lett for meg, som liker å ha kontroll. Men jeg stoler på dem. At de tar de riktige valgene framfor de som er mest lettvinne og gir raskest gevinst.

Plutselig har lille jenta mi blitt mamma, og er ikke lenger bare datteren min. Hun har vokst og er nå større enn seg selv, slik vi alle blir når vi får barn.  Og jeg er kjempestolt over hvordan hun takler morsrollen. Samtidig er jeg også veldig glad for å se hvordan den lille jenta hennes utvikler seg. Hvor fort ting går. Fra i det ene øyeblikket kun å kunne spise og skite, til i det neste å begynne å pludre og snakke babyspråk og sitte og rulle seg rundt. Hvert lille steg får meg til å føle noe godt.

Et år har gått, et nytt har spent opp lerretet.  Det ligger der hvitt og uskyldig, og lar oss gjøre hva vi vil med det. Vi kan male på det med grelle farger og grov pensel, vi kan male barn som blir sendt ut av landet av en regjering som påberoper seg en sosial profil, og tar penger fra de syke og fattigste for å "hjelpe dem ut i jobb". Som om restarbeidsevne er etterspurt. Restene av meg tror jeg ikke får arbeidsgivere til å stille i kø for å ta for seg av, i hvert fall. Og de stiller ikke mer i kø jo mindre penger jeg får. Men glansbilder kan alle male, til og med regjeringer. Litt glitter gjør i blant hele forskjellen, og det vet de. Men du og jeg er ikke regjeringen, så vi kan male noe ærligere. Noe med håp i seg. Eller vi kan male krig og blod og narsissistens selvportrett, vår egen fortreffelighet og illusjonen om oss selv som bedre enn dem vi vil skal stå under oss. Vi kan male stygge og ondskapsfulle bilder i kommentarfeltene på nettet. Kun motivert av at noen andre skal få det vondt eller føle seg små. Eller vi kan male noe vi synes er fint, noe som gjør oss glade eller noe vi føler sterkt for. Vi kan male noe vi til vanlig ikke orker å snakke om, slik at det blir synlig for andre som har opplevd og følt det samme, eller vi kan male det vi aldri blir ferdige med å snakke om.  Det er opp til oss alle. Et bilde her og et bilde der blir snart en collage. Den collagen er livet ditt. Og det er du som lager den. 




Ha et fint år.

Bjørn

Dagens link:  In This Heart