søndag 28. desember 2014

Romjulstid.


Far og datter spiller Wii. 
Far tar seg av det meste av spillingen, 
mens datter tar seg av siklinga. 

Juleuka siger sakte framover mot nyttår. Og pinnekjøtt, ribbe, kalkun og klippfisk har blitt inntatt med nytelse. Dagene har gått med til familie, mat og ikke minst julegaver.  De gavene jeg selv mottok besto mest av boksere og t-skjorter. Ikke så mye fordi fantasi er mangelvare i familien min, men det var det jeg ønsket meg, og det ønsket hadde jeg gitt uttrykk for. Jeg liker å få litt enkle og ikke for store gaver. Noe som kommer til nytte, i stedet for å samle støv. Likevel, noen overraskelser dalte det ned i fanget mitt. Fra det nye barnebarnet og foreldrene kom det en kalender de hadde fått laget, der hver måned er illustrert med bilder av den lille. Så da kom det litt tårer hos bestefar. Jeg er en lettrørt liten faen som ikke går på dempende lykkepiller lenger, så følelsene kommer fort til uttrykk. 



En overraskelse var også gaven jeg fikk av min trettenårige bonussønn. Han hadde laget et håndskrevet gavekort, hvor han først takket for den rollen jeg har tatt i livet hans de årene jeg har vært der, og endte opp med selve gaven. Og den var en tur på kino for bare oss to, inklusive popkorn, sitat: ”som jeg selvfølgelig betaler”. Og sånt medfører jo blanke øyne hos den tidligere omtalte lettrørte faen.




 I pakken fra bonusdatteren min lå det blant annet et stort glass fylt opp med seigmenner, pluss en tegneseriebok med Billy. For jo, begge deler er en del av min virkelighet. Sukker er i blant til trøst, og mens jeg var deprimert spiste jeg mengder av dem, mens Billy sovner jeg til.  Og dette hadde hun fått med seg. I tillegg hadde hun gjort seg særdeles flid med innpakningen, med egendekorert papir, hjemmelaget merkelapp og ekte granbar på. Sånt er veldig kjekt.



Av kjæresten fikk jeg en frittstående oljeovn, så nå trenger verken jeg eller akvariefiskene mine å fryse når kulda kicker inn for fullt. Varme vil også den kanskje mest uventede gaven jeg fikk gi, når kulda eventuelt måtte komme. For det dukket opp en pakke fra mine eks-svigerforeldre.  Og det er femten år siden våre veier skiltes, selv om vi har hatt litt sporadisk kontakt etterpå, så den så jeg ikke komme. Gaven var et deilig pledd, og det var en veldig koselig gave å få.

Den aller største gaven var likevel det å ha begge døtrene mine hjemme i julen. Det er noe med at ting faller på plass når de er hjemme, og jeg får se at jeg er mer enn lille, begrensede, selvopptatte meg. 
   
I dag blir det restemat til middag. Ribbe og surkål fra i går. Det blir jo gjerne til at en lager litt for mye, og det er kjedelig å kaste mat. Restene av pinnekjøtt fra julaften endte for eksempel opp med å bli av et omfang som holder til nyttårsaften også. Og det er bra, for da slipper jeg å stå ved grytene den kvelden. For jo, det er jeg som er kokken i jula, selv om svigermor og kjærestens søster sto for klippfiskmiddagen. Hvor mange vi blir rundt bordet i dag, er jeg usikker på, men kanskje vi blir kun tre. Bonusdatteren var tidlig oppe og reiste for å stå slalom, for den bedritne snøen har kommet til vestlandet. Og det synes ungdommen er moro, mens jeg hater skiten. Uansett, det medfører antagelig at det blir kun kjæresten, sønnen hennes og meg som får nyte restene av ribba. Og en helt rolig middag føles greit, fra å ha vært både tolv og fjorten samlet rundt bordet andre dager.

Og mer enn dette hadde ikke jeg på hjertet denne dagen. Jeg kunne skrevet både om regjeringens politikk og påståtte sosiale profil, helsemessige utfordringer på hjemmefronten og om selverkjennelser jeg har vært nødt til å se i hvitøyet, men det kan vi ta en annen dag. Alt har sin tid. Og denne gangen hadde jeg lyst til å skrive litt om det gode i livet mitt.

Jeg vet ikke hvordan du har hatt det i jula. Kanskje har det vært pur glede, kanskje har du opplevd savn.  Eller kanskje jula har vært en tur med berg og dal bane, hvor du har kjent på både det ene og det andre.  Om du vil, så del gjerne noen ord med meg om du føler for det. Noen ganger er det fint å dele litt. Både på godt og vondt. Det gjør at ting ikke fester seg inni en. Noen ganger blir ting som ei flis, og det er best å få den ut. Andre ganger kan en føle at det gode sprenger på innenfra, og da kan det også være godt å få litt ut. Du kan si noen ord under dette blogginnlegget om du vil, eller du kan sende noen ord i skjult melding på Facebook-siden min. Velkommen er du begge steder.

I min familie har vi innført en skikk, hvor vi under middagen på julaften tar oss tid til å skåle for dem som ikke er med oss lenger, og å kjenne litt etter hva vi føler i forhold til det. Dagens link er i denne skikkens ånd. 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Some Die Young



søndag 21. desember 2014

God jul til deg og dine.




I dag skal jeg ikke gnåle så mye om helsen min. Den er det den er, slik jeg er det mennesket jeg er. Jeg vil likevel nevne at depresjonen min er offisielt lagt ned, og livet er langt lysere nå. Om en ser bort fra at lungeproblemene mine har økt betraktelig. I januar skal jeg på sykehuset for å se om det kan gjøres noe med denne utfordringen, men før det er det jul, og det er det jeg vil si noe om i dag.

Jeg har begynt å glede meg. I hvert fall litt. Ikke sånn at det yrer i kroppen like sterkt som det i blant gjør når jeg ser på kjæresten min, men i hvert ligger det ei lita glo der. Og det skal bli godt å få samlet både Beates og mine barn, familien til Beates søster og de som har kommet inn i familiene våre i form av å ha blitt kjærester og samboere, som også skal være sammen med oss. For ikke å glemme barnebarnet som skal få feire sin første jul. 

Å kjenne at jeg gleder meg til jul kom en smule overraskende på meg. Men hallo, noen overraskelser kan en godt leve med.

De siste dagene har yngste datteren min vært hjemme, og det har vært veldig koselig. I går kom samboeren hennes over fra Kristiansand også, men nå skal de være et par dager hos moren til datteren min. Der er det langt bedre plass enn hos meg, og når sant skal sies er jeg ikke så god på å ha andre enn døtrene mine på besøk over tid. Noe som handler om angst og mine utfordringer og ingen andre. De dagene datteren min og jeg var alene hadde vi det veldig kjekt. Det gikk til og med så langt at jeg satte tv på pause flere ganger bare fordi jeg heller ville prate. Så der har du den. Og pratet har jeg gjort. Og ledd. Bare ikke for mye av latteren, for da hoster jeg så jævlig.

Mye i livene våre lar seg kontrollere, til og med latteren, bare en tar litt bevisste valg, i stedet for å velge kun etter lysten…sa kjerringa, som kom på julekvelden. Eller var det julekvelden som kom på kjerringa? Ja, ja, åkke som, noe i den duren var det i hvert fall, kanskje det var Nissen, og jula kommer i år også, i de tusen små hjem.

Når en ser for seg julekvelden i de der tusen små, så ser en lett for seg snø på marka og lys i vinduer, alt fargelagt av Disney, om en vil. Og en ser gjerne et juletre i et lite hus, et fint dekket bord der inne og pyntede og glade mennesker. Men slik er det jo ikke over alt. For det første har vi jo Fyrstikkpiken som ikke blir invitert inn til noen av oss.  Og blant dem som virkelig har et hjem og lys og varme og julesanger og gaver under treet, ligger det hos noen konflikter som kommer til syne også på slike kvelder. Og mange av disse eskalerer på grunn av litt for mye alkohol. Selv tenker jeg at i julen kan vi ha barna litt i fokus, så alkoholen kan vel egentlig få vente litt. Har du lyst på en akevitt til ribba og har erfaring med at det i seg selv ikke byr på problemer, så ta akevitten og nyt den. Men har alkohol skapt problemer i jula tidligere, så la drammen ligge nedlåst. Det er gjerne svært lite som tilsier at ting skal gå bedre dette året om flaska havner på bordet, enn det har gjort i tidligere år. Uansett hvor mange løfter som blir gitt og hvor mye en tror på egen kontroll.  Det er nok av tradisjoner å ty til for å skape høytid og gode minner. Alkoholen er ikke en tradisjon vi er avhengige av for å ha det kjekt sammen med andre, og heller ingen menneskerett å misbruke. Det er som med latteren og hosten, som jeg nevnte, en både kan og bør ta noen valg så ikke ting og tang ender opp med å bli altfor vondt og vanskelig.

Dette året har jeg skrevet noen blogginnlegg. Felles for de fleste av dem er at de handler mye om meg og mitt syn på ting.  Alt handler likevel ikke alltid om meg. Slik alt i ditt liv heller ikke bestandig kan handle om deg. Ingen av oss er verdens navle, og de fleste av oss har mennesker i vår nærhet som ting også bør handle om. Så noen ganger må en ta et lite steg tilbake og se litt på hva helheten faktisk dreier seg om og hva som er viktig, og ikke kun ha blikket festet på en liten detalj. Og tenker en etter, så er det slik at dette med å drikke eller ikke drikke i jula ikke bør velges i forhold til om at du eventuelt synes jula di blir ødelagt om du ikke skal få lov til å ta deg en juledram, det handler om at de som er rundt deg kan få ødelagt jula si om du velger drammen framfor dem. At du velger dine egne behov framfor barna dine sine, eller framfor samboer, ektefelle, kjærest eller andre som burde bety noe for deg. Klarer du ikke å legge bort drammen om det er slik at den har ødelagt jula for noen før, klarer du neppe heller å styre den om den kommer fram i år.

Barn kan virke glade i dine øyne selv om du er ruset, men det betyr ikke at de er det. Den som er ruset er vel kanskje ikke så god til å få med seg nyanser i andres følelsesliv. Så sjansen for at barna tar på seg et ansvar for ikke å trigge noe er tilstede. Kanskje feirer de jula med en knute i magen, og at det er prisen de betaler for at du eller den du tillater det skal få drikke. En knute som vokser proporsjonalt med alkoholkonsumet, selv om de smiler til deg.   

Og da har jeg skrevet nok for denne gang. Dette ble ikke et julebrev. Ingen summering av året som har gått. Det ble ikke en framstilling hvor jeg forteller om all lykken som er i livet mitt eller om alle de fine feriene jeg har hatt dette året, men det går jo an å snakke om ting som ikke er ment å framstå som glansbilder også. Vi har alle vårt. Slik er det får deg, slik er det for meg, livet koster og livet gir. Og vi har alle rett til å fortelle om det. Ingen er skapt for å bære alt alene. 

Bildet av eldstedatteren min og barnebarnet ble tatt for et par dager siden, da vi var samlet hos meg til en kjapp middag sammen med yngstedatteren min. Slike små øyeblikk hvor jeg har begge døtrene hos meg er som grønne øyer i et stort hav, hvor det er godt å gå i land.

Lillejulaften skal vi pynte treet hos Beate, da kommer yngstedatteren min og samboeren for å være med også, og det blir vel søte kaker og marsipan på oss, og en liten gløgg. Men den er uten alkohol. Uten at den forringes av den grunn. Og julaften samles vi som sagt alle sammen til pinnekjøtt og gaver, fjorten stykker rundt bordet. Førstedag serverer Svigermor og mannen tradisjonen tro klippfisk med bacon, og det er knall, til og med for en østlending. Og så fortsetter det videre gjennom jula med kalkun og svineribbe, medisterkaker og surkål, og alt som hører til. Hm, ikke rart jeg gleder meg litt.  

Ha en god jul.

Bjørn

Dagens link: Ave Maria


onsdag 17. desember 2014

Velferdsproduksjon og glattis.




I dag våknet jeg av at en bil sto og spant på isen utenfor huset. Og i avisen kan jeg lese at strøbiler har kjørt av veien flere steder. Så nå er det gøy i Bergen. Heldigvis loves det noen varmegrader og litt regn framover, men en skal kanskje ikke tro på alt som loves.

De som har levd noen år, husker en periode da de blå satt ved makten fra 1981 til 1986. Og på toppen av blåfjell tronet Kåre Willock. ”Nu går alt så meget bedre”, er en påstand som har blitt hengende ved hans navn. For Kåre kom fra et møblert hjem og snakket dannet. Nå for tiden blir påstanden tatt opp igjen av en ikke fullt like dannet høyrevridd politiker, i det Siv Jensen påstår at kommunene ”vil kunne” styrke velferdsproduksjonen. Til tross for at kommunenes interesseorganisasjon KS viser til at det vil bli kutt i skoletilbud og økte egenandeler for både gamle og unge.

Nå skal ikke jeg begi meg utpå og definere hva som ligger i begrepet ”velferdsproduksjon”, men jeg kan lese at kreftpasienter på Radiumhospitalet mister adgangen til terapibassenget som sykehuset fikk i gave for noen år siden. Så der forsvant det litt velferd ganske bråkvikt. Først ble bassenget stengt grunnet fare for salmonella, men det ble lovet nok en pengegave til sykehuset som skulle orde opp i det. Da ble det påstått at andre enn kreftpasienter brukte bassenget, og at det var godt nok argument for å stenge. Men i bunn og grunn handler det vel om at kroner veier mer enn velferd og uproduktive mennesker som kanskje til og med snart skal dø.

Så hvor det har blitt av de selverklærte forkjemperne for de små og syke i samfunnet som prydet seg med Frp-pinns for noen år siden, vet jeg ikke.  De forsvant visst som is for salt da makten veltalende ble tatt i mot av Sivherblirdetliv: Morna Jens!  Er det noe den damen er gjennomsyret av så er det finesse.

Og morna var det også til de varme ordene om å verne om de svake i samfunnet. Alenemødre skulle plutselig fratas økonomien. Uføre skal få omregnet trygden. Det vil si at det blir høyere bruttolønn, men at den blir regulert til dagens nettoutbetaling ved også å øke skatten, så det skal ikke påvirke den trygdede. Slik sies det, men jeg har ikke hørt noe konkret om hva som skjer med dem som har aller minst, og som kanskje risikerer å miste bostøtten, fordi den regnes ut i fra bruttolønn, ikke netto.  Der kan regjeringen spare mye som kan komme de rikeste til nytte når løftet om skattelette skal innfris, og grensen for å få bostøtte ikke reguleres opp tilsvarende økt bruttotrygd.
   
Nå er det politisk glattis over hele fjøla. Krona faller og brekker lårhalsen, maten blir dyrere. Det samme blir biler, som Frp skulle gjøre billigere. Bensinen og bompengene vet vi jo også alt om. Vi kan også lese om at eldre på sykehjem utsettes for brudd på menneskerettighetertvang, mishandling og omsorgssvikt, i dette rike samfunnet vårt hvor det viktigste er å gi skattelette til de som troner øverst på skattelistene. Dette med at privatisering innen helse og omsorg er en gave til oss alle henger vel heller ikke helt på greip, om en skal legge ordet velferd til ordet produksjon. Og selv om dette med privatisering startet før regjeringsskiftet, er det nok mye som kunne ha vært tatt tak i nå, etter at duoen Erna og Siv har sittet med mulighetene og makten en stund. En kan ikke alltid fraskrive seg ansvar, syte og bortforklare og skylde på de andre i sandkassa. Om jeg kjøper en bruktbil med slitte dekk, kan jeg jeg ikke unnskylde det med at det var den forrige eieren som la dem på, om jeg kommer i en kontroll. Og i hvert fall ikke om det er et år siden jeg tok over bilen. Det blir tross alt mitt ansvar, og det blir mine valg som jeg blir konfrontert med. 

Jeg klarer ikke med min beste vilje å finne alt det som ble sagt skulle blir så mye bedre. Hvor er det? Hvor er det flotte blåskimrende samfunnet de skulle bygge? Hvor er omsorgen, empatien, hvor er alle løftene som ble gitt da Erna og Siw var i opposisjon? Men det er lett å være populistisk, og det er lett å finne unnskyldninger for hvorfor en ikke kan oppfylle løftene en en gang ga når en kommer til makten, og si ting som at samfunnet har forandret seg fra da vi var i opposisjon. Men hvor mye forandret egentlig samfunnet seg fra de ga løftene sine og fram til de satte seg ved roret? 

Det er vel kanskje på tide at vi slutter å tro på nissen. Selv om den kommer fra Blåfjell og får lov til å kjøre segway. Og selv om politiet nå får bære pistol ved hofta og være nesten like tøffe som politiet i USA, og Cecilia Brækhus nå skal få love til å ha som jobb å banke folk på norsk jord, så er jeg litt usikker på om slike saker egentlig er det vi i framtiden vi vil se oss tilbake på med stolthet og kalle velferdsproduksjon.

Dagens maleri har jeg gitt tittelen Vekt.

Og her er en liten trailer fra et teaterstykke bonusdatteren min spiller i, som jeg skal se på fredag. Det gleder jeg meg til.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Silent Night




mandag 15. desember 2014

Det årnær sæ.





Det snør i Bergen, så vinterdekka kom på i rett tid. Om snøen blir liggende er jeg usikker på, men om jeg synes det er greit at den forsvinner veldig fort igjen, er jeg rimelig sikker på.

I dag snakket jeg på telefon med atelieret hvor jeg jobber. I morgen er det stor julelunsj, men lungene mine er nå så dårlige at jeg nok må stå over den i år. Verre er det likevel at yngste datteren min som studerer i Kristiansand kom hjem på juleferie i går kveld, og at hun ikke kunne bo her hos meg enda. Hun hadde fått en forkjølelse med mye hoste, så i stedet for at jeg hentet henne på flyplassen som jeg alltid gjør, ble det søsteren som ordnet det, og kjørte henne til moren. Så får hun være der noen dager, og så får vi håpe forkjølelsen sklir over så hun kan komme hjem. Det årnær sæ. Og julaften feirer vi sammen uansett.

Det virker kanskje som litt hysterisk og ikke kunne være i samme rommet med en som er forkjølet, men surstoffopptaket mitt er nå på så lavt nivå at en forkjølelse som går på lungene kunne raskt medført at julaften ble feiret fra sykehussengen, tilkoblet diverse slanger og surstoffapparat. Noe jeg ikke har lyst til. Så jeg vil helst ikke bli smittet før jeg må. 

Den gode nyheten oppe i alle utfordringer, er at kjæresten min Beate, i dag fikk vite at hun besto eksamen på universitetet med glans. Så nå er jeg kjempestolt av henne. Og hun er også stolt. Og glad. Med god grunn. Ikke verst jobba av en voksen dame som ikke har studert på mange år. I morgen skal vi gi bort de tre av akvariene mine som står hos henne også, så da blir hun ikke akkurat lei seg heller. Jeg har vært dårlig på å følge opp slikt som renhold i karene mens jeg har vært syk, og hun var rimelig lei hele skiten nå. En ekstrabonus er at det også blir bedre plass til juletreet.

Akkurat nå sitter jeg og venter på at Beate kommer tilbake etter en tur i Bergen sentrum. Hun hadde et ærend der, men jeg kunne ikke være med for ærendet medfører en motbakke jeg ikke ville ha godt av å prøve meg på nå. Når hun kommer hjem og har fått varmen i seg igjen, skal vi ut og kjøpe pinnekjøtt og litt av alt som må i hus før jul. Og går alt etter planen får jeg sendt de gavene som skal over til Østlandet i samme slengen. Så da er det ikke så mye igjen å gjøre, utover litt julepynt og slikt som må på plass.

Dette ble kanskje ikke det mest spennende blogginnlegget å lese, men det fikk tiden til å gå litt raskere mens jeg sitter her og venter. Og bare det at jeg i det hele tatt skriver litt blogg igjen opplever jeg som positivt. Det har vært litt ebbe på den kanten en stund.

De siste dagene har jeg kjent på en lyst til å begynne å male igjen også, og jeg ”maler” motiver i hodet. Det er det også lenge siden jeg har gjort, så det føles kjempebra. Kanskje er jeg tilbake i atelieret rett over jul. Det hadde vårt topp.

Det øverste bildet er av barnebarnet mitt. Et annet bilde av henne har jeg som skrivebordsbakgrunn på dataskjermen min for tiden. Noe som gjør det til en god opplevelse å slå på pc-en om morgen. Det skal ikke alltid så mye til for å skape et lite lysglimt for seg selv. Alt er ikke umulig, selv om noe er det.





Julen bringer i tillegg til glede og samhørighet også alltid med seg savn hos meg. Kirken på bildet er Heggen kirke, den ligger som nærmeste nabo til  Vikersundbakken, og her deler moren min grav med Bestemor og Bestefar. Mamma var enebarn. Bestefaren min døde en Lille Julaften, jeg tror det var i -67, mens min mor ble begravet Lille Julaften 1991. Min bestemor overlevde dem begge, hun ble 93 år gammel.

Ettersom årene har gått etter at Mamma døde, har jeg begynt å å forstå bedre hennes rolle i min oppvekst. Så ting er ikke så enkelt følelsesmessig nå, som det en periode var i forhold til for eksempel ansvar. Det betyr likevel ikke at jeg ikke kan kjenne på savn. Savn over alt som aldri ble, og savn ettersom hun døde altfor tidlig. 

Dagens link går til favorittjulesangen til moren min. 

Ha en fin dag.

Bjørn





lørdag 13. desember 2014

For tidlig sædavgang og andre utfordringer.



Snart er det jul. Fra gammelt av var det slik at da vasket en ned hele huset, og helte møkka som hadde samlet seg opp gjennom året ut med vaskevannet. Sjøl er jeg ikke fullt så nøye som en var i tidligere tider. Men noen holder fremdeles på med opprenskning. Regjeringen hiver for eksempel unger med litt mer teint i huden enn den jevne Frp-velger ut av landet på tross av råd om ikke å gjøre det, mens vi andre sitter på gjerdet og er nesten helt stille og uberørte av arrogansen og menneskeforakten som ligger i det, mens vi tømmer kredittkortet, om vi ikke er mer opptatt av å grynte litt i delt fortvilelse med julegrisen, fordi jula krever sitt, og vi fremdeles betaler bompengene som skulle opphøre, og ikke har merket noe til nedgangen i bensinprisen som også noen lovte å fikse. Jeg lurer litt på om det ikke snart nærmer seg punktet hvor det ikke går å bryte flere valgløfter, fordi alle er brutt. Trøsten får være at vi har forkjempere som går i bresjen for å oppdrette dyr kun for å flå dem, slik at vi i det minste kan pynte oss litt når vi sender unger hjem til krig og uroligheter, for i neste øyeblikk å fokusere mest på at vi er tvunget til å betale noen kroner i bompengeringen før vi får kjøpt noen nye duppeditter i gave til våre egne barn. Som gjerne har det de trenger fra før, er opptatt av å føle seg støtt fordi noen nevner kviser og tidlig sædavgang eller ser for seg lykken i form av saltvann i puppene i lunsjpausen, mer enn de er opptatt av flyktingebarnas ve og vel. Vi sliter alle med vårt. 

Selv sliter jeg med helsa. Det har jeg gjort en stund nå. De som har tittet innom her før, har nok fått med seg at ikke alt har vært på stell det siste halve året. Men nå ser mye av problemene ut til å løse seg opp. Lykkepillene er seponerte, de verste virkningene av at kroppen ble frarøvet giften er borte. Og selv om jeg er litt forvirra og ikke lenger helt vet hvem jeg er, har et følelsesliv som pms på steroider og fremdeles er svimmel og opplever noe som minner om elektriske støt i hodet, er det avtagende.  Så da er det jo ikke mer å vente enn at lungene begynte å krangle igjen. Så sånn kan det gå. Etter lang tid med et liv i tåka, delvis impotens og problemer med sædavgang som lar vente på seg eller i verste fall nekter å se dagens lys i det hele tatt (og ungdommene klager?), var lykken påtagelig da libidoen plutselig bemerket: Hm, her skjer det noe, det livnar i lundar. Og jaggu lar det seg ikke følge opp også. Yo, kall meg Hunken!

Men neida, vi mennesker er ikke fullt så enkle som det der, og hvor lenge var vel Adam i Paradis. Så når ting ser ut til å løse seg på den ene fronten, åpner det seg gjerne for utfordringer på andre felt. Denne gangen i form av en ny runde med lungeproblemer. Så nå har jeg knapt nok pust igjen til kjederonking en gang. Andre krumspring er heller ikke på tapetet, må jeg våge meg frampå og innrømme. Men heldigvis fikk jeg et firma til å legge på vinterhjulene for meg, og jobben med å hive flyktningebarna ut av landet tar jo mer spreke folk enn meg selv seg av, som nevnt. Så jeg skal ikke klage. Og nå blir det snart halleluja og folk som prater og skal ha all mulig oppmerksomhet akkurat når Sølvguttene synger jula inn, slik at jeg som vanlig fyrer meg litt opp, føler meg lite respektert og neppe får høre på konserten i fred dette året heller.

I fjor fikk jeg derimot både freden og roden mens Sølvguttene holdt på. For da feiret kjæresten og jeg jul alene for en gangs skyld. Og jeg må innrømme – med tungt hjerte – at det var ikke så stort med Sølvguttene som jeg ville ha det til. Jeg fikk fred så det holdt, uten at det medførte så veldig store følelser. Og jeg måtte innse at guttekoret ikke er det som skaper jul, men at tradisjonen ligger i at jeg alltid maser om fred og ro og må noen for helvete ta litt hensyn til mine behov også. Så i år tror jeg Sølvguttene får lov til å synge litt i bakgrunnen, uten maset mitt som garnityr, mens alle de tretten som skal sitte til bords i tillegg til meg selv får være glade og høylydte akkurat så mye som det føles for der og da. En lærer så lenge en lever. I år har vi jo også en baby som den fjortende til bord sammen med oss, siden min datter ble mamma i sommer. Så det skal nok ikke stå på lyd når kjæresten og jeg får julegjestene i hus.

Apropos i hus; de fleste av julegavene er nå bragt hjem. Det er ikke så mange som skal til. Vi er en liten familie og en liten slekt,  i hvert fall på min side. Begge foreldrene mine var enebarn, så det finnes ingen onkler eller tanter eller søskenbarn for søsknene mine og meg. Gitt genmaterialet og bakgrunn kan en vel kanskje se på det som en ganske grei løsning, i og for seg. Hadde jeg hatt onkler og tanter, kunne jo de vært mot de barna de måtte fått, slik mine foreldre var mot sine.

For noen dager siden fortalte en kjærest jeg hadde i begynnelsen av tyveårene mine hva hun egentlig hadde følt for meg, den gangen for snart førti år siden. Og det gjorde godt å få vite noe om det, sagt på en tydelig måte som ikke var til å misforstå. Dette var en dame som var litt eldre enn meg. Ikke bare i år, men slik jeg da oppfattet det også i modenhet. Så i årene som har gått har jeg i blant lurt litt på hva hun egentlig ville ha hos meg, den gangen, for hun betydde så mye for meg. Å få høre nå etter så mange år at det var veldig enkelt for henne, at det handlet om å være "opp over ørene forelsket", berørte meg sterkt. Vi trenger alle å få vite at vi betyr eller har betydd noe for noen. Spesielt om en vokste opp i en sterkt dysfunksjonell familie uten tegn på kjærlighet, og med vold og psykisk terror som middel for oppdragelse. Barn som opplever de første årene i livet slik, får gjerne litt problemer med å tro at en er elskbar for noen. I stedet er det lett å oppleve seg som hatet. Så en ender kanskje opp med å forsøke å gi det en tror andre vil ha, for at de skal ta deg i mot, og ikke støte deg fra seg når spenningen ved noe nytt er borte for dem. Slik har det mye vært for meg, jeg har hausa over min del av kvinner og vel så det, i den evige jakten og lengselen etter å komme hjem, men dette er heldigvis ikke så framtredende lenger. Nå er jeg hjemme. For godt. Sammen med Beate og våre respektive barn, pluss barnebarnet. Beate vil ikke ha noe mer av meg enn det jeg er, opplever jeg. Forholdet vår er ikke tuftet på hva vi gjør, men hvem vi er, hva vi står for, det vi føler og det vi tenker og det vi formidler. Og det er jeg veldig glad for. Alt handler ikke for meg lenger om å gi for å være verdt nok til at noen vil beholde meg. Og også det er jeg veldig glad for. For om en gjør det til et livsmønster å strekke seg på giversiden og blir en tilfredsstiller, vil en alltid oppleve et underskudd på mottakersiden. Og det bekrefter gjerne at en er lite eller ingenting verdt, slik at en opprettholder en negativ spiral.
   
Dette med å gå livet i møte som uelsket gjelder ikke kun barn som blir banket eller skremt til underkastelse. Jeg er rimelig trygg på at for eksempel seksuelt missbrukte barn kan oppleve det litt på samme måte – at de føler det er noe de kan brukes til, lettere enn at de opplever at noen vil dem vel - at de begynner å betvile at de kan elskes fordi de er et menneske som andre mennesker med følelser og behov og rettigheter. Veldig ofte ender de også opp med å "forstå" hvorfor, at feilen ligger hos dem selv. At det er deres egen skyld. Noe som etter hva jeg mener å ha lest, har ført til at misbrukte barn er overrepresenterte blant for eksempel de prostituerte. Snart er det likevel jul for dem også. Og for alle andre som møtte litt for store utfordringer på veien. Som for eksempel de narkomane. Her i Bergen jages de rundt for tiden.  De færreste av dem har en pels å varme seg i nå når vi går mot midtvinter. Men det skulle ikke forundre meg om noen av dem har empati for minken, og kan kjenne på følelsen av å leve som flådd.

Det er kanskje ikke så mange prostituerte i Norge eller i Bergen by, sett i forhold til andre land og byer der. Men det skal ikke stå på misbrukte barn. To av ti, leste jeg et sted. Det blir ganske mange barn det, som skal feire jul nå. Hvor mange barn som opplever andre typer av overgrep og svik, kan jeg ikke huske å ha sett noen statistikk på. Heller ingen statistikk over følelseslivet til barna som nå sendes ut av landet vårt har jeg tall jeg kan slenge rundt meg med. Men jeg vet at de skyves vekk i denne vår førjulstid, jeg vet at de frarøves en trygghet barn burde få holde fast ved, jeg vet at det får dem til å føle noe og jeg vet de følelsene for alltid vil være en del av identiteten deres. Og jeg vet i tillegg at de som sender dem ut ikke vil ha problemer med å kose seg med julematen.

Vi burde innføre en regel der de høyest oppe blant våre folkevalgte måtte møte opp på flyplassen, se hvert barn i øynene og høre det de har å si, før de fikk lov til å sende dem ut. Slik det er nå er avstanden fra politikerne til de som berøres av tiltakene de innfører altfor stor. Det handler om mennesker, med hjerte og tanker og følelser og hud, ikke om tall. 

Dagens bilde er fra en utsmykning jeg gjorde for NAV for et par år siden.


Ha en fin dag.

Bjørn




lørdag 6. desember 2014

Stien





Jeg var ute og gikk, bare for å gå, og det i seg selv må betegnes som en merkverdighet, for jeg går sjelden ut. Og om jeg går ut har jeg et ærend. Slik var det ikke i dag. Jeg gikk for å gå, ikke noe annet. Hvorfor vet jeg ikke. Jeg bare reiste meg midt under middagen uten å si noe, tok på meg skoene, slang på meg ei jakke og gikk. Jeg tok ikke en gang med tobakken.

Det regnet. Ikke mye, men et stille og jevnt regn uten lyd, som også dempet lys og farger. Slik hadde det vært i fjorten dager - to ukers ferie rett i dass, den tredje ville jeg helst ikke tenke på.

Borte ved gamle Fru Andersen gikk jeg inn i skogen - klatret over det hvite stakittgjerdet og gikk over plenen hennes, gjennom det våte gresset og inn mellom trærne. Det luktet våt bark, furu og gran, og dampet jord og uendelighet av skogbunnen.

Føttene gikk så lett, som om de visste hva som ville møte dem hver gang de ble satt ned. Hver rot, hver stein, hver lille dam bar i seg en gjenkjennelse, selv om det var lenge siden jeg hadde gått der - sannsynligvis ikke siden barndommen. Da vi lekte cowboy og indianer, var krigere og blodsbrødre og eide rettferdigheten og idealene. Da alle drømmer var rene og oppnåelige og selvfølgelige, og somrene alltid var solfylte, hver morgen spennende og dagene virket uten ende.

Nå var dagene uten forventninger, forutsigbare som et fritt fall, og skogen like grå som den var grønn - den var kald og våt, naken og forlatt. Bladene på trærne hang ned, som i sorg eller avmakt. Ingen fugler sang for hverandre. Det var så stille. Men det var en suggererende puls i stillheten, den omsluttet meg fullstendig etter hvert som jeg gikk innover, til jeg selv ble samme puls, til jeg selv ble samme stillhet.

Den gamle stien ledet meg inn i noe jeg hadde glemt, noe ærlig og opprinnelig, noe som var hva det ga seg ut for å være og ikke noe annet - den ledet meg forbi gode blåbærsteder, forbi den store furua vi kuttet bark av og lagde båter - den samme furua noen hadde spikret katten til presten fast i, og lagd bål under - den ledet meg forbi tjernet hvor jeg i ærefrykt hadde sett elgoksen bade, sett voldsomheten og spensten i den store kroppen, de tunge hornene, kraften og stoltheten i nakken - ledet meg forbi rotvelt og revehi, og plassen der vi visste noe fryktelig hadde skjedd, men ingen voksne ville prate om.

Jeg gikk til jeg kom til Borgen. Den gamle fjellskrenten virket mye mindre enn jeg husket. Og det var der, i den våte, mørkegrønne lyngen ved den digre steinen som hadde vært porten inn til Borgen, jeg så liket mitt. Jeg lå naken på ryggen med armene langs siden, omkranset av røde tyttebær, med hodet like ved en morken, mosegrodd stubbe og bena pekende mot meg.

Jeg vet ikke hvorfor, men det overrasket meg ikke, gjorde meg ikke urolig. Det virket naturlig, som å oppdage noe selvfølgelig. Som å se mose på stein, og et lite øyeblikk være nær nok til å fascineres av fargespillet en vanligvis ikke tenker over - den lille forundringen over hva som kan være vakkert om en bare tok seg tid til å se etter.

Det lå noe bekreftende i å finne meg der, noe forklarende, noe ufravikelig. Ikke at det var et lik, men at det var meg, og at jeg lå utenfor Borgen - utenfor, ikke innenfor porten - hvor store og blodige slagscener hadde utspilt seg i rettferdighetens navn og en naiv, ubevisst og uangripelig tro på det gode og omsorgsfulle som en seirende kraft. Vi kjempet ikke for oss selv, for gods og gull og begjær, vi var eventyrere som kjempet for hele menneskeheten - i stolthet og ære, helt til kvelden kom. Da tok vi av oss heltekappen og gikk hjem til flanellpyjamaser og hjemmebakt brød med brunost, og leste tegneserier hvor heltene var helter og skurkene var skurker, kjærlighet var noe opphøyet og den eneste riktige veg, og jomfruer alltid ble reddet.

Jeg ble stående og se på meg, den nakne våte kroppen med visne blader og barnåler på - de åpne øynene som så blindt opp gjennom to små dammer av vann, rant over og ble små bekker over den bleke huden på veg mot skogbunnen. Og jeg kunne tydelig kjenne følelsen av de små mørkegrønne, litt stive bladene på tyttebærlyng mot naken rygg, en spiss kvist som skulle vært flyttet på, og kulden fra svart jord gjennomtrukket av regn, regn og atter regn - jeg kunne kjenne et lite vindpust som strøk som tusen innsektben over den nakne huden og krøp inn til margen - jeg kunne kjenne de kalde føttene.

Det var helt tydelig meg selv som lå der, men jeg var ung - kunne ikke være mer enn fjorten, femten, kanskje yngre, uten alderstegnene jeg bærer nå, uten de skarpe linjene i ansiktet, tatoveringene og arret over brystet. Håret var langt og pistrete. Det lå klistret halvveis over ansiktet, og jeg så hvordan vanndråper samlet seg ved hårtuppene til de ble for tunge og slapp taket.

Slik ble jeg stående og se. Så på hendene mine, føttene, skrittet, kragebena og skuldrene, armene, den myke magen, alt dette som var meg. Var meg uten liv, uten håp, uten framtid. Og en ensomhetsfølelse jeg aldri har kjent maken til grep tak i meg, ble til en sorg så stor at jeg ikke lenger klarte å holde tårene tilbake, til jeg ikke lenger klarte å stå oppreist, men sank ned på knærne i den våte skogbunnen, gjemte ansiktet i hendene og hvisket:

Unnskyld, unnskyld … 



***



Denne historien skrev jeg for en del år siden, like etter at jeg forlot et håpløst ekteskap, som jeg av forskjellige grunner hadde forsøkt å holde fast ved i altfor mange år. Jeg tror utgangspunktet for den var tanker om hva en bruker livet sitt til. Som i at dagene bare går, og en selv henger med uten å egentlig strekke seg etter sitt potensiale eller sine drømmer. Det kan være av feighet, latskap, håpløshet eller opplevelsen av ubryteligheten i lenker noen festet deg til. Det kan være fordi en aldri lærte å se sin egen verdi og rettigheter og derfor ble kun et redskap for andre, eller det kan være at alt det en begjærte eller det en trodde en burde, skygget for det mest verdifulle. Som mennesker på dødsleiet gjerne sier noe om, om de blir spurt om det var noe de ville gjort annerledes i livet sitt.

Vi ville alle gjort noe annerledes, tror jeg. Og nesten alltid svarer mennesker på dødsleiet at det de ville fokusert mer på handler om nærhet, verdier, og tid og kjærlighet til de menneskene de brydde seg om. 

Kanskje skulle noen også ønsket at de hadde vært mer tro mot seg selv. Mot sine håp og sine drømmer, evner og sine lengsler. Men greia for dem som ligger på dødsleiet er jo at det er for sent. De hadde valgene, og valgte. Mens greia for oss som ikke ligger på dødsleiet enda, er at vi fremdeles har tid til å velge nytt. Litt mindre tid i morgen enn i dag, dog - men likevel.


Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: If








fredag 5. desember 2014

I dag sliter jeg litt.






Etter en periode på lykkepiller (Efexor/Venlafaxin) begynte jeg seponeringen sist søndag, etter å ha levd i bomull i et par måneder. To dager senere var jeg så høyt oppe og full av energi at jeg trodde at pytt, pytt, nå er jeg frisk, dette var da ingenting for en voksen kar. Men den gang ei. For så kom raset. Og nå klarer jeg knapt å holde meg på beina på grunn av svimmelhet. Kvalme, smerte i mage og nyrer og uhåndterlig ubehag får meg til å ville krølle meg sammen i fosterstilling og når jeg flytter blikket oppstår det små ”eksplosjoner” i skallen. Det freser som om nyttårsaften har kommet tidlig og flyttet inn i hodet mitt. Eneste som mangler er fargene. I stedet for å se farger svetter og lider og klør jeg og har forstoppelse og en mage så oppblåst og stor at det er vanskelig å oppdage lillemann. Noe som ikke gjør så veldig mye, for han er likevel ikke brukenes til annet enn å pisse med nå, og det må jeg gjøre i sittende stilling for ikke å risikere å ramle i dass mens jeg sprayer veggene på vei ned.

Jeg liker ikke dette her. Jeg hater det. Og innimellom kommer dødsangsten, for det kjennes som kniver stikkes inn i kjøttet under huden i leggene og armene mine og øyeblikket etter stikker de meg i brystet, så tankene går fort til blodpropper og plutselig farvel og det var det, det var hyggelig å ha kjent deg. I det hele tatt flyr tankene langs stier jeg ikke ønsker at de skal fly nå, og jeg ser med gru fram til dagene som kommer. Et raskt søk på nett viser at enkelte kan ha disse reaksjonene i flere måneder – hallo! – jeg har hatt dem i under ei uke og er på vei ned i kjelleren allerede. Akk o ve, og jeg som en gang var en glad gutt. I hvert fall innimellom. Nå er dagene vonde som piggtåd og uten mening og jeg griper lett panisk etter alt som påberoper seg være noe en kan holde seg fast i, men det er lite som er forankret skikkelig.

Mer har jeg ikke på hjertet. Måtte bare finne på noe å gjøre. Så hvorfor ikke syte litt.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link: Climb Every Mountain