fredag 26. september 2014

I går ringte det på døra.




I dag ble jeg vekket av en motorsag som begynte å dure utenfor. Ikke noe å gjøre med det. Ellers ser dagen ut til å bli omtrent som i resten av uka som har gått. Og selv om helgen står for døren vil vel heller ikke morgendagen by på de store overraskelsene. Om jeg da ikke plutselig fant ut at jeg skulle bytte sjokolademerke. Noe jeg neppe gjør.

For et par dager siden stakk eldste datteren min bortom en tur, og hadde med seg datteren. Og det var koselig. For selv om en er deprimert finnes det ting en kan kjenne på.  For eksempel at det er kjekt å se at nurket fester blikket på bestefar og smiler når han tuller litt med henne.

Når dagene blir like over lang tid er det vanskelig å bryte mønstre. Om det var motorsagen som satte i gang en bevegelse som førte til at jeg skriver blogg i dag, skal jeg ikke påberope meg å vite skråsikkert, men jeg ser ikke bort i fra det. Det skapte en liten forandring. Det betyr at det ikke alltid skal så mye til før dagen tar en litt annen retning enn dagen før. Men dessverre er det som skal til ofte avhengig av en selv. En kan ikke satse alt på motorsager, eller andre mennesker. Og der ligger det et problem. For om tiltakslysten er lav på grunn av depresjonen, blir den ikke bedre av antidepressiva. Så det å ”ta seg sammen” og gjøre noe er ikke et tema, utover at en kanskje forholder seg til det når en rakker ned på seg selv fordi en ikke klarer det. Om en gjør det.  Noe deprimerte dessverre ofte ender opp med å gjøre. Selv er jeg heldigvis ikke helt der, om jeg nå kan være så fri å ta ordet heldig i munnen slik tilværelsen er for tiden. Jeg føler meg ikke så veldig heldig, selv om jeg ikke kun rakker ned på meg selv. I stedet er det slik at det ikke er så veldig mye som betyr noe. Utover sjokoladen, selvfølgelig.

Det som hjelper meg mest i denne tiden er innsikt, tror jeg. Det vil si at jeg vet fra før hva en depresjon er. Og da vet jeg også at den går over. Problemet er likevel at kunnskapen fort blir en teoretisk greie, og ikke noe en helt klarer å se på som noe reelt.  Men erfaringer skal en ikke kimse av likevel. Og foreløpig går det greit å forholde seg til dem, og ikke bare boblen rundt meg, som forsøker å fortelle at ingenting vil forandre seg. Boblen tar feil.

Selv om det ikke skjer så mye i mitt liv for tiden, så skjer det mye i livet til kjæresten min. Og det er godt å se. Ikke alt er like spennende kanskje, akkurat nå fikk jeg for eksempel en sms som fortalte at hun hadde fått en gratis pakke kattemat. Og ingen av oss har katt. Så den går nok til yngste datteren min når hun kommer hjemom en liten tur i høstferien. Mer å skrive hjem om er det likevel at hun fikk kattematen på vei til dagens dont på universitetet. For jo, hun holder på og studiet går over all forventning. Ikke verst av en snart førti år gammel alenemor.

Det aller beste med kjæresten min, er for meg likevel at jeg får lov til å være den jeg er, der jeg er. Hun er det eneste mennesket jeg har møtt i livet mitt som aldri har fortalt meg hvem jeg bør være, og hvordan jeg bør bli det.  Og det er en kjempegave å få fra noen. Det er helt ok at jeg er akkurat slik jeg er. Det er til og med bra at jeg er slik jeg er, formidler hun. Og jeg tror på henne. Jeg tror hun mener det. Om jeg noen ganger føler at jeg ikke strekker til og er et dårlig menneske, så kommer stemmen som formidler det fra tidligere tider, den kommer aldri fra henne. Hun er den som løfter meg. Og det er formidabelt, lita som hun er, og gitt ballasten livet har gitt meg. 

Nå har jeg skrevet blogg. Du verden, den så jeg ikke komme. Snart skal jeg sette på en vask med håndklær også. Mer enn det blir det antagelig ikke gjort i dag. Om jeg ikke klarer å få løpt i gang en pizza. Jeg kjøpte råvarene for en uke siden, men har ennå ikke fått laget den. Til middag spiser jeg to baconpølser, og kun det. Uten tilbehør. Det har jeg gjort i flere uker. Jeg begynner å bli lei pølser.

Det er fredag. Det betyr Nytt på nytt, Skavland og Idol. Det blir mye lesing av nyheter på nett, og mye tv på meg for tiden, selv om jeg ofte sovner på sofaen foran idiotkassa. Jeg sover gjennomsnittlig tolv timer i døgnet. Heldigvis har høstens tv-programmer startet, så det er litt å velge i mellom. Det blir likevel mye skit. Men det får tiden til å gå. I går ringte det ei jente på døra mi. Det kom en lapp i postkassa dagen før, om at en skoleklasse samlet tomflasker for å få inn penger til en skoletur. Jeg gikk hele dagen og ventet på at noen skulle komme. Og hun som kom virket oppriktig glad da jeg hadde tre bæreposer jeg kunne gi henne. Jeg kjente at det gjorde meg også litt glad. Det var godt å ha noe å vente på. Og godt å kunne gi noe.

Fra dagens nyheter: Vil ha åpenhet om psykiske lidelser.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:  I Believe I Can Fly




torsdag 11. september 2014

Tittei.







Det ble litt stille her på Vannlandet. Energien forsvant, og jeg hadde liksom ikke så mye å formidle, følte jeg.  Slik det ofte blir ved depresjoner. En føler ikke at en har så mye å komme med av verdi for andre, og trekker seg gjerne litt bort. Og skulle en ha noe på hjertet, så er det lett å føle at ingen ønsker å høre det likevel. Noe som selvfølgelig kan stemme, men ikke alltid. Ofte er det depresjonen som snakker i slike sammenhenger, og en projiserer lett tanker og følelser inn i dem en har rundt seg, mens en stort sett føler seg som en belastning.

Men for de som ønsker å lese om slikt som dette, så kan jeg fortelle at bivirkningene fra antidepressiva nå har dempet seg en del, slike at dagene føles litt lettere. Jeg har også fullført antibiotikakur nummer to etter at lungebetennelsen jeg fikk blusset opp igjen, men det virker som jeg må gå en runde til. Dette med lungebetennelser over så lang tid tar litt på, kjenner jeg. Jeg får gi det noen dager til for å bli sikker, og håpe det bare er de vanlige lungeproblemene som krangler litt. En vil jo ikke løpe av gårde til legen i eninga og føle seg som en hypokonder om det ikke var noe likevel. Men en bør jo heller ikke vente for lenge.

Ellers er det ikke så mye å fortelle herfra. Jeg har sett mye skit på tv siste tiden, og sovet enormt mye. Gjerne to, tre ganger på dagen, i tillegg til 8-9 timer om natten. Men nå sover jeg kun en gang om dagen. Det skyldes nok at bivirkningene er på tilbaketog. Mye av tiden har også godt med til å stirre inn i meg selv, uten at jeg akkurat høster så mye å skrive blogg om fra det. Det er mest bomull der, og den kan en stirre seg blind på. Men om jeg ikke gjør så mye selv, så er kjæresten min aktiv. Hun begynte å studere igjen denne høsten, og i går hadde hun en avgjørende prøve som hun måtte bestå for å kunne fortsette på den studieformen hun har valgt. Og hun besto med glans. Noe jeg aldri tvilte på. Så hurra for kjæresten min! Jeg er kjempestolt av henne!

Jeg vet ikke hvor ofte jeg kommer til å skrive på Vannlandet framover nå. Kanskje det at jeg skrev noen ord i dag får meg til å fortsette som før jeg jeg ble satt ut, eller kanskje det vil gå litt i rykk og napp. Men jeg føler at jeg har litt mer energi nå. Jeg har begynt å prate litt mer når jeg er sammen med kjæresten, og klarer lettere å ha en samtale uten å falle ut hele tiden. Grunnen til at det ble noen ord akkurat i dag, er likevel at jeg fikk en liten hilsen på fjesboka fra en annen blogger i går, og det satte jeg stor pris på. Det rykket meg samtidig på en måte litt ut av den selvopptatte og til tider uvirkelige boblen jeg er i nå. Verden er tross alt større enn den bomullen i meg selv jeg stirrer meg blind på, og det er jeg også.

For andre som måtte ha litt kranglete dager der ute, enten det skyldes at du møtte den virkelig store veggen, eller skallet inn i lettveggen, så husk at det går over. Livet er en dynamisk ting, som i tillegg til utfordringer også har masse godt på lur, som bare ligger og venter på deg. Så hold ut, og ta ett steg av gangen. En trenger ikke å fikse alt akkurat i dag.

Ha en fin dag.

Bjørn





onsdag 3. september 2014

Et sted, en gang.






Det har blitt onsdag. Ingen stor nyhet i seg selv, men greit å vite. Om en ikke lenger klarer å skille dagene fra hverandre har en kanskje et problem. I dag er det ca. 1 uke siden jeg begynte på antidepressiva, og bivirkningene ble mange og påtagelige. Men nå har de begynt å dempe seg litt. Det betyr ikke at de er borte, men det betyr at jeg i hvert fall kan kjøre bil nå, og komme meg ut. Og det er jo litt greit. For det har blitt mange timer på sofaen den siste uken. Og mye soving. Hvor lenge jeg skal gå med bivirkninger vet jeg ikke. Men forsvinner de ikke mer enn de har gjort til nå, vil jeg vel før eller siden måtte vurdere seponering.

Det er ikke første gang jeg har brukt antidepressiva. Jeg har hatt store og små depresjoner med jevne mellomrom gjennom livet. Men det er ca. 12 år siden sist gang jeg hadde en virkelig alvorlig en. Jeg kjenner litt på følelsene jeg kjente på den gang, hvor det meste ble mye svartere enn det er nå. Og det til slutt handlet om å overleve. Slik er det heldigvis ikke denne gangen.  Jeg kjente igjen symptomene, og kunne sette inn mottiltak før ting vokste meg helt over hodet. Og jeg vet at ting vil forandre seg igjen. Slik Lene Marlin sier i sin kronikk.

Hele mitt levde liv forteller meg at vi ikke lever totalt statisk. Livene våre er i bevegelse og i forandring. Og vi har muligheten til å gjøre noen valg selv, som påvirker retningen vi skal gå. Noe som forteller meg at selv om jeg fikk en depresjon nå, så må den ikke bli som for tolv år siden. Det er mye som har skjedd siden den gang, rammene rundt meg er annerledes, og jeg er ikke den samme i dag som jeg var da. Så det er heller ikke slik at det jeg føler eller ikke føler i dag vil være slik for bestandig.



På vei over et gulv hører jeg tydelig ingenting.


Glassrutene er store og mørke, danner veggene i en tunnel over bakkenivå, fra ett stort bygg til et annet. Under meg kjører mennesker i skinnende biler på vei til eller fra lykke, sorg, likegyldighet eller whatever - hva vet vel jeg - mens solen speiler seg uanfektet i polert metall og lyser opp rust, uten å bry seg med å skille gull fra møkk.

Noen ungdommer kommer opp langs min venstre side. Huden nupper seg, de kommer for nært. Så er de forbi. Jeg ser de prater sammen, som i en stumfilm, kjenner føttene mine møte underlaget når jeg går, så vidt. Og en svimmelhet av mangel på tyngde. Blikk fra forbipasserende ser rett igjennom meg.

Jeg lurer på når jeg døde, men kanskje lever jeg fremdeles, et sted, en gang.

*** 

Den lille teksten ble skrevet for ca. tolv år siden.

Bildet er fra en liten søndagstur i nærmiljøet vi hadde en god stund etter det, da depresjonen for lengst var lagt bak meg. Slike bilder og minner er ikke så dumt å hente fram i blant, føler jeg, for å få litt perspektiv på ting. Spesielt når dagene går litt tungt, kan det være godt å minne meg selv på at livet kan tilby mer enn tyngde.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link: What a Wonderful World