søndag 31. august 2014

En kan si mye om virkeligheten.




Jeg leser fra tid til annen om bloggere som får uønskede tilbakemeldinger. Hos meg har det ikke dukket opp noe å skrive hjem om, men jeg får en del av typen spam. Vanligvis når disse meldingene ikke helt fram til bloggen, men legger seg i mailboksen min. Så blogspot har vel et eller annet system som stopper dem. Men her en dag var det noe som slapp igjennom. I stedet for å bli sendt som anonym avsender, hadde avsenderen både navn og bilde. Navnet var Santa Islam Soma. Og i stedet for å legge seg inn som tilbakemelding til meg, la det seg inn som tilbakemelding til en som hadde svart på bloggen min. På den måten klarte meldingen å komme seg i gjennom filteret.

Nå er jo ikke dette så veldig farlig kanskje, men hos meg var det fjorten innlegg som ble infisert. Og alt som ble formidlet var lange rader med linker til pornosider. I hvert fall framsto det sånn. Men om en klikker på en link vet en jo ikke hvor en havner, eller hva en samtidig laster ned. Så det er jo ikke noe moro å ha det liggende framme og tilgjengelig for andre. Plutselig er det en som er nysgjerrig nok til å klikke på en link.

Det er lett å tenke at folk må velge selv. At om noen klikket på en slik link, så er det ikke mitt ansvar. Men jeg vet nå ikke helt. Om en er med på å gjøre noe tilgjengelig for andre, så opplever jeg at en også har et ansvar. Om en gir noen dop, så har en et ansvar. Og om samfunnet ikke gjør noe for å fjerne tilgangen på dop, så har det et ansvar. Og slik er det på mange felt i livet, tror jeg.  Vi fraskriver oss ansvar, men det betyr ikke samtidig at det er riktig. Ansvar ligger ikke alltid hos alle andre. Enten det handler som samfunnet vi lever i, på jobben, i et forhold eller i en familie. Det er lett å legge ansvar på andre, og deretter dele ut skyld.  Da handler det ofte om makt. Og makten blir tatt på en annens bekostning, ved å manipulere følelsene til vedkommende.  For når en deler ut skyld, får en gjerne den andre til enten å forsvare seg eller å stille spørsmål ved seg selv. Og det en da har oppnådd er å fjerne seg fra sak og over til å dreie seg om den andre. Litt slik som politikere gjør seg i mellom, om en eller annen gjør en liten feil. Da er motstanderne raskt frampå og i angrepsposisjon.  Hauser opp det de kan, og forkler det egentlige motivet for angrepet bak et ambulerende motiv. Og dette bakenforliggende motivet handler gjerne om makt. Om å komme i posisjon. Folk går gjerne over lik for å komme i posisjon.

Å skrive blogg medfører også et ansvar. En bør for eksempel ikke bruke bloggen til å hetse eller angripe noen.  Det være seg enkeltpersoner eller grupper. Det betyr ikke samtidig at en ikke kan ta opp tema som peker på noens valg eller holdninger, men det blir uriktig å forsøke å trykke noen ned, eller mobbe noen. Og slik er det når en svarer på en blogg også. Eller på andre ting. Det har blitt populært å la folk respondere på innlegg i avisene, og det er nesten utrolig hvor mye skit folk kan velte ut av seg i slike kommentarfelt. Jeg håper ikke den trenden når Vannlandet, for å si det slik. Det er absolutt nok med spammen jeg får fra tid til annen.


Horisont

En kan si mye om virkeligheten. For slik er virkeligheten, at folk tror de bare kan ta den i eie og si at den er slik og slik. Men sånn er det ikke. Virkeligheten er klart begrenset og uangripelig. Som et solid rom med vegger, gulv og tak. Den er at et tre er grønt, og himmelen blå. At natt kommer etter dag. Og slike ting. Virkeligheten er at et bord skal stå på gulvet. Og at et vindu er til å se ut av. Virkeligheten er også knirket i stolen under meg. Og jeg ville kalle det knirket en lyd, om jeg skulle satt navn på det. For slik er virkeligheten. Vanskeligere er det ikke. Fru Antonsen over gata påstår derimot at lyd også kan oppleves som substans. Dama er jo gal. Hun påstår at ting som for eksempel et slikt knirk har farge. Og at hun kan se den. Hun påstår at denne substansen som jeg kaller lyd er noe som kan berøre oss på samme måten som et slag eller et kjærtegn. Jeg har ikke hørt maken til pissprat. Jeg har aldri blitt berørt av et knirk. En kan jo ikke gå rundt og påstå slikt om andre.


Fru Antonsen over gata vever tepper. Store veggtepper med syke motiver hun kaller erotikk og glede. Også nynner hun. Gjerne ute. Blant folk. Og smiler. Hun sier at smil har farge også. Og gråt. Og at vi hele tiden fargelegger den verden vi lever i gjennom det vi uttrykker, ubevisst, men at vi må forsøke å bli bevisste før det er for sent og alt vi sitter igjen med er gråtoner. Hun maler vinduene sine i rødt og gult og grønt – bare dét, tenk deg! - og har festet ting på veggene som er ment å være på gulvet. Også påstår hun at det er sunt å se på virkeligheten fra en annen vinkel. At å sitte på en stol som er festet høyt oppe på veggen og sprelle med tærne mens en ser på det fargede lyset som faller inn gjennom vinduene kan være befriende. At slike ting kan gi oss en ny opplevelse av hva som egentlig betyr noe. Så kommer dette preiket om kjærlighet da, for det er jo alt som betyr noe liksom. Kjærlighet meg her og kjærlighet meg der. Og dette dytter hun inn i skallen på Grete. Det er til å grine av. Og Grete har begynt å bli helt umulig og gjentar ting fru Antonsen har fortalt om verdier og horisont. Horisont my ass, dama burde legges i lenker og stuves vekk på et mørkt og trangt sted. Det er jo tragisk. Hun har jo til og med unger. Noen burde ta tak i det der snart.

***

Den knyttede neven på bildet har tittelen "Argument", er laget i leire, og er rundt 60cm høy.


Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Øppna landskap





fredag 29. august 2014

T T T = Ting Tar Tid







Det er kjøligere om morgenen nå, snart kommer høsten. Jeg kan ikke si at jeg gleder meg til det. Ikke at jeg gruer meg så fryktelig heller, men det vipper nok en grad eller to over på den negative siden av en skala, i hvert fall. Høst er ikke så gøy. Jeg går ikke mesteparten av året og tenker, åh, snart er det høst. Sånne lengsler er forbeholdt sommeren. Mens den verste gruingen er forbeholdt snø.

For et par dager siden måtte jeg til legen. Lungebetennelsen jeg har slitt med blusset opp igjen, første antibiotikakur var tydeligvis ikke nok. Så nå er jeg i gang med nummer to. Samtidig ble jeg satt på antidepressiva. Stemningsleiet mitt har vært litt nede noen måneder. Og jeg har det med å få en depresjon fra tid til annen. Men ting tyder på at jeg nå har lært å være litt i framkant og kjenne igjen signalene, så jeg ikke lar ting gå så langt at alt blir helt svart før det blir tatt tak i.

Antidepressiva, eller lykkepiller som de også blir kalt, gir ikke mye lykke. Men de gir ganske mye ubehag. Potensielle bivirkninger er mange, og første tiden når en begynner å bruke dem er langt fra behagelige. I hvert fall opplever jeg det slik, her jeg sitter og svetter kjemi ut av skrikende porer. Det føles som om jeg har fått i meg noe jeg ikke tåler, og kroppen oppleves ikke god. Jeg håper det går seg til rimelig raskt, for jeg er ikke mye glad i ubehag, jeg har absolutt ikke en masochistisk side.

Fallet i stemningsleiet mitt kom etter siste utstillingsåpning. Det var i mai. Og jeg var forberedt på en nedtur. Det får jeg alltid etter en utstilling. Jeg opplever en tristhet og en tomhet og en meningsløshet i det jeg holder på med, og jeg gruer meg til å gå i gang med neste prosjekt. Kanskje handler det litt om at prosjektene mine alltid er knyttet til vanskelige tema, som krever at jeg må kjenne på ting over lang tid. For selv om ikke alt jeg lager handler om min private historie, så ligger det alltid en gjenkjennelse i følelsene knyttet til historiene som jeg må forholde meg til. Min neste utstilling skal handle om å strekke seg mot en gud når livet blir for vanskelig, men også om selvskading, tatovering og andre bastante uttrykk for smerte, søken og identitet. Og jeg hadde håpet på å være godt i gang med bildene til den utstillingen nå. Men jeg har ikke fått gjort ferdig første bilde en gang. Alt jeg kjenner på er motstand, ingen glede over arbeidet. Jeg håper gleden pluss litt energi kommer tilbake snart.  Det bruker ikke å gå så lang tid før jeg er oppe etter en ferdigstilt utstilling igjen som denne gangen. Og jeg liker det ikke.

Det er mange kunstnere som opplever en nedtur etter å ha ferdigstilt et arbeid, mener jeg å ha lest. Forfattere og billedkunstnere og andre. For egen del minner følelsene litt om de en kan få om en mister noe. Eller noen. Et eller annet som har vært intenst og har strukket seg over tid. Plutselig er det borte, og det er ikke bare å plukke noe nytt ut av lufta som skal erstatte det.

Vi opplever alle at noe blir borte for oss gjennom et liv. Det kan være materielle ting, ting som har affeksjonsverdi eller gir oss status, eller dødsfall. Og vi kan for eksempel ende opp med kjærlighetssorg. Og den skal en ta på alvor. For heller ikke ved slike følelser går det å plukke en annen følelse ut av lufta som skal erstatte den. T T T, ting tar tid. Og for enkelte kan den tiden være krevende å komme igjennom.

Fordi ting tar tid, er det lett for de som står rundt den med svartsinn å bli utålmodige. Og kanskje begynne å pushe litt.  Komme med all verdens forslag om hva som bør gjøres. For eksempel si at en må ta seg sammen. Men hadde det vært så enkelt hadde det jo ikke vært et problem. Her kan du lese litt om depresjon, og hvordan forholde seg til det.

Og dette var dagens statusrapport. Tid for frokost og en dusj, og så får jeg ta meg en tur på atelieret. Kanskje det er akkurat i dag det oppstår et bånd mellom lerretet og meg selv igjen. Alternativt er det jo ikke dumt å bare prate litt med folk.

Dagens bilde har tittelen "Regresjon".

Ha en fin dag.

Bjørn





mandag 25. august 2014

Verdier, kaker og kjendiser.



Gårsdagens glutenfrie donut-seanse gikk over all forventning. Bakingen gikk greit, og fråtsingen etterpå likeså. I tillegg til det kjæresten og jeg hadde bakt og kjøpt, dukket min eldste datter opp med ei hjemmelaget kake også. Så det ble nok å velge i mellom, og medførte absolutt et høyt nok sukkerinntak. Samtidig var dette også første gang jeg frityrstekte noe som er laget med glutenfritt mel, men det blir nok ikke siste.



Utover det ble bursdagsselskapet vi holdt for min eldste datter en koselig sammenkomst, slik bursdager skal være. Nå også akkopagnert av hissige barneskrik. Så lungene fungerer på den lille, ingen tvil om det. Det er ei sterk og sunn jente. Og langt fra ei lita og sart ei, som noen mødre visstnok har begynt å strekke seg etter å få, gjennom å spise for lite under svangerskapet. Med de konsekvenser det kan få for barnet.  Men skrikingen var én ting i går. En annen er alle minnene som dukket opp samtidig, fra da mine egne barn var små. Og det var stort sett de gode minnene jeg husket. Alt det nære. Og det er fint å tenke på at min datter, mannen og barnet, nå skal skape sine egne minner. Godt dokumentert av en real samling selfies.



Nå er det ikke kun små barn enkelte kvinner er opptatt av å få, noen er også opptatt av å bli så små som mulig selv. I hvert fall så tynne som mulig. Og i ”Skal vi danse” som startet opp igjen på lørdag, har de med både Fotballfrue og Nadya Khamitskaya, to som i hvert fall jeg opplever sender ut veldig feil signal i forhold til kropp. En ting er å være tynn, noe helt annet er det å idealisere det.  For det er mange som sliter med mat og med kroppsbildet, og jeg skjønner ikke helt poenget med å profilere kjendiser som står for ting vi ikke bør forsøke å leve opp til i det hele tatt. Vi er da ikke så i beit for kjendiser, enten det nå er A, B eller C? Fotballfrue sender vel ut mye annet jeg kunne stilt spørsmålstegn ved i tillegg til signaler som kan være med på å fremme kroppshysteri, men det skal jeg ikke ta her og nå. 

For programmet "Skal vi danse" i seg selv, opplevde jeg det i tillegg til det nevnte, også som en ekstra nedtur at de hadde skiftet ut mesteparten av dommerpanelet, hadde dradd inn Didrik Solli-Tangen som programleder og at den lille solstrålen Elena Bokoreva Wiulsrud ikke var med lenger. Så det spørs om ”Skal vi danse” for min del blir førstevalget denne høsten.

Men i høst er i høst, og i dag er i dag, og mine antipatier og kritiske syn på små og store kjendiser er rimelig uinteressante for folk flest, så jeg lar tv og det kjendisene bevisst eller ubevisst formidler ligge nå. En ny uke har startet. Og kjæresten er allerede på vei til forelesning på universitetet. Hun har begynt å studere igjen etter mange års pause, og tar et årsstudium i psykologi. I dette studiet er det slik jeg har oppfattet det også innbakt en filosofidel, og Beate har også valgt en studieform som kalles Seminarmodellen.  Så i dag blir det ikke kun forelesning, i ettermiddag blir det i tillegg seminar på henne. Og litt mer morsomt for oss enn for deg, er at foreleser på seminaret er samme mannen som ledet et "hverdagsfilosofikurs" vi tok for et par år tilbake.  Så verden er ikke alltid så stor.

Jeg vet ikke hvor stor verden din er. Om den oppleves som begrenset eller uten grenser. Om den er et dansegulv eller et bur, et sted for utvikling eller et sted for stillstand og forsvar av etablerte sannheter og levemønstre. Jeg vet heller ikke hvordan dagen din tegner til å bli. Om du er lykkelig eller ulykkelig, om du sliter eller ting går på skinner. Om dagen dreier seg rundt mat, enten det er på en måte som gir glede eller problemer, om den dreier seg om å se på tv, eller om du har noe du føler gir mening å gå til. Men uansett så er ikke ting alltid så statisk som vi har lett for å tro. Fall forekommer fra både store og små høyder, men det er også mulig å reise seg. Søke mot noe nytt. Forsøke. Ikke gi opp. Det finnes alltid en eller annen mulighet en kan satse på, selv om en ikke kan ta eierskap over dem alle. Og livet er fylt opp med verdier det går an å ta en stilling til, enten verdiene er virkelige verdier, eller om de bare dreier seg rundt det vi kan oppdage på overflater, der det ligger og glitrer og forsøker å utgi seg for noe de kanskje ikke er i nærheten av å være. Så da gjelder det også for deg - du kan ta stilling.

Kjenner du noen, eller har du selv problemer med mat og kroppsbilde, kan en om en bor i Bergen eller omegn søke veiledning hos ROS.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Declare Independence










søndag 24. august 2014

Om en vil. Og forsøker.




Det er søndag, og det regner. Det er høst i lufta. Men det får nå stå sin prøve. Gode følelser gir det meg ikke akkurat at sommeren feller tårer på sitt siste, det skal innrømmes, men til gjengjeld skal vi feire bursdag i dag, så dette med været kommer nok i bakleksa uansett. Eldste datteren min har blitt 26 år gammel og det må markeres. Noe som gjør at vi alle får være sammen med familiens nye tilskudd igjen også. Du kan se henne på bildet over her. En blir trøtt av melk.

Bursdager krever mer enn melk, det krever kaker. Men i stedet for å bake min sedvanlige bløtkake, skal jeg denne gangen prøve meg på glutenfrie donuts. Til og med noen fylte. Noe som kan bli spennende, men forhåpentligvis vellykket. Og bløtkake ligger der som et sikkerhetsnett uansett, bare at denne gangen kommer den ikke fra undertegnedes hånd.

Å komme sammen når noen har bursdag er noe vi ikke gir så mye slakk på hos oss. Både Beate og jeg opplever det som viktig at slike dager blir behørig markert, og at det er vårt ansvar å sørge for det. Spesielt når det er ungene som har dag. Våre egne dager kan vi fra tid til annen ymte frampå at ikke er så nødvendige å markere, men det ender opp med et bursdagsselskap likevel. Med alt for mye kaker som ingen helt vet hvem som skal spise opp i dagene etter. Fremdeles har vi ikke helt lært dette med begrensningens kunst.  På den annen side er ikke alt ment å være kunst.  Fråtseri holder i blant lenge som merkbart uttrykk.

Ikke alle skal feire noe i dag. Noen familier skal i stedet utholde overgrep de har blitt utsatt for. Det kan være overgrep som fant sted i hjemmet, eller utenfor hjemmet. I nabolaget der kjæresten min bor, ble en liten pike for ikke mange dager siden antastet av en mann. Sånt er forferdelig trist. Og veldig ubehagelig. Også for dem som ser det fra utsiden. Spesielt når det blir så nært som dette. For ikke lenge siden ble en ung jente som var ute og jogget også angrepet, men på en annen side av byen. Om disse mennene vet hva de utsetter jentene de angriper for av belastninger og traumer, tror jeg er en selvfølge. Det skal mye til i dagens samfunn for ikke å ha fått med seg litt av slike ting. Likevel gjør de det de gjør. Slik menn som banker og mishandler konene sine eller barna også gjør. Med alle de konsekvensene det kan føre til.  Noen får hele livet sitt ødelagt. Eller i det minste et liv som preges sterkt av det.  Slik mitt liv har blitt preget.




Bor du i Bergen og lever under slike forhold, så har Hieronimus selvhjelpsgrupper som kanskje kan hjelpe deg til å finne en vei ut. Om ikke for egen del, så i hvert fall for barnas del.  Husk, barna kan ikke velge selv. Det er foreldrene som velger. Og ikke bare en av dem. Om barn blir utsatt for overgrep eller omsorgssvikt er ingen voksen som beskuer det totalt maktesløs. Det være seg mor, far, slektninger, bekjente eller naboer. Alle har et ansvar, og alle har en mulighet. Og det gjelder ikke kun der det finnes en mann som slår, det gjelder også der en mor svikter sin oppgave.

Av andre nyheter en kan finne i disse dagene, merket jeg meg denne. Her er det snakk om å genmodifisere mygg slik at hanner vil drepe sitt eget avkom.  Og det kan jo bli spennende, spesielt om det funker. Men noen konsekvenser en ikke forutså vil det nok også komme. Slik for eksempel innføringen av kaniner i Australia en gang fikk sine konsekvenser, selv om intensjonen var god. Og hva med alle fuglene som lever av mygg? Hva skal de spise? Donuts? Bier? Og om biene blir spist, hva skal så vi spise? For bier er vi avhengige av. Uten bier, ingen eplekake.

Å ville hjelpe naturen kan gi konsekvenser en ikke klarte å forutse. Men noen ganger er det nødvendig å hjelpe til litt likevel. Som i historien til André. Han er med i tv-serien "Født i feil kropp".  Selv fikk jeg ikke med meg første episode, men jeg kan jo forsøke å få med meg episode nummer to. Dette med identitet og psyke er spennende, synes jeg. Og jeg var inne på temaet transkjønnethet i min siste utstilling, ”Innerst”. En utstilling som besto av seks tablåer, seks menneskeskjebner, hvor hvert tablå ble fulgt av en liten historie. Historien om transseksualitet kalte jeg I'm The Outcast" ”. En liten video fra utstillingen kan du se her.




Og da har vel dagens blogg blitt lang nok, og jeg selv får få i meg litt frokost. Mat må til. Helst regelmessig. Uten regelmessige måltider blir jeg rimelig shaky etter hvert. Blodsukkeret raser og angst og uro stiger. Tålmodighet blir satt på prøve og små bagateller vokser fort utover sine egne bredder. Men noe i livet går det jo an å ha kontroll på, tross alt. Om en vil. Og forsøker.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Rise Like a Phoenix






  

onsdag 20. august 2014

Den våte, kalde flekken, og andre scenarioer.



For å la meg inspirere til å skrive noe, surfet jeg i dag raskt gjennom noen nyheter på nettet. Og nyheter finnes, selvfølgelig. Men om noen trenger meg til å skrive videre om dem er en annen sak.  For eksempel skrives det om en halshugging, som skal være utført av islamistiske IS opprørere i Irak. Og det er jo grusomt, slik krig alltid er. Folk drepes over hele linja. Av begge sider. Barn og voksne, kvinner og menn. Slik har det vært til alle tider. Gjerne med en religiøs begrunnelse i ryggen, som skal rettferdiggjøre grusomhetene og skjule at det handler om makt. Som for eksempel i Korstogene. Og uten at jeg skal ta stilling til det, så påberoper begge sider seg gjerne å ha retten på sin side. Selv om det å påberope seg noe ikke nødvendigvis automatisk gjør det som serveres mer spiselig.

På den andre siden av spekteret når det kommer til nyheter, ligger en artikkel om TV2 sin satsing i høst. Illustrert ved hjelp av litt pene damer, og en beskrivelse av kjolene deres. At det skrives en forklaring på hvordan en kjole ser ut ved siden av selve bildet, er et valg andre enn meg bør være stolt av. Selv går jeg ikke videre på den. Fotballfruens debut som programleder er heller ikke så interessant at jeg vil mene spesielt mye om det.

Innimellom alt som finnes av gode og dårlige og uinteressante nyheter, ligger det selvfølgelig også reklame. Enten det er på nett eller tv, reklamen følger med.  Men for meg personlig er det rimelig uinteressant hvor mange rynker jeg kan minimere eller fjerne ved hjelp av liposomer, eselballesvette, eller spytt fra lamaer som har beitet kun på en plante som er utrydningstruet og pleiet av jomfruer. Det er langt mer interessant hvor mange rynker som vil bli mindre, eventuelt forsvinne. Men ingen løfter gis på det området. Kan og vil er to forskjellige ting. Så i stedet for å love noe, blir du fortalt at du kan bli opptil så mange prosent bedre i magen ved å abonnere på ei pille som skal være gratis første måneden, du kan vinne opptil så mange kroner på et nettkasino om du bare spiller bort et par tusen først, eller miste opptil så mange kilo i løpet av ei uke ved hjelp av en eller annen kur. Og det er jo helt uinteressant, det sier ingenting, men serveres likevel som noe vi bør satse på. Slik illusjoner på salg gjerne blir servert. Kjøp Jiff, og boligen din blir som et slott, mens ungene slutter å snørre, skrike, klage, gnåle, hyle og gnage deg i stykker, og i stedet sitter pent ved bordet og bare smiler hele tiden, mens de tegner bilder av lykkelige familier med en sol i ene hjørnet og alle verdens farger spredd utover med sjenerøs hånd. Uten at noen bruker tusj på veggen selvfølgelig, men skulle så være, så fjerner mor det raskt og effektivt før hun får badet til å skinne.  For ikke å snakke om sexslivet ditt. Jiff gir deg jo et hav av tid og overskudd til andre ting enn å vaske, så til og med far begynner å smile etter å ha tatt fredagsrengjøring i løpet av noen minutter, og uten en gang å ødelegge pressen i buksa. Så verken han eller mor er slitne når kvelden kommer. De er bare lykkelige og rene og pene hele tiden.

Her på Vannlandet gis ingen løfter. Du blir ikke lovt noe som helst. Og absolutt ikke at livet ditt blir opptil så mye bedre, eller du opptil så mange kilo lettere, og alle rundt deg lykkeligere opp i mot en prosentsats på ca hundre. Vannlandet har ikke som mål å bygge opp under fantasier og illusjoner, eller lover deg et bedre sexliv - alternativt et i det hele tatt.  Men så selger jeg heller ikke noe, så jeg trenger ikke å henge løfter på det jeg skriver. Det er ikke meningen at du skal manipuleres til betale for noe som veldig ofte ikke helt holder hva det lover. Det får andre ta seg av. Noe de klarer på en utmerket måte. Som fører til at vi samler og samler og kjøper nytt og nytt og nytt, fordi det kanskje funker denne gangen. Og skulle det bli mye dritt rundt oss, kan vi jo samle alt det vi handlet som ikke funket og putte det i eksellente garderobe og oppbevaringsløsninger med esker og bokser og kurver og speilflater, og som du ikke behøver å betale for på lenge enda, vi gir selvfølgelig betalingsutsettelse. Og alt kan rengjøres og bli skinnende og kjempepent og rent med Jiff - nå enda bedre. Og Jiff fungerer på glassflater, den er jeg med på, men du blir ikke jevnt over et lykkeligere menneske av den. Selv om reklamen viser deg at du blir det. Så alt til sitt bruk.

Jeg er ikke ute etter pengene dine. Derfor har jeg heller ingen reklame på Vannlandet, slik en del bloggere velger å ha. Jeg har heller ingen planer om å slippe det til. Egentlig vet jeg ikke helt hva jeg er ute etter. Men om det finnes noe mål og mening bak en blogg som Vannlandet, så er den kanskje koblet til noe jeg kan kalle navigering. Et forsøk på å se både framover, bakover og rett ned, for å få en oversikt. For å se hvor jeg skal, må jeg se hvor jeg står og hvor jeg kom fra. Og slik er det for oss alle. For å bli kjent med oss selv må vi inn i oss selv, og våge å se hva som ligger der. Ikke kun det vi ønsker å se, men også det vi ikke ønsker å se, må vi gi oppmerksomhet. Og så må vi våge å kjenne på de følelsene som dukker opp i møtet med det. Så kanskje er dette og lignende innlegg mest ment som en påminnelse for både deg og meg. Vi blir ikke lykkeligere av å skjule det som ligger i oss, det vi tenker og føler. Selv om vi kan framstå som det, om alt vi viser er en overflate som stadig poleres av vårt livs Jiff. Men lykken kommer ikke i form av fortrengning eller kamuflering. Den kommer heller ikke i form av et elektrisk støt mot cellulittene, silikon i puppene, eller ei pille for å få en enda større penis som damene bare vil stå i kø for å hengi seg til, den kommer ikke ved hjelp av vidunderløsninger som i utgangspunktet ikke lover noe som helst, men som i stedet bare gir seg ut for å gjøre det, gjennom å ordlegge seg på en måte som kun handler om å manipulere deg til å dra kortet. Gjerne rikt motiverende ved hjelp av bilder som viser før og etter, men lite eller ingenting av det som ligger i mellom. Og i hvert fall ingenting om alle skuffelsene som venter på folk rundt i de tusen hjem. 

Mitt forrige innlegg ga jeg tittelen ”Lykkelige meg”. Så hva er lykke da? Hva er det som gjør deg lykkelig? Er det å shoppe eller gjøre rent? Er det et sexliv hvor ingen promper, ingen har kviser eller hår, alt er vakkert med riktig bakgrunnsmusikk og levende lys, orgasmene er som vulkanutbrudd fra en annen verden og står i kø tett som ettermiddagsrushet på fredagen, og du selv aldri ender opp på den kalde, våte flekken etterpå? Er det noe helt annet? Noe som handler om dem du bryr deg om, de du har rundt deg? Handler det om kommunikasjon, berøringer, smil, vennlighet, oppofrelse, synlighet, støtte, sjenerøsitet, eller handler det om noe som ikke er avhengig av andre i det hele tatt? Noe som er bare ditt? Som for eksempel et hopp i fallskjerm? Et karrierejump? Eller en ferie alene i Thailand? En feit konto som ingen vet noe om? Eller ny bil som bare du får kjøre? Ligger drømmen i å få være en av dem med med vakre kjoler, broilermuskler, fine frisyrer, og om å få posere på en rød løper? Og hva er så det å være U-lykkelig? Kan dét kobles til rynker, oppvaskmidler, treg avføring, feil bil, eller folk som er rundt deg/ikke rundt deg? Hva er din aller største sorg? Og hva er du reddest for å miste?

Jeg tror lykken kan være så mangt. Kanskje er det en blanding av mange ting, som former en helhet. Og i en helhet gis det rom også for det som ikke er perfekt. Som den kalde, våte flekken. Kanskje til og med sorg. Men jeg tror samtidig at jeg for egen del i blant kan forveksle lykke med noe som kunne fått en mer konkret betegnelse. For eksempel Beherskelse. Å beherske noe kan gjøre meg lykkelig, føler jeg. Men jeg kan når jeg behersker noe samtidig bli så høy på meg selv at det også grenser opp mot selvgodhet. Er selvgodhet lykke, for følelsen kan jo kjennes ut som å være kongen på haugen? Eller er selvgodhet noe som er avhengig av å være på bekostning av noen, hvor den andre er helt nødvendig for å definere deg selv og det du bruker for å heve deg over den andre, og derfor i behov av noe helt annet enn Lykke som beskrivende ord? Er lykken å kunne trykke noen ned, klart og tydelig, som i å hovere? Er det lykke i å trykke noen ned, men å slippe unna med det, fordi det er forkledd? Er det lykke i å bli sett opp til? Er lykken å gi, er den å få, er den å være bedre enn alle andre, eie mer, eller å ha mye mer å lide for enn alle andre? Kan lidelse gi noe som minner om lykke? Hva om lidelse har blitt koblet til identiteten din?  Vil en da kunne bli lykkelig uten den? Eller vil en gjennom å gi slipp på den bli kun Ingenting, et tomt skall uten noen misjon lenger, på full fart mot rynker og forfall, hvor ingen kremer eller vaskemidler eller drømmer lenger fungerer som illusjonsgivende næring? Som i et hus alle forlot? 

Bildet som følger dagen blogg viser den spede begynnelsen på maleriet jeg holder på med for tiden. Det er 100x120cm stort, og har arbeidstittelen ”Stigmata”.

Ha en fin dag.

Bjørn






mandag 18. august 2014

Lykkelige meg.




I dag var det kjøligere inne enn vanlig da jeg sto opp. Og ute viste det under ti. Så nå er det på med varmekablene på badet igjen. De har vært slått av i sommer. Ei krone her og ei krone der.

I går kveld var vi og besøkte min eldste datter og barnebarnet, og det ble veldig koselig. Bildet viser bonusdatteren min sammen med den nyfødte. Selv satt jeg også og holdt den lille en stund, men det var det ingen som tok bilde av. Det var kanskje like greit. En kan si mye om meg, men det fotogene er kanskje ikke en av tingene det bør ropes høyest om.

Da jeg kom hjem fra besøket hos datteren min, lagde jeg meg noe lettvint indiskinspirert. Og det smakte faktisk så godt at jeg ble nesten salig av lykke, så her får du en link til oppskriften. En kan sikkert tilsette noe hot også, for eksempel Chilipasta eller Garam masala. Det gjør jeg nok neste gang, og i hvert fall om jeg skal servere kjæresten også. For hun liker mat som er virkelig hot. Denne gangen fulgte jeg oppskriften, og det var ganske mildt, men det kan jeg leve med. Heldigvis lagde jeg nok til fire dager. De tre resterende porsjonene fryste jeg, for i dag skal jeg lage Torsk i Karry. Og jeg gleder meg til det også. Ahhh, hjemmelaget mat er godt. Mens jeg hadde lungebetennelse var det ingenting som smakte. Ikke en gang sjokolade, hallo! Men nå smaker det igjen. Spesielt om natten. Lykkelige meg.

I dag startet skolene opp etter ferien, og bonusdatter måtte møte, selv om det er streik. Hvis ikke kunne hun miste plassen. Bonussønnen slapp. Mens min yngste datter er i full gang ved universitetet i Kristiansand, og kjæresten min akkurat nå sitter på en forelesning ved universitet her i Bergen. I det store utlandet har de visst også startet opp. Og ei jente ble sendt hjem for at håret var for rødt. Ikke verst. Idioti ser ikke ut til å ha en ende. Her i landet ville dette neppe skjedd, men at det finnes maktstrukturer som tar seg selv litt vel høytidelig her også, er noe Lammelåret har tittet nærmere på i bloggen sin.

Utover dette har jeg ikke så mye på hjertet i dag. Jeg hadde noe helt fantastisk klokt å skrive på beddingen da jeg sto opp, men har glemt hva det var. Sånn er det med tanker, de er lett å glemme. Med kroppen er det ofte annerledes. Lungebetennelsen er som sagt over, men heldigvis fikk jeg en kraftig kink i ryggen for to dager siden, så nå halter jeg i vinkel og knasker smertestillende. Det er godt ting ikke blir altfor bra helt plutselig, det er fort gjort å bli bortskjemt. Men nå skal jeg ha meg en kaffe til, såpass får jeg tåle.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Playing for change




søndag 17. august 2014

Nå er det du som har penslene.




I går la jeg meg sent, så det ble langt på dag før jeg sto opp igjen i dag. Slik er det i blant. I går skyldtes det at kjæresten var på legevakten med en av arvingene, og ble sittende der i nærmere seks timer. Min oppgave i løpet av kvelden strakk seg til å kjøre og hente, og sitte hjemme og vente. Så høyreregjeringens store satsing på helse har nok ikke nådd grasrota enda. Og vil vel kanskje ikke gjøre det heller. I Bergen finnes det jo også private aktører som holder døgnåpne nå, så har du litt penger kan du unngå køene. Uten at jeg likevel skal uttale meg så skråsikkert om akkurat dette med priser. Et raskt søk på Volvat sin hjemmeside gjør meg ikke klokere i så henseende, utover at jeg kan lese at det er mulig å kjøpe et medlemskap, som koster deg kr. 1400 i året. Dette medlemskapet skal gi deg noen prosenter ved konsultasjon. Men skal prosenter ha noe for seg som agn, bør jo utgangspunktet ikke være småpenger for at regnestykket skal friste.

For meg virker det merkelig at en unge skal måtte sitte seks timer med smerter, før en lege kommer og sjekker, for så å konkludere i løpet av to minutter og løpe videre.  Det er noe som ikke stemmer i det der. Noe med respekt og det å bli ivaretatt. Så kanskje skattelette for dem med mye likevel ikke er stedet en regjering bør sette kursen mot. Kanskje det finnes felt hvor pengene kunne kommet bedre til nytte enn i lomma på dem som allerede har nok, og mer til. Og om det nå er slik at skattelette skal deles ut, så hadde det vært mer solidarisk å gi en felles sum i lette til alle, ikke regne ut i fra hva du allerede har, der den som har mest også får mest. For noen år siden fikk de med aller minst inntekt hjelp til strømregningen en vinter, siden den fløy skyhøyt.  Det ville jo vært på trynet om de med størst hus og inntekt i samme slengen hadde fått prosentvis samme hjelp til regningen. Men slikt snakkes ikke om når det kommer til skatt. Har du mye så skal du få mer. Halleluja, kamelen og nåløyet er for lengst glemt, så la oss bruke energien på å rense gatene for tiggere i stedet.

I dag skal jeg hilse på barnebarnet som kom til verden for en måned siden. Og det gleder jeg meg til. Snart kommer også høstens første bursdag hos oss, og så går det i ett med den sorten til nærmere sommeren igjen. Bursdager er fint. Selv om det kan være et ork å stelle i stand. Men det får nå stå sin prøve. Bursdager er å komme sammen, styrke bånd og se hverandre. Samtidig som vi gjør litt stas på den som har dagen sin. Noe som kan oppleves godt for den som feires, men også for dem som feirer. Så det å si at jeg trenger ikke noe, ikke feire meg, la oss gå det forbi i stillhet, blir på en måte å ta i fra sine nærmeste noe – det å gi – det å fortelle deg at du betyr noe for dem.

Å gi er ikke det dummeste en opplever. Det kan for mange være kjekt å få – jeg ser den - men det er også kjekt å gi bort. For eget vedkommende er jeg mer bekvem med å gi gaver enn å få.  Og grunnen til det strekker seg helt tilbake til barndommen, hvor det å vise takknemlighet var en oppgave det ofte ble umulig å leve opp til. Det er grenser for hvor glad en kan bli for noe en aldri ønsket seg. Og hos meg var det slik at jeg sjelden fikk noe jeg ønsket meg, og jeg var sjelden glad nok for det. Noe som medførte at jeg ble utsatt for både raseri og spydstikk, der det lå an til å blø mest. Var jeg ikke glad nok, ble det pekt på med fingre mektigere enn alle tiders skam, og jeg ble klemt flat under vekten av nedverdigelsens klamme fot. Alt akkompagnert til en brølende eller spydig stemme som fortalte meg for et forferdelig menneske jeg var. At jeg manglet alt som kunne minne om følelser og at jeg var ingenting verdt. Så gaver har jeg hatt problemer med i alle år, og sliter til tider enda med å ta i mot noe.  Ikke fordi det jeg får ikke er bra nok, langt der i fra, men fordi jeg selv ikke er bra nok. Til gjengjeld har jeg blitt en racer på å bake bløtkake, og det er jo noe det også. En søker egenverdi der en finner den. Til og med i illusjonene. Kaka er tross alt rimelig middelmådig.

Jeg vet ikke hvordan det er med deg. Om hvordan du føler i forhold til det å gi eller å ta i mot. Men om det medfører utfordringer så er det en grunn til utfordringene. De poppet ikke opp av seg selv. De kom fra et sted. Og dette stedet er ikke nødvendigvis i deg. Det kan like gjerne ha kommet utenfra. Så husk på det, om noe begynner å kludre seg til i deg en dag da du eller en annen skal feires. Noe eller noen satte det i gang. Mens du, du kom til verden som et blankt lerret. Et lerret som noen satte spor på. Men i går var i går og i dag er i dag. Og nå er det du som har ansvar. Nå er det du som har overtatt penslene. 

Dagens bilde er tatt av min yngste datter.


Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Everybody Knows



lørdag 16. august 2014

Snegler, og kviser i ræva på Tiden.





I dag er det siste dagen med antibiotika. Det betyr at en periode er over. Noe de fleste perioder ender opp med å bli. Det være seg raskt, eller etter lang tid. Pusteproblemperioden min tok et par, tre uker, men lungene mine ser nå ut til å være på bedringens vei, og jeg peser her og nå bare litt mer enn en gjennomsnittlig blotter.  Det vil si at noe går mot slutten, mens noe annet er i startgropa.

Dagen i dag skal ikke brukes til så mye. Bloggskriving og litt helgehandel blir nok de største, selvstendige inngrepene i tiden denne lørdagen gir til disposisjon. Resten av tiden ender antagelig opp med å bli spist opp av tv og sulling, og litt tid sammen med kjæresten. Hva jeg skal kjøpe på butikken vet jeg ikke helt enda, men jeg finner nok ut av det. Mat må en jo ha, om en skal ivareta mageflesket.

En ting jeg har lyst til denne helgen er ellers å besøke barnebarnet, datteren min og barnefaren. Jeg har måttet holde meg unna grunnet lungebetennelsen, men nå tror jeg det må gå greit med litt sosialisering. Ungene til kjæresten min har enda ikke fått hilse på den lille, siden de var på ferie da hun kom til verden, men de er jo bonustante og onkel, så det er kanskje på tide å stikke bortom nå så de også blir introdusert for vårt nye familiemedlem.

Å ta initiativet til et besøk er en grei ting, synes jeg. Og både Beate og jeg er veldig klare på at det er vi som skal være limet som trekker oss alle sammen. Vi kan ikke sitte hjemme og bare forvente at de unge drar oss med og inn i livene deres. Vi må gjøre noe selv. Vi har et ansvar. Gjennom for eksempel å lage til litt søndagsmiddager og slikt. Bare så vi får litt tid sammen. Det trenger ikke å være så formelt eller de store greiene. Foreløpig er det kun mine unger som har flyttet for seg selv, men om ikke mange årene følger Beates etter. Og da sitter vi der da, om vi ikke tar litt ansvar. For ikke alt er barnas ansvar. Og ikke alt går seg til av seg selv.

Til vanlig er det jeg som står for det å legge opp til fellesmiddager, og det skyldes nok mye at det jeg som lager maten. Mens vi spiser hos Beate, siden hun har størst plass. Sånn har det blitt hos oss, og det er greit. Men det siste året har jeg vært dårlig til å følge opp. Overskuddet har ikke vært så stort hele tiden, og jeg har utsatt ting. Nå er det på tide med en forandring igjen, føler jeg. Tiden bare går, og jeg kjenner på at jeg vil være med som noe mer enn ei kvise i ræva på den.

For et par uker siden var min yngste datter hjemme en ukes tid i forbindelse med søsterens fødsel, og jeg kjente at det var godt.  Så jeg tror jeg vil ha mer, uten å måtte vente altfor lenge. Og i mer ligger ikke kun retten til å velge selv eller til å kreve, men også i forpliktelsene og i det å investere.  For det handler om investeringer. Jeg får forsøke å få henne hjem en tur i høstferien.

Noen ganger gir investeringen umiddelbar gevinst, andre ganger kommer gevinsten over tid. Men lite kommer av seg selv. Det meste må pleies og dyrkes fram. Sukkererter er godt. Men de blir ikke store og søte om de ikke får vann og næring. Og da er vi kommet fram til kjepphesten min – valg. Vi kan velge. Selv om et hvert valg gjerne har både en potensiell kostnad og en gevinst bakt inn i seg, så er det noe en må leve med. Ikke alt er alltid forutsigbart til ned på detaljnivå, ikke alt går alltid slik vi vil, men vi kan velge å forsøke noe av det som ligger klart til å plukkes. Og et bra utgangspunkt er å snakke sammen. Å sette ord på ting gjør dem synlige. Og å gjøre noe synlig handler også om hva en kan bringe til torgs selv, litt om hva en vil, og hva en er villig til selv, og ikke bare om å kreve.  Du kan ikke kreve noe av sukkerertene, men du kan legge ting til rette for dem. Så får en bare ta kampen mot sneglene om og hvis de skulle komme. Noe de gjerne gjør. Sneglene er bildet på vårt livs langsomt gnagende kjever. De er horden som eter opp tiden vår. De er kampen som aldri slutter. En dag er de der bare. Og så blir det litt opp til oss selv hvor mange av dem som skal få lov til å bli, eventuelt om vi gir dem alle frie tøyler, dropper sukkerertene og kjøper en pose chips i stedet.

Dagen begynner å dra seg utpå. Mens jeg har skrevet har jeg samtidig gjort en avtale med datteren min angående morgendagen. Det er på tide med litt frokost. I minst et par år har den bestått av en kopp kaffe og ei skive med jordbærsyltetøy, og den har vært første post på dagens timeplan. Men mens jeg var syk, la jeg om rutinene litt. Og startet kun med varm solbærsaft med en påfølgende kopp kaffe.  Deretter ble det havregryn med banan, litt lenger utpå. Så slik blir det i dag også. Jeg synes den lille forandringen har fungert ypperlig. Noe små forandringer i blant gjør.

Dagens bilde er fra utstillingen synlig/usynlig, som jeg viste i 2011.

Ha en fin dag.

Bjørn



torsdag 14. august 2014

For deg. Og for oss.




Ny dag. Og sola skinner på sitt mest flørtende over Bergen. Gårsdagens lappe-happening ble godt mottatt, og vi fikk en fin liten stund sammen, hvor vi blant annet fikk pratet litt om alt som skjer for tiden. For det er mye som er i forandring denne sensommer i år, med nye skoler og nye planer for alle unntatt meg. Jeg henger bare sprellende etter, og gliser fra øre til øre over hvor godt kjæresten min ser ut til å trives for tiden. Det får henne til å gløde av energi, og jeg kjenner på noe som minner mistenkelig om forelskelse når jeg ser på henne, og hun forteller om alt hun tenker og alt som skjer. Det virker som om tankene springer både hit og dit, som småkåte kalver på vårbeite inne i hodet hennes, mens de hun klarer å fange slynger hun ut av munnen og øynene som fra et overflødighetshorn, og de stanger meg rett i hjertet.  Moro.

Lungebetennelsen er nå tydelig på tilbakegang. Og selv om jeg nok kommer til å være litt redusert en stund enda, så føles det godt å merke at ting går rette veien. I går kveld var første kvelden på lenge at jeg hadde litt overskudd. Selv om det ikke var så mye. Jeg var rimelig kake etter lappeseansen.

Det meste i livet går litt opp og ned. Vi opplever alle fine dager og vi opplever alle mer slitsomme dager. Og noen opplever i blant at livet blir veldig tungt og mørkt, og de ender kanskje opp med å stille spørsmålet om det vil fortsette å være slik for bestandig.  Men det vil det ikke. De som stiller dette spørsmålet har bare glemt de gode minnene og de gode opplevelsene de likevel bærer med seg. For veldig ofte handler et slikt spørsmål om at en har en depresjon.  Og depresjonen legger seg som et tungt teppe over alt som er godt, alt det som er til å spise frydefullt med fingrene eller smile helt fram til regnbuer.  Men akkurat som lungebetennelser går depresjoner over. Enten du har en type som er tilbakevendende eller opplever den for første gang, så vil den gå over. Og det er det viktig å minne seg selv på. All erfaring vi har tilsier at livet ikke er statisk. Ingen av oss har stått stille på ett lite sted og følt akkurat det samme hele livet. Det har vært en bevegelse. Som en bølge. Og greia med bølger er at de har topper og daler. De kan komme i form av myke dønninger, eller de kan komme som brottsjø. De kan komme som en berg og dalbane som får oss til å hyle av fryd, eller som skummende hvite fjell som kaster seg over oss og drar oss under. Men vi popper opp igjen. Og så legger været seg, og vi finner igjen fast grunn under føttene.

I dag er planen å skifte litt vann på et par av akvariene mine. De har fått litt for lite omsorg denne tiden hvor jeg ikke har vært i form. Jeg kommer ikke til å orke å ta alle, men om jeg bruker litt tid vil jeg orke å ta litt. Og litt er gjerne bedre enn ingenting. Så kan jeg ta litt mer i morgen, til jobben er gjort. Kanskje må jeg til og med bruke tre eller fire dager på å komme gjennom jobben. For ikke alle jobber gjør seg fort eller lett.

Fiskene er helt avhengige av meg. Uten meg får de ikke reint vann eller mat. Når det gjelder meg selv, så er jeg også avhengig av meg. Skal jeg komme meg et steg videre fram, må jeg sette den ene foten framfor den andre. Og noen ganger kan det å løfte foten kreve veldig mye. Mens det er veldig lett å se den lange veien framfor seg, og hva det vil koste å gå den. Men vi trenger ikke å gå alle skrittene med en gang. Vi trenger ikke å løfte alle våre kommende dager i hendene og kjenne vekten tynge. Vi kan kjenne hvordan det oppleves å løfte foten, og så sette den ett skritt fram. Ikke mer enn det. I blant er det absolutt nok i seg selv for et menneske å kjenne på. 

Hva foten symboliserer kan være så mangt. Det kan være å begynne på et nytt studium, det kan være å steke noen lapper en kveld, gå seg en tur, eller bare snakke med noen. Fortelle hvordan en har det. Hva en tenker og hva en føler. Dele. Å dele er ikke det aller dummeste en gjør. For når du deler det du tenker og føler, så setter du ord på ting. Og når du setter ord på ting hører du din egen stemme. Samtidig hører og ser noen andre deg, og kan gi deg tilbakemeldinger på tankene dine og følelsene dine.  Tilbakemeldingene blir kanskje ikke alltid slik du ville ønsket dem, men de er likevel noe. Og langt mer enn stillhet. Det er i berøringen av et annet menneske vi blir til, sa Kirkegaard eller hvem det nå var. Og det er noe i det. Jeg vet jeg har nevnt det før, men det er verdt å si igjen.

Berøring er så mangt. Berøring er møtet med et blikk fra ei desillusjonert kassadame når du betaler varene dine på Rema. Det er en liten hilsen fra en sjåfør i en bil du slipper fram før deg.  Det er barna dine som hater og elsker deg alt etter dagens humør, og det er møtet med alle andre du har rundt deg. En kjærest, en venn, en søster eller en kollega. Berøringer gjør vondt og berøringer gjør godt. Berøringer er å være. Berøring er også en liten blogg som Vannlandet. Den er kanskje ikke så stor, men den er der. Og du kan speile deg i den. Du kan lete mellom ordene i håp om å finne bekreftelse på at ingenting er av verdi, eller du kan bruke dem til å søke etter håpene dine, styrken din, viljen din, kraften. For det ligger der, inne i deg. Ingenting er borte, selv ikke om dagen starter med regn eller dype bølgedaler.  Sammen med alt det fine og fargerike og skjøre finnes det inni deg. Alt sammen er der. For deg. Og for oss.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link: All is Full of Love



onsdag 13. august 2014

En liten øy i hverdagen







Om en går inn på nyhetene i disse dager, er det vanskelig å ikke få med seg det som står om Robin Williams. Etter hva det skrives tok han livet av seg. Vanligvis skrives det ikke så mye om selvmord når de dukker opp, men kjendiser er jo gjerne i en særstilling, og mangler noen rettigheter når det kommer til det private, som vi andre kan skjule mye bak.

Jeg skal ikke skrive så mye om dette. Men å kalle det feigt, som mange gjør når et menneske ikke orker mer, blir på en måte litt lettvint, opplever jeg. En skal ikke alltid uttale seg så skråsikkert før en har trådd skoene til den en uttaler seg om.

Men over til noe hyggeligere. Pusten min bedres langsomt etter lungebetennelsen jeg fikk. Så i kveld tenker jeg å stikke bort til kjæresten og ungene hennes og steke noen lapper. Jepp, trangen til lapper - eller sveler - dukket opp i går kveld, men jeg hadde verken ork eller ingrediensene for hånden. 

Å lage lapper er ingen stor greie. Selvmordet til Robin Williams får langt mer oppmerksomhet. Men jeg tenker at livet vårt ikke er det vi leser på nyhetene. De er ikke krigsstypene om mulige terrorangrep, ebola eller opptrapping av den kalde krigen. Livet vårt er her hvor vi står og sitter, det foregår tett på våre nærmeste, og hverdagen vår. Livet vårt er de små tingene. Berøringene. En klem. Et smil i forbifarten. Og også alt det som på sin måte gjør vondt. Men selv om de små tingene hver for seg ikke tar så stor plass, ruver de om en legger dem sammen. Noen ganger ruver de som en mur som kan true med å falle over oss, andre ganger gir de ly for vind og storm.
        
Det er fort gjort å glemme de små tingene en selv kan gjøre for å fargelegge den hverdagen en lever. Ofte blir fokus satt på hva den eller de andre i en relasjon gjør eller ikke gjør. Selv er en gjerne opptatt, har ikke energi, mener det er en annens tur til å gjøre noe, eller finner andre unnskyldninger for å gjøre minst mulig. Tv er jo der, og ungene sitter på dataen eller er sammen med vennene. Alle med sitt. Så hvorfor ikke lage noen lapper til kvelds. Og sette av et kvarter før leggetid til å spise litt sammen, uten at tv står på. Det trenger ikke en gang å være lapper. Det kan være rundstykker. Eller oppskårede grønnsaker en kan dyppe i noe dipp. Kanskje et lite glass vin om du eller dere ikke er sammen med barn. Det er bare å velge fra øverste hylle. Greia er å bryte det sedvanlige og se hva som skjer da. Kanskje skjer det noe fint.           
                                                            
Selv er jeg ikke så flink til slike spontane inngrep i rutiner og sedvane. Men det trenger jeg jo ikke å påberope meg, jeg kan gjøre det likevel, nå som tanken har fått festet seg. Kanskje det vil gi meg noe, og resten av vår lille familie også, uten at jeg likevel skrur forventningene skyhøyt. Hallo, vi snakker lapper, ikke lottogevinst eller ny pc. Men det skal ikke alltid så mye til. Og kjæresten min begynte på universitetet i går og skulle på to forelesninger i dag, så hun er nok ganske sliten i kveld. Kanskje er det kjekt for henne å få oppleve en liten familieting før leggetid også. Kunne lene seg litt tilbake, uten å måtte ta ansvaret for alt selv. Få et lite friminutt. Og slik er det hos deg også. Uansett hva du driver med til daglig, om du bor alene eller sammen med noen. Det går an å steke seg noen lapper, tenne et lite lys, og ikke være gjerrig på syltetøyet eller rømmen eller osten. Ikke fordi du må, men fordi du fortjener det, som de sier i reklamen. En liten øy i hverdagen til bare deg selv, eller til deg selv og noen du er glad i.                          
   
En oppskrift på lapper finner du her, men det finnes mange andre også. 
             
Ha en fin dag.       
  
Bjørn      
                                                                                                        
Dagens link:  Lullaby for Grown-ups





tirsdag 12. august 2014

Hjem




Alt har sin tid, og nå er det tid for noe nytt. I dag skal jeg legge ut noe på Vannlandet som ikke er skrevet av meg selv, men av Trine Osland. En dame jeg ble kjent med for noen år siden. Da jeg leste dette diktet, opplevde jeg det som veldig nakent og ærlig, uten krimskrams eller pretensiøse anslag. Alt er tatt ned til hva det handler om for henne. Og kanskje for oss andre også.

Arbeidet på bildet kommer også fra Trines hånd, og både dikt og bilde er lagt ut i forståelse med henne.

***


Hjem til hjertet mitt

Det er vondt i hjertet mitt
For hjertet er lei seg
Det hadde så mye å gi
meg jeg
jeg visste det ikke
Tankene mine visste det ikke
De var så opptatt med å velge riktig

For om de valgte riktig
Og gjorde riktig
Og hadde den riktige kontrollen
Da tenkte de at det vonde i hjertet ville forsvinne
Men det gjorde det ikke
Da tenkte tankene at de hadde valgt feil

Og jeg 
jeg trodde på tankene
Og jeg 
jeg trodde jeg var tankene
Og jeg 
jeg trodde jeg hadde valgt feil
Og jeg
jeg trodde jeg var feil

Og jeg trodde at de andre trodde jeg var feil
Og jeg tenkte at jeg lengtet etter kjærlighet

Jeg lengtet så inderlig etter kjærlighet
At jeg var villig til å ikke være meg
for å døyve smerten i hjertet

Hjertet som hadde så vondt 
Av all den innestengte kjærligheten
Kjærligheten inni meg
Kjærligheten som ingen andre kunne gi
for den var jo der hele tiden

Og jeg 
Jeg var sammenkrøpet av smerte
Og jeg
Jeg ble lei meg 
når ingen kunne elske meg
Og jeg
jeg ble sint
når de ikke kunne gi meg lindring 
Og jeg
jeg ble skamfull
når jeg tenkte sinte og bitre tanker
Og jeg 
Jeg ble skyldig og syndig

For jeg 
Trodde på tankene
Som trodde de trengte kjærlighet
Og jeg 
trodde jeg var tankene
som trodde jeg trengte kjærlighet
For å døyve smerten fra hjertet

Hjertet som hadde så mye å gi
Hjertet som forsøkte å rope ut sin sorg
over alt det ikke fikk dele med meg
fordi jeg alltid var et annet sted 
på leting etter kjærlighet

Jeg visste det ikke
for jeg trodde på tankene
Som leitet etter feil
De som aldri var der jeg var
Men et annet sted 
for å finne lindring

Men nå vil jeg hjem
Jeg vil hjem til hjertet mitt
Jeg vil være her hvor hjertet mitt er
Jeg vil slippe tankene fri
Jeg vil la dem fly avgårde
til friheten 
Og jeg vil sove her i hjertets kjærlighet
For jeg er hjemme nå
Her jeg alltid var
Og alltid har vært
For alt det andre var jo bare tanker....

***

Ha en fin dag.

Bjørn



mandag 11. august 2014

Drømmer og virkelighet.




Noen av dere som har tittet innom Vannlandet mer enn en gang, har kanskje fått med dere at jeg driver med akvarier på fritiden. Kanskje også at jeg i noen av akvariene har Bie-reker. I natt drømte jeg at det kom en liten fugl uten vinger og spiste rekene. Etter masse strev og stress fikk jeg fanget fuglen i en håv. Men plutselig var det kommet en større vingeløs fugl inn i håven også, og den forsøkte å svelge den mindre. Da våknet jeg, etter først å ha rukket å tenke:

Hva gjør jeg nå?

Jeg klarer ikke å få noe fornuftig ut av denne drømmen. Selv om en i blant jo kan finne noe som gir en forståelse eller et spørsmål å forholde seg til i det en drømmer. Men det handler vel mer om at vi tilpasser drømmene til våre tanker, følelser og livet vi lever, enn at drømmene kommer med et skjult budskap. Slik forholder i hvert fall jeg meg til det.

Med et slikt utgangspunkt, så virker det for meg som klokere å se på livet sitt enn drømmene sine, om en for eksempel leter etter mål og mening.  For mål og mening ønsker vi jo gjerne å få oppleve fra tid til annen, selv om mesteparten av tiden kanskje går med til å få unna daglige gjøremål og å fantasere om ting som glitrer. Alternativt drømme om en form for smertefrihet. Det kommer an på hvordan en har det, hva som stjeler fokus i de små øyeblikk vi kan tillate oss å tenke på det vi til vanlig ikke helt våger. Uansett går mye tid med til å planlegge, gjøre ting automatisk, og til å gjenta ting. Tanker og handlinger. Uten at vi reflekterer spesielt mye over hva vi gjør, for vi har jo gjort det så ofte før og skal gjøre det i morgen. Derfor kan det være godt at vi for eksempel ikke trenger så mye tankevirksomhet for å vaske opp, eller kjøre bil der du kjører til daglig, men i stedet kobler inn autopiloten, og har tankene et helt annet sted mens vi holder på. Lar dem få sveve litt fritt. Og følelsene også. Som i et lite friminutt.

Om vi har dagene fylt opp med masse gjøremål og plikter og ungekjøring og vet ikke hva, så blir det kanskje ikke så mye tid til å se nærmere på valg en tar, eller sortere blant de vi kunne velge mellom. Livet har pekt seg ut en retning og vi henger sprellende etter, mens vi forsøker å overbevise oss selv om at vi har kontroll. Og det har vi jo stort sett, i hvert fall ved oppvaskbenken, og kanskje også over bilen. Uten at vi nødvendigvis har kontroll over han som sitter i bilen som kommer i mot oss.

Ting skjer. Det skulle ikke skje deg, men det gjør det. Du hadde hendene i lomma da du gikk ned en trapp, og så falt du, ute av stand til å ta i mot. Og som jeg nevnte et annet sted her på Vannlandet: Livet er fullt av trapper.

Vi faller. Det er ikke til å unngå. Og så får vi noen skrubbsår, og er vi heldige lærer vi noe i prosessen. Som for eksempel å ikke ha hendene i lomma når vi løper. For meg er Vannlandet i blant som det å ha hendene framme og tilgjengelige så de kan ta i mot, slik at ikke alt får lov til å få en tyngde stor nok til å trykke meg mot jord. Tanker og følelser får utløp via ordene jeg har til rådighet og blir en motvekt til tyngdekraften, jeg får navigert i mitt indre liv blant det jeg tror på og verdier jeg strekker meg etter, det jeg skammer meg over og det jeg ønsker ugjort. Det å skrive gir meg tid. Tid som ikke brukes på andre, eller på å gjøre noe jeg gjøre, burde gjøre eller vet jeg ikke får til. Tid jeg kan bruke på å tenke etter, og til å bli kjent med meg selv. Og litt av de tankene som dukker opp deler jeg med deg. Selv om jeg holder mesteparten for meg selv. Skulle jeg delt alt jeg tenker og føler måtte jeg skrevet veldig fort og veldig lenge, og det ville ikke blitt tid igjen til meg selv hvor jeg kunne forsøke å skape orden i kaos. Jeg ville også blitt veldig naken, og åpen for hugg. Noe som ikke akkurat går så godt sammen med det å ha angst og en velutviklet fantasi.

Liten fugl mistet vingene blir spist av stor fugl som mistet vingene og begge er fanget av meg. Hva skal jeg gjøre med dem? Hva gjorde jeg med dem? Slo jeg dem ihjel for å forsvare de små og sårbare rekene mine, eller for å straffe dem? Reddet jeg den lille fuglen fra den store og slapp begge fri? Det får jeg aldri vite, for jeg våknet fra drømmen. Men jeg vet litt om andre ting. Ting som ikke skjer i drømmene mine. Jeg vet litt om hva som foregår i meg og rundt meg når jeg er våken, og i og rundt mine nærmeste. Jeg vet litt om påvirkningskraften jeg har og hvor jeg ikke har den. Jeg har samlet meg noen erfaringer og tenkt noen tanker.  Et lite barn vet ikke like mye som meg, og i morgen vet også jeg mer enn jeg gjør i dag. Denne kunnskapen kan jeg bruke til noe som ikke er nedbrytende, eller på bekostning av noen. 

Det er ikke alltid det er mine behov som er de viktigste. Det er heller ikke alltid andres behov er viktigere enn mine. Vi har alle drømmer, lengsler, håp, men vi har alle også muligheten til å trampe noen ned i vår søken etter tilfredsstillelse. Men i motsetning til barnet, vet jeg at om jeg ødelegger noe, så kan ikke alt repareres. Og at i motsetning til i drømmene, kan jeg i våken tilstand ha en viss styring på trapper og hender og fall og potensielle møter med skrikende metall. Slik er det med deg også. Du er ikke hjelpeløs, fanget i et grep som langsomt klemmer saften ut av deg, eller med hendene i lomma og i fritt fall. Du er mye mer enn det.

Historien bak dagens maleri finner du om du klikker her.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: The New Toy




søndag 10. august 2014

Livet er ikke et lite, trangt rom.




Det er søndag. Utenfor vinduet jeg sitter ved, seiler hvite skyer under en blå himmel. Uværet som rammet Vestlandet og Bergen i natt har roet seg. Selv merket jeg ikke så mye til det. Det blåste, jeg skal ikke nekte for det, men naboens trampoline står der den sto i går, så de verste vindkastene traff ikke akkurat her jeg bor.  Andre steder var det verre.

Ellers er det fremdeles lite futt i meg. Lungebetennelsen har bestemt seg for å ta sin tid. Ikke noe ferdig over natten for den, i motsetning til for stormen. Så det er bare å være tålmodig. Men tålmodig er jeg ikke. Det føles som nok nå. Jeg vil bli frisk slik at jeg kan ta turen innom datteren min, og barnebarnet som har kommet til verden. For besøk hos babyen før jeg blir frisk igjen sa legen min nei til. Og en bør vel høre på legen. Ikke alltid vite best. For når en vet best og slutter å lytte, blir det en framstiller som viten ofte bare en forkledning av hva en ønsker. Så nå sitter jeg her, og koser meg i stedet med bilder datteren min sender meg av Aria. Uten egentlig verken lyst til å skrive, eller med noe å skrive om. Sånn er det i blant. Men noe må en jo gjøre. Så derfor gjør jeg det. Og begynner en på noe blir det jo gjerne noe ut av det også, so here we go again:

Dagen startet med pilleinntak og et solid krus varm solbærsaft. Den varme drikken får det til å løsne litt i brystet, opplever jeg. Og det finnes vel noen vitaminer igjen i brygget også, selv om vi ikke akkurat snakker hjemmelaget. Så der er det én ting jeg kan gjøre, som ikke koster all verden verken av penger eller pust. Andre ting jeg kan gjøre er å se på tv. Og det gjør jeg. Den skal jeg ha. Kom ikke her og si noe annet. Utfordringen er at det stort sett er ræl på skjermen i disse dager. Men jeg tyr litt til Nettflix, eventuelt opptak jeg har gjort. Selv om Netflix heller ikke byr på de største opplevelsene etter at en har skummet fløten. Og nå er kruset med den varme saften tømt, så da får jeg sette på dagens første kaffe. Med fløte. Blir mye flytende inntak på morgenen dette, så det blir nok mye pissing etter hvert. Men hallo, det koster ikke mye pust det heller. Og noe må en jo som sagt finne på. En kan ikke bare ligge på ryggen og stirre inn i det store intet. I hvert fall er det greit å kunne velge noe annet enn det. Det kunne jeg ikke som barn.

Da jeg var liten var jeg et barn som ikke gråt, blir det sagt. Så jeg lå gjerne inne på et rom uten å forstyrre noen til det var tid for pupp. Og da smilte jeg alltid når de kom inn, har jeg også blitt fortalt oppigjennom, sammen med mye latter. Som om det var en morsom ting at jeg alltid smilte, og ikke en trist ting at jeg bare lå og stirret inn i ingenting i timer av gangen. Kjæresten min sier at det ikke var fordi jeg var et snilt barn jeg ikke gråt, men fordi jeg hadde gitt opp. Rekken av tapte kamper starter i blant tidlig, må vel i så fall være konklusjonen.

Det er mye som skjer i barndommen som det kan være vanskelig å rette på senere. Barndommen setter sine spor. I dag vet vi hvor viktig det er med samspill foreldre og barn i mellom. Tilstedeværelse, berøring, blikkontakt og stemmer. Vi vet også noe om det å bli sett etter hvert som en vokser opp, og hva traumer i form av vold og trusler kan medføre. Men i tillegg vet vi at alt likevel ikke er en tapt kamp, selv om en ikke fikk utlevert de beste kortene fra begynnelsen av. En kan gjøre noe med sitt eget liv. En kan ta kontroll, en kan ta styring. Enten en er tjue, tretti eller femti år gammel kommer en til veikryss, hvor en må velge retning. Hvor det finnes nye muligheter. Og en kan forsøke så godt en kan og ta kloke valg. Det er ikke alltid lett, men med årene blir det lettere. Og kloke valg defineres ikke kun gjennom muligheten for de store seirene en ser for seg i hildringer, men lang oftere gjennom de små tingene en klarer å få til i hverdagen.  Det å ikke ta snarveier, være ”lur”, men heller i det å tenke seg litt om. Seieren ligger ikke i at du slapp unna en parkeringsbot, men i at du valgte å parkere der det er lov. Seire ligger ikke i å ha makt over dine kjære, men i å se dine kjæres behov. Seieren ligger ikke i å oppdra et barn til lydighet, men i å gi det opplevelsen av å være elsket, sammen med redskaper til å ta kloke valg. Valgmuligheter er en realitet, og det er de riktige valgene du tar som gir deg en identitet som lar deg tenke lenger enn til øyeblikket og øyeblikkets behov til umiddelbar tilfredsstillelse. Så selv om vi får høre at vi skal leve i nuet, må vi likevel lære oss til å se framover. For selv om det ligger solskinnsdager og venter på oss, ligger også de harde møtene med brutale vegger og venter på en glipp fra oss, sammen med stupene og de harde landingene. Og landingene møter vi noen og en hver. Så får en bare forsøke å krabbe seg opp igjen. Starte på nytt. Gjøre det en kan, så godt en kan. Ikke gi opp.

Dagen er i gang. Tankene om barndom som dukket opp nå ser jeg på som naturlige, siden jeg nettopp ble bestefar. Og en får mye tid til å tenke både bakover og framover når en stort sett ligger helt stille. Men det er likevel mest når jeg skriver her på Vannlandet at slike tanker kommer opp. Dagene nå går mer med til å kjede seg enn til å grave seg ned i vanskelige tema.

I morgen er ferien definitivt over. Fredag kom bonusbarna mine hjem fra sommertiden de har hatt sammen med faren, og i morgen begynner kjæresten min på universitet etter mange års studieopphold. Tidligere er hun utdannet barnevernspedagog, nå er det psykologi hun skal forsøke seg på. Og snart er jeg selv på beina igjen, og skal tilbake til atelieret og arbeide videre på det jeg holder på med der. Et toårig prosjekt som skal ende i en maleriutstilling med store bilder som tar utgangspunkt i det å tro, og å bære tro med seg som veiviser eller noe å holde fast i. Ikke med utgangspunkt i hva jeg selv tror eller ikke tror, men fordi temaet er spennende å gå inn i, og fordi kristne motiver har blitt brukt så mye i kunsten opp igjennom tiden. I september skal jeg en tur til Harstad sammen med noen kolleger, i forbindelse med åpningen av en nasjonal utstilling av RÅ kunst (Outsider art), som Sør-Troms Museum/Trastad samlinger  har fått i stand, og hvor noen av oss ved atelieret hvor jeg arbeider har hatt en finger med i spillet gjennom å samle inn materiale i Bergensområdet. Så livet går videre. Disse dagene hvor det har skrumpet ned til å dreie seg mest om å puste, varer ikke evig.  Livet er ikke kun et lite, trangt rom som handler mest om det som begrenser, det er også alt som sprer seg utover og åpner dører. Livet er ikke alt du aldri fant, oppnådde eller det som ble stjålet fra deg. Livet er alt du fikk. Alt du er.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:  Jag vil tacka livet