Kor e alle helter hen?

I dag begynner jeg å skrive på Vannlandet uten å vite hva jeg skal skrive om. Det finnes jo en grense for hvor mye tid jeg skal bruke på å snakke om at jeg har blitt bestefar eller at ferien er over. Et raskt søk på nett blant nyheter ga heller ikke så mye inspirasjon. At Hitler tegnet Disneyfigurer eller at en kamel var på rømmen i Stjørdal er kanskje ikke noe en leser så ofte, men nyhetsverdien har likevel ikke den store gjennomslagskraften hos undertegnede. Så i stedet skal jeg si noe om reklame.

Reklamen er over alt. Og den har nok kommet for å bli. Men jeg kjenner at jeg blir litt skuffet når idrettsmenn som kunne brukt tiden sin til å være forbilder, i stedet bruker den til gjøre spillselskaper rikere på Hvermannsens drømmer.  Og alt skal se så kult og morsomt ut, som om det å gå inn på nettspillene og bruke opp husleia ikke er noe en burde være skeptisk til i det hele tatt. Det sier noe om oddsen din når spillselskapene frister med ”Bruk tusen kroner hos oss, så gir vi deg det dobbelte å spille for”. Det høres forlokkende ut, men du ser jo aldri de pengene de ”gir deg”. De er bakt inn i reklameutgiftene og det er lagt opp til å være slik for at du skal bite på et agn, ikke for at det skal bli lettere for deg å vinne noe. Det handler om investeringer, ikke veldedighet. Om det hadde økt vinnersjansene dine nevneverdig ville ikke tilbudet vært der. Så i stedet for å få noe har du i stedet gitt bort dine egne tusen.

Spill har vært her lenge. I Norge var det gjerne tipping, så kom lotto og så kom spillmaskinene. Det har vært ganske regulert, og gambling har vært forbudt. Men utenfor våre landegrenser fantes det andre forhold. Og mye av spillingen har hatt ikke helt renhårige bakmenn. Hvem som står bak spillselskapene som oversvømmer tv-ruta vår i dag vet jeg ingenting om. Men jeg vet at de ikke skaper noe. Jeg vet at muligheten for at folk flest kommer til å tape pengene sine er tilstede, og jeg vet litt om hva økonomiske utfordringer kan gjøre med psyken til folk.

Det har kommet forbud mot alkoholreklame og forbud mot tobakksreklame, ting folk blir avhengige av og som kan gi store negative konsekvenser. Så spørsmålet er når det skal lages litt sperrer for spillselskapene.  Selv hadde jeg ikke savnet spillreklamene i det hele tatt. Og det hadde heller ikke de som har en relasjon til dem som sliter med spillavhengighet. I 2005 var det 71000 mennesker som hadde spillproblemer i Norge, hvordan det står til i dag vet jeg ikke, men det har neppe blitt færre. 71000 er uansett veldig mange. Og koblet til disse igjen finnes det familier. Søsken, foreldre, ektefeller eller barn. Som også blir rammet. Så da snakker vi om en solid gruppe mennesker.  Og midt oppe i dette sitter våre idrettshelter og sier at det er kult og moro og spennende og helt greit å svi av noen tusen kroner. Og de er ikke der av en ideologisk årsak, men for selv å få en del av kaka, det vil si litt av pengene til dem som rammes. Litt av de kronene som skulle gått til husleie, en strømregning eller trygghet for barn. Kor e alle helter hen, synger Eggum. Vel, i dag vet vi hvor noen av dem er, og hva de bruker tiden sin på. Alt og alle kan visst kjøpes. Pengene styrer, moralen lider. Mens empatien har dårlige kår.

Det øverste bildet er av kjæresten min Beate, og min datters nyfødte Aria. 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Kor e alle helter hen?

Alt er ikke de andres ansvar

Mandagen startet i min egen leilighet. Jeg våknet opp til alenetilværelsen. Feriedagene sammen med Beate er definitivt over. Og selv om jeg ganske snart får min yngste datter hjem en ukes tid, blir det mye alenetid framover.

Det å våkne opp alene er jeg ikke alene om. Rundt om kring i landet er det veldig mange som gjør det samme. En god slump av dem jeg kjenner tilhører aleneboergruppen. Et raskt søk på nett forteller meg at i Oslo bor en av tre alene. Nøyaktig hvordan det er i Bergen, hvor jeg bor, vet jeg ikke, men det er nok rimelig mange som våknet opp alene i dag.

Å bo alene er et valg jeg har tatt. Det er ikke noe som har blitt presset på meg. Valget er tatt som en konsekvens av det livet jeg har levd og de erfaringene jeg har gjort. Men det er jo ikke slik at alle bevisste valg leder til Nirvana. Alt har sine fordeler og ulemper. For meg personlig er fordelene ved det å bo alene som oftest rangert høyest i bevisstheten. Det som likevel kan få ting til å synke litt ned på skalaen, er ensomhet og stillhet. Og dette kjenner jeg på i blant, men ikke hele tiden. Mest ved overganger. Så disse tingene er ikke så krevende å forholde seg til at jeg pr i dag ønsker å forandre nevneverdig på hvordan jeg lever. Med det mener jeg at jeg ikke bruker mye tid til å gremmes over tingenes tilstand, eller vil bruke mye energi på å gjøre noe aktivt i forhold til å forandre på dem. Jeg vet hva jeg har og klarer stort sett å stikke fingeren i jorda. Når det kommer til fantasier og drømmer så har jo de likevel sin egen plass, for jeg er ikke skilt fra den slags, slik du heller ikke er det. Men jeg klarer stort sett å se at drømmer og fantasier er det de er, og ikke mer enn det. Her er her, nå er nå, selv om tankene kan reise til et annet sted og en annen tid.

Det jeg drømmer eller fantaserer om er stort sett brokker av et liv. Det vil si det som er bra og fint. Jeg kan for eksempel drømme om ei hytte ved et stille lite vann, hvor jeg kan tilbringe varme sommerdager med Beate, men vet samtidig at jeg ikke har lyst på jobben det er å vedlikeholde hytta, og at jeg hater mygg. Slik er det med mange ting jeg kan fantasere om. Det vil si at drømmene mine inneholder noe som kunne tilføre meg noe, som litt pynt på kaka, de handler ikke om at jeg vil slippe fri eller vekk fra meg selv eller livet jeg lever. Tilværelsen som aleneboer de siste årene har utviklet seg til å kjennetegnes av at de er blitt mine beste år. Jeg har ikke hatt det så godt før som jeg har det nå. Ikke over tid. Jeg kan ha opplevd høydepunkt og perioder hvor ting har stemt tidligere også, men de er rimelig tidsbegrenset. Og har ofte hatt en bismak, eller de har overskygget vanskelige ting mer enn at det vanskelige har vært fraværende.

            Det er lett å skyve ting under teppet og så tro på egen lykke. Jeg har selv gjort det. I en lang periode. Hvor jeg etablerte meg i enebolig i forstaden og trodde rammene der var det jeg trengte. At de på en måte ville gi meg en tilhørighet eller en aksept. Men slik ble det ikke. Jeg er og blir et uelsket og mishandlet barn som aldri helt passet inn noe sted. Sider i meg ble underkuet for å opprettholde en fasade, og kravene som ble stilt meg ble for store til at jeg kunne etterleve dem. Samtidig som et dødfødt samliv sakte spiste meg opp, til jeg følte jeg ikke hadde en identitet i det hele tatt. Jeg ble til ingenting. Jeg ble kun en rolle. Og så møtte jeg veggen.

            Nå, som aleneboer og uføretrygdet kunstner er disse utfordringene mye borte. Jeg har ikke så mye å leve opp til lenger, og derfor heller ikke så mye å miste når det kommer til dette med identitet. Det betyr at jeg ikke lenger er så sårbar som jeg var. Og heller ikke fullt så avhengig av andre for å definere meg selv som noe akseptabelt. Speilene har forandret seg. Speilbildet har blitt sannere. Det betyr ikke at livet er som å gå på skyer. Jeg har mine utfordringer og møter dem hver dag, men de er til å leve med. Jeg våkner ikke lenger opp og gremmes over at jeg ikke døde i løpet av natten. Det hender jeg feller noen tårer, men mest er det gledestårer. Jeg er fryktelig lettrørt, opplever jeg selv. Noen ganger handler likevel tårer om sorg. De gangene jeg kjenner mest på sorg er når jeg skriver her på Vannlandet. Så på en måte blir skrivingen som en ventil, som igjen gjør sitt til at resten av tiden kan jeg bruke på andre følelser og opplevelser.

            Å bo alene må ikke bety det samme som å være helt alene. Alt handler ikke om hvordan ting ser ut, mye handler om hvordan en opplever det. Vi har alle mennesker rundt oss. Det kan være en kjærest, kolleger, familie eller naboer, noen vi kjenner eller ikke kjenner. Og det er opp til oss selv hvordan vi forholder oss til disse menneskene. Alt er ikke de andres ansvar.

            Kanskje er du som leser dette også aleneboer. Eller kanskje bor du alene sammen med noen, slik jeg selv gjorde i mange år. Ensomhet blir ikke borte bare fordi det bor andre under samme tak som en selv, eller deler samme seng. Ensomhet blir heller ikke borte om en velger å flytte for seg selv. Hva som får den til å forsvinne vet jeg ikke, men kanskje blir den litt borte om en gir slipp på forstillelsen. Om en velger å være tro mot seg selv. Men at den blir helt borte tror jeg ikke. Jeg var ofte veldig ensom da jeg bodde i eneboligen i åsen, jeg er mye mindre ensom i dag i en liten leid leilighet. Ensomhet handler ikke nødvendigvis om hva som er rundt oss, det kan like gjerne handle om hvem du er. Og er det slik, så burde kanskje kreftene settes inn på å akseptere deg selv, mer enn å forandre på det som er rundt deg.

            Det blir litt barnebilder for tiden. Bær over med meg for det. Et barn er født og allerede elsket. Den lille jenta er som noen har fått med seg Aria, min eldste datters nyfødte datter.

              Ha en fin dag.

              Bjørn

              Dagens link:  Break Me

Overganger

Søndagen er her, og i morgen er det en ny uke. En uke hvor rutinene jeg forlot før ferien vil finne sin plass igjen. Blant annet vil jeg igjen begynne å lese og svare på det noen utvalgte andre bloggere skriver. Noe jeg ikke har gjort mye av i ferien. Jeg ber om forståelse for det. Fokuset mitt har vært andre steder.

I dag drar jeg tilbake til min egen leilighet, etter å ha tilbragt ferien stort sett hos Min Kjære. Jeg regner med at overgangen blir merkbar. For overganger blir gjerne det. Det er derfor vi navngir dem. Det vi ikke merker noe til får sjelden navn. Noe som ikke samtidig betyr at det ikke finnes. Det betyr bare at vi ikke snakker om det.

Ofte kaller vi det å gi navn til noe for "Å sette ord på ting". Å sette ord på ting er en grei handling og et greit valg å ta. For meg er det positivt ladet, i det minste. For andre kan det kanskje oppleves som ræl, eller føleri, eller lite matnyttig. Men vi har nå fått evnen til å tenke og føle og muligheten til å formidle og dele det vi opplever på en unik måte, så jeg tenker at det er kanskje ikke så dumt å snakke om det en har inni seg, tross alt. Livet foregår jo ikke kun utenfor oss. Livet er mer enn bil og nye stuemøbler og fasader. Det er alt det som bobler og gjærer og begynner å stinke av mangel på luft i altfor trange rom, eller gror seg til store, vakre og sårbare blomsterhager i våre indre landskap.

Jeg tenker at de som ikke vil sette ord på ting kanskje er redd for konfrontasjoner. Enten det handler å bli konfrontert av andre, eller av seg selv. Motivet bak en slik motstand er nok forskjellig fra person til person. Det kan handle om frykt for å bli avslørt, frykt for å miste noe eller frykt for å provosere noen, bare for å ha nevnt noe. Det kan selvfølgelig være helt andre ting også. Men ord synliggjør. Det synliggjør hva vi står for og ikke står for. Våre holdninger, eller mangel på dem. Pusher ting rett opp i fjeset på oss. Og vi kan da velge å vende ryggen til ordene, eller gå i møte med dem. Se og kjenne på hva de egentlig forsøker å formidle, hva som egentlig bor i dem. Våger vi det, så vil ordene kunne bli en del av en transformasjon. langsom eller brå. Uansett blir de til dører vi kan lukke, åpne, eller som noen andre kan åpne for oss. Med eller mot vår egen vilje. Selv om de også kan bli en lang mørk korridor vi må gjennom før vi kan legge handa på dørklinka.

Denne lange, mørke korridoren kan vi også kalle en gang, slik korridorer i blant blir. Det er mye som har mange navn. Blant annet kjært barn. Og bygger vi videre på for eksempel ordet gang, kan vi kalle den lange mørke korridoren for en overgang. Noe vi må igjennom for å komme fra A til B. I mitt liv vet jeg litt om hva A er og litt om hva B er, og mye om hva som ligger i mellom. I ditt liv er det du som vet noe om det.

I dag skal vi etter planen opp på kvinneklinikken i Bergen og hilse på vårt første barnebarn igjen. Om datteren min orker besøk. Ting handler om henne, samboeren og barnet nå, ikke om meg eller oss som står rundt. Det er den nye familiens behov som skal dekkes først. Ting ordner seg uansett etter som tiden går, og om ikke lenge normaliserer det meste seg. Så det er lite poeng i å være utålmodig eller stresse ting nå.

Da Beate og jeg møtte barnebarnet vårt for første gang i går, hadde vi med oss litt småting til mor og barn. Blant annet hadde vi med et lite kosedyr til Aria, for å fortsette en tradisjon jeg startet da mine egne døtre ble født. Denne gangen ble det lille kosedyret en liten, søt jenteløve som skal følge barnet den første tiden. Aria er født i tegnet løven, og navnet hennes betyr blant annet løvinne. Andre betydninger skal være vind, luft, bris, og det kobles også til det italienske ordet arie. En arie er en sang som utføres av én enkel sanger i en opera.

Og da er søndagen godt i gang, kaffekoppen min tom, og dagens første tanker har blitt til ord.

Bildet er av Aria og hennes stolte far.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Can You Feel The Love Tonight

Det er en gledens tid.

Ferien går mot slutten. Neste uke er det tid for å ta turen innom atelieret igjen, og fortsette på bildet jeg holdt på med før ferien. Og jeg gleder meg ikke. Ferie har vært veldig godt. Og bildet jeg maler på er kommet til punktet hvor ting begynner å gå tungt. Så jeg vet jeg må sloss med det nå. Jeg vet også at slossingen vil gjøre vondt, og at jeg vil komme til å stå og stange mye ved detaljer.

Når jeg maler, gjør jeg det stort sett etter fotografi. Jeg har ikke anledning til å bruke modell. Fotografiene blir ikke alltid like detaljerte, så i går gikk jeg til innkjøp av en bærbar pc med god lysstyrke på skjermen, som jeg håper skal gjøre det lettere å gå nært på motivet jeg arbeider med. For nå kan jeg ha fotoet jeg maler etter på dataen i stedet for at jeg printer det ut. Da kan jeg også zoome inn på ting jeg vil se nærmere på. Så kanskje vil min nye bærbare gjøre veien fram til ferdig bilde lettere for meg, og bildene jeg maler bedre. Det er i hvert fall håpet, og motivet jeg støttet meg på da jeg brukte noen tusen på enda en ny dings.

Det at jeg skal tilbake til hverdag og atelieret er i seg selv ingen stor nyhet. Det er derimot det at jeg har blitt bestefar. Jepp, Aria ble født for to dager siden, og hun var 52cm lang og veide 3,9kg. Og jeg er så glad for at alt har godt bra, og at datteren min har fått lagt bak seg fødselen, som den utfordring en fødsel jo er. Så nå er livet på vei inn i en ny fase for alle oss som skal være Arias nærmeste. Aller mest for datteren min og samboeren som foreldre, men også for meg som bestefar og Beate som bonusbestemor, den andre datteren min som tante, og barna til Beate som bonusonkel og bonustante. I tillegg til alle dem som finnes i faren til den nyfødtes familie, og min datters mor sin familie. Det blir en ganske stor gruppe ut av dette for Aria. Og den strekker seg videre utover til mine søsken, bestemoren på morssiden sine søsken, Beate sin søster og barna alle disse igjen har. Samtidig som det er en berikelse for oss alle, medfører det også et ansvar for oss som får oppleve familieutvidelsen. Men det er et ansvar vi nok ønsker oss alle sammen. Så får vi håpe at vi klarer å leve opp til det på en god måte også. At vi i tiden som ligger framfor oss klarer å fylle vår rolle som en støtte for barnet og foreldrene, og ikke som eiere av alle sannheter.

Mer enn dette har jeg ikke på hjertet i dag. Jeg ville bare formidle den for oss gode nyheten, siden jeg har skrevet litt tidligere om at min eldste datter skulle bli mamma. Det er en gledens tid i Bergen. Og så fikk jeg i tillegg testet ut min nye bærbare litt gjennom å skrive dette på den, og nye dingser er jo alltid spennende også.

Astrologi er ikke noe jeg bruker mye energi på. Men Aria er født i løvens tegn, så dagens link måtte selvfølgelig bli den jeg valgte.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Circle Of Life

Et velpusset gitter er likevel et gitter.

Ferien sklir videre og legger fotsporene igjen etter seg i historien. Spor av ditt og mitt liv, som blir glemt eller husket.  Og huskes de, vil noe huskes med glede, annet med sorg. Og er vi heldige, vil noe huskes av flere enn oss selv.

Denne sommeren vil jeg selv huske mest med glede. For jeg har noen fine dager med kjæresten nå. Det jeg har slitt litt med er været, for det er litt for varmt for min smak. Eller jeg selv takler det vel ganske greit, men akvariefiskene mine er ikke like glade, tror jeg. Tre av dem er i hvert fall døde. Uten at jeg skal påberope meg med skråsikkerhet om dødsårsaken. Det kan jeg derimot når det kommer til makrellen Beate halte inn her om dagen. For den knakk jeg nakken på. Det ble også den eneste fisken vi fikk på vår lille dagstur ut i havgapet. Selv om den ene av de to andre som var med oss på fisketur dro en sprellende torpedo ut av vannet, kom den seg løs i svevet fra vann til land og forsvant tilbake i sjøen. Så der fikk den en ny sjanse. Og har kanskje lært at en ikke skal bite på alt som ser fristende ut, en kan fort bli hekta.

Selv om det ikke ble den store fangsten på oss, har det likevel ikke stått på god mat denne sommeren. Og i går kjøpte vi oss to og en halv kilo oksehale, så i dag skal jeg lage en solid gryte med Thailandsk oksehalesuppe til Beate og meg selv. Og det blir nok hot så det holder i varmen.

Når en gjør noe, så åpner en gjerne samtidig opp for å se ting i perspektiv, om en vil. Fordi en får muligheten til å flytte blikket mellom minst to punkt. I dette tilfellet kan ett punkt være hverdag, og et annet ferie. I mellom punktene ligger en avstand. Står en med beina plantet på det ene punktet og ser tilbake på det andre, kan en komme til å se ting en kanskje ikke alltid tenker så mye over. Ting det kan være vanskelig å få øye på når en står mitt oppe i det som er Nå. For eksempel kan en se hva en har, stilt opp mot hva en skulle ønske en hadde. For eget vedkommende har det ført til at jeg kan se tydeligere nå enn før ferien, hvor alene jeg i blant kan være. Noe som jo ikke er så rart, siden jeg bor alene. Men å bo alene er jo ikke det samme som at en alltid må være alene. En kan komme seg ut og gjøre noe. Treffe andre, for eksempel.

Før sommerferien tenkte jeg ikke så mye over disse tingene. Dagene går og rutiner gjør sitt at jeg går ganske mye på automatikken. Ting er det de er, og jeg har lært meg til å innfinne meg med det meste av hva jeg har eller ikke har. Å være alene demmer jo også opp for en del skuffelser en kan møte. Det er ganske trygt.  Og andre mennesker er jo uforutsigbare. Men tryggheten er ikke alltid så mye mer enn akkurat det trygge. Kanskje er den til og med overvurdert. Men uansett så kommer trangen til den fra et sted. Fra en eller annen erfaring en har gjort. Og da snakker jeg ikke nødvendigvis om de gode erfaringene.

De gode erfaringene jeg bærer med meg forteller meg at jeg skal være i bevegelse, søke nytt, sette kursen mot horisonten, mens de dårlige forteller meg at jeg skal stå stille. At det å stå stille er et vern som fungerer, og at vern er det jeg vil ha. Men kanskje er det slik at trangen jeg har til trygghet er en greie som lyver litt for meg. Kanskje er mekanismene som styrer meg et bedrag. At det er noe annet jeg vil ha. Slik som et par ukers sommerferie med kjæresten, en tur på kino, kaste skjorta i solskinnet og dra på en fisketur med noen en liker å være sammen med.   Kanskje det jeg vil ha er samtaler og latter, og få ta del i nye tanker som bor i andre. Ikke bare gnukke og gni på mine egne sannheter som om de var medaljer. Sannheter kan fort bli til et bur. Og uansett hvor mye du pusser og gnikker på et gitter, fortsetter det å være et gitter. Det blir ikke til medaljer eller pokaler eller en dør en kan åpne, bare fordi det har en polert overflate.

Jeg vet ikke om disse tankene vil medføre at ting forandres i livet mitt når ferien er over. Men jeg har

gjort en erfaring, og kjent på noen følelser. Og sammen med andre erfaringer vil det kanskje føre til nye erfaringer igjen. Og det i seg selv er jo en bevegelse. Det går kanskje ikke så fort, men det er jo ikke alltid hastigheten som er det viktige. Noen ganger går det framover også om en tar små steg. 

Og med dette er dagens tanker her på Vannlandet kommet til punktet hvor det hele rundes av for denne gang.

Det øverste bildet er fra en koselig grillkveld vi hadde hos Svigermor og mannen hennes i forrige uke.  Bilde nummer to er fra den nevnte fisketuren, og bilde nr tre er tatt under møtet med en iskald øl etter en lang dag i havgapet.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Don't Let It Bring You Down

Ikke alt av verdi ligger bortenfor horisonten.

I dag er det 18.juli. Den 20. har eldste datteren min termin. Så nå nærmer det seg foreldrerolle på henne og samboeren med stormskritt, og besteforeldrerolle på Beate og meg. I går var vi borte på en liten kaffe hos de vordende, og for å levere en ammepute Beate hadde lyst til å gi i gave. Og det ble veldig koselig. Jeg er kjempestolt av datteren min og svigersønnen. Ikke minst i forhold til hvordan de har forberedt seg. Datteren min hadde i tillegg til mye annet håndsydd forskjellige ting de hadde bruk for. Og det var nydelige små sting og pynteborder og to stykk søte "babyreder" og ikke måte på. Håndsydd! Hallo? Den så jeg ikke komme. Noe jeg heller ikke gjorde da vi ble tilbudt nybakte boller av den veldig gravide, blivende mor. Men jeg har alltid visst at det er driv over datteren min, så jeg burde vel kanskje ikke vært forundret.

Ellers går ferien videre. Beate og jeg har hatt et par rolige dager, men god mat og stort sett bare oss to. Men i dag skal vi besøke hennes mor og samboeren i ”Bestemorhuset” for å grille. Og det blir nok kjekt. Det blir også første grillmat for meg i år. I tillegg er det meldt flott vær i ettermiddag, så jeg har ingenting å klage på. Om en ser bort fra at jeg fikk magesjau i natt, at det fremdeles ikke er over og at jeg er litt kvalm og uvel, men jeg skal ikke utdype det noe nærmere. Det er ikke all informasjon en trenger - I know.

Utover i vårt langstrakte og bortenfor langfjella er det nok flere enn oss som ferierer. Noen hjemme hos seg selv, noen i hytte, telt eller campingvogn, andre i syden, og atter andre på besøk hos slekt eller venner. Og trangen til å ha en fin opplevelse er nok stor. Men en fin opplevelse kan jo være så mangt. For noen er det fint å sitte i skyggen av et tre og bare kjenne at livet fungerer og høre humla surre, andre vil helst kaste seg utfor en fjellskrent med fallskjerm og kjenne adrenalinet strømme rundt i kroppen. Men felles for veldig mange er at de ikke ferierer alene. Veldig mange gjør det sammen med familien. En partner, og gjerne barn. Og felles for disse igjen, er at de alle har ønsker og behov.  Ikke kun du. Eller den av dere som er mest høylydt. Så kanskje det å lytte kan være minst like viktig som å fortelle hvordan ting bør være, når en raser fram i bilen i varmen, eller stresser på morgenen på en campingplass, på jakt etter de store opplevelsene som ligger og venter på en overfylt strand eller i et badeland. Det å gi seg litt tid er ikke alltid det dummeste. Stoppe litt opp, prate sammen, og ikke minst berøre hverandre.

En berøring er ofte god, om den er velkommen, og ikke handler om å kreve noe. Berøringen skaper et bånd. Og blir som en bekreftelse på at en har noe sammen. Ikke koster den noe heller. I hvert fall ikke penger. Så vi kunne sikkert alle berøre de vi er glade i mer.  En hånd på skulderen i forbifarten, eller en klem. Gjø’kke vondt det. Og er en lite vant med det å berøre, så får en heller føle det som litt kunstig i begynnelsen. Trening gjør det lettere etter hvert. Det gjelder også i forhold til det å bremse tempoet litt, og ikke hele tiden ha blikket festet på det som ligger og venter et sted der framme. Det som skal gi ferien en mening, adrenalin eller en annen form for gevinst en ser for seg.  Ikke alt av verdi ligger bortenfor horisonten, noe finner en så nært som i blikket til dem en er glad i.

Mer enn dette hadde ikke jeg på hjertet denne fredagen. Så da runder jeg av, med å fortelle at jeg er stolt av kjæresten min Beate også, som i går fikk vite at hun har kommet inn på psykologi ved Universitetet i Bergen. Fra før er hun utdannet barnevernspedagog.  Ikke verst av ei dame som nærmer seg førti å gå tilbake til skolebenken. Tøffe, lille, store Beate.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Kjærlighetsvisa

Ferie

Å skrive blogg tar litt tid. Selv bruker jeg rundt tre timer på hvert innlegg på Vannlandet, inkludert tiden det tar å finne musikk til Dagens link. Men det er ikke slik at jeg kun forholder meg til egen blogg, jeg leser også andres. Det er ikke så mange, men jeg har et lite knippe liggende i linkform under favoritter på dataen min. Og noen ganger svarer jeg på det jeg leser av andres tanker. Mest svarer jeg på dem som gir en form for respons, enten ved å gi et ord tilbake om jeg har skrevet under deres egen blogg, eller om de legger igjen en tanke inne på Vannlandet etter å ha lest det jeg skriver.  Dette er et valg jeg har tatt, fordi det å lese og svare også tar tid. Så jeg må prioritere. Så da prioriterer jeg dem som vil ha en form for dialog. Det synes jeg de fortjener.

I dag var jeg blant annet inne på bloggen Trua på livet, og der fant jeg en link til en annen blogg. Og denne bloggen kommer jeg nok til å fortsette å lese, selv om det her ikke er aktuelt med noe dialog. Så dette blir et unntak. Bloggen heter Norske hemmeligheter. Ta deg gjerne en titt på begge de nevnte bloggene.

I dag reiser datteren til kjæresten til sin far på sommerferie, og guttevalpen er der allerede. Min yngste datter kommer ikke hjem før i slutten av juli, og min eldste går mot slutten av svangerskapet og bruker tiden sammen med samboeren, den vordende far. Det betyr at kjæresten og jeg nå får fjorten dager sammen alene. Og så mye tid alene sammen er det lenge siden vi har hatt. Så nå må vi finne ut av hva vi skal bruke disse dagene til.

Litt vet vi allerede. Vi kommer ikke til å reise bort. Vi kommer også til å ha litt tid hver for oss. Blant annet vil kjæresten gå noen fjellturer sammen med en venninne, som jeg på grunn av dårlige lunger ikke ville klart å gjennomføre. I tillegg er det jo slik at det er godt at ikke alt må gjøres sammen. Litt opplevelser, påfyll og inspirasjon på hver sin kant er viktig. Ikke minst i form av tankegods en kan dele med hverandre senere, eller vokse på kun selv. Og venninnen til kjæresten min er filosof, så de to får gjerne noen fine, spennende og berikende samtaler på turene sine.

Tiden Beate og jeg skal ha sammen vil gå med til å lage litt god middag med et glass vin strategisk plassert innenfor rekkevidde, ta en likør til kaffen etterpå, se ferdig TVserien Dexter, ta en fisketur sammen med noen bekjente og en kinotur eller to, og kanskje kose oss med en øl på verandaen om solen skinner. Iskald Hansapils på henne, mer temperert Newcasle Brown Ale på meg. Og dette ble mye koblet til alkohol, men det er i små mengder. I tillegg kommer vi til å gå en del turer på flatmark, om ikke været krøller seg fullstendig. Så noe veldig spennende og utfordrende kommer ikke til skje, men vi gjør det likevel sammen.

Vi kommer ikke til å hoppe i fallskjerm eller sette utfor noe stryk i kano, ikke reise til syden, ikke drikke oss fulle i et forsøk på å bli noe vi ikke klarer å være som edrue, hoppe i strikk eller dra på havfiske. Men vi kommer til å være mye alene bare oss to. Og når vi er i sammen prater vi gjerne mye. Om lette og morsomme ting som får oss til å le, men også om det som er vanskelig, og kan bringe fram tårer.  Samtalene våre er aldri kjedelige. Vår styrke som par ligger ikke i de spektakulære fellesopplevelsene, men i åpenheten og viljen til å lytte, se hverandre og ville hverandre vel. Og dette siste kan sikkert leses som noe søtladent svada en kunne finne på Facebook, men det får stå sin prøve. Det er uansett vår opplevelse av eget forhold. 

Litt ferie sammen skal bli godt. Men vi trenger ikke å stå på toppen av en pyramide eller dykke til havets bunn for å føle at tiden blir vel brukt og forholdet styrket. Likevel er det sikkert kjekt å ha noen andre opplevelser enn samtaler i ferien, tenker jeg. Så har du noen tips, tar vi dem gjerne i mot. Det må ikke være de store greiene, bare et lite avbrekk.

Og mer enn dette hadde jeg vel kanskje ikke på hjertet denne gangen, så dagens Vannland gikk kjappere unna å skrive enn til vanlig. Uten at akkurat det gjør meg verken nevneverdig stolt eller urolig, for å si det sånn. Nå gjenstår det bare å finne dagens link.

Ha en fortsatt fin ferie, om du er i gang med den. Og er det slik at du sitter der og mangler noe fornuftig å gjøre, så kan du jo skrive et brev.

Bildene er tatt av yngste datteren min, for noen år siden. Det øverste er tatt utenfor Lærdalstunnelen, og viser Beate og meg selv. Det andre er tatt inni tunnelen, som er 24,5 km lang. Klikk på linken og se de spektakulære bildene andre har lagt ut.  

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Jag Ger Dig Min Morgon

Angst

Så var VM i fotball over for denne gang. Og det endte i bråk. Slik det ofte gjør etter en fotballkamp. Selv har jeg ikke fulgt med i det hele tatt. Jeg har ikke sett en eneste kamp. Fotball interesserer meg ikke. Men det er interessant å se på hvordan mennesker kan oppføre seg. Vi gale blir jo som amatører i sammenligning.

I går avsluttet jeg bloggen med å si noe om hvordan en bør forholde seg til mennesker med angst. Nå er det jo ikke slik at jeg har en endelig oppskrift på det, men siden jeg har hatt angst hele livet mitt, er det jo rimelig å påberope seg i det minste litt erfaring. Folk har i årene jeg har levd forholdt seg til meg. Og de har forholdt seg til angsten min. Samtidig har også jeg møtt andre mennesker som sliter, og fått rollen som den som må forholde seg til deres angst.

En ting som ikke fungerer, er å bli den som skal dempe en annens angst. En kan selvfølgelig ta litt hensyn i spesielle situasjoner, men en kan ikke forsøke å dempe den andres angst ved å gå inn i levemåter som bryter fullstendig med sine egne behov og tenkesett.

I går nevnte jeg vaskesyke. Det kunne vært mye annet. Men den som sliter med slike tvangshandlinger, vil ikke bli bedre av at du for eksempel også begynner å vaske. I stedet vil du da bli dradd inn i et mønster som det kan bli vanskelig å komme ut av igjen. Kravene for din deltagelse vil neppe minke etter hvert som det vaskes, de vil øke. Det samme gjelder om du for eksempel bor med noen som har en spiseforstyrrelse. Den som sliter blir ikke bedre om du legger om kostholdet, hyppigheten på måltider og mengde mat du spiser, og begynner å leve etter den sykes regime. I stedet blir du dradd inn i en sirkel som blir snevrere og snevrere, og du vil få mindre og mindre frihet. For det er mye lettere for den syke å sette krav til deg enn til seg selv. Kontroll er å hente der kontroll er å finne, og selv om kontrollen er en illusjon, vil den syke i blant gjøre det som er mulig for å oppnå den. Etter hvert vil det du gjør da bli det avgjørende for hvordan den som kjenner på angsten opplever dagen sin. Og det er et stort ansvar for deg å ha. Samtidig leder det ikke til noen løsning. Du vil aldri lykkes i det du forsøker på. Alt det fører til er at du også lever som den syke. Med et nærmest umenneskelig krav hengende over deg. På denne måten kan hele familier ende opp med å leve som syke.

Det er ikke alltid så lett å vite hva en skal gjøre når en opplever at noen rundt en lever med en eller annen form for angst. En vil jo gjerne hjelpe. Og det er lett å tro at å hjelpe til med å dempe symptomer er veien å gå. Men slik er det ikke nødvendigvis. Om jeg ikke klarer å gå på butikken på grunn av angsten min, så er det ikke kjæresten min sitt ansvar å handle for meg. Det er heller ikke mine barns ansvar. Det er mitt. Så jeg må finne en løsning som inkluderer dem minst mulig. Om jeg hadde valgt å la dem ordne opp i alt jeg opplever som utfordrende, ville livet mitt blitt snevret enda mer inn. Og det er ingen god løsning for noen av oss. Om jeg ikke klarer å gå på butikken er jeg så syk at jeg må søke profesjonell hjelp, eller sulte i hjel.  Og ennå har jeg ikke sultet i hjel, så ting har latt seg løse uten at andre måte løse alt for meg.

At ting er som nevnt i forrige avsnitt, betyr ikke at en ikke kan gå på butikken sammen med noen. Men det bør ikke bli den friskes ansvar. Det er ikke den friske som skal tilpasse deg den angstplagede, men omvendt.

Nå er det sjelden slik at det finnes absolutte sannheter. Så alt kan nok tilpasses etter den enkeltes situasjon. Alt har jo også sin tid også. Jeg er heller ingen psykolog.  Men som hovedregel etter hva jeg selv har erfart av meg selv og andre, vil jeg påstå at det i lengden er lite å tjene på å leve under regimet til den som har en psykisk utfordring. Enten det dreier seg om angst, eller annet. Om en i din nærhet hører stemmer, så er det ikke din oppgave å etterleve det disse stemmene måtte fremme av krav. Om stemmen i hodet til noen sier den er Gud, og at han eller hun skal kle seg naken og løpe ut på gaten og frelse mennesker fra seg selv, så gjør ikke du det også. Dette er noe de fleste er i stand til å forstå meningsløsheten i. At en person som lever med for eksempel angst også har en ”stemme” i seg, er det lett å glemme. Men angsten stiller også krav.

Nå er det selvfølgelig ikke nødvendigvis slik at det jeg har sagt her er avhengig av at det finnes en diagnose hos noen. Folk lever med sine regler og trygghetsskapende mønstre uten at det nødvendigvis klassifiseres til å bli kalt en sykdom.  Det finnes likevel en fellesnevner. I et forhold, for eksempel, vil det ofte være en som stiller flere krav enn den andre. Noen av disse kravene er koblet til det å oppnå trygghet. Og det er derfor veldig lett å rettferdiggjøre dem. Vi trenger alle en viss mengde oversikt, fortsigbarhet og trygghet. Men om en opplever at den andres behov for trygghet eller kontroll begynner å begrense en selv opp mot smertegrensen, så bør en kanskje manne eller kvinne seg opp litt, og si noe om sine egne krav og behov. Og kanskje også på vegne av sine barn. Barns oppgave i livet er ikke å sørge for sine foreldres trygghet. Det er ikke slik at det alltid er den som vil ha det renest, mest ryddig, mest forutsigbart osv, som har retten på sin side, og at alle andre må underkaste seg dette for at den ene skal få ro i sitt indre. Når det kommer til stykket bør det handle om å se hverandre, ikke kun seg selv. Dette gjelder for folk med angst, men også for alle som slapp å få det. Og med den bomba erklærer jeg dagens blogg for avsluttet.

I Bergen har vi en selvhjelpsgruppe som heter Hieronimus. Sliter du med angst, eller kjenner noen som gjør det, så titt innom hjemmesiden deres. Og ta gjerne en telefon dit og snakk litt. Telefonen er ikke farlig, den kan ikke gjøre deg noe, den er bare en bit plast og litt ledninger og sånn skit. Og du vil ikke møte noen i andre enden som er ute etter å ta deg. I stedet vil du møte noen som har kjent angst på kroppen selv. Noen som vil forstå deg.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Blue Mask

The Enemy Innside

Gudvangen

Et stort jordras har stengt veien mellom Gudvangen og Vinje. Antagelig på grunn av mye regn. Det var den veien jeg kjørte for en uke siden, men da var det stort sett sol, selv om det ikke ser slik ut på bildet. Så kanskje kan dette puttes i båsen flaks, med tanke på meg selv. Mens for andre som plutselig fikk en mye lenger vei hjem, oppleves det nok som uflaks. Selv om det visstnok ikke var noen som hadde såpass uflaks at de havnet under raset, noe det er lett å glemme i forbifarten når en må snu og er seg selv nærmest.

Det er mye en kan verne seg mot. Et slikt jordas er ikke nødvendigvis en av disse tingene. Det bare kommer, og er vi uheldige kan vi havne under det. Og slik er det med en del andre ting vi kan møte i livet også. Selv om mange uheldige erfaringer oppstår på grunn av tåpelighet, gjelder det ikke alt.

I Bergen er det høysesong for lommetyver. Men dem kan en verne seg mot. Om en vil og bruker hodet. Men om jeg minner folk på faren, får jeg gjerne til svar at de har kontroll. Noe som kanskje i blant er en opplevelse de har fordi de aldri har blitt frastjålet noe, mer enn at muligheten for å bli frastjålet er demmet opp for. Så de går med veska oppe og telefonen og lommeboka i baklomma, og tror de vil både merke det og være i stand til å stoppe det, om noen forsøker seg. Og det er i blant like dumt tenkt som at du skal klare å hoppe over eller unna en bil som kommer mot deg om muligheten for et brutalt møte skulle oppstå. Noe jeg selv opplevde som ung, da jeg forsøkte å løpe på rødt uten at jeg så en bil som kom. Resultatet ble ikke at jeg grasiøst hoppet til side eller over, men at jeg frøs fast. Heldigvis klarte bilen å stoppe. Denne hendelsen har fulgt meg gjennom livet, og får meg til å huske på at det til tider er bedre å være føre var og litt forsiktig, enn å ta sjanser i tro på egen fortreffelighet og kontroll.

De sier at konsekvenstenkning ikke er utviklet skikkelig før du er 25 år. Men jeg vet nå ikke. Jeg tror det i blant er langt senere. Og for noen utvikles den kanskje ikke i det hele tatt, men fortsetter å ligge på nivået til en syvåring. Noe all svindelen på nettet kan bevitne, men også statistikken over enkelte typer bilulykker. Ulykker hvor kun en bil er innblandet oppstår jo for eksempel sjelden om en er oppmerksom og tar kloke avgjørelser. Men det gjør ikke alle. Så ulykkene fortsetter å oppstå. Og de som opplever det oftest, er førerne av BMW, en opplysning som ikke akkurat kommer som ei bombe på undertegnede. En annen gruppe som er overrepresentert, er unge og eldre. Og øverst troner unge menn og eldre kvinner. Ingen bombe det heller, selv om en hører mer om menn med hatt enn kvinner med Tena. Så myter er myter, og virkelighet virkelighet. Slik det også er når det kommer til lemen. De styrter ikke utfor stup i en orgie av selvmordstrang. De er på jakt etter damer, og de har det travelt. Om det finnes en link mellom unge menn og lemen, skal ikke jeg uttale meg om. Men unge menn har stort sett ikke et aktivt dødsønske, det bare ser slik ut, fordi noen av dem kanskje har en tendens til å kaste seg ut i ting de ikke helt behersker. Som for eksempel å teste narkotika, eller å kjøre bil raskere enn anbefalt.

Noen farer er reelle. Står du ved et stup og begynner å danse for å imponere ei dame du er heit på, så kan du falle langt og lande tungt. Det betyr at det kanskje er bedre å danse et sted hvor fallhøyden er mindre, om en vil danse. Og dette kan en regulere ved hjelp av tanke og valg, det vil si konsekvenstenking før handling. Mens om en har angst slik som jeg har, blir det ikke fullt så lett å få til et balansert forhold mellom fare og konsekvens. For det er jo ikke like farlig å stå i kassakø på Rema som å danse på kanten av et stup, selv om det kan oppleves slik. Dette er noe jeg vet. Likevel lar jeg de falske faresignalene regulere livet mitt.

Med forbehold om at det meste kan plasseres på bunn eller topp av en skala, så tror jeg ikke jeg er alene om la innbilte faresignal regulere livet og valgene jeg tar. Følelser er ikke alltid koblet til virkeligheten slik vi kunne ønske. Så vi går ofte rundt med en frykt for at noe skal skje med de som står oss nær, eller med oss selv, som vi lar begrense noe. I blant er dette bra, i blant er det på trynet. Det er for eksempel ikke nødvendig å frykte katastrofen om sjuåringen får lov til å slå inn noen spiker med en hammer, men det kan ende med stygge konsekvenser om valpens toårige bror får lov til å leke med tapetkniven. Så det handler om å skille mellom farer.

Ikke alle klarer å skille. Har du OCD, i form av for eksempel vaskesyke, så tåler du gjerne ikke at det er litt støv rundt deg. Eller noen bakterier på kjøkkenbenken. Det kan gi deg nærmest panikk. Og panikk vil vi gjerne dempe eller få til å opphøre. Så du kan legge ned utrolig mye energi og arbeid for å sikre verden din mot en fare følelsene dine tolker som reell, selv om tanken kan si at den ikke er det.

Jeg selv, for eksempel, kan oppleve at oppvaskfilla blir brukt litt vel lenge fra tid til annen, og at støvet kan dempe fargene i leiligheten min en smule uten at jeg begynner å svette. Men jeg vasker meg på hendene når jeg kommer fra butikken. Om jeg kom meg dit i utgangspunktet. Uten at det er snakk om konsekvenstenkning på vidvanke eller OCD eller annet. Jeg bare vet at det er en grei ting å vaske hendene når en har tatt på mye rart andre også har tatt på, og i hvert fall før en spiser. Jeg får likevel ikke panikk om jeg glemmer å vaske labbene når jeg kommer hjem, eller lar være å spise i en situasjon hvor jeg ikke får vasket meg. Mens en som har vaskesyke kanskje må vaske ned hele kåken om de skulle ha glemt å vaske hendene etter et besøk i nærbutikken. Selv om faren for å glemme det nok ikke er tilstede annet enn i teorien, illustrerer det det jeg forsøker å si noe om i dag. At ikke alle farer er så fryktelig farlige, men det er likevel nok av dem som er det. Så tenk litt. Ikke bare føl. Selv om det er bra å være i kontakt med følelseslivet sitt, så kan følelsene lure oss kraftig. Både når det kommer til å føle at vi har kontroll, og til å føle at vi ikke har det.

Om noen som står deg nær har en form for angst, betyr det ikke at du må leve som om du har det også. Som i en slags sympatihandling, eller misforstått forståelse. Du er ikke den som skal dempe angsten. Men du er heller ikke den som skal trigge den.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: THE ENEMY INNSIDE (videoen kan kanskje oppleves ubehagelig for enkelte)

Sitat: "Jeg forsøker å unngå dårlige dager."

                                                                             Foto: Marita Klausen

Varmen som har lagt seg over Bergen har plaget meg. Og i dag startet dagen med at jeg kjente meg uvel og har vondt i hodet. Siden det er siste dagen før ferien, valgte jeg å droppe atelieret.  En nyhet som nok ikke er så spennende for folk flest, men på en eller annen måte må en jo begynne en blogg, så da ble det på denne måten. Det å våkne opp og ikke føle seg i form er om ikke akkurat så spennende, så i hvert fall noe det går å relatere seg til for de fleste.

Det er mange måter en kan forholde seg til en dårlig dag på. En supermegler jeg leste om i en nettavis hadde dette å si:

     

"Sandvik innrømmer gledelig at hun er svært dårlig til å la jobben ligge, være seg ferie eller sene kveldstimer. Er det dekning på mobiltelefonen og kommer det en henvendelse fra en kunde, så er jeg raskt «på jobb igjen» selv om klokken har passet midnatt, sier hun." 

Lenger ned sies dette:

”– Jeg forsøker å unngå dårlige dager, om en dag er dårlig eller ikke er jo stort sett opp til meg.”

Å kunne velge bort det som er vanskelig eller ubehagelig må være en grei evne. Jeg skulle ønske jeg hadde den. Eller kanskje ikke.

Å alltid skulle være på jobb, tenker jeg må komme med en pris. i det minste for noen, selv om jeg ikke skal påberope meg å vite noe om den omtalte megleren. Men selv om inntekten er i det øvre sjiktet og derfor kanskje en skikkelig motivasjonsfaktor, så er det kanskje ikke så dumt med en pause innimellom for verken den ene eller andre. Og ikke minst å lytte til de signalene kroppen gir. For det å brenne seg ut er ikke bare noe en leser om, det er en reell problemstilling som kan møte en mitt i trynet en dag. Og da kan fallet ned bli langt.

De siste årene jeg arbeidet som keramiker, hadde jeg verkstedet i huset vi eide. Det betydde i praksis at jeg alltid kunne være på jobb. Det betydde samtidig at jeg alltid var hjemme, og sjelden fikk en pause fra de utfordringer et hjemmeliv kan føre med seg. Jeg manglet med andre ord frirom. Til slutt medførte dette og andre utfordringer at jeg møtte veggen. Så det med å gå på trynet, vil jeg påberope meg å vite noe om. Det samme gjelder fallet i etterkant.

Om kroppen forsøker å fortelle deg noe, så er det en grunn til det. Det er ikke noe en bare bør velge bort. Det finnes en grunn for hvorfor du bør lytte, og det finnes en årsak som ligger bak det kroppen ønsker å fortelle. Om en alltid forsøker å fortrenge eller overdøve dette, så overdøver en seg selv.  Og hva er det egentlig igjen da?

Vi har alle en rolle i et samspill med noen. I blant påvirker denne rollen noen andre, slik andres roller og valg påvirker oss. Om vi ikke skulle påvirke noen, måtte vi ha isolert oss fullstendig fra resten av verden. Men det er en nesten umulig oppgave. Samtidig ville da konsekvensene for oss selv blitt formidable.  Og slik blir det kanskje om vi forsøker å isolere oss fullstendig fra oss selv også, tror jeg.

Den følgende historien har jeg lagt ut før, men legger den ut igjen. Det kan jo være noen som ikke har fått den med seg.

  EN GRÅ SIRKEL

   

    Møbler er uinteressante, synes jeg. Når det kommer til stykket er det jo heller ikke så mye en trenger. Det meste er bare staffasje. Jeg har en stol, en virkelig god stol. Den er hvit. Alt jeg har er hvitt. Jeg synes farger også er uinteressante.
    Jeg er glad i stolen min, den er det eneste jeg er glad i. Jeg har en lampe også. Jeg tror det å bli glad i noe skaper avhengighet. Jeg vil ikke være avhengig av noe. Blir du avhengig av noe kan du havne i en situasjon hvor avhengigheten kommer til uttrykk, i det du risikerer å miste. Jeg vet hva det vil si å miste, å miste er forferdelig. En gang mistet jeg alt. Kun livet mitt beholdt jeg, men det var nære på at jeg mistet det også. Jeg tror ikke jeg ville orke å miste stolen min.
   Jeg har ikke alltid bodd her jeg bor nå. En gang levde jeg et vanlig liv, slik vanlige mennesker lever. Jeg hadde en vanlig mann med en vanlig jobb og vi levde i et vanlig husbankfinansiert hus; jeg, min mann og min datter. En dag forsvant min mann og han tok min datter med seg. Slikt skjer. Jeg ser ingen grunn lenger til å dvele ved hvorfor.
   Leiligheten min ligger i ei blokk og jeg lever på trygd. Jeg synes blokker er beroligende. Det er trygd også. Helst burde blokker være kvadratiske, men blokka mi er rektangulær. De fleste blokker er rektangulære og det gjør dem litt uryddige. I ei blokk kan du være helt anonym om du vil og det vil jeg. Bakdelen med blokker er at det er lyder der. Jeg har et anstrengt forhold til lyder jeg ikke skaper selv. De lydene som provoserer meg mest er stemmer.
    Leiligheten min består av stue, kjøkken, soverom, kombinert bad og toalett og en entré. Jeg har ingen seng, jeg sover i stolen. I kjelleren har jeg en bod, men den har jeg aldri sett. Ideelt sett burde leiligheten bare bestå av ett rom, et rom med litt størrelse på. Det hadde blitt mer oversiktelig da. Slik det er nå føler jeg ofte en liten uro, jeg kan jo ikke se hva som foregår i de rommene jeg ikke oppholder meg i. Ikke at det foregår noe der, men jeg skulle likt å kunne være helt sikker. ”Skulle likt” er forresten en feil beskrivelse, det er riktigere å si at jeg ville foretrukket fravær av uroen fordi uro er ubehag. Følelser er ellers ikke et behov for meg, det er en belastning. Jeg er derfor ikke så opptatt av og like alt mulig heller. Og heller ikke av og misslike. Jeg liker som sagt stolen min og jeg hater overraskelser. Det er nok. Helst ville jeg ikke føle noe i det hele tatt. Følelser er ikke kompatible med kontroll. Noe som er et paradoks, siden å oppleve kontroll er en følelse og ikke en intellektuell betraktning. Intellektuelt sett kan en si at fullstendig kontroll er og ikke forholde seg til begrepet kontroll i det hele tatt, men det er en tanke som er uten verdi for det virkelige liv, som de fleste tanker er når det kommer til stykket, på lik linje med at livet i seg selv er uten verdi.
    I tillegg til stolen og lampa har jeg et lite bord, pluss et lite skrivebord med tilhørende skrivebordstolstol og det er det som opptar gulvplass hos meg. Den hvite stolen, lampa og bordet er plassert ved den ene veggen. Inntil veggen i mot står skrivebordet. På veggen over skrivebordet har jeg et bilde i en kvadratisk, hvit ramme. Bildet består av en hvit flate med en lys grå runding i midten. Rundingen er en perfekt sirkel på størrelse av en middagstallerken og det grå som fyller sirkelen er helt jevnt i tonen. Det er et bilde som innbyr til å tenke ingenting. Mesteparten av tiden min går med til å se på det.
    Mine daglige behov er heller små. Jeg har valgt å ha det slik. Næringsbehovet mitt oppfylles gjennom inntak av kosttilskudd blandet ut i melk og det er nok. På den måten blir det lite avføring. Jeg ville foretrukket og ikke ha avføring i det hele tatt og jeg begrenser det derfor til maksimalt én gang om dagen. Etter avføring dusjer jeg.
    Inne i leiligheten bruker jeg ikke klær, klær er uryddige og trenger stell. Kun når jeg blir tvunget ut for å gjøre mine nødvendige innkjøp kler jeg på meg. Alle klærne mine er kjønnsnøytrale og hvite, også skoene, og jeg rengjør alt når jeg er tilbake i leiligheten slik at det er klart til jeg må ut neste gang. Det skjer med fjorten dagers mellomrom.
    Jeg snakker ikke til noen når jeg handler og blir jeg tiltalt svarer jeg ikke. Jeg har ikke noe behov for å ta del i andres liv eller tanker og heller ikke behov for at noen tar del i det som er mitt.
    Kun én gang i løpet av de seks årene jeg har bodd her har jeg likevel følt behov for å utrykke noe, det er nå. Hva jeg vil uttrykke eller hvorfor vet jeg ikke og jeg har heller ikke noe ønske om å få vite det. Da behovet dukket opp reiste jeg meg fra stolen, krysset rommet og satte meg ved skrivebordet for å dekke det gjennom å skrive dette, uten at jeg visste hva det skulle ende opp som. Nå virker det like meningsløst som alt annet. Ikke fører det til noen forandring og ikke får det meg til å føle noe, så jeg kan like godt avslutte.
    Dette er eneste gang jeg har sittet i stolen ved skrivebordet og jeg tviler på at det vil gjenta seg. Jeg har sagt det jeg vil si og ingen får vite hva før jeg en dag blir funnet død i min stol. Da vil dette bli lest, men det kan bli lenge til, mine ni og tyve år tatt i betraktning.

Ps. Brenn bildet.

***

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: LIT DE PARADE

Hetebølge, og andre ting som krever valg

I dag er det meldt over tretti grader i Bergen. Heldigvis er det akkurat nå lett overskyet, så vi er ikke helt der her hvor jeg bor. Men det nærmer seg. Noe jeg ikke er så veldig glad for. Tretti grader er ikke en temperatur jeg trives i. Og enda dårligere trives alle akvariefiskene mine. Jepp, jeg har elleve akvarier om en regner med de tre som står hos kjæresten.  Så i dag må det bli litt tilsetting av noe kaldere vann enn det som er i akvariene i utgangspunktet. Noen av dem har allerede begynt å samle seg ved overflaten. De går opp for å få surstoff. Det går likevel ikke å få vannet ned på anbefalt temperatur i en håndvending. Fiskene liker ikke brå temperatursvingninger. Det kan ta livet av dem. Så jeg må være litt forsiktig. Det vil si at jeg må bruke den kunnskapen jeg har til å gjøre de riktige valgene. Noe vi alle gjør til daglig, men ikke hele tiden. Kunnskapen er nok der, men  noen av valgene vi gjør er mot bedre viten og ganske dumme.

Det er ikke alltid så godt for en som står utenfor å vurdere mengden av tåpelighet som ligger bak et valg andre tar. Når vi gjør en slik vurdering, tar vi utgangspunkt i hva vi selv vet, og hva vi mener vi ville gjort i samme situasjon, og vi har derfor lett for å dømme.  Men vi vet jo ikke noe om hva som styrer andres valg, eller hvorfor det ble slik. Kanskje vi ikke en gang alltid vet hva som styrer våre egne valg. Vi bare velger.

Det finnes selvfølgelig mange beveggrunner for å gjøre de valgene vi gjør. Én pådriver kan være trangen til å utsette noe ubehagelig eller på andre måter krevende ting vi opplever, en annen pådriver er eiertrang og begjær. Vi vil ha. Og helst med en gang. Vi vil ha nytelse og status og det vi synes er spennende eller moro. Og det er nok av dem som forteller oss hvordan vi kan oppnå dette raskt. For eksempel banker, spill og kredittkortselskaper. Alle disse peker tydelig på hva du kan få, men gjemmer eget motiv og det det kan koste deg bak små bokstaver, og at det jo tross alt er du som velger, du som har ansvaret for å betale regningene som kommer. Det vil si at de fokuserer lite på at de i utgangspunktet ikke er en venn som vil hjelpe deg til å oppnå noe, men derimot at de vil ha pengene dine. Og de får dem. Hvis ikke hadde de stoppet å bruke sine egne penger på reklame.

Men mulighetene for valg mot bedre vitende og motivert av lyst og begjær stopper ikke der. Noen av valgene vi tar framstår som bitte små, men sammen blir de en stor Å. Noe for eksempel butikkene er klar over, og tilbyr derfor små lokkebiter strategisk plassert, som vi plukker med oss, fordi vi har lyst. Butikkene bugner av ting som frister oss, og alt er bevisst plassert. De fleste har fått med seg at det er lurt å handle kanskje kun en gang i uken, bestemme hva vi skal handle før vi går på butikken og å ha med lapp, men det er ikke alltid vi gjør det likevel. Som jo betyr at vi overser muligheten for et lurt valg. Og det mangler vel ikke på forklaringer for hvorfor vi gjør ting slik vi gjør. Forklaringer som også kunne kalles rettferdiggjøringer. Selv er jeg en ekspert på forklaringer. Og det er nok flere enn jeg som er det. Samtidig er det gjerne slik at det vi ikke kan forklare, bortforklarer eller fortrenger vi, eller vil ikke snakke om det. Og aller minst om noen konfronterer oss med det. Vi vil ha våre dårlige valg i fred.

Det er likevel ikke bare valg som påvirker økonomien vi er dårlige på. Det handler også om helse. Og om moral. Vårt mellommenneskelige ståsted kjennetegnes også av valg vi tar. Det du sier til noen som skuffet deg er et valg du gjør. Taushet er også valg. En bortvendt rygg. Alle som er utro gjør et valg. De tvinges ikke til det. Alle om slår barnet sitt velger å slå. Alle som misbruker, utnytter, mishandler velger å gjøre det. Og ikke alt kan rettferdiggjøres gjennom at det finnes noen som er verre, eller at ”jeg hadde ikke noe annet valg”. Om en slår et barn, blir det ikke bedre av at en ikke brukte knyttneven, men flat hånd. Ingenting minimeres gjennom at det finnes noe som er verre enn det en gjør selv. Ting er det de er. Å forklare og å rettferdiggjøre er ikke samme ting. Er en utro så hjelper det lite å si at noen lokket en, eller at en egentlig ikke ville, eller at det var et engangstilfelle. Utroskapet er der likevel. Enten utroskapet handler om sex, økonomi eller andre former for svik. Stjeler vi noe, så blir det stjålet om det er én krone eller en million vi tar fra noen, om det var fra en butikk eller en venn. Parkerer en ulovlig så er det en ulovlig parkering, og den blir ikke mer lovlig fordi en sto der i bare noen minutter, og ikke en time. 

Ikke alt kan måles i kvantitet når det kommer til dårlige valg. Et valg er et valg uansett, det gjør noe med oss, og det gjør ofte noe med andre. Slik det vil gjøre noe med fiskene mine, om jeg ikke nå stopper å skrive blogg om et tema ingen antagelig liker å koble til eget liv, og heller skifter litt vann for dem.

Ha en flott dag.

Bjørn

Dagens link:  Brazen = Skamløs

Alt må ikke alltid være perfekt.

En ny uke har startet, og den startet med regn. I hvert fall i Bergen. Det får stå sin prøve. Bak skyene er himmelen alltid blå, sies det jo. Så sola kommer nok fram igjen. En får bare være tålmodig.

Fredag puttet jeg meg selv inn i den nyreparerte, lille bilen min, og la i vei over fjellheimen for å besøke familie østpå. Veien bort valgte jeg å ta over Hardangervidda, siden jeg aldri har kjørt over den nye Hardangerbrua før. Ikke at det ga det helt store kicket når jeg først gjorde det, ei bru er ei bru, men til gjengjeld ga det et solid innhogg i lommeboka.  Hundre og femti kroner kostet fornøyelsen meg. Og de pengene kunne jeg vel kanskje brukt på noe annet. I tillegg opplevde jeg at veien over vidda var dårligere enn andre fjelloverganger som er tilgjengelige, men utsikten var upåklagelig. Noe kvaliteten på bildene ikke helt illustrerer i stjerneklasse. For telefonen min røyk dagen før jeg dro, så jeg måtte ta i bruk reserven, som ikke har spesielt godt kamera. Jeg hadde med skikkelig kamera også, for jeg hadde en liten fotojobb jeg skulle gjøre i løpet av helgen, men det gadd jeg ikke å dra fram. En trenger jo ikke å investere like mye i alt. Og alt må ikke alltid være perfekt. Ikke jeg, ikke du, og ikke alt vi gjør.

Siden jeg allerede hadde tatt jomfruturen over Hardangerbrura …eh brua, ble det Hol/Aurland tilbake. Og denne ruten har også utsikter å by på.

Et stykke etter Hol, like oppunder tregrensen, ligger det en gammel gård. Kanskje det er en seter, hva vet jeg.  Av en eller annen grunn har denne gården hjemsøkt meg i drømmene mine. Spør meg ikke om hvorfor. Jeg har ingen tilknytning til stedet what so ever. Men i drømme har jeg vært der flere ganger. Både utenfor og inne i huset. Og når jeg drømmer føles det helt naturlig å være der. Likevel er det alltid et problem som skal løses i disse drømmene, uten at jeg husker hva problemet er - om det er det samme hver gang, eller om det er flere. Hovedfølelsen er likevel at jeg på et vis hører til der, at når jeg kommer dit i drømme, så kommer jeg hjem.

De gangene jeg freser over fjellet i min lille, grønne Golf, tar jeg meg sjelden tid til å stoppe noe særlig om jeg kjører alene. Denne gangen tok jeg til en forandring noen bilder via bilvinduet med tanke på å ha i bloggen, men utover det blir stoppene motivert kun av en kjapp kaffe fra termos og ferdigsmurte skiver på en rasteplass. Og så bærer det videre. Jeg har kjørt denne veien så mange ganger at jeg kjenner hver sving, føles det som. Så målet er å komme fram, ikke å se på utsikter. Litt får jeg likevel med meg når jeg farer forbi. Rasteplassbildet er tatt et stykke etter Flå, på vei østover.

Grunnen til Østlandsturen var i tillegg til å besøke familie, motivert av at jeg trenger modeller til mitt neste kunstprosjekt. Og siden jeg ikke har råd til å leie modeller, må jeg i stedet bruke foto. En trenger jo ikke å la alt stoppe opp fordi en ikke har råd til noe. Det går ofte an å finne alternative løsninger.  Denne gangen var det to av nevøene mine jeg ville fotografere. Jeg trengte et par unge menn med litt muskler, og disse to har fått trent fram en del av den sorten. Så nå er kameraet fullt opp med portrettfoto og helfigurer og de merkeligste positurer, som etter planen skal bli til et par malerier i størrelse gulv til tak.  

Maleriene skal linkes til et eller annet fra Bibelen, men likevel vise den tiden vi lever i. Og dette er ikke fordi jeg er spesielt religiøs, men mer fordi bibelhistorien opp igjennom tidene har inspirert mange kunstnere. Og jeg har lyst til å se hvordan resultatet kan bli, sett fra mitt ståsted.  Foreløpig har jeg tre motiver noenlunde klart for meg. I tillegg til de tre, har jeg lyst til å male en skadet, pisket eller på annen måte mishandlet engel. Det er bare det at jeg ikke kjenner til noen slik historie fra Bibelen.  Så om noen der ute i den store nettverden er litt mer oppdatert på boka enn meg, er jeg takknemlig for tips. Det kan hende jeg tar feil, men jeg mener å huske at djevelen var en fallen engel. Det er likevel ikke det jeg leter etter.

Og da har jeg vel skrevet nok for i dag. Jeg ser at antall lesere har gjort et bump ned på statistikken de siste dagene, og det kan vel skyldes ferietid, kanskje. Men noen vil nok lese dette likevel. Så til dere og deg og alle dere måtte ha lyst til å dele Vannlandet med:

Ha en god dag

Bjørn

Dagens link: Pie Jesu

Du har makt. Og det har jeg også.

I går begynte jeg å lete etter adressene til tidlige deltagere ved fellesatelieret hvor jeg arbeider. Det viste seg å være 47 personer i alt, meg selv inklusive. Av disse er det nå tre stykker igjen som var med fra starten. For egen del fikk jeg plass et par måneder etter oppstart, så jeg regner meg som en av disse tre. Blant de andre som har vært tilsluttet atelieret, var noen bare så vidt innom en liten stund, mens andre var der over år. Å finne alle adressene viste seg å bli en utfordring, men jeg fant mange via 1881, andre fant jeg på Facebook. Og de jeg ikke fant, skal jeg arbeide videre med, slik at ingen blir glemt. Det er i hvert fall målet.

I mai 2000 raste livet mitt sammen. Da var jeg så nedslitt fysisk og psykisk, tom for håp og full av angst og depresjon, at jeg ble innlagt. Et par år etter det ble jeg uføretrygdet.  Men livet stoppet ikke fullstendig opp likevel, slik jeg var redd det ville gjøre. For jeg hadde fremdeles en restarbeidsevne. Så fra 2004 begynte jeg å arbeide ved Galleri VOX, tre ganger i uken.

Neste år feirer vi tiårs (egentlig elleve års) jubileum, og det er i den forbindelse vi ønsker å komme i kontakt med tidligere deltagere. For å invitere til en fellesutstilling, men også for å høre litt om hvordan de opplevde tiden ved Galleri VOX. Hva det førte til av mulige positive konsekvenser, eventuelt hva som ble en utfordring i etterkant. Kanskje kan vi også få råd om hva vi kunne gjort bedre mens de arbeidet ved atelieret. For selv om det er slik at alt ikke passer for alle, så er det alltid mulig å utvikle noe på en måte som gjør at en kan ivareta flere. Positiv forandring i en setting som vår, er avhengig av dialog, slik den gjerne er over alt.

Galleri VOX er et tilbud det ikke finnes like til i landet. Det betyr likevel ikke at alt er opplest og vedtatt og at atelieret fant sin endelige form ved oppstart. Vi som har arbeidet der fra begynnelsen ser dette kanskje tydeligst. For ting har forandret seg. Noen ganger brått, andre ganger over tid. Mennesker er et levende materiale, og alle har sine tanker, visjoner, ønsker, vilje og evner. Så i perioder har det stormet hos oss, i andre perioder har det meste gått på skinner. Det er en selvfølgelighet at det lett blir slik at noen opplever ting mer positivt enn andre, og noen mer negativt.  Og disse opplevelsene er interessante for oss å få ta del i. Vi kan bruke dem til å gjøre årene som kommer til noe bedre enn årene som har gått. Ris og ros er like viktig å ta til seg.

Galleri VOX er ikke så veldig ulik andre kunstarbeidsplasser. Den eneste forskjellen er at alle som arbeider der utover de som står for den daglige driften, har en psykisk lidelse og en uføretrygd. Det betyr at vi alle først har måttet leve i lang tid med store utfordringer og har blitt stilt overfor vanskelige valg, før vi fikk muligheten til å fylle dagene våre med et arbeid igjen. Og arbeid er bra. Å ha noe å gå til når en står opp om morgenen smitter over på resten av det livet en lever. Det kan påvirke positivt så grunnleggende ting som identitet og verdighet, som gjerne får en knekk når en mister arbeid og helse.

Å få plass ved Galleri VOX er likevel ikke det store lykkeloddet. Det er ikke å vinne i lotto. Alt forandres ikke. Det skyldes ikke flaks. Det er ikke det folk flest i utgangspunktet drømmer om. En må ikke glemme å se ting i perspektiv. Å få plass ved galleri VOX skyldes det uheldige. Det er det som er realiteten. Det bunner i det som ble for vanskelig og for vondt til å kunne klares på egenhånd. Men det er veldig lett for en som ser ting utenfra, å falle inn i de tankebanene som leder til at mennesker som får noe, er heldigere enn andre. Men slik er det ikke alltid. Brekker du ryggen og havner i rullestol, så trakk du ikke det største loddet av alle da du fikk stolen. Du er fremdeles den personen som var så uheldig at du fikk en utfordring større enn de fleste. Og stolen tar ikke bort denne utfordringen, den gjør bare livet litt lettere å leve enn det ville vært uten. Et eksempel på dette som en kan relatere seg til, kan være Stephen Hawking. Han trakk ikke nødvendigvis vinnerloddet, og ingen vil vel misunne han stolen. Og aller minst behovet for den.

For at stolen som hjelpemiddel skal fungere over tid, må den smøres og vedlikeholdes. Det må pekes på feil som oppstår og behov en blir klar over, og kan en ikke rette på ting selv, må en søke etter andre løsninger. Men ansvaret ligger mye hos brukeren, og en må ta det ansvaret, selv om det skulle komme til å lede dit hvor en må be om eller kreve noe av en annen. Slik er det for oss på Galleri VOX også. Vi har alle ansvar for arbeidsplassen vår, og for hverandre. Det handler ikke alltid kun om oss selv, meg, meg, meg. Vi har alle behov, men samtidig sitter hver enkelt på erfaringer og potensielle muligheter, vi sitter på resurser. Ingen bekler kun en rolle som handler om å ta i mot. Så da blir greia for atelieret og oss alle å legge til rette mest mulig for at de resursene hver enkelt måtte sitte på blir synlige. Slik det også fungerer på hvilken som helst annen arbeidsplass og i hvilken som helst familie. Det må bygges på vilje, empati og respekt for egenart, for at potensialet skal gi gode vilkår for vekst.

Vanligvis når jeg skriver her på Vannlandet, håper jeg på at det jeg skriver på en eller annen måte skal gi deg som leser en innfallsport til noe i ditt eget liv, ytre eller indre.  Denne gangen ble det mye snakk om arbeidsplassen min, så jeg vet ikke om det ble så mye du føler du kunne relatere deg til i dag. Likevel vet jeg at du har en rolle i forhold til noe. Du har en vilje, evner, du har muligheter, og du har en holdning til ting og mennesker du møter eller ser på fra avstand, ofte via tv eller avisen. Du har en rolle i forhold til dine kjære, dine venner, dine kolleger og mennesker du kun går forbi på gaten. Og det er opp til deg hva du skal fylle denne rollen med. For rollen din er et speil for noen, slik også holdningene dine er. Om jeg i din holdning og det du formidler, ser at mitt liv som pappa og snart bestefar, kjærest, bonuspappa, kunstner og medmenneske blir neglisjert eller nedvurdert på grunn av utfordringene jeg har, så blir jeg liten og kanskje verdiløs. Om jeg blir puttet i en liten, trang bås som en mann med en psykisk lidelse, i stedet for at jeg blir sett utover det og verdsatt for hvilke resurser jeg har, kan jeg også komme til å se på meg som kun det enkelte kanskje vil si jeg er: En snylter, en taper, et kryp. For det er i berøringen av et annet menneske vi blir til.

Det betyr at du har makt. 

Og jeg også. 

Med det betyr også at vi har et ansvar.

Det øverste av bildene som følger dagens blogg er fra atelieret, der jeg til vanlig står og maler. Nr to viser bonusdatteren min, meg selv og min yngste datter. Bilde nr tre er fra den første utstillingen jeg hadde etter at jeg måtte slutte som keramiker, og begynte å male. Og det siste bildet viser et maleri jeg har kalt "På den syvende dag". Klikker du på bildene forstørres de.

Jubileet til Galleri VOX vil finne sted neste sommer. Mer opplysninger kommer i forkant.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Without You I'm Nothing