mandag 30. juni 2014

Sommer og ferie og alt som følger med eller uteblir.




I dag leste jeg en blogg skrevet av en psykolog, hvor temaet var presset mange føler seg utsatt for når ferien kommer. Alle bildene på Facebook av sommer og brune mennesker som bader og spiser god mat kan friste både den ene og den andre.  Og ikke minst gi dårlig samvittighet, om en har barn og ikke råd til det bildene viser.

Selv skal jeg ikke på ferie. Det vil si, jeg skal ikke reise noen steder, utover en kjapp tur over fjellet for å hilse på familie østpå. Så mesteparten av ferien blir brukt hjemme. Sammen med kjæresten, eller hjemme hos meg selv.  Antagelig litt av begge deler.

I voksen alder har store ferier aldri vært noen greie for meg. Så jeg har aldri vært i det store, varme landet de kaller Syden, der spriten er billig og solen villig. Jeg har heller ikke lengtet etter det. Skulle jeg lengte etter noe i utlandet, så måtte det være en ferie i en by med mange kunstopplevelser. Men en blir ikke rik av å være kunstner, så gitt dårlig råd og angst, begrenser valgmulighetene seg en smule.  Uten at det får meg til å ligge hjemme og hulke. Ting er det de er, muligheter det en gjør ut av dem.

Jeg vet det er mange som nyter feriereiser. I min barndom hadde vi en del av sorten, men jeg vil ikke si at jeg nødvendigvis husker dem kun som en nytelse. I stedet var det stress og veldig mange andres behov enn mine som satt i førersetet, nå to voksne og fem barn presset seg sammen i en bil på vei til Nederland, der vi kjente noen vi brukte å besøke. En dysfunkjonell familie presset sammen på et lite areal over tid er sjelden en god løsning. Så feriene ble det de ble. Mye kjefting og skuling og mas og jag, og en så å si konstant uro innvendig. For ting var uoversiktlige og kunne fort eskalere.

I dag er jeg glad om jeg får litt alenetid sammen med kjæresten i ferien, i tillegg til det vi alle får gjort sammen. Det er egentlig nok. Jeg lengter ikke etter de store opplevelsene. En liten fisketur utenfor Bergen kan være fin, en trenger ikke å ta turen til en elv i Canada for å kunne kjenne på spenningen når fisken biter. Og et måltid mat en tilbereder sammen hjemme kan gi en veldig god følelse. En trenger ikke å sitte på en restaurant i et annet land for å kjenne på noe godt. En må ikke absolutt ta et glass kostbar vin mens en skuer ut fra altanen til et luksuriøst hotell, for å gjenkjenne nytelse. En Newcastle Brown Ale smaker utmerket på verandaen til kjæresten også.



Det føles fra mitt ståsted ut som at en reise er alt som betyr noe for mange. Det å komme seg bort. Få nye opplevelser, sterke inntrykk. Finne sin plass innenfor den rammen feriekatalogene tilbyr.  Det å måtte være hjemme er skrekk og gru. Kanskje har det noe med ordet MÅ å gjøre. Det at en ikke alltid har eller har hatt valgmuligheten. Eller kanskje det handler om at det å reise til et annet sted faktisk er helt konge. Hva vet vel jeg om det.



De gangene jeg eventuelt måtte drømme om sommer og ferie, så handler det lite om fart, reising, adrenalin eller store folkemengder. Om jeg drømmer, så er det om ei lita hytte ved et stille vann, sammen med folk jeg bryr meg om. Litt sand i strandkanten og et svaberg. En liten båt, og ørret som biter på morrakvisten og blir spist til frokost. Ha rolige dager, rusle i skogen uten å måtte nå en fjelltopp, høre på lydene og kanskje se litt dyreliv, male et bilde og ta et lite glass vin i kveldingen, frister langt mer enn en overfylt strand i et eller annet land. Alt uten regn, og alt myggfritt, selvfølgelig. For slik er det jo med drømmer, de inkluderer sjelden mygg. Mens virkeligheten forteller at et stille vann, kløende stikk og summing når du skal sove, gjerne hører sammen.  


Hva du ser for deg med tanke på ferie aner jeg ikke. Men at det inkluderer litt mer utfordringer enn det en gjerne ser på Facebook, kan vel kanskje hende. Hva du gjør med utfordringene blir da avgjørende for hvordan ferien faktisk oppleves. For det er jo opplevelsen som er det viktige. Det en kjenner inni seg, ikke kun det en har rundt seg. Enten en er hjemme, i syden, eller på ei lita hytte ved et stille vann, mens myggen summer og mesker seg på blodet ditt, er det hva en føler som teller.



I dag legger jeg ikke ut noe bilde av kunst, slik jeg stort sett gjør. I stedet legger jeg ut noen bilder fra sommeropplevelser jeg har hatt. Det øverste bildet viser eldste datteren min med fiskestang, og kjæresten min i bakgrunnen. Dette er tatt for noen år siden. Så i dag er datteren min 25 år, og venter sitt første barn nå i juli. 

Det andre bildet er fra en sommertur kjæresten og jeg hadde sammen med yngste datteren min, for å besøke familie østpå (Nei, det er ikke vår taxi.;). 

Bildet nummer tre er av min yngste datter, tatt i Arboretet utenfor Bergen, en sommer for noen år siden. Hun er også blitt voksen nå, og begynner på lærerstudium ved Universitet i Kristiansand nå i høst.

Og bilde nummer fire viser ungene til kjæresten som leker Løvenes Konge, fra samme turen til Arboretet. Jenta begynner på videregående i år, og gutten på ungdomsskolen. 

Årene går. Og jeg kunne lagt ut mange flere sommerbilder, men jeg valgte disse. For ingen av disse bildene illustrerer glorifisert lykke eller noe som kostet skjorta, men alle viser gode opplevelser. 
                       
                               
Ha en fin ferie.

Bjørn

Dagens link: Neste sommer





søndag 29. juni 2014

Så lenge det er håp.




Søndagen har funnet sin plass under solen uten å gjøre spesielt mye ut av det. Den bare kom. Sånn sett skiller ikke søndagen seg fra andre dager. Den har en viss mengde forutsigbarhet knyttet til seg.

De som har fulgt med på føljetongen om den aldrende grønne Golfen jeg kjører rundt i, har nå kommet til slutten av dette kapitlet. For bilen er reparert, og jeg er fem tusen fattigere. Nå har det kostet meg 17500 i løpet av bare en måneds tid å ha bilen på veien, og det er langt mer enn jeg er bekvem med. Verre var det likevel at de på verkstedet mente toppakningen var litt gåen. Noe som visstnok skulle skyldes at en temperaturmåler ikke fungerte som den skulle. Noe jeg var klar over, men mener de ved en tidligere anledning sa ikke var så farlig. Så jeg gjorde ikke noe med det. Dessverre betyr ikke hva de sa eller ikke sa noe nå. For valget om å ikke gjøre noe med det var uansett mitt. Et valg som vil komme til å koste meg mellom femten og tjue tusen, om jeg må skifte pakningen. De pengene har jeg ikke nå. Så jeg får håpe på det beste og kjøre til det ryker.

De siste dagene i den siste bil-løse uken tilbrakte jeg hos kjæresten min. Og det var langt triveligere enn å sitte innelåst her hos meg selv. Blant annet stelte vi litt i blomsterkassa hennes. Hun bor i terrasseblokk, og vi snakker diiigre blomsterkasser.  Samtidig er det også litt bedre utsikt hos henne enn der jeg bor, og det å se skog og trær føltes bra. I tillegg var været fint, slik at vi kunne sitte på terrassen og ta en kaffe.

Det er ikke til å skyve under en stol at jeg savner litt mer kontakt med naturen. Ikke nødvendigvis urskogen, men jeg drømmer om en plenflekk og en liten kjøkkenhage. Det er noe med dette som oppleves beroligende. Datteren til kjæresten min vil at vi skal kjøpe hus sammen og bli en storfamilie som kan leke på plenen, men jeg er vel ikke helt der. Ting skal jo holdes ved like, og jeg blir jo ikke yngre. Til neste år blir jeg seksti. Ti år etter det er jeg sytti. Og hvordan formen er da vet jeg ikke. Det er jo ikke akkurat slik at kroppen som rommer meg er topptrent i dag heller.

Det er lett å drømme. Og det er lett å håpe. Og i blant er det også lett å hive seg ut i ting som kanskje ikke alltid er like gjennomtenkt. Greia da, blir gjerne at det kan få konsekvenser en ikke forutså. Er en heldig kan de komme i form av flotte gevinster. Gevinstene kan være bare fryd og gammen og lette som ei fjær å bære. Men konsekvensene kan også komme som noe negativt. Noen ganger helt overraskende, andre ganger i en form en forutså, men ikke ville se likevel. Det vil si neglisjerte.  Overraskelsen kan i blant også skyldes at en overså potensielle konsekvenser fordi en hadde det så travelt og overfokuserte på en liten detalj. Som når en for eksempel bruker kredittkortet for å reise på ferie, uten og egentlig tenke over at pengene må betales tilbake. Og aller minst hvordan. ”Det ordner seg”, kan være plattformen en lar bære tyngden av valgene en tar. Eller: ”Litt må jeg jo unne meg”. Mens en ser stranden og solen og de bare kroppene for sitt indre øye, og ikke stort mer enn det. I hvert fall ikke at for eksempel en toppakning vil ryke. 

Det er ikke grenser for hvor kreative vi kan være når vi ønsker å rettferdiggjøre et dårlig valg. Det trenger ikke å handle om ferie. Det kan være hvorfor vi fortsetter å røyke. Eller som når foreldre fortsetter å leve sammen selv om forholdet er dødt, og sier de gjør det på grunn av barna. Og det mens de krangler og bråker og skriker, eller tier det meste i hjel, mens de innerst inne vet at de fleste tog har gått for lenge siden, og at det ikke handler om barnas beste i det hele tatt lenger. At de holder sammen av vane, eller avhengighet, frykten for å stå alene eller økonomi, og gjerne forsøker å betale for valget sitt med blankpussede  fasader og sporadiske samleier.

Denne søndagen skal jeg ikke ta valg som vil gi store og dårlige konsekvenser, håper jeg. Jeg skal ikke frese rundt i bilen langt over fartsgrensen, fordi det er moro. Jeg skal ikke kjøre uten belte eller med en pils innabords fordi jeg bare skal en liten tur i nabolaget. Jeg skal heller ikke gamble på nett eller bruke penger på noe jeg ikke har råd til, bare fordi jeg har lyst på noe, eller fordi det vil gi meg status å kunne vise fram noe som ser kult eller dyrt ut eller kan beskrives som riktig. 

Vi må ikke alle se like ut, lukte likt, spise likt, drite likt, tenke likt, lengte etter det samme eller eie det samme, for å være lykkelige. Så slike eventuelle drømmer eller håp som gjerne er tuftet på frykt for å skille seg ut, skal jeg la ligge i dag. Derimot skal jeg kanskje skifte vann på et par av akvariene mine. Jeg skal skrive ferdig denne bloggen, gå en tur sammen kjæresten om været holder, og ta en tripp til svigerfar for å sette opp en pc han har kjøpt seg. Det er jo blitt slik at data nærmest har blitt et must, og at nettbank og en del andre greier en pc kan tilby gjør livet litt enklere for folk.

I og med at jeg er tjue år eldre enn kjæresten min, er faren hennes kun noen få år eldre enn meg. Vi er likevel ganske forskjellige på mange felt. For eksempel når det kommer til musikk eller annen form for kunst. Han hører for eksempel neppe på musikk som den en finner under dagens link, mens jeg liker det. Svigerfar er derimot nevenyttig. Han kunne sikkert satt opp en garasje over helga uten nevneverdige problemer. Det kunne ikke jeg gjort. Men når det kommer til dette med mobiltelefoner og datamaskiner henger jeg litt mer med enn han. Svigerfar er på doro-nivå. Mens kjæresten min henger mer med enn meg igjen. Så det å få i gang pc-en burde gå greit for oss. Får vi håpe. Håpe kan vi jo alle. Håp koster lite. Det er valgene som kommer med de jævlige regningene.

Dagens bilde har fått tittelen "Regresjon", og er et selvportrett.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link: I FINK U FREEKY



onsdag 25. juni 2014

Vegger




Så var det onsdag. Og jeg har ikke vært ute av leiligheten siden fredag, så det begynner å bli en stund siden. Om du ikke har lest hvorfor i tidligere blogginnlegg, så skyldes det en feil ved bilen, og at jeg ikke fikk verkstedstime før kommende fredag. Samtidig har det seg slik at uten bil kommer jeg meg ingen steder.

En skulle tro at når en er alene inne i en leilighet over noen dager, så ville det gjort seg med litt besøk. Men slik er ikke jeg skrudd sammen. Så da jeg fikk spørsmål om et kaffebesøk fra en kollega, takket jeg nei. Dagene alene har allerede gjort meg litt mer folkesky enn vanlig. Og trangen til å fastholde avstanden til verden rundt meg kom fort, selv om det finnes en ambivalens der. Noe som ikke betyr at jeg har det ille her jeg sitter, bare litt stille og begrenset. Men timene går, og snart er det fredag, og da snur ting igjen. Forhåpentlig vis. Om verkstedet får tak i eventuelle deler i løpet av den dagen. Hvis ikke blir bilen stående der til over helgen.

Jeg begynte å skrive dette i går formiddag, men mens jeg holdt på forsvant tv og internett. Og det ble borte resten av dagen. Å sitte inne i leiligheten med følelsen av å ikke velge det selv, og samtidig miste tilgangen til nett og tv, er ingen god greie. Veggene kan komme til å krype mot en. Slik som veggen jeg har avbildet. Heldigvis fungerte dvd-spilleren, så  Braking Bad ble trøsten. Veldig mange timer ned Braking Bad. Til klokken halv fire i natt.  Heldigvis var nettet fikset da jeg våknet i ellevetiden i dag, så nå kan jeg legge ut dette blogginnlegget, lett tilpasset at det nå er onsdag, ikke tirsdag.

I blant er det slik at ting tar tid. Ikke alt kan løses umiddelbart bestandig. Noe som jo kan være en utfordring. For vi vil at ting skal skje. Helst fort. Enten det er fordi en venter på noe godt eller at en vil at noe kjedelig eller vondt skal opphøre. Og det siste gjelder da selvfølgelig om en får en sykdom også. For eksempel influensa. Heldigvis går den over etter hvert. Og vi kan legge det bak oss og gå videre, mens minnene viskes sakte ut og lagres i en skuff sammen med andre ting som i den store sammenhengen kanskje ikke er så viktige.

Alt fungerer likevel ikke på den måten. Selv vil jeg få bilen fikset, mens internett og tv-mottak allerede er på plass igjen, men noen lever med ting som ikke går over. For eksempel smerter. Men også på det mentale plan kan noen måtte leve med utfordringer som ikke blir borte. Så da blir greia å få så god kontroll over det som mulig eller ønskelig, slik at det livet en lever blir så greit som det kan bli. Har du for eksempel ADHD, er bipolar eller schizofren, så er dette kanskje noe du vil leve med resten av livet, selv om det hevdes at schizofreni kan helbredes. Men uansett, at noe kan, er ikke det samme som at det vil. Det ender gjerne opp med å være avhengig av hva en gjør med det. Og da er vi over på hva en er i stand til å gjøre med ting, hvilke resurser en har selv, hvilken hjelp en blir tilbudt, og hva en er i stand til å ta i mot.

Selv har jeg ingen av de nevnte utfordringene, og kan derfor ikke helt sette meg inn i hvordan det oppleves å leve med slike diagnoser. Men det er likevel sider ved mitt liv som ikke vil forsvinne, så en fellesnevner finnes det likevel. Lungene mine er for eksempel ganske herpa, og det er en skade som ikke er reversibel. Skal jeg bli bra må jeg få nye lunger, og det har ikke vært et tema. Selv om det med pust er en utfordring, er jeg ikke dårlig nok for en slik løsning. Angstsdelen av psyken min ser heller ikke ut til å forsvinne, det samme gjelder den depressive siden i meg. Den er ikke der hele tiden, men kommer tilbake med jevne mellomrom. Disse utfordringene har vært til stede mer eller mindre hele livet mitt, selv om styrken i dem har variert.  Det vil si at jeg har, må og vil måtte utholde noe.

Å utholde noe kan en få til på flere måter. En kan forsøke å late som om et problem ikke er der, en kan fortrenge det fullstendig eller forsøke å løpe fra det – løpe, løpe, løpe - det som ikke synes finnes ikke. Og løper en fort nok, vil hastigheten etter hvert gi tunnelsyn, som igjen fungerer som skylapper. Eller en kan snakke om det, slik at en får ut noe steam på den måten, men også innhente litt oversikt og kanskje en forståelse for sin situasjon i prosessen. Via forståelse og rett bruk av kunnskap, gis vi muligheter til å kunne leve med utfordringene på en måte som mangelen på kunnskap utelukker.

Vi vet alle at om vi ikke går til legen med en kreftsvulst, så vil den antagelig vokse. Og slik er det med ting vi tenker og føler også. Det blir ikke borte selv om vi ikke ser det, det vokser i stilla. Noe for eksempel mange som ble utsatt for overgrep i barndommen har fått erfare.  Enten det handler om seksuelle overgrep eller voldelige, neglisjering, usynliggjøring, mobbing, eller en har blitt utsatt for urimelige krav eller levevilkår på andre måter. For plutselig, i godt voksen alder, dukker kanskje minnene opp igjen. Ting en hadde fortrengt. Og samtidig blir det da gjerne mulig å få litt forståelse for hvordan en har levd livet sitt. Hva en har følt, føler og hvorfor, og hvilke reaksjonsmønstre en har hatt, har og hvorfor. Når denne forståelsen er på plass, kan en begynne å se framover.

Der jeg er i livet nå, har jeg ikke noe stort behov for lege eller psykolog. Been there, done that. Men det betyr ikke at det er en fordel å la alt ligge skjult inni meg av den grunn. Følelser og tanker og det jeg opplever som utfordrende eller godt må få komme fram, selv om jeg ikke har en psykolog til å lytte. Det samme gjelder for min historie. Omattatt og omatatt. Og i mitt tilfelle har Vannlandet i tillegg til annet, blitt en slik ventil, selv om det å snakke med for eksempel kjæresten og familie eller kolleger kanskje er enda mer viktig for meg. For i en samtale får en tilbakemeldinger på det en mener, tror, synes, er og føler på en mye mer utviklende måte enn en blogg kan tilby. En får muligheten til å speile seg. Og å speile oss trenger vi. Noe jeg etter bare noen få dager isolert begynner å kjenne på.

Små barn som ikke får speilet seg gjennom nærhet kan ende opp med å dø. Men til forskjell fra små barn, har vi som har levd noen år valgmuligheter. Vi kan stille oss foran speilet, vi trenger ikke å vente på at det skal komme til oss. Det betyr at vi kan velge å gjøre oss selv synlige. Vise hva vi tenker og hva vi føler, overfor oss selv og overfor andre. Og så få noe tilbake. Om vi ikke er villige til å vise noe ærlig overfor den eller de som kan være speilet vårt, vil responsen vi får på oss selv bygges på feil premisser, og vi kan fort komme til å føle oss for eksempel misforstått, ikke respektert eller oversett. Det igjen betyr at vi har et ansvar selv.

Å snakke med noen og samtidig være ærlig, er likevel ikke det samme som at noe automatisk løser seg. Mye avhenger også av hvem vi snakker med. Vi har alle vår ballast som vi må forholde oss til i møtet med andre. Men det å snakke gir likevel kanskje noen flere potensielle muligheter for forandring, enn det å alltid være taus gir. Og da har jeg vel skrevet nok denne tirsdagen og onsdagen, så jeg får avslutte slik at jeg kommer i gang med alt jeg ikke skal gjøre.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link: Keep Talking



mandag 23. juni 2014

Hav, horisonter og landkjenne




Mandagen har tatt spenntak og skjøvet ei ny uke fra kai. Så nå får en se hva den møter. Litt kan planlegges, men ikke alt.  Tilfeldighetene har også vekstvilkår så det holder. Og i den lille båten som er tilværelsen vår kan havet til tider oppleves som veldig stort og rufsete. Så selv om en skulle ha utstyrt seg med flytevest, er ikke alt gitt av den grunn. Selv om vi liker å tenke at vi har kontroll. Heldigvis finnes det også øyer hvor en kan gå i land, om ting blir for utfordrende og brottsjøene for truende. Og det får meg til å tenke på en tekst jeg skrev en gang, da livet mitt var verre enn det er nå. Den går slik:

HAV

Livet mitt består mest av hav og vind nå, bølger og himmel og små øyer. Èn øy kan være svartsinn, en annen minner, en tredje drømmer. Noen kan dukke opp gjennom tåke eller natt i form av et ord. I går skimtet jeg ordet sensuell i det en revne i skyene slapp til en solstråle. Og jeg kjente morild strømme som en bølge gjennom kroppen, fra tærne til hårrøttene til fingertuppene, før den roet seg og la seg til å lyse opp gamle bilder bak øynene. For så igjen å bli del av salt, svart hav. Like etter så jeg omrisset av ordet ånd. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med disse øyene, for de synker alle under meg om jeg forsøker å gå i land. Så jeg svømmer for det meste bort fra dem, mens jeg skuer mot horisonten etter seil.


Om denne teksten ikke illustrerer dagene mine slik de er nå, så illustrerer de kanskje nettopp av den grunn at livet kan gå i bølgedaler. Og kanskje er teksten gjenkjennelig for deg. Kanskje er du et sted der ute på havet, med blikket festet ved horisonten, mens du lengter mot noe du vet hva er, eller bare fornemmer, og håper at det finner deg.  For vi har alle vært der, i drift mellom øyene vi føler ikke bærer oss, eller vi vil komme dit.

Før helgen var jeg på en liten tur sammen med kollegene fra atelieret. Og vi besøkte et par gallerier, pluss Oleana kunst og kultursenter på Os utenfor Bergen. Været var fint, og etter en god middag kunne vi sitte ute med kaffen og se utover havet. Eller opp mot himmelen. Og dagens bilde ble tatt der. Det viser en utkikksbro. Men broen har landkjenne kun der du går inn på den.  Og ender uten at en kommer noen sted, om en ikke vil rett ned. Men det vil en gjerne ikke, får da havner en som en splætt i svaberget i strandkanten. Og opp er neppe heller noe alternativ. Det kan i blant føles som om vi har vinger, men det er nok kun en følelse. Og bør nok ikke testes ut.

Noen ganger er det nettopp slik at det punktet en har kommet til ikke ender i en vei videre. Kanskje en må gå noen steg tilbake først, ned på bakken igjen, og så finne en ny vei. Kanskje den veien går parallelt med den som ikke ledet en til noe annet enn en utsikt, eller kanskje den finner en helt ny retning. For det finnes retninger å velge mellom. En er ikke låst til skrittenes egen vilje eller en vakker utsikt. En kan styre både føttene og blikket.  Slik at om en ender opp på en bro som på bildet, ikke blir værende der for alltid, mens en skuer utover det uoppnåelige.  I stedet går det an å ta et steg tilbake, se hvor en kom fra og forsøke igjen. For noe finnes der framme. Kanskje noe du ikke har sett enda, kjent enda, smakt enda eller drømt om enda.

KALEIDOSKOP

Fremdeles finnes det landskap jeg ikke har sett, stier jeg ikke har gått, ord jeg ikke har sagt, sanger jeg ikke har sunget, kjærlighet jeg ikke har delt, tanker jeg ikke har tenkt – fremdeles er jeg på full fart inn i min egen fødsel.


Og her – i denne bevegelse, i dette fargespekter, denne kakofoni, dette kaos – i fosterstilling og et fritt fall gjennom fragmentert skjønnhet - mine redde, lukkede øyne framfor en skimrende stjernes uangripelige stillhet.

***


Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Prisoner of the Road





søndag 22. juni 2014

Vi er ikke dønn like, vi bare forsøker å være det.





Dagen startet med å bla igjennom litt kunst på Facebook. For jo, Facebook kan brukes til det også. På vennelista mi finnes det stort sett kunstnere jeg aldri har møtt, i tillegg til familie, nære og kjære. Og de forer meg med bilder av kunst, som jeg igjen klikker ”dele” på, om jeg finner dem verdt å dele. Men det går litt i rykk og napp, og delingen har vært sporadisk i det siste. Jeg må jo bla igjennom alle de lite interessante tingene som også blir lagt ut, for å finne det som er interessant for meg, noe som tar tid. Og selv om det kan være koselig å følge med på hva en i familien gjorde i helgen, er det mindre interessant å se bilder fra en familiesammenkomst en ukjent i Brasil legger ut.  Kanskje får det med å dele kunst likevel en oppsving nå, siden bilen min streiket igjen. Og jo da, det finnes en kobling der, selv om den kanskje ikke er så tydelig.

Når bilen min står ender jeg opp med å ikke gå ut. Og nå står den fordi det begynte å lekke kjølevæske. Og ikke bare litt, men skremmende mye og raskt. Så jeg tør ikke bruke den.

Jeg er helt avhengig av bilen for å komme meg rundt. Både på grunn av de dårlige lungene mine, og på grunn av angst. Buss er ikke et alternativ.  Og siden det ikke var en ledig time hos verkstedet jeg bruker før på fredag, blir jeg altså sittende inne en uke. Og alle de timene må jeg jo fylle med noe. Som for eksempel Facebook.

Andre ting jeg kan fylle tiden med er å skrive blogg, vaske hus og tørke støv, se på tv, stelle med akvariene mine og vaske klær og vinduer. Selv om jeg ikke nødvendigvis er så glad i rene vinduer. Jeg foretrekker at de er litt skitne, slik at jeg kan se dem. Rene vinduer blir jo tilnærmet usynlige, og de klarer derfor ikke på samme måte å skape et skille mellom det som er innenfor og det som er utenfor huset. Og det skillet trenger jeg om angsten kobler seg sterkt på. For angsten min liker ikke alltid store ting, som for eksempel avstander. Den liker derfor ikke nødvendigvis skyskrapere, digre båter, høy himmel, fjell eller andre store ting heller. Og aller minst liker den universet. Og Tid. For her snakker vi jo dimensjoner så det holder.

Det er ikke slik at denne reaksjonen kommer ofte, så jeg vet ikke om det kan kalles en fobi, som i megalofobi, men den kommer i blant. Og da kommer den brått. Litt som når du titter ned fra et høyt tårn, og du opplever å bli litt svimmel, og synes det er litt skummelt. Uten at det påvirker hverdagen din av den grunn. Det er heller ikke slik at dette styrer valgene mine og hverdagen min nevneverdig. Det er mer som noe som plutselig dukker opp, og så blir borte igjen nesten like raskt. Så jeg forsøker ikke å unngå at følelsen skal oppstå, jeg må bare forholde meg til den i blant.

Angsten min trigges ikke på samme måte av små trange rom. Jeg lider ikke nevneverdig av klaustrofobi, med andre ord. I stedet er det slik at det oppleves trygt med ikke altfor stor plass. Således er leiligheten min på noen og seksti kvadratmeter passe stor.

Om jeg har mye angst, så vil det å begrense omgivelsene gjennom å trekke for gardinene skape en avgrensning for sanseinntrykk som virker beroligende. For det er sanseinntrykk det handler om, tror jeg. Det er de som trigger angsten min i blant, enten det handler om å se noe, høre noe eller sense noe på andre måter. Da jeg var liten sa min bestemor at jeg ville få problemer fordi jeg følte altfor mye, og det fikk hun vel rett i. Men det får nå være. Noen er slik at de løper fortere enn de fleste, andre legger lettere på seg enn andre, noen higer etter adrenalin mer enn hvermannsen og noen føler ting veldig sterkt. Sånn er vi mennesker. Vi er ikke dønn like, vi bare forsøker å være det.

Jeg ser at dette jeg nå forteller kan virke rimelig sprøtt for en veldressert hjerne, men hallo, vi har alle våre små merkverdigheter. Forskjellen mellom folk ligger kanskje oftere i hva den eksakte merkverdigheten er, enn i at bare enkelte har dem. Likevel, den største forskjellen er vel om vi prater om slikt eller ei. Og jeg snakker om ting. Jeg er en merkelig skrue, med andre ord, jeg stiller meg åpen for hugg. Noe som også er en merksnodighet, siden jeg er så pass preget av angst som jeg er. Men sånn er det med merkeligheter, de er ikke som forventet. Og følger ingen oppskrift. Om de gjorde det, var de ikke lenge merkelige. 

Hva du har for merkverdigheter, vet jeg ikke. Men jeg tror de finnes. Om du er klar over dem selv er ikke nødvendigvis det som er det avgjørende i så henseende. Det samme gjelder for hvordan du definerer dem. Definisjonen merkelig blir jo gjerne satt av noen som ser den utenfra. En selv lever med det til daglig, og opplever og definerer det gjerne som noe vanlig. En er det en er. 

Først når merkverdigheten på en eller annen måte blir pekt på blir den en problemstilling, og ofte fordi den da blir koblet til skam.  Har du for eksempel en litt uvanlig nese, så lever du godt med den om du alltid har fått høre at den er karaktersterk, men i det noen sier den er rar, begynner du å skamme deg over den. Og slik er det med mye i livene våre. Det er det de andre sier som betyr noe, og det negative blir vektlagt sterkere enn det positive.  Så vi vil være som de andre, for å slippe å kjenne på ubehaget det er å være annerledes på områder en ikke kan velge selv. Kle oss i de riktige klærne, ha den riktige frisyren, bilen , huset, tankene, meningene osv osv. Slik at ingen finner noe å utsette på oss.  Slik at vi ikke havner i Jante, eller ender opp som hakkekylling.

EN HÅNDFULL BEN

når blodet fra en ofret kylling stivner i ansiktet ditt
og du kjenner det lille hjertet slå hardt
mellom hendene
og stilner
finnes ingen stillhet

for kyllingens døde hjerte
er ditt eget hjertes rop

når ingen avstand finnes til deg selv
trommer hvite knokler
fra alt du levde
fra alt du døde
hule rytmer i natten
i det de faller i et intrikat mønster
som viser deg framtidens sorg

***


Dagens bilde er tatt med mobilkamera fra bilen, et sted mellom østlandet og vestlandet.



Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:  Gabriellas sång





lørdag 21. juni 2014

Perlen trenger sandkornet trenger muslingen

           


           Tid for blogg. Det finnes en tid for alt, sier noen, men jeg vet nå ikke. I det siste har det vært tid for internettproblemer her på berget, det har vært tid for en verkstedregning på bilen pålydende sytten og et halvt tusen, og i går oppdaget jeg at det lakk noe fra motorrommet, så da er det tid for nok en time på verksted. Men tiden for lottogevinsten uteblir. For de fleste helt fram til deres døyans dag, og da har toget gått. Så det sies så mangt, uten at det må henge på greip av den grunn. Sannheter kastes rundt oss som fra en møkkaspreder, og vi gaper villig, fintygger og ender opp med å spy ut samme sannhetene i så store mengder at vi trues med å drukne i vårt eget oppgulp om vi ikke finner en snorkel i form av vår egen vri, velvillig tilpasset vårt bilde av verden og vår plass i den.  

            Blant annet sies det at alle får sine femten minutter i spotlighten. Men det stemmer jo ikke, så da er vel forklaringen at Cher tok mer enn sin egen del, har jeg hørt påstått. For slik er det, at når noen tar mer enn sin egen del av kaka, blir det lite igjen til resten. Og det er jo også en forklaring på en del ting. For eksempel på hvorfor folk bor under broer, selv om det bare er en del av en forklaring. Men en trenger jo ikke å forholde seg til alle forklaringer. En trenger ikke å forholde seg til verken sandkornet eller muslingen for å nyte perlens hvite glimt.  Noen ganger er detaljene i et bilde spennende nok. Det framstår likevel som en greie med verdi. Verdiforklaringer finnes på det meste. Noen parfymerte, andre med en mer stikkende odør. Ikke alt like synlig for vårt blotte øye, men det er bare å kravle inn bakveien og opp ryggraden på seg selv og så velge fra øverste hylle. Det skal ikke stå på valgmuligheter. Og rævkjørt blir du uansett før eller siden, så det er ingen grunn til å utsette seansen. Kanskje du til og med oppdager at du liker det. Den lille svien, du vet. Adrenalinkicket eller saltet i såret som sier at noe er til stede. Ikke bare tomheten.

            Vi blir ikke alltid plassert i et miljø, vi velger like ofte vår plass der.  Vi blir heller ikke nødvendigvis plassert i et hierarki, vi finner vår plass der også.  Vi velger. Ofte fordi vi føler det er der vi hører hjemme, blir fortalt at det er slik, eller ikke våger annet. Da ender vi gjerne samtidig opp som et offer i egen bevissthet. For det å ta inn over seg sin egen rolle og egen utilstrekkelighet er langt vanskeligere enn å se andres overtramp og bautalignende makt.

            Det å være litt offer fungerer i blant som chili vi velger å tilføre lørdagspizzaen. Det setter en spiss på det. Chili er likevel ikke noe vi må spise, og det å være offer er ikke alltid noe vi blir påtvunget å bli. Det er like sannsynlig at det er noe vi velger å spise eller å være. Men det finnes jo forklaringer på valg vi tar selv også.  For egen del har jeg en sekk full av forklaringer på ting. Så om jeg vil kan jeg helle dem ut på gulvet, og innholdet vil antagelig fylle hele rommet jeg sitter i her nå. Fra gulv til tak, til og med vinduet som jeg kan se ut mot sjøen gjennom vil dekkes til. Noe som gjør at det blir vanskelig å få grep om helheten jeg lever i, men langt lettere å feste blikket på det med størst bokstaver. Eller det som ligger nærmest og lover hurtigst tilfredsstillelse. Enter det er for tunge og gane, selvrespekt eller illusjoner, narsissistiske tendenser, kjønnsorganer eller andre villige åpninger. Alt lar seg villig og hurtig tilfredsstille om vi velger å la det bli det. Selv om det kan være vanskelig å skille klinten fra hveten, så får nå det heller stå sin prøve. Noen ganger er det nok at noe glimter som gull. Eller smaker som søt vin. Er det noe jeg er god på så er det å tro ting så sterkt at det blir virkelig, litt mer smakfullt eller penere enn det kanskje kan framstå som for noen med en annen anskuelse. Men det samme gjelder for negative ting. Tror jeg noe blir vanskelig, så blir det det. Svart og jævlig og barberbladskarpt, med tilhørende lydkulisse av skrikende piggtråd. Og det trenger ikke være slik i utgangspunktet, eller sett gjennom en annens øyne. Som regel er det ikke en handling eller et valg som er vanskelig, det er følelsene det bringer med seg. Følelser jeg ikke har kontroll over. Og de er ikke alltid synlige for andre. Noen ganger er de nesten usynlige for meg selv, til og med, eller forkledde. Jeg bare kjenner at de er der, som et noe udefinert ubehag eller en pigg i hjertet, uten at jeg klarer å finne ut hvorfor, eller hvordan jeg skal bli kvitt det.

            Det er slitsomt å føle så føkkings mye. Bestandig. Over alt. I situasjoner hvor det hadde vært mye greiere å føle noe helt annet, eller mye mindre. Så da bør en jo gjøre noe med det. På en eller annen måte lære seg til å leve med det. Finne strategier og redskap som inkluderer vekst framfor flukt. Flukt, som for eksempel i noe følelsesregulerende. Et filter å se igjennom eller bomull en kan skyte inn i blodårene, innta oralt eller forsøke å løpe fra, snakke seg fra, slå seg fra. Noe en kan pakke alle følelsene inn i, alternativt etablere et sluk en kan heller dem ned i og så legge på lokket. Trykk det ned, om det ikke vil så tving det. Slik at følelsene framstår som ikketilstede, ikkeværende.

Vi ser jo ikke kloakken under bena våre, selv om den strømmer frisk der. Så det å få plassert ting vi ikke liker stanken av under jord, er en ting det går an å leve med. Det finnes ikke lenger, alt vi ser er som en akseptabel konturløshet gjennom tåken av forråtnelse som demper alle skrik av lengsel, eller den blå himmelen over det grønne, frodige gresset vi klipper med omhu så ikke naboen med den velfriserte fasaden skal feste blikket på mindreverdet vårt. Mens alt vi lukter er parfymen av riktig merke som ligger lik en rosa, søt sky over forstaden med alle sine polerte overflater og all sin uangripelige og veltilpassede smakfullhet. Det å ikke se hva som ligger og gjærer under alle cupcakene og Carpe Diem dekalene strategisk plassert i vår glansede ramme, fungerer like bra som at det ikke lå noe feid under verken tepper, duker, puter eller senger i det hele tatt. Det vi ikke vil forholde oss til eller ikke vil vedkjenne oss trenger ikke å forsvinne for godt, så lenge vi slipper å se det, føle det, frykte det eller lengte etter det. Grav det ned, tving det bort, knus det, manipuler det og ta kontroll over hva du framstår som, lever i, med og av. Den du ønsker å være. Den du tror vi andre ønsker du skal være. Inn med silikon og Botox og bort med spor av levd liv, tapere, tiggere og innvandrere, appearance is everything. Illusjonene nærer seg på vår blindhet, og villighet til å bli forført er vårt stempel. Illusjonistene har gode levevilkår.

            MENS EN APEKATT DANSER

              Jeg ser rundt meg, og alt jeg ser er et teater. Der melankolien har falt som et tungt sceneteppe over alt som måtte være av brusende vinger og operetters letthet. Jeg ser lyskastere fokusere på en dør som åpner seg. Hører musikk spille opp. Og jeg ser illusjonister komme ut av døren og sveve over teppet, til de lander ved sitt lille bord framme på scenen:
    ”Ærede publikum, se på denne hatten. I denne hatten er det magi. Men her finnes ingen kaniner, ingen vakre kvinner i trang trikot, her finnes ingen løver eller hvite duer eller helter. La oss forbløffe deg”, sier illusjonistene, mens en apekatt danser, trompeter hyler og trommer virvler - høyere, høyere, raskere, raskere - og stopper.
    ”Se”, sier illusjonistene til sitt forventningsfulle publikum og hever en rikt utsmykket øks. Trekker drømmer opp av hatten, slenger dem på bordet og hever øksen. Publikum gyser frydefullt i det den faller mot den første drømmens nakke. Og en til. Og igjen. Og ut fra de hodeløse drømmene flommer et stort mørke utover gulvet. Mens en enslig engel oppe blant bjelkene under himmelbuen sitter og ser ned på meg, der jeg troner på 1. benk.


”Løft meg
Vekk meg
Stryk meg
Elsk meg”


roper jeg til engelen, mens jeg snur ryggen til illusjonistene.


For alt som betyr noe
og alt som er virkelig
skal før eller siden ropes:


alt vi fikk
alt vi mistet


alt vi begjærte
alt vi flyktet


alt vi har levd
alt vi har dødd


vår avmakt
og hele vår tause lengsel


skal før eller siden ropes.



***


            Ha en fin dag.

            Bjørn

            Dagens link:  The Rose


onsdag 18. juni 2014

Demoner og piller og friminutt.




Spis til du sprekker, fyll på med litt tang og tare, så gjør det ingenting. Nå er det håp for de feite. Ei lita pille, og så er problemet løst.

Nå er det ikke helt slik, men det forskes på effekten av tang. Og det skal visst være noe å hente på den fronten. Selv vet jeg ikke om ei pille løser all verdens problemer i alle sammenhenger. Selv om det selvfølgelig kan dempe noen symptomer, og derfor likevel kan gi en positiv konsekvens.  I det minste for en stund. Og vi trenger alle et friminutt i blant.

Min dag inkluderer litt pillesvelging. Mesteparten på grunn av lungene mine. Men jeg tar også ei vitaminpille og ei pille på grunn av for mye magesyre. Og for et par dager siden måtte jeg gjennomgå en gastroskopiundersøkelse på grunn av det siste. Noe jeg har vært igjennom før, så jeg var klar over at det ville bli ganske ubehagelig. Da tilbudet om litt bedøvende spray for halsen, pluss en dæsj beroligende dukket opp, takket jeg derfor raskt ja til det tilbudet.

Nå kom ikke det beroligende i form av ei pille, men via ei sprøyte.  Og rundt regnet femten sekunder etter at de begynte å pumpe virkestoffet inn i blodåra mi ble alt svart. Jeg har ikke et eneste minne om at sprøyta ble trukket ut av armen min, ikke noe minne om noen undersøkelse, ikke et bilde i hodet jeg kan hente fram som sier noe om en slange ned gjennom halsen.  Ikke noe minne om å betale etter at undersøkelsen var ferdig, eller at jeg kom meg ut i bilen hvor datteren min skulle kjøre meg hjem. Alt er slettet, radert, og har blitt erstattet av vissheten om bekmørke og en litt sår hals.  Jeg ikke vet hva jeg har gjort eller hva jeg har sagt. Cirka to timer er borte. Nå skal jeg ikke påstå at det som skjedde i løpet av de to timene betyr all verden å huske, men det vet jeg jo ingenting om, tross alt.

Det er mange måter en kan dope seg unna noe på. En trenger ikke å ty til sprøyter. Selv om noen velger nettopp det.  I Bergen samles noen av de med sprøyter i bagasjen sin seg i Nygårdsparken, selv om den visstnok nå skal ryddes. Andre mer sosialt aksepterte knasker piller, eller forsøker å vaske eller løpe eller knulle eller drikke eller snakke seg unna det de føler. Atter andre forsøker å tjene mer og mer penger, eller tar følelsene sine ut på sine nærmeste i form av aggresjon.  Noen sitter på nett og spiller dataspill eller kaster pengene ned i det åpne gapet til spillselskaper som lover lykke uten at de stort sett holder det de lover. Og noen lever livet i total mangel på selvinnsikt eller vilje til å se de mønstre de lever etter, mens de doper seg på sine egne unnvikende forklaringer eller hatet til alt og alle.  Det skal ikke stå på mangfoldet når en tyr til fluktmuligheter. Selv stenger jeg meg mye inne i mitt lille rede sammen med akvariene mine. Og skal jeg ut, hender det jeg tyr til ei lita krykke fra farmasiens velfungerende maskineri. Selv om det er kun ved de mest utfordrende anledningene. Tre, fire ganger i året, kanskje.  Jeg knasker ikke piller for å gå på butikken. Da lar jeg heller være å gå. For jo, det å gå på butikken kan være en utfordring i mitt liv. Slik er det med Angst, som er navnet jeg har satt på det buret jeg lever i.

Det finnes mange type bur. Og det mangler ikke på fargerike navn som blir gitt dem. Eller forklaringer på hvorfor burene vedvarer å være i livene våre. En av de flittigst brukte forklaringene, blir slik jeg tenderer til å tro kalt ”De Andre”.  Det er de andre som har ledet en inn i buret, og det er de andre som gjør at en må fortsette å være der. Enten de andre er en gruppe, eller et enkeltmenneske. Om det skyldes noe som skjedde i tidligere år eller noe som skjer i dag, det finnes alltid noen en kan skylde på.

At en kan bli utsatt for ting er en selvfølge. Og at det får konsekvenser er heller ikke ukjent for de fleste av oss. Det medfører at mange sliter med ettervirkningene av ting noen gjorde mot dem. Men det er forskjell på det å forklare en ting, og hva forklaringen kan unnskylde av egne valg. Så jeg for min del kan kanskje forklare hvorfor jeg får problemer med å gå på butikken, men jeg tjener ikke noe på å resignere bak den forklaringen, sammen med fargerike og lettsvelgede forklaringsmodeller som skal gi meg syndsforlatelse. Det jeg derimot tjener på er å se sammenhenger, mine egne unnvikelser, og å finne strategier slik at jeg kommer meg en tur på Rema likevel. For det er ikke Rema som hindrer meg i handle inn til helgen, det er ikke De Andre, det er heller ikke angsten. Det er unnvikelsen. Angsten er kun en følelse jeg bruker til å forklare en handling, eller i dette tilfellet mangel på handling. Angsten i seg selv kan ikke gjøre noen ting. Den er kun følelser, som jeg kan forholde seg til i form av dempende eller triggende valg. Men dette har jeg problemer med å ta inn over meg. Og fortsetter derfor med å si at det er angsten som er buret mitt, i stedet for å si at det er valgene mine som er det.

Selv om jeg får brukt meg selv på enkelte felt, og til tider får gjort litt av det jeg ønsker å gjøre, så vil denne problemstillingen være noe jeg må stå i resten av livet. I hvert fall i perioder. Noen ganger i lange perioder, andre ganger korte. Det er lite som tyder på at jeg noengang skal bli angstfri. Men jeg kan velge om livet mitt samtidig skal være en kamp jeg vil føre, eller om det skal være et evig forsøk på å unngå kampen. Og slik er det for oss alle. Enten demonene er til stede i livet vårt i form av en fysisk utfordring eller en mental. Vi kan ikke alltid velge utfallet, men vi kan alle velge våre kamper. Og slik vil det vedvare, til noen finner opp ei pille som fjerner alle utfordringer, og ikke bare er et svart hull eller et friminutt.

Ha en fin dag.

Bjørn





søndag 15. juni 2014

De tause. Er du en av dem?




Det er søndag, og sol, og jeg sitter og sloss med en halsbrann som har eskalert de siste fjorten dagene. I morgen skal jeg til gastroskopi. Som er en slange ned i halsen med kamera i tuppen, pluss en liten dings som kan klippe av prøver og ta opp, så en kan titte nærmere på dem. Og dette er ingen fritidssyssel jeg lengter etter, for jeg har erfaring fra før, og vet hvor ubehagelig det er. Likevel må jeg igjennom det. For jeg vet at problemet må ha en årsak. Og jeg vil vite den årsaken.

Grunnen til at jeg sloss med halsbrann, er at jeg de siste fjorten dagene før undersøkelsen ikke fikk lov til å bruke de medisinene som funker mot den, men kun noe skit som ikke funker. Og halsbrann høres ut som et lite problem, kanskje, men kan gjøre ganske vondt.

Noen som får skikkelig halsbrann kan ende opp på sykehus med mistanke om infarkt. For smerten kan bli ganske heftig, og sitter i blant bak brystbenet. En kan også få følelsen av at den stråler ut i armene. Selv har jeg unngått å havne på sykehus etter en slik feiltolkning, men uroen har vært der i blant. For det er jo ikke slik at det å ha magesyreproblemer automatisk utelukker et infarkt. 

Men det var nå det, og kun ment som en innledning. Det finnes folk som lever med sterkere smerter enn de jeg har. Dag ut og dag inn. Jeg hadde en kamerat for noen år siden som ble operert i feil fot. Og attpåtil gikk operasjonen feil. Så han levde i et smertehelvete resten av livet sitt. Noe som påvirket hverdagen hans så betydelig at han ble avhengig av medikamenter som kunne dempe den verste smerten, for så til sist å ta livet av seg. Antagelig mye på grunn av en veldig dyp depresjon. Mens min mor måtte amputere et ben, så hun endte opp med å leve med fantomsmerter. Jeg vet ikke om piller hjelper mot fantomsmerter, men jeg vet hun hadde det vondt. Til hun måtte amputere andre benet også. Og døde av det. Røyking og sukkersyke er ingen god kombo.

Men det finnes andre typer smerter enn etter operasjoner. Og blant alle former for smerte en kan ende opp med å få oppleve, finnes også psykiske smerter. Slike smerter er det mange som lever med. Og de opplever dem kanskje som en konsekvens av levd liv. Noen ganger på grunn av valg de tok, men enda oftere på grunn av valg andre tok. Og da er det lett å henvise til overgrepsproblematikk i forskjellige former. Enten den det gjelder ble utsatt for det som barn eller som voksen. For veldig mange som har blitt utsatt for slikt lever i sitt lille private helvete, hvor det indre livet verker, og sår nekter å gro. Det er bare ikke så synlig som når et ben er borte, eller en halter seg fram ved hjelp av en krykke. Og det er derfor lett for andre å si: Ta deg sammen, legg det bak deg. Som om smerten er noe en velger å ha.

For noen dager siden snakket jeg med en godt voksen mann som hadde opplevd dette med sjelelig smerte. Og smerten var så sterk at han endte opp helt på grensen til selvmord. Etter først å ha forsøkt å dempe den ved hjelp av blant annet mønstre som endte opp i tvangshandlinger, med påfølgende paranoia som en konsekvens av det igjen. Og dette er ikke en mann som en sett utenfra automatisk ville tro kunne havne der, men en traust sliter som har stilt på jobb så å si hver eneste dag i hele sitt liv, uansett vær og føre og form. Men så sa det plutselig stopp, og han gikk inn i en depresjon, som vokste og vokste, og dro han ned i et mørke og en opplevelse av livet og verden rundt seg, som ikke minnet det miste om noe en ønsker seg. Livet ble snudd på hodet, gledene forsvant, smerten og håpløsheten tok bolig, og plutselig handlet det om å leve eller ikke leve.


NY DAG

du våkner
tror du har vunnet

men kampen
starter først
ved solnedgang

og alt du tilba
alt du foraktet

alt du mistet
alt du samlet

vil bli vektløst

kun hjerteslagene
skal telle



En depresjon er det lett å tenke på som en dårlig dag, som det å være trist eller å være tiltaksløs. Jeg føler meg deppa, er det mange som uttaler når de ikke har en helt topp dag. Men en depresjon kan bli mye verre enn det. Opplevelsen av å være til, kan ende opp med å bli så uutholdelig vond at en ikke vet hvordan en skal orke å stå i det lenger. Og det kan være veldig vanskelig å takle situasjonen alene. 

Mannen jeg bruker som eksempel nå, forsøkte å takle det alene. Han fortalte ingen hvordan han hadde det. Ikke en lege, ikke en kollega, ikke konen sin. Og slik hadde han det i sin tause verden i hva jeg forsto var et sted mellom ett og to år.  Til han en dag på vei til jobb i bilen sin kjente panikken ta fullstendig overhånd, svingte av og stanset, ringte legen sin og sa at nå må noe gjøres, for nå er jeg en millimeter fra å ta livet av meg.

Fordi han åpnet opp for hjelp ble noe gjort. Noe han ikke var i stand til å gjøre på egen hånd. Og han kom etter hvert ut av det helvete han hadde vært i så lenge. Han fortalte kollegene på jobb hva som hadde skjedd, og han fortalte konen hvordan han hadde det. Og ting forandret seg igjen. Ingen tok avstand fra han fordi han fortalte hvordan han hadde det.

Så poenget med det jeg skriver i dag er nettopp å peke på denne muligheten: Åpne opp, snakke, fortelle, dele. Enten det er en depresjon eller en skam eller en frykt en bærer med seg dag ut og dag inn, og forsøker å holde skjult for andre.  Kanskje er det kun en klump i magen en ikke vet hva er eller hvorfor er der. Kanskje er det en tristhet eller en utilfredshet.  En sorg eller håpløshet, som vokser og vokser og tar mer og mer plass. En følelse av å blir forbigått eller ikke verdsatt, være usynlig eller mobbet. 

Snakk om det. Ta ordet i din munn. Ta tak i det motet som finnes i deg og ikke vik unna det vanskelige. Å forsøke noe er veldig ofte en bedre løsning enn å fortrenge et problem. For fortrengte problemer forsvinner ikke, de fester seg et sted. Bak brystbenet som et infarkt, som et magesår, som en depresjon eller en angst. Så snakk. Om den du vil fortelle til ikke vil lytte, finnes det ganske sikkert en annen som vil. Mens har du allerede noen som lytter til deg, kan du kanskje selv være en som lytter til en annen som ikke har det. Valget er ditt. 

Det kan fort bli farlig om en leker på motorveien. Og det er noe vi vet. Det er mye en kan vite, enda mer en kan tro. Men det er ofte langt fra så farlig å vise hvordan en har det, som en tror.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Everybody Hurts


  



onsdag 11. juni 2014

Sinne






Det er mye en kan skrive blogg om. En kan skrive om mat og klær og sminke og hobbyer og nesten alt mulig. Selv skal jeg i dag skrive om sinne.

Sinne er en følelse. På linje med glede eller sorg eller andre følelser vi går igjennom til daglig. Helt greie og naturlige sider ved det å være menneske, med andre ord. Men så enkelt er det likevel ikke bestandig. For ikke alle følelser er vi like glade i. Og sinne peker seg litt ut for noen. Fordi det ofte havner i en felles boks med andre såkalte forbudte følelser. Slik som for eksempel sjalusi eller skadefrohet. Kanskje også skuffelse. Jeg tror det er litt forskjellig hva folk opplever som en forbudt følelse. Og også litt situasjonsbetinget. Å bli forelsket er for eksempel en grei følelse å kjenne på for de fleste, så lenge følelsene er knyttet mot noe en kan stå for. Er du skaphomse har du antagelig et problem med hva du føler om du blir forelsket, og du kan ha det om du er heit på naboen også, spesielt om han eller hun er i et forhold, eller du selv er det. Så du snakker kanskje ikke om disse følelsene med noen, og i hvert fall ikke hjemme. Mens om du kjenner på for eksempel sinne, er det lettere å kjenne på det hjemme enn ute blant folk. Det er lettere å bli sint på noen en er helt trygg på, enn å bli sint på noen på jobben.

I går ble jeg sint. På jobben. Midt under lunsjen ble det sagt noe som provoserte meg, og jeg rakk ikke å sette opp en sperre for følelsen før den var blitt så stor at den ikke kunne rasjonaliseres bort. Så den kom ut, og jeg ga uttrykk for hva jeg opplevde.

Nå er det slik at det sinnet en føler selv, ikke alltid er det sinnet andre opplever.  Det oppleves i blant sterkere innenfra enn utenfra. Jeg fikk i etterkant høre at reaksjonen min ikke ble opplevd som et voldsomt uttrykk og at den var helt legitim, selv om jeg selv følte jeg gikk langt utover den streken jeg vanligvis setter for meg selv. Derfor opplevde jeg det samtidig som et kontrolltap. Det skal også sies at det satte sitt preg på resten av lunsjen, slik jeg følte det. Kanskje fordi det kom litt overraskende på de fleste. Jeg har arbeidet ved atelieret i ni år, og jeg tror dette er første gang sinnet mitt har blitt så tydelig vist fram.

Og da kunne greia vært over, gjort er gjort, spist er spist, men så enkelt er det ikke. For i hælene til sinnet henger det ofte andre følelser en også må forholde seg til der og da. Som for eksempel skam, skyldfølelse eller sorg. Og ikke minst usikkerhet. Dette er også følelser en gjerne er raske med å ville undertrykke, eller helst ikke vil vise fram. Så har en problemer med å vise sinne så trenger det ikke nødvendigvis å ha kun med sinnet å gjøre. Det kan like godt være en av de andre følelsene som dukker opp en har problemer med. 

Det er mange som sliter med å vise sinne. Og det kan selvfølgelig ha mange årsaker. En av dem kan være redsel for avvisning i etterkant. Slik at en lett tenker at nå vil ingen like en lenger, eller være glad i en. Denne frykten trenger ikke å ha noe med den reelle situasjonen å gjøre i det hele tatt, men kan være automatiske reaksjonsmønstre som ligger rotfestet i oss fra tidligere år.  Så noen kan tro eller føle på frykt for å bli forlatt, slik et barn som ikke er et snilt barn kan føle det.

Det med fastgrodde, automatiske reaksjonsmønstre begrenser jo ting noe, og legger en sperre for det en gir uttrykk for. For egen del tror jeg problemet med sinne startet da jeg var barn. Fordi jeg opplevde mye sinne og raseri rundt meg. Sinne var knyttet til trusler og straff og vold, mer enn en naturlig reaksjon i kontrollerbare former. Og det var så voldsomt at jeg brukte mesteparten av barndommen min til å forsøke og enten dempe det, eller hindre at det oppsto. Samtidig kunne jeg ikke vise slike reaksjoner eller følelser selv, fordi det ble slått hardt ned på. Så jeg lærte å bli en som forsøkte å harmonisere. Og i det ligger det å hoppe over egne følelser, det å ikke gi uttrykk for dem. Kanskje ikke en gang vedkjenne seg dem.

Når sinnet dukker opp i meg selv i dag, utløses en tråd til barndommen min. Og selv om den tråden nå strekker seg over mange år, kortes den i løpet av et millisekund ned til å bli så kort at jeg berører det som en gang var. Alle følelsene jeg kjente på den gangen raser gjennom meg. Frykten og håpløsheten og forvirringen og til tider panikken. Og det blir vanskelig for meg å skille mellom hvem som er min far og hvem som er meg, hva som er mitt sinne og hva som er hans.  Fordi de følelsene som er knyttet til sinne er koblet til han. Det medfører at jeg reagerer med å tro eller føle at de som opplever mitt sinne, opplever det på samme måte som jeg opplevde min fars sinne. Og jeg opplevde mye i forhold til min fars sinne. Over veldig lang tid. Redsel og avsky og forakt og hat og et fullstendig fravær av egenverdi. Så i mitt hode blir det mye de rundt meg opplever med mitt sinne.  Derfor blir det en ganske forbudt følelse for meg, som jeg har vanskelig for å takle.

Det er ikke sikkert du har det på samme måte. Det å bli sint kan være en helt grei ting for deg. Kanskje det var det du lærte som barn, at det er greit. Men jeg vet det er flere enn meg som har en utfordring på dette feltet. Utfordringen kan ligge i å kjenne på følelsen, det kan ligge i å gi uttrykk for den, eller det kan ligge knyttet til situasjonen. Selv har jeg for eksempel ikke noe problem med å hisse meg opp over andre bilister når jeg er ute og kjører en tur i min lille, grønne Golf. Så det spretter noen relativt frodige ukvemsord  rundt i kupeen, når folk kjører som egoistiske rævhol. Noe som får kjæresten til å smile eller sukke om hun også er med. Og det vil si at dette er et sinneuttrykk hun også tåler. Problemet med sinne er derfor ikke knyttet til følelsen i seg selv, men mer situasjonen.  Og kanskje helst den hvor sinnet blir rettet mot noen jeg i utgangspunktet bryr meg om. Slik det skjedde i går.

Og dette var det jeg hadde på hjertet i dag. Bare noen ord for å gå igjennom noen tanker for meg selv. I blant er det å sette ord på ting en grei ting å gjøre. Langt bedre enn å grave det ned i dypet av oss selv, og så sette lokk på det. Om du gadd å lese helt hit, kan du om du vil, kjenne litt etter hva du selv føler når du er sint, og hva du tror de som er rundt deg føler. Kanskje er det ikke alltid det du har gjort til vane å tro. Og kanskje det ikke er så farlig å bli sint som du opplever når det tar tak i deg. Kanskje noe av problemet er at når en tror noe, så tror en det så jævlig sterkt, og at når en føler noe, så føler en det så skråsikkert, slik at troen og følelsene transformerer seg selv til å bli viten og sannhet. Eller kanskje problemet er noe som kun du selv vet noe om. Hva vet vel jeg om det. Eller noen andre, for den saks skyld. Om du ikke forteller noen om det.

Ha en fin dag.

Bjørn






søndag 8. juni 2014

Og så var det over.




Alt har sin ende. Akkurat som alt har sin begynnelse. Og midt i mellom disse to ytterpunktene kan det i blant oppleves som om det vi eier er noe vi eier for alltid, og ikke noe vi har til låns en stakket stund. Men ingenting er evig. Det meste er kun et øyeblikk blant mange andre. Slik er det for ting, og slik er det for dyr og planter og deg og meg.

Utstillingen ”Innerst” skal tas ned. Den fikk sin begynnelse og sin slutt. Mange av elementene den besto av var kommet til et punkt i livet sitt hvor de var blitt navngitt Søppel, da jeg la hendene på dem. Ingen hadde bruk for dem lenger. Men så fikk de likevel et nytt liv, innenfor den tidsrammen som ble dem gitt. De fikk en ny funksjon i et galleri, sammen med annet søppel. De fikk bli med på et samspill hvor deres egen rolle betydde noe, og de fikk lov til å være med og fortelle en historie. Historiene lever videre, men skrotet som fikk en ny sjanse, går igjen tilbake til å bli søppel. Hvor det går videre derfra vet jeg ikke, men det stopper nok ikke. Kanskje blir noe av det resirkulert, mens annet blir til jord.

Det har vært litt folk innom galleriet og sett utstillingen i den tiden den har stått, men enda flere har ikke vært der. Kanskje er du en av dem som tok turen, kanskje fikk du ikke anledning og er en av de millioner som ikke gjorde det. Men om det var slik at jeg vil, jeg vil, men får ikke til, så fortvil ikke. Utstillingen ble avfotografert og filmet av undertegnede, og nå har jeg satt sammen en liten greie som har funnet sin plass på youtube. Så har du lyst, har du lov, det er bare å klikke seg inn her, så får du litt kultur hjem i stua som ikke er fotball eller amerikansk krim. Og det er jo ikke verst. Gratis er det også, du verden.

Det er helg, og jeg er trøtt. Det ble bare fire timer på øret i natt. Og det skyldes at jeg satt altfor lenge oppe og laget den lille filmsnutten, og våknet altfor tidlig med altfor mye energi. Så det var bare å stå opp for å gjøre den ferdig. Når dette blogginnlegget også er ferdig, skal jeg slenge meg litt ned i horisontalen en stund, og se om jeg får til en liten strekk. Små tuppelurer er ikke det verste en kan ta seg til i helga. Selv om en tur ut kanskje også hadde vært en idé. Jeg får snakke med kjæresten og så se hva vi får til senere i dag. Sola skinner i Bergen, og det er varmt og godt, så det er ingen grunn til å stenge seg inne. Eller, noen grunner er det i blant, selv om sola skulle skinne. Men dem trenger vi ikke å gå inn på nå, for alle grunner er ikke så solid fundamentert som vi gjerne tillegger dem å være, og det ville tatt tid å gå dem etter i sømmene.

Så da runder jeg heller av dagens dont, og sier meg fornøyd med det.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Giant Of Salt

  

fredag 6. juni 2014

Flashback





I dag startet dagen tidlig. Jeg våknet halv seks,etter en drøm. Og i drømmen drev jeg på med å lage min neste utstilling. Noe som kanskje ikke er så rart, siden jeg har tenkt en del på den i det siste.

Drømmen var fin. Og jeg opplevde i den en bekreftelse, på at ideene jeg skal arbeide ut til å bli noe konkret i året som kommer nå, er holdbare. Men jeg hater å tenke på kunst om natten. For det blir fort intenst, og hindrer meg i å sove.  Tankene løper så lett i mørket, og har også en tendens til å ta avstikkere inn i landskap jeg ikke ønsker å være i på den tiden av døgnet.  En av avstikkerne denne gangen var inn i Luksusfellen, et fjernsynsprogram hvor folk som har gjort dårlige økonomiske valg får hjelp.

For noen dager siden så jeg et av disse programmene. Og jeg kjente et hugg i magen da jeg oppdaget at de det handlet om bodde i nabohuset til det hvor familien min en gang bodde. Det var lagt en vei over tomta og blitt bygget et nytt hus.

Det var vondt å se huset hvor familien min bodde (bildene under linken er tatt mange år etter at familien min flyttet derfra, og kvinnen har ingenting med min familie å gjør). Plutselig så jeg ikke kun fasaden, men i bråe glimt mye av det som foregikk bak vinduene. Alt min mor ble utsatt for, men også valg hun selv tok, pluss det mine yngre søsken ble utsatt for. Selv bodde jeg ikke der, jeg hadde flyttet ut før familien min flyttet til Kjeller og inn i den gamle ærverdige bygningen. Men linker til mine egne opplevelser i andre hus hvor jeg selv bodde i barndommen kom også veldig tett på meg.  Det ble som et flashback inn i en uhåndterlig og traumatisk verden. 

I går fikk jeg melding fra to gamle bekjente, som sto utenfor galleriet hvor jeg stiller ut. Det var stengt, sa de. Jeg hadde gitt dem feil åpningstidspunkt. En av disse er en venninne fra da jeg studerte ved kunsthøyskolen. En periode hvor angsten, kaoset og den indre smerten var så stor at jeg i perioder stengte meg inne i leiligheten jeg leide og ikke slapp noen inn. Så hun opplevde til tider å komme til låst dør. Vel vitende at jeg satt innenfor og stirret ned i pilleglass, lekte med barberblad eller drakk meg bevisstløs.  Men likevel uten å kunne gjøre noe. At hun igjen opplevde å komme til en låst dør føltes ille. Så det åpnet samtidig dører inn til gammelkjente rom inni meg, men også til sorg og skam over hvordan jeg en gang taklet ting, hvilke valg jeg gjorde, og hva jeg påførte andre.

Slike opplevelser som jeg har nevnt her, hvor jeg blir sugd tilbake gjennom tiden og havner i gamle opplevelser, er vanskelige å takle.  For mye av følelsene jeg kjente på den gang blir reaktivert. Slik at det blir problematisk å skille mellom da og nå. Jeg havner på en sirkel av tid, hvor hele livet mitt oppleves samtidig. Og kommer minnene om natten blir det vanskelig å distrahere meg selv, slik at jeg kommer ut av det.  Derfor sto jeg denne gangen opp, og satte meg til å skrive om det i stedet. Så her sitter jeg nå. Med kaffekoppen min på skrivebordet, to skiver med jordbærsyltetøy, og en knute i magen rundt gamle minner og følelser.




Snart skal jeg smøre niste, og så skal jeg på atelieret. Forberedelsene til det første bildet jeg skal male for neste utstilling er i gang. Og i dag får vi besøk av to kvinnelige performancekunstnere fra et sted i Asia, jeg husker ikke akkurat hvor, som skal holde et foredrag for oss. Og det blir spennende. Vi holder slike ”kunstlunsjer” i blant, og jeg blir ofte inspirert av dem.  Jeg regner med at jeg blir det i dag også. Og inspirasjon er dører som åpner seg mot noe nytt, i stedet for dører som åpner seg mot gamle traumer og sorg, eller lukker seg framfor håp. Og det er bra. Samtidig er det bevegelse. Neste uke skal jeg selv holde en liten ”kunstlunsj”, hvor jeg snakker om utstillingen som nå går mot sin slutt. Det blir også spennende. For jeg liker ikke så godt å være i en slik rolle. Jeg foretrekker å lage kunsten, ikke holde foredrag om den. Men det er mye jeg ikke liker. Heldigvis er det også ting jeg virkelig liker. Ting som beriker. Ting som leder framover. Og slik håper jeg det fortsetter.

Et lite dikt jeg skrev en gang:

AKKOPAGNERT VALG

foran meg
et juv
med alt jeg rømte fra

bak
sprakingen
fra en brennende bro





Dagens link leder til en låt jeg ble tipset om av en kollega i går. Hun sa at den fikk henne til å tenke på kjæresten min og meg. Selv synes jeg også den passer til noe av det jeg har skrevet nå på morgenen.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: The Fragile





onsdag 4. juni 2014

Det som er kjent er det en eier





Den siste tiden har jeg hatt rolige dager, så det har blitt skrevet mer på Vannlandet enn vanlig. Etter at jeg åpnet utstillingen "Innerst" 15.mai, har jeg vært lite på atelieret. Jeg trengte litt ro etter en litt hektisk innspurt, følte jeg. I tillegg bristet jeg et ribben, og bilen måtte på verkstedet. Uten bil kommer jeg meg ingen steder. For jeg tar ikke buss. Slik er det med angst. Den begrenser noen av valgmulighetene.

Selv har jeg levd så lenge med denne utfordringen at jeg har akseptert mange av begrensningene. I hvert fall til en viss grad.  Selvfølgelig kan jeg kjenne på sorg over at livet mitt ble som det ble, men det er ingen følelse jeg må forholde meg til daglig. For i livet mitt finnes også gleder og innhold jeg opplever som berikende. Og dette tar også opp ganske mye plass. Så om jeg er i mangel av noe, er jeg i hvert fall ikke i mangel av smilerynker.

Livet mitt er som det er, slik det er det for en som sitter i rullestol eller har sukkersyke eller noe annet som dirigerer valgene en står overfor. Noen muligheter er det selvfølgelig verre å ha mistet enn andre, men hvordan en forholder seg til det er individuelt. Slik det også er individuelt hvordan en forholder seg til livet om det meste går på skinner. For meg er det ingen stor greie at jeg ikke kan reise til syden i år, eller at jeg aldri har gjort det. For noen som er vant til at det meste av det de vil, blir som de vil, kan kanskje en mistet sydentur bli en stor utfordring. Kanskje de blir ”skikkelig deprimert”, selv om det de gjerne snakker om er at de er skuffet eller lei seg eller frustrerte eller sinte eller en blanding av alle disse følelsene. Enkelte har lett for å bruke benevnelsen deprimert rimelig fort på det de føler, om det ikke er glede det gjelder. Men en depresjon er noe annet enn det en dårlig hårdag gir deg, eller det du kjenner når du må skifte bleie på avkommet midt under en fotballkamp, og går glipp av seiersmålet. En depresjon er ikke det samme som frustrasjon.

Selv har jeg opplevd flere depresjoner. De er en del av det jeg er, slik fingrene som hakker på tastaturet nå er det. De kommer og går. Fra de livstruende nedturene, til de som nøyer seg med å stjele det meste av glede og mening. Depresjonene kommer lettest ved livskriser, eller ved store forandringer, men også små forandringer kan påvirke stemningsleiet mitt over lenger tid enn det jeg tror er normalt. Etter å ha fullført en utstilling går jeg derfor i blant litt i kjelleren. Ikke helt ned dit hvor alt er helt svart og fylt opp med barberblad og piller med løfte om fritak, men et stykke ned på gråskalaen. I år har jeg ikke opplevd en forandring enda. Men i fjor kom den, og den kom litt forsinket. Så jeg trodde jeg slapp unna. Men det gjorde jeg ikke. Så i månedene som har gått etter det, har stemningsleiet mitt vært lavere og angsten sterkere enn det var i månedene før utstillingen jeg åpnet høsten 2013. Så kanskje jeg slipper unna i år, fordi jeg allerede er et hakk ned på stigen.

Nå er det ikke slik at et stemningsleiefall stjeler alt av glede fra meg. For jeg har mye å glede meg over i livet mitt, og gode dager blant alle andre dager. Det er ikke som de virkelig dype depresjonene, hvor en kan trenge hjelp til å overleve. Men ser jeg det over tid, kan jeg se hvor jeg ligger på en skala. Og det er ikke over skyene, men et stykke under det en kan kalle for et middelleie.

Jeg tror det er mange som har det slik. Kanskje du har det. Kanskje stemningsleiet ditt ikke er helt der du skulle ønske det var, og kanskje det har vært slik en stund, men at det ikke er så lavt at det i ditt eget hode kvalifiserer til å kalles en depresjon. Og da kvalifiserer det gjerne ikke til å gjøre noe med det heller. Kanskje er det også slik at du har blitt vant til å ha det slik du har det, selv om du husker tider hvor livet var fylt med mer glede, vekst og håp. Og de forandringene som har kommet sigende langsomt inn i livet tolerer en gjerne bedre enn det som kommer kastet brått på en. Det som er kjent er det en eier. Og det en eier kan en komme til å klamre seg til, nesten uansett hva det er, for gresset er i blant skumlere på den andre siden av gjerdet.

For noen kan det være slik at de legger ansvaret for sin utilfredshet eller sitt lave stemningsleie over på noen annen. Hvis bare den eller de kunne gjort ting annerledes, så ville alt vært mye bedre. Hvis, bare, om atte. Og det kan jo stemme, noen ganger er det faktisk slik, for folk gjør mye rart som påvirker de rundt en på en negativ måte. Mange utsettes for svik og urett. Men dessverre er det slik at det gjerne blir opp til deg selv å gjøre noe med det. En kan sjelden forandre på andre, men en kan kanskje forandre litt ved seg selv, eller ved det livet en lever. Hvordan en tenker, forholder seg til ting, eller hvordan en velger. Jeg kan for eksempel ikke legge ansvaret over på kjæresten min, om mitt lave stemningsleie og angsten gjør at jeg reagerer sterkere på ting jeg ikke ville reagert så mye på om alt var på stell i meg. Om hun slo meg, bedro meg eller stjal fra meg, kunne jeg plassert ansvar for disse tingene på henne.  Men slikt gjør hun ikke. Kjæresten min er tvers igjennom god.

For virkelig å fatte hvor ansvar ligger, må jeg gå noen runder med meg selv, slik at jeg ser meg selv. Og finne ut av hvor jeg står i mitt eget liv og hvorfor jeg føler det jeg føler. Det er ikke lett, men jeg tror det er mulig. Selv om livet ikke bestandig er enten eller, men mer både og. 

Grunnen til at ikke alt forandres så raskt i positiv retning som jeg kanskje ønsker bestandig, er ikke knyttet til hva eller hvem jeg omgir meg med, men at jeg tar feil valg. I stedet for å gå en tur og få frisk luft og mer energi når jeg blir deprimert, legger jeg meg i perioder på sofaen. Og så rettferdiggjør jeg det valget så lett som ingenting, mens jeg kjører i meg lette karbohydrater i stedet for å lage noe sunn mat. Selv om jeg innerst inne vet at jeg lurer meg selv med fraser som at litt fortjener jeg jo. Eller: Noe må jeg jo kunne unne meg, eller trøste meg med, jeg har det jo tross alt ikke så bra. Men trøsten vare ikke lenge. Jeg er ganske flink til å lure meg selv, vel vitende at jeg gjør det.  Og det er enda mindre trøst å finne i at jeg ikke er alene om det.

Om ikke alt, så handler mye om innstilling. Livet trenger ikke tuftes på hva du slipper unna med eller alle utfordringene, det kan også handle om hva du får til, gitt de mulighetene som finnes. Og det finnes ganske mange muligheter. I mitt liv, og i ditt.

Og med den bomba får jeg vel runde av.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Don't Worry