I berøringen blir du deg.

I går hørte jeg noe ny musikk. Ingen stor nyhet i og for seg, siden ny musikk popper opp hele tiden, men dette var et musikkstykke i en sjanger jeg sjelden lytter til. Grunnen til at jeg i hele tatt ble oppmerksom på det var et besøk inne på bloggen til gamle ugle.

Musikk kan brukes til mye. Musikk vi kjenner kan gi trygghet eller bekreftelse, ukjent musikk utrygghet eller ubehag så sterkt at vi ikke vil høre det ferdig. Den kan ta oss opp eller ned, det vil si underbygge en følelse eller stemning, eller la oss slippe unna en. Så ut ifra de valg vi tar kan vi bruke den til å søke mot noe, eller søke oss bort fra noe. Hva er opp til hver enkelt, og valget vi gjør er kanskje ikke alltid så tydelig for oss. Kanskje er det slik at det vi søker mot i blant er tuftet på et ønske om å slippe bort fra noe mer enn å bevege oss mot noe, uten at vi selv tenker over det.  I noen år lyttet jeg for eksempel mye til ganske tung og svart metall (videoen kan oppleves ubehagelig), spesielt i bilen. Jeg følte at det ga meg kraft, og mulighet til å kjenne på min egen aggressivitet. I og med at jeg fikk kraft, slapp jeg samtidig bort fra følelsen av å ikke ha det. Mangel av kraft kan lett assosieres mot mangel på evne, eller mangel på styring, og det igjen kan lett linkes til håpløshet. Annen musikk ville kanskje fått meg til å kjenne på disse siste litt negative følelsene knyttet til mangler, det vil si noe jeg ikke ønsket å kjenne på. Fordi det nødvendigvis ville være med på å begrense meg, holde meg nede. Jeg kunne mao styre følelsene mine ved hjelp av musikken. Og det minner kanskje mer om en forsvarsstrategi enn kraft. Men kan også defineres som bevissthet rundt eget ståsted og veien framover. Å navnsette ting er et viktig valg. Det er ikke likegyldig hvordan vi velger å navnsette ting, hvor vi velger å fokusere.

Nå for tiden er metallen lagt litt på vent, i stedet står radioen på når jeg er ute og kjører, og det går derfor mest i listepopp, som en bakgrunnstøy. Hjemme hos meg selv lytter jeg heller ikke så mye til musikk for tiden, men har hatt en vane med å spille melankolsk musikk mens jeg vasker opp. Noe som noen ganger har gjort meg så trist at tårene har begynt å pible. Men det har jeg også stort sett sluttet med. Hvorfor de to ytterkantene metall og melankoli ikke er et så stort behov for meg lenger vet jeg ikke. Det kan ha å gjøre med at jeg vil styre unna noen følelser, men kanskje det også har noe å gjøre med at jeg har en større ro inni meg selv nå. Kanskje en balanse. Balanse er samtidig mindre kaos. Og at jeg derfor ikke lenger trenger triggere til å kjenne på følelsene ytterkantene tidligere ga meg. Å forholde seg kun til ytterkanter skjermer deg jo også fra et mangfold, det vil si det som ligger i mellom. Og mangfold kan i blant oppleves som lite konkret å holde seg fast i. Mens et begrenset fokus kan framstå som en påle.

Musikk trigger, den påvirker oss, det er noe mange flere enn jeg vet litt om. Enten den skal fyre oss opp mot en fest, eller ta oss ned i selvmedlidenhet i en kjærlighetssorg, få oss til å le eller å kjenne på aggressivitet.

Det er lett å tro at det er mer enn musikk som påvirker oss. At  alt vi velger å slippe inn i oss faktisk betyr noe fra eller til, og at vi derfor kanskje kunne vært tjent med å være mer bevisste i våre valg. Og kanskje ikke kun i forhold til en spesifikk følelse som musikken kan tilby, men som en påvirkning på det mennesket vi er, hele oss. Og da tenker jeg ikke kun på ting som giftstoffer, alkohol eller annet dop, men alt fra mat til lys til luft til farger til ord. At hva vi velger å gi plass i livene våre påvirker både kropp og sjel. Og det er vel videre også lett å tro at ikke kun vi selv er påvirkelige, men også folk rundt oss. Folk vi selv berører med for eksempel ord eller handlinger. Kierkegaard sier at det først er i berøringen av et annet menneske vi blir til. Jeg tenker at det betyr at det er speilingen av oss selv i andre som gir oss opplevelsen av oss selv. Og at denne formingen starter allerede tidlig i barneårene. Om det går an å tro på dette, så vil vi samtidig måtte tro at noen vil bli til i berøringen du gir dem, og jeg gir dem. At vår væremåte betyr noe. Hvordan vi ser de som er rundt oss, hva vi tilbyr dem, hvem vi forteller dem at de er.

Det jeg har skrevet nå er jo ikke noe du ikke vet fra før. Men jeg tenker at det en vet også kan tenkes litt på i blant. For når det kommer til stykket er det jo ikke bare det som kommer utenfra som påvirker oss, former oss, definerer oss. Også det vi sier til oss selv har en stor kraft. Noen ganger nærmest som et mantra. En selvhypnose. For eksempel: 

jeg er ikke bra nok, jeg er ikke bra nok… ikke flink nok, ikke pen nok, ikke god nok, jeg er feit, ingen kan elske meg, alle ser det, alle ser det, alle ser det, jeg må skjule meg... 

Slike mantra som vi messer for oss selv og bruker til å trykke oss ned med kommer fra et sted. Gitt det jeg har skrevet til nå, er det lett å tro at det kommer fra berøringen av et annet menneske. Om en erkjenner det, så må en også erkjenne hvilken makt en selv har overfor andre. Enten det er noen en møter på butikken, på skolen, på jobben, eller berører hjemme. Våre aller nærmeste. Det finnes altså sammenhenger. Men vi er ikke hjelpeløse i forhold til sammenhengene. En kald rygg vi viser noen er ingen likegyldig rygg, den er et bevisst valg vi tar, som gjerne er ment å fortelle noe både om vedkommende og om oss selv. En dårlig vits på en annens bekostning kan feste seg i noen og forsterke et mantra, og vi velger likevel å fortelle vitsen. Den forteller seg ikke selv.

Hvorfor vi velger som vi gjør må vi finne ut av på egenhånd. En berøring vi gir noen kan være som et kyss eller ei kule, og er vi modige nok til å være ærlige mot oss selv vil vi nok finne en årsak for hvorfor det ble som det ble. Det er svært lite av det vi gjør som ikke har en årsak knyttet til seg.

Og med det har vi kommet til slutten på dagens blogg, så da sier jeg:

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Stand by me.