søndag 28. desember 2014

Romjulstid.


Far og datter spiller Wii. 
Far tar seg av det meste av spillingen, 
mens datter tar seg av siklinga. 

Juleuka siger sakte framover mot nyttår. Og pinnekjøtt, ribbe, kalkun og klippfisk har blitt inntatt med nytelse. Dagene har gått med til familie, mat og ikke minst julegaver.  De gavene jeg selv mottok besto mest av boksere og t-skjorter. Ikke så mye fordi fantasi er mangelvare i familien min, men det var det jeg ønsket meg, og det ønsket hadde jeg gitt uttrykk for. Jeg liker å få litt enkle og ikke for store gaver. Noe som kommer til nytte, i stedet for å samle støv. Likevel, noen overraskelser dalte det ned i fanget mitt. Fra det nye barnebarnet og foreldrene kom det en kalender de hadde fått laget, der hver måned er illustrert med bilder av den lille. Så da kom det litt tårer hos bestefar. Jeg er en lettrørt liten faen som ikke går på dempende lykkepiller lenger, så følelsene kommer fort til uttrykk. 



En overraskelse var også gaven jeg fikk av min trettenårige bonussønn. Han hadde laget et håndskrevet gavekort, hvor han først takket for den rollen jeg har tatt i livet hans de årene jeg har vært der, og endte opp med selve gaven. Og den var en tur på kino for bare oss to, inklusive popkorn, sitat: ”som jeg selvfølgelig betaler”. Og sånt medfører jo blanke øyne hos den tidligere omtalte lettrørte faen.




 I pakken fra bonusdatteren min lå det blant annet et stort glass fylt opp med seigmenner, pluss en tegneseriebok med Billy. For jo, begge deler er en del av min virkelighet. Sukker er i blant til trøst, og mens jeg var deprimert spiste jeg mengder av dem, mens Billy sovner jeg til.  Og dette hadde hun fått med seg. I tillegg hadde hun gjort seg særdeles flid med innpakningen, med egendekorert papir, hjemmelaget merkelapp og ekte granbar på. Sånt er veldig kjekt.



Av kjæresten fikk jeg en frittstående oljeovn, så nå trenger verken jeg eller akvariefiskene mine å fryse når kulda kicker inn for fullt. Varme vil også den kanskje mest uventede gaven jeg fikk gi, når kulda eventuelt måtte komme. For det dukket opp en pakke fra mine eks-svigerforeldre.  Og det er femten år siden våre veier skiltes, selv om vi har hatt litt sporadisk kontakt etterpå, så den så jeg ikke komme. Gaven var et deilig pledd, og det var en veldig koselig gave å få.

Den aller største gaven var likevel det å ha begge døtrene mine hjemme i julen. Det er noe med at ting faller på plass når de er hjemme, og jeg får se at jeg er mer enn lille, begrensede, selvopptatte meg. 
   
I dag blir det restemat til middag. Ribbe og surkål fra i går. Det blir jo gjerne til at en lager litt for mye, og det er kjedelig å kaste mat. Restene av pinnekjøtt fra julaften endte for eksempel opp med å bli av et omfang som holder til nyttårsaften også. Og det er bra, for da slipper jeg å stå ved grytene den kvelden. For jo, det er jeg som er kokken i jula, selv om svigermor og kjærestens søster sto for klippfiskmiddagen. Hvor mange vi blir rundt bordet i dag, er jeg usikker på, men kanskje vi blir kun tre. Bonusdatteren var tidlig oppe og reiste for å stå slalom, for den bedritne snøen har kommet til vestlandet. Og det synes ungdommen er moro, mens jeg hater skiten. Uansett, det medfører antagelig at det blir kun kjæresten, sønnen hennes og meg som får nyte restene av ribba. Og en helt rolig middag føles greit, fra å ha vært både tolv og fjorten samlet rundt bordet andre dager.

Og mer enn dette hadde ikke jeg på hjertet denne dagen. Jeg kunne skrevet både om regjeringens politikk og påståtte sosiale profil, helsemessige utfordringer på hjemmefronten og om selverkjennelser jeg har vært nødt til å se i hvitøyet, men det kan vi ta en annen dag. Alt har sin tid. Og denne gangen hadde jeg lyst til å skrive litt om det gode i livet mitt.

Jeg vet ikke hvordan du har hatt det i jula. Kanskje har det vært pur glede, kanskje har du opplevd savn.  Eller kanskje jula har vært en tur med berg og dal bane, hvor du har kjent på både det ene og det andre.  Om du vil, så del gjerne noen ord med meg om du føler for det. Noen ganger er det fint å dele litt. Både på godt og vondt. Det gjør at ting ikke fester seg inni en. Noen ganger blir ting som ei flis, og det er best å få den ut. Andre ganger kan en føle at det gode sprenger på innenfra, og da kan det også være godt å få litt ut. Du kan si noen ord under dette blogginnlegget om du vil, eller du kan sende noen ord i skjult melding på Facebook-siden min. Velkommen er du begge steder.

I min familie har vi innført en skikk, hvor vi under middagen på julaften tar oss tid til å skåle for dem som ikke er med oss lenger, og å kjenne litt etter hva vi føler i forhold til det. Dagens link er i denne skikkens ånd. 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Some Die Young



søndag 21. desember 2014

God jul til deg og dine.




I dag skal jeg ikke gnåle så mye om helsen min. Den er det den er, slik jeg er det mennesket jeg er. Jeg vil likevel nevne at depresjonen min er offisielt lagt ned, og livet er langt lysere nå. Om en ser bort fra at lungeproblemene mine har økt betraktelig. I januar skal jeg på sykehuset for å se om det kan gjøres noe med denne utfordringen, men før det er det jul, og det er det jeg vil si noe om i dag.

Jeg har begynt å glede meg. I hvert fall litt. Ikke sånn at det yrer i kroppen like sterkt som det i blant gjør når jeg ser på kjæresten min, men i hvert ligger det ei lita glo der. Og det skal bli godt å få samlet både Beates og mine barn, familien til Beates søster og de som har kommet inn i familiene våre i form av å ha blitt kjærester og samboere, som også skal være sammen med oss. For ikke å glemme barnebarnet som skal få feire sin første jul. 

Å kjenne at jeg gleder meg til jul kom en smule overraskende på meg. Men hallo, noen overraskelser kan en godt leve med.

De siste dagene har yngste datteren min vært hjemme, og det har vært veldig koselig. I går kom samboeren hennes over fra Kristiansand også, men nå skal de være et par dager hos moren til datteren min. Der er det langt bedre plass enn hos meg, og når sant skal sies er jeg ikke så god på å ha andre enn døtrene mine på besøk over tid. Noe som handler om angst og mine utfordringer og ingen andre. De dagene datteren min og jeg var alene hadde vi det veldig kjekt. Det gikk til og med så langt at jeg satte tv på pause flere ganger bare fordi jeg heller ville prate. Så der har du den. Og pratet har jeg gjort. Og ledd. Bare ikke for mye av latteren, for da hoster jeg så jævlig.

Mye i livene våre lar seg kontrollere, til og med latteren, bare en tar litt bevisste valg, i stedet for å velge kun etter lysten…sa kjerringa, som kom på julekvelden. Eller var det julekvelden som kom på kjerringa? Ja, ja, åkke som, noe i den duren var det i hvert fall, kanskje det var Nissen, og jula kommer i år også, i de tusen små hjem.

Når en ser for seg julekvelden i de der tusen små, så ser en lett for seg snø på marka og lys i vinduer, alt fargelagt av Disney, om en vil. Og en ser gjerne et juletre i et lite hus, et fint dekket bord der inne og pyntede og glade mennesker. Men slik er det jo ikke over alt. For det første har vi jo Fyrstikkpiken som ikke blir invitert inn til noen av oss.  Og blant dem som virkelig har et hjem og lys og varme og julesanger og gaver under treet, ligger det hos noen konflikter som kommer til syne også på slike kvelder. Og mange av disse eskalerer på grunn av litt for mye alkohol. Selv tenker jeg at i julen kan vi ha barna litt i fokus, så alkoholen kan vel egentlig få vente litt. Har du lyst på en akevitt til ribba og har erfaring med at det i seg selv ikke byr på problemer, så ta akevitten og nyt den. Men har alkohol skapt problemer i jula tidligere, så la drammen ligge nedlåst. Det er gjerne svært lite som tilsier at ting skal gå bedre dette året om flaska havner på bordet, enn det har gjort i tidligere år. Uansett hvor mange løfter som blir gitt og hvor mye en tror på egen kontroll.  Det er nok av tradisjoner å ty til for å skape høytid og gode minner. Alkoholen er ikke en tradisjon vi er avhengige av for å ha det kjekt sammen med andre, og heller ingen menneskerett å misbruke. Det er som med latteren og hosten, som jeg nevnte, en både kan og bør ta noen valg så ikke ting og tang ender opp med å bli altfor vondt og vanskelig.

Dette året har jeg skrevet noen blogginnlegg. Felles for de fleste av dem er at de handler mye om meg og mitt syn på ting.  Alt handler likevel ikke alltid om meg. Slik alt i ditt liv heller ikke bestandig kan handle om deg. Ingen av oss er verdens navle, og de fleste av oss har mennesker i vår nærhet som ting også bør handle om. Så noen ganger må en ta et lite steg tilbake og se litt på hva helheten faktisk dreier seg om og hva som er viktig, og ikke kun ha blikket festet på en liten detalj. Og tenker en etter, så er det slik at dette med å drikke eller ikke drikke i jula ikke bør velges i forhold til om at du eventuelt synes jula di blir ødelagt om du ikke skal få lov til å ta deg en juledram, det handler om at de som er rundt deg kan få ødelagt jula si om du velger drammen framfor dem. At du velger dine egne behov framfor barna dine sine, eller framfor samboer, ektefelle, kjærest eller andre som burde bety noe for deg. Klarer du ikke å legge bort drammen om det er slik at den har ødelagt jula for noen før, klarer du neppe heller å styre den om den kommer fram i år.

Barn kan virke glade i dine øyne selv om du er ruset, men det betyr ikke at de er det. Den som er ruset er vel kanskje ikke så god til å få med seg nyanser i andres følelsesliv. Så sjansen for at barna tar på seg et ansvar for ikke å trigge noe er tilstede. Kanskje feirer de jula med en knute i magen, og at det er prisen de betaler for at du eller den du tillater det skal få drikke. En knute som vokser proporsjonalt med alkoholkonsumet, selv om de smiler til deg.   

Og da har jeg skrevet nok for denne gang. Dette ble ikke et julebrev. Ingen summering av året som har gått. Det ble ikke en framstilling hvor jeg forteller om all lykken som er i livet mitt eller om alle de fine feriene jeg har hatt dette året, men det går jo an å snakke om ting som ikke er ment å framstå som glansbilder også. Vi har alle vårt. Slik er det får deg, slik er det for meg, livet koster og livet gir. Og vi har alle rett til å fortelle om det. Ingen er skapt for å bære alt alene. 

Bildet av eldstedatteren min og barnebarnet ble tatt for et par dager siden, da vi var samlet hos meg til en kjapp middag sammen med yngstedatteren min. Slike små øyeblikk hvor jeg har begge døtrene hos meg er som grønne øyer i et stort hav, hvor det er godt å gå i land.

Lillejulaften skal vi pynte treet hos Beate, da kommer yngstedatteren min og samboeren for å være med også, og det blir vel søte kaker og marsipan på oss, og en liten gløgg. Men den er uten alkohol. Uten at den forringes av den grunn. Og julaften samles vi som sagt alle sammen til pinnekjøtt og gaver, fjorten stykker rundt bordet. Førstedag serverer Svigermor og mannen tradisjonen tro klippfisk med bacon, og det er knall, til og med for en østlending. Og så fortsetter det videre gjennom jula med kalkun og svineribbe, medisterkaker og surkål, og alt som hører til. Hm, ikke rart jeg gleder meg litt.  

Ha en god jul.

Bjørn

Dagens link: Ave Maria


onsdag 17. desember 2014

Velferdsproduksjon og glattis.




I dag våknet jeg av at en bil sto og spant på isen utenfor huset. Og i avisen kan jeg lese at strøbiler har kjørt av veien flere steder. Så nå er det gøy i Bergen. Heldigvis loves det noen varmegrader og litt regn framover, men en skal kanskje ikke tro på alt som loves.

De som har levd noen år, husker en periode da de blå satt ved makten fra 1981 til 1986. Og på toppen av blåfjell tronet Kåre Willock. ”Nu går alt så meget bedre”, er en påstand som har blitt hengende ved hans navn. For Kåre kom fra et møblert hjem og snakket dannet. Nå for tiden blir påstanden tatt opp igjen av en ikke fullt like dannet høyrevridd politiker, i det Siv Jensen påstår at kommunene ”vil kunne” styrke velferdsproduksjonen. Til tross for at kommunenes interesseorganisasjon KS viser til at det vil bli kutt i skoletilbud og økte egenandeler for både gamle og unge.

Nå skal ikke jeg begi meg utpå og definere hva som ligger i begrepet ”velferdsproduksjon”, men jeg kan lese at kreftpasienter på Radiumhospitalet mister adgangen til terapibassenget som sykehuset fikk i gave for noen år siden. Så der forsvant det litt velferd ganske bråkvikt. Først ble bassenget stengt grunnet fare for salmonella, men det ble lovet nok en pengegave til sykehuset som skulle orde opp i det. Da ble det påstått at andre enn kreftpasienter brukte bassenget, og at det var godt nok argument for å stenge. Men i bunn og grunn handler det vel om at kroner veier mer enn velferd og uproduktive mennesker som kanskje til og med snart skal dø.

Så hvor det har blitt av de selverklærte forkjemperne for de små og syke i samfunnet som prydet seg med Frp-pinns for noen år siden, vet jeg ikke.  De forsvant visst som is for salt da makten veltalende ble tatt i mot av Sivherblirdetliv: Morna Jens!  Er det noe den damen er gjennomsyret av så er det finesse.

Og morna var det også til de varme ordene om å verne om de svake i samfunnet. Alenemødre skulle plutselig fratas økonomien. Uføre skal få omregnet trygden. Det vil si at det blir høyere bruttolønn, men at den blir regulert til dagens nettoutbetaling ved også å øke skatten, så det skal ikke påvirke den trygdede. Slik sies det, men jeg har ikke hørt noe konkret om hva som skjer med dem som har aller minst, og som kanskje risikerer å miste bostøtten, fordi den regnes ut i fra bruttolønn, ikke netto.  Der kan regjeringen spare mye som kan komme de rikeste til nytte når løftet om skattelette skal innfris, og grensen for å få bostøtte ikke reguleres opp tilsvarende økt bruttotrygd.
   
Nå er det politisk glattis over hele fjøla. Krona faller og brekker lårhalsen, maten blir dyrere. Det samme blir biler, som Frp skulle gjøre billigere. Bensinen og bompengene vet vi jo også alt om. Vi kan også lese om at eldre på sykehjem utsettes for brudd på menneskerettighetertvang, mishandling og omsorgssvikt, i dette rike samfunnet vårt hvor det viktigste er å gi skattelette til de som troner øverst på skattelistene. Dette med at privatisering innen helse og omsorg er en gave til oss alle henger vel heller ikke helt på greip, om en skal legge ordet velferd til ordet produksjon. Og selv om dette med privatisering startet før regjeringsskiftet, er det nok mye som kunne ha vært tatt tak i nå, etter at duoen Erna og Siv har sittet med mulighetene og makten en stund. En kan ikke alltid fraskrive seg ansvar, syte og bortforklare og skylde på de andre i sandkassa. Om jeg kjøper en bruktbil med slitte dekk, kan jeg jeg ikke unnskylde det med at det var den forrige eieren som la dem på, om jeg kommer i en kontroll. Og i hvert fall ikke om det er et år siden jeg tok over bilen. Det blir tross alt mitt ansvar, og det blir mine valg som jeg blir konfrontert med. 

Jeg klarer ikke med min beste vilje å finne alt det som ble sagt skulle blir så mye bedre. Hvor er det? Hvor er det flotte blåskimrende samfunnet de skulle bygge? Hvor er omsorgen, empatien, hvor er alle løftene som ble gitt da Erna og Siw var i opposisjon? Men det er lett å være populistisk, og det er lett å finne unnskyldninger for hvorfor en ikke kan oppfylle løftene en en gang ga når en kommer til makten, og si ting som at samfunnet har forandret seg fra da vi var i opposisjon. Men hvor mye forandret egentlig samfunnet seg fra de ga løftene sine og fram til de satte seg ved roret? 

Det er vel kanskje på tide at vi slutter å tro på nissen. Selv om den kommer fra Blåfjell og får lov til å kjøre segway. Og selv om politiet nå får bære pistol ved hofta og være nesten like tøffe som politiet i USA, og Cecilia Brækhus nå skal få love til å ha som jobb å banke folk på norsk jord, så er jeg litt usikker på om slike saker egentlig er det vi i framtiden vi vil se oss tilbake på med stolthet og kalle velferdsproduksjon.

Dagens maleri har jeg gitt tittelen Vekt.

Og her er en liten trailer fra et teaterstykke bonusdatteren min spiller i, som jeg skal se på fredag. Det gleder jeg meg til.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Silent Night




mandag 15. desember 2014

Det årnær sæ.





Det snør i Bergen, så vinterdekka kom på i rett tid. Om snøen blir liggende er jeg usikker på, men om jeg synes det er greit at den forsvinner veldig fort igjen, er jeg rimelig sikker på.

I dag snakket jeg på telefon med atelieret hvor jeg jobber. I morgen er det stor julelunsj, men lungene mine er nå så dårlige at jeg nok må stå over den i år. Verre er det likevel at yngste datteren min som studerer i Kristiansand kom hjem på juleferie i går kveld, og at hun ikke kunne bo her hos meg enda. Hun hadde fått en forkjølelse med mye hoste, så i stedet for at jeg hentet henne på flyplassen som jeg alltid gjør, ble det søsteren som ordnet det, og kjørte henne til moren. Så får hun være der noen dager, og så får vi håpe forkjølelsen sklir over så hun kan komme hjem. Det årnær sæ. Og julaften feirer vi sammen uansett.

Det virker kanskje som litt hysterisk og ikke kunne være i samme rommet med en som er forkjølet, men surstoffopptaket mitt er nå på så lavt nivå at en forkjølelse som går på lungene kunne raskt medført at julaften ble feiret fra sykehussengen, tilkoblet diverse slanger og surstoffapparat. Noe jeg ikke har lyst til. Så jeg vil helst ikke bli smittet før jeg må. 

Den gode nyheten oppe i alle utfordringer, er at kjæresten min Beate, i dag fikk vite at hun besto eksamen på universitetet med glans. Så nå er jeg kjempestolt av henne. Og hun er også stolt. Og glad. Med god grunn. Ikke verst jobba av en voksen dame som ikke har studert på mange år. I morgen skal vi gi bort de tre av akvariene mine som står hos henne også, så da blir hun ikke akkurat lei seg heller. Jeg har vært dårlig på å følge opp slikt som renhold i karene mens jeg har vært syk, og hun var rimelig lei hele skiten nå. En ekstrabonus er at det også blir bedre plass til juletreet.

Akkurat nå sitter jeg og venter på at Beate kommer tilbake etter en tur i Bergen sentrum. Hun hadde et ærend der, men jeg kunne ikke være med for ærendet medfører en motbakke jeg ikke ville ha godt av å prøve meg på nå. Når hun kommer hjem og har fått varmen i seg igjen, skal vi ut og kjøpe pinnekjøtt og litt av alt som må i hus før jul. Og går alt etter planen får jeg sendt de gavene som skal over til Østlandet i samme slengen. Så da er det ikke så mye igjen å gjøre, utover litt julepynt og slikt som må på plass.

Dette ble kanskje ikke det mest spennende blogginnlegget å lese, men det fikk tiden til å gå litt raskere mens jeg sitter her og venter. Og bare det at jeg i det hele tatt skriver litt blogg igjen opplever jeg som positivt. Det har vært litt ebbe på den kanten en stund.

De siste dagene har jeg kjent på en lyst til å begynne å male igjen også, og jeg ”maler” motiver i hodet. Det er det også lenge siden jeg har gjort, så det føles kjempebra. Kanskje er jeg tilbake i atelieret rett over jul. Det hadde vårt topp.

Det øverste bildet er av barnebarnet mitt. Et annet bilde av henne har jeg som skrivebordsbakgrunn på dataskjermen min for tiden. Noe som gjør det til en god opplevelse å slå på pc-en om morgen. Det skal ikke alltid så mye til for å skape et lite lysglimt for seg selv. Alt er ikke umulig, selv om noe er det.





Julen bringer i tillegg til glede og samhørighet også alltid med seg savn hos meg. Kirken på bildet er Heggen kirke, den ligger som nærmeste nabo til  Vikersundbakken, og her deler moren min grav med Bestemor og Bestefar. Mamma var enebarn. Bestefaren min døde en Lille Julaften, jeg tror det var i -67, mens min mor ble begravet Lille Julaften 1991. Min bestemor overlevde dem begge, hun ble 93 år gammel.

Ettersom årene har gått etter at Mamma døde, har jeg begynt å å forstå bedre hennes rolle i min oppvekst. Så ting er ikke så enkelt følelsesmessig nå, som det en periode var i forhold til for eksempel ansvar. Det betyr likevel ikke at jeg ikke kan kjenne på savn. Savn over alt som aldri ble, og savn ettersom hun døde altfor tidlig. 

Dagens link går til favorittjulesangen til moren min. 

Ha en fin dag.

Bjørn





lørdag 13. desember 2014

For tidlig sædavgang og andre utfordringer.



Snart er det jul. Fra gammelt av var det slik at da vasket en ned hele huset, og helte møkka som hadde samlet seg opp gjennom året ut med vaskevannet. Sjøl er jeg ikke fullt så nøye som en var i tidligere tider. Men noen holder fremdeles på med opprenskning. Regjeringen hiver for eksempel unger med litt mer teint i huden enn den jevne Frp-velger ut av landet på tross av råd om ikke å gjøre det, mens vi andre sitter på gjerdet og er nesten helt stille og uberørte av arrogansen og menneskeforakten som ligger i det, mens vi tømmer kredittkortet, om vi ikke er mer opptatt av å grynte litt i delt fortvilelse med julegrisen, fordi jula krever sitt, og vi fremdeles betaler bompengene som skulle opphøre, og ikke har merket noe til nedgangen i bensinprisen som også noen lovte å fikse. Jeg lurer litt på om det ikke snart nærmer seg punktet hvor det ikke går å bryte flere valgløfter, fordi alle er brutt. Trøsten får være at vi har forkjempere som går i bresjen for å oppdrette dyr kun for å flå dem, slik at vi i det minste kan pynte oss litt når vi sender unger hjem til krig og uroligheter, for i neste øyeblikk å fokusere mest på at vi er tvunget til å betale noen kroner i bompengeringen før vi får kjøpt noen nye duppeditter i gave til våre egne barn. Som gjerne har det de trenger fra før, er opptatt av å føle seg støtt fordi noen nevner kviser og tidlig sædavgang eller ser for seg lykken i form av saltvann i puppene i lunsjpausen, mer enn de er opptatt av flyktingebarnas ve og vel. Vi sliter alle med vårt. 

Selv sliter jeg med helsa. Det har jeg gjort en stund nå. De som har tittet innom her før, har nok fått med seg at ikke alt har vært på stell det siste halve året. Men nå ser mye av problemene ut til å løse seg opp. Lykkepillene er seponerte, de verste virkningene av at kroppen ble frarøvet giften er borte. Og selv om jeg er litt forvirra og ikke lenger helt vet hvem jeg er, har et følelsesliv som pms på steroider og fremdeles er svimmel og opplever noe som minner om elektriske støt i hodet, er det avtagende.  Så da er det jo ikke mer å vente enn at lungene begynte å krangle igjen. Så sånn kan det gå. Etter lang tid med et liv i tåka, delvis impotens og problemer med sædavgang som lar vente på seg eller i verste fall nekter å se dagens lys i det hele tatt (og ungdommene klager?), var lykken påtagelig da libidoen plutselig bemerket: Hm, her skjer det noe, det livnar i lundar. Og jaggu lar det seg ikke følge opp også. Yo, kall meg Hunken!

Men neida, vi mennesker er ikke fullt så enkle som det der, og hvor lenge var vel Adam i Paradis. Så når ting ser ut til å løse seg på den ene fronten, åpner det seg gjerne for utfordringer på andre felt. Denne gangen i form av en ny runde med lungeproblemer. Så nå har jeg knapt nok pust igjen til kjederonking en gang. Andre krumspring er heller ikke på tapetet, må jeg våge meg frampå og innrømme. Men heldigvis fikk jeg et firma til å legge på vinterhjulene for meg, og jobben med å hive flyktningebarna ut av landet tar jo mer spreke folk enn meg selv seg av, som nevnt. Så jeg skal ikke klage. Og nå blir det snart halleluja og folk som prater og skal ha all mulig oppmerksomhet akkurat når Sølvguttene synger jula inn, slik at jeg som vanlig fyrer meg litt opp, føler meg lite respektert og neppe får høre på konserten i fred dette året heller.

I fjor fikk jeg derimot både freden og roden mens Sølvguttene holdt på. For da feiret kjæresten og jeg jul alene for en gangs skyld. Og jeg må innrømme – med tungt hjerte – at det var ikke så stort med Sølvguttene som jeg ville ha det til. Jeg fikk fred så det holdt, uten at det medførte så veldig store følelser. Og jeg måtte innse at guttekoret ikke er det som skaper jul, men at tradisjonen ligger i at jeg alltid maser om fred og ro og må noen for helvete ta litt hensyn til mine behov også. Så i år tror jeg Sølvguttene får lov til å synge litt i bakgrunnen, uten maset mitt som garnityr, mens alle de tretten som skal sitte til bords i tillegg til meg selv får være glade og høylydte akkurat så mye som det føles for der og da. En lærer så lenge en lever. I år har vi jo også en baby som den fjortende til bord sammen med oss, siden min datter ble mamma i sommer. Så det skal nok ikke stå på lyd når kjæresten og jeg får julegjestene i hus.

Apropos i hus; de fleste av julegavene er nå bragt hjem. Det er ikke så mange som skal til. Vi er en liten familie og en liten slekt,  i hvert fall på min side. Begge foreldrene mine var enebarn, så det finnes ingen onkler eller tanter eller søskenbarn for søsknene mine og meg. Gitt genmaterialet og bakgrunn kan en vel kanskje se på det som en ganske grei løsning, i og for seg. Hadde jeg hatt onkler og tanter, kunne jo de vært mot de barna de måtte fått, slik mine foreldre var mot sine.

For noen dager siden fortalte en kjærest jeg hadde i begynnelsen av tyveårene mine hva hun egentlig hadde følt for meg, den gangen for snart førti år siden. Og det gjorde godt å få vite noe om det, sagt på en tydelig måte som ikke var til å misforstå. Dette var en dame som var litt eldre enn meg. Ikke bare i år, men slik jeg da oppfattet det også i modenhet. Så i årene som har gått har jeg i blant lurt litt på hva hun egentlig ville ha hos meg, den gangen, for hun betydde så mye for meg. Å få høre nå etter så mange år at det var veldig enkelt for henne, at det handlet om å være "opp over ørene forelsket", berørte meg sterkt. Vi trenger alle å få vite at vi betyr eller har betydd noe for noen. Spesielt om en vokste opp i en sterkt dysfunksjonell familie uten tegn på kjærlighet, og med vold og psykisk terror som middel for oppdragelse. Barn som opplever de første årene i livet slik, får gjerne litt problemer med å tro at en er elskbar for noen. I stedet er det lett å oppleve seg som hatet. Så en ender kanskje opp med å forsøke å gi det en tror andre vil ha, for at de skal ta deg i mot, og ikke støte deg fra seg når spenningen ved noe nytt er borte for dem. Slik har det mye vært for meg, jeg har hausa over min del av kvinner og vel så det, i den evige jakten og lengselen etter å komme hjem, men dette er heldigvis ikke så framtredende lenger. Nå er jeg hjemme. For godt. Sammen med Beate og våre respektive barn, pluss barnebarnet. Beate vil ikke ha noe mer av meg enn det jeg er, opplever jeg. Forholdet vår er ikke tuftet på hva vi gjør, men hvem vi er, hva vi står for, det vi føler og det vi tenker og det vi formidler. Og det er jeg veldig glad for. Alt handler ikke for meg lenger om å gi for å være verdt nok til at noen vil beholde meg. Og også det er jeg veldig glad for. For om en gjør det til et livsmønster å strekke seg på giversiden og blir en tilfredsstiller, vil en alltid oppleve et underskudd på mottakersiden. Og det bekrefter gjerne at en er lite eller ingenting verdt, slik at en opprettholder en negativ spiral.
   
Dette med å gå livet i møte som uelsket gjelder ikke kun barn som blir banket eller skremt til underkastelse. Jeg er rimelig trygg på at for eksempel seksuelt missbrukte barn kan oppleve det litt på samme måte – at de føler det er noe de kan brukes til, lettere enn at de opplever at noen vil dem vel - at de begynner å betvile at de kan elskes fordi de er et menneske som andre mennesker med følelser og behov og rettigheter. Veldig ofte ender de også opp med å "forstå" hvorfor, at feilen ligger hos dem selv. At det er deres egen skyld. Noe som etter hva jeg mener å ha lest, har ført til at misbrukte barn er overrepresenterte blant for eksempel de prostituerte. Snart er det likevel jul for dem også. Og for alle andre som møtte litt for store utfordringer på veien. Som for eksempel de narkomane. Her i Bergen jages de rundt for tiden.  De færreste av dem har en pels å varme seg i nå når vi går mot midtvinter. Men det skulle ikke forundre meg om noen av dem har empati for minken, og kan kjenne på følelsen av å leve som flådd.

Det er kanskje ikke så mange prostituerte i Norge eller i Bergen by, sett i forhold til andre land og byer der. Men det skal ikke stå på misbrukte barn. To av ti, leste jeg et sted. Det blir ganske mange barn det, som skal feire jul nå. Hvor mange barn som opplever andre typer av overgrep og svik, kan jeg ikke huske å ha sett noen statistikk på. Heller ingen statistikk over følelseslivet til barna som nå sendes ut av landet vårt har jeg tall jeg kan slenge rundt meg med. Men jeg vet at de skyves vekk i denne vår førjulstid, jeg vet at de frarøves en trygghet barn burde få holde fast ved, jeg vet at det får dem til å føle noe og jeg vet de følelsene for alltid vil være en del av identiteten deres. Og jeg vet i tillegg at de som sender dem ut ikke vil ha problemer med å kose seg med julematen.

Vi burde innføre en regel der de høyest oppe blant våre folkevalgte måtte møte opp på flyplassen, se hvert barn i øynene og høre det de har å si, før de fikk lov til å sende dem ut. Slik det er nå er avstanden fra politikerne til de som berøres av tiltakene de innfører altfor stor. Det handler om mennesker, med hjerte og tanker og følelser og hud, ikke om tall. 

Dagens bilde er fra en utsmykning jeg gjorde for NAV for et par år siden.


Ha en fin dag.

Bjørn




lørdag 6. desember 2014

Stien





Jeg var ute og gikk, bare for å gå, og det i seg selv må betegnes som en merkverdighet, for jeg går sjelden ut. Og om jeg går ut har jeg et ærend. Slik var det ikke i dag. Jeg gikk for å gå, ikke noe annet. Hvorfor vet jeg ikke. Jeg bare reiste meg midt under middagen uten å si noe, tok på meg skoene, slang på meg ei jakke og gikk. Jeg tok ikke en gang med tobakken.

Det regnet. Ikke mye, men et stille og jevnt regn uten lyd, som også dempet lys og farger. Slik hadde det vært i fjorten dager - to ukers ferie rett i dass, den tredje ville jeg helst ikke tenke på.

Borte ved gamle Fru Andersen gikk jeg inn i skogen - klatret over det hvite stakittgjerdet og gikk over plenen hennes, gjennom det våte gresset og inn mellom trærne. Det luktet våt bark, furu og gran, og dampet jord og uendelighet av skogbunnen.

Føttene gikk så lett, som om de visste hva som ville møte dem hver gang de ble satt ned. Hver rot, hver stein, hver lille dam bar i seg en gjenkjennelse, selv om det var lenge siden jeg hadde gått der - sannsynligvis ikke siden barndommen. Da vi lekte cowboy og indianer, var krigere og blodsbrødre og eide rettferdigheten og idealene. Da alle drømmer var rene og oppnåelige og selvfølgelige, og somrene alltid var solfylte, hver morgen spennende og dagene virket uten ende.

Nå var dagene uten forventninger, forutsigbare som et fritt fall, og skogen like grå som den var grønn - den var kald og våt, naken og forlatt. Bladene på trærne hang ned, som i sorg eller avmakt. Ingen fugler sang for hverandre. Det var så stille. Men det var en suggererende puls i stillheten, den omsluttet meg fullstendig etter hvert som jeg gikk innover, til jeg selv ble samme puls, til jeg selv ble samme stillhet.

Den gamle stien ledet meg inn i noe jeg hadde glemt, noe ærlig og opprinnelig, noe som var hva det ga seg ut for å være og ikke noe annet - den ledet meg forbi gode blåbærsteder, forbi den store furua vi kuttet bark av og lagde båter - den samme furua noen hadde spikret katten til presten fast i, og lagd bål under - den ledet meg forbi tjernet hvor jeg i ærefrykt hadde sett elgoksen bade, sett voldsomheten og spensten i den store kroppen, de tunge hornene, kraften og stoltheten i nakken - ledet meg forbi rotvelt og revehi, og plassen der vi visste noe fryktelig hadde skjedd, men ingen voksne ville prate om.

Jeg gikk til jeg kom til Borgen. Den gamle fjellskrenten virket mye mindre enn jeg husket. Og det var der, i den våte, mørkegrønne lyngen ved den digre steinen som hadde vært porten inn til Borgen, jeg så liket mitt. Jeg lå naken på ryggen med armene langs siden, omkranset av røde tyttebær, med hodet like ved en morken, mosegrodd stubbe og bena pekende mot meg.

Jeg vet ikke hvorfor, men det overrasket meg ikke, gjorde meg ikke urolig. Det virket naturlig, som å oppdage noe selvfølgelig. Som å se mose på stein, og et lite øyeblikk være nær nok til å fascineres av fargespillet en vanligvis ikke tenker over - den lille forundringen over hva som kan være vakkert om en bare tok seg tid til å se etter.

Det lå noe bekreftende i å finne meg der, noe forklarende, noe ufravikelig. Ikke at det var et lik, men at det var meg, og at jeg lå utenfor Borgen - utenfor, ikke innenfor porten - hvor store og blodige slagscener hadde utspilt seg i rettferdighetens navn og en naiv, ubevisst og uangripelig tro på det gode og omsorgsfulle som en seirende kraft. Vi kjempet ikke for oss selv, for gods og gull og begjær, vi var eventyrere som kjempet for hele menneskeheten - i stolthet og ære, helt til kvelden kom. Da tok vi av oss heltekappen og gikk hjem til flanellpyjamaser og hjemmebakt brød med brunost, og leste tegneserier hvor heltene var helter og skurkene var skurker, kjærlighet var noe opphøyet og den eneste riktige veg, og jomfruer alltid ble reddet.

Jeg ble stående og se på meg, den nakne våte kroppen med visne blader og barnåler på - de åpne øynene som så blindt opp gjennom to små dammer av vann, rant over og ble små bekker over den bleke huden på veg mot skogbunnen. Og jeg kunne tydelig kjenne følelsen av de små mørkegrønne, litt stive bladene på tyttebærlyng mot naken rygg, en spiss kvist som skulle vært flyttet på, og kulden fra svart jord gjennomtrukket av regn, regn og atter regn - jeg kunne kjenne et lite vindpust som strøk som tusen innsektben over den nakne huden og krøp inn til margen - jeg kunne kjenne de kalde føttene.

Det var helt tydelig meg selv som lå der, men jeg var ung - kunne ikke være mer enn fjorten, femten, kanskje yngre, uten alderstegnene jeg bærer nå, uten de skarpe linjene i ansiktet, tatoveringene og arret over brystet. Håret var langt og pistrete. Det lå klistret halvveis over ansiktet, og jeg så hvordan vanndråper samlet seg ved hårtuppene til de ble for tunge og slapp taket.

Slik ble jeg stående og se. Så på hendene mine, føttene, skrittet, kragebena og skuldrene, armene, den myke magen, alt dette som var meg. Var meg uten liv, uten håp, uten framtid. Og en ensomhetsfølelse jeg aldri har kjent maken til grep tak i meg, ble til en sorg så stor at jeg ikke lenger klarte å holde tårene tilbake, til jeg ikke lenger klarte å stå oppreist, men sank ned på knærne i den våte skogbunnen, gjemte ansiktet i hendene og hvisket:

Unnskyld, unnskyld … 



***



Denne historien skrev jeg for en del år siden, like etter at jeg forlot et håpløst ekteskap, som jeg av forskjellige grunner hadde forsøkt å holde fast ved i altfor mange år. Jeg tror utgangspunktet for den var tanker om hva en bruker livet sitt til. Som i at dagene bare går, og en selv henger med uten å egentlig strekke seg etter sitt potensiale eller sine drømmer. Det kan være av feighet, latskap, håpløshet eller opplevelsen av ubryteligheten i lenker noen festet deg til. Det kan være fordi en aldri lærte å se sin egen verdi og rettigheter og derfor ble kun et redskap for andre, eller det kan være at alt det en begjærte eller det en trodde en burde, skygget for det mest verdifulle. Som mennesker på dødsleiet gjerne sier noe om, om de blir spurt om det var noe de ville gjort annerledes i livet sitt.

Vi ville alle gjort noe annerledes, tror jeg. Og nesten alltid svarer mennesker på dødsleiet at det de ville fokusert mer på handler om nærhet, verdier, og tid og kjærlighet til de menneskene de brydde seg om. 

Kanskje skulle noen også ønsket at de hadde vært mer tro mot seg selv. Mot sine håp og sine drømmer, evner og sine lengsler. Men greia for dem som ligger på dødsleiet er jo at det er for sent. De hadde valgene, og valgte. Mens greia for oss som ikke ligger på dødsleiet enda, er at vi fremdeles har tid til å velge nytt. Litt mindre tid i morgen enn i dag, dog - men likevel.


Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: If








fredag 5. desember 2014

I dag sliter jeg litt.






Etter en periode på lykkepiller (Efexor/Venlafaxin) begynte jeg seponeringen sist søndag, etter å ha levd i bomull i et par måneder. To dager senere var jeg så høyt oppe og full av energi at jeg trodde at pytt, pytt, nå er jeg frisk, dette var da ingenting for en voksen kar. Men den gang ei. For så kom raset. Og nå klarer jeg knapt å holde meg på beina på grunn av svimmelhet. Kvalme, smerte i mage og nyrer og uhåndterlig ubehag får meg til å ville krølle meg sammen i fosterstilling og når jeg flytter blikket oppstår det små ”eksplosjoner” i skallen. Det freser som om nyttårsaften har kommet tidlig og flyttet inn i hodet mitt. Eneste som mangler er fargene. I stedet for å se farger svetter og lider og klør jeg og har forstoppelse og en mage så oppblåst og stor at det er vanskelig å oppdage lillemann. Noe som ikke gjør så veldig mye, for han er likevel ikke brukenes til annet enn å pisse med nå, og det må jeg gjøre i sittende stilling for ikke å risikere å ramle i dass mens jeg sprayer veggene på vei ned.

Jeg liker ikke dette her. Jeg hater det. Og innimellom kommer dødsangsten, for det kjennes som kniver stikkes inn i kjøttet under huden i leggene og armene mine og øyeblikket etter stikker de meg i brystet, så tankene går fort til blodpropper og plutselig farvel og det var det, det var hyggelig å ha kjent deg. I det hele tatt flyr tankene langs stier jeg ikke ønsker at de skal fly nå, og jeg ser med gru fram til dagene som kommer. Et raskt søk på nett viser at enkelte kan ha disse reaksjonene i flere måneder – hallo! – jeg har hatt dem i under ei uke og er på vei ned i kjelleren allerede. Akk o ve, og jeg som en gang var en glad gutt. I hvert fall innimellom. Nå er dagene vonde som piggtåd og uten mening og jeg griper lett panisk etter alt som påberoper seg være noe en kan holde seg fast i, men det er lite som er forankret skikkelig.

Mer har jeg ikke på hjertet. Måtte bare finne på noe å gjøre. Så hvorfor ikke syte litt.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link: Climb Every Mountain



lørdag 8. november 2014

Ingen vet hvor haren hopper.




Dagene går. Sjøl ligger jeg mye, uten å bry meg nevneverdig mye om det. Men i går tilbrakte jeg kvelden hos kjæresten, og det var koselig. Datteren hennes var bortreist, men Beate lagde mat til meg og guttungen hennes. Og så så vi på Idol. Det blir en annen dynamikk når en forholder seg til flere enn seg selv. Samtidig som jeg koste meg, fikk jeg et perspektiv på hvordan jeg har hatt det de siste månedene, og det medførte at jeg måtte kjenne på en sorg også.  Kanskje jeg holder på å komme ut av depresjonen, for jeg har ikke kjent på så mye den siste tiden. Så alle følelser oppleves med en liten forundring som haleheng, og jeg begynner å analysere hvorfor de dukket opp. Det er lite som gjør mer for navlebeskuelsen enn en depresjon.

Da jeg kom hjem igjen hadde et av de store akvariene mine sprunget lekk, og det surklet rundt beina mine. Så jeg er glad jeg ikke overnattet hos kjæresten. Det er vel det som kalles hell i uhell. Som det var fikk jeg tørket opp, og tømt akvariet før katastrofen var et faktum med alle 160 literne utover gulvet, og naboen under måtte finne fram bøtter og spann. Fiskene ble plassert i andre akvarier. Ingen fullgod løsning, men siden det var den som var innenfor rekkevidde ble det slik.

Det oppleves som litt trist at akkurat dette akvariet nå har kommet til veis ende. For jeg overtok det etter en kompis som dessverre tok livet av seg for noen år siden, etter å ha levd i mange år med store smerter. Akvariet har fått meg til tenke ofte på han.   

Etter at jobben med å rydde opp etter uhellet var gjort, var jeg rimelig sliten. Lungene fungerer dårlig for tiden, og små dagligdagse ting som for eksempel å kle av og på seg eller seg ta en dusj har blitt en anstrengelse. Den gode nyheten er at etter ct-undersøkelser viste det seg at jeg ikke hadde lungekreft i hvert fall. Og jeg skal snart til lungespesialist igjen for å se om noe kan gjøres videre for å bedre situasjonen. Så der har jeg noe å se fram til.

I denne tiden hvor jeg ikke har fått gjort så mye, har det blitt inntatt mye nyheter, i det minste. Og jeg får med meg krig og voldtekter og ran og drap så det holder. Alt for å holde humøret oppe. Mangt har også blitt skrevet om budsjett og penger som frarøves de som har minst. Selv har jeg rimelig lite å rutte med. Et liv som kunstner har ikke gitt de største økonomiske uttellingene, noe som gjenspeiler seg i uføretrygden jeg ble tilkjent for noen år siden. Så jeg er en av dem som kvalifiserer til en liten bostøtte i tillegg til trygden. Framover, etter at regnestykket blir lagt om, vil jeg etter hva det sies, få utbetalt ca. det samme i trygd selv om skatten økes. For bruttoinntekten økes også. Men det er bruttoinntekten bostøtten regnes ut i fra, ikke nettoen. Og det betyr at jeg kommer over den nedre grensen, og vil miste støtten om ikke grensen heves. Denne problemstillingen er det nok mange flere enn meg som vil bli berørt av. Men jeg har ikke lest noe om hva som er tenkt i forhold til det. Så vi får nå se. Det er sjelden en kommer bedre ut enn før ved økonomiske omlegginger og nye måter å regne ut ytelser på. Så jeg går nok trangere tider i møte. Spørsmålet er vel helst hvor mye trangere det vil bli, enn om. Men en får forsøke å se optimistisk på det. Ingen vet hvor haren hopper, sa mannen og satte fella i ovnsdøra.

For noen dager siden var jeg og besøkte datteren min og barnebarnet. Vesla er vel snart der hvor hun begynner å bli skeptisk til folk utover foreldrene, så jeg må forsøke å gjøre henne mest mulig trygg på meg.  Noe jeg ikke har vært så flink til å følge opp den siste tiden. Det var veldig kjekt å ta det lille besøket og å se hvor godt datteren min takler mammarollen. Jeg overraskes stadig over hvor resurssterke døtre jeg har, gitt genmaterialet de fikk med seg.

I dag skal jeg ikke gjøre så mye, surprise, surprise. Jeg skulle ha fått båret ut det havarerte akvariet, men det får vente til noen kommer på besøk. Selv har jeg nok med å bære meg selv. Utover det bør jeg kanskje få vasket litt klær (blir nok utsatt), også er det jo tv da. I kveld er det Stjernekamp, og det liker jeg å se på. Skal vi danse følger jeg også med på. Så lørdag er ikke den verste tv-kvelden. Mens jeg ser tv kommer jeg til å spise lakrisbåter, seigmenn og chips. Kanskje også litt mat. Og klokken ni er det tid for lykkepille. Etter det blir jeg raskt ganske tom og uvel. Noe som strekker seg til tidlig neste kveld, men da er det snart på tide med ei ny pille igjen. Og slik går dagene. Men om ti dager skal jeg begynne å trappe ned på den kjemiske ”lykken”, og da håper jeg depresjonen er borte og at jeg får tilbake mitt gamle energifylte og kreative meg igjen. Om ikke Høyre og Frp skal ha en jafs av den delen også.  

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Eleanor Rigby





søndag 26. oktober 2014

Livets mange ansikt.





Livet har mange sider, og det er lite som er absolutt.  Vi tror vi vet veldig mye, men vet langt mindre enn vi tror. Og det vi ikke vet, sloss vi gjerne i mot å ta inn over oss i form av en mulighet, mens vi murer oss inne blant egne sannheter. Vi tror vi står støtt og trygt i livet der vi er, med vår tro, kunnskap og de rammer vi har opparbeidet oss. Og vi klarer ikke å se at alt plutselig kan bli forandret.  Mange tror for eksempel at mye kan løses ved å ta seg sammen, om noe skulle butte i mot. For eksempel ved sykdom. Enten det nå handler om noe fysisk eller psykisk. Og siden det er slik, blir den syke tillagt skyld om han eller hun ikke lever opp til kunnskapen den friske påberoper seg å eie om sykdommen. Noe som ofte kommer fram i tilbakemeldinger under innlegg i avisene, der for eksempel uføre i disse tider får sine pass påskrevet av mer eller mindre ondskapsfulle og dømmende forståsegpåere.  

Selv er jeg ufør. Og for tiden er jeg i tillegg deprimert. Deprimert er ikke det samme som å ha en dårlig hårdag, eller å være litt trist over en konkret ting. Det er heller ikke nødvendigvis en tilstand hvor det meste handler om å stå i mot trangen til å ta livet av seg, mens en lever dagene nede i et svart hull og har det stort sett vondt. En depresjon kan ha flere ansikt. Selv har jeg det ikke så vondt. Men jeg har det heller ikke godt. Det føles mer som om jeg har ingenting. Følelsene mine er borte. Det samme gjelder all energi og tiltakslyst og evne. Sinne, sorg og de fleste andre følelser er borte. Selv om jeg innimellom kan kjenne på det som er godt. Men jeg vet ikke om det er fordi jeg faktisk kjenner det, eller om jeg lurer meg selv, fordi jeg vet jeg har kjent det før, og husker hvordan det var. Og slik har det vært en stund nå. Men i går kjente jeg noe.

            Jeg lå på sofaen og så på tv som jeg gjør det meste av tiden jeg er våken nå, og i programmet Stjernekamp sang Nora Jabri en sang som fikk tårene fram i øynene mine. Det samme gjorde Reidun Sæther. Dessverre funket ikke videoene på youtube i dag, men du kan se dem inne på NRK sin side. Spol deg fram til riktig sted på videoen. Nora starter på 1.06. 35 og Reidun på 0.53.36 på telleren. Du finner dem her.  

            Nå skal jeg ikke si med hundre prosent sikkerhet at det handlet om selve sangene, samtalene før og etter opptreden, eller om det handlet om de følelsene sangerne viste at de selv følte på og at jeg adopterte dem og gjorde følelsene til mine egne. Men jeg tror jeg ble smittet av det de viste minst like mye som av hva de sang. Uansett så kjente jeg på noe, og samtidig kom tanken om at nå begynner jeg å bli friskere. For det er lenge siden noe har rørt meg.

            Å ikke ha tiltak til å gjøre selv små ting i hverdagen er ikke slitsomt. Ikke for meg, ikke nå. Det er heller ikke fylt med spesielt mye sorg. Det bare er. Slik er det også med fraværet av følelser. Men jeg kan kjenne på en forundring. At det er merkelig. For intellektet er ikke dødt, selv om følelsene er borte. Så jeg analyserer meg selv flittig og prøver å forstå. Fornuften min sier at jeg ikke vil ha det slik lenger, men noe i meg sier også at det er fordelaktig å ikke kjenne på så mye vanskelige følelser som jeg til tider har når jeg ikke er deprimert. Angsten min er mindre nå, og jeg har ingen lengsler som legger seg som klumper i magen eller nevneverdige savn. Jeg kan tenke på lengsler eller savn, men kjenner egentlig ikke på det. Når jeg ikke ser på tv er jeg mye inne i en drømmeverden, som ser helt annerledes ut en min egen virkelighet. Men jeg har ingen problemer med å gå ut av den igjen.

            Jeg har heller ingen store forventninger eller krav til mennesker rundt meg, jeg er tålmodig som et fjell overfor dem. Og det finnes tilnærmet null sjelelig smerte i meg nå. Mesteparten av tiden er det bare tomt. Selv om jeg i korte øyeblikk kan føle på en rastløshet. Men den går fort over, og skyldes gjerne at jeg ikke finner noe på tv som jeg ønsker å se. Og det jeg ønsker å se er programmer fra virkeligheten hvor jeg beskuer andre menneskers følelser, og livene de lever. Jeg tror at det hjelper til med å fjerne meg litt fra erkjennelsen av tomheten i meg selv og i mitt eget liv. Å se en film fungerer derfor ikke. For der handler følelsene om skuespill.

            Jeg vet ikke hva som skal til for at jeg skal komme ut av tomheten, eller om det er mulig så lenge jeg går på medisiner. Å ta seg sammen er ikke et alternativ, selv om FRP truer med å ta fra meg det lille av penger jeg har om jeg ikke gjør som de mener jeg burde gjøre. Om jeg går for å forsøke den løsningen, vil jeg snart måtte leve med alle nederlagene som nødvendigvis vil måtte komme, og jeg risikerer å havne i det svarte hullet i stedet for det tomme. Og det svarte hullet stjeler alt verdifullt ved deg. Alle rettigheter og alt håp. Og omskaper virkeligheten din til en smerte som kan ende opp med å bli uutholdelig.  Been there done that. Så jeg satser denne gangen mer på å la ting være det de er, og å la meg selv være slik jeg er den tiden det tar. Og satser pengene på at noe skjer når jeg slutter med lykkepillene. At en nedtrapping gradvis vil få meg til å kjenne noe igjen, uten at alt kommer rasende over meg samtidig. Og deretter at jeg vil få trang til å gjøre noe konstruktivt igjen. Så jeg har satt meg selv en dato for når nedtrappingen skal starte. For om jeg ikke kan gjøre alt nå, så klarer jeg i hvert fall å sette en dato.

            Fotoet er et portrett min yngste datter lagde av meg en gang, og det har tittelen "My beautiful dad.

           Ha en fin dag.

           Bjørn


           Dagens link: Disguise


fredag 17. oktober 2014

Trust me.




Et lite livstegn fra en østlending vestpå:

Sola skinner over Bergen by. Og jeg klarer nesten å glede meg over det. I dag skal jeg liten tur bortom atelieret, ellers beskues verden mest via tv-skjerm og via horisontal stilling fra sofaen fremdeles. Men lungene har blitt litt bedre. Og prøver bekrefter at jeg reagerer på lungemedisin. Noe som er positivt.

Bivirkningene fra lykkepillene henger ved, og er merkbare fremdeles, noe som gjør at jeg ikke føler så mye og så sterkt som til vanlig. Det gjør at jeg kan prate om vanskelige ting med for eksempel kjæresten uten at følelsene tar overhånd. Og den delen av bivirkningene liker jeg. Om jeg kunne velge ville jeg hatt det slik veldig lenge. For selv om jeg ikke føler på det som er vondt på samme måte som før, klarer jeg å kjenne på ting som kjærlighet til mine barn, kjæresten og hennes barn. Faktisk har det blitt mer rom for slike følelser, opplever jeg. I det minste kommer de i blaff. Forrige helg var min yngste i Bergen en tur, og hjertet mitt flommet nesten over da hun og den eldste datteren min med barnebarn var sammen med oss. Jeg kjenner øyeblikk hvor jeg blir nyforelsket i kjæresten også, og ømheten for henne får rom i meg der. Ikke verst. Problemet er tiltaksløshet og energitap, delvis impotens og diverse andre diffuse plager.  Det er ikke alltid så lett å si hva som er depresjon og hva som er bivirkninger. Men jeg lar tiden gå, aksepterer hvor jeg er nå, og sloss ikke mot tiden det måtte ta å komme til et annet sted. 

Det er mange som opplever en depresjon. Men ikke alle lager film om den. I helgen skal vi på kino og se filmen Snill pike, og det ser jeg litt fram til. Ellers ga denne historien meg mange minner. I blant føles det bekreftende på ens egne tanker og følelser knyttet til minner, at andre har det på samme måten. Det får en til å forstå at barndommen en fikk ikke var kun ens egen feil, og at den ikke nødvendigvis gjør en til et dårligere menneske enn andre mennesker.

Og til deg som måtte slite litt med selvbildet eller mening i disse høstdager: Du er mye, mye mer, enn du selv ser. Trust me.

Og med det ønsker jeg alle en god dag.

Dagens link: Et eksperiment




søndag 5. oktober 2014

Fra et venterom.

            




             Det har blitt søndag. Og utenfor vinduet mitt kan jeg se blå himmel og at sola skinner. Og det gjør jo ikke akkurat vondt det. Slik som for eksempel et av ribbenene mine gjør. For jo da, jeg hostet på meg en brist. Som den skarpe leser har fått med seg sliter jeg litt for tiden, blant annet med noen lungeproblemer. Og det har medført en del hoste av den heller langvarige og kraftige sorten. Men at jeg skulle hoste på meg en brist så jeg ikke komme. Så nå har jeg fått oppleve det også.

             Ellers skjer det lite på min front for tiden. Depresjonen jeg dro på meg henger i, og jeg knasker lykkepiller til den store gullmedalje, med den flora av bivirkninger de kan gi. Alt fra muskelspenninger, skjæring av tenner og gjesping, tretthet, tiltaksløshet og tap av matlyst, til impotens og tap av libido. Festlige greier det der. Trøsten er likevel at jeg vet det går over. Så jeg lar meg ikke overvelde av problemene.

             Gjennom mitt etter hvert relativt lange liv, har jeg opplevd noen depresjoner. Noen har vart over år, og endt opp med å bli veldig dype. Andre har tatt kortere tid. Depresjoner og angst er en del av tilværelsen min, akkurat som nesa mi er det. Ikke noe å gjøre med det. Det eneste jeg kan gjøre noe med er hvordan jeg forholder meg til meg selv.

             Depresjonen jeg fikk nå, opplever jeg som annerledes de jeg har hatt før. Når en er deprimert ender mange opp med å bli suicidale. Det har jeg ikke blitt denne gangen. Jeg bruker heller ikke dagene til å rakke ned på meg selv. Så noe har skjedd. Én slik ting er antagelig at jeg snakket med legen min før ting tok helt av. Så det er et tips å ta med seg: Raser du ned i stemningsleiet og blir der, så snakk med noen. Det samme om du har seget ned over tid, så langsomt at du nesten ikke har merket det, men likevel kan se forskjellene om du ser deg tilbake til da livet ga noe annet. Da du var glad, og hadde energi. Og gledet deg til ting. I stedet for å tenke at det hadde vært like greit om du var død.

             En annen ting som har vært annerledes for meg denne gangen, er at ingen maser på meg. De siste årene har rammene i livet mitt blitt annerledes. Jeg har truffet nye mennesker. Og ingen av dem er utålmodige eller krever at jeg skal klare å gjøre mer enn jeg føler jeg orker. I stedet får jeg lov til å være der jeg er nå. Og det er veldig bra, opplever jeg, for da slipper jeg å se på meg selv som et dårlig menneske som ikke stiller opp eller på andre måter gjør det som kunne være forventet, og hele tiden måtte forholde meg til nederlag. Det er ingen som ber meg om å ta meg sammen, eller henviser til de behov de vil ha dekket av meg. Det medfører at jeg selv heller ikke trenger å bruke energi på den delen, men heller kan tillate meg selv å være der jeg er nå. Og akkurat det gjør en veldig stor forskjell. Jeg går ikke og kjenner så mye på at jeg svikter noen. I stedet føler jeg at jeg får omsorg, uten at det vipper over i medlidenhet. Det er ingen som sykeliggjør meg. Jeg opplever at jeg blir sett på som mer enn depresjonen. At de som står meg nært skiller mellom depresjonen og meg. Og det gjør at selvmedlidenheten heller ikke får grobunn. Så jeg lever dagene slik de er nå. Og føler at ting langsomt går i riktig retning.  Mens jeg venter.

             Mens jeg venter forsøker jeg samtidig å gjøre i det minste et minimum av det som livet krever. Som for eksempel å betale regningene mine, pusse tennene og vaske meg. Mange som blir deprimerte får problemer med slike ting. Og enkelte ender opp med og ikke åpne posten, eller slutter å gå i postkassa i det hele tatt. En skyver ting foran seg, og klarer i perioder å fortrenge det meste. Til en møter seg selv i døra og oppdager at unnvikelsene har gitt store tilleggsproblemer. Heldigvis har jeg ikke havnet der. Noe som kanskje handler om at jeg har fått litt innsikt gjennom erfaring, og tydeligere kan se hva jeg må gjøre enn jeg gjorde i yngre alder. Slik at det ikke blir for stort å forholde seg til. Så her er dagens tips nummer to: Om du får problemer med dagligdagse ting, så be om hjelp, i stedet for bare å skyve det ut av syne. Så slipper du kanskje noen problemer senere som du kunne unnvært.

             Selv om livet mitt minner litt om en boble for tiden, gjelder ikke det samme for alt og alle andre rundt meg.  Jeg er ikke verdens navle. I går var jeg en tur ute og fikk kjøpt dåpsgave til barnebarnet. Og det var godt å få unna, selv om det fremdeles er en uke til dåpen. Ting har som nevnt lett for å bli utsatt når en er der jeg er nå. Men jeg klarte å finne noe som betyr litt for meg selv å gi bort, i stedet for å satse på det første og beste jeg fant for å slippe å forholde meg til det, og så komme meg raskest mulig hjem igjen. Så jeg er godt fornøyd med den. Seire trenger ikke å være gedigne for å oppleves som en seier. De små tingene en får gjort kan bety veldig mye når livet stopper opp.

             Det er ikke så ofte jeg våger å gå ut for tiden. Men etter at jeg har skrevet ferdig dette, skal jeg bort til kjæresten en tur. Hun ville lage stekte epler med vaniljesaus til oss. Også skal jeg ta meg en dusj. Vanligvis dusjer jeg selvfølgelig hjemme, men legen skar vekk en hissig føflekk fra ryggen min før helgen, og jeg klarer ikke å skifte til vannfast plaster på såret på egenhånd. Neste uke får jeg elektronisk selskap, da skal jeg gå med en dings koblet til kroppen min her hjemme, som over tid skal måle blodtrykk og hjertefunksjoner. For de fant noe der også, som de ikke likte. Jeg er jo ingen ungdom lenger. Men pytt, pytt, selv om jeg er midlertidig impotent og det gjør vondt å hoste, så fungerer avføringen. Så der har du den, det finnes alltid et lyspunkt å oppdage om en ser seg rundt. Yeiii!

            Ha en fin dag.

            Bjørn

            Dagens link: Hjernen er aleine




fredag 26. september 2014

I går ringte det på døra.




I dag ble jeg vekket av en motorsag som begynte å dure utenfor. Ikke noe å gjøre med det. Ellers ser dagen ut til å bli omtrent som i resten av uka som har gått. Og selv om helgen står for døren vil vel heller ikke morgendagen by på de store overraskelsene. Om jeg da ikke plutselig fant ut at jeg skulle bytte sjokolademerke. Noe jeg neppe gjør.

For et par dager siden stakk eldste datteren min bortom en tur, og hadde med seg datteren. Og det var koselig. For selv om en er deprimert finnes det ting en kan kjenne på.  For eksempel at det er kjekt å se at nurket fester blikket på bestefar og smiler når han tuller litt med henne.

Når dagene blir like over lang tid er det vanskelig å bryte mønstre. Om det var motorsagen som satte i gang en bevegelse som førte til at jeg skriver blogg i dag, skal jeg ikke påberope meg å vite skråsikkert, men jeg ser ikke bort i fra det. Det skapte en liten forandring. Det betyr at det ikke alltid skal så mye til før dagen tar en litt annen retning enn dagen før. Men dessverre er det som skal til ofte avhengig av en selv. En kan ikke satse alt på motorsager, eller andre mennesker. Og der ligger det et problem. For om tiltakslysten er lav på grunn av depresjonen, blir den ikke bedre av antidepressiva. Så det å ”ta seg sammen” og gjøre noe er ikke et tema, utover at en kanskje forholder seg til det når en rakker ned på seg selv fordi en ikke klarer det. Om en gjør det.  Noe deprimerte dessverre ofte ender opp med å gjøre. Selv er jeg heldigvis ikke helt der, om jeg nå kan være så fri å ta ordet heldig i munnen slik tilværelsen er for tiden. Jeg føler meg ikke så veldig heldig, selv om jeg ikke kun rakker ned på meg selv. I stedet er det slik at det ikke er så veldig mye som betyr noe. Utover sjokoladen, selvfølgelig.

Det som hjelper meg mest i denne tiden er innsikt, tror jeg. Det vil si at jeg vet fra før hva en depresjon er. Og da vet jeg også at den går over. Problemet er likevel at kunnskapen fort blir en teoretisk greie, og ikke noe en helt klarer å se på som noe reelt.  Men erfaringer skal en ikke kimse av likevel. Og foreløpig går det greit å forholde seg til dem, og ikke bare boblen rundt meg, som forsøker å fortelle at ingenting vil forandre seg. Boblen tar feil.

Selv om det ikke skjer så mye i mitt liv for tiden, så skjer det mye i livet til kjæresten min. Og det er godt å se. Ikke alt er like spennende kanskje, akkurat nå fikk jeg for eksempel en sms som fortalte at hun hadde fått en gratis pakke kattemat. Og ingen av oss har katt. Så den går nok til yngste datteren min når hun kommer hjemom en liten tur i høstferien. Mer å skrive hjem om er det likevel at hun fikk kattematen på vei til dagens dont på universitetet. For jo, hun holder på og studiet går over all forventning. Ikke verst av en snart førti år gammel alenemor.

Det aller beste med kjæresten min, er for meg likevel at jeg får lov til å være den jeg er, der jeg er. Hun er det eneste mennesket jeg har møtt i livet mitt som aldri har fortalt meg hvem jeg bør være, og hvordan jeg bør bli det.  Og det er en kjempegave å få fra noen. Det er helt ok at jeg er akkurat slik jeg er. Det er til og med bra at jeg er slik jeg er, formidler hun. Og jeg tror på henne. Jeg tror hun mener det. Om jeg noen ganger føler at jeg ikke strekker til og er et dårlig menneske, så kommer stemmen som formidler det fra tidligere tider, den kommer aldri fra henne. Hun er den som løfter meg. Og det er formidabelt, lita som hun er, og gitt ballasten livet har gitt meg. 

Nå har jeg skrevet blogg. Du verden, den så jeg ikke komme. Snart skal jeg sette på en vask med håndklær også. Mer enn det blir det antagelig ikke gjort i dag. Om jeg ikke klarer å få løpt i gang en pizza. Jeg kjøpte råvarene for en uke siden, men har ennå ikke fått laget den. Til middag spiser jeg to baconpølser, og kun det. Uten tilbehør. Det har jeg gjort i flere uker. Jeg begynner å bli lei pølser.

Det er fredag. Det betyr Nytt på nytt, Skavland og Idol. Det blir mye lesing av nyheter på nett, og mye tv på meg for tiden, selv om jeg ofte sovner på sofaen foran idiotkassa. Jeg sover gjennomsnittlig tolv timer i døgnet. Heldigvis har høstens tv-programmer startet, så det er litt å velge i mellom. Det blir likevel mye skit. Men det får tiden til å gå. I går ringte det ei jente på døra mi. Det kom en lapp i postkassa dagen før, om at en skoleklasse samlet tomflasker for å få inn penger til en skoletur. Jeg gikk hele dagen og ventet på at noen skulle komme. Og hun som kom virket oppriktig glad da jeg hadde tre bæreposer jeg kunne gi henne. Jeg kjente at det gjorde meg også litt glad. Det var godt å ha noe å vente på. Og godt å kunne gi noe.

Fra dagens nyheter: Vil ha åpenhet om psykiske lidelser.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:  I Believe I Can Fly




torsdag 11. september 2014

Tittei.







Det ble litt stille her på Vannlandet. Energien forsvant, og jeg hadde liksom ikke så mye å formidle, følte jeg.  Slik det ofte blir ved depresjoner. En føler ikke at en har så mye å komme med av verdi for andre, og trekker seg gjerne litt bort. Og skulle en ha noe på hjertet, så er det lett å føle at ingen ønsker å høre det likevel. Noe som selvfølgelig kan stemme, men ikke alltid. Ofte er det depresjonen som snakker i slike sammenhenger, og en projiserer lett tanker og følelser inn i dem en har rundt seg, mens en stort sett føler seg som en belastning.

Men for de som ønsker å lese om slikt som dette, så kan jeg fortelle at bivirkningene fra antidepressiva nå har dempet seg en del, slike at dagene føles litt lettere. Jeg har også fullført antibiotikakur nummer to etter at lungebetennelsen jeg fikk blusset opp igjen, men det virker som jeg må gå en runde til. Dette med lungebetennelser over så lang tid tar litt på, kjenner jeg. Jeg får gi det noen dager til for å bli sikker, og håpe det bare er de vanlige lungeproblemene som krangler litt. En vil jo ikke løpe av gårde til legen i eninga og føle seg som en hypokonder om det ikke var noe likevel. Men en bør jo heller ikke vente for lenge.

Ellers er det ikke så mye å fortelle herfra. Jeg har sett mye skit på tv siste tiden, og sovet enormt mye. Gjerne to, tre ganger på dagen, i tillegg til 8-9 timer om natten. Men nå sover jeg kun en gang om dagen. Det skyldes nok at bivirkningene er på tilbaketog. Mye av tiden har også godt med til å stirre inn i meg selv, uten at jeg akkurat høster så mye å skrive blogg om fra det. Det er mest bomull der, og den kan en stirre seg blind på. Men om jeg ikke gjør så mye selv, så er kjæresten min aktiv. Hun begynte å studere igjen denne høsten, og i går hadde hun en avgjørende prøve som hun måtte bestå for å kunne fortsette på den studieformen hun har valgt. Og hun besto med glans. Noe jeg aldri tvilte på. Så hurra for kjæresten min! Jeg er kjempestolt av henne!

Jeg vet ikke hvor ofte jeg kommer til å skrive på Vannlandet framover nå. Kanskje det at jeg skrev noen ord i dag får meg til å fortsette som før jeg jeg ble satt ut, eller kanskje det vil gå litt i rykk og napp. Men jeg føler at jeg har litt mer energi nå. Jeg har begynt å prate litt mer når jeg er sammen med kjæresten, og klarer lettere å ha en samtale uten å falle ut hele tiden. Grunnen til at det ble noen ord akkurat i dag, er likevel at jeg fikk en liten hilsen på fjesboka fra en annen blogger i går, og det satte jeg stor pris på. Det rykket meg samtidig på en måte litt ut av den selvopptatte og til tider uvirkelige boblen jeg er i nå. Verden er tross alt større enn den bomullen i meg selv jeg stirrer meg blind på, og det er jeg også.

For andre som måtte ha litt kranglete dager der ute, enten det skyldes at du møtte den virkelig store veggen, eller skallet inn i lettveggen, så husk at det går over. Livet er en dynamisk ting, som i tillegg til utfordringer også har masse godt på lur, som bare ligger og venter på deg. Så hold ut, og ta ett steg av gangen. En trenger ikke å fikse alt akkurat i dag.

Ha en fin dag.

Bjørn





onsdag 3. september 2014

Et sted, en gang.






Det har blitt onsdag. Ingen stor nyhet i seg selv, men greit å vite. Om en ikke lenger klarer å skille dagene fra hverandre har en kanskje et problem. I dag er det ca. 1 uke siden jeg begynte på antidepressiva, og bivirkningene ble mange og påtagelige. Men nå har de begynt å dempe seg litt. Det betyr ikke at de er borte, men det betyr at jeg i hvert fall kan kjøre bil nå, og komme meg ut. Og det er jo litt greit. For det har blitt mange timer på sofaen den siste uken. Og mye soving. Hvor lenge jeg skal gå med bivirkninger vet jeg ikke. Men forsvinner de ikke mer enn de har gjort til nå, vil jeg vel før eller siden måtte vurdere seponering.

Det er ikke første gang jeg har brukt antidepressiva. Jeg har hatt store og små depresjoner med jevne mellomrom gjennom livet. Men det er ca. 12 år siden sist gang jeg hadde en virkelig alvorlig en. Jeg kjenner litt på følelsene jeg kjente på den gang, hvor det meste ble mye svartere enn det er nå. Og det til slutt handlet om å overleve. Slik er det heldigvis ikke denne gangen.  Jeg kjente igjen symptomene, og kunne sette inn mottiltak før ting vokste meg helt over hodet. Og jeg vet at ting vil forandre seg igjen. Slik Lene Marlin sier i sin kronikk.

Hele mitt levde liv forteller meg at vi ikke lever totalt statisk. Livene våre er i bevegelse og i forandring. Og vi har muligheten til å gjøre noen valg selv, som påvirker retningen vi skal gå. Noe som forteller meg at selv om jeg fikk en depresjon nå, så må den ikke bli som for tolv år siden. Det er mye som har skjedd siden den gang, rammene rundt meg er annerledes, og jeg er ikke den samme i dag som jeg var da. Så det er heller ikke slik at det jeg føler eller ikke føler i dag vil være slik for bestandig.



På vei over et gulv hører jeg tydelig ingenting.


Glassrutene er store og mørke, danner veggene i en tunnel over bakkenivå, fra ett stort bygg til et annet. Under meg kjører mennesker i skinnende biler på vei til eller fra lykke, sorg, likegyldighet eller whatever - hva vet vel jeg - mens solen speiler seg uanfektet i polert metall og lyser opp rust, uten å bry seg med å skille gull fra møkk.

Noen ungdommer kommer opp langs min venstre side. Huden nupper seg, de kommer for nært. Så er de forbi. Jeg ser de prater sammen, som i en stumfilm, kjenner føttene mine møte underlaget når jeg går, så vidt. Og en svimmelhet av mangel på tyngde. Blikk fra forbipasserende ser rett igjennom meg.

Jeg lurer på når jeg døde, men kanskje lever jeg fremdeles, et sted, en gang.

*** 

Den lille teksten ble skrevet for ca. tolv år siden.

Bildet er fra en liten søndagstur i nærmiljøet vi hadde en god stund etter det, da depresjonen for lengst var lagt bak meg. Slike bilder og minner er ikke så dumt å hente fram i blant, føler jeg, for å få litt perspektiv på ting. Spesielt når dagene går litt tungt, kan det være godt å minne meg selv på at livet kan tilby mer enn tyngde.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link: What a Wonderful World