onsdag 27. november 2013

Å stå på utsiden og vite best




Noen av dagens gjøremål er unnagjort, så da må det være lov å skrive litt blogg. Uten at jeg skal påstå at det i utgangspunket blir gitt mye rom til forbud på denne fronten innenfor mine vegger. Forbudene får holde seg andre steder, ikke alt skal reguleres av dem.  Eller av påbud. Sånn tenker jeg, i blant, men det kan hende jeg tar feil.

Noen opplever det å ta feil som å miste ansikt, men å ta feil trenger ikke alltid å være så ille. Sist jeg skrev snakket jeg litt om Tanganyikaciklidene mine. Nærmere bestemt noen Neolamprologus Baulengeri. Jeg oppdaget at de hadde lagt egg, men etter som tiden gikk uten at jeg så noe yngel, trodde jeg da jeg skrev at toget hadde gått, og at noe hadde skjedd som førte til at ynglet ikke ville få leve opp. Men jeg tok feil. For et par dager siden dukket det opp noen bitte små yngel i åpningen til sneglehuset hvor eggene ble lagt.  O glede. For jo, sånt er moro i akvarieverden. Så nå får jeg følge med og håpe at ingen av foreldrene blir altfor sultne og begynner å se på dem som mat.

Ikke alt går som en vil her i verden. Men noe gjør det. Hvordan vi forholder oss til det som ikke går vår vei, og hvordan vi forholder oss til det som går vår vei, er nok individuelt.  Et barn kan for eksempel bli rasende og knuse en leke som ikke fungerer slik barnet vil. Og så glemme alt sammen ganske fort, fordi trøst eller en ny leke er innefor rekkevidde. Konsekvensene blir derfor ikke så veldig store. Om en slik reaksjon blir videreført til voksenlivet er det likevel verre. Det hadde for eksempel ikke vært spesielt positivt for meg om jeg hadde ødelagt akvariet da jeg trodde fiskene mine ikke hadde fått til dette med yngel.  Og enda verre hadde det blitt om det var mennesker rundt meg som ble utsatt for en slik form for reaksjon om de ikke tilfredsstilte det jeg håpet på eller forventet.

Et barn er seg selv nærmest, og er ofte ikke så opptatt av hvordan andre har det. De ser sine egne behov, vil få dekket dem omgående, og siden de ikke er voksne, må noen andre dekke dem. Andre mennesker er til for dem selv, og det er deres ansvar at de har det bra. På samme svart/hvitt måte fordeler de gjerne skyld.  Skyld og ansvar ligger stort sett hos andre, og de er flinke til å rettferdiggjøre sine valg og handlinger. 


Om en tar slike måter å forholde seg til seg selv og andre med seg inn i voksenlivet, oppstår det et problem. Og blir det uttalt nok, kan kanskje dette problemet få navn som Narsissisme eller Psykopati, manglede empatiske evner eller en Dyssosial personlighetsforstyrrelse.

 

Det tok litt tid å komme hit, jeg måtte gjennom mange ord først, men grunnen til at jeg begynte å tenke på dette, er at jeg overhørte noe som ble sagt her en dag. Det var i forbindelse med foreldres ansvar etter en skilsmisse. Nærmere bestemt i forhold til å stille opp på høytidsdager, bursdager og lignende, og å kunne være i samme rom for barnas skyld. Og det høres jo helt greit ut, og har på en måte blitt en etablert sannhet. Man skal være voksne og se barnas behov. Men hva skjer om en av foreldrene har en personlighet som nevnt over her?  Hva hvis kvinnen for eksempel har levd over år i et voldelig samliv med en psykopat? Hva om barna har blitt utsatt for vold? Eller det har funnet sted andre former for overgrep eller svik, enten det er mor eller far som har stått for dem, overgrep som ikke nødvendigvis vil opphøre som mønster om en ikke opprettholder en fysisk avstand?  Er det så enkelt da?

 

Det er lett å fremme sannheter. Spesielt om de står i et positivt forhold til de valg en selv gjør, og en samtidig kan heve sin egen verdi og forgylle eget ståsted. Men hvor sanne sannhetene vi omgjør oss med er, er sjelden en absolutt måleenhet. Ting forandrer seg, syn skiftes. Sannheter skifter navn til Myter, osv. Tidligere var det greit å bruke vold i barneoppdragelse, for eksempel. Litt juling har ingen vondt av, var mantraet. Det er det eneste som hjelper, var et annet. Hyppighet, kraften i volden og lignende, var opp til den enkelte oppdrager å regulere. En gang var det også en sannhet at små barn ikke opplevde smerte, så de ble operert uten bedøvelse. Det finnes også de som hevder at det som skjer innenfor hjemmets fire vegger har ingen noe med, som om dét var en sannhet. Eller at kvinner har en ekteskapelig plikt til å legge seg på rygg for sin mann, fordi han har så sterke lyster og behov. Som om kjærlighet, sex og kropp er noe en ikke har rett til å bestemme over selv, men er mer i retning leken til barnet nevnt over her. På samme måte sies det at kvinner til tider selv bærer skyld ved voldtekt. Og barn læres opp til å tro at det er deres egen skyld at de blir slått. Som om det er de selv som velger det.  

 

Det går alltid an å plassere ting på en skala, fra helt ille til fullstendig uproblematisk. Men jeg tenker at en må være åpen for at folk opplever ting forskjellig. Vi bærer alle på våre erfaringer, og forskjellige konklusjoner i etterkant av dem. Og vi må selv få lov til å plassere det vi tenker og føler på vår skala, trekke våre egne slutninger, og ta våre egne valg ut i fra den plasseringen. 


Selvfølgelig kan likevel valg diskuteres, berømmes, anbefales eller settes spørsmålstegn ved, dialog og åpenhet er stort sett bedre enn taushet og en redsel for å fremme egne meninger, men i blant er det lett å glemme at en ikke kan stå på utsiden og samtidig alltid vite best.

 

Ha en fin dag.

 

Bjørn


Dagens link: The Childcatcher

 

 

 

 

 

lørdag 23. november 2013

Vær et lysende rom, og et svart et, og et rødt



For en stund siden la mine Neolamprologus Boulengeri egg, for andre gang. Men også denne gangen ser det ut til at det ikke har ført til yngel. Det kan hende at foreldrene har spist eggene, eller det kan hende de spiste ynglet etter klekking. Det kan til og med hende at det finnes yngel i sneglehuset hvor eggene ble lagt, men at jeg ikke har fått se dem enda, men jeg tviler på det.  Så nå håper jeg det snart blir lek igjen, og at alle gode ting er tre. Det at eggleggingen ikke har ført til noe mer enda, er ingen overraskelse. For det er ganske vanlig at fisk kan slite litt de første gangene de legger egg. De må med andre ord prøve og feile litt.

For tiden arbeider jeg med et maleri av en ung gutt. Og i begynnelsen gikk det veldig greit. Men nå har jeg kommet til et punkt hvor det butter litt i mot. Mye av det jeg forsøker ender i noe mislykket, detaljer blir ikke slik jeg vil ha dem, og jeg må begynne på nytt, og på nytt, og på nytt. Å gi opp er ikke et alternativ, verken for mine sneglehuslekere fra Tanganyika eller for meg.

Eller er det det?

For fiskene er vel svaret helt klart nei. De gir ikke opp. Her går det på instinkt. Parringsviljen er skrudd på og lar seg ikke skru av. Men med oss mennesker er det jo litt annerledes, om vi ikke snakker parringsiver. Så mye av det vi ønsker å få til gir vi opp. Gjerne før vi en gang har forsøkt. Før eller siden går vi kanskje til og med i mot parringsviljen også. På linje med mye annet. Vi bare tenker at vi vil forsøke å gjøre noe. Gå en tur, vaske huset, lage noe eller snakke med noen, etablere et forhold, forandre et forhold, avslutte et forhold,  men kommer aldri lenger enn til tanken. Fordi ett eller annet kicker inn og lager en sperre for oss. Det kan være latskap eller angst, tro på egne evner, opplevelse av egenverdi og rettigheter, eller vi legger skylden på noen andre. De som ikke slipper oss til, de som en gang gjorde oss vondt, eller de som ikke forstår utfordringene våre og ikke tror på oss og gir oss støtte. De som tvinger oss, manipulerer oss, bruker oss. De som alltid saboterer oss. Og spesielt dette siste er en veldig grei måte å rettferdiggjøre stillstand på. Fordi vi har plassert ansvaret for våre egne handlinger hos en annen.

Når en ikke klarer noe, ikke får til det en egentlig burde klare, når en viker unna eller gir opp, så er det lett for at en blir en mottaker i stedet for en som yter. Andre skal klare ting, for oss, og lever en lenge med et slikt mønster blir det vanskelig å snu det. Til slutt er en gjerne helt avhengig av andre mennesker. Ikke kun for at ting skal bli gjort, men også i form av å rettferdiggjøre den en er. Da ender en gjerne opp med å ligne et gammelt forlatt hus, med mørke, sprukne vinduer, hvor gardinene er trukket delvis for og en kun sporadisk ser et glimt av øyne som titter ut på hagen som har blitt et sted for ugress. 

Har en endt opp i en slik tilstand blir det vanskelig å begynne på noe som virker utfordrende. Oppgavene virker alltid for store. Og om en forsøker, så blir det vanskelig å fullføre noe om en kommer til et punkt hvor en må stå i motstand over tid. Utfordringene blir overveldende. Som et fjell som truer med å rase ned over en. Det er mye lettere å gi opp. Og gjerne ende opp i en offerrolle i skyggen av tusen fjell, stedet for å ende opp med en rolle hvor en tar ansvar og fullfører ting. Så godt en kan. Står opp for seg selv. Holder ut. Beveger seg framover i stedet for å bruke kreftene til å forklare hvorfor en står stille og hvor stor til og med den oppgaven er. Og nå kan sikkert både den ene og den andre komme på eksempler hvor det ikke hjelper med vilje. Som for eksempel at det ikke går å løpe hekkeløp om en ikke har bein. Men det betyr jo likevel ikke at en er frarøvet alle andre muligheter. Fremdeles finnes det gjerne hender.

Jeg tenker at slik er det med mange utfordringer vi møter. Utfordringen er ikke alt som finnes, selv om det i perioder er alt vi ser. Det finnes alltid en dør, en vei over, rundt, under eller gjennom et stengsel. Slik at vi kan få øye på noe annet på baksiden. Noe nytt. Noe med håp i seg, og muligheter. Det finnes alltid noe vi får til. Noe vi kan gjøre. Vi kan skrive et brev, gå en tur, lage et bilde, et måltid, våge snakke med noen, si hva en tenker, gjøre seg selv synlig, gjøre noe nytt, noe du ikke gjorde i går. Slik er det med meg, og slik er det med deg. Jeg kan noe. Du kan noe. Du får til noe. Du er eieren av muligheter og av evner. Du er noe, du har en verdi. Du kan kanskje ikke bli verdens beste hekkeløper, men du kan komme deg fra A til B. Om du vil, og våger å forsøke. Og forsøke. Igjen og igjen. Selv om du kanskje aldri kommer helt i mål, så er ikke målet alt. Veien har også en verdi. Tenk bare om du skal reise og besøke en venn, og må over fjellet. Og fjellet er fullt av høst eller vårfarger og utsikt du kan få ta del i. Da kan kanskje reisen være minst like fantastisk som det å komme fram. Det vil si at veien er en verdi i seg selv.

Når jeg maler et bilde, er det veien som gir meg mest. Når bildet er ferdig setter jeg meg ikke ned og nyter det resten av livet og slutter å gjøre noe. I stedet begynner jeg på et nytt. En ny vei. Ny motstand. Nye seire. Ny fortvilelse. Ny glede. Ny bevegelse. Selv om jeg blir konfrontert med mine egne begrensninger, selv om det siste bildet ikke ble slik jeg håpet det skulle bli, selv om INGEN bilder blir slik jeg hadde håpet, forsøker jeg igjen. Kaster meg utpå, selv om jeg vet det vil komme til å gjøre vondt når jeg kommer til punktet hvor jeg begynner å slite, fordi jeg må strekke meg lenger enn jeg har strukket meg før. Forsøke å strekke meg tett opp mot det jeg er overbevist om at jeg får til, og så strekke meg enda litt til. Og det gjør vondt, for nederlagene står i kø. Men smerten  er verdt det. For det vil også komme øyeblikk hvor ting gjør godt. Små glimt. Små seire. Ikke nødvendigvis i forhold til en målsnor, men i hvert fall sett i forhold til hvor jeg kom fra. Hvis jeg ikke gjør noen ting, hvis jeg ikke strekker meg, vil jeg aldri få oppleve de gode øyeblikkene. Jeg kan kanskje få oppleve nummenhet eller noe tilnærmet smertefrihet, men lite seire eller gleder eller reiser med utsikt. Så nei, å gi opp er ikke et alternativ. Ikke ved et bilde, ikke ved en depresjon eller andre utfordringer. Og slik er det for deg også. For om du var en som alltid gir opp, ville du aldri kommet til slutten av dagens blogginnlegg her på Vannlandet, og funnet dette lille diktet:

ANKER

vær en sol
og natthimmel
over et hus

vær et loft og kjeller
vær glede
vær blues

vær et lysende rom
og et svart rom
og et rødt

vær et anker
og et spørsmål
vær en dør som står på gløtt

***

Ha en fin dag.

Bjørn





søndag 17. november 2013

Det en fester blikket på




I det siste har det ramla ned mye vann i Bergen. Veiene har flommet over, kjellere har blitt fylt opp, men akkurat nå regner det ikke. Selv om himmelen i skrivende stund er grå med små, lyseblå revner i skylaget, er det likevel kun et tidsspørsmål før det begynner å dryppe igjen.  Så selv om forutsigbarhet ofte er en grei ting, så må jeg innrømme at opplevelsen av den nok er knyttet en del opp til hva en forventer, ikke kun at det er forutsigbart. Forutsigbarhet kan jo også si noe om faenskap som kommer, ikke kun det vi klarer av med. Det handler med andre ord om totalopplevelsen.

Det totale er langt mindre håndterlig enn en detalj. Derfor er vi ofte detaljfokuserte. Jeg, for eksempel, som innflyttet østlending vestpå, kan henge meg opp i regnet. Fordi jeg blir våt av det, og kan begynne å fryse. I stedet for å ta med at det gir billigere strøm, renere by, friskere luft, og videre at renere by er triveligere by når sola dukker opp igjen. Og triveligere er jo mer å hige etter enn det utrivelige. Kanskje også viktigere å fokusere på. Siden det en fokuserer på er det en er opptatt av, de fargene en fargesetter livet sitt med. Det vil si at en blir det en spiser. Spiser en kun det som irriterer eller oppleves som motstand eller ubehagelig, så blir det slik livet ender opp med å bli – irriterende. Det er det vanskelige en ser, det en har blikket festet på. For enkelte kan en slik ting være noe så ubetydelig som at nesen er skjev, eller rumpa litt rund. Og så tar det over hele fokuset, og velter alt annet som kunne vært bra å fokusere på inn i skyggene av vår klagestorm. For eksempel at en har et vakkert, formet øyebryn. Eller noe annet vakkert. Det finnes noe vakkert i alle.

Det mest klassiske eksempelet på hvordan liten tue kan velte stort lass når det kommer til detaljopphenging, er tannkremtuben som blir klemt feil på. Ikke av en selv, men av en annen. Men det er mange flere eksempler en kan hente fram om en går hverdagen litt etter i sømmene. Veldig ofte er det ting ved oss selv vi overfokuserer på, drømmer som ikke blir oppfylt, mål vi må slite for å oppnå, lengsler som ikke blir tilfredsstilt, men det kan også handle om ting knyttet til andre. Det vil si at vi gjør vår egen trivsel avhengig av andre mennesker. Eller det er kanskje riktigere å si at vi gir dem som er rundt oss ansvaret for vår egen trivsel, og samtidig fritar oss selv for ansvar. Og det kan selvfølgelig stemme at noen gir oss krevende utfordringer, men det kan også være slik at utfordringene ikke er større enn tannkremtuben eller dens like. Og tannkremtuben representerer at det handler om å ha kontroll over andre for at vi selv skal ha det bra. Så når en vet det, er det vel kanskje på tide å gå litt i seg selv, og tenke en tanke eller to rundt hva som egentlig betyr noe. Hvor ansvaret for eget liv ligger, og hva en bør gjøre med det ansvaret.

Det er også slik at ”den andre”, den som hele tiden stikker kjepper i hjulene for oss, ikke gjør som vi vil, utfordringen som dekker all utsikt, ikke alltid er et annet menneske, men noe i oss selv. Andre mennesker kan vi fjerne oss fra, om vi våger. Vi kan snu ryggen til dem og gå bort. Glemme alle unnskyldninger vi bruker for å la være, og omsider ta et valg vi har utsatt. Eller vi kan jobbe med å se dem vi har valgt å gi plass i livene våre, akseptere dem. Det handler selvfølgelig til sist om hva utfordringen er. Ikke alt skal aksepteres.

Det er oss selv det er vanskeligst å gjøre noe med, det er derfor det er lettest å bruke tid og energi på tannkremtuben. Og siden dette er en blogg som i utgangspunktet skal handle om det å leve med en utfordring uten at alt liv mister mening eller verdi, er påminnelser om at utfordringer kan bli solid overdimensjonert i vår opplevelse av livet på sin plass å ta med, føler jeg. Utfordringer kan ende opp med å bli det eneste vi tenker på, det eneste som betyr noe, roten til alt ondt. Og plutselig har problemet blitt en identitetsbærer, i stedet for et problem. Vi ER den psykiske lidelsen, eller den fysiske, eller noe annet som vi sliter med. Alt vi søker mot eller bort fra blir knyttet til problemet vårt. Vi snevrer oss selv inn, og slutter å tenke at vi er mer enn det. 

Jeg så på ”Skal vi danse” i går. Og en av deltagerne, Kim Daniel Sannes, snakket om det å leve med ADHD. Han sa at om han forholdt seg til sin psykiske lidelse som noe han måtte skyve framfor seg, så ville det bli en nærmest umulig oppgave. Så i stedet forsøkte han å se på det som en ting han bar på ryggen, noe som fungerte som en propell som drev han framover. Slike måter å se på en utfordring går det an å lære noe av, tror jeg. Og det holder ikke å si at det gjelder kanskje for han, men ikke for meg. Selv om det ikke er ADHD en sliter med, så kan en gjøre noe positivt ut av en utfordring likevel. Selv lager jeg for eksempel kunst av angsten min, det vil si at den har blitt en resurs i tillegg til en utfordring. Jeg skriver også blogg med utgangspunkt i den. Men det betyr likevel ikke samtidig at alt jeg er, er angst. Jeg er mye mer enn det. Og slik er det med deg også. Du er ikke kun de utfordringene du måtte ha. For eksempel sitter du og leser mine ord nå. Det vil si at du er en som leser. Så der har du én ting du har. Evnen til å lese. I tillegg har du evnen til å tenke, og å mene noe om det du leser. Om du går litt i deg selv, vil du se at du har evner på veldig mange felt, ikke kun utfordringer. Det vil si at det finnes et hav av muligheter som ligger i deg, og venter på at du skal rekke hånden ut etter dem.  Du er mye, mye mer, enn det vi ser.

Og nå har dagens blogg nådd en lengde som tilsier at jeg bør runde av, om noen skal gidde å lese den. I tillegg skal andre ting gjøres, timer fylles. Jeg skal gå litt over leiligheten min (jeg ligger konstant på etterskudd der), og ta en tur bort til kjæresten og skru sammen et nytt tv-bord for henne, som vi kjøpte på IKEA i går. For jo, nytt tv er på vei. Et digert et. Wow! Lykke! Og vi skal spise middag sammen, svineribbe og surkål ( jadda, jeg vet jeg burde ventet til jul, men skitt au). Men aller først må jeg finne dagens link. Og det er ikke alltid så lett, så det kan ta litt tid. Men det at det ikke alltid er så lett, betyr ikke samtidig at det er umulig. Og slik er det med ting som tar tid også.

Bildet over bloggen er en detalj fra et maleri som fremdeles er under arbeid, og vil være det i flere uker framover.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link: Full of Love


onsdag 13. november 2013

Nerder og godtfolk.





Så, hva skal en krok velge å skrive om i dag? Været? Det ytre liv, sjelens irrganger eller eskalerende muggutbrudd opp langs sannheters pidestaller?

Nope. I dag skal jeg begynne med å skrive om nerder. Og så får vi se hva det ender opp med.

En nerd er en som gjerne har et spesifikt interessefelt, som gjerne er litt smalt. Og bruker mye tid og energi på det.  I det minste er det slik jeg oppfatter begrepet. Som et tillegg har film og tv gitt oss visse kriterier i forhold til utseendet som definerer en nerd, gjerne litt for store briller, en noe egen sveis og klær ikke alle bruker. Dessverre blir det lett slik at har du briller eller merkelig sveis og ei skjorte med ruter, blir du gjerne oppfattet som en nerd selv om du ikke hengir deg til snevre interessefelt. Det vil si at det ytre lett bestemmer over det indre når det kommer til vår iboende trang til å sette mennesker i bås.

Selv har jeg ikke så veldig store briller. Sveisen er heller ikke så merkelig. Men akvariehobbyen min liker jeg å se på som en litt nerdete side ved meg selv, selv om den ikke tar opp alt fokus.

Når det kommer til det med å klassifisere mennesker etter det ytre, eller etter enkelte sider i stedet for en helhet, er dette en ganske gjengs hobby blant godtfolk som deg og meg og tusener av andre. Hvis ikke dette med båser hadde vært framme i vår bevissthet, hadde vi jo ikke selv vært så fokusert på å skulle passe inn i en mal eller bli deppa om vi opplever en dårlig hårdag, brukket negl, eller blir minnet på en begynnende måne. Utseendet ruler. Både i forhold til opplevelsen av oss selv, og opplevelsen av andre. Sånn er det bare. Og enkelte blir minst like opptatt av at det ytre skal stemme som jeg blir av at ting skal fungere i akvariet mitt. Det vil si at det jeg selv bruker som grunn til å klassifisere meg som en nerd, er en egenskap hos veldig mange:

Et smalt interessefelt som tar opp mye tid og energi.

Likevel ser de ikke på seg selv som nerder, selv om fokuset er klart, siktet låst på målet, og trivselen sterkt knyttet opp til en form for avhengighet som identitetsbærer. Det være seg om det gjelder hår, hud, blondegardiner, BMI, jobb, bil, pelskåpe, sko, mengde støv på møbler, blomster, sminke, vakkert dekkede bord, dyr vin, skjegg eller omgangskrets. Så selv om de samme egenskapene er til stede blant både nerder og de som sikter mot de høyere sosiale sfærer, så blir de navnsatt forskjellig ut ifra både egenopplevelse og blikk utenfra. Og i stedet for nerd blir en gjerne kaldt alt fra blond til chic til streber til veltilpasset og populær i stedet. Alt etter hvor godt du lykkes i det å passe inn. Og alle vil nå toppen. Være mest populær, mest politisk korrekt eller mest uangripelig. Målet er gjerne å passe så godt inn at en skiller seg ut i det miljøet en vil bli identifisert med. Hah! Slå den!

Jeg tror at det finnes langt flere som er hengt opp i dette med å utstråle riktige signaler og egenskaper, enn vi tenker over. Og at slike ønsker og behov styrer hverdagene våre langt sterkere enn vi ønsker å vedkjenne oss. Denne trangen kommer kanskje sterkest til uttrykk om noe skjer i livet vårt, slik at vi mister status eller sannheten om oss selv. Da er ikke veien lang til panikk.  Men om det er nødvendig at det skal være slik er jeg usikker på. Jeg tror vi forledes litt. Og lar oss styre av en avhengighet minst like sterk som tobakken kan by oss på. En røyker tror livet blir tomt uten røyk, men det er ikke tilfelle. Om en slutter å røye mister en langt mindre enn en tilføres. Og slik er det med statusjaget vårt og trangen til å være ”riktig” også. For livet kan være minst like godt om en ikke oppfyller alle krav til utseende, status eller regler angående rammer. Det ikke bli like godt om en gir litt slipp på ting, men det kan bli. Som ved så mye annet, handler det ikke kun om hva man har, men om hva man gjør med det, sa brura.

Ofte bruker jeg meg selv som bakteppe for det jeg ønsker å formidle her på Vannlandet, og slik blir det i dag også. For jeg har på mange måter opplevd både å ha ting på plass og det å gå vekk fra det. En periode var livet mitt omgitt av stort hus, lysthus i hagen, et par plommetrær og det meste av det som et nabolag krever av deg for at du ikke skal bli samtaleemne rundt middagsbordene. Mens i dag er alt dette borte. Jeg gikk fra å ha det meste på stell utad, til å ha ingenting. Forlot alt, tok lite eller ingenting med meg. Jeg hadde ikke noe valg, for livet mitt var som et hull jeg knulla uten annen opplevelse enn friksjon.

I dag er alle rammer helt annerledes. Jeg leier en liten leilighet, jeg bor alene, jeg er uføretrygdet med angst og depresjonsproblemer. Lungene mine er ødelagte og økonomien ikke mye å skryte av. Likevel er jeg nitti prosent av tiden mer lykkelig nå enn jeg var tidligere.  Ikke fordi jeg har mer, men fordi jeg opplever sterkere å være meg, tror jeg.  Jeg er mer tro mot meg selv. Samtidig er det også slik at de jeg har rundt meg synes at det jeg er er nok. Både privat og på atelieret hvor jeg arbeider.

Nå sier jeg ikke dette fordi jeg mener at livet blir bedre for alle om en forlater alt og setter seg på en stein og gnager på et bein. For slik er det ikke. Alt trenger ikke å forandres selv om det ser bra ut på avstand. Noen ting som ser bra ut er også bra. Og alle forandringer har sin pris, alt koster. Men noen ganger koster det ganske mye å tviholde på en livbøye som langsomt synker under en også. Noen ganger koster det så det holder å skulle leve opp til alt en tror alle andre krever av en. Fordi en ikke våger noe annet.

Jeg skal avslutte dagens blogg med tre råd. Vi kan alle trenge en rådgiver og et råd eller tre i blant. For at vi skal klare å se hvor vi er og hvor vi ønsker å gå, hvem vi framstår som og hvem vi ønsker vi torde å være. Men mest i forhold til hvordan vi skal klare å leve og være tro mot de verdier vi har et sted inne i oss selv. Tre råd er kanskje ikke så mye, men det er likevel noe. Men rådene skal ikke komme fra meg. De skal komme fra deg. Og være til deg selv. Det er der rådene som er viktige ligger, i deg. Ikke fargelagt blant alle ordene mine. Du kan skrive rådene dine her:

1.
2.
3.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link: Illusion/Dollface


lørdag 9. november 2013

Alt forandres. Veiskiller byr på seg selv.







Helga har tutla seg innpå. I Bergen er himmelen grå, og asfalten svart etter regn. Back in black, er et utrykk som ofte kan tas i bruk med tanke på asfalten her vestpå. Og spesielt på denne tiden av året. Selv er jeg også pakket inn i svart, her jeg sitter. Svart T-skjorte, svart bukse, svarte sokker og svart bokser. Det eneste som bryter det svarte er noen små hvite prikker på det ene buksebeinet. Prikkene er resultatet av slumsing på atelieret, dvs hvit maling som var tiltenkt noe helt annet enn å pryde buksa. Fordelen med svarte klær er at på dem kan en gå over med en svart sprittusj og skjule prikkene.

Unntatt findressen, blir så og si alle klær og sko før eller siden preget av det jeg holder på med. Noe som irriterer Min Kjære. Så for ikke lenge siden kjøpte jeg meg et par nye sko som jeg forøker å ikke bruke mens jeg maler. Og jeg har klart det til nå. Fremdeles er de rene og pene. Alt for å tilfredsstille min kjære, selv om gevinsten kanskje er størst for meg selv.

I det siste har det blitt lite nye prikker av maling på klærne mine også. For jeg har båret på en depresjon de siste par månedene. Så det har ikke blitt så mye jobb på meg. Men nå har jeg kommet ut av den, og selv om dagens blogg viser et gammelt bilde, er jeg i full gang med et nytt. Yeiii!

Å komme ut av en depresjon er deilig. Om noen har opplevd det så vet de hva jeg snakker om. Plutselig blir en oppmerksom på fargene rundt seg igjen. Tomheten forsvinner og arbeidslysten finner feste. Glede får plass der sorgen rådet grunnen.  Og selv om en har spist på seg noen kilo under deppinga føler en seg lettere på foten enn på lenge.

En som ikke har gått igjennom en depresjon, og derfor heller ikke det med å komme ut av den igjen, vet ingenting om denne opplevelsen av å kaste av seg en bør og kjenne på lykke en trodde en hadde mistet evnen til. Er en inne i en depresjon tror en lett at det aldri går over. Men det går over. Før eller siden. Oftest før. Noen ganger etter veldig lang tid. Men tid kommer, akkurat som med råd. Så det er viktig å minne seg selv på den kunnskapen, enten den er selvopplevd eller blir formidlet til en fra noen annen. Slik som fra meg nå. Ting går over, livet blir bedre. Det er ingen grunn til å ta livet av seg eller kaste ting en ikke ser verdien av lenger på sjøen. Ingen grunn til å gi slipp på alt som tidligere betydde noe. Ingen grunn til å tro at livet med ett har blitt uforanderlig. At forandringen som ledet til depresjonen er den siste forandringen en er i stand til å få oppleve. For ny forandring kommer. Ikke på den måten at alle utfordringer, alle regninger blir borte samtidig, men en får tilbake evnen til å bære regningene uten at en knekker under vekten. En blir i stand til å smile igjen uten at en føler seg skilt fra smilet. En blir i stand til å ta inn over seg andre mennesker igjen, i stand til å være tilstede i sosiale sammenhenger, i stedet for å føle at en står utenfor alt og alle, og titter inn på seg selv.

Alt faller, før eller siden faller alt, sier Juha i boka En komikers oppvekst av Jonas Gardell. Og i blant føles det slik. Men alt vokser også, til og med gode ting, selv om en i blant føler seg skilt fra opplevelsen av det. Alt forandres. Veiskiller byr på seg selv. Håp finner mulighetens hånd, og går leiende sammen framover igjen. Ting blir bedre.

At ting blir bedre var viktig for meg å huske på, mens jeg lå litt nede disse ukene jeg mistet meningen ved livet. Skal en ha noe festet med en magnet på kjøleskapsdøra så bør det være de ordene: Ting blir bedre. For de gjør det. Alt som er vondt blir mindre vondt. Alt som en gang var godt blir godt igjen.

Jeg har nevnt det før, men jeg nevner det igjen. For noen år siden fikk jeg en tatovering i gave av ungene mine og kjæresten min. Og i dag står det skrevet på underarmen min: Every wall is a door. For slik er det. Og det er det viktig å huske på det, når alt som er vondt trenger seg på og stjeler håp og lys og mening.

I dag er det lørdag. Jeg skal ikke bruke denne lørdagen til noe grensesprengende. Ikke forsøke å ta tilbake noe av det jeg mistet i løpet av seige uker. Men jeg kommer til å finne glede i små ting. Stelle med akvariene mine. Ta oppvasken, som har annektert kjøkkenbenken. I går tok jeg litt av den. De største tingene. Som kjeler og plastbokser og slikt.  I dag skal jeg ta skåler og bestikk, og polere toppen av komfyren. Gjøremål som den siste tiden har vært koblet bort fra alt som minner om glede eller andre gevinster. 

Det finnes et hav å velge i med tanke på ting jeg kan gjøre i dag, men jeg trenger ikke å gjøre alt på en gang. Det er nok å ta for seg en liten ting og kjenne etter hva akkurat den tingen betyr. Som for eksempel å sitte her og skrive blogg som noen kanskje vil lese, selv om ryggen min verker mens jeg holder på, og jeg er støl i beina og rumpemusklene etter å ha stått på kne og malt et par dager nå, samt at jeg tok en kveldstur sammen med min Kjære for to kvelder siden. Å komme seg opp av sofaen og sette i gang glemte muskler igjen, etter flere uker tilbrakt stort sett i horisontalen, har sin pris. Men å kjenne at en lever og har en kropp er ikke det verste en kan kjenne, så jeg betaler med glede den prisen. Og nå må jeg lage meg en ny kopp kaffe. Jeg har kjøpt meg en ny litt mørkere og dyrere sort enn vanlig. Som en gave til meg selv. Og den skal jeg nippe til for første gang nå. Den kommer til å smake. Det vet jeg. Større enn det trenger ikke ting å være, for samtidig å være en glede.  

Ha en fin dag.

Bjørn




søndag 3. november 2013

Utsikt




Søndagen har klort seg fast. Minuttene tikker. Eller er det sekundene?

Jeg hørte en fin tolking av en sang i går. Og ble berørt. Jeg er så føkkings lettrørt for tiden.  Det skal ingenting til. Jeg ser på tv i timer av gangen, liggende på sofaen mens øynene flommer over av å se på Sinnasnekkern. Hallo! Dette står i sterk kontrast til at dagene stort sett er meningsløse. Med små øyeblikk hvor resurser likevel hentes opp fra ett eller annet dyp jeg hadde glemt jeg eide, og jeg blir stående ved siden av meg selv i en eller annen sosial konstellasjon og forundret oppleve rollen jeg spiller.  At jeg smiler, og ler, og er nesten som vanlig, bare litt i overkant pratsom, som om det ikke lenger finnes en balanse i forhold til bør, vil, kan, og det en er uten å tenke over at en framstår som. Og jeg påtar meg rollen som meg selv, senteret i mitt eget liv. På min egen scene. Men overspiller litt, som en ikke helt vellykket skuespiller. Eller som en posør.  Før sofaen igjen møter meg med sin kravløshet, og energien siger ned mellom putene og finner hvile mellom restene etter innholdet i en chipspose eller lignende trøst. Lette karbohydrater og sukkerkoma skriker til meg om oppmerksomhet og vage løfter om et øyeblikks fritak. Fra noe. Jeg vet ikke helt hva. Kanskje meg selv.

Og dette jeg nå har gulpa opp kan kanskje leses som et uttrykk for fortvilelse, men det er i så fall en feiltolking. Dette er kun en observasjon. Dagene er ikke fortvilende eller vonde, de er kun tomme. Som et tussmørke med uskarpe konturer. Eller tåke. Det eneste klare lyspunktet er min Beate. Ikke i egenskap av å lyse opp alt i meg eller rundt meg, men likevel som et skinn som lar meg få øye på at jeg er verdt noe, at jeg likevel blir akseptert. Som hele meg. Ikke på tross av, men fordi. At hun ser meg. Samtidig som hun skal klare av sitt eget livs utfordringer. 

Eller, dette er ikke det eneste lyspunktet, men det lyspunktet som jeg kjente på da jeg hørte på sangen jeg startet med å fortelle om.  Sangen som fikk meg til å ville skrive noen ord i dag. Så jeg fikk anledning til å dele den med deg som måtte titte innom Vannlandet. I tilfelle du ikke har fått den med deg. Jeg synes den er verdt å få med seg. Jeg synes det er verdt å minne på hva som er viktig i livet. Spesielt er det viktig å minne meg selv på det, når utsikten forsøker å begrense seg selv til det jeg ser fra sofaen. 

Et annet lyspunkt i tilværelsen min er at jeg fikk bestilt to nye hvite lerret før helgen, så nå skal jeg begynne på et nytt maleri. En av de nærmeste dagene. Men ikkje i dag. Og om ikke gleden er knyttet til den muligheten, så skimter jeg likevel et håp i den.  Så får gleden komme når den føler for det. Ikke alt kan stresses fram. Ting får ta sin tid. Alt har sin årsak.

Et tredje lite lyspunkt jeg føler for å verdsette gjennom å nevne her og nå, er at mine Neolamprologus Boulengeri har lagt egg i et tomt sneglehus. Jepp, vi snakker om sneglehuslekere. Fra Tanganyikasjøen i Afrika. Og dette var kjekt å få oppleve akkurat nå, siden jeg nettopp også mistet tre Neolamprologus Caudopunctatus, som ble syke etter at de ble flyttet fra et akvarium hos meg til et som står hos Kjæresten min, Beate. En sykdom som antagelig skyldtes stress, men som skulle vært mulig å medisinere med godt resultat. Men så glemte jeg å se på datostemplingen som sto trykket på medisinesken. Og der sto det en holdbarhetsdato som var satt til 2010, og i tillegg var flasken åpnet fra før. Om dette med gammel medisin var årsaken til fiskedøden vet jeg ikke, men det er lett å tro at det var det. Fiskene ble brått dårlige etter medisineringen, og med helt nye symptomer jeg aldri har sett før, og så døde de. Noe som var trist. Jeg hadde hatt disse fiskene i mange år. Men som sagt, det at jeg dagen etter oppdaget at mine Boulengeri har lagt egg, og det for første gang, tar størst fokus nå.  Livet går videre.

Nå skal jeg ikke skrive mer i dag, men heller finne sofaen igjen. Før det skal jeg likevel lage meg litt mat, og jeg skal legge ut en link til den fine låta jeg nevnte i begynnelsen av dagens blogg. Og som handler om de viktige tingene i livet.

Maleriet på toppen av bloggen heter Utsikt.

Ha en fin dag.

Bjørn.

Dagens link: Make You Feel My Love




fredag 1. november 2013

Bli en gullgraver i ditt eget sinn.





I går var jeg og så forestillingen "Det sorte gullet" av Arild Brakstad. Og har du ikke sett denne forestillingen før, og er i Bergen, anbefaler jeg deg å gjøre det nå. Anledningen finner du her.

Det sorte gullet handler om å gjøre noe som i utgangspunktet ble veldig vanskelig om til noe fornuftig og verdifullt, i stedet for å skjule det eller forsøke å løpe fra det.  Forestillingen er både humoristisk og alvorlig, full av kraft og skjeve blikk. Og jeg for egen del har sett den to ganger. Noe som ikke skyldes at jeg mangler annet å ta meg til. Men at jeg får med meg noe videre gjennom å se den. Noe som tilfører hverdagen min håp og styrke og pågangsmot. I mitt hverdagsliv, men også på et kunstnerisk plan, i forhold til temaer og ærlighet. Så min anbefaling er å be med deg noen, og gi deg selv denne gaven det er å bruke en kveld på noe annet enn kun tv og chips. Det finnes helt sikkert noen i din krets som trenger et lite påfyll, og som fortjener at dere gjør noe sammen.

Dette korte blogginnlegget vil jeg avslutte med å si at livet butter litt i mot på min kant for tiden, så energien til å skrive blogg er ikke helt tilstede. Det samme gjelder enda mer i  forhold til å svare på andres blogger. Jeg har lite å tilføre, lite å komme med, føler jeg. Bær over med meg for det.

Ha gode dager.

Bjørn

Dagens link: Colors