søndag 19. mai 2013

Grenser









Det er varmt Bergen. Da jeg sto opp i dag var det 25 grader på stua. I går kveld var det nærmere 28, og over 40 i solveggen på altanen. Men hallo, det har vært kaldt lenge, så litt varme må vi ønske velkommen.  Verre var det at det dukket opp en føkkings mygg i går kveld, hallo! Og at det kan bli litt for varmt for akvariene mine om det blir noe særlig varmere enn dette. De fleste fiskene jeg har skal ikke ha høyere temperaturer enn 28 grader i vannet, noen ikke mer enn 25, og de vil nok ikke like seg om det går spesielt høyere enn det. I hvert fall ikke om varmen går over tid. Så kanskje det ikke stemmer helt dette med at vi må tåle varmen fordi det har vært kjølig så lenge. Kanskje det er kun en floskel å si noe slikt. Noe vi lirer av oss og hevder med bravur uten å tenke noe særlig gjennom hva vi faktisk sier. Kanskje det kunne være en idé å ikke tåle alt mulig.

Siden utsagnet om at varmen bør ønskes velkommen bygger på at det har vært kjølig, så legger vi til grunn at forandring er et viktig element for å ønske noe velkommen. Og det henger jo ikke i hop. For har du det bra ønsker du ikke å få det jævlig av en slik grunn.  Det er ikke en gang slik at du alltid ønsker en forandring selv om du har det jævlig. For til og med jævlig kan være det eneste trygge du føler du har. Så tygg på den, mens du smører deg inn med faktor tjue.

Rundt om kring i landet lever det mennesker sammen med misshandlere og overgripere. Det finnes folk som lever med folk som trykker dem ned og holder dem der. I jobbsituasjon eller hjemme. Og selv om en kanskje kunne ønske at ting var annerledes, så er ikke det det samme som at en gjør noe med det. En kan ønske seg grønn i trynet uten at det skjer en liten forandring, mens en messer sitt mantra: ”Jeg forsøker jo”. Tenk bare hvor lenge en henger i hop i et dårlig ekteskap. Gjerne på grunn av økonomi. Og enda oftere på grunn av barna. I hvert fall kan dette med hensynet til barna være et argument. For et vanvittig ansvar å legge på barn, tenker jeg. Det er jo ikke en gang sikkert at barn egentlig ønsker å bo i et hjem med avstand, kulde, usynliggjøring, bråk, fyll, vold osv. Det barn gjerne ønsker er å ikke miste noen de er glade i. Men det er en helt annen greie, og ingen grunn for voksne mennesker til ikke å våge en forandring.

Men så har en det med gradering da. Og ting kunne jo alltid ha vært verre enn en har det selv, og verre enn her og nå. Så når blir ting så alvorlige at en bør bryte opp et ekteskap, et samboerskap eller forlate en kjærest, finnes det en grense der? En grense som alle er enige om, og forholder seg til? 

Går det en grense ved økonomisk utroskap, eller ved seksuelt utroskap? Gå det en grense ved mangel på respekt, at en alltid blir oversett, minimert, plukket fra hverandre, nektet vekst og livsinnhold eller går grensen ved utskjelling? Går grensen ved at mor får seg en ørefik når hun tross alt ikke lærer om respekt og det å tenke på andre på annen måte, eller går den ved at det er far som får ørefiken? Går den ved at det er ungene som får seg en lusing? Går den ved bruk av belte, stokk eller går den der hvor neven blir knyttet i stedet for at det er en flat hånd som treffer et kinn? Går den der hvor hånden river klærne av mor og presser henne mot gulvet mens den andre hånden slår og det hele ender i en voldtekt, eller går den ved at hånden erter en datter og tar henne på puppen? Blir grensen tydelig når det oppstår blåmerker, eller når noen begynner å blø, når en arm brekkes eller når hånden sniker seg under en ungpikes trusestrikk? Går den der hvor en oppdager at en av foreldrene begynner å ta på sin sønn eller datters tiss fordi det er spennende, går den ved en orgasme eller går den ved samleie? Finnes det i det hele tatt en grense for hva vi velger å leve med, tolerere, akseptere, velge å late som ikke skjer? Eller har skjedd? Finnes det en grense for hva vi velger å tie ihjel?

Vi velger. Alt vi gjør velger vi. Det vi ser og det vi overser.  Og nesten alltid starter det som skal bli nærmest umulig å forstå veldig forsiktig. Med et bitte lite overtramp. Og allerede der begynner noen å pushe grensene. Skyve dem framfor seg. Til en eller annen står klint opp i veggen og ikke ser annet enn akkurat den veggen, og derfor heller ingen mulighet til å slippe unna.

Det ble ingen koselig blogg fra min side i dag. Men sånn er det i blant. Disse temaene har dukket opp i livet mitt i det siste. Gjennom at jeg har lest andre bloggere, men også fordi noen jeg kjenner har valgt å fortelle meg litt av sin historie. Hva de tenker og hva de føler.

Om det nå er slik at det er du som sliter. At du er kvinne og lever under forhold som ikke er bra, så finnes det i Bergen her jeg bor en gruppe som kaller seg Hieronimus. I utgangspunktet var dette et sted som skulle hjelpe mennesker med angst, men de har også etablert en gruppe for kvinner som trenger hjelp til å komme seg ut av voldelige forhold. Rundt omkring i landet fines det andre tilbud. Også krisesentre.

Om du derimot er mann og lever under kritikkverdige forhold, så er ikke tilbudene like lett å finne, tror jeg. Det betyr likevel ikke at det er umulig å gjøre noe. Nesten alt går det an å gjøre noe med. Selv brøt jeg ut av et umulig forhold etter å ha utsatt det altfor lenge. Jeg forlot alt, satt igjen med kun klærne mine. Etter at jeg begynte å finne en orden i tilværelsen igjen, gikk jeg til retten og fikk omsorgen for felles barn. Jeg har i årene som har gått etter veivalget funnet nye verdier og et nytt liv. Har fått etablert et nytt forhold, og har en langt mer meningsfull tilværelse enn den jeg hadde mens jeg sloss for å opprettholde et forhold og en levemåte som hadde endt opp med å bli helt feil for meg. Så det går an.  

Det første steget er kanskje at en må våge å snakke med noen om det en opplever, tenker og føler. Sette ord på ting. For i det en setter ord på ting, blir tingene synlige. Både det en har, og det en lengter etter. Og gjør en det synlig også for andre, vil en kunne få råd, støtte og hjelp tilbake. Er en derimot taus, er en med på å opprettholde det som er. Taushet er ingen løsning. Ikke engang for store sterke, trauste karer. Taushet er i beste fall en unnvikelse.

Ha en fin maidag.

Bjørn

Har du opplevd seksuelle overgrep kan dagens link bli i sterkeste laget: Daddy



12 kommentarer:

  1. Takk, for at du deler! Kos deg i varmen .

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det Rønnaug. Varmen har vært grei i dag. Må bare sørge for å lufte hele tiden.:)

      Ha en fortsatt fin kveld.

      Bjørn

      Slett
  2. Liker innlegget ditt veldig godt. Fint med litt "krasse" blogger innimellom. Det er jo sånn livet er.. -hallooo! Hilsen mettemia i båt og i regn, men med varmen på :-) God dag, Bjørn

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det mettemia. Har blitt mye fokus på disse problemstillingene for meg i det siste, men virkeligheten banket på og jeg må forholde meg til den.

      Ha en fin dag. Enten den er i båt eller på land.:)

      Bjørn

      Slett
  3. Hei Bjørn!

    Mange tanker å tenke på her Bjørn. Tanker med varme og en snev av kulde, om en tenker seg godt om. :)

    Jeg tror du gir løsningen også på mange av spørsmålene som dukker opp. Det med ødelagte ekteskap/samboerskap, er et godt eksempel. Å snakke ut og med hverandre, er nok med på å gjøre de fleste slike mye bedre. Selv om det nok finnes tilfeller hvor eneste veien er å bryte opp og fra hverandre.

    Det er nok mange punkter jeg kunne hatt lyst til å peke på her, punkter hvor enigheten synes å sprike svært lite fra dine. :) Det skal jeg gjemme til en annen gang, kanskje på min blogg og når temperaturene ligger mer til rette. Stort sett klager jeg lite på været, uansett temperaturer og utførelse, men innrømmer at det et par dager har kommet et par antydninger om at "det nesten er litt i varmeste laget". Men har skutt inn, "klager ikke", noe som heller ikke var meningen. :)

    Takk for fin og tankefull servering, Bjørn. Fortsatt fine og tålelige dager for deg, dine og alle fiskene! ;)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hoi Karl.

      Kjekt hvis det jeg skriver kan sette i gang tanker. Tanker er er en helt fin ting å eie.:)

      En fin dag til dere der oppe i Trøndelag.:)

      Bjørn

      Slett
  4. Kjent tematikk, og noen nye tanker til å dvele ved. Jeg liker det. Takk for refleksjonene Bjørn.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for at du legger igjen et spor etter deg, Synnøve.:)

      Bjørn

      Slett
  5. Hei Bjørn,

    Sterkt av deg, å dele disse tankene og erfaringene, og disse ordene trengte jeg akkurat nå.

    Ha en fin mai-dag:)

    Bibbi

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk skal du ha, Bibbi.

      Dagen er ikke så verst, selv om det har vært mye å tenke på den siste tiden. Og selv om sola ser ut til å ha reist et annet sted.:)

      Ha en flott dag du også.:)

      Bjørn

      Slett
  6. Tale er sølv, tie er gull. Et munnhell mange har blitt flasket opp med. Eller fått smurt ut over hjernen.
    Tie/taushet er farlig. Enten tausheten er selvpålagt eller tvunget på.
    MEN det krever mye, ofte for mye å begynne å slutte med å tie.
    Klem :)
    Mormor

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Mormor.

      En sannhet kan fungere i én sammenheng, men bli helt feil i en annen. Hvor dette med tale er sølv osv oppsto aner jeg ikke, men det var neppe i et terapirom.:)

      Å slutte å tie kan kreve mye. Eller for å si det på en annen måte; å vise seg koster. Men det har også sin premie. Det blir litt som å flytte et fjell som stenger. Når det er borte får du kanskje en utsikt du fryder deg over. Men å gå i gang virker som en umulig oppgave. Kanskje fordi vi ser jobben som et hele. Men tenker vi at vi kan grave litt med en liten lekespade, og så også forsøker å gjøre det, så vil vi etter en stund se at det bærer frukter. Det betyr ikke nødvendigvis at vi vil oppleve at fjellet blir borte, for å fjerne et fjell tar tid. Men vi opplever at vi forsøker. Og det er kanskje en god nok opplevelse i seg selv i blant.:)

      Ha en fin kveld.:)

      Bjørn

      Slett