I halvvåken tilstand er hjernen villig og fargerik.

Dagen startet tidlig. Ca kvart på seks. Nå er den halv sju. Og siden vi stilte klokka fram i går, er det mørkt ute, som om klokka egentlig var halv seks. I tillegg kom det snø i går kveld, så sommertid og føre henger ikke helt i hop. Men det er mye som ikke henger i hop på denne vår allsidige klode. Variasjonene er nærmest uendelige. Så akkurat det med sommertid er det kanskje ikke nødvendig å henge seg opp i. Det blir tross alt nærmest som en bagatell å regne i den store sammenhengen. Hva nå den måtte være. Hvordan sammenheng ser ut, og hvordan den defineres, er vel kanskje avhengig av ståsted og utsikt.

 

Grunnen til at jeg er så tidlig oppe er at jeg ikke fikk sove mer. Noe som ikke skyldes mangel på trøtthet. For jeg er trøtt så det holder, her jeg sitter. Men jeg ble liggende og vri meg, for hodet flommet over.  Noe som skjer i blant. Når jeg for eksempel blir overfalt av tanker og ideer rundt kunstprosjekt jeg holder på med. Det blir litt som når en er forelsket, eller er full av sorg, forventning eller en verkende skulder. Jeg klarer ikke å slutte å tenke på det. Det vokser, og tar over bevisstheten fullstendig.  En tanke leder til en annen, en løsning bringer med seg en utfordring, som igjen fører til en ny idé. Det pakker på seg. Og det blir umulig å sove. Hodet flommer over. Fantasien teppebomber følelsene mine med farger og former. I en slik hastighet og med en kraft som bringer meg inn i en alternativ virkelighet. Så da står jeg opp. Etter en stund. For å rive meg selv løs fra flommen av bilder i hodet, og få feste for føttene i noe jeg kjenner og som er tilnærmet  uforanderlig og trygt. Og så lager jeg meg en kopp kaffe.

Nå er ikke kunstprosjekt det verste å tenke på i en halvvåken tilstand. Jeg kunne tenkt på mye annet som ville vært langt verre. Noen tenker kanskje på urett de føler de ble utsatt for. Stor eller liten. Det kan ha vært et overgrep. Noe du har opplevd nylig, eller helt tilbake i barndommen. Kanskje var det bare at noen fikk deg til å miste ansikt. Slik at du ble skamfull. Og så blir du liggende og tenke på hva du egentlig burde ha sagt i den situasjonen. Noe som ville satt vedkommende på plass. For i en halvvåken tilstand er hjernen villig og fargerik i sine valg, og sperrene er få. Det er nok derfor jeg får mange av ideene mine i den tilstanden. Og de kan være overraskende og utfordre meg på mange plan.

I dag dukket ideen om å ha med noen bilder av meg selv kliss naken i et videoprosjekt jeg planlegger. Men jeg er ikke sikker på om det er noen god idé. Eller noe som er nødvendig. Jeg får la det synke litt inn før jeg tar et endelig valg. Men om jeg velger en slik løsning, så bryter jeg en grense. For jeg har eiendomsretten til en god porsjon bluferdighet, som klamrer seg til mitt aldrende skinn og sinn. Det er heller ingen grunn til å bryte en slik grense kun for å bryte den. Det bør være et større poeng i det enn bare å vise fram stussen eller tissen sin. Det må være noe som kan forsvares, og som føles helt nødvendig.  Siden det handler om kunst, og kunst er språk, bør det bære i seg en kobling til noe jeg ønsker å formidle. På linje med en bokstav, en setning eller en ytring som gjør ting tydeligere for deg som betrakter. Mer enn å bruke det som et stunt, slik som for eksempel Marianne Aulie har valgt noen ganger. For det er formidling kunsten min handler om.  Formidling av spørsmål, mer enn svar. Muligheter, mer enn løsninger. Håper jeg. Jeg ønsker å peke på noe. Ikke nødvendigvis en fin solnedgang eller et søtt barn, men noe som kan føre til at du som møter arbeidene mine får lyst til å snakke om noe du ikke snakker så mye og høyt om bestandig. For eksempel din egen sårbarhet. For den finnes. Uansett hvor godt du har pakket den inn, så finnes den. Uansett hvor godt du forkler deg, så finnes den. Uansett hvor redd du er for å gå den i møte, så finnes den. Uansett hvor godt du har skrudd deg selv sammen, så kan du skrues opp igjen, plukkes fra hverandre, og bli til fragmenter av deg selv. Etterlatt, uten sannheter til å bære deg, og holde deg sammen.

Det er dette rundt identitet, sannheter og møter med seg selv som begynte å surre i hodet mitt på morgenkvisten i dag. Tema jeg forsøker å inkorporere i en utstilling. Ikke fordi jeg selv er i en tilstand av løsrevne fragmenter her og nå, men fordi jeg har vært der, og vet at andre enn meg har opplevd det samme. Eller vil komme til å oppleve det. Kanskje det er du. At det er din verden som raser en dag.  Du som blir avkledd. Og blir nødt til å plukke deg selv opp, og sette deg selv sammen igjen. Kanskje er du der nå. Midt i en tilstand som handler om å klamre deg til gamle sannheter som visner mellom fingrene dine. Eller at huden din flekkes av, slik at du blir stående naken framfor deg selv. Eller ikke. Kanskje du er et helt annet sted i livet. At alt er i balanse og lykken er din beste venn. At du danser lettpåtå og snurrer rundt din egen akse mens du hikster i fryd og svimmel ekstase. Hva vet vel jeg.  Annet enn at ingenting er for bestandig. Og at dét kanskje er bra, men litt skummelt også.

Maleriet som følger dagens blogg har jeg kalt synlig/usynlig.

Ha en fin dag.

Bjørn.

Dagens link: Hanging in the gallery