Fra et rom.

I dag hadde jeg ikke tenkt å skrive noe her inne, men så gjør jeg det likevel. Jeg forandret altså mening. Noe som nok ikke er så spesielt i seg selv. Vi har trolig alle gjort ting vi ikke hadde tenkt vi skulle gjøre. Og gjerne noe som er langt verre enn å skrive blogg. På den annen side så har vi alle sikkert mer enn én gang  også tenkt at vi skulle gjøre ting vi aldri fikk gjort. Og er vi heldige finnes det et balansepunkt der, som vi har funnet etter hvert, mellom gjort og ugjort. Ikke at det veier opp for alt som har vært eller ikke vært om vi finner et slikt punkt, men kanskje det kan gjøre det å være her og nå til en mer harmonisk ting.  Det å gjøre bot for levd liv er vel uansett en nærmest håpløs oppgave. Har en for eksempel knust et egg, så har det lite å si for det egget at en ikke knuser flere. Men det kan ha mye å si for eggene du har i livet ditt her og nå.

De siste dagene har jeg lest en blogg om det å ha barn. Og jeg har barn, så det faller innenfor ting jeg er opptatt av. Damen som skriver denne bloggen har to av sorten. To gutter. Og det som er litt spesielt er at den ene har Tourettes og ADHD. Noe som i utgangspunktet  kan få en til å tenke at dette må være en utfordring. Og det er det sikkert. Men det betyr ikke at det er kun utfordringer knyttet til det. For egen del er jeg ganske sikkert også en utfordring i blant, men det betyr ikke at jeg kun er det. Jeg er noe mer. Både for meg selv og for de som er rundt meg. En av de mest tydelige utfordringene mine er at jeg har angst. Og det påvirker også de som er rundt meg. Det betyr likevel ikke at angsten min påvirker alle jeg møter kun negativt. For angsten fører også med seg noe positivt. For eksempel en så liten ting som at jeg kan akseptere og noen ganger forstå andres angst, eller tilsvarende utfordringer. Og det er jo en grei ting å bære med seg.

Å lese bloggen til damen med barna har fått meg til å tenke på min egen farsrolle. Og jeg har gått igjennom litt minner fra da døtrene mine var små. Inne blant disse minnene finnes det ting jeg skulle ønske jeg hadde gjort annerledes. Ting jeg angrer på. Ting jeg er lei meg for. Men jeg tenker at det er det lite jeg kan gjøre noe med nå. Det jeg derimot kan gjøre noe med er hvordan jeg forholder meg til valgmuligheter i dag. Og skal jeg lære noe fra minnene, kan jeg jo like godt fokusere på det jeg gjorde riktig.  For jeg har også gjort noe riktig. Og jeg kan bygge videre på det, i stedet for å grave meg ned i skam eller dårlig samvittighet. Avlat fungerer vel uansett ikke, så jeg kan i hvert fall ikke kjøpe meg fri.

Barn har de fleste hele livet, om en først fikk noen. Og rollen som mamma eller pappa har en også hele livet, om ting vil det slik. En legger ikke det bort bare fordi avkommet blir atten eller noe sånt. Og jeg tenker at vi er flinke til å oppdatere oss på telefoner, datamaskiner og andre tekniske duppeditter, mens vi kanskje ikke nødvendigvis er så nøye på å oppdatere oss selv som mennesker, og foreldre. Derfor gjentar vi ofte våre handlinger og forsvarer våre sannheter, og mange går nok i den fella som gjør at en bestrider sine barns opplevelser, ved å si ting som at ”det var ikke slik”, om vi blir konfrontert med ting som var. Og så glemmer vi at to personer kan oppleve en situasjon totalt forskjellig, og krever eiendomsrett over sannheten for å holde ryggen vår fri.

Mine barn er tidlig i voksenalder. Men kjærestens barn er fremdeles i tidlig tenårsalder. Og jeg ser at jeg tenker annerledes i dag og i forhold til hennes barn, enn jeg gjorde da mine egne var små. I det minste opplever jeg det slik. Jeg føler blant annet at der jeg før var kjempeskråsikker på ting, er jeg nå bare litt skråsikker.

Kjæresten og jeg snakker veldig mye sammen. Og mye av det vi snakker om er det mellommenneskelige. Inn under den kategorien faller også barn. For de er jo også mennesker. Uten kjæresten hadde jeg vært mye mer skråsikker på ting enn jeg er nå. Når det gjelder dette med barn, skyldes det kanskje at hun har en barnevernspedagogutdannelse i ryggen, og derfor kan tilføre meg nye tanker. Tanker som ofte er langt klokere enn mine, selv om de ikke alltid er like bastante. Jeg synes det er ganske greit at bare en av oss er skråsikker på ting. Jeg tror det skaper mindre krangel enn om vi hadde vært det begge to. Jeg synes også det er greit at det er jeg som har den rollen. For jeg liker at hun jager meg ned fra min høye hest og plukker det av meg. Jeg liker at hun utvider meg. For det er det hun gjør. Der jeg før holdt krampaktig fast i min lille begrensede virkelighet, åpner hun opp for andre rom i meg. Rom med vinduer jeg kan se ut av, og ikke bare med vegger jeg har dekorert selv. Og lite er i grunnen bedre enn litt utsikt.

I dag har jeg kjøpt en ny fisk til det ene akvariet mitt. Men det er en helt annen historie. Og nå skal jeg lage middag.

Om du har lyst til å lese bloggen jeg snakket om finner du den her.

Bildet som følger dagens Vannland heter Torbjørn maler en regnbue, og er til minne om en av nevøene mine. Torbjørn hadde en utfordring. Men han hadde også noe mer.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:  Sang fra et rom