onsdag 24. april 2013

Tourniquet




Morgenen startet uten nett. Arrrgh!

Jeg hater når rutinene mine blir brutt.  I hvert fall en liten stund. Så tilpasser jeg meg. Etter først å ha harka opp et frodig og relativt fargerikt utvalg av ord med tilknytning til stor F og et litt varmere miljø enn det Bergen kan tilby en regntung dag i april. Men selv om veivalget jeg blir tvunget til å ta denne morgenen minner mye om å resignere, så kanskje resignasjon ikke alltid er en dårlig ting, slik tilpasning heller ikke bærer en merkelapp med ordet negativ, og kun det. Og der har en jo i så fall en sjokknyhet på morrakvisten for noen og enhver, som kan fjerne grumset fra de lett blodskutte og riste litt i plattformen vi hviler vårt bedagelige og noe slitne legeme på, de nærmest pulveriserte ruinene av barrikadene vi en gang påberopte oss å eie den frie utsikten fra og som nå minner mer om en myk og brei, trygg seng: Ikke alt er ensidig, fastslått, opplest og vedtatt.  Oh yea, tygg litt på den bitre pilla til kaffen, før fyrstekaka igjen får første prioritet.

Det ble ingen nyheter på meg denne morgenen. Ingen nettaviser. Så jeg går glipp av alle drap og ulykker og sausen av fargerik reklame. Ingen bedøvende stikkpille for min sjels hissige hemoroider denne onsdagen. Men noe måtte jeg jo finne på som en forlengelse av resignasjonen, så jeg fikk i stedet bladd igjennom en mappe med bilder av kunst jeg har samlet. Ting jeg føler inspirerer meg og berører meg, og som jeg kanskje ønsker skal påvirke mitt eget kunstneriske uttrykk.  En kollega sa en gang at en god kunstner er en god tjuv, men det er samme mannen som hevdet at Gud ga oss evnen til å ljuge, og at det da bør være nærmest vår plikt å bruke den evnen. Og det finnes kanskje en relativ sannhetsgehalt i et slikt utsagn, selv om forutsetningen for den ikke nødvendigvis er riktig, og at slutningen dermed også blir av usikker karakter. Vi vet jo ikke om det finnes en Gud. Vi har ennå ikke sett han, eller hun, eller det. Du som har nettilgang kan jo ta et raskt søk og se om det dukker opp et troverdig portrett, eller et familiebilde med deltagere både ved høyre og venstre hånd og andre plausible steder. Men uansett hvor sterkt og villig du tror, vil du neppe finne noe. Du må nøye deg med å støtte deg på troen.  Det er derfor det kalles å tro på Gud, og ikke vet på Gud.

Nå må jeg ta en pause, og hive legemet inn i dusjens varme våte kjærtegn. Dagen kaller med sine gjøremål. Resten av denne onsdagsbloggen får jeg gjøre ferdig senere. Jeg vet du sitrer i spenning og forventning allerede, gitt den subjektive sannheten som ligger rotfestet i min egen opplevelse av disse ords lesverdighet og pirrende utvidelser av trange virkeligheter. Men der har vi vel nok et eksempel på det å vite, hvor forutsetningen for konklusjonen er bæreren av en noe tvilsom sannhetsgehalt, og trolig er akkompagnert av grynt, slim og oppsamlet grums fra irrgangene av min tungt bedervede sjel, mer enn salmesang, basuner og smilende kjeruber med panfløyter og lubne bakstusser, flagrende jomfruelig som Tingeling mot et bakteppe av absolutt og opphøyet renhet.  Også kalt Disney.

Pause.

Det har gått noen timer. I mellomtiden har nettet falt på plass. You Get it? Dermed er jeg rimelig fornøyd og på grensen til noe som minner om yrhet, eller i hvert fall målrettethet, og vil vel snart få kastet disse bevingede ord ut i den store verdensveven. Slik at de når deg. Hvor enn du måtte være, fysisk eller psykisk eller åndelig. Hva ordene og de litt springende tankene mine har å tilby deg vet jeg dessverre ingenting om. Men hallo, alt handler ikke bestandig om deg, så skjerp deg. Det går an å engasjere seg likevel. Har jeg hørt. Men innerst inne liker du nok at ting handler om deg. Så lenge du har kontroll. Men det har du ikke alltid. Så det skal vel innrømmes at du til tider er godt fornøyd om at ting handler om andre også. For eksempel meg. Så da er jo disse ordene nærmest for en gave å regne. 

Det er ikke alle som liker å få gaver. De liker bedre å gi bort. Fordi de er redd for at følelsene som oppstår når de mottar noe skal stå skrevet i ansiktet på dem, og fordi de er redd for hvordan disse synlighetene blir tolket av giveren. Eller fordi de føler at gaver forplikter til gjengjeld, og da må jo det en gir stå i forhold til det en får. Det blir en ubalanse om noen gir deg noe verdifullt på linje med en diamant, mens du selv gir en binders.  Og ubalanse liker vi ikke. Det er ubalanse som er inngangsporten til denne verdens fall. ”Someday, and that day may never come, I'll call upon you to do a service for me. But until that day, accept this justice as a gift. 

Og ja, den oppmerksomme kjenner igjen dette sitatet fra Gudfaren. Men ro ned, denne bloggen vil aldri komme til å kreve noe av deg. Du leser den frivillig, og du lar være frivillig. Alle krav som er knyttet til Vannlandet er knyttet til meg. Jeg har mange krav knyttet til meg selv. På mange felt. Men noen ganger knyter jeg dem opp. Og en sjelden gang kan den følelsen som oppstår da minne om frihet. Andre ganger minner den mer om skyldfølelse. De knutene som er lettest å knyte opp er de litt løse med sløyfe, som jeg nærmest kan pynte meg litt med. De verste er de som jeg ikke helt vet hvor er, men vet om kun fordi jeg kjenner noe som strammer. Dette noe kaller vi i blant tourniquet. Og vi har dem alle. Ett eller annet sted. Kanskje flere steder. Greia med en  tourniquet er at om vi klarer å løse den opp, så vil blodet flyte lettere i årene våre, og vi vil kjenne oss lykkeligere, lettere, mer fulle av energi. I hvert fall når angsten for å forblø har lagt seg. Bare prøv så skal du se. I mellomtiden må du 


ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:  Tourniquet




 




tirsdag 23. april 2013

Ord





For noen år siden. Nærmere bestemt ca ti elleve år siden, var mitt liv på det mørkeste. Siste rest av identitet og kjerne klamret seg fast til noe jeg ikke helt vet hva var, men som kanskje hadde noe med ansvar å gjøre. Kanskje handlet det også om håp, jeg vet ikke. Det er som sagt en stund siden.

 Når en føler at en ikke har noe verdi lenger, er det så lett å tro at andre også tenker på deg som verdiløs, i møte med deg. Men det er jo ikke nødvendigvis slik det er i virkeligheten. Noe som sjelden er en trøst når det stormer som verst, for virkeligheten blir i en slik tilstand vanskelig å skille fra det som handler om å tro. En har en tendens til å tro veldig mye om en har mistet sannhetene sine. En tror ting om seg selv, og en tror ting om andre. Og en tror i blant så sterkt at en ikke lenger klarer å skille det å tro fra det å vite.

En dag for ti elleve år siden satt jeg på bussen. Og jeg ble sittende sammen med en kvinne fra nabolaget mitt. Vi endte opp med å ha en samtale som skulle komme til å bety mye for meg. Jeg fortalte om skammen jeg følte over å ha møtt veggen, over at jeg forlot mine barn og deres mor, og det livet jeg hadde levd. Og skammen min skyldtes nok mye at ingen visste noe om hva som lå bak valget mitt. Hvorfor angsten min hadde vokst til et nivå som førte meg til et sammenbrudd, og jeg havnet på sykehus. Da sa denne kvinnen noe slikt som at:

"Du må huske på at mennesker rundt deg er i stand til å se, Bjørn".

De ordene kom til å bety mye for meg. Og mange ganger har jeg senere hentet dem fram. For å se på dem. Og for å kjenne meg synlig. For å være usynlig er en ganske vond tilstand å være i.

Ord betyr i blant veldig mye. Det kan være når de når deg i form av ros, men også når de er kritiske. Ord som blir sagt til deg kan løfte deg og ord kan trykke deg ned. Ord kan rive deg i stykker og ord kan få deg til å føle deg hel, synlig eller usynlig.

Dette er noe som de fleste av oss er klar over. Vi har alle kjent hjertet svulme når et riktig ord hentes fram og blir gitt oss, og vi har alle følt hvordan ord har blitt brukt til å minimere oss. Men jeg tror vi i blant glemmer at ord vi sier til oss selv antagelig har samme effekt, som de vi blir servert eller de vi bruker om andre.

Her kan du fylle inn tre ord som oftest beskriver det du tenker om deg selv, ditt liv, kroppen din, følelsene dine, evnene dine, eller hva du måtte komme på:

1

2

3

Jeg vet ikke hvilke ord du valgte. Kanskje sa du noe pent om deg selv, kanskje rakket du ned på deg selv. Kanskje brukte du ordene til å gjemme deg bak. Enten det er for deg selv du velger å være bortgjemt, eller for noen andre. Men uansett er valgene dine av ord viktige for deg. Kanskje skulle vi i blant tenke litt mer over hvilke ord vi bruker om oss selv, og hvorfor. Kanskje hvis vi tenker litt over det, så kunne vi finne noen ord som kan erstatte dem vi bruker lettest og mest automatisk. Om du for eksempel sier til deg selv at du er verdensmester, så kan du kanskje i stedet si at du er god til noe. Og rakker du ned på deg selv og sier at du ikke klarer noen ting eller er noen ting verdt, så kan du jo også prøve å si at du er god til noe. Det er ikke så vanskelig. Bare prøv. Kanskje vi kan si det høyt sammen. Skal vi forsøke?

Klar, ferdig, gå:

Jeg er god til noe.

Hm, jeg syntes det føltes litt riktig ut jeg. Hva synes du?

Ha en fin kveld.

Bjørn

Dagens link: Masken



lørdag 20. april 2013

Noe må en skape selv.






Det er helg. Og dagen i dag startet med at jeg skiftet vann og puslet litt med akvariene mine. En jobb som tar ca en og en halv time. Altså ikke så store jafsen av en tjuefiretimers syklus. Likevel kan det i blant være en bøyg å komme i gang. Men kommer jeg i gang føles det veldig godt etterpå. Det vil si at jeg får høste en gevinst etter en investering.

Det finnes mange felt en kan investere noe i. Noen investerer penger, for at de skal vokse. Sjøl gjør jeg lite av akkurat det, for jeg har ikke så mye penger å investere. Så skal jeg investere noe må jeg finne andre ting, og andre felt. Og på noen av disse feltene kan en også oppleve at noe vokser. Konklusjonen på det må være at en ikke trenger penger til alt.

Ett felt hvor det går an å investere noe, er i forhold til andre mennesker. For eksempel venner eller familie. Når kjærestens barn krangler, og det gjør de jo som barn flest, så handler det mye om beskyldninger rundt hva den andre gjorde eller ikke gjorde, og at ingenting nytter.  For den andre hører ikke likevel. Og så slenges det beskyldninger fram og tilbake og brukes ord som hjernedød og spisse adjektiver koblet til utseende, og ansvar plasseres aldri på en selv. Da sier jeg at de får investere litt. Ikke bare kreve. Jeg sier at om en av dem stopper med å plage den andre, og ikke hele tiden pirker borti eller krever ting, men heller lytter og ser om det går å gjøre noe selv, så vil den andre antagelig følge etter. For slik tenker jeg at ting kan henge sammen. Noe de selvfølgelig driter glatt i, og fortsetter med å skrike og knipe og dulte og beskylde. Men so what. Ikke alle investeringer gir umiddelbar gevinst. Så jeg fortsetter med å gi råd og hinte om sammenhenger. Dag etter dag, uke etter uke. Og jeg satser på at noe av det jeg sier likevel vil feste seg i dem, og at det en gang i framtiden kanskje vil hjelpe dem i en situasjon hvor de trenger redskaper og andre tenkesett enn meg, meg og mitt, mitt, for å få til en relasjon. Det vil si at jeg i en slik situasjon investerer noe annet enn fysisk å skille dem, og i stedet for umiddelbar gevinst ser et stykke framover.

Slik er det med akvariene mine også. Halvannen time nå og da gir meg i tillegg til tilfredsheten over å ha gjort en jobb, masse glede et stykke fram i tid. I stedet for bekymringer og følelse av og ikke få til det jeg vil, som jeg gjerne ville ende opp med om jeg ikke investerte noe.

For tiden holder jeg som tidligere nevnt her på Vannlandet på med et trash art prosjekt. Jeg lager kunst av gamle ting som ellers ville blitt kastet. Utstillingen er samtid ment å være ganske så forgjengelig. Kanskje vil elementer i det jeg gjør ende opp med å pryde en stue, men antagelig ikke. Så jeg investerer tid og penger i noe som ikke gir økonomisk avkastning, og kanskje heller ikke spesielt mye prestisje. Likevel er det ikke bortkastet. For det første åpner jeg opp for temaer i meg selv og andre. Samtidig lærer jeg noe i prosessen mens jeg holder på, problemstillinger og løsninger jeg kan ta med meg videre inn i andre prosjekt. På den måten blir ikke investeringen bortkastet, den får bare ingen umiddelbar og helt konkret gevinst, utover utfordringene jeg overvinner i prosessen, dialogen som oppstår i meg selv og i forhold til andre, og dermed forhåpentligvis en form for vekst.

Veldig ofte når jeg holder på med noe, ender jeg opp med å investere kun det jeg tror jeg kan slippe unna med. Og det kan virke som at det kan funke, i hvert fall en stund. Men om jeg derimot en enkelt gang i mellom strekker meg forbi det jeg egentlig tror jeg gidder, orker eller klarer å få til, så gjør det noe med meg. Og veldig ofte noe positivt. Fordi jeg opplever å gå over mine egne grenser, i stedet for å klamre meg til noe jeg innerst inne vet ikke er bra nok, eller burde vært valgt annerledes.  En kan si at jeg utvider meg, i stedet for å forsterke de bortforklaringene jeg kan gjemme meg bak.

Jeg vet ikke om dette jeg skriver nå oppleves som moralisering. Selv tenker jeg ikke på det som det.  Jeg tenker på det som logikk. Om jeg selv får til å være den logikken min sier jeg er tjent med å være er derimot et helt annet tema. For der kommer jeg ofte til kort. Det betyr likevel ikke at jeg trenger å resignere, gi opp, slutte å prøve. For alt trenger jo ikke å gi umiddelbar gevinst. Selv om det er lett å håpe på det. 

Det er dessverre for meg ikke slik at selv om jeg på noen felt har rett til å stille krav, så vil alt jeg krever falle ned i hendene på meg. Og ikke er det slik at jeg kan drømme meg til alt, selv om det å drømme er viktig. Noe må jeg jobbe meg igjennom og skape selv. Og sånn funker det vel for flere enn meg.

FASE

jeg lenket meg fast
til drømmene

da illusjonene
ble båret sprellende ut

forbannet være

bredbent fornuft
med vinkelsliper


***


Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:  Playing for change









fredag 19. april 2013

Ikke fordi jeg må, men fordi jeg kan.






I dag vil jeg vise fram hobbysiden min. For ja, jeg har en hobby. På den måten er jeg ikke så veldig forskjellig fra mange andre mennesker. Skulle det kunne pekes på en forskjell så ligger den nok et annet sted.

Jeg tenker på en hobby som noe man på ett eller annet plan gleder seg over og er aktiv i forhold til, og hvor hendene ofte er inkludert på en måte som etterlater seg noe konkret.  Det vil si at å se på tv er ekskludert, selv om hendene kan fikle med fjernstyreren og aktiviteten kan etterlate seg breiere ræv fordi en skufler innpå chips mens en lever seg inn i skjermen. Flesk er konkret nok, men det er neppe en hobby å tilegne seg det. En kan ha mat som hobby, like å lage kaker eller spennende retter fra nær og fjernt, men det er en annen sak, og milevis fra passiv tv-titting.

Nå kan en si at å banke kjerring og unger også er en aktiv handling hvor hender er aktivt med, men i mitt hode dreier det seg da om mangel på empatiske evner som har kommet til uttrykk, og en skal være rimelig kort i nepa om en kaller noe en er i mangel av for hobby.

En av mine hobbyer er kunst. Kunst er min glede, frustrasjon og livsinnhold. Det er muligheten til å glemme meg selv og la hendene få snakke.

”I hendene mine ligger alt jeg aldri sier, og det jeg aldri blir ferdig med å snakke om. I hendene mine ligger det jeg føler, har følt og det jeg er livredd for å føle. Hvert kjærtegn jeg har gitt, hvert sandkorn som har gnisset. Ting jeg ikke husker og det jeg husker alt om. Det ligger der og venter på å løsrive seg og bli til et eget, stivnet uttrykk. En skulptur eller et maleri. Et øyeblikksbilde eller en historie. Det eneste som kreves av meg i denne prosessen, er ærlighet, vilje og mot til å være synlig. Så hvor naken må jeg da være før jeg blir synlig – spurte jeg. Og svaret kom:

Like naken som en bønn,
like naken som ei gaupe i spranget.”

Samtidig som kunst fungerer på samme måte som en hobby for meg, så er det også yrket mitt. Derfor var det ikke det jeg tenkte å snakke om i dag. Derimot ville jeg snakke om akvariehobbyen min. Som var med på å gi ord til denne bloggen, Vannlandet.

I mitt hjem har jeg fem akvarier. Litt stort og litt smått, selv om jeg ikke kan ha de skikkelig digre akvariene jeg drømmer om. Å bo i andre etasje har sine begrensninger når det kommer til vekt. Jeg har fisk fra Asia, Amasonas i Sør Amerika, fra Mellom Amerika og fra Afrika. De fiskene som er mest interessante for meg er de som kommer fra Afrika, nærmere bestemt de to sjøene Malawi og Tanganyika. Dette er stort sett fisk som kalles Ciklider. Jeg skal ikke skrive så veldig inngående om ting, men heller legge ved linker, så kan den som måtte ha lyst til det lese på egen hånd.  Akvariehobbyen handler mye om å lese seg opp på temaer.

Ciklider forsvarer egg og yngel, i motsetning til mye annen fisk som bare har seg og reiser videre. Jeg liker denne omsorgssiden, selv om det selvfølgelig handler om instinkt. Nesten alle ciklidene som kommer fra Malawi pluss en del fra Tanganyika er i tillegg  munnrugere (se video). Det vil si at hunnen etter befruktning bærer eggene i munnen og lar dem klekke der. For så etter et par, tre uker å slippe dem ut. I denne tiden tar ikke hunnfisken til seg næring. Gevinsten som er knyttet til en slik væremåte ligger i at ynglet får en større kjangs til å overleve enn om de ble overlatt til seg selv. I Tanganyika finnes det også en gruppe som kalles sneglehuslekere  som er veldig interessante. Disse er ganske små fisk, ned mot tre cm,  som legger eggene i sneglehus og forsvarer dem der. Dette er fisk med attitude som forvarer sitt bitte lille territorium med heftighet, og de er overraskende modige til å være så små.

Å ha fisk som hobby er beroligende. Tenk bare på det gamle pauseinnslaget på NRK, som viste kun film fra et akvarium. Likevel er hobbyen også frustrerende. For det er mye som kan gå feil, og fiskedød er et reelt problem. Spesielt i begynnelsen når en får sitt første akvarium. For fiskene skal ha rett mat, rette vannverdier, rett innredning i akvariet, riktig artssammensetning, noen fisk lever i par mens andre må være en stim for å trives, og de kan alle få sykdom som krever spesielle tiltak, eller drepe hverandre. Alt dette må en lese seg opp på. Og så prøve og veldig ofte feile.

Å ha akvariefisk som hobby er ikke det samme som å ha en gullfisk i en bolle, og så bli drittlei fordi en ikke forstå hvorfor den dør. Hobby blir det først når en setter seg inn i gullfiskens behov, og lar den få dekket dem. For også en gullfisk har behov. De kan leve lenge. Gjerne tjue år. Selv om det er registrert fisk som har levd i førti. De kan i utgangspunktet også bli store. Opp i mot 40cm. Og da blir det trangt i en liten bolle. Men selvfølgelig vil de slutte å vokse eller stryke med lenge før de er så store.

Selv har jeg aldri hatt gullfisk. De interesserer meg ikke. Mange av de fiskene vi finner rundt om som kalles gullfisk er oppdrettsvarianter. Det vil si at de er skapt for at vi skal ha noe fint å se på. Litt som i hundeverden eller den verden som inkluderer botox og silikon. Enkelte gullfiskvarianter ser ut som aliens, med bulende mager og utstående øyne og flagrende finner. Jeg er ikke tilhenger av slikt. Eller å sprøyte selvlysende farger inn i fisk for å få dem til å gløde. Noe som også er en trend enkelte steder.

Nå kunne jeg skrevet side opp og side ned om akvarier og fiskene mine, men jeg skal la være. Jeg hadde bare lyst til å skrive bitte litt om denne fascinerende vannverden. Og om det å ha en hobby. For en hobby beriker deg. Å ha en hobby er å gå inn i et rom som ikke handler om å tjene penger, skrikende unger, krangling med ektefellen, regninger eller krav, krav, krav.  Og det kan være lett å smile av godt voksne mennesker som leker med modelltog eller får hjertebank av et spesielt frimerke, limer blomster og kruseduller på bøker og skriver Love eller Carpe Diem på alle tilgjengelig flater, eller lager trolldeigfigurer de gir deg i julevave. Men de som driver med en hobby har funnet noe viktig. Et frirom. Og frirom skal en ikke kimse av. Et frirom kunne vi alle trenge fra tid til annen. Noe alternativt vi kan gå inn i. Som en utvidelse av leveområde og sinn. For ofte blir det veldig trangt i de små hodene våre.

Dagens maleri viser to ciklider fra elven Xingu, som er en sideelv til Amasonas i Brasil, og de kalles Krobia sp. xingu red cheek. Det forgår nå en kamp fra urbefolkningen og støttespilleres side for å stoppe oppdemming av denne elven . 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Jewel of the Rift


torsdag 18. april 2013

Fra et rom.





I dag hadde jeg ikke tenkt å skrive noe her inne, men så gjør jeg det likevel. Jeg forandret altså mening. Noe som nok ikke er så spesielt i seg selv. Vi har trolig alle gjort ting vi ikke hadde tenkt vi skulle gjøre. Og gjerne noe som er langt verre enn å skrive blogg. På den annen side så har vi alle sikkert mer enn én gang  også tenkt at vi skulle gjøre ting vi aldri fikk gjort. Og er vi heldige finnes det et balansepunkt der, som vi har funnet etter hvert, mellom gjort og ugjort. Ikke at det veier opp for alt som har vært eller ikke vært om vi finner et slikt punkt, men kanskje det kan gjøre det å være her og nå til en mer harmonisk ting.  Det å gjøre bot for levd liv er vel uansett en nærmest håpløs oppgave. Har en for eksempel knust et egg, så har det lite å si for det egget at en ikke knuser flere. Men det kan ha mye å si for eggene du har i livet ditt her og nå.

De siste dagene har jeg lest en blogg om det å ha barn. Og jeg har barn, så det faller innenfor ting jeg er opptatt av. Damen som skriver denne bloggen har to av sorten. To gutter. Og det som er litt spesielt er at den ene har Tourettes og ADHD. Noe som i utgangspunktet  kan få en til å tenke at dette må være en utfordring. Og det er det sikkert. Men det betyr ikke at det er kun utfordringer knyttet til det. For egen del er jeg ganske sikkert også en utfordring i blant, men det betyr ikke at jeg kun er det. Jeg er noe mer. Både for meg selv og for de som er rundt meg. En av de mest tydelige utfordringene mine er at jeg har angst. Og det påvirker også de som er rundt meg. Det betyr likevel ikke at angsten min påvirker alle jeg møter kun negativt. For angsten fører også med seg noe positivt. For eksempel en så liten ting som at jeg kan akseptere og noen ganger forstå andres angst, eller tilsvarende utfordringer. Og det er jo en grei ting å bære med seg.

Å lese bloggen til damen med barna har fått meg til å tenke på min egen farsrolle. Og jeg har gått igjennom litt minner fra da døtrene mine var små. Inne blant disse minnene finnes det ting jeg skulle ønske jeg hadde gjort annerledes. Ting jeg angrer på. Ting jeg er lei meg for. Men jeg tenker at det er det lite jeg kan gjøre noe med nå. Det jeg derimot kan gjøre noe med er hvordan jeg forholder meg til valgmuligheter i dag. Og skal jeg lære noe fra minnene, kan jeg jo like godt fokusere på det jeg gjorde riktig.  For jeg har også gjort noe riktig. Og jeg kan bygge videre på det, i stedet for å grave meg ned i skam eller dårlig samvittighet. Avlat fungerer vel uansett ikke, så jeg kan i hvert fall ikke kjøpe meg fri.

Barn har de fleste hele livet, om en først fikk noen. Og rollen som mamma eller pappa har en også hele livet, om ting vil det slik. En legger ikke det bort bare fordi avkommet blir atten eller noe sånt. Og jeg tenker at vi er flinke til å oppdatere oss på telefoner, datamaskiner og andre tekniske duppeditter, mens vi kanskje ikke nødvendigvis er så nøye på å oppdatere oss selv som mennesker, og foreldre. Derfor gjentar vi ofte våre handlinger og forsvarer våre sannheter, og mange går nok i den fella som gjør at en bestrider sine barns opplevelser, ved å si ting som at ”det var ikke slik”, om vi blir konfrontert med ting som var. Og så glemmer vi at to personer kan oppleve en situasjon totalt forskjellig, og krever eiendomsrett over sannheten for å holde ryggen vår fri.

Mine barn er tidlig i voksenalder. Men kjærestens barn er fremdeles i tidlig tenårsalder. Og jeg ser at jeg tenker annerledes i dag og i forhold til hennes barn, enn jeg gjorde da mine egne var små. I det minste opplever jeg det slik. Jeg føler blant annet at der jeg før var kjempeskråsikker på ting, er jeg nå bare litt skråsikker.

Kjæresten og jeg snakker veldig mye sammen. Og mye av det vi snakker om er det mellommenneskelige. Inn under den kategorien faller også barn. For de er jo også mennesker. Uten kjæresten hadde jeg vært mye mer skråsikker på ting enn jeg er nå. Når det gjelder dette med barn, skyldes det kanskje at hun har en barnevernspedagogutdannelse i ryggen, og derfor kan tilføre meg nye tanker. Tanker som ofte er langt klokere enn mine, selv om de ikke alltid er like bastante. Jeg synes det er ganske greit at bare en av oss er skråsikker på ting. Jeg tror det skaper mindre krangel enn om vi hadde vært det begge to. Jeg synes også det er greit at det er jeg som har den rollen. For jeg liker at hun jager meg ned fra min høye hest og plukker det av meg. Jeg liker at hun utvider meg. For det er det hun gjør. Der jeg før holdt krampaktig fast i min lille begrensede virkelighet, åpner hun opp for andre rom i meg. Rom med vinduer jeg kan se ut av, og ikke bare med vegger jeg har dekorert selv. Og lite er i grunnen bedre enn litt utsikt.

I dag har jeg kjøpt en ny fisk til det ene akvariet mitt. Men det er en helt annen historie. Og nå skal jeg lage middag.

Om du har lyst til å lese bloggen jeg snakket om finner du den her.

Bildet som følger dagens Vannland heter Torbjørn maler en regnbue, og er til minne om en av nevøene mine. Torbjørn hadde en utfordring. Men han hadde også noe mer.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:  Sang fra et rom

onsdag 17. april 2013

Uten deg er jeg ingenting.






I dag var det tungt å stå opp. Ikke sånn i hundrekilosklassen, men likevel med et merkbart fravær av sprudlende løft og yr vitalitet. Og slik er det i blant. Alt kan ikke være like lett hele tiden.  Om så hadde vært, ville lett som begrep ikke ha noen relevans til livene våre. Vi ville ikke ha noe å måle lett opp i mot, og derfor ikke begreper som tyngde.  Men det igjen blir jo bare teori. Og livet forgår tross alt i praksis. Vi går for eksempel ikke ut om morgenen og tenker at i dag var det jammen luft ute, og samtidig plasserer luft i forhold til det motsatte av luft. For vi vet ikke hva motsatsen til luft er, selv om det sikkert finnes noe slikt. 

Vi kunne selvfølgelig snakke om at luften er mer eller mindre borte, om den har blitt erstattet av noe, for eksempel eksos (så lenge vi har pust til det), men da snakker vi om begrepet fravær, ikke om det motsatte av luft. Og motsatsen til fravær er tilstedeværelse og har ingenting med luft å gjøre. Men det gir ikke så mye i praksis å tenke på akkurat det om du plutselig begynner å gispe og hive etter pusten. Det finnes nok andre tanker som tvinger seg fram i køen da. Så slike tanker om motvekt eller motsatser er vel i grunnen ikke så spennende når det kommer til stykket. De er tenkt før av klokere mennesker enn meg, uten at det gjør så stor forskjell for menneskeheten og hverdagene den omgir seg med.

Om det ikke fantes svart, ville du ikke kunne oppleve hvitt, hevder de kloke hoder med overbevisning. Men om det ikke fantes svart, ville kanskje ikke en slik sannhet en gang vært et tema, for svart som begrep ville antagelig heller ikke eksistere i en begripelig form. I hvert fall ikke andre steder enn i hodet til teoretikere eller fysikere, og det ville derfor heller ikke blitt lagt inn i folkelige sannheter. Som igjen heller ikke ville blitt brukt som meningsløse forsøk på å trøste folk som har dårlige dager.

Alt vi tenker på som motsatser er ikke reelle motsatser. Det motsatte av sjelelig smerte er for eksempel ikke smertefrihet.  Smertefrihet er kun fravær av smerte. Skal en ha motsatsen må en kanskje mer over på ren nytelse, eller eufori. Glede. Og handler det om fysisk smerte så må vel motsatsen gå i retning kjærtegn. Nytelse. Ikke smertefrihet. Jeg tenker at å oppnå smertefrihet i blant handler mer om å bli tilført noe, enn om å slippe unna noe. Et eksempel er at en kjærlighetssorg gjerne dempes om en plutselig blir stormforelsket. Jeg tenker også at om en ble fritatt for alt som gjør vondt, må en vel sitte igjen med tomhet, og ikke en smertefrihet. Eller kanskje en nummenhet. Så kanskje det er nummenheten vi tror vi drømmer om når livet krever for mye av oss. Fordi vi ønsker noe bort. Og det er litt merkelig. Når vi samtidig egentlig vil ha det godt. Fordi det å ha det godt handler om å bli tilført noe. Noe positivt.

Om vi drømmer om nummenhet, så drømmer vi jo om å ikke føle så mye av det vi føler her og nå, tenker jeg. At en evne blir tatt bort i fra oss, på linje med synet vårt, eller at vi blir tilført noe i form av forsvarsverk. Som en form for solbriller.  Men om vi ikke føler, kan vi heller ikke oppleve det som er godt. For å oppleve noe godt er vi helt avhengige av følelser. Så om solbriller ikke slapp igjennom lys i det hele tatt ville de antagelig solgt dårlig. Det har noen forstått, og gjør derfor gode penger på å ikke lage brilleglassene av betong.

En måte å dempe følelser på er å ta ei pille. Og det samme funker andre veien. Om en vil føle noe mer, kan en også ty til kjemien. Men det siste får du gjerne ikke hjelp til på apoteket. Apoteket har konsentrert seg mer om å dempe følelser enn å få dem til å voksne. Apoteket er langeren av våre følelsers solbriller.

Selv er jeg likevel tilhenger av kjemi som kan dempe følelsene mine litt. Ikke sånn at jeg som hovedregel  knasker piller hele tiden for å minimere meg selv, men i mine svarteste perioder i livet har kjemien hindret meg i å forsvinne inn i det store mørket vi kaller fritak. Men som egentlig antagelig ikke er fritak eller lettelse, men kun ingenting. Lettelse er ikke det samme som ingenting, lettelse er tilstedeværelse. Riktig begrep på riktig sak er viktig for å orientere seg.  Men et begrep som ingenting er vanskelig å sette seg inn i, føler jeg. Det hjelper lite å sette det opp i mot alt, i hvert fall. Alt og ingenting blir for meg nærmest meningsløse størrelser, og gir meg ingenting håndfast.

Fordi jeg for noen år tilbake fant noe i kjemien som kunne hjelpe meg i en vanskelig periode og den  prosessen veivalg er, sitter jeg her og skriver blogg. Ting henger sammen. Jeg våknet ikke opp i dag med lykkefølelsen strømmende i hundre rundt i skrott, hjerte og hode, men jeg synes likevel det er langt bedre å føle det jeg føler enn å føle ingenting. Fordi det er noe. Jeg er noe. Jeg er til. Og fordi jeg er til, kan du definere deg selv i forhold til meg. Uten noen å definere deg i forhold til er du ingenting. Vi er alle et speil for hverandre, slik at vi får oppleve oss selv.

Jeg finnes. Jeg speiler meg i de mennesker som omgir meg. Jeg maler mine bilder og jeg smiler til mine barn når de kommer på besøk. Jeg gir kjæresten min en klem og snakker med mine kollegaer om kunst og verdier og annet som opptar meg.  Og jeg vet av erfaring at ting er i en evig forandring. Så i morgen kan det hende jeg spretter opp av sengen med et smilende jaaa, endelig morgen!  Men det funker egentlig helt greit om dagen ikke kommer skikkelig i gang før jeg har fått i meg en kaffe også.

Jeg tror at alle veier vi går ned er det mulig å gå opp igjen. Så vi igjen får oversikt, og oppdager mulige veivalg. Jeg tror at om livet herjer med oss, så er det likevel mulig å bli venner med livet. Det tok oss alle lang tid å komme dit vi er i dag, og noen ganger tar det tid å komme dit vi vil. Kanskje gjør vi det aldri, men vi kan være i bevegelse i riktig retning. Opplever du dagen som vanskelig, vet du samtidig at du har opplevd bedre dager. Det igjen betyr at noe har forandret seg, som igjen betyr at forandring er mulig i livet ditt. For meg er det slik at i det ligger det nærmest en uendelighet av håp.

Ha en fin dag.

Bjørn




mandag 15. april 2013

Mutant







Da har jeg fått lurka anatomien ut av den nattlige sfære og svette favntak, og dagen holder på å feste grepet. Og for en dag det er. Oh yea og halleluja, minst - undertegnede har bursdag - hill, hill og hepp, hepp, 58 år har han vært på denne kloden. Ikke noe å skryte av i seg selv, men fra mitt ståsted uansett bedre enn ikke å ha vært her. Likevel vil dagen falle på plass i rekken av andre dager uten de helt store og orgasmiske høydepunkt, for feiringen er utsatt noen dager, og vil bli slått sammen med kjærestens dag.  Og dette er vel rimelig uinteressant for den store allmue, men et poeng i mitt liv, og siden det er jeg som skriver er det også jeg som står for valgene.

Og ja, valg - valgmuligheter er kjepphesten min. I hvert fall en av dem. For valg finnes. Noen tror på aliens, andre tror på horoskop, jeg selv tror altså på valgmuligheter. I blant er det bare så vanskelig å legge merke til at vi velger hele tiden. Spesielt de valgene som handler om å ikke gjøre noe, eller å aktivt opprettholde status quo. De valgene som handler om unnvikenhet. Akkurat de valgene er det i blant vanskelig å møte blikket til og definere som valg. Det er mye enklere å definere dem som konsekvenser. Noe vi selv ikke er herre over. Eller som uoppnåelighet. Noe som er for vanskelig eller for stort eller unødvendig. Men det igjen handler jo egentlig bare om forklaringer. Eller bortforklaringer. Valgene vi tar er uansett valg vi har valgt ut blant andre mulige valg. I tillegg til å tro på valgmuligheter tror jeg på begrepsavklaring.

Og mens jeg skriver dette får jeg en tekstmelding som gjør at dagens blogg blir kort. Noen greier krever meg. Det vil si jeg tilbød meg å hjelpe en som trenger litt hjelp, og det må gjøres nå. Så derfor må jeg avslutte, og hive meg i bilen. Trøsten for min egen del får være at å skrive blogg ikke er det viktigste i livet mitt, og at jeg er heldig på den måten. Trøsten for deg får være… vel, egentlig trenger du vel ikke noe trøst, det får nå være grenser, dette er bare en blogg som skrives av en mann du antagelig ikke kjenner eller noen gang vil komme til å kjenne, hallo. Og uansett kom det nå en tekstmelding til, som sa at jeg ikke trenger å stille opp med hjelp likevel. Så slik kan det gå. Livet er fullt av krumspring. Og valg. Som jeg tar, og de rundt meg tar. Og slik får jeg noe å skrive om her på Vannlandet, uten at jeg trenger å gå Knausgård i næringen av den grunn. Vi kan alle velge våre kamper. Og hvilke arenaer vi vil utkjempe dem på. Det som er rett for en, er ikke nødvendigvis rett for alle. Eller for å sitere noe jeg hørte her en dag: At du tror på noe, betyr ikke at det er sant.

Det er mye folk tror på. Noen tror på sin egen fortreffelighet, noen tror på andres. Noen tror på mangfold, andre på det elitære. Noen tror på sin egen håpløshet, og noen tror på håp. Noen tror på sin maktesløshet, noen tror på muligheter. Og slik kan vi fortsette. Sannheter er ikke alltid sant for alle. Men vi har alle en grunn for å tro som vi gjør. Det finnes en forklaring for de sannheter vi har etablert i livene våre. Om forklaringene er gode, troverdige for andre eller på linje med såkalt universelle sannheter er en helt annen sak. En kan for eksempel tro at en ikke er noe verdt. Men det er kanskje ingen universell sannhet, det er gjerne mer en subjektiv opplevelse. En kan også tro at en ikke får til noe, men det skyldes kanskje at en har fokus på noe utenfor den rekkevidden en har i dag, i stedet for å fokusere på noe som er innenfor rekkevidde. Jeg kan for eksempel ikke regne med at jeg vil klatre Himalaya. Det betyr likevel ikke at jeg ikke kan klatre. Jeg kan klatre i et tre. Selv om jeg er 58 år. Og fra det treet kan jeg få en utsikt jeg ikke ville fått oppleve om alt jeg stirret på var den uframkommelige steinrøysa under det største fjellet jeg fant. Et fjell som godt kunne være meg selv. Og nedvurderingen av meg selv.

Og nå fikk jeg melding fra Chess. Den startet med: "Gratulerer med dagen Bjørn". Telefonen er livlig i dag. Om meldingen fra Chess får meg til å bli en trofast kunde vet jeg ikke. Men kanskje de vet noe.

I dag skal jeg ferdigstille ei kiste jeg holder på med. Egentlig er det en liten eske som en gang inneholdt to flasker whiskey. Så det er ikke store saken. Likevel skal den ha en sentral plass i en utstilling jeg holder på med. Du vet, trash art greia. Resirkulering. Esken har en gang tilhørt en god venn av meg. Han er død nå. Han tok livet av seg, etter en konkurs. Det var et valg han tok. Et dårlig et, spør du meg. Helt håpløst og bortkastet og forferdelig trist. Men jeg ble altså sittende igjen med denne esken etter han. Så det føles riktig å omskape den og la den få bli en kiste. Litt søkt kanskje, men greit for meg. Og bedre enn at den ligger begravd i et skap uten mål og mening. I kisten skal det ligge et lik. Ja ikke et ordentlig et da, men en liten greie jeg så vidt har begynt å lage av en gammel teddybjørn. Jepp, bjørn. Og denne bjørnen med liten b skal symbolisere alt det jeg ikke lenger ønsker skal være knyttet til Bjørn med stor B. Alt ved meg selv jeg ikke liker. Alt jeg ikke lenger vil skal ta plass, og styre meg. Bestemme over meg. Alt det som berører meg, som jeg ikke vil bli berørt av uten motstand. Alt i meg som krever mer enn jeg kan leve opp til. Hele min utilstrekkelighet, min skam, min angst og alt jeg har unnlatt. Veket unna. Sviktet. Jeg tenker på dette som en symbolhandling. Et valg som er langt bedre enn å ta livet av hele seg, slik vennen min gjorde. Og jeg skal kalle kreasjonen Mutant.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Bjørn


Livet kom så plutselig

Ved et uhell kom jeg til å slette dette innlegget så derfor legger jeg det ut på nytt.  Det kan nå framstå som litt annerledes enn det opprinnelig gjorde, men bær over med meg for det. Og beklager til de som hadde lagt igjen tilbakemeldinger.





Så var det helg. Noe som ikke alltid oppleves så veldig forskjellig fra hverdagen. I hvert fall ikke for alle. Er du for eksempel syk eller arbeidsledig kan dagene lett gå i ett.

I går var kjæresten og jeg og så teaterforestillingen Livet kom så plutselig. Det er en monologforestilling om det å ha Aspergers syndrom, og å stå i en jobbsøkersituasjon.  Og Asperger er jo en utfordring å ha, og også en utfordring for de som er rundt. Ta bare en titt på Sheldon i Big Bang Theory. Mange av karaktertrekkene de har gitt han er nok hentet fra Aspergerverden. Likevel er det ikke gitt at mennesker med slike trekk kun er en utfordring. På Fornebu har for eksempel et lite firma valgt å se resursene som ligger i denne gruppen, og ansetter kun mennesker med Aspersyndrom. Å se menneskelige resurser der andre ser kun utfordringer er bra. Det blir på en måte litt som i halvfullt eller halvtomt glass. Det handler om hvilket fokus en har, som så mye annet i livet.

Selv arbeider jeg i dag på Galleri VOX. Som er et fellesatelier for mennesker med en psykisk lidelse. Og jeg kvalifiserer på grunn av en invalidiserende angst. Uten Galleri VOX ville jeg hatt problemer med å skille mellom hverdag og helg, fordi jeg ikke ville hatt et arbeid å gå til. Og jeg ville ikke vært en del av et fellesskap på samme måte som jeg er i dag.

Galleri VOX er støttet av NAV og Bergen Kommune, og Fretex har fått tildelt oppgaven med å administrere tiltaket. De legger seg likevel lite opp i hvordan vi driver stedet, så lenge vi holder oss innenfor de økonomiske rammene.

Det er lett å tenke på Fretex med en god del viten om hva navnet står for. Assosiasjonene går derfor sikkert for enkelte motstandsløst  i retning av Frelsesarmeen,  herberge, suppekjøkken og slike ting. Men det er feil. Fretex er ikke et suppekjøkken. De som arbeider der løper ikke rundt i svarte uniformer og morsomme hatter og selger Krigsropet. Fretex er en bedrift som driver med resirkulering, og deler selv ikke ut almisser til de ulykkelige. Men mest er Fretex en attføringsbedrift. Det vil si at de ikke bare sørger for at fullt brukbare klær og annet kommer til nytte igjen, men også er med på å gi mennesker en ny begynnelse.
 
Galleri VOX er i seg selv likevel ikke et attføringstiltak i vanlig forstand. Jeg for min del skal ikke bruke stedet som et springbrett, for på den måten å resirkuleres inn i det store økonomiske konglomerat.  Galleri VOX er atelieret mitt, hvor jeg får utnytte de resursene jeg har, i stedet for å sitte hjemme og bare se på veggen. Og jeg har kommet dit for å bli.

Om du som leser dette sitter på en kunstutdannelse eller bare en stor porsjon kreativitet, er uføretrygdet på grunn av en psykisk lidelse og bor i Bergen, så titt innom hjemmesiden vår. Vi har ledige plasser, og vil gjerne ha med oss deg. Eller noen du eventuelt måtte kjenne. Nøl ikke med å tipse den du kjenner i så fall. Kanskje kan akkurat du være med på å gi han eller henne en revitalisering og en helt ny hverdag.

For mange kommer livet plutselig. Det er ikke kun døden som bærer i seg en slik mulighet. En kan ha ridd rimelig balansert på en bølge gjennom år, for så plutselig å gå ettertrykkelig på trynet inn i en vegg. Slik var det for meg. Tilværelsen slik jeg kjente den opphørte å eksistere. Verden ble trang og angstfylt.

Forestillingen ”Livet kom så plutselig” ble vist på Litteraturhuset i Bergen. I denne bygningen holdt Galleri VOX tidligere til. Nå var huset blitt helt annerledes, men det var veldig morsomt å se forandringen. Jeg tror dette tiltaket er med på å gi ny energi og nye farger til et område av Bergen som tidligere fremsto som litt slitent.  Med andre ord en resirkulering av en hel liten bydel.

Bildet som ligger over dagens blogg viser en del svart/hvitt foto. Dette er bilder av en liten del av slekta mi. Flere generasjoner tilbake. Vi snakker om tipp, tipp. Og jeg skal bruke dem i et trash-art proskjekt. Det vil si et prosjekt hvor jeg gjenbruker ting som ellers kanskje ville blitt kastet eller bare glemt i et skap, og i stedet bruker det til å skape kunst. Jeg har nevnt dette prosjektet før. Bla deg bakover gjennom bloggen om du er nysgjerrig.

Det er helg. For meg er det slik at jeg kan skille helgen fra hverdagene. Likevel kommer jeg til å arbeide litt med utstillingen jeg sikter mot. Det er ikke noe poeng for meg å tviholde på retten til å gjøre ingenting bare fordi det er helg. I tillegg til å arbeide litt skal jeg gå en tur med kjæresten min, se litt på tv, stelle litt med akvariene mine, lage meg en hjemmelaget pizza med mye godt og unne meg en sjokoladebit. Det får holde.

 Jeg vet ikke hvordan helgen blir for deg. Men jeg vet du har noen valg. Det finnes alltid noen valg. Det at du valgte å lese dette var kun ett av dem.

Ha en fin dag.

Bjørn



mandag 8. april 2013

Tenke sjæl.





Mandagen har luska seg frampå. En ny dag er på beddingen. Ingen nyhet i seg selv, men det er likevel greit å være oppmerksom på hvor i uka en er. Så kan en jo med litt velvilje hevde at alzheimern ikke har tatt over på alle kanter og bauger enda. Alder i seg selv påvirker jo ikke nødvendigvis evnen til å se seg rundt. Eller til å ta til seg noe nytt.  I hvert fall ikke like kraftig som den påvirker viljen til det.

Nord-Korea ruster opp. I dag eller i morgen blir det krig, hevder en overskrift på nettet. Leser en litt nedover modifiseres påstanden en smule og blir ikke lenger like bastant. Men trusselen skilter med å være reell likevel.

Jeg synes ikke slikt er noe gøy. Det blir utrygt på en måte. Jeg tror ikke det har noe med alderen min å gjøre. Jeg har hørt om yngre folk enn meg som har opplevd utrygghet. Sjøl var jeg mye utrygg som barn også. Barndom kan være risikabelt.  Altså må dette med trygghet og utrygghet være uavhengig av alder.  Selv om det er skiller i hva som gjør deg utrygg. For eksempel gjør duppeditter en del eldre folk utrygge. Sånt som smart-telefoner. Mens noen barn er helt trygge på telefonene sine, men mest redde for at de eldre som sliter med telefonene skal banke dem opp eller voldta dem. Så der har du den. Sjøl ble jeg aldri valgt ut til å bli voldtatt, men jeg ble banka etterrykkelig. Det var fordi jeg skulle lære, het det. Jeg synes smart-telefoner er som pingler i forhold til barndom. Selv om jeg begynner å bli gammel og utviklingen på telefonfronten går raskere enn hjernen min er interessert i å følge med. Jeg lurer på om jeg lettere ville lært mer om telefonen min om noen kom og grisebanka meg ettertrykkelig noen ganger. Med en stokk eller noe. Eller et lærbelte. Mens de hylte og skreik trusler og ukvemsord til meg.  Men det kan hende at den slags utdannelse kun fungerer på barn. Jeg lurer også på om det er gjort noen undersøkelser på om det finnes en sammenheng hos utsatte barn når det kommer til akkumulert kunnskap i forhold til mengde bloduttredelser. Hvis ikke kunne det kanskje være en idé. Hodet mitt er fullt av ideer. Ikke alle er gjennomførbare.

Mange eldre syntes det var bedre under krigen. Da var ting mer oversiktlige, og folk var enige om hva som var rett og galt. De som valgte feil ble etter hvert drept eller bura inne eller fikk barbert hodet til spott og spe. Spott og spe brukes lite som begrep i dag. I dag har vi andre begrep. Blant annet har vi mobbing og rasisme og blind vold.  Under krigen stekte de kålrabi til middag og bar rettferdigheten uten å kjenne vekten av den som annet enn et løft under armene. Rett i ryggen, mot i brystet og haka opp. I dag bruker vi kålrabien mest til pinnekjøtt og vossakorv, og går på treningsstudio og løfter vekter for å bli kvitt ribbefettet og erstatte det med definerte muskler.

Egentlig er det mye greiere når Amerika går til krig enn når sånne småland med driftige og merkelige ledere gjør det. Når Amerika går til krig kan vi lese oss til at den er rettferdig. Og det er lett å tenke at de kriger i skikkelige former, og at krigen blir holdt samlet et sted langt vekk fra vår egen dørstokk. Krig er best når den er langt borte. Det har amerikanerne forstått. Ikke noe rusk der, tenker vi. Og kun makt som er nødvendig blir tatt i bruk. Ryddig og greit med Gud og flagget i ryggen. Og på hjemmearenaen sørger de for å avlive folk som dreper på eget initiativ og uten å ha fått ordre om å gjøre det først. Humant, selvfølgelig. Med ei sprøyte eller noe sånt. Eller strøm.  Amerikanerne er sterkt imot dreping og ivrige tilhengere av Gud og retten til å eie sitt eget våpen.

I Norge brukes sprøyter mest til å roe folk ned, hvis det ikke handler om vaksiner som blir satt. Men det hender noen dør av vaksiner også, mener jeg å ha lest. I hvert fall blir noen sjuke og sover mye etterpå, nesten som de har blitt halvdaue. Ennå har ingen lagd en vaksine mot Nord-Korea. En vaksine ville nok fått meg til å roe ned. Men fram til en slik vaksine er ferdig og utprøvd, får jeg ty til fortrengning.

 I Norge bruker en også belter når noen skal roes ned. I tillegg til sprøytene.  Sånt har aldri skjedd med meg. Eneste beltene i livet mitt er det som holder buksa oppe, de jeg har i bilen og minnet om det som svei over ryggen som barn. Men jeg har hørt noen si at psykiatriens belter kan føles trygt når de holder deg fast. At det på en måte begrenser verden litt. Og at en slipper å ta ansvar.  Jeg tenker at en kanskje opplever en form for overgivelse. Og en overgivelse kan være bra, men det er ingen selvfølge at den er det.  Det kommer nok an på hva eller hvem du overgir deg til. Kryper det en sjuk jævel av en ekstravakt opp i senga og voldtar deg mens du er reima rimelig godt fast oppleves det vanskelig med en overgivelse kan jeg tenke meg. Men slikt skjer ikke så ofte. Psykiatrien spiller med ærlige kort, og de som arbeider der er alle gode mennesker som vil alle vel. De skiller ikke mellom de de ikke liker og de de liker, og ingen av dem som arbeider innenfor psykiatrien er fucka i huet sjøl.  Psykiatrien er ren som Gud. Det betyr at vi trygt kan overgi oss til den. Eller gi den våre kjære.

Jeg tror egentlig en bør tenke litt etter før en overgir seg til noe eller noen. Å ta i mot hjelp er én ting, å overgi seg noe helt annet. For selv om mye er hva det utgir seg for å være, så er ikke alt det. Tenke sjæl, synger Torgersen, og det gjelder ikke kun i pubertetsfasen. Selv har jeg overgitt meg til meg og det jeg er. Jeg fant ved et punkt ut at det var greiere enn å rømme fra meg selv.

De som slippes løs fra beltene sine blir i blant hjulpet til å takle hverdagen med en dose strøm rett i hjernen. Sånt hjelper. For strømstyrken er under full kontroll, så de blir bare roligere, ikke drept. Og det er nesten ingen bivirkninger i det hele tatt. Forteller de som skrur på bryteren. Tidligere gravde de hvitkledde seg inn i hodene på folk og kuttet vekk en bit av den grå massen som får oss til å velge ting, men det er ikke lov lenger. Det er godt vi har lover som styrer valgene våre.  Selv har jeg ikke fått strøm i hjernen, men som liten gutt pissa jeg på et strømgjerde. Og slik jeg husker det likte ikke tissen min den opplevelsen i det hele tatt. Tissen min liker helt andre opplevelser, fant jeg ut etter hvert. For eksempel kjærtegn.  Jeg tror at om hjernen fikk velge så ville den også velge kjærtegn framfor strøm. Noen har sagt at hjernen er vår største erogene sone.

Jeg håper det ikke blir krig. Krig er langt verre enn å pisse på et gjerde eller å få strøm i gråmassen. Selv om de som er eldre likte seg bedre under den siste vi hadde enn de gjør nå. Men jeg tror ikke de eldres hukommelse alltid er til å stole på, de glemmer å skru av komfyren og alt mulig, så jeg tror det er greiere å holde fast ved ting slik de er i vårt langstrakte og karrige i dag, og ikke drømme om krig og kålrabi. Forandring er uansett ofte noe herk, spør du meg. Skal noe forandres så vil jeg ha kontroll over det. Og ikke få det som ei bombe i planeten.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Shelter




lørdag 6. april 2013

Livet som friksjon.





Bergen har igjen tatt på seg sin hvite, kalde kniplingskjole, og det fikk meg til å kaste blikket tilbake gjennom tid og rom og la det fly på brede vinger, til det landet i de dype, snøkledde østlandsskoger, dit jeg som ung mann flyttet etter å ha vært innlagt et år på Glitre Lungesanatorium. Livet hadde tatt en ny vending. Inne i skogen skulle jeg komme til å bo i to år. Sammen med et par polarhunder, angsten min, og et bånd til to kvinner som fantes i livet mitt.  En voksen og godt etablert, og en ung og i startfasen som meg.  Men det har gått mange år siden da. Kvinnene er ikke lenger en aktiv del av livet mitt, hundene er for lengst døde, livet i skogen var langt mer omfattende på både godt og vondt enn det jeg skisserte her, og jeg selv har endt opp i urbane strøk vestpå.

Fem kilometer inne blant ruvende grantrær lå hytta jeg leide. Jeg flyttet inn en beinkald vinter rett før jul. Vasset de fem kilometerne langs nedsnødd skogsbilvei i mørket, med bikkjene og en diger koffert de måtte dra gjennom snøen for meg, og astmaen som kniver i lungene og en tourniquet rundt brystet.  Og selv om jeg flere ganger holdt på å resignere, kom jeg etter flere timer fram. Låste meg inn. Og fikk satt på varme.  

I løpet av de to årene jeg ble boende i hytta gikk jeg lange turer i et tempo jeg selv kunne velge. Til jeg en dag forlot skogen med håndleddene flerret og hakket opp ved hjelp av en knust flaske, etter en fortvilet jakt etter en pulsåre og et fritak fra angst og depresjon og opplevelsen av meg selv, som hadde pakket på seg i stillheten og etter hvert ble for mye. I tå år så jeg likevel årstidene skifte, og elgoksen bade i et tjern. Jeg så rev og hare, orrfugl og hauk. Jeg badet naken i en kulp og sov under et rotvelt. Og i mørke vinternetter satt jeg og tegnet i hytta, eller laget små ting av det som måtte by seg. En gammel skinnjakke ble en veske. Et par sko til smykker, en tønne og en dør ble nytt spisebord. For mye kan brukes, som ellers ville blitt kastet. Både ting og folk.

I dag sitter jeg igjen og lager noe av brukte ting. For livet brakte meg etter hvert til en kunstutdannelse, og nå er det stort sett kunst jeg driver med. Først ble det keramikk og skulptur, så maleri, og det siste er at jeg forsøker meg på video og trash art. Bildet som følger dagens blogg er av en detalj fra gjenbrukskunsten. Detaljen er en skisse jeg skal jobbe videre med, og fra et tablå som skal fungere sammen med maleri, tekst og video. Planen er å lage fire, fem forskjellige tablåer og knytte dem sammen i form og innhold. De ferdige løsningene krever fremdeles en del tanker, prøving og feiling for å komme i mål, for jeg har ingen mal å gå ut i fra. Men innholdet er klart. Dette handler om å fortelle historier, og ikke kun om formale spørsmål. Og jeg har god tid. Utstillingen skal ikke vises før i mai 2014. Hva den skal kalles vet jeg ikke enda, men arbeidstittelen er  ”Innerst  i hjørnet ( transformasjoner)”. Før denne utstillingen skal jeg likevel vise utstillingen ”It’s all about love  me”, som er en ren maleriutstilling. Den kommer i september, og er allerede ferdig. Kun montering gjenstår. Maleriene skal stilles ut som en samlet og voluminøs skulptur.  Samtidig har jeg begynt å planlegge en tredje utstilling. Ikke fordi jeg må, men fordi jeg kan. I stedet for å skrike alle mine tanker og følelser håpløst mot svarte, tause skogen.

Hvert tablå i utstillingen med trash art skildrer en skjebne. Historiene forteller om mennesker som deg og naboen din, men som møtte en vegg, og derfor måtte ta noen valg. De forteller om det å stå midt oppe i disse valgene, med hele sin fortid på ryggen, og en usikker framtid. Hvor ingen ting er lagt, ingenting sikkert, og det ikke finnes rotfeste bakover. Og jeg vet at jeg har skrevet om trash art-prosjektet før, men det er dette hjertet mitt og tankene er opptatt av nå, så jeg kommer sikkert til å skrive mer om det også. Det er bare sånn det er. Deal with it, eller finn på noe annet å gjøre enn å dele tiden din med meg. Livet flommer over av opplevelser som venter. Alt du trenger å gjøre er å gripe tak i mulighetene før de forsvinner i dass. Hva du griper tak i og hvordan er opp til deg. Du kan gripe din egen resignasjon og krølle deg sammen med den som om den er en kravløs, myk bamse som gir deg trøst. Du kan knuse en flaske og gå hatefullt løs på din egen kropp for å snevre inn virkeligheten og i det minste kunne få definere smerte. Eller du kan gjøre noe annet. Og det er dette Vannlandet bygger på, det er dette som er min kjepphest: Ting er mulig. Du er mulig. Alt det andre jeg skriver om er kun fyllmasse. Mitt liv og detaljer fra det er ikke viktige i denne sammenhengen, det er bare en innfallsport for å kunne fortelle deg at du har en verdi. Fordi jeg ikke vokste opp med eiendomsretten til en slik verdi i meg selv, og derfor vet noe om konsekvensene. Men også fordi jeg etter hvert likevel har funnet fram til noe som er verdifullt for meg, fant noen som tillater at jeg er meg - både privat og i jobbsammenheng - og i siste instans fordi jeg ble anmodet om å skrive om disse tingene. Men dette er heller ikke det som er viktig i denne sammenhengen. Det er kun forklaringer. Hverdagen min som vises her på Vannlandet er bare sokkelen for skulpturen, bakteppet på scenen, rammen for bildet du skaper i hodet ditt mens du leser.  Og bildet handler om deg. Mens lerretet med alle fargene som til tider flyter over i hverandre er mitt forsøk på å holde fram et speil. Slik at du kan se deg selv innenfor en ramme og i en sammenheng. Og kanskje få øye på den lille detaljen som gir deg en rettighet du ga bort, mistet eller aldri fikk - en verdi, en mulighet eller et håp.

Det lille avsnittet som følger, er hentet fra teksten som er knyttet til ett av tablåene jeg arbeider med nå. Historien handler om å tilkjempe seg eiendomsretten over seg selv som menneske og egen identitet, og bærer tittelen ”I,m the outcast”:

”Jeg forlot alt. Jeg ville ha alt. Jeg var trettifem år. Hadde mitt eget firma. Jeg hadde to biler. En kone vakrere enn de vakreste. Tre nydelige barn. Jeg hadde hus og hytte. Og båt. Jeg hadde alt, men ingenting. Livet mitt var et hull jeg knulla uten annen opplevelse enn friksjon.”

Ha en fin dag.

Bjørn










mandag 1. april 2013

I halvvåken tilstand er hjernen villig og fargerik.





Dagen startet tidlig. Ca kvart på seks. Nå er den halv sju. Og siden vi stilte klokka fram i går, er det mørkt ute, som om klokka egentlig var halv seks. I tillegg kom det snø i går kveld, så sommertid og føre henger ikke helt i hop. Men det er mye som ikke henger i hop på denne vår allsidige klode. Variasjonene er nærmest uendelige. Så akkurat det med sommertid er det kanskje ikke nødvendig å henge seg opp i. Det blir tross alt nærmest som en bagatell å regne i den store sammenhengen. Hva nå den måtte være. Hvordan sammenheng ser ut, og hvordan den defineres, er vel kanskje avhengig av ståsted og utsikt.
 
Grunnen til at jeg er så tidlig oppe er at jeg ikke fikk sove mer. Noe som ikke skyldes mangel på trøtthet. For jeg er trøtt så det holder, her jeg sitter. Men jeg ble liggende og vri meg, for hodet flommet over.  Noe som skjer i blant. Når jeg for eksempel blir overfalt av tanker og ideer rundt kunstprosjekt jeg holder på med. Det blir litt som når en er forelsket, eller er full av sorg, forventning eller en verkende skulder. Jeg klarer ikke å slutte å tenke på det. Det vokser, og tar over bevisstheten fullstendig.  En tanke leder til en annen, en løsning bringer med seg en utfordring, som igjen fører til en ny idé. Det pakker på seg. Og det blir umulig å sove. Hodet flommer over. Fantasien teppebomber følelsene mine med farger og former. I en slik hastighet og med en kraft som bringer meg inn i en alternativ virkelighet. Så da står jeg opp. Etter en stund. For å rive meg selv løs fra flommen av bilder i hodet, og få feste for føttene i noe jeg kjenner og som er tilnærmet  uforanderlig og trygt. Og så lager jeg meg en kopp kaffe.

Nå er ikke kunstprosjekt det verste å tenke på i en halvvåken tilstand. Jeg kunne tenkt på mye annet som ville vært langt verre. Noen tenker kanskje på urett de føler de ble utsatt for. Stor eller liten. Det kan ha vært et overgrep. Noe du har opplevd nylig, eller helt tilbake i barndommen. Kanskje var det bare at noen fikk deg til å miste ansikt. Slik at du ble skamfull. Og så blir du liggende og tenke på hva du egentlig burde ha sagt i den situasjonen. Noe som ville satt vedkommende på plass. For i en halvvåken tilstand er hjernen villig og fargerik i sine valg, og sperrene er få. Det er nok derfor jeg får mange av ideene mine i den tilstanden. Og de kan være overraskende og utfordre meg på mange plan.

I dag dukket ideen om å ha med noen bilder av meg selv kliss naken i et videoprosjekt jeg planlegger. Men jeg er ikke sikker på om det er noen god idé. Eller noe som er nødvendig. Jeg får la det synke litt inn før jeg tar et endelig valg. Men om jeg velger en slik løsning, så bryter jeg en grense. For jeg har eiendomsretten til en god porsjon bluferdighet, som klamrer seg til mitt aldrende skinn og sinn. Det er heller ingen grunn til å bryte en slik grense kun for å bryte den. Det bør være et større poeng i det enn bare å vise fram stussen eller tissen sin. Det må være noe som kan forsvares, og som føles helt nødvendig.  Siden det handler om kunst, og kunst er språk, bør det bære i seg en kobling til noe jeg ønsker å formidle. På linje med en bokstav, en setning eller en ytring som gjør ting tydeligere for deg som betrakter. Mer enn å bruke det som et stunt, slik som for eksempel Marianne Aulie har valgt noen ganger. For det er formidling kunsten min handler om.  Formidling av spørsmål, mer enn svar. Muligheter, mer enn løsninger. Håper jeg. Jeg ønsker å peke på noe. Ikke nødvendigvis en fin solnedgang eller et søtt barn, men noe som kan føre til at du som møter arbeidene mine får lyst til å snakke om noe du ikke snakker så mye og høyt om bestandig. For eksempel din egen sårbarhet. For den finnes. Uansett hvor godt du har pakket den inn, så finnes den. Uansett hvor godt du forkler deg, så finnes den. Uansett hvor redd du er for å gå den i møte, så finnes den. Uansett hvor godt du har skrudd deg selv sammen, så kan du skrues opp igjen, plukkes fra hverandre, og bli til fragmenter av deg selv. Etterlatt, uten sannheter til å bære deg, og holde deg sammen.

Det er dette rundt identitet, sannheter og møter med seg selv som begynte å surre i hodet mitt på morgenkvisten i dag. Tema jeg forsøker å inkorporere i en utstilling. Ikke fordi jeg selv er i en tilstand av løsrevne fragmenter her og nå, men fordi jeg har vært der, og vet at andre enn meg har opplevd det samme. Eller vil komme til å oppleve det. Kanskje det er du. At det er din verden som raser en dag.  Du som blir avkledd. Og blir nødt til å plukke deg selv opp, og sette deg selv sammen igjen. Kanskje er du der nå. Midt i en tilstand som handler om å klamre deg til gamle sannheter som visner mellom fingrene dine. Eller at huden din flekkes av, slik at du blir stående naken framfor deg selv. Eller ikke. Kanskje du er et helt annet sted i livet. At alt er i balanse og lykken er din beste venn. At du danser lettpåtå og snurrer rundt din egen akse mens du hikster i fryd og svimmel ekstase. Hva vet vel jeg.  Annet enn at ingenting er for bestandig. Og at dét kanskje er bra, men litt skummelt også.

Maleriet som følger dagens blogg har jeg kalt synlig/usynlig.

Ha en fin dag.

Bjørn.

Dagens link: Hanging in the gallery