onsdag 27. mars 2013

Om atte hvis...





”Sola skinner over Frognerparken”, synger Vinni i låta ”God morgen Norge”. Om den skinner der i dag, vet jeg ikke, men den skinner i Bergen.  Det er nesten som det er vår i luften her vest mot havet. Hadde det bare ikke vært så kjølig. Men sånn er det med det meste. Alt kunne vært bedre. Om bare atte hvis. Så greia må være å kunne nyte det som er, og ikke det som kunne vært. Sånn som i Carpe diem. Eller grip dagen, grip øyeblikket. Lev her og nå.  Sannhetskorn som er brukt så mye at de nesten ikke betyr noe lenger. For slikt skjer med ting. De slutter å bety noe, mister nyhetens interesse. Og også i forhold til mennesker vi har rundt oss opplever vi i blant slikt. De blir lett som en vane. Noe selvfølgelig. Og så slutter vi å gi av oss selv, og begynner å tenke i baner som at bare atte hvis om, da vil alt bli bra. Og ommet er gjerne knyttet til andre enn oss selv. Om bare han eller hun eller de faller på plass, ser oss, stiller opp for oss, slutter å gnage så inn for jævlig, da vil alt bli mye bedre. Det vi si at vi har beveget oss fra å gi, hjelpe og støtte, og har gått over til å kreve. Og kanskje vil noen bevege seg fra å kreve til å ta. Til å overkjøre. Og fra å bruke til å misbruke. Da hjelper det lite at sola skinner over Frognerparken. I hvert fall for den som blir kjørt over, som kanskje er den du en gang solgte deg selv til. Ved å vise hvor eiegod og prektig du var. Men som du nå ikke har så mye bruk for lenger. Fordi ting ikke ble som du ville. Og alt du har igjen nå er alt du drømmer om. Alt som skal bli bra bare om atte hvis. Mens du knapt ser deg selv eller alt du omgir deg med, men lever livet i en framtidsversjon, hvor du omsider skal leve i øyeblikket. Nyte det som er. Elske det du har. Elske de du har.

Nå er det påske. Påsken kan en bruke til mye. Noen spikrer seg opp på kors, andre pisker seg til blods, mens atter andre drikker seg drita og gjør ting som har svært lite med åndelighet å gjøre. Selv skriver jeg blogg. Og jeg har fått brakt noen ting over til atelieret de siste dagene, som skal bli til trash art. I går laget jeg en Afrikansk kyllinggryte, og i dag skal jeg lage lasagne. For det har datteren min bestilt. Hun er hjemme noen dager i påsken.

Påsken min startet helgen som var. Og dagene som har gått har vært fulle av små gjøremål. Hva jeg skal bruke resten av påsken til vet jeg ikke helt. Et par turer ut i sola blir det nok. For jeg har en jakke, og trenger ikke å fryse. Og jeg kan ta på meg lette sko. For påskeføret er også helt etter min smak i Bergen; bar asfalt.

Her om dagen døde en av fiskene mine. En Perlmutt (Labidochromis sp. perlmutt). Det var den siste Perlmutten jeg hadde igjen. Noen typer fisk dør lettere enn andre. Og ofte skjer det fordi jeg har gjort en feil. En av mine mest hyppige feil er at jeg ikke bytter vann i akvariene mine ofte nok. Og da hoper det seg opp med nitrat vannet. Fiskene er ikke spesielt glad i nitrat. Men i motsetning til deg og meg kan de ikke velge hvordan de skal leve. Miljøet er gitt, og de er underlagt mine valg. Om jeg ikke gjør det jeg skal, så dør de. Eller plages. Mens de titter ut gjennom glassburet sitt, på meg som spiser min lasagne eller afrikanske kyllinggryte og ser på lottotrekningen på tv mens jeg drømmer. Og sånn er det med folk vi har rundt oss også. Om vi ikke behandler dem pent, så plages de sakte i hjel. Eller nesten i hjel. Eller de har det i det minste ikke spesielt godt. De kunne hatt det bedre.  Der de titter ut av burene sine. Et bur som kanskje er deg.

Mens jeg skrev dette har jeg drukket en kopp kaffe. Et annet sted i landet tar noen seg en dram for mye, noen setter ei sprøyte, noen kutter seg med et barberblad, noen nekter seg selv mat, noen slår sin kone, noen voldtar sine barn. Selv er jeg glad det ble kaffe på meg. For kaffen smakte fortreffelig. Før kaffe og blogg skiftet jeg vann på alle akvariene mine. Og ryddet litt i dem, flyttet på noen planter og slikt. Fjernet det som var vissent. Så nå ser det fint ut. Og fiskene virker fornøyde. I hvert fall de som er i akvariet på kontoret mitt. Malawiciklidene mine. Ute på stua der de andre akvariene står, sitter datteren min. Hun har nettopp stått opp. Sånn er det med ungdom. De sover mye. Om hun sitter og titter på de akvariene som står rundt henne, vet jeg ikke. Kanskje har hun blitt så vant til dem at hun ikke ser dem så mye lenger. Datteren min er egentlig  voksen nå, selv om jeg behandler henne som en ungdom i blant. Tjueto år er en anseelig alder. Da eier en verden, og kan si ting til en pappa som at "Hallo, Pappa, vi lever tross alt i 2013".  Og hun har nok mye fokus på andre ting enn meg og mitt.  Og det er bra. Men jeg blir likevel veldig glad når hun tar turen hjem i påsken. Tenk bare på alt annet hun kunne gjort.

Fisken på bildet som følger dagens blogg, kalles Prinsessen av Burundi (Neolamprologus brichardi), og er en ciklide. Den kommer fra Tanganyikasjøen i Afrika. Og det at jeg i blant skriver om akvariefisk istedet for noe annet og langt viktigere, handler vel om at jeg er en nerd. For der har du meg.

Ha en fin dag.

Bjørn








lørdag 23. mars 2013

Den eier seg selv, tenkte jeg - det var alt.









Det er påsketid. Og påsken fører i år med seg litt sosialisering. Det vil si at jeg får folk i hus, og at jeg derfor ikke blir så veldig aktiv på bloggefronten. Antagelig blir jeg ikke så veldig aktiv på noen som helst front. Kanskje blir det et par turer ut i sola, men mye av tiden blir nok tilbrakt på min myke stuss, mens jeg skufler mat inn i den andre enden. Og ræva kan neppe kalles en front, selv om den er i første rekke når vi senker oss ned for å gjøre plass til enda mere mat og godsaker, og sukker tungt i visshet over at vi før eller senere må heve den igjen. Trøsten får være at vi antagelig er litt lettere da enn da vi satte oss.

Jeg vil ønske alle som titter innom Vannlandet en fin påske. Uansett hvordan du skal tilbringe den. Enten du er alene, eller sammen med noen, er på fjellet eller i byen.  Nå går det mot vår. Våren er langt bedre enn høst. Etter høsten kommer kulde og vinter. Etter våren kommer sommeren. Og sommeren er en bedre tid enn vinteren, spør du meg. Den trenger ikke nødvendigvis å gjøre deg lykkeligere, men du slipper i det minste å fryse mens du er ulykkelig. Det finnes noe positivt i det meste, med andre ord. Det gjelder bare å få øye på det. Og skal en få øye på det, er det lurt å heve blikket litt og kaste det utover, og så snøre inn de små gledelige eller vakre tingene som finnes rundt oss og legge dem på et mykt sted inne i oss selv, i stedet for bare å stirre på sin egen navle, sine arr eller betongblokkken vi kaller våre sannheter.

Og med det logger jeg av en stund. Tudelu.








Minotaurus



skam

turniké
rundt

vilje
lyst
evne

tre apekatter
i mitt hode

øyne
ører
munn

resonans:

Jeg fant blomster på stien og jeg spiste dem. For det er slikt jeg gjør. Ikke av ondskap, eller grådighet, slik mange tror, men fordi jeg er enkel, fordi jeg elsker de små nyansene i hver farge, hver stilk og duft – i hvert enkelt lille kronblad - og i enfold vil bære det inni meg.

Og jeg danset gjennom dagene - tralala og hopp og sprett - til jeg ble forvist inn i fjellets endeløse labyrint. Ingen flere blomster, så trist. Men jammen er det godt jeg fant de jeg fant, og spiste de jeg spiste, så jeg har noe å varme hjertet med, tenkte jeg. For også jeg har hjerte.



***



Ha en fin påske.

Bjørn

Dagens link: If it be your will









onsdag 20. mars 2013

Vær et lysende rom, og et svart rom, og et rødt.











vær en sol
og natthimmel
over et hus

vær loft og kjeller
vær glede
vær blues

vær et lysende  rom
og et svart rom
og et rødt

vær et anker
og et spørsmål
vær en dør som står på gløtt







Onsdag:

Onsdager er jeg sjelden på atelieret. Onsdager gjør jeg andre ting. Skriver, planlegger, ser på kunst jeg finner på nettet og som er laget av andre enn meg selv. For å finne inspirasjon. Noe å strekke meg etter. Og får jeg ånden over meg tar jeg tak i litt av det som har havnet i bakevja. Som å fikse litt rundt meg i den oasen jeg kaller mitt hjem. I mitt vannland, mellom mine fem akvarier. Men i stedet for å gjøre ting jeg burde her og nå, som å tørke støv, vaske gulv og ting i den retningen, så har jeg plantet min brede på min godt slitte stol for å skrive blogg. For tanker virrer og koker og bobler i hodet. Energien er på topp i dag, og kreativiteten springer nærmest på egen hånd dit den vil, i form av tanker og ideer. 

Fram til punktet der alle disse tankene har resultert i noe konkret og håndfast, er det en god vei igjen. Og en del jobb. Men det gjør ingen ting. Jobb er ikke farlig. Om noe er farlig så er det å sitte stille. Og for eksempel stirre inn i sin egen tomhet, på jakt etter alt eller ingenting. Alt eller ingenting er begrep som krever lite av oss når det kommer til å strebe etter, eller drømme om, fordi de inkluderer nærmest noe meningsløst og uoppnåelig. Det blir som en nummenhet. En dose av ett eller annet beroligende. Eller i det minste et sted hvor livet ikke gjør vondt hele tiden, eller er helt uten mening. Et mellomrom. Et venterom. Det vil si noe som minner om limbo. Eller sengen og beskyttelsen under dynen. Eller det kan ha samme effekt som å være våken i natten, når alle andre har lagt seg, verden er stengt, og ingen kan kreve deg.

Å skrive blogg er for meg en flik av min kreativitet.  Men det er også en måte jeg bruker for å samle ting. Tanker og følelser. Slik at jeg får oversikt og fotfeste. Så når det sitrer i meg kan det å skrive hjelpe til med å holde meg litt samlet og fokusert. Slik at alt ikke blir fragmenter som like etter sildrer mellom fingrene mot glemsel.

I dag har jeg også vært ute og lagt inn en bestilling på en grønn lampe. Ooo, herlighet og pirrende vellyst… mmm, grønn lampe! Omsider! Den har jeg hatt lyst på lenge. Kanskje startet pirringen helt tilbake i barndommen. Jeg kan ikke huske det helt, men så kan jeg heller ikke huske alt fra barndommen, eller fra forrige uke, for den saks skyld. Hukommelsen er et merkelig rom. Nesten som slike speilrom en finner på tivoli. Der du selv blir litt forvrengt, men likevel til å kjenne igjen. Som en karikatur av deg selv det går an å le av. I stedet for den karikaturen vi forsøker å overdøve i hverdagen.  For karikaturer har vi nok alle på ett eller annet felt likhetstrekk med. Gjerne fordi vi overfokuserer på viktigheten av noe vi har knyttet til vårt eget liv og væren.

Min kreative åre i dag, som heller minner mer om en flom, er fokusert rundt en kommende utstilling jeg skal ha. Ikke den første, som nærmest er ferdiglaget nå, og som består kun av selvportrett. Men den neste. Som skal være en kombinasjon av tekst, maleri, video, skulptur og trash-art. Det vil si søppelkunst. Ikke søppel som i dårlig, men søppel som i gjenbruk. Og dette synes jeg er spennende. Jeg er selv et gjenbruksobjekt. Plukket opp av meg selv. Å være et gjenbruksobjekt er det flere enn meg som vil være i løpet av livet sitt. Bare at de gjerne kaller det å ha valgt noe nytt. Det å starte på noe nytt kan bli veldig spennende. Men før det blir spennende må en ofte gjennom en periode da livet kan være vanskelig. For visst gjør det vondt når knopper brister.

Spennende er likevel langt bedre enn kjedelig, spør du meg. Noen ganger er spennende til og med bedre enn det trygge. Selv om jeg egentlig liker en godt balansert miks der. Om det jeg holder på med eller skal ta tak i blir litt for spennende, har jeg lett for å identifisere spenningen som angst, fordi de kroppslige reaksjonene oppleves ganske likt i begynnelsen.  Med litt høy puls, litt spente muskler og en sitring innvendig. Og så tar kroppen over, fordi kroppen alltid husker. Og fornuften fader ut, og jeg kjører meg selv rett inn i angstlandet, der jeg ikke er herre over noen ting.

Det er mye som kan utløse angsten min. Ett av mine utrygge punkt kommer til syne hvis jeg ser meg selv stå framfor en forsamling for å si noe. For eksempel om jeg skulle ha et foredrag. Det oppleves som nesten en uoppnåelig greie. Likevel er det antagelig ikke umulig. Min egen historie burde fortelle meg at alt er i utvikling. I meg og rundt meg. For tolv år siden lå jeg kun inne på et svart rom i min lille leilighet og holdt meg fast. Langt inne i depresjonshelvete. Hva jeg holdt meg fast i, husker jeg ikke alt om. Men jeg tror jeg husker hvorfor.

Jeg mener å huske at jeg holdt meg fast for ikke å forsvinne helt. Så noe må det ha vært i livet mitt som hadde en forankring i noe. Hvis ikke så hadde jeg neppe vært her i dag. Forankringen handlet rimelig sikkert mye om barna mine. For andre som møter veggen kan kanskje forankringen bestå av noe annet. Kanskje du som leser dette holder på å synke akkurat nå. Da er det viktig og lete etter ankerfeste. For de finnes. Det finnes alltid fast grunn ett eller annet sted. Og så må du holde deg fast med tenner og klør så lenge det måtte trenges. Enten det tar en dag, eller flere år. For livet vil forandre seg igjen. Livet er i seg selv en evig forandring. Alltid på vei mot nye nytt. Og det trenger å ha deg med på reisen. Ruslende, løpende, skrikende, syngende, krabbende eller dansende framover.

Dagens maleri har jeg kalt ”I min mors kjole”, og det er fremdeles under arbeid.. Maleriet er del av en større serie med selvportrett, hvor jeg putter meg selv inn i roller som av forskjellige årsaker kan oppleves både utfordrende og utviklende.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Dancing in the street





mandag 18. mars 2013

I et øyeblikk som faller på plass.






Sola har tatt reisen til Bergen, og jeg forsøker meg på en reise inn i hodet mitt. Ikke fordi det er så varmt og hjemmekoselig der, men fordi jeg alltid oppdager noe nytt når jeg besøker meg selv. For slik er jeg skrudd sammen, at jeg glemmer lett. Så inne i mitt hode blir jeg i blant som gullfisken, som svømmer rundt til andre siden av glassbollen og tenker: ”Oi, her har jeg ikke vært før, her var det fint. For i neste øyeblikk å svømme tilbake dit den kom fra og tenke: ”Oi, her har jeg ikke vært før, her var det fint”.

Nå skal det sies at gullfisk faktisk har hukommelse, så bildet jeg lagde stemmer ikke med virkeligheten, det rettferdiggjøres likevel godt nok for meg gjennom sin misjon som var å illustrere noe. I virkeligheten kommer fiskenes hukommelse til syne for eksempel gjennom at de møter deg når det er tid for mat.

I dag vil jeg skrive om kjæresten min. Det bestemmer jeg her og nå. For selv om hun ikke sitter ved siden av meg i skrivende stund, så fant jeg avtrykket av henne i hodet mitt da jeg beveget meg inn i det. Og hodet mitt tenkte da det så avtrykket at det egentlig er en optisk illusjon, for det egentlige avtrykket sitter i hjertet mitt. For slik er kjæresten min skapt, at hun berører meg i de mest bortgjemte rom og legger igjen sine små fingeravtrykk så jeg kan finne dem når jeg trenger det.

Å ha en kjærest er fint. Selv om begrepet ”å ha” er litt misvisende, i sitt assosiasjonspotensiale som lett og kjapt går i retning av ”å eie”. For man eier jo ikke kjæresten sin. Like lite som at noen eier deg. Man beveger seg kun ved siden av hverandre, mens en berører hverandre lett eller tungt. Noen kan berøre kjæresten sin så lett som luft over huden, satt i bevegelse for to dager siden i et sukk av velvære. Mens andre kan berøre kjæresten sin tungt med knyttet neve, eller en altfor spiss tunge. Jeg kom over en blogg i dag, hvor det var skrevet noen få ord om nærhet. Jeg anbefaler deg å klikke på linken, for det er verdt å lese.

Kjæresten min er det mennesket som åpnet en helt spesiell dør i meg, en dør som jeg ikke hadde klart å finne på egenhånd. Og i rommet som lå bak døren fant jeg retten til å være meg, slik jeg er. Jeg trenger ikke å rettferdiggjøre min eksistens, ikke være konge eller prins eller verdensmester, bare meg. Og det er en rettighet som tok meg i eie ikke med basuner og fanfarer, men mer som en stille opplevelse av å finne hjem.  Det betyr likevel ikke at jeg dermed kan ta dette hjemmet i besittelse med den største selvfølgelighet, slenge meg på sofaen, slippe en fis og glemme alt annet enn mine egne behov og sannheter. For selv om jeg føler at jeg blir akseptert som meg, betyr ikke det at alt jeg gjør er grei skuring.  Det man er og det man gjør er to forskjellige ting.

Det fine med å bli akseptert som den en er, er at det blir veldig lett å se betydningen av det, slik at en selv kan gå for aksept av andre. For eksempel sin kjæreste. Som kanskje heter Beate. Som er bitte lita og likevel klok som en hel planet. Ei som kan få øynene dine blanke bare ved at hun smiler til deg.  Og ikke lar alt begynne å handle om å invadere, forme, elte, gnikke, gnu og slipe, hamre, fjerne og putte på, til du en dag oppdager at alt du eier er lysten til å rømme. Kjæresten min er helt unik. For slik er kjæresten min skrudd sammen, at hun er akkurat slik jeg ønsker hun skal være. Ingen grunn til å forme og presse og tvinge henne inn i en annen form. Jeg vil ikke at hun skal være en annen, jeg vil hun skal være seg. Samtidig er det likevel mye jeg skulle ønske hun ville gjort annerledes, for som sagt; å være og gjøre er ikke det samme.  Men det går greit. Jeg har levd med dette i sju år nå, og det forandrer ikke på hvem hun er. Med alle sine smil, sine tårer, sin lettrørthet, sin klokskap, sin varme, sin toleranse, sitt sinne, sin angst, sine håp og håpløshet, forvirring, glemsel og klarhet. Og den evinnelige spillingen av Jan Eggum, og annet som spilles om igjen og om igjen og om igjen.

Snart er det påske. For oss betyr det i år at vi skal være uten unger, det vil si at vi får litt voksentid. Og det ser jeg fram til. Noen dager med voksenmat, litt film, kanskje noen turer ut, en Baileys til kaffen. Små, små ting. Ikke de store evenementer. For det er ikke i lavinene lykken ligger. Den ligger i nærheten.  Den ligger i de små tingene. I mellomrommene. Ved komfyren. I blafringen fra et stearinlys. I et blikk som søker inn i deg. Ved froksostbordet. I samtalene. I et øyeblikk som faller på plass.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:     Til Beate
Dagens link 2:  Til Beate




søndag 17. mars 2013

Lykke.







I går så jeg et program med Petter Skjerven, kalt ”Hvem tror du at du er”. Og dagens tema var lykke. I programmet ble en del såkalt alminnelige mennesker bedt om å definere dette begrepet. Noe de færreste av dem klarte. De kunne til nød si hva som gjorde dem lykkelige, men det er jo en annen sak. Å si at lykke for eksempel er mye penger, eller en god venn, havner jo egentlig på linje med å si at høydeskrekk er en stige.

Det var jo ikke til å unngå at jeg selv også fikk trang til å gå begrepet lykke litt nærmere etter i sømmene, og da oppdaget jeg fort hvorfor det var lettest å definere følelsen via noe som gjør meg lykkelig. For lykke i seg selv er jo en følelse. En opplevelse. Men det igjen sier jo ikke så mye. En kan oppleve nesten alt mulig. En kan jo oppleve å ha treg mage, for eksempel, og det skaper jo ikke så mye lykke. Det måtte i så fall være fordi en har gått en uke med diaré. Så skal en få mer kjøtt på beinet i forhold til opplevelsen lykke må en derfor definere selve opplevelsen. Og da endte jeg opp med opplevelsen av engasjement.  Så sånn er det. For meg er lykke engasjement. Kanskje  fordi engasjement får meg til å glemme meg selv litt. Fordi engasjement er tilstedeværelse. 

Under her kan du fylle inn hva du selv tenker om lykke. Blir det lite plass, så bruk et eget ark. Eventuelt stueveggen eller en trikk.


For meg er lykke …


Engasjement kan en oppleve på utrolig mange felt. En kan være engasjert i politikk, sine medmennesker, kunst, frimerker, sko, vesker, akvarier, fotball, matlaging, strikking eller retten til  rytmisk sportsgymnastikk for menn. Kun fantasien din setter egentlig en grense her. En kan også være engasjert i å stirre på sin egen navle, sine uoppfylte drømmer, sin fortid, alt som gikk til helvete, en kan være engasjert i å hate, eller å sverte noen - you name it, det er ditt valg.

Jeg vet ikke om det er mye lykke å finne i engasjement som i utgangspunktet ser ut til å bære i seg et negativt fortegn, men jeg ser ikke bort i fra det, siden mange er så opptatt av å trykke ned eller  rævkjøre for eksempel alle som ikke er akkurat som dem selv. Også politikere gjør dette, så det handler ikke om stand og stilling. Politikere som har som oppgave å ivareta landet vårt og alle som bor her, skiller seg ikke alltid så voldsomt fra Ola borti Lia som hevder med tyngde og overbevisning at alle føkkings utlendiner bør for helvete komme seg tilbake dit hvor de kom fra, og ikke renne ned sosialen hvor hele røkla får BMW og skinnmøbler, mens Ola sjøl har jobbet i hele sitt liv og ikke har ei krone til overs fordi bensinen og pilsen er så jævla dyr, skål.
   
Selv om likhetstegn med rævkjøring fra ytre høyre i neste øyeblikk blir forsøkt bortforklart, og får forklaringsmodeller som kaller det et utslag av populisme eller ubetenksomhet, at en ikke forstår hva liker på Facebook betyr, eller at en ikke egentlig er rasist, men forholder seg til sak, så er det hva det er.  Opplevelsen der bak er den samme for offeret uansett hva slags ord en setter på inntrengeren.

Dette siste jeg skrev nå er for meg et engasjement. Det vil si at å skrive det gjør meg litt lykkelig. Jeg får satt ord på noe som betyr noe for meg. Om det er riktig i dine øyne, eller om det er sagt på en måte som andre ville valgt, er uinteressant. Dette er min blogg, min stemme og min lykke.

Dagens blogg skal avsluttes. Et øyeblikk var den mye lenger enn du nå opplever. Om akkurat det gjør deg lykkelig vet jeg ikke, men jeg har slettet et langt og kritisk avsnitt jeg skrev om høyrepolitikk, selv om det gjorde meg selv lykkelig å skrive noen ord om det, og å vise til likhetspunkter mellom JernErna og en annen dame. En dame som i likhet med så mange av oss heller ikke ville snu seg på magen

Grunnen til at jeg slettet avsnittet er at Vannlandet ikke skal handle om politikk. I hvert fall ikke for mye. Vannlandet er et sted hvor jeg ønsker å skrive om verdier, det mellommenneskelige, retten til egenart, tilhørighet og om håp. Det er det som er mitt engasjement her. Å skrive om slike ting er noe av det som gjør meg litt lykkeligere enn jeg ville vært om jeg ikke var engasjert i annet enn å kjenne etter hvordan jeg har det i dag. 

Ikke alle opplever å være ønsket. Ikke alle opplever at de blir verdsatt. Det gjelder ikke kun innvandrere, har ikke kun med etnisitet, hudfarge eller tro å gjøre. Og det gjelder både voksne og barn. Hakkekyllinger finnes i alle lag og i alle miljøer.  I løpet av et langt liv har jeg selv opplevd mye mangel på tilhørighet, noe som igjen har svekket opplevelsen av en tydelig identitet. Å mangle en tydelig identitet gjør deg usynlig for deg selv, og derfor også for mange av de du møter. Alt de ser er konsekvensene av det som formet deg, i mitt tilfelle en voldelig og skremmende barndom, hvor jeg lærte litt om at det finnes grenser, men fikk få redskaper som kunne hjelpe meg til å forholde meg til dem. Det var slik at straffen for å bryte en grense ikke sto i forhold til grensen som ble brutt. En liten bagatell ble straffet like hardt som et stort overtramp, og det var den eneste forutsigbarheten som var å forholde seg til. Så egentlig ble det da det samme hva jeg gjorde, eller ikke gjorde. For også overtramp som kun fantes som en fantasi eller mulighet i min dommer/bøddels hode, ble straffet, eller fikk form av avhørsmetoder som gikk ut på å knekke den som ble avhørt. I dette tilfellet meg.

Det er få som ser potensialet ditt om du ligger under livets hæl, eller opplever deg selv som usynlig. Og jeg har trodd at jeg ikke har hatt rett til å være meg. At jeg derimot må være slik alle andre er. At angsten min og depresjonene gjør meg til et mindreverdig menneske. I tillegg følte jeg lenge at det livet formet meg til å bli var kun min egen skyld, og ikke livets.

Å fortelle deg at du har verdi er derfor viktig for meg.  At alt ikke er håpløst om du har møtt en vegg eller to, om du ikke opplever verden og livet nøyaktig slik naboen gjør,  om ikke alt ble slik du en gang drømte, eller slik du ble oppdratt til å tro at det burde bli. For på den måten er det for meg også. Men ikke hele tiden lenger. Livet er verdifullt for meg nå, og jeg har verdi for noen som er i livet mitt. Slik er det, slik ble det. Livet har blitt en venn, og ikke en fiende.

Vi kan alle stilles til ansvar for feil valg vi tar, og straffeutmålingen er det opp til andre å ta seg av. Men ingen av oss fortjener livsvarig kun fordi vi finnes, fordi vi ble født. Født som deg. Eller meg. Eller i et annet land.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Kjærlighetsvisa







onsdag 13. mars 2013

What goes around comes around.








I dag skal det holdes storkontroll med fokus på sikkerhet i bil. Nærmere bestemt bruk av belte. Og ikke bare i Norge, men i hele EU.  I går hørte jeg også resultatet av en spørreundersøkelse et forsikringsselskap hadde hatt. Det gikk på om en hadde opplevd farlige situasjoner der medtrafikanter hadde latt være å bruke blinklys. Resultatet av undersøkelsen viste at det var svært mange som hadde opplevd slike situasjoner, men også at det var et langt større antall personer som hadde opplevd dem, enn personer som selv ikke brukte blinklys. Dette sier meg at hos mange er regler noe de andre bør følge, men at det kanskje ikke er så nøye når det kommer til oss selv. Kanskje det er slik at vi selv bare glemmer det. Innimellom. Eller at vi har oversikt, og ser at det ikke alltid er nødvendig. Kanskje det er slik at vi nekter å se oss selv som den vi er, slik vi i blant ikke ser skogen for bare trær.

Alle vet hva blinklysene er til. Alle vet også hva sikkerhetsbeltet er til for. Og alle vet hva en bilulykke kan føre til. For en selv, andre på veien eller de en har i egen bil. Være seg kone, kjærest, barn eller venner. Bang. I løpet av et sekund er noen døde eller lemlestet.  Likevel er det noen som velger å ikke sikre seg eller sine passasjerer. På samme måte som det finnes noen som ikke sikrer kjøpekort, lommebøker og lignende når de er ute og handler, fordi de føler de har kontroll og tror at det kun er andre som vil bli frastjålet noe. Dette forteller meg at det er mange som føler seg klokere, mer oppegående og mer observante enn den store allmuen, og at de selv er nærmest usårbare.  Samtidig er det disse som ikke sikrer pengene sine når de er ute lommetyvene lever av. Det er de uten bilbelte som dør lettest. Og det er de uten blinklys som irriterer andre trafikanter og samtidig føler at de selv er konger i trafikken. Så det henger jo ikke på greip.

Selv er jeg tilhenger av å sikre meg litt. Jeg tenner ikke et stearinlys og setter det rett under en gardin fordi det kanskje kan gå bra. Jeg tar ikke på meg mine glatteste sko når det er is ute fordi jeg er så stø på foten, og fordi skoene gjør meg så jævlig fin. Jeg smaker ikke på ei flaske jeg finner innerst i kottet bare fordi jeg har glemt hva innholdet er, og er nysgjerrig. Jeg slapp ikke barna ut på motorveien for å leke da de var små, men fortalte dem i stedet ting som at de ikke bør løpe ned trappa med hendene i lomma. Og det er fordi jeg vet noe. Jeg vet noe om konsekvenser. Og antagelig er det fordi livet har gitt meg så mange av dem.  Gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør, bruker jeg derfor å postulere. Men det bryr de færreste seg om. For vi må alle utforske livet og lære av våre egne feil. På mange felt. Men kanskje ikke på alle. Man trenger ikke å erfare sine egne feil i hundre og femti forbi en barneskole uten sikkerhetsbelte eller bremser på bilen den førte dagen med snø mens vinterjulene fremdeles ligger i garasjen. Noen ting går det faktisk an å ta til seg uten at en må gjøre feilen selv først. 

Med meg er det også slik at jeg har et sett følelser i livet mitt. Det vil si at jeg har et indre liv, i tillegg til å oppleve det ytre. Og jeg har kommet til et punkt i livet hvor jeg forsøker å ta litt hensyn til dem, og ikke bare til om skoene mine er fine. Alt jeg velger har en konsekvens for følelsene inne. Lar jeg følelsene få kjøre i vei uten sikkerhetsbelte så vil jeg kunne få meg en smell. Det vil si at valgene mine står i forhold til hvordan jeg har det i hverdagen. Det er valgene mine som styrer mye av lykkebarometeret mitt, mye av sorgen min, skammen min og håpene mine. Slik er det også med ting jeg ikke velger. Ligger jeg bare på ryggen så er det blått, grått eller hvitt jeg ser. Jeg kan titte på stjernene, men vårblomstringen på enga vil gå meg forbi. Og det er jo heller ikke så gøy å ligge slik når det regner. 

Om jeg i stedet for å stirre på en himmel, som kanskje aldri blir min, velger å sitte hjemme og ruge på urett som ble meg til del, et liv som ble vanskelig, drømmer som smuldret, så er det det jeg føler på. Og da blir det slik livet mitt er. Det blir det jeg eier. Ikke noe mer enn det. Alt det andre, slikt som gleder, fine opplevelser og seire i livet blir det noen andre enn meg som får eie. Jeg selv får kun eie en offerrolle eller min egen begredelighet, mine tapsopplevelser og min håpløshet. Et lite bur hvor det meste av hva jeg hører er ekkoet av min egen sukking og klaging og selvrettferdighet, og alt jeg ser er speilbildet av min egen angst eller tomhet. Og oppfører jeg meg grenseløst, tar av, gir faen i stoppskilt eller andre signaler som sier at jeg bør bruke hodet til noe annet enn å bære riktig frisyre, så vil grensene før eller side bli lei skiten og hevne seg. In your face, sier grensene da. What goes around comes around. Så da får jeg meg en smekk. Kjører i en fjellvegg. Etter kanskje å ha kjørt over noen jeg heller burde løftet opp i lyset, slik at de hadde fått himmel og rom nok i livet sitt til å løfte meg også.

Balanse er kanskje en god ting for meg, har jeg kommet fram til. Ikke kjøre for fort, men heller ikke for sakte. Ikke bruke overlevelsesdrakt og snorkel i bilen, men likevel belte. Ikke bære med meg et lysorgel når jeg rusler en tur, men bruke blinklyset når jeg kjører. Ikke se på livet mitt kun bakover, men også framover, til side, nedover og oppover. Ikke kun hate alt og alle inklusivt meg selv, men også elske litt, inklusivt meg selv. Ikke bruke tiden til å forsvare alt jeg ikke får til og retten til å stå stille og holde meg fast i gamle mønster, urett, angst, holdninger, fordommer, nedlatenhet, arroganse og kynisme,  men også retten til å gripe muligheter. Jeg kan hvis jeg vil. I hvert fall noe. Og det kan du også. Om du vil. Så sånn er det med den saken: Valgmulighetene har kommet for å bli.

Bildet over dagens blogg er fra en utstilling jeg hadde for en tid tilbake, som gikk under tittelen synlig/usynlig.


Ha en fin dag.

Bjørn








mandag 11. mars 2013

Tenker du på deg selv som flatmark, har noen trampet hardt på deg.





Helgen var jeg en tur over fjellet.  Og det var ikke det verste jeg kunne være.  Jeg kunne for eksempel vært under et fjell. Og det ville ikke vært godt, tenker jeg. Turen over fjellet var for å feire bursdagen til storebror min. Og det ble kjekt. Seksti år har skrotten blitt.

Det er givende å komme litt sammen. Denne gangen fikk jeg møtt ungene hans også. Tre flotte utgaver av sorten. Det vil si tre stykker jeg er onkel til. Det er noen år siden jeg så dem sist. Og ettersom årene går er det moro å se forandringen som oppstår. Litt prat fikk vi også til oss i mellom, selv om anledningen ikke innbød til de dypere samtalene. Likevel fikk jeg et lite blikk inn i hvordan de tenker og føler, og det fikk hjertet mitt til å svulme.  Jeg synes alltid det er mer moro å se hvordan folk opplever verden og seg selv, enn hva de har å skilte med av gull og ytre ting. Egentlig burde jeg sende onkelbarna mine en liten melding og si hva jeg selv følte og opplevde i møtet med dem og deres ektefeller eller kjærester, men jeg vet ikke om jeg kommer til å gjøre det. Jeg er en lettrørt liten faen som for ofte lar seg rive med, for så etterpå å sitte med en følelse av å skulle ha holdt ting mer på plass. Følelsene mine får i blant form av en lavine, opplever jeg. De kommer rasende nedover meg, så jeg går kast i kast nedover ura. Så noen ganger havner jeg derfor under fjellet, og ikke på toppene. Og denne gangen tenker jeg på fjellet som noe som er tyngden av meg selv.

Selv om jeg kanskje ikke sender en melding til mine onkelbarn og deres livsledsagere, så var møtet med dem alle noe jeg vil huske lenge. Ting de sa, og samspillet dem i mellom. En hånd som strøk over en rygg. Et blikk. Litt knuffing og litt markering. De har vokst. Har fått tyngde og visdom. Krever sin plass, og respekt for den de er og hva de står for. Og jeg ønsker dem alle alt godt.

Du som leser dette er også et fjell.  Jeg kan ikke tenke meg at du er kun flatmark. Tenker du på deg selv som kun flatmark har noen trampet hardt på deg.  De fleste av oss er nok likevel ikke helt knust til singel og jevnet ut selv om noen har sparket og slått flittig, men kan oppleves som noe som strekker seg mot skyene.  Om ikke alltid i form av de villeste og mest spektakulære tinder, så i hvert fall en liten bulk. Hva du gjør med det fjellet som er deg selv vet jeg derimot ingenting om. Kanskje driver du med sikring mot ras i de bratteste skråningene, slik jeg nettopp beskrev at jeg lett gjør. For at ting ikke skal komme rasende nedover deg. Kanskje du er typen som surfer på ras, og står bredbent og støtt til de har samlet seg ved foten av deg selv, full av kontroll og elegant beherskelse. Eller kanskje har du et distansert forhold til fjellet, og beskuer deg selv fra trygg avstand. Det kan også være slik at du er typen til å brette opp ermene, og liker å klatre straks du ser en fjellvegg i deg selv, uten tanke på rasfare i det hele tatt. Du kan klatre med tau, eller uten, med sikring eller uten sikring i det hele tatt. Og du kan kaste deg utfor de høyeste toppene med fallskjerm når du skal ned igjen, eller du kan ake ned på stumpen til ræva er hudløs og sår. Fordi du besteg mer enn du burde ha forsøkt på, og hadde glemt at du måtte ned igjen også etter at rushet med å klare av turen opp var over. Kanskje tenker du også at fallskjerm er for pingler, og hevder med bravur og overmot at du kan fly. Eller kanskje du glemte å tenke i det hele tatt. Kanskje det er slik at du ikke kun er et fjell med ras og laviner, men også en vulkan.

Det er vel uansett slik med det fjellet som er oss selv, at vi gjør klokt i å gi det respekt og forsiktighet, slik andre fjell vi møter på vår vei også bør få en del av. Det er derfor vi har fått fjellvettsregler. Det er ingen skam og snu, heter det. Men det er jo heller ingen skam å prøve å stå i mot storm og utfordringer, holdninger eller tanketomhet. Tenke sjæl, er en grei ting. I det hele tatt bør en vel forsøke så godt en kan å se på både det fjellet en selv er og de en møter med litt ydmykhet. Ikke kun tenke på fjell som en koloss av stein som tåler alt. For fjell er jo også forskjellige. Noen er mjuke som en grønnkledd ås etter årevis med forsiktige kjærtegn av vind og vær, andre er revet opp av tidens tann og har blitt taggete, ville og stolte.  Noen tåler mye, mens andre tåler mindre. Likevel bør alle ha rett til å være slik de er. Og vi, vi har ikke nødvendigvis alltid en rett til å fortelle hvert eneste fjell vi møter hvordan det burde ha vært, men bør kanskje heller se etter de kvaliteter som er der. For ingen fjell tåler alt. Og ingen bør vi forsøke å gjøre til flatmark.

Bildet som følger dagens blogg er et portrett jeg lagde av nevøen min for et par år siden. Det henger på stua hans, fortalte han i helga. Og alle barn som er innom fascineres over at han har en hel verden i magen. For slik opplever de motivet. Jeg trodde bildet ville skremme barn, men det gjør det altså ikke. Selv hadde jeg andre tanker da jeg malte bildet enn de barna får. Jeg forsøkte å si noe om sårbarhet bak kraft, det som lett kan gå i stykker bak det påtrengende. Den ilden og den kjernen jeg fornemmer i min nevø. Alt det som har samlet seg opp under huden på godt og vondt gjennom det livet han fikk. Men det er som sagt min tolkning. Og den er egentlig ganske uviktig for alle andre enn meg selv. Likevel var det kjekt at da jeg fortalte om disse tankene til min nevø og hans kone, så fortalte de at jo; det finnes mye følelser bak hans bastante ytre. Det sier meg at fjell ikke kun er fjell. Og at vi alle er mer enn det som først møter øyet.

Bildet heter Prometheus.

Prometheus brakte i henhold til gresk mytologi ilden til menneskene. Det kan du lese om her. Mens min nevø  tidligere var vokalist i gruppen Myrkskog, og dem kan du lytte til under dagens link.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Myrkskog





torsdag 7. mars 2013

I morgen er det en ny dag.





Bloggen min har blitt plukket opp av vg.no. Og innlegget "En dans på et perledekket gulv er ingen god opplevelse" sto en stund å lese under tittelen ”Hurra for rutinene”, under spalten ”Lesernes VG”.

Og ja, det var gøy å få Vannlandet løftet opp i lyset. Plutselig hadde jeg flere tusen lesere på ett innlegg, og det uten at jeg skrev verken om Tone Damlis sexliv eller truet med å ta livet av noen. Jeg skrev bare litt om noe så smått som rutiner. Attpå til har jeg fått noen vennlige tilbakemeldinger, og fram til nå ikke en neste ekkel en. Ingen har ymtet frampå om å drepe meg eller voldta meg eller ødelegge meg, slik en del kvinner fortalte at de hadde blitt utsatt for i et svensk program jeg så i går. Det handlet om det å være synlig i media. Og hva politikere, bloggere og andre med en mening kunne risikere å bli utsatt for om de stakk hodet fram. Jeg fikk ikke med meg hele programmet, men jeg fikk med nok til å forstå tegninga. Det var ikke måte på hvor ondskapsfulle og beregnende enkelte trusler kunne være. De kunne skilte med både sted og tidspunkt hvor ting skulle skje. Og dette er skrevet stort sett av menn, slik jeg oppfattet det.
   
Jeg er også mann. Og jeg kjenner og har truffet opptil flere av sorten, men ingen jeg kjenner kan jeg tro ville finne på noe slikt som disse damene i det svenske programmet ble utsatt for. På den annen side vet jeg heller ikke hvem som voldtar sine barn, banker sine koner og kjærester og hater alle som ikke er som dem selv, ser ut som dem selv, tenker som dem selv, føler som dem selv, men jeg vet likevel at de finnes. Og statistikken vil antagelig fortelle meg at enkelte av dem finnes i nærmiljøet mitt.

Det er mye folk velger å gjøre. Mye kan stilles spørsmålstegn ved, uten at det er like alvorlig som det jeg nettopp nevnte. Jeg så mannen som hadde skrevet om Tone Damli og Aksel Hennie på tv her om dagen. Han ble intervjuet av Anne Kat, og hadde også tatt et valg. Ett valg blant en uendelighet av muligheter.  Og han framsto i utgangspunktet som en pent kledd ung mann fra en eller annen vestkant.  Så det var ingenting i veien med fasaden. Likevel ble det noe som ikke stemte for meg. Noe med et veivalg som ble feil.

 Det blir for meg nesten uvirkelig at han synes det er en grei ting å bruke tiden til å henge ut andre på en slik måte som han valgte.  Så hva er drivkraften? Hva er motivet og målet? At det er i samfunnets interesse som mye annet intimt og privat vi får servert om andre blir hevdet å være har jeg vondt for å se. Men nå er det jo ikke slik at jeg kan se alt fra mitt lille hjørne av verden. Jeg har heller ikke lyst til å se alt. Det er heller slik at jeg ønsker å skjerme meg fra litt av all gørra som helles over oss dag ut og dag inn.

Å skrive blogg er for meg en motvekt mot mye jeg tvinges til å ta inn over meg, men som jeg likevel ikke føler for. I stedet for å bruke all tiden min på ræl, så setter jeg av noen minutter til å ta en titt på meg selv. Når jeg skriver er det lettere å se hva jeg selv tenker og føler, og derfor også lettere å se hva slags verdier jeg eier og har lyst til å etterleve. Eller i hvert fall forsøke å etterleve.  Alt er jo ikke gjort i en fei, og idealer er  noe vi skal strekke oss etter, ikke en pidestall vi skal klatre opp på. Og det vi klarer å ta kontroll over i livene våre er kanskje ikke så store delen, men likevel tenker jeg at det er en viktig del. Det er jo likevel så lite vi kan gjøre med andre. Den eneste vi har mulighet til å forme er ofte oss selv. Og jeg for min del trenger å formes. Jeg trenger å oppdra meg selv. For jeg har aldri vært der at jeg kan påberope meg å ikke trå feil. Livet mitt har bestått av en endeløs rekke av dårlige valg. Men innimellom har det heldigvis også vært små øyer av gode valg. Og jeg tror det er viktig å klamre seg til de små øyene. Ikke miste dem av syne. Ikke gi opp.

 Om noen minutter stikker datteren min innom, så jeg får runde av dagens blogg. Det går mot ettermiddag i Bergen. I dag var jeg kun en liten tur på atelieret, for å få med meg et foredrag som skulle holdes der. Foredraget var om kunst og inspirasjon, og jeg er glad jeg tok turen. Jeg fikk noen nye ideer i forhold til mine egne arbeid. Å få noen nye ideer er ikke det verste en kan få. Jeg kunne ramse opp en lang liste over verre ting.

Hva du som tok deg tid til å lese dette har brukt denne dagen til vet jeg ikke. Kanskje har du brukt den til nesten ingenting, kanskje har du løpt ræva av deg. Mot noe, eller vekk fra noe. Men uansett hva du har gjort, så har du på en eller annen måte berørt noen, eller frarøvet deg selv muligheten til å gjøre det. Hvem du har berørt og hvordan vet kanskje bare du og den du berørte. Hvem du kunne berørt, men valgte å ikke nærme deg eller se, vet du sikkert også. Enten det nå var fordi du ikke vågde, eller at du var for opptatt med noe du mente var viktigere.  Uansett får de fleste av oss en ny mulighet i morgen. Og dagen etter. Til en dag da mulighetene av naturlige grunner stopper opp, og alt som er igjen av oss er de minner noen andre bærer med seg. 

Ha en fin kveld.

Bjørn





tirsdag 5. mars 2013

Stemmen i hodet





I dag fyller broren min seksti år. Om to år gjør jeg det samme. Så det er vel bare å innse at det er gått noen år siden vi tråkket våre barnesko på grusveiene og i skogen rundt Gardermoen, og at vi nå er ferdige med puberteten. De siste dagene har jeg også gått i vinkel de små stundene som ikke har blitt tilbrakt flatt på sofaen, etter et hekseskudd jeg fikk under arbeid med ett av akvariene mine. For jo; akvariene krever litt arbeid fra tid til annen, og kroppen min er ikke like myk som den en gang var.  Derimot begynner den å bli litt mindre. Jeg har slanket bort rundt fem kilo den siste måneden.  Kun ved å legge om kosten litt, gjøre måltidene litt mindre og heller spise litt frukt som mellommåltid, pluss kuttet kraftig i sjokoladeforbruket. Så nå er det snop kun på lørdager. Og det har altså funket. Og selv om jeg ikke akkurat var smellfeit i utgangspunktet med mine rundt 77 kg, så er det en stund siden jeg hadde en konkav midje. Men magen har minket nå, jeg føler meg lettere, har mer energi og lurer på om jeg ikke har kommet i det minste ett hakk høyere opp på lykkeskalaen.

Neste prosjekt er å komme meg ut litt mer. Om ikke akkurat ut i skogen og opp i trærne, så i det minste få en smule bevegelse i skrotten, litt turer som strekker seg i hvert fall et par meter lenger enn fram til bilen, slik at fyrstikkbeina kanskje får litt mer former, og blodpumpa får en liten utfordring. Og det høres jo sikkert ut som grei skuring det, men i tillegg til at jeg har kun en tredjedel lungekapasitet igjen etter mange år som keramiker og leirestøv pluss alt for mange sigaretter, så plages jeg jo også med angst. Angsten min var i utgangspunktet grunnen til at jeg begynte å skrive her på Vannlandet. ”Taushet er ingen løsning” var mantraet mitt, og er det mye fremdeles. Jeg ville snakke om angsten i stedet for å skjule den og skamme meg over den i stillhet. I håp om at den ville minke på den måten. Og det har den gjort. Men den er ikke borte. Så skal jeg ut og gå må jeg ta den med meg. Noe som er en utfordring. For jeg føler at angsten min blir veldig synlig når jeg beveger meg i nærmiljøet, og at det er mange ting som er knyttet opp til den.  Jeg opplever det som at jeg går med en høyt hevet vimpel hvor det står skrevet White Trash. Fordi jeg for noen år siden møtte veggen, mistet alt jeg eide i en vanskelig skilsmisse, måtte starte på nytt, og fordi jeg er den jeg er.

Hvis jeg spør hodet mitt vil en stemme fortelle meg at jeg ikke har noen grunn til å bære en slik vimpel. Men en annen stemme sier noe annet. Denne siste stemmen ble skapt i barndommen min, hvor jeg ble formet til å ikke være verdt noe som helst. Jeg var en ingenting. Jeg var usynlig, samtidig som jeg ikke hadde noen steder å gjemme meg. Alt som het identitet og egenverdi ble banket ut av kroppen min, skreket ut av meg, truet ut av meg. Og den stemmen dukket opp igjen for noen år siden, og har vært her hele tiden etterpå. Den forteller meg igjen at jeg er ingenting verdt. Den forteller meg også at alle som møter meg ser det, og at alle som ønsker det har rett til å angripe meg, trampe på meg, spytte på meg, gjøre det synlig for hele verden at jeg er ingenting verdt. At jeg knapt nok er et menneske, men en mutant, et uhell, noe som ikke var ment å skje. Og at de antagelig kommer til å ta fra meg siste rest av håp om å bli tatt i mot som den jeg er, og ikke bare noe jeg forsøker å være. Så når jeg går ut på tur bærer jeg kanskje ikke med meg nistepakke, men jeg bærer med meg klare og bastante koblinger til Posttraumatisk stresslidelse. Jeg ville mye heller bære på en Kvikklunsj, slik du kanskje gjør. Men det gjør jeg ikke. For jeg har jo cøliaki også. Mohahaha! Litt selvironi må en ha. Dessuten finnes det jo alternativer til Kvikklunch.

Nå virker det kanskje som om det meste er dritt og livet nærmest uten verdi for meg. Men slik er det ikke. Livet har ikke verdi kun på toppene. Livet trenger seg fram over alt, opp gjennom asfalt og på bunnen av hav, og slik er det med gleder og verdier også. Det jeg skriver om meg selv handler ikke for meg om å syte, gjøre meg selv til et offer uten valg og retning.  Det handler ikke om å gjøre motstanden jeg møter til det eneste livsinnhold jeg har. Livet mitt er mye, mye mer enn det. 

Livet stopper ikke opp om du får en flis i fingeren, tråkker på noe skarpt, må bære på en bør. Livet stopper heller ikke opp om en velger å snakke om ting, gjøre seg selv synlig. For livet har jo så mye annet å by på i tillegg, ikke kun smerten eller sorgen du henter opp fra mørket om du våger å sette ord på det. Det har gode måltider, kanskje sammen med en kjærest, ektefelle eller venn. Noen av oss er så heldige å ha barn. Jeg selv har i tillegg akvariene mine, og kunsten min. Du har kanskje en annen jobb. Eller en hobby. Livet er bursdager med familie, det er julaften, påske og fellesmiddager. Det er solens varme mot ryggen når våren er i anmarsj. En rød solnedgang.  Det grønne som tvinger seg ut av grå, nakne stammer. Livet er alt som er rundt oss og inni oss, ikke kun det som gjør vondt.

Å snakke om hva som er vanskelig, det som førte deg dit du er i dag, er ikke det samme som resignasjon. Taushet er resignasjon. Det å bære alt alene. Og selvfølgelig kan du resignere, gi opp, grave deg ned i den urett som ble deg til del, eller de håp som forsvant. Men det er i så fall noe du må gjøre alene. Et valg du tar.  Livet i seg selv resignerer aldri. Det bare fortsetter å utvide seg, slik som universet. Og du kan ta del i livet. Om det er det du vil. Men du må ville. Hvis du ikke vil er det lite du kan gjøre, og lite noen kan gjøre for deg. Da kommer du deg ikke ut på tur. Får ikke magen til å minke. Gir ikke blodpumpa annet å jobbe med enn hjerte/smerte. Skaper ingenting. Forandrer ikke på noe. Får ingenting til å vokse. Får ikke løvet til sprette, solen til å skinne, øyne til å glitre. Og du vil antagelig ende opp som bitter, ensom og kanskje med en opplevelse av å ha mistet mer enn du fikk, og at alt er en annens feil. Alternativt kan du ta i mot det livet tilbyr. For noe tilbyr det hele tiden. Kanskje bare en sjokoladebit på lørdag. Det er ikke mye, men det er likevel noe. Om du titter deg litt rundt så oppdager du det; et smil der, et gresstrå like bortenfor, og håp som bare venter på at du skal våge å rekke fram to åpne hender.

Å hente fram det som ble vanskelig i livet, og så prate om det, se på det, er ikke det samme som å grave seg ned i møkka. Veldig ofte handler det derimot om å grave seg opp. Sette lys på ting, og ikke leve i skyggene av all skammen og angsten en bærer på. Du har ikke tapt om du gjør deg selv synlig, tapet ligger i å gjemme deg bort. Gjøre deg selv mindre enn du er. Krympe ditt eget jeg. Og om noen trampet på deg, så ligger ikke uretten i at du forteller om det. Din oppgave i livet er ikke å verne om denne verdens overgripere, deres handlinger eller deres identitet. De verner om seg og sine masker godt nok selv.  

I kveld skal jeg se teater. Det blir en glede. Selv om angsten min kanskje vil sitte i setet sammen med meg. Dette er en bitte liten bit av livet som blir tilbudt meg. Og det er stedatteren min som skal stå på scenen, i en amatøroppsetning for ungdom. Da jeg kom inn i livet til stedatteren visste hun ikke hva hun skulle kalle meg, og lurte på om hun kunne kalle meg Halvpappa. Litt som halvsøsken. Mange år senere kom jeg på en annen benevnelse jeg selv synes klinger bedre. Og det er Bonuspappa. Jeg synes det har mer svung over seg. Og er mer positivt ladet.

 I kveld er det førpremiere på stykket hun spiller i. Lørdag skal de spille på Den Nationale Scene. Slikt er stort. For henne. Og for oss rundt henne. I går var min egen datter innom her hjemme.  Vi pratet om framtidsplanene hennes. Til påske kommer kanskje min yngste hjem.  Livet surrer og går. Og jeg er en del av det. Med alt jeg ble, og alt jeg kan bli. Og du, du er rett der ved siden av meg.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Human




søndag 3. mars 2013

En dans på et perledekket gulv er ingen god opplevelse





I dag vil jeg slå et slag for rutinene. For rutinene er det som holder vårt livs perlekjede sammen. Til tider nærmest usynlig, mens perlene får all oppmerksomhet, kjærlighet og beundring, og hvis du mangler eierskap til dem: alt begjær.

Rutiner har de fleste av oss. Selv om vi ofte gir dem lite oppmerksomhet.  De bare er der. Som den nevnte strengen i perlekjedet. Vi står opp om morgenen og gjør det vi skal. Uten å være nødt til å vurdere hver eneste liten bevegelse vi gjør. Hvert eneste lille valg. Vi tar en dusj, kler på oss, setter på kaffen, spiser frokost, pusser tenner og starter på det dagen vår skal inneholde: Eventuelt pass av barn og hjem eller en tur på kontoret, en hobby, eller vi møter en stor tomhet, fordi livet vårt har stoppet opp av en eller annen grunn, og vi har lite å gå til.

Om livet vårt har gått litt i frø, falt fra hverandre, om en ikke har et daglig mål, er det en god idé å etablere noen rutiner. Ta et valg. Bestemme seg for noe. Slik at en ikke bare blir sittende stille og se inn i eller ut av sin egen meningsløshet mens en kjenner på sorgen over alt en ikke får gjort. Og skal en på jobb er det godt å ha rutiner der, slik at en ikke hver eneste dag trenger å finne ut av hva en skal gjøre. Rutinene får en i gang. Rutinene gir oss mening.

Vi kan ikke alltid være på ferie, og likevel oppleve ferien som en høydare. Vi kan ikke alltid være nyforelsket, oppleve en lønnsforhøyelse, kjøpe ei ny bukse, få en orgasme. Det meste av tiden vår går med til det dagligdagse, til bindemiddelet. Så det er der vi må finne mening. Det er der grunnmuren i livet vårt er. Den som løfter oss. Slik at vi får oppleve små glimt av svimlende vakre utsikter og hjerteutvidende ekstaser.

Selv har jeg mange rutiner. De starter med en gang jeg står opp om morgenen. Skal jeg på atelieret kjører jeg rutinen som får meg dit. Jeg vet hva jeg skal og hvorfor, og det er godt å vite. Skal jeg være hjemme har det sin egen rutine. Og så knytter jeg dagen med sine mer eller mindre spontane valg opp i mot kvelden, som også har sin rutine. For slik som morgenrutinene forbereder meg for dagen, forbereder kveldsrutinene meg for natten. Og vanene gjør meg trøtt. Får kroppen til å roe seg. Fordi alt er kjent. Uten utfordringer, uten spontanitet av merkbar grad. Jeg finner for eksempel ikke på å pumpe jern akkurat når jeg skal krype under dyna, bare fordi jeg kommer på at det er mulig. Eller male soverommet. Jeg gjør i stedet akkurat det jeg gjør hver kveld. Til jeg sovner.

Slik jeg opplever meg selv og det livet jeg lever har jeg det best med et solid sett rutiner, forutsigbarhet og kontroll. Og det tenker jeg kanskje ikke over hele tiden, eller kjenner for å vedkjenne meg eller å fortelle så mange andre om. Men ta det fra meg, så får det oppmerksomhet så det holder. Livet rives fra hverandre, jeg selv går i oppløsning, angsten min finner fotfeste, perlene faller mot gulvet og begynner å sprette uten mål og mening et lite øyeblikk før de blir liggende stille. Deretter blir de usynlige for meg, til jeg tråkker på en og får kjenne på smerten over at de ikke lenger henger sammen rundt halsen min, eller er knyttet sammen i tilværelsen min. En dans på et perledekket gulv er ingen god dans. Den er i stedet ganske smertefull. Om en ikke har iført seg solide og tunge sko som knuser alt som havner under foten på en. En massiv sko som gjerne bærer navn som Fortrenging, Forsvar, Sårbarhet, og som sjelden eller aldri tillater deg å gå barbent og la sommervarmt gress kile deg mellom tærne. Fordi du ikke våger å ta dem av deg, i frykt for å tråkke på noe skarpt, eller oppdage en vakker perle du mistet. En perle du ikke lenger våger å se, eller kjenne på eller savne.

Rutiner er ikke tvangshandlinger. Rutiner er å ta kontroll over livet ditt, gi deg en stødighet og balanse mens du går på oppdagelsesreise. Rutiner er ikke resignasjon, eller et symptom på at kontrollen er borte, slik tvangshandlinger, eller OCD, gjerne er. Det handler ikke om å skape murer mot noe, men heller å gi mulighet og rom for noe.

Selv om jeg har morgenrutiner, så faller jeg ikke i fra hverandre om jeg ikke følger dem en dag, og må kompensere på ett eller flere områder for å demme opp for en frykt. Eksempelvis så skriver jeg vanligvis blogginnleggene mine om morgenen, men jeg har ingen rutine som sier hvilke morgener jeg skal skrive. Derimot er det rimelig vanlig at jeg drikker kun en kopp kaffe fram til jeg er ferdig med dagens blogg. Ingen frokost først. Jeg starter rett etter at jeg har våknet, og skriver i en tilstand hvor dagen ennå ikke har fått festet klørne i meg. Men i dag gjorde jeg det annerledes. Jeg spiste frokost først og brukte litt tid til andre ting,  i tillegg til å drikke kaffekoppen min. To skiver glutenfritt surdeigsbrød med ost, hamburgerrygg og paprika besto frokosten min av. Og det smakte ypperlig, selv om dette ikke er standard frokost for tiden. Så rutiner er ikke et fengsel, rutiner er et hjelpemiddel, og det er ingen naturlov at de må stjele alt som heter spontanitet eller valgmuligheter. Rutiner hjelper en til å få tid og mening og mulighet og energi der valgmulighetene er nærmest uendelige i antall, rutiner er ikke synonymt med kjedelig. Selv om det ofte blir framstilt slik. Et liv uten rutiner og forutsigbarhet vil for mange raskt nærme seg kaos framfor velvære. Det vil ikke nødvendigvis oppfylle noe, men heller frarøve deg noe.Samtidig er det slik at om en allerede opplever kaos, uforutsigbarhet og mangel på kontroll, kan et sett rutiner hjelpe en ut av den tilstanden igjen. Likevel nedvurderer vi rutinene.

Kanskje er det slik at vi minimerer verdien av rutiner fordi vi ikke alltid klarer å skille mellom ting som rutiner/fengsel, spontanitet/grenseløshet/frihet og fall/fri flukt. Så hipp hurra for begrepsavklaring. Og hipp hurra for rutinene våre. De er som poteten, de kan brukes til det meste. Noe en kanskje ikke kan si om perler.

Maleriet som følger dagens blogg er fra en utsmykning jeg gjorde for Klosterhagen Hotell i Bergen.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Words