torsdag 28. februar 2013

I periferien av samfunnets trøfler.





I dag åpner den andre utstillingen i Prosjekt RÅ sin regi. Og vi har fått inn rundt 480 små kunstverk. Så det ble en del å henge opp, etter at vi først ga galleriet et nytt strøk hvitmaling for at det skulle framstå i sin fineste skrud for anledningen. Bildet som følger dagens blogg viser en liten del av det vi stiller ut. Vi har fått inn bidrag fra Danmark, England, Island, Nederland, Norge, Sveits, USA, Sverige, Tyskland og Skottland.

Det er mange som føler at de er litt annerledes enn andre. Kanskje de fleste av oss føler det slik i blant. Kanskje du. Men de reelle forskjellene er muligens ikke alltid så store som vi påberoper oss. Ofte er det slik at det vi fremhever handler om at vi ønsker å oppgradere oss selv i vårt eget hode, eventuelt nedgradere, fordi vi av en eller annen grunn føler for å styrke vår identitet som et eget individ med egen vilje og eget ståsted. Likevel klorer vi oss lett fast i mønstre og levesett som er etablert i samfunnet, og vil helst skille oss ut kun på de punktene hvor vi har kontroll, mens vi samtidig søker tilhørighet med en eller annen gruppe vi ønsker å identifisere oss med. Så kanskje verken du eller jeg er så spesielle som vi ønsker å tro. Ser du på bildet over her, så sier ikke ryggen av meg selv mye om meg. Ryggen min ligner veldig mye på mange andre rygger. Og det gjør mye annet ved meg også.

Likevel er ikke alle dønn like. Det vil alltid finnes de som virkelig faller utenfor, eller utpeker seg. Noen som er mer spesielle enn andre. Ikke bare fordi de har en egenopplevelse av å være mer tolerante, empatiske og med en bedre utviklet persepsjonsevne enn den grå allmue, men fordi de faktisk skiller seg ut.  Noen ganger er det koblet opp til ting vi definerer som positivt, slikt som prestasjoner, pengesekk eller et vakkert utseende, men det kan også handle om en vanskelig økonomi, mental utrustning, fysiske utfordringer, psyke, rusavhengighet, seksuell orientering, tankegods, erfaringer eller livssyn.

Kunsten vi bak Prosjekt RÅ konsentrerer oss om kalles Outsider art, og er ikke skapt av toppene i samfunnet. Det er ikke Odd Nerdrum, Petter Stordalen, Tone Damli, Kongefamilien eller deres like som stiller opp som bidragsytere for å forskjønne eller peke på noe denne gangen. Verken med store oljemalerier, hotellvegger, idiotisk dyre håndvesker eller dronningkunst er de en del av dette.  Det finnes flere kunstverk i vår utstilling som springer ut fra den andre enden av outsiderskalaen, enn den enden som er knyttet til de møblerte, prominente, nyrike eller foundationbeleirede hjem. Selv om mangfoldet er stort, og en kanskje skal trå varsomt når en definerer andre mennesker inn i eller ut av grupper. Så kanskje det er mer riktig å fokusere på at vår utstilling handler om mangfold og skaperglede, enn at den er skapt i periferien av samfunnets trøfler.

Da jeg for et par, tre år siden lanserte ideen om å få til en serie utstillinger av Outsider art/Raw art som skulle kulminere i en Outsider art festival, møtte ideen motstand. Men jeg ga ikke opp, og sakte, men sikkert fikk jeg flere til å se mulighetene framfor utfordringene, og så var vi i gang. Noe som mye skyldes denne damen:


Da jeg oppdaget og begynte å snakke om å vise Outsider art, visste jeg veldig godt at det å ta styringen over et slikt prosjekt ville bli en altfor stor oppgave for meg. Jeg er jo selv på mange måter en outsider, i min rolle som lett aldrende og uføretrygdet kunstner med angst og ødelagte lunger, og har på mange felt meldt meg litt ut av de fleste rotterace. Jeg strever ikke lenger så mye etter å passe inn, få til det jeg tror andre mener jeg bør få til, bevise eller motbevise,  men mer etter å akseptere meg selv som den jeg er, den jeg ble, hva jeg kan bli og hva jeg ikke kan bli. Og slik lever jeg nå mitt lille liv i en begrenset boble med mine aller nærmeste, kunsten min og noen akvariefisk.  Mens Imi er av et helt annet kaliber enn meg, med pågangsmot, energi, vyer og en arbeidskapasitet som til tider kan få en til å måpe. Uten Imi ved roret hadde vi ikke fått til Prosjekt RÅ. Vi er helt og holdent avhengig av henne. Det er hun som drar lasset, bygger kontaktnett og tråkler det hele sammen.

Prosjekt RÅ består likevel av tre personer. I tillegg til Imi og meg er også Bjarte Handal Hansen en markant del av arbeidsgruppen. Og han har sin bakgrunn i grafisk design. I tillegg til arbeidsvilje og idérikdom, har han en skikkelighet i alt han gjør som setter et eget og tydelig preg på det vi får til. I tillegg har vi alle de andre ved Galleri VOX som har stilt opp med sin vilje og arbeidskapasitet. Uten dem ville heller ikke Prosjekt RÅ blitt noe av. Så hill, hill og gratulerer til alle oss som på ett eller annet punkt er del av denne utstillingen.

Ha en fin dag.

Bjørn


  




onsdag 20. februar 2013

Oppfordring til hemmelighet og små trange rom for hjerte, kropp og sjel.






Det lå en melding i mailboksen min i går. ”Anonym” hadde lagt ut en kommentar under ett av mine blogginnlegg: Erotisk landskap og andre historier.  Dette blogginnlegget er noe som ble skrevet for ganske lenge siden, så jeg syntes det var morsomt å oppdage at en eller annen hadde tatt seg bryet med å bla seg bakover. Derfor åpnet jeg e-posten for å se hva som var skrevet. Og det var dette:

Mange mеnn spørr sеg hνordan de skal finnе sexy damer for knulletreff, partnerbytte ellеr ѕexdating.
Lever du κanѕkje i et statіsk pаrforhold og ԁrømmer om vill og uhemmet sеx.


Sрelar ԁu dіna kort rätt, spelаr det ingen roll hur ԁu egentligen ser ut.

I tillegg var det en link inn til en nederlandsk side hvor du måtte registrere deg for å komme inn. Hva som ville blitt krevd av meg om jeg gjennomførte en registrering vet jeg ikke. Jeg er altfor skeptisk til å tørre slike ting uansett. Og ser for meg at dataen fylles opp med virus og bankkontoen min blir tømt. Så det lot jeg være. Men nå har jeg altså fått min første spam. Dvs., jeg fikk en til, under det samme blogginnlegget. Denne var rettet mot kvinner:

Spesielt kvіnner er sκеptiѕke tіl caѕual dаting da de gjerne oppfatter det 
som noe ubehаgelig og farlіg. Du har nok av 
kjedelige netter og lyst på ѕeх i ԁet frі, partnerbytte eller Hardcorе.
De vaκre og unge mennesκenе fra rеklаmen blir iκke lеnger sett på som en trusѕel.

Feel free to visit my websitе

Det som likevel var litt kjekt, var at reklamen ikke nådde bloggen. Ett eller annet system hos blogspot hadde stoppet den, så den nådde kun mailboksen min.

Hvorfor det var akkurat dette blogginnlegget som ble utsatt for faenskapet, har vel å gjøre med ordene ”Erotisk landskap” å gjøre, og sikkert en eller annen innretning som søker automatisk på spesielle ord. Det samme som gmail visstnok bruker. Jeg kan ikke tenke meg at det sitter en eller annen nederlender og leser alt jeg og andre bloggere skriver for å spisse reklame, for så å postulere for meg at det er utroskap som vil gjøre livet mitt bedre. Men hva vet vel jeg. Det interesserer meg egentlig midt i ræva, selv om jeg kanskje bør være forsiktig med akkurat slike ord og vendinger heretter, så det ikke dukker opp mer av skiten.

Jeg er ikke en man som er glad i reklame. Jeg vet at det er reklamen som betaler for mye av det jeg ser på tv, men jeg er likevel ikke glad i den. Reklamen lover veldig ofte mye mer enn den holder. Og noen ganger lurer den deg trill rundt. Den reklamen jeg liker aller minst er den som handler om pengespill, og samtidig lover lykke. Reklame er ikke det samme som opplysning. Den forsøker bare å få oss til å tro det, og jeg tror den lykkes ofte. Hadde det ikke fungert ville ingen betalt penger for å få den laget og spredd. Så du lar deg lure, hele tiden, og tror det handler om produktopplysning, et tilbud. Men det er ikke et tilbud, det er manipulering. Og som ved all manipulering er målet å oppnå noe hos deg. Reklame er ikke noe som springer ut av en godhet som har folk flest i fokus. Det handler ikke om veldedighet eller fremme av verdighet og samfunnets beste.  Det handler om å tjene penger. Og man vet jo at folk i blant er villige til å gå over lik for å tjene penger, samtidig som at fantasien jo har få grenser, om noen i det hele tatt. Uten at penger var en drivkraft ville vi neppe funnet hestekjøtt i lasagnen. Å blande hestekjøtt i maten er neppe gjort av hensyn verken til deg eller øket eller har sitt utspring i idealisme og resirkulering for å redde kloden. På den annen side kan du skuffe det i deg enten du er Jørgen Hattemaker eller Kong Salomo, det spiller ingen rolle for reklamen. Den skiller ikke på sosial status, sånn sett. Det spiller heller ingen roll hur du egentligen ser ut. Du som individ er ikke et tema i det hele tatt.  Det eneste som betyr noe er hva du er villig til å betale. Om du ikke betaler forsvinner produktet.

For deg som er lei hestekjøtt og alt annet som tilsettes maten uten at du er oppmerksom på det, og samtidig har forstått at hjemmelaget middag smaker langt bedre enn ferdigkjøpt, finnes en oppskrift på en god, alternativ lasagne her. Jeg har laget noe tilsvarende, og det smaker helt fortreffelig. 

Den reklamen som ligger som nummer to på hatlisten min er den som handler om hva du kan spare ved å kjøpe noe som er på salg, eller i det minste veldig billig akkurat nå. Och inte bara det, du får också med en sallad chopper som får din mat at se ut som ett konstverk. Men uansett hvor mye penger jeg bruker vokser ikke sparekontoen min, og jeg vil egentlig at maten min skal se ut som mat, og ikke kunst. Så jeg har begynt å tenke at det hele kanskje er en bløff.

Jeg likte ikke reklamen som dukket opp i mailboksen min. For det er reklame det er. På linje med reklame for lasagne. Den eneste forskjellen er hvor den vises og produktet som skal selges. Jeg opplever det som forsøpling med slike ting i mailboksen min. Og jeg kjente en skuffelse ved å oppdage det. Det de forsøker å selge meg her gjør ikke på noen måte verden til et bedre sted å være. Det åpner ingenting, selv om det lover det, i stedet lukker det ting. Oppfordrer til hemmelighet og små trange rom for hjerte, kropp og sjel. Den som eventuelt biter på vil ikke få et bedre liv. Ikke et mer fargerikt liv. Ikke et vakrere liv. Ikke et stoltere liv. Å være utro gjør ingen til et bedre menneske, uansett på hvilket felt det er. Enten det handler om sex, økonomi eller annet. Og det vil før eller siden for en eller annen gjøre veldig vondt. Utroskap stjeler menneskers opplevelse av å ha en verdi. Om folk vil ha flere enn en partner i senga, så får de ha det så mye de vil. Det er ikke det det handler om. Men de må stå for det. Ikke luske i skyggene og  bedra og svike. Svik har aldri ført til noe bra.

Bildet som følger dagens blogg malte jeg en gang til kjæresten min, og heter Beate drømmer.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Take it with me.


lørdag 16. februar 2013

Fra og med den dagen er det din egen kamp.






Nær Boston i USA finnes det et museum for dårlig kunst. Bildet du ser over her er et eksempel på Outsider art, og ville aldri fått plass i dette museet. Det er altfor godt. Det ville ikke kommet med i vurderingen en gang. 

Dette kan du lese i artikkelen om museet i Aftenposten:

”…verker som kommer inn til museet, er ment å være dårlige. Dette har skjedd underveis. Kunstneren ser etter hvert at verket er i ferd med å bli mislykket, blir bekymret og bestemmer seg for å redde det ved å inkludere noe. Gjerne en puddel eller en sjimpanse. 

I tillegg er det visst slik at ting som hender og føtter og detaljer i motiv som er utfordrende å male lett blir forsøkt gjemt bort på fantasifulle måter. Og en slik løsning er det vel ikke bare dårlige kunstnere som velger. Vi forsøker alle mer eller mindre vellykket å pynte på noe, eller dekke over noe. Ikke for at vi skal framstå som dårligere enn vi er og komme på museum utenfor Boston USA, men fordi vi ønsker å heve vår verdi, og gjør det på måter som i blant blir tragikomiske heller enn at de framstår som estetiske fyrtårn på vår vei mot saligheten. Gjerne for at vi eller vårt skal ligne det bildet som reklamen viser av verden og livet. En fasade, en illusjon. Enten det er silikonpupper eller malplasserte tights med leopardmønster på en ferm kropp, en feit bil med litt for blanke felger eller kamelhårsfrakk hengende løst over skuldrene som en ikke helt vellykket supermannkappe. Men det hjelper i beste fall kun litt. En stund. Til virkeligheten begynner å pirke i oss med en skarp negl, og vi står nakne framfor oss selv. For uansett hva vi putter på oss eller i oss må vi alle bære den vi er. Med tær og hjerte og dritproduserende tarmer. Bæsj er bæsj uansett hvor fint ræva er pudret.

Nå er det helg. Og jeg skal ikke få meg silikonpupper denne helgen. Jeg skal i tillegg ikke utsette meg selv for en fettsuging.  Fleskeansamlingene jeg bærer får få lov til å være der de er til jeg eventuelt får dem til å minke ved hjelp av riktig kosthold. Min oppgave i helgen er ikke å pynte på meg selv, men å formulere tre setninger som skal forklare hva Outsider art er. Også kalt Raw art eller Art brut. For Outsider art er et prosjekt jeg holder på med for tiden, sammen med noen andre fra Galleri VOX hvor jeg har atelier. Jeg skal ikke skrive en lang utlegning, eller skrive noe om hva Raw art ikke er, selv om det ofte er lettere å forklare noe ved å vise til hva det ikke er. I stedet skal jeg forsøke å skrape ting ned til beinet uten for mye krimskrams. Og dette er en oppgave som ligger meg litt tungt for brystet. For jeg er en mann som gjerne og villig bruker mye ord, men får problemer når jeg nå skal skvise noe ned til et minimum.

Skulle noen der ute i vårt langstrakte og karrige sitte på en formulering som kunne hjelpe meg, så nøl ikke med å ta tastaturet i besittelse. Alle tanker og forslag mottas med takk.

Outsider art er ikke som ved museet jeg nevnte dårlig kunst. Det kan være amatørkunst, men behøver ikke å være det. Det er heller ikke et forsøk på å etterligne naturen rundt oss. Kunsten er kun seg selv. Gjerne skapt for å gi uttrykk for et indre liv, mer enn et ytre, og kanskje ofte sprunget ut av intuisjon mer enn læresetninger om hva god kunst er eller ikke er. Bildet som følger dagens blogg er ca 150x60cm, er i mitt eie og henger på stuen min. Dessverre ble fargene litt dårlige med mobilkamera. Bildet er malt av kunstneren Pål Akerø, som er en ypperlig representant for sjangeren. Pål sine bilder kan fremdeles kjøpes til en overkommelig pris, så nøl ikke med å hente fram plastkortet om du ønsker noe med litt edge på stueveggen som naboen ikke har.

Utover utfordringen med de tre setningene om Outsider art/Raw art, skal jeg ikke gjøre så mye denne helgen. Jeg skal lage litt middager og putte dem i frysen så jeg har til uken som kommer, så slipper jeg å stå over grytene hver eneste dag. Et par, tre, fire retter i porsjonsbokser er alltid godt å ha tilgjengelig. Og det smaker gjerne langt bedre enn frossenvarene fra Findus eller andre som ikke helt klarer å skille mellom ku og hest. I tillegg skal jeg skifte vann på akvariene mine og se litt tv. Jeg har fått låne meg noen sesonger av Sons of Anarchy, som jeg nok også skal bruke litt tid på. Og kanskje skal jeg tørke litt støv. I det hele tatt ta livet med ro. Pusle litt i mitt lille rede. Være den jeg er. Her. Og nå. Med mitt, og meg selv. Ikke forsøke å bli den jeg tror andre kanskje ville si at jeg burde være, men senke skuldrene.

Å ta livet med ro er ikke det verste en kan ta, om en først skal ta noe. Langt bedre enn å ta litt for mye fra ei flaske fra polet eller en valium, for eksempel, selv om en nok blir rolig av det også. En stund. Til en ikke har mer igjen, eller det slutter å virke. Når det ikke lenger funker med det en bruker til å roe seg med hjelper det lite å etterfylle med silikon, pakke seg inn i en kamelhårsfrakk eller pudre ræva. For etter hvert som en fyller på med staffasje og fluktruter og forsvarsverk og giftstoffer med spenstige bivirkninger risikerer en å bli mer og mer en karikatur av det en ønsker å være. Livet har blitt et urolig sted midt mellom jakt og flukt, og det du er tar over der vingene en gang løftet deg mot det du hadde mulighet til å bli. Så da må du takle seg selv.  På godt og vondt. I møte med dine egne tanker og følelser.  Og det er her, i denne tilstanden eller tilstander som ligner, i dette skjæringspunktet mellom skrik, yrhet, nakenhet, vilje, og formidlingstrang, at Outsider art kanskje finner et utspring. Men dessverre tok det meg langt mer enn tre setninger å komme hit. Please help me.

Ha en fin dag.

Bjørn




søndag 10. februar 2013

Knokkelkontakt er en ensom opplevelse.



                                                                                                                                           Arr




Sola skinner over nærområdet mitt, det er søndag og livet går langsomt i utkanten av Bergen. Men så er det jo ikke slik at livet vi lever alltid trenger å haste fra eller til. Enten det er vekk fra eller mot oss selv, eller annet. Noen ganger er det absolutt nok å være i livet. Spille på lag og ta det rolig, i stedet for å presse eller tyne eller skvise eller rømme eller tvinge. Selv skal jeg i dag etter planen skrive pressemeldingen for utstillingen jeg nevnte i det forrige blogginnlegget jeg hadde på Vannlandet, i tillegg til en versjon av samme som skal sendes til diverse mulige samarbeidspartnere for årene som kommer. For vi i Galleri VOX vil komme til å trenge samarbeidspartnere når vi har satt oss som mål og synliggjøre ikke bare Outsider art, men også en gruppe mennesker og den kraften, den glede, smerte og verdi som ligger i kreativitet og vilje. De fleste av oss trenger samarbeidspartnere om vi vil få til noe. Også utenfor jobbsammenheng. Selv om vi utenfor jobben kaller dem ting som familie, kjærester, bekjente eller venner.

Jeg vet ikke hvor mange som skal bruke søndagen til et arbeid. Jeg vet heller ikke om hvor mange som skal gjøre et eventuelt arbeid fordi de føler seg tvunget til det, eller hvor mange som vil ta et tak fordi det gir dem glede. Eventuelt hvor mange som skal gjøre noe for å tjene penger. Selv skal jeg ikke tjene penger på arbeidet mitt. I mitt tilfelle handler det mer om lyst og mening.

Det er mye folk finner mening i. I VG på nett kan en i dag lese om at jenter blir hengt ut på en nettside, avkledd med bilder og tekst. Det er det altså noen som finner mening i å holde på med. 

Hm, hva skal jeg bruke søndagen til? Jo, jeg legger ut et nakenbilde av eksen min på nett. Hun jeg var så glad i en gang. Og som var så glad i meg. Som en gang kjærtegnet øynene mine med sin vakre, nakne kropp, lo sammen med meg, trøstet meg når jeg trengte trøst og løftet meg når jeg manglet vinger.

En kan også lese om en babyboom blant førtiåringer. Og der er det vel lettere å se litt mening. Å få barn er meningsfullt. I tillegg kan en lese noen blogger under Lesernes VG, der det i dag stort sett handler om å slanke seg, se bra ut eller om oppskrifter på kaker og boller med krem de syltynne antagelig uansett ikke unner seg å nyte. Eller i det minste får dårlig samvittighet over, og snevrer inn gleden ved å la det handle om å telle kalorier.  For mitt eget vedkommende blir det meningsløst å bruke tid på å lese om andre menneskers kroppsform, trening, spisevaner, klær og sminke. Men noen finner vel glede i det siden det legges ut på nett i slike mengder som det blir gjort.  Det hadde vært gøy å se tall på hvor mange som føler seg gladere, kontra de som føler seg enda mer fortvilte over at de ikke strekker til, etter å ha lest blogger om hvor lykkelig en blir om en bare blir tynn nok, pen nok, full nok av botox eller silikon og samtidig har et støvfritt hjem med egenart og stil og et hint av status. Kanskje det er så enkelt at å lese om alt en ikke får til eller ble født med handler om at en liker å pine seg selv, kanskje handler det om å finne illusjonen om kontroll der kontroll ikke lenger finnes, kanskje handler det om å finne redskap til å takle en vanskelig hverdag, eller kanskje handler det om å fine mening, bare at jeg ikke klarer å se i hva.

I går så jeg på Hver gang vi møtes. Hver gang vi møtes viser noe om intimitet, nærhet, og en helt annen nakenhet enn bildene menn legger ut av eksene på nett.  Jeg liker dette programmet, med musikk, samtale alvor og lek. For meg gir det mening. Fordi det viser menneskelige følelser og noe som jeg tolker som ærlighet hos kunstnere vi alle blir berørt av på en eller annen måte, og ikke kun en overflate som er glanset eller tilskitnet av media. Så jeg synes det er fint å se på dette programmet. Det er mye som er fint å se fra der hvor jeg står og opplever verden. Om jeg vender blikket mot min egen BMI, ser kun min litt for lange nese eller bare det som finnes av tilkortkommethet gir det kanskje ikke så mye glede, men vender jeg blikket litt utover øker potensialet betraktelig. Har jeg flaks får jeg kanskje øye på noe fint hos deg. Linjen i et øyebryn, buen i et kinn, kraften i kropp og hender, et dryss av fregner eller skjønnheten i et smil. En handling du utfører eller en omtanke du formidler. Noe som i så fall betyr at jeg ikke er helt avhengig av programmer på tv for å kjenne noe som berører meg uten å etterlate arr. Og arr har jeg nok av uansett. Akkurat som du har. Ingen av oss trenger flere. Det vi trenger mer av er noe positivt. Noe å glede oss over. Ikke å bli hengt ut uten klær på nett. Ikke å få høre at lykken kommer i en sminkepung eller gjennom at knoklene blir synlige. Knokkelkontakt er en ensom opplevelse.

I dag er det Fastelaven. Fastelaven betyr boller med krem. Boller med krem er fest for øyet, fest for ganen og fest for sideflesket. Tre ting på en gang. Nesten som et Kinderegg. Samtidig er det morsdag i dag. I mitt tilfelle betyr dagen i dag også markering av et par bursdager som har fått utsatt feiringen litt. Så det blir mye festivitas på en gang denne søndagen. Ei diger pakke, ho, ho, ho. Og mye folk rundt et bord i svigermors lille hus i skogen. Min egen mor får ingen feiring, hun er død. Og må ligge der hun ligger. I vinterkald jord i skyggen av Vikersundbakken, ved Heggen kirke.  Det er langt bra Bergen til Vikersund, så det er lenge siden jeg har vært på grava. Men jeg tenker på henne på dager som denne. Det er mye jeg tenker på. Enten det er søndag eller hverdag eller morsdag. Heldigvis finnes det også noen som tenker på meg. Og ser meg. Og forstår meg. Og løfter meg. Ikke bare trykker meg ned. Slik er de jeg arbeider med, de blomstrer meg. Beriker meg. Gjør meg merkbar som mer enn en skygge av dem selv.Slik er også kjæresten min. Hun er bitte liten, men løfter meg som om hun var en kjempe. Og det bør berømmes, for jeg er en mann som har samlet ballast gjennom et liv, og en god del tyngde i tillegg til smilerynker og arrene. Alt er ikke eltet og formet, gjort kjønnsløst, blitt tilpasset og stumt. Alt er  ikke slanket eller slipt bort av medgang og motgang, slik at det som nå finnes kun er knoklene etter hva som en gang var, så vekten av meg er til tider påtagelig for de står meg nær. Eneste knokkelkontakten som lar seg merke her i gården er litt betennelse i skulderleddene etter mange år ved ei dreieskive hvor en stor bit av livet handlet om å forme noe vakkert i leire og samtidig overleve økonomisk. Alt har sin balansegang og sin lille eller store pris.

I vinduet ved skrivebordet mitt henger to glassfugler. En grønn og en blå. De er mine døtres. Jeg kan løfte blikket fra tastaturet og se på dem nå. Og i morgen. Hver dag ser jeg på dem, der de svever mot en blå himmel, eller en grå og opprevet. Den ene har fått brukket en liten bit av en vingetupp, men det synes nesten ikke, og den svever likevel helt fint. Den har kun fått et lite særpreg, som bare er synlig om en går nær nok, og er villig og nysgjerrig nok til å se etter. Dag etter dag henger de på utslåtte vinger med blikket vendt mot horisonten. Hold oppe av en nesten usynlig snor. En snor de er helt avhengig av om de skal klare det de er ment å gjøre. Klippes snoren så faller de. Og går i stykker.  Blir til splinter av seg selv.  Nesten som noe du og jeg kan bli. Eller være årsak til, om vi ikke tenker oss om.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Here I am

torsdag 7. februar 2013

Prosjekt RÅ



                                                                                                                                     William Lai (UK)




Verden går framover, om enn langsomt på noen punkt. I dag kan en lese på nett at en jente på tjue år ble brent som heks. Men en kan også lese en blogg av en ung dame som skriver om likestilling, og som på tross av forskjellsbehandling likevel kaller seg selv heldig.

Det har alltid vært slik at enkeltmennesker har blitt skilt ut fra flokken på grunn av det de representerer. Det samme gjelder for grupper. Heldigvis er det sjelden noen blir brent på bål eller gasset i dagens samfunn, men til gjengjeld har vi nok av stigmatisering og fordommer, og forsøk på å trykke enkelte grupper ned ved gjelp av latterliggjøring, frata dem rettigheter, angripe dem eller tie dem i hjel. Så om du ikke tilhører grupper som for eksempel sigøynere, homofile, transseksuelle, psykisk syke, handikappede, feite eller på andre måte føler du bærer et merke du ikke ønsker å heve i ei flaggstang og lyssette, bør du falle på dine knær og takke din gud, om du har noen.

For tiden arbeider Prosjekt RÅ med å samle kunst til en utstilling. Og prosjekt RÅ er en gruppe på tre, som har sprunget ut fra Galleri VOX, som er min arbeidsplass. I tillegg til meg selv som er maler og keramiker, består gruppen av en landskapsarkitekt/grafiker, pluss en grafisk designer. Ingen av oss arbeider i utgangspunktet med det som kalles Raw Art, Art Brut eller Outsider art, likevel er det denne type kunst vi fokuserer på å få vist i Prosjekt RÅ. Det finnes så mye bra og spennende arbeid som blir laget innenfor denne retningen, både humørfylt, utfordrende og vakkert, men likevel er Outsider art litt usynlig på kunstarenaen i Norge.

"Art Brut", or "Outsider art", consists of works produced by people who for various reasons have not been culturally indoctrinated or socially conditioned. They are all kinds of dwellers on the fringes of society. Working outside fine art "system" (schools, galleries, museums and so on), these people have produced, from the depths of their own personalities and for themselves and no one else, works of outstanding originality in concept, subject and techniques. They are works which owe nothing to tradition or fashion. -Michel Thevoz, Curator of the Collection de l'Art Brut in Lausanne.

At noen faller utenfor det etablerte betyr ikke at de skal nektes mest mulig plass og leve livet som usynlige i skyggen av de som påberoper seg å stå over dem. Vi bør alle få søke og i utgangspunket få ta for oss av de muligheter som ligger innenfor vårt potensiale, og ikke styres, knebles eller brennes på bål på grunn av andre menneskers fordommer og trang til å heve seg selv. Vi bør alle få gripe muligheten til å vokse, og høste respekt for den vi er og det vi får til. Ikke kun dømmes for det vi ikke mestrer. Likevel er det mange som lever i en slik virkelighet, hvor de gjemmer seg selv eller viktige deler av seg selv, fordi en frykter andres fordømming og det å bli stemplet. Kanskje er du en av dem. Kanskje bærer du på en skam.  Liten eller stor. Kanskje går du litt stille i døra, i frykt for å bli sett. Eller at noen i familien eller vennekretsen skal bli sett, slik at det smitter over på deg selv, og du får en ripe i lakken. I så fall er du aktivt med på å snevre inn begrepet verdi. For verdi er mer enn penger, en glatt overflate og status. Verdi er også mangfold. Og mangfold er ikke vanskelig å verdsette når vi fokuserer på regnskoger, men kanskje litt vanskeligere å verdsette når blikket vendes mot ens eget nærmiljø.

Prosjekt RÅ handler om kunst. Men det handler om mer. Det handler om å synliggjøre et arbeid, og at det finnes mennesker som gjør dette arbeidet. Fordi det har en verdi.

Utstillingen ”RÅ postcard”, som vi holder på med nå, består av bidrag fra store deler av verden. Over 150 arbeider har vi til nå fått samlet. Alle kunstverkene er gjort i format A5, eller 21 x 15 cm. Etter å ha blitt vist i Galleri VOX, legger utstillingen ut på en europaturné som vil vare i ca et år. Deretter vil den etter planen bli solgt for å skaffe midler til nye outsider art prosjekt, eventuelt bli donert bort.

Er du i Bergen mens utstillingen står oppe, så titt gjerne innom. Er du ikke i Bergen, så har du muligheten til å følge oss på Facebook. Gi oss gjerne en ”liker” om du er i det humøret. Vi liker å bli likt. I tillegg kan du følge med på vår hjemmeside. Der vil deler av utstillingen også etter hvert bli vist.

Bildet av William Lai, er et av arbeidene som vises i den kommende utstillingen.


Ha en fin dag.

Bjørn






mandag 4. februar 2013

Gjennom vinduet kan du se et vell av farger.






Jeg så det i et glimt, på den andre siden av et smil. Langt der inne bak det kontrollerbare, inne i et spinkelt bur med sprinkler av fornuft.  Innelåst og gjemt, omkranset av skjønnheten i lyseblå iris. Noe så lett og fint som dun fra burfuglens drømmer.  Det var vakkert. Og blir ikke borte igjen selv om du så ned.


I går leste jeg en blogg som heter Lyst, og det er den som har fått meg til å skrive som jeg gjør i dag. Tittelen på det som var skrevet var ”ABC-modellen”, og det handlet om bevisstgjøring. Alt er ikke slik det kan se ut bestandig. Ikke med tanke på våre egne følelser og reaksjoner, og derfor heller ikke med andres. 

Jeg har lyst til å si noe om fasader. Og begrepet fasade skulle være til å kjenne igjen for noen og enhver. Så det er et tema hvor også du har et erfaringsgrunnlag.

I min verden er det slik at jeg reagerer mest positivt på mennesker som gir av seg selv. Ikke de som er mest kontrollerte og gjemmer seg bar en ferniss av prektighet eller politisk korrekthet, men de som ikke later til å bry seg så mye om slike ting. Det er de menneskene som får meg til å smile, og som får hjertet mitt til å åpne dørene på vid vegg. På den annen side så møter jeg også mennesker som byr på en ubehagelig del av seg selv. De gjemmer heller ikke ting bak en fasade. Men det de byr på er gjerne knyttet opp til krav. Og nå kunne jeg brukt mange ord på å prate om slike mennesker, de som spiser deg opp og ikke ser deg i det hele tatt, men det skal jeg la være. Det får noen annen ta seg av.

Siden det i blant er så lett å like mennesker som gir av seg selv og ikke gjemmer seg bak en fasade, burde konklusjonen være at det også burde være en god løsning for meg å kaste masken. For jeg synes det er mye kjekkere å bli likt enn å bli misslikt. Likevel gjemmer jeg meg. Jeg forsøker å styre unna tema som gjør meg flau eller ting jeg skammer meg over, slik at det ikke skal bli synlig for andre. Hvor flink jeg er til dette vet jeg ikke, men det er ikke viljen til forsøk det skal stå på.

For å bruke en side ved meg som eksempel, så er ikke jeg spesielt god til å le med, om folk har det morsomt på min bekostning. Også selv om latteren ikke er ondskapsfull. Noe som er ubehagelig. For jeg vil ikke ha det slik. Likevel er det slik. Og jeg tenker at det som finnes i meg av følelsesmessige reaksjoner nok har sitt opphav i noe. At det finnes en grunn til dem. Så greia må være at en finner ut av den grunnen, men det er ikke alltid så lett. Det er mye lettere å gi den som ler av meg ansvaret for ubehaget mitt. Og slik fungerer det gjerne mer eller mindre for oss alle, også om vi blir kritisert eller på annen måte blir konfrontert med oss selv; Det er lettest å legge ansvaret for ubehaget på den som konfronterer oss, i stedet for å gå litt inn i våre egne mekanismer og forsvarsverk.

Å finne noe krever ikke bare at en leter, det krever også at en leter på rett sted. Gjør en ikke det kan en komme til å måtte lete lenge.

I mitt tilfelle er det lett å kaste blikket tilbake gjennom tid og rom, og forsøke å finne eksempler på hvor det å bli ledd av ga meg ubehag. Og eksempler kan jeg finne. Likevel kjennes det ikke ut som om jeg bryter en målsnor i møte med disse minnene. Det føles mer som om kjernen til ubehaget jeg henviser til ligger et annet sted.

I min jakt etter opphavet for ubehaget ved å bli ledd av, må jeg gå forbi minnene om latter som jeg fant. Selv om de kan være ubehagelige nok, så er de likevel ikke forklaring nok, føler jeg. Så jeg ender opp et annet sted. Og for at dette ikke skal bli et blogginnlegg på mange sider, så får jeg korte litt ned på veien.

Jeg tror at ubehaget jeg opplever når noen ler av meg skyldes erfaringer hvor det å bli synlig bærer en risiko ved seg. I min barndom var det et poeng å være usynlig. Å være usynlig var det mest trygge. Alt som burde synes var positive, glade, villige meg. Om ingen så bak den fasaden ville heller ingen ta meg. Mens lærbeltet eller knyttnever ikke ville finne meg. Og dette er milevis fra situasjoner som handler om latter i det livet jeg lever i dag. Likevel kan latter som er rettet mot meg gjøre meg redd. Spesielt om den blir voldsom. Jeg kan få et angstanfall, hvor verden går i oppløsning, jeg selv fragmenteres og jeget ikke lenger har en ramme. Og jeg ender opp med å tviholde på meg selv eller rømme ved hjelp av avledningsmanøvre; et skifte av fokus vekk fra meg selv, og det jeg egentlig føler. Jeg lager meg en maske, så godt jeg kan.

Jeg skulle ønske det ikke var slik. Men slik er det. Det finnes likevel en trøst i at jeg vet noe om det. For siden jeg vet, kan jeg jobbe med det. Alt er ikke instinkt i livet mitt, det finnes også en tanke der. Jeg vet litt om hva som får meg til å reagere, og jeg tenker at jeg derfor også vet litt om din sårbarhet. Jeg vet ikke nødvendigvis hva den bunner i av konkrete opplevelser, men jeg vet litt om hvordan den føles. Det betyr at jeg gjenkjenner noe i deg. Noe bak en fasade som er langt tryggere for meg enn fasaden din.
 
Jeg begynte dagens blogg med en liten tekst jeg skrev for noen år siden, og jeg skal avslutte med en annen tekst  som dukket opp i hodet mitt nå, og som jeg føler passer litt til dagens tema. Slik jeg også tenker at bildet jeg la ut og dagens link også passer inn, i hvert fall for meg selv. Dette betyr at dagens blogg likevel blir litt lang, men bær over meg for det. Det er uansett lov til å finne på noe annet enn å lese greiene mine.

Gjenkjennelig form

Alt har sin begynnelse. Jorden fikk sin begynnelse. Det sies at det skjedde i en eksplosjon.

Dette er begynnelsen på et teaterstykke, en historie som har lite til felles med Big Bang. Den kommer sigende som ut av intet, i det sceneteppet dras fra, og lyset langsomt tennes.

I scenen som er satt spiller røtter en taus hovedrolle.

Rot -a el. -en, røtter (norr rót)
1 den delen av en plante som går ned i jorda bjørka har lange røtter / skogen råtnet på r- / fra r- til topp fra nederst til øverst
2 rotfeste, festepunkt tannr-, tunger-, hårr-
3 fast tak, grunnlag planen har ikke r- i virkeligheten / ha sin r- i stamme fra / opphav, kilde r-a til alt vondt / hans ideer slo r- mellom folket festet seg, fant grobunn / rykke ondet opp med r-a ta det fra grunnen av
4 mat.: r-en av, til et tall tall som multiplisert med seg selv gir vedkommende tall / r-en av 16 er 4
5 språkv: det felles element som er bærer av grunnbetydningen for alle ord som hører til en ordfamilie, jf rotord.

Røttene finnes i en hage, men ikke nede i jorden. De er revet opp, og troner ved siden av dype, mørke hull. Hagen er bratt og ulendt, og døde, tørre trær spriker mot en regntung himmel.

Her sitter hovedpersonen i denne historien. Alene på en scene. I denne hagen. I en kube. Også kalt hus.

Et hus kan være så mangt. Stødig, ustødig, solid, tett, lekk. Det kan være bygd av strå, grener eller murstein, som i eventyret om ulven og de tre små griser. Og brukes til å stenge noe inne, eller noe ute. I blant kan de to tingene være vanskelige og skille.

bur n1 (norr búr[/b], besl med *bu I og III)
1 om e forh: hus med soverom
2 forrådshus på en gard stabb-
3 kasse el. rom med gitterverk til å stenge dyr el. fugler inne i; overf: fengsel fugleb-, kaninb-, løveb- / sette i b-
4 idr: mål (II,7) [i]holde b-et rent
ikke slippe inn mål

I denne historien er huset slik:

Vestveggen er alt som ble borte, østveggen det som aldri fant fram. Nord noe som ble glemt og sør en sorg som for alltid vil gråtes. Gulvet framstår som en gåte, og taket er tungt som liket av en stjernehimmel og hviler på fire bjelker som likegodt kunne sittet i et øye.

Midt i rommet står et bord. På bordet tegnes en tegning. Langsomt og pertentlig. På et ark som ved stykkets begynnelse er hvitt. Det er det denne historien handler om, dette teaterstykket. Kun det. Kveld etter kveld. Tegningen forestiller et vindu, og gjennom vinduet kan en se et vell av farger bevege seg på vei fram til en gjenkjennelig form.

***


Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Masken








lørdag 2. februar 2013

Livet har skjedd deg. Livet skal skje deg.











Det har snødd i natt. Jeg hadde håpet vi var ferdig med den sorten nå, etter at den forrige snøen hadde regnet bort. Men det var vi altså ikke. Trøsten får være at på denne lørdag i februar revnet nettopp skydekket uten en lyd utenfor vinduet mitt, så nå skinner sola over den hvite flaten, og strør med rik hånd glitter utover nærmiljøet, mens ute i horisonten henger grå skyer over grå sjø som en forsterkende kontrast til det skinnende hvite. Så får jeg heller leve med at alt som glitrer ikke er gull. Noe det selvfølgelig heller ikke trenger å være. I blant er det nok å se på kråkesølv for å bli fascinert. Eller en revne i skydekket. En trenger ikke alltid å koble gullvekt og dollarkurs opp mot det vakre. Det blir likevel ikke vakrere av den grunn. Vi bare lar oss lure til å tro det, fordi begjær og eiertrang så lett forveksles med vårt barndoms kaleidoskop.
  
Det er noen dager siden jeg sist skrev på Vannlandet. Men livet har ikke stoppet opp på mine kanter av den grunn, og byr på andre ting enn små bokstaver på en dataskjerm. Blant annet har jeg tatt en viktig beslutning i forhold til utstillingen jeg arbeider mot. Og det er kanskje helt uinteressant for deg som leser dette, men ganske spennende for meg.

Valg er ikke det verste en kan ta. Noen tar kokain, og det er mye verre, selv om det også er et valg. Andre tar seg et glass melk. I Bergen sies det på nyhetene at det nå tas metamfetamin i Parken, og at dette stoffet forsterker opplevelsen av å stå utenfor samfunnet for brukeren. Hva det betyr i praksis når en i utgangspunktet allerede har havnet på kjøret aner jeg ikke. Men jeg vet at en forandring neppe kommer ved hjelp av en liten, spontan beslutning, slik min nye retning i en kommende utstilling ser ut å få. Likevel er ikke en beslutning en umulighet, om livet fikk en vond retning. For beslutninger kan en ta på mange punkt, selv om en ikke klarer å ta den der det trengs mest. Jeg for eksempel tar beslutninger hele tiden. Og det gjør du også. Noen ganger handler beslutningen din om ting du vil gjøre eller forandre, andre ganger beslutter du og ikke gjøre noe som helst. Eller kanskje å rømme unna noe som gjør vondt å tenke på.

Jeg så et intervju av den danske filmregissøren Thomas Vinterberg på tv her en dag. Han lagde for lenge siden en film som het Festen, som blant annet handler om hvordan en ung mann konfronterer sin far med oppveksten han har fått. En oppvekst som inkluderer et seksuelt missbruk av han selv og søsteren. Jeg husker jeg opplevde Festen som en sterk film da jeg så den, selv om jeg nå har glemt mye av den. Jeg husker også hvor lett det ble å fantasere om å gjøre et lignende valg, å synliggjøre min egen far i all offentlighet. Henge han ut til spott og spe. Selv om overgrepene jeg selv vokste opp med ikke var av seksuell karakter, men handlet om vold, trusler og ødeleggelse av jeget, var de likevel overgrep som har påvirket livet mitt.

Å velge en slik konfrontasjon som ble gjort i filmen krever et valg. I dette tilfellet et valg som også inkluderer søsteren, som også blir synliggjort, og slik jeg husker filmen uten å ha fått velge det selv, fordi hun var død.. For i saker som handler om overgrep inkluderer det gjerne mer enn to personer. Alt skjer ikke i det lille makrouniverset som er det fysiske møtet mellom en overgriper og den som blir utsatt for overgrepet. Det er ikke kun en liten boble, slik jeg jeg viser i bildet jeg la ut i dag.  Ofte inkluderer et overgrep en hel familie.

Verden handler ikke alltid kun om en selv. Og det er lett å tro at fordi det er slik, må vi være tause, og verne om alle andre enn oss selv. Men det må vi ikke. Vi har lov til å snakke om oss selv. Vårt liv. Hva noen gjorde for oss, men også hva noen gjorde mot oss.

 Nå har Thomas Vinterberg laget en ny film om overgrepsproblematikk, som tar utgangspunkt i Bjugnsaken og lignende saker. Denne filmen heter Jakten. Det er derfor han ble intervjuet på tv. Og derfor jeg skriver som jeg gjør i dag. 

Det er mye en kan skrive om, og mye en kan prate om. En kan prate om slike ting som jeg skriver her og nå, eller en kan prate om noe helt ufarlig. For eksempel klær, bil eller interiør. En kan snakke om De Andre, naboen eller de narkomane i Parken, en kan prate om alt som ikke betyr noe for en selv, eller en kan prate kun om det som gjør vondt. Hele tiden. Vondt, vondt, vondt. Igjen og igjen. I håp om en gang å bli ferdig med det. For taushet er ingen løsning. Taushet er i beste fall en unnvikelse.

Men om det er slik at en har opplevd vonde ting, og en velger å snakke om sin fortid, så betyr det likevel ikke at en absolutt må snakke kun om det. Hele tiden. Dag ut og dag inn. For livet er mer enn den fortiden en bærer med seg på ryggen. Livet er også her og nå. Det er det som skal skje i morgen. Og innimellom må vi tillate oss at solen får skinne litt over våre små liv og kaste en rik hånd av glitter over oss, slik at ikke alt blir som mørke, truende skyer over en enda mørkere horisont. Og vi må ta små valg. Vi kan ikke alle ta det ene store, og konfrontere alt og alle ved et middagsbord i en festtale. Vi må velge å stå opp om morgenen, gjøre rent, tenne et stearinlys når vi spiser. Vi må velge å smile til våre nærmeste, stryke hånden over en rygg som kan være minst like bøyd som vår egen uten at vi legger merke til det. Og vi må tillate oss å tenke nytt, se på nye muligheter.

I går tok jeg et valg om en ny retning for utstillingen jeg arbeider mot. Det handlet ikke om en grunnleggende forandring i livet mitt, men likevel et merkbart skifte av fokus på ett lite felt. Og plutselig åpenbarer det seg et utall av nye muligheter for meg. Nærmest et overflødighetshorn av farger og former og tanker og uttrykksbegjær. Tankene har fått næring, kun fordi jeg kastet blikket ut til siden. I stedet for slik det var før dette valget, hvor det meste av tankene rundt utstillingen handlet om motstand og å utsette grå jobbing.   Forandringen kom likevel ikke av seg selv. Den kom fordi jeg snakket med noen om hva jeg tenkte og følte og ville. Det oppsto en dialog. Og ut av dialogen kom det noe nytt. Nye muligheter.

Det er lørdag. Snart kommer ene datteren min innom. Senere i dag skal jeg lage meg litt god mat med rike smaker og fine farger, mens snøen og sola får holde på med sitt. Jeg kan ikke ta ansvaret for alt. Men jeg kan ta ansvaret for noe.  Livet har skjedd meg, livet skal fortsatt skje meg.


Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Festen