fredag 28. desember 2012

Tralala og hopp og sprett.








Dette er første blogginnlegget mitt siden formiddagen på julaften. Etter det innlegget, som jeg kalte Julekveld, dro jeg til kjæresten min for å feire julen, og kom hjem til min egen leilighet i går kveld.

I disse dagene med julefeiring har det gått mye i ett. Noe som skulle tilsi at jeg nå har mye å skrive om. Og det har jeg, om jeg så noe poeng i å ramse opp alle detaljer; Nisser og juletrepynt. Alle middagene, med dessert. Alle gavene. All sjokoladen, marsipanen osv. Jeg kunne legge det ut i billedform, med sløyfer og glitter på en seng av bomull og skildre duften av pepperkaker. Mens jeg lot verden få ta del i all min fortreffelighet og velregisserte julefeiring.  Men akkurat nå føles ikke det fristende. Sant og si føler jeg meg heller litt tom. Så da vil jeg heller skrive om denne tomheten, i stedet for å late som om den ikke er der.

Kanskje skyldes tomhetsfølelsen at det ble litt stille rundt meg da jeg kom hjem, og at jeg vil bruke litt tid på å tilvenne meg mitt vante tempo og mønster igjen. Eller kanskje det skyldes at alle opplevelsene fremdeles er veldig nære, og derfor også de følelser jeg har kjent på i dagene som har gått. For jeg har ikke bare opplevd ting, jeg har også kjent på ting. Både de følelsene som er så lette og fine at de kan gi assosiasjoner i retning engledun, men også de litt tyngre. De som legger seg i magen. Og minner litt om stein. For slik er det jo når en omgås flere mennesker enn seg selv, en blir tvunget til å kjenne på ting. Så får en velge hva en gjør med det en kjenner. En kan skyve det unna, og danse lett på tå på stram line, og glemme muligheten for å falle ned, mens en later som om ingenting vanskelig finnes: Tralala og hopp og sprett og en piruett i hjerteskjærende markedsføring.  Eller en kan sette seg ned i sin private krok og la alt som skjer og noen gang har skjedd presse en ned i seg selv og et stort mørke. Mens en bygger en mur rundt seg. Slik at alle tanker en tenker og kaster ut kan rikosjettere fra innsiden av denne tause muren, og bli som bekreftelser i det de treffer oss som fragmenter av levd liv og river oss opp igjen, og igjen. Et tredje alternativ er at en kan snakke om tingene. Men det også krever sitt. For det finnes ikke en eneste liten flis vi gjør eller blir utsatt for som ikke samtidig bærer med seg en konsekvens. Og slik er det også med alt vi unnviker.

Før jeg satte meg til å skrive i dag, tenkte jeg å oppdatere meg litt på hva andre bloggere jeg leser jevnlig har skrevet. Men etter å ha lest ett innlegg, og begynt på nr to, stoppet jeg. Og slik tror jeg at jeg må fortsette å gjøre ting framover. For ikke å bli overveldet. Først skrive selv, og så lese andre.

Den første bloggen jeg leste i dag var bloggen til gamle ugle, og den var ikke lett.  For det første skriver hun i diktform, noe som gjør at det må en annen tilnærming til enn ved andre former for blogger. Fordi form er et vektig element i dikt, må en bruke litt energi på å nå innholdet. Alt er ikke åpenbart og ferdigtygd eller med forklaring lik flatpakkene fra Ikea..  Å tolke dikt er ikke alltid så lett. I det minste opplever jeg det slik. En dagbok er for eksempel lettere å forstå: "Livet suger" eller "jeg er så kjempe, kjempe, kjempelykkelig". 

Blogg nummer to jeg gikk i kast med, var bloggen til fjellcoachen.  Og det var ved den jeg stoppet opp, og ikke leste ferdig. For jeg oppdaget fort at også her var det mye som satte i gang følelser. Og tanker. Og akkurat nå ville jeg ikke ha de tankene med meg inn i min egen blogg. Jeg ville heller ha følelsen min av tomhet.  Slik at jeg kunne gå inn i den ved hjelp av ordene mine, og se litt nærmere på det som tomheten egentlig er. Ikke velvillig gripe andres tanker og problemstillinger slik at de kan hjelpe meg til å unnvike meg selv og mitt. For slikt er lett å gjøre, og vi gjør det hele tiden. Gjerne uten å tenke over det. I blant kan en bitte liten bevegelse bringe oss bort fra noe som er vanskelig; et skifte av stilling i stolen, en nakkemuskel som spenner seg, et blikk til siden, gripe et tema noen andre har valgt for oss, lytte til noen andres følelser i stedet for å fortelle om våre egne. 

Da jeg selv var på mitt mest ensomme for en del år tilbake, oppdaget jeg at jeg reagerte når jeg så lykke på tv. Den lykken som inkluderer en annen, og kjærtegn eller kyss. Jeg oppdaget at jeg skiftet stilling i stolen når noen viste hverandre kjærlighet på tv, eller at jeg gikk og hentet meg litt kaffe når disse scenene dukket opp. Men det tok litt tid før jeg skjønte hva jeg holdt på med; hvordan jeg forsøkte å dempe en følelse ved å avlede meg selv.

I blant kan det være en fordel å avlede seg selv litt. Slik at ting ikke vokser en over hodet der og da. Men det er også en fordel om en klarer å hente det en skygget unna fram igjen, når følelser har dempet seg litt. Kanskje ta det fram i små porsjoner. For å se litt nærmere på det, og også føle litt nærmere på det, i stedet for å lagre alt i kroppen bak låste dører. For som det er sagt av klokere mennesker enn meg: Kroppen husker. Og den hukommelsen kan gi seg leie utslag, både fysisk og mentalt. Som bøyd rygg, flakkende blikk eller påklistrede smil. En evig jakt eller flukt. En evig gnagende smerte og utilfredshet. Sorg. Og lengsel.

Dagens blogg går mot slutten. Jeg vet ikke om jeg kjenner på en opplevelse av at det har brakt meg noe videre å ha skrevet den. Men likevel har det brakt meg videre. Dette er noe jeg vet. Det er en av mine sannheter. En hver handling bringer en videre, om ikke handlingen er å klamre seg fast eller gå baklengs. Hva dagens blogg har brakt meg nærmere vet jeg derimot ikke.  Kun hva den bringer meg bort fra kan jeg med sikkerhet vite; usynlighet, taushet, ensomhet, håpløshet.

Ha en fin dag.

Bjørn



11 kommentarer:

  1. Nå satte du hjernen min på skrå.
    Takk og velkommen "hjem".
    Ha en flott kveld :)
    Mormor

    SvarSlett
    Svar
    1. Hva du mener med hjernen på skrå, kan jeg bare tenke meg. Men jeg håper det minner om tivoli.:)

      Ha en flott kveld du også, Mormor. Selv skal jeg om ikke lenge dure avgårde til flyplassen og plukke opp yngste datteren min som skal være hjemme til over nyttår. Og sånt er kjekt for et pappahjerte, vettu.:)

      Bjørn

      Slett
    2. Tivoli? Ja, en smule, sånn med berg og dal og forvirrende speil, før man kommer ut på den andre siden. Shaken but not stirred" og man får glimt av andre tanker.

      Hente jente? Det blir godt i begge hjerter :)
      Klem i kvelden :)

      Slett
  2. Takk for et fint innlegg, der jeg gjenkjenner deler av meg selv og egen jul.
    En blanding av det lyse og mørke, noe nytt, noe gammelt.
    En kropp som husker.
    Her er det tid for hvile etter sosiale dager, og det kjennes godt å få trekke seg tilbake akkurat nå.
    Kjenner jeg trenger å bare "surre" litt igjen, for å komme tilbake til meg selv og mitt.

    Ha en fin kveld.

    Bibbi

    SvarSlett
    Svar
    1. Hvile etter sosiale dager er det viktig å gi seg selv rom for. Og å surre litt i vante mønstre er heller ikke verst, om en vil gjenopprette litt balanse i hverdagen.

      Selv føler jeg det var beroligende å komme hjem til akvariefiskene mine. Hva de mener om saken er de tause om. Og selv om de logrer frenetisk med halen og plasker i vannflaten når jeg gir dem mat, så er det tross alt ikke pudler det er snakk om, men rimelig enspora individer uten spesielt rikt følelsesliv. I hvert fall har nok ikke jula bydd på store utfordringene for dem, tenker jeg.

      Ha en fin kveld.:)

      Bjørn

      Slett
  3. Tusen takk for at du deler! Du skriver fint, og jeg kjenner meg igjen her jeg akkurat har låst meg inn i et juletomt hus, full av inntrykk etter feriedager med familien..

    SvarSlett
  4. Overganger er ofte trange ganger, men etter en stund utvider de seg heldigvis, og mer åpne rom folder seg ut.

    Ha en fin romjulskveld.:)

    Bjørn

    SvarSlett
  5. Behov for en pust etter dager med full fart, ja den kjenner jeg igjen.

    Teksten din er full av små overraskelser, det liker jeg. Det er ikke bare dikt som krever litt av leseren, synes jeg. Og som sagt, jeg liker motstand.Så takk for det.

    Ønsker deg en fin nyttårshelg.

    SvarSlett
    Svar
    1. At noe kreves av leseren er vel egentlig greit. Og en skal ikke undervurdere den som leser. Eller hører på musikk. Eller ser på bilder. I det hele tatt skal en vel kanskje ikke undervurdere folk på noe felt. Det er gjerne sånn at det bor mye i mange som ikke bor i oss selv, så vi har alltid noe å lære.:)

      Ha en fin dag.

      Bjørn

      Slett
  6. Noen ganger både tenker og føler vi for mye. På godt og vondt. Jeg tror vi har mye å hente på å handle mer og føle mindre. Det er kanskje vanskelig. Men vi trenger ikke å hoppe på alle følelsene som kommer. Vi kan "se" på dem, betrakte dem, og la dem fyke videre uten å holde fast i dem. Som med tankene. Vi tenker en million tanker hele tiden, vi kan ikke hoppe på alle, noen må rett og sett få passere upåaktet. Vi kan ønske tanker og følelser velkommen i steden for å unngå dem (da blir de større). Akseptere at akkurat nå er det slik. Du handler, du avleder deg, du skriver dem ut. Det er bra. Ikke behold alt. Gjør deg ferdig med det.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Jenny.

      Å bare tenke og ikke handle blir fort et bur hvor det ikke er så godt å være, hvor tankene begynner å gå i sirkel. Gjerne rundt ting som er vanskelige. Bur etablerer seg også om en bare handler for å unngå å tenke eller føle. Da dukker det i blant for opp mønstre vi kalle vaskesyke, flukt i rus, spiseforstyrrelser eller lignende. Løsninger som skal hjelpe oss til å takle det vi egentlig ikke takler, men som blir et nytt problem. Så litt tanke og litt følelse og litt handling er vel best. Det å få til en form for balanse. Men uansett tror jeg det er viktig å sette ord på ting.:)

      Ha en fin dag.

      Bjørn

      Slett