Et målrettet prosjekt.

Dette er mitt blogginnlegg nummer 200. Jeg regner ikke med at det kommer til å poppe noen sjampanjekorker rundt om kring i landet av den grunn. Ingen ordførere med kjeder rundt halsen kommer til å holde taler, og ingen kor kommer til å synge. Likevel er tallet to hundre en greie jeg selv legger merke til.

Det er mye jeg legger merke til, føler jeg i blant. Antagelig er det enda mer jeg ikke legger merke til, men det merker jeg jo ikke, så det er liten grunn til å vektlegge akkurat det. Jeg får nøye meg med å holde fokus på det jeg faktisk er klar over. På samme måte som jeg føler jeg gjør klokest i fokusere på det jeg får til, og ikke det jeg ikke får til.

I dag skulle jeg etter planen på atelieret for å ferdiggjøre et maleri, men jeg holder meg hjemme. Så nå sitter jeg altså og skriver mitt blogginnlegg nummer 200. Og det er lite poeng i å stjele fokus fra det jubileet, bare fordi jeg forandret på en plan.

Det aller første blogginnlegget jeg skrev på Vannlandet kalte jeg synlig/usynlig. Det kan du se her. Jeg fikk null tilbakemeldinger på det innlegget. Hvor synlig Vannlandet skal komme til å gjøre meg etter hvert, vet jeg ikke helt. Men jeg tenkte den gang at jeg fikk hoppe i det med begge bena, og skive under mitt eget navn i stedet for et nick. For jeg tenkte at skulle jeg først være synlig, får det stå sin prøve, og ikke bli noe halvgjort. Å skrive om synlighet gjemt bak et nick ble liksom litt håpløst, følte jeg.

Siden det har tiden gått, og jeg tror bloggen har påvirket meg på flere områder, også i forhold til kunsten jeg lager. Ting henger jo gjerne sammen. Så jeg fikk etter hvert trang til å se nærmere på meg selv, og utfordre meg selv litt også i forhold til lerret og farger. Det førte til at jeg begynte å male selvportrett, hvor jeg puttet meg selv inn i roller jeg i utgangspunktet ikke følte meg bekvem med. For å se hva det ville få meg til å føle. Og jeg tror både bloggen og selvportrettene har gjort sitt til at angstnivået mitt har sunket. For jo, angst er mye tilstede i livet mitt, men jeg har alltid forsøkt å skjule den litt for andre enn mine aller nærmeste.  Og mye for dem også.  

Samtidig med at angsten min har blitt synliggjort, har følelsen av skam også sunket, føler jeg. Så noe godt har det kommet ut av de timene jeg har sittet ved tastaturet.  Og det føler jeg er bra. For jeg ville at bloggen skulle føre til noe positivt. Det var aldri meningen at det skulle være et tidsfordriv. Dette er et målrettet prosjekt.

Tanken med bloggen var heller aldri at det skulle være et sted hvor jeg la ut hvor forferdelig jeg hadde det, eller hvor vanskelig alt er. Hvor umulig det er å få til ting, eller hvor umulig det er å bli verdsatt eller forstått.  Poenget mitt med å skrive var derimot ment å sette fokus på at ting er mulig. At det finnes håp. Og jeg tenker slik at skal en ta grep om noe, må en slippe noe først. For en har tross alt bare to hender å gripe med, og ett hjerte å favne ting med. Hva en kan slippe avhenger av hva en holder fast ved, eller klamrer seg til. Men noe av den sorten har vi alle. Om ikke annet enn det bildet av oss selv vi vil andre skal se.

I serien med selvportrett skal jeg nå snart begynne på det som antagelig blir det siste motivet. Etter det skal jeg forsøke meg på landskapsmalerier, har jeg tenkt. Det har jeg aldri forsøkt før. Og jeg tror det kan bli spennende og se om jeg får til å putte temaer jeg er opptatt av inn i slike bilder. For jeg er lite interessert i å lage noe som bare skal være vakkert å se på. Vi har alle noe som driver oss framover.  Jeg har en formidlingstrang, en trang til å åpne opp for diverse tema. Ikke en forskjønnelsestrang.

Det siste bildet i selvportrettserien kommer til å vise meg selv i min fars militære uniform. For jeg vil kjenne hvordan det føles å ta på meg en voldelig manns klær.  Jeg tror det kommer til å bli veldig vanskelig å male dette bildet. Og mye følelser og minner vil poppe opp. Men jeg er som sagt lite interessert i å strø blomster på min vei i det jeg lager, så jeg får kaste meg ut i det. Bildet vil antagelig få tittelen "I min fars sko".

Vedlagt de fleste blogginnleggene mine har det vært et foto av ett eller annet, selv om det ikke gjelder det aller første innlegget. De fleste bildene har jeg selv stått for, men noen har den ene datteren min - Marita - tatt. Slik som det jeg brukte i dag. Det er et portrett hun tok av meg, og det heter My Beautiful Dad. Det er et bilde jeg er glad i.

Jeg liker å legge ut litt bilder sammen med det jeg skriver. Bilder sier mye på en lettfattelig måte, synes jeg. Og de kan dra deg inn i en alternativ verden, eller vise ting som det må tusen ord til for å klare.  Da jeg var liten gutt syntes jeg det var mye mer spennende å se på bilder i bøker eller blader enn å lese det som sto der. Og slik har jeg det litt enda. Bare at nå ser jeg de til tider fantastiske bildene til  National Geographic på tv i stedet for i magasiner. Det betyr at noe har forandret seg. Litt. Og slik er det med det meste. Ting forandrer seg, og kan forandres videre. Også jeg er i en forandring. Og du.

I mitt liv har jeg en følgesvenn. Jeg har fått en diagnose. Det er det mange kunstnere som har. Og har hatt. Både billedkunstnere, musikere og andre. Min egen diagnose er angst og depresjoner. En del kunstnere har også en bipolar lidelse. Og en av disse har fått mye plass på Vannlandet. Du kan se henne igjen om du klikker på dagens link. 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: War