fredag 30. november 2012

Tunellsyn og positive tanker.




Det er mye en kan bruke tid og krefter på. En kan bake kaker, mekke bil, forsøke å få en familie til å fungere, eller drive en nettside som tilbyr mennesker som ønsker å være utro litt hjelp på veien. Og nå har en slik nettside også hatt en undersøkelse, som forteller hvilke yrkesgrupper som er mest utro. Halleluja, det var vel antagelig det vi alle trengte mest i en utfordrende hverdag; en oversikt over hvilke yrkesgrupper som sviker sine kjære mest. Kunstnere, som er yrkesgruppen jeg selv tilhører, var ikke nevnt. Og det synes jeg er greit nok, uten at det får meg til å legge opp til en feiring. Likevel tilhører jeg en av gruppene som driver på mest med å hore rundt. For pappaer, som også er en gruppe mennesker jeg tilhører, var nærmest overrepresentert. Over nitti prosent av de involverte hadde barn. Det førte til en konklusjon hos de som foretok undersøkelsen, som sier at det å ha barn skaper utroskap. Litt søkt, spør du meg, men spør meg gjør du neppe. Og du får full forståelse for det.  Det er slik det fungerer med slike enetaler som dette. Er du derimot en av disse som nevnes i artikkelen, så får du null forståelse fra denne kanten. Og i hvert fall ikke støtte.
Det er likevel ikke utroskap og nettsider jeg ville skrive om her og nå. Det som sto på tapetet da jeg la fingrene på tastaturet handler om fokus. Hva man legger vekt på, og samtidig legger ned krefter i, ikke hvem man legger seg med.
I blant er det slik, opplever jeg, at mennesker jeg møter putter mye energi inn i enkeltsaker. Saker som for en utenforstående i blant virker litt håpløse, og noen ganger litt smalsporede. Det får meg til å tenke på ting som skylapper.
Nå er det ikke slik at smalsporede ting ikke har livets rett, men kanskje er det slik at vi i blant mister litt oversikt, i vår trang til å ha fokus på et veldig spesifikt punkt. Det kan hende vi får litt tunellsyn. Jeg føler også at det i blant ligger motiver bak disse kampsakene, som ikke nødvendigvis er like synlige bestandig. Det vil si at det finnes ambulerende motiver. Vi kan for eksempel si at det vi kjemper for er rettferdig, der det kanskje egentlig handler om at det er noe vi ønsker av pur egoisme, begjær eller frykt. Og så argumenterer vi for denne rettferdigheten vi utbasunerer på en måte som handler mer om å gi oss selv en gevinst, enn hva som faktisk er rettferdig objektivt sett. Jeg kan for eksempel tenke meg at personene bak nettsider som legger til rette for utroskap har mange slike skjulte motiver. De driver neppe veldedighet av idealistiske grunner. Jeg tror heller ikke at motivet er å skape en bedre verden. Akkurat hva motivet eller motivene for å skape en slik nettside er, kan jeg ikke vite. Men jeg kan tro noe. Og jeg tror at økonomi er et element.
Jeg har skrevet om ambulerende motiver tidligere, blant annet her. Så om temaet interesserer deg, kan du nå gå tilbake og klikke på det røde ordet du nettopp leste forbi, eller du kan klikke på det når du har lest ferdig dagens blogg. Om du da velger å lese den ferdig.
Nå er det ikke slik at jeg vil ha deg til å klikke på det røde ordet som du nå har beveget deg enda lenger vekk fra, fordi det da vil åpenbåre seg noe som er veldig viktig for menneskeheten og i særdeleshet deg, og samtidig gir en umiddelbar gevinst. Det handler mer om at jeg synes det er fint at noen gidder å lese det jeg har skrevet, om temaer som opptar meg. Jeg vil heller ikke bli rik om du klikker på linken, og du blir ikke fattig. Jeg vil kun ha deg til å lese noe. Noe som jeg mener er viktig, og derfor har skrevet noen ord om. Altså ingen ambulerende motiver ved første øyekast. Selv om det selvfølgelig kan diskuteres hva som veier tyngst, viktigheten av det jeg har skrevet eller mitt ønske om å bli lest og gjennom det å oppleve meg selv som litt mer synlig, enn jeg ville hatt opplevelsen av å være om jeg satt i fosterstilling i et hjørne og tviholdt på mine egne tanker og følelser - halvt utvisket. 
Til slutt vil jeg bruke litt tid på dette med å tenke positivt. Jeg har i det siste stadig opplevd å lese at det finnes mye motsand mot mennesker som sier at en skal tenke positivt. Selv synes jeg det er helt konge å tenke positivt. Mens jeg ikke har det så bra når jeg tenker negativt. Jeg finner heller ikke mye håp i det å tenke negativt.
 Jeg tror at når enkelte reagerer med missnøye om noen sier at de må tenke positivt, så skyldes det at det samtidig får dem til å føle seg usynlige. Jeg tror at det blir en avstand mellom det en blir bedt om eller rådet til, og den tilstand en faktisk er i. Jeg tror det er en form for nedlatenhet eller lettvinthet mange reagerer på. Eller det overfladiske. Ikke det å tenke positivt i seg selv.
Jeg har skrevet noen innlegg dette året her på Vannlandet. Og jeg forsøker i det jeg skriver å vise at det går an å ha en positiv vinkling til livet og framtiden, uten at det skal gå på bekostning av innhold og respekt for at de som leser det jeg skriver kan ha det vanskelig. Jeg velger hva jeg vil vektlegge, og opplever at jeg på den måten kan påvirke meg selv bitte litt i en retning jeg ønsker, og å oppdage muligheter. I stedet for kun å beskue mine egne arr. Jeg føler likevel ikke at jeg er noen overflateblogger, at jeg rømmer fra realitetene i mitt eget liv i et massivt fortrengningsstunt.  Jeg opplever ikke det jeg skriver som et forsøk på å drukne det som kan gjøre vondt i et hav av floskler dandert på et bord dekket av små søte blomster, enhjørninger og nedlatenhet overfor dem som kanskje opplever å ha møtt større utfordringer enn meg selv. Jeg har som deg fått min del av utfordringer i løpet av livet. Det har vi alle. Likevel påberoper jeg meg retten til ikke kun å fokusere på det som er vanskelig, gjør vondt, eller gjorde vondt, men også på det som gir meg glede og mening. Det som kan skape en bevegelse framover.  Det som gir meg drømmer og håp og vilje: En liten positiv tanke i ny og ne.

Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: If It Be Your Will




 

mandag 26. november 2012

Når blikket tvinges åpent, før mørket riktig slipper taket






I natt drømte jeg at jeg var deprimert. Nå er jeg våken, tror jeg, og føler meg absolutt ikke deprimert. Så aldri har jeg kommet ut av en depresjon så kjapt før. Heldige meg.
Det er mange som før eller siden vil oppleve en depresjon. Enten sin egen, eller ved å stå ved siden og se den kampen noen i familie eller vennekrets opplever. Om en ikke har opplevd det før, vil det nesten alltid ta ganske lang tid før en oppdager hva det handler om, og derfor også lang tid før en søker hjelp. Eller ber noen søke hjelp. Men hjelp må ofte til. En depresjon er ikke noe en leker med på egenhånd, eller fjerner med en paracet.
Det er mange som ikke helt har skjønt hva det vil si å være deprimert. Og det er ikke så rart, for har du ikke opplevd det selv er det nesten umulig å forstå hvordan det føles. Og derfor kan det også være vanskelig å ta det på alvor. Enten det gjelder deg selv eller noen du kjenner.  Å være i en depresjon er ikke det samme som å føle seg litt deppa en ettermiddag fordi en knuste et glass, at noen kom med en kommentar om deg du følte som sårende, eller at du våkner opp med ei kvise i fjeset. Å føle seg litt deppa handler som regel om at en er trist eller kjeder seg eller møter motstand på et eller annet felt når en helst bare ville ha det gøy eller uproblematisk.

 Å være deprimert, derimot, er noe helt annet.  En derpresjon kan en ikke riste av seg. Det handler ikke om en tilstand som løses ved at en ”tar seg sammen”. Å be en deprimert ta seg sammen er som å tilføre salt til et sår og gni det inn. Og akkurat dét er ikke noe en har lyst på.
Gjennom livet har jeg selv opplevd flere depresjoner. Noen har vart noen måneder, mens andre har vart over år. Uten at det ble diagnostisert, vil jeg tro at jeg opplevde lange depresjoner også i barndommen.
Akkurat nå er det ingen tunge depressive tendenser i livet mitt, om en tenker på det depressive som en tilstand som vedvarer over lang tid. Men jeg har et stemningsleie som lett går ned, og i blant gjør hverdagen tung og lite inspirerende. Det kan vare fra et par dager til en uke eller to. Og da blir jeg gjerne litt handlingslammet. Samtidig stiger angstnivået mitt.  Noe som fører til at jeg kjenner trang til å isolere meg. Men jeg kommer som sagt ganske kjapt ut av det igjen.
Om jeg kommer til å oppleve en virkelig svart og tung depresjon igjen, vet jeg ikke. Men jeg er nødt til å ta høyde for det. I tillegg vet jeg at det hjelper å snakke om det, om mørket skulle komme til å senke seg. Enten snakket handler om å formidle noe til meg selv, eller til noen andre. Og en av de måtene en kan kommunisere på er ved å skrive. Få ord og tanker ned på papiret eller fram på en dataskjerm. Uansett hvor svarte ordene er. Uansett skam og trang til å skjule ting. Uansett sårbarhet eller uvilje til å kjenne på noe en helst vil rømme fra. Uansett smerten ved å se seg selv i hvitøyet. For om en låser seg inne i seg selv blir tankene bare gjentagelser. De svirrer og svirrer rundt de samme sannhetene en etablerer dag etter dag, og det finnes ingen ende å ta tak i eller strekke seg etter, for alt blir en sirkelbevegelse.
Her er et dikt jeg skrev en gang da jeg selv var deprimert: 

Mot dag

når blikket tvinges åpent
før mørket riktig slipper taket

i denne flytende overgangen

ligger timene som kommer
så tungt i brystet

som et ferdigskrevet manuskript

hvor kun høydepunktene
som binder alt sammen

står igjen å fylle ut:

en fugl som flyr forbi vinduet
en telefonselger

***

Nå er det ikke slik at en trenger å være deprimert for å sette ord på ting. Så som en motvekt vil jeg avslutte denne dagens noe ikke helt lystige blogg med et dikt som ble skrevet en gang jeg ikke var deprimert. For selv om livet kan by på utfordringer og motstand, byr det også på lyse dager og sitrende gleder fra tid til annen. Og det er det viktig å huske på. Spesielt om en ikke opplever at livet viser seg fra sin beste side akkurat her og nå. Selv har jeg tatovert ordene ”Every wall is a door” på armen min, slik at jeg ikke skal glemme at det finnes noe som er mulig, om jeg igjen skulle komme til å føle at alle muligheter har reist til et land hvor jeg ikke er velkommen. 

Mellomrom

kan nesten ikke vente
nyter likevel
hvert sekund

sitter ganske
stille
danser i samme stund

***

Hvordan du minner deg selv på at livet har gleder å by på når motstand bringer deg nesten i kne, vet jeg ikke. Men jeg vet at det finnes noe. Ett eller annet sted finnes det noe du kan gripe tak i og holde fast ved. Selv når du ikke er i stand til å se det. En drøm, et minne, et håp, en vilje. Det ligger der, ett eller annet sted inne i deg selv. Og du kan finne det. Tro meg.

Ha en fin dag
Bjørn
Dagens link: Har en drøm


 




 

 

søndag 25. november 2012

Eventyr og virkelighet.





I Arendal sitter Nissen på gata og tigger. Og det er det ikke alle som liker. Det er mye folk ikke liker. Jeg lurer på om det hadde blitt likt om Nissen gikk med et skilt rundt halsen hvor det sto noe annet om hans person enn at han er en tigger. Noe som handler om menneskelig mangfold. Noe langt mer provoserende. Hva med en diagnose? Eller kanskje noe positivt?
Under her kan du fylle inn to positive menneskelige egenskaper som kunne vært skrevet på et skilt og hengt rundt halsen på Nissen.  

1 Hva du selv tenker som positivt, og kunne vært skrevet på skiltet:
2 Hva du tror de fleste andre ville det skulle stå på skiltet: 

Nå vet ikke jeg om du valgte de samme ordene - den samme egenskapen - bak begge punktene. Det vil si om du skiller deg selv fra mengden eller ikke.  Om du skiller deg fra mengden, vet jeg heller ikke hvorfor du gjør det. Om du føler deg bedre eller dårligere enn ”de andre”. Men tenk etter om noe av det du tenkte som positivt handler om hvor mye penger nissen har. Det vil si sosialøkonomisk status. Om det er den verdien du setter høyest hos en nisse. Eller tror at andre gjør.
Det er mange som bruker mye energi på å bevare bautaene i livet sitt. Enten det er Nissen, en annen tro, barn, status, økonomi, intellekt, politisk korrekthet eller et rosa, harmonisk overflatehjem. Og i denne trangen til å forsvare er det lett å tråkke over noe. Eller noen. Fordi vi så gjerne vil klatre på en stige. Eller er så redde for å falle ned.
Vi kan alle miste. Til og med de som har aller minst kan miste noe. Og vil forsvare det. Kanskje helt til alt annet enn andre folks oppfatning av oss står igjen. Da vil vi forsvare det også.  Og gjerne begynne og late som om vi er noe mer enn det vi er.

Her kan du fylle inn tre ting som er skumle å miste: 

1 Det du føler du selv er reddest for å miste:
2 Det du tror andre er reddest for å miste:
3 Det du tror den tiggende nissen i Arendal er reddest for å miste:

Nå vet selvfølgelig ikke jeg hva du valgte å identifisere som det du er reddest for å miste, hva du tror alle andre er reddest for å miste, eller hva du tror Nissen i Arendal er reddest for å miste. Om hundre personer leser dette og svarer for seg selv, vil jeg likevel tro at det finnes en variasjon. Vi er ikke alle redde for å miste det samme. En kan være redd for å miste en kjærest, huset en bor i, jobben, pengene sine, håp, status, illusjoner, foreldre eller et barn. Og jeg tror at mange av de som leser dette valgte noe slikt. Men jeg tror ikke det var mange som fylte inn at det var troen på Nissen de er reddest for å miste. Så kanskje handler aggresjonen som blir rettet mot den tiggende mannen i Arendal om noe helt annet. Kanskje det er noe annet som blir forsvart når det blir bedt om å få fjernet mannen i nissedrakt i disse gavmilde juletider.
Det går mot jul. Selv synes jeg maset starter altfor tidlig, men at jeg mener det, er det vel ikke så viktig å bruke tid og energi på å formidle. Så jeg skal la være og mase mer om den saken, og heller avslutte dagens blogg, med et lite eventyr jeg kom til å tenke på av en eller annen grunn.

Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: Et lite eventyr

 

 

 

 

 

 

 

 

fredag 23. november 2012

Kall det hva du vil


 
 
 
 
Noen ganger er det sånn at tilværelsen mister luft mellom de forskjellige elementene, og blir bare en stor, kompakt ball. Eller en grøt. Kall det hva du vil.
Spesielt småbarnsforeldre kan nok innimellom føle det slik. Det ene gjøremålet overlapper det andre, og tankene får sjelden tid til å sveve fritt. Så de setter seg som en knute i nakken eller magen. Kravene kommer og kommer, som møtende biler på en regnfull natt. Lysene blender deg et lite øyeblikk, så er de forbi. Men en ny bil blender deg i neste øyeblikk, og en ny, ny, ny… mens små, glitrende vanndråper gjør sitt beste for å minne deg på andre fokus og sidesyn. Likevel går det framover. Med røde øyne, og blikket låst på veien framfor en. Uten at en mister kontrollen og smeller inn i en møtende bil. Valg tas på automatikk, og en gjør det en skal. Eller bør. Kall det hva du vil.
For min egen del er småbarnstiden over. Avkommet har vokst opp og har flyttet ut. Likevel hender det jeg møter grøten, eller blir en del av den kompakte ballen. Selv om jeg bor alene. Uten for mange krav. Og jeg kan finne fargerike forklaringer og bortforklaringer for hvorfor det blir slik, og for hvordan jeg håndterer tilstanden. Men forklaringene og bortforklaringene ender alle opp med å visne. Først blir de litt grå i kantene, før de etter en stund har mistet det meste av glitrende farger og paljetter, og jeg sitter igjen med den ene nakne realiteten: Det er dette som er meg. Deal with it.
 Livet er en bølgedal, og jeg en kork. Noen ganger kaster bølgetoppene meg mot skyene og noen ganger skraper jeg meg opp mot skjelldekte stein i strandkanten.  Men så kravler jeg meg opp på land. Eller finner meg noe jeg kan holde meg fast i. Noe som flyter. En livbøye. Kall det hva du vil.
Jeg tror kanskje at det i ditt liv også kan være litt slik. Vi kastes alle rundt i livets tombola fra tid til annen. Men vi er likevel mer enn tilfeldigheter, flaks eller uflaks. Vi er mer enn de problemene vi møter, eller de oppturene som løfter oss. Det finnes en kjerne i oss. Noe vi kan ta fram og titte på, om noen minner oss på at den finnes. Så det vil jeg gjøre i dag; Minne deg på det.
Det følgende er et utdrag fra et bestillingsarbeid jeg gjorde til et seminar for noen år tilbake. Det handlet i hovedsak om hvordan det er å leve som kunstner, og samtidig ha en psykisk lidelse. Som min. Som er angst. Men akkurat dette avsnittet handler om deg:
 

Og du, hvem er du?
Du er lyden av regn på teltduk og leken fra din egen barndomsverden. Du er fryd og seire og nederlag. Et univers med dine egne stjerner, en natt og en dag og fall inn i blikk. Du er kjærtegn du har gitt og fått og det du har grått.
Du er ensomhet og kjærlighet og begjær. Er ditt eget anker, er føtter som løper og drømmer du en gang har drømt, møter med engler og møter med skrømt. Du er solens varme i ryggen, og et blendende vakkert smil.
Du,
er morgendagens mulighet, gårsdagens avstand og nuets kraft og tilstedeværelse. Du er et sug av forventning i magen og en speilblank hinne over øynene, hvor et yrende liv under overflaten ligger synlig for alle som vil se. Du er vinger og luften under dem. Regn for vårblomster, røtter og rik jord. Du er tanke og hud, et kaleidoskop og en forundring. Du er altet, kjernen i ditt eget liv.
Og ingenting av dette, kan noen ta fra deg.

***

Det er fredag. Ute regner det så det plasker mot asfalten. Bergen by får vasket seg. Selv sitter jeg ved dataskjermen og skriver blogg, mens jeg egentlig skulle vært på vei til atelieret. Noe som ikke så ut til å skje i dag. Og ikke har skjedd denne uka. Men mens jeg satt her og skrev, kom det en tekstmelding fra en av de andre på atelieret. Og det var nok. Det var glimtet i sidesynet som tok fokus. Det skal ikke alltid så mye til. I blant handler det kun om å klare å skille noe ut fra den kompakte, grå ballen, eller fra grøten en kaver rundt i. Det handler om å se på det, løfte det opp i lyset. Gi det vinger. Gi det rom og himmel nok til å gi deg oversikt eller kraft. Kall det hva du vil. Så nå går jeg i dusjen, kler på meg den regntette, hiver meg i bilen, og drar på jobb.

Ha en fin dag.
Bjørn
 
 
 

 

 

 

torsdag 22. november 2012

Ting henger sammen, og har sin forklaring.










Det er mye folk bruker energi på. I San Francisco ble det nylig vedtatt en lov som forbyr det meste av nakenhet offentlig. Hvordan det er her i utkanten av Bergen, er jeg usikker på, men det finnes nok en lov her også. Og jeg tror ikke den gir mye slingringsmonn, selv om problemstillingen kanskje ikke er så påtrengende siden det er lite utbredt med nakenhet utenfor hjemmets fire vegger i mitt nabolag. Hvordan det er innenfor hjemmets vegger i nabolaget, vet jeg ikke. Og jeg bruker lite energi på å finne ut av det. Det finnes så mye annet jeg heller forsøker å finne ut av. For eksempel meg selv.
Spesielt på vinterstid er det lite offentlig nakenhet her nord på kloden, skulle en tro, men jeg har personlig ikke merket en nevneverdig forskjell i hyppighet knyttet opp til årstider. Uten at jeg dermed skal hevde at jeg har brukt tid på å føre statistikk. Statistikk kan være morsomt, men ikke morsomt nok til å gjøre det til en hobby, føler jeg. Spesielt ikke om variablene er små, som i dette tilfellet. Da er lister morsommere. Du kan lage lister over det meste. Hva som ligger på skrivebordet ditt, hva du hører i leiligheten din, eller hva du unnviker.

Liten liste over mine egne unnvikelser de siste dagene:

1 Jeg har ikke vært på atelieret denne uken.  Og ikke malt et eneste penselstrøk siden før helgen.
2 Jeg har ikke vasket opp siden før helgen.
3 …
4 …
 
I utgangspunktet trodde jeg denne listen ville bli lang. Men da jeg begynte å sette den opp klarte jeg bare å føre opp to punkt, om da ikke punkt 3 og 4 er en unnvikelse i seg selv. Og det var veldig overraskende at jeg ikke kom på mer enn dette. Jeg tror grunnen til at jeg trodde listen ville bli av merkbar lengde, skyldes at de to unnvikelsene jeg kom på, tar ganske stor plass i bevisstheten min. Og at de derfor har skygget for mye annet jeg har opplevd de siste dagene.
Grunnen til at jeg ikke har vært på atelieret noen dager skyldes at jeg føler meg litt tom og nedstemt. Samtidig skal jeg begynne på et nytt maleri. Det nye bildet skal bli det siste i en serie med selvportrett. Jeg opplever det nesten alltid som vanskelig å begynne på et nytt bilde. Jeg blir heller ikke spesielt lykkelig over å bli ferdig med et. Det er mer slik at det ofte fører med seg en opplevelse av sorg, eller en tomhet. Så det er vanlig for meg med denne nedstemtheten, og å måtte nedkjempe en motstand før jeg får satt det første strøket på den tomme, hvite flaten som skal bli et nytt maleri. Noen ganger kan jeg bli litt handlingslammet kun en dag, andre ganger kan det ta en uke. Denne gangen skal jeg etter planen i tillegg begynne på et smilende selvportrett. Og det føles absolutt ikke riktig, i forhold til hvordan sinnsstemningen min er; litt flat, uten påviselige smilerynker. 
Fordi jeg ikke har vært på atelieret, opplever jeg dårlig samvittighet. Det er ingen selvfølge at dårlig samvittighet er en pådriver med hensyn til å få ting gjort, for meg. I blant er det heller slik at den stjeler energi. For eksempel den som jeg skulle brukt for å ta oppvasken. Hva oppvasken føler i sakens anledning er jeg usikker på, men den virker rimelig avslappet til det hele.

Liten liste over noen få av de tingene jeg har fått gjort de siste dagene:

1 Vasket sengetøy etter et helgebesøk av to av søstrene mine.
2 Fått ryddet i leiligheten.
3 Skiftet vann på akvariene mine.
4 Skrevet blogg.
5 Handlet sammen med kjæresten min.
6 Sett to episoder av ”Six feet under” sammen med kjæresten min.
7 Vært sjåfør for stedatteren og stesønnen min.
8 Spist gulrotkake med et lite glass likør til. 

Jeg synes den siste listen var morsommere å skrive enn den første. Selv om jeg ikke har problemer med å nedvurdere de forskjellige punktene i liste nummer to, så ser jeg også at jeg ikke har vært fullstendig lammet de siste dagene. Noe har skjedd. Noe har jeg gjort. Bare ikke malt et bilde og tatt oppvasken. Arrrgh!
Jeg tror ikke jeg kommer til å male et bilde i dag, men jeg tror oppvasken blir tatt. Og jeg tror at når kjøkkenbenken igjen er ryddig og ren, vil jeg føle at sinnsstemningen klatrer et par hakk opp på skalaen. Så kanskje jeg begynner på et nytt maleri i morgen. For det er ikke alltid så mye som skal til for å nappe meg selv ut av begredelighet og tomhet. Heldigvis. Noen ganger er det nok med en liten følelse av kontroll. Og det å ha det ryddig rundt meg opplever jeg som et bevis på at ikke alt er ukontrollerbart. Det å ha det ryddig rundt meg gir meg også litt kontroll over det som er inni meg, føler jeg. Så ting henger sammen i mitt liv. Jeg tror det er slik i ditt liv også, at ting henger sammen. Greia er å finne ut hvordan de henger sammen. Og ikke minst å kunne nyttegjøre seg kunnskapen. Men jeg føler jeg er flinkere til det nå, enn for noen år tilbake. Det igjen betyr at det også finnes et klarere fokus og en framgang i livet mitt, ikke bare forsvar av ståsted eller unnvikelser.
Da jeg sto opp denne morgenen, leste jeg en blogg som går under navnet Lyst. Temaet i dag handlet om arbeidsglede. Så det kan hende at det jeg leste der og hva jeg selv valgte å skrive om henger sammen.  Ikke alt er fragmenter i et fritt og tilfeldig svev gjennom tid og rom. Ikke jeg, ikke du, ikke hva vi tenker, ikke hva vi føler. Ting henger sammen, og har sin forklaring.

Ha en fin dag.
Bjørn
 
Dagens link:           San Francisco

Dagens link nr 2:   An artist's life manifesto



 

 

tirsdag 20. november 2012

"Alt faller. Før eller siden faller alt."






Det er mange myter vi omgir oss med. Vold mot kvinner er ikke en av dem. Vold mot kvinner er en realitet. Ikke en myte. Så jeg vil starte dagens blogg med å legge ut en link til  Sommerfugler over Askøy , som er et kunstprosjekt som tar utgangspunktet i arbeidet mot dette. Bildene skal selges på auksjon. Og inntektene fra auksjonen går uavkortet til Hieronimusstiftelsen, som holder kurs for kvinner som lever med vold, og til leker og utstyr til barn ved reetablering etter opphold i krisesenter.  
Selv er jeg ikke kvinne, med det betyr ikke at jeg lever på en annen planet enn de gjør. Jeg føler og jeg lever, akkurat som kvinner også gjør. Og jeg liker å tro at jeg er i kontakt med flere sider i meg selv enn den som er mest macho. Men selv om jeg ikke er kvinne og blir banket opp av aggressive menn, så var jeg en gang et barn. Og barn blir også utsatt for vold. Noe jeg også ble. Så jeg vet noe om hvordan det føles å bli gjort til ingenting.
I helgen hadde jeg besøk av to av søstrene mine. Og vi fikk presset mange opplevelser inn i de timene og dagene de var her. Det var middag på byen, familiemiddager, kunstopplevelser og regn. Jepp, jeg bor tross alt i Bergen. Så regnet hører med. I tillegg pratet vi mye. Noe som skapte en del følelser. Blant annet ble jeg minnet på barndommen, og ting jeg opplevde der. Jeg ble også minnet på ungdomstid og tidlig voksenalder. Og det ble viktig for meg å bruke energi på å opprettholde den identiteten jeg har i dag. Som er å være kunstner med en psykisk belastning, i tillegg til å være pappa og kjærest. For jeg ble på en måte brakt tilbake i tid på mange plan i denne helgen. Og jeg kjente på den gamle opplevelsen av å være ingenting.
I tillegg til å møte meg selv, ble jeg igjen utsatt for et møte med mine egne foreldre, og de valg de en gang gjorde. Selv om moren min er død, og jeg ikke tillater faren min å være fysisk tilstede i livet mitt, preger valgene de gjorde barneflokken de skapte den dag i dag.
Vi starter tidlig med å skape illusjoner rundt våre foreldre. En kort tid er de konger, guder, Jomfru Maria og Supermann på en gang. Men så begynner illusjonene for noen barn å falle. En etter en. "Alt faller. Før eller siden faller alt", sier Juha i boken En komikers oppvekst, av Jonas Gardell. Akkurat denne helgen falt antagelig den siste illusjonen jeg hadde om min mor, men det gjenstår vel egentlig å se. For illusjoner har en tendens til å bli mest synlige i det de forsvinner. Så kanskje bærer jeg fremdeles på noen.
Kvinner utsettes for vold. Også min mor fikk føle det på kroppen. Fysisk og psykisk. Det gjorde henne redd. Og jeg tror at mange av hennes valg ble styrt av den realiteten. Det gjør at jeg kan forstå noe av grunnen til unnvikelser og fortielser. Men det at jeg kan forstå hvorfor hun valgte som hun gjorde, er ikke det samme som at jeg unnskylder det.
Nå har det blitt tirsdag, og jeg føler at jeg begynner å lande litt etter helgen. Søstrene mine reiste søndag kveld, og natt til mandag sov jeg tolv timer. I går ble det lite gjort, jeg opplevde meg selv som ganske tom, men jeg pratet litt med kjæresten min. Hun er flink til å sette ting i perspektiv. Og hun er flink til å formidle ting som jeg ikke alltid får med meg. Blant annet hadde hun noen ord om hvordan jeg møter andre. At tydeligheten og direktheten min i blant kan oppfattes som langt heftigere enn jeg selv er oppmerksom på. Det samme med temaer, ting jeg velger å snakke om; det hender jeg går inn i temaer på en selvutleverende måte som ikke er like vanlig for alle. Etter hva kjæresten min sier. Og det er fine tilbakemeldinger å få. For uten tilbakemeldinger på hvordan en oppleves er det lett å låse seg i mønstre enn kunne ha forsøkt å jobbe med.
Selv om det ble mye følelser fra tid til annen denne helgen, ble det mest noen dager med mange fine opplevelser. Og jeg vil anbefale de som er innom eller bor i Bergen, til å ta seg en runde og se på den kinesiske kunsten som vises rundt i forskjellige gallerier for tiden. Noe av den kan oppleves som politisk, noe er vakkert, noe av den gjør vondt. Men har du først sett det som vises, vil du huske det en stund. Ikke alt vi for eksempel ser på tv, eller bruker tiden vår på, kan skilte med en slik effekt.

Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: Angel standing by

 

 

onsdag 14. november 2012

Stripping, Madrugada og noen kinesere.


 
 
 
Stripping er ikke kultur, slås det fast i Bergen, i samband med at enkelte utesteder har fått forlenget åpningstid. For min egen del er jeg ingen storbruker av skjenkesteder verken dag eller natt, så det at enkelte etablissement får holde oppe nesten inn i den blå timen – eller Madrugada, som den tiden på døgnet også kalles - er ikke så veldig interessant. Da er responsen fra enkelte lesere som ligger under artikkelen, mer interessant. Jeg anbefaler å titte innom for å lese litt om hva forsvarere av kulturlivet i Bergen har av argumenter.
Til helgen får jeg besøk. Da kommer to av søstrene mine til Bergen. Og det gleder jeg meg til. Planer er lagt og menyer tenkt ut. For en vil jo gjerne tilby sine besøkende noe når de tar turen over fjellet. En av de tingene vi ikke skal gjøre, er å se på stripping. I stedet skal vi ta en tur og se på en utstilling av kinesiske kunstnere som vises i Byen mellom fjellene for tiden. I tillegg skal jeg sette opp en liten personlig utstilling med mine siste arbeider kun for søstrene mine, ved Galleri VOX, som er arbeidsstedet mitt nå. Og det er jo ikke verst når en kommer til Bergen; Et galleri med en egen utstilling kun for deg. Dét er det ikke alle som får. Men så har jeg også noen ypperlige søstre som fortjener alt jeg kan få til for dem og mer til. Og selv om det dessverre kun er to av tre som kommer denne gangen, får jeg gjøre mitt beste for å vise at jeg verdsetter dem, og for at de skal få med seg mange gode minner hjem igjen.
Grunnen til at jeg kan holde en slik liten utstilling på sparket, er at arbeidsplassen min – Galleri VOX – i tillegg til å være et fellesatelier, også driver et Galleri. Og akkurat nå står det tomt mellom to utstillinger.
Det meste her i livet har sin grunn. Det at du er du har sin grunn. Det at du opplever verden og dine medmennesker som du gjør, har sin grunn. Det at jeg arbeider ved Galleri VOX har også sin grunn. Tidligere hadde jeg mitt eget atelier, eller verksted som jeg kalte det, siden jeg levde som keramiker. Men så var det dette med angst da. Den krevde sitt etter hvert. Det samme gjorde herpa lunger. Og jeg møtte veggen. Så nå arbeider jeg stort sett som maler, i et fellesskap med andre kunstnere som også møtte veggen på grunn av en psykisk utfordring. Selv om jeg for det meste arbeider med pensler og farger nå, hender det likevel at jeg klisser litt med leira fra tid til annen. Noe som blant annet kan føre til uttrykk som du ser på bildet over. Skulpturen bærer navnet Arr.
I følge klisjeen er det helt på sin plass å være gal om en er kunstner. Så en skulle tro at det ville være kø og rift om plassene på et sted som Galleri VOX. Men slik er det ikke. Så kanskje er gale kunstnere likevel en mangelvare. For det har vist seg å være en utfordring å finne fram til relevante søkere. Ingen står jo oppført i telefonkatalogen som Gal Kunstner.  Derfor bruker noen av oss som arbeider på Galleri VOX litt tid på å spre budskapet der vi kan. Og jeg kan spre det her på Vannlandet. Så bor du i Bergen eller omegn, er kunstner eller en kreativ person som mangler en arbeidsplass, så titt innom hjemmesiden vår her. Kanskje kan vårt fellesskap også gi plass for deg. Eller kanskje du kjenner noen som ville blitt lykkeligere og få mer innhold i livet av å ha et atelier å gå til. Noen i familien, en bekjent eller en venn. So don't mum’s the word, please.
Dagens blogg går mot slutten. Den ble ikke så lang i dag. Noen centimeter kortere enn vanlig. Så har du tid til overs, og i tillegg mangler kraft og tiltak eller tro på at du kan reise deg, så kan du jo lese litt om selvutslettende personlighet mens du sitter. Eller du kan gjøre noe annet. Bor du i Bergen kan du for eksempel gå og se stripping, eller kinesisk kunst. Andre steder i landet finnes det andre tilbud, eller muligheter. Om ikke annet kan en ta en tur ut i Moder Natur så apostlenes hester får rørt litt på seg. For livet byr alltid på muligheter. Det er ikke alltid bare mangelen på valgmuligheter som er et problem, tror jeg, men det å velge.
 
Ha en fin dag.
Bjørn

 

 

 

lørdag 10. november 2012

Whitout You I'm Nothing






Det er lørdag. Ingen stor nyhet i seg selv, men greit å vite om en kjenner trang til å orientere seg. Og det gjør jeg. Å orientere seg er en greie jeg synes er fordelaktig. Alternativet er å virre rundt i blinde. Er en blind har en lett for å skalle borti ting. For eksempel sine egne fordommer og gjerdestolper. Eller lyktestolper. Verden er fattig på mye, men ikke på stolper en kan skalle i. Om en går på lyktestolper er det kanskje fordi en ikke er i stand til å se lys. Hadde en kunnet se lys hadde en kanskje også tenkt seg at det finnes en stolpe som lyset er festet til, hvis en ikke tror det er Gud som kaster sitt lys over en fra oven. Men i det pannebrasken dundret inn i stolpen ville en nok revurdert gudegreia. Og så hadde en styrt unna neste gang en oppdaget noe som skilte seg fra mørket. Valgt en annen retning et øyeblikk. Og sluppet noen blåmerker. Tror jeg. I hvert fall etter å ha gått på samme stolpen noen ganger.  Med andre ord kan en si at om en oppdager et lys og går på den samme stolpen flere ganger, vil en etter en stund antagelig begynne å sette spørsmålstegn ved veivalget sitt.  Det å leve som i blinde fratar deg gjerne noen slike muligheter i forhold til veivalg. Å leve i blinde som det er tenkt her, er mye som å leve uten å stille spørsmål. Så det må bety at det å se, og å orientere seg, er som å stille spørsmål.  
Nå kan det hende at denne logikken er litt som i det følgende: Griser har ikke vinger. Det har heller ikke jeg. Det betyr at jeg er en gris. Eller et svin, for å bruke en annen betegnelse på samme baconklumpen. Men på den annen side har heller ikke gullklumper vinger. Så kanskje jeg er en liten gullklump. Eller en kan si at det finnes flere sider ved meg enn én. Logisk sett skulle det da være lett å anta at slik er det med deg også; du er mer enn én side. Det igjen betyr kanskje at det er mer ved deg enn det de som er rundt deg ser ved første øyekast. Og kanskje er det mer ved deg enn du selv klarer å se også.
Om det er slik at du har vanskelig for å se at det finnes mer enn én side ved deg selv, kan det hende at du lever livet ditt med et filter for øynene. Hva det filteret er eller hvorfor det havnet foran øynene dine vet kun du. Men det har nok sin årsak. Ting er ikke alltid tilfeldige. Stedet hvor du er i dag, opplevelsen av deg selv, har en hale festet til seg; en årsakssammenheng. Så sånn sett kan en vel sammenligne det med en liten djevel. Eller som en også sier: Nissen på lasset.
For å finne ut hvor slike filtre kommer fra og hva haler, smådjevler og nisser egentlig består av, hjelper det å orientere seg. For når en orienterer seg opplever en gjerne perspektiv. Og det å sette ting inn i et perspektiv kan noen ganger hjelpe en til å se forbi filtre. Fordi en må bevege blikket. Et låst blikk gir lite perspektivopplevelse. Et låst blikk gir i beste fall rennende øyne, vondt i hodet og forsvarsmekanismer i et mylder av gråtoner. Eller rosatoner. Mens et blikk som søker, hjelper en kanskje til å se at haler består av mange bitte små celler, og ikke kun er en diger vond klump en går rundt og drasser på; som en svulst, som bare vokser og vokser dag for dag. Til vi nesten ikke klarer å bevege oss lenger, og i hvert fall ikke skille halen fra oss selv. Jepp, oss Selv. Dette selvet, som ikke kun er Konsekvens, men også Mulighet. Vi må bare klare å se det.
Under mitt forrige blogginnlegg fikk jeg et par tilbakemeldinger. Noe som ikke skjer så ofte. En av de som skrev noen ord til meg, kaller seg gamle ugle. Og hun har en egen blogg. Hvor du kan gå inn og titte. Jeg vet ikke om det er en årsakssammenheng, men etter at gamle ugle delte en link til Vannlandet på sin egen blogg, har det vært mange innom og lest på min blogg. Og det synes jeg er veldig kjekt.
Siden jeg opplever det som kjekt å bli lest, må det bety at det også er kjekt å være synlig. Det er med andre ord kjekt for meg å bli sett. Denne opplevelsen av å bli sett er likevel avhengig av dine øyne. Without you I'm nothing. Uten at du ser meg lever jeg som i et stort mørke. Alene. Noe som igjen betyr at om ikke du viser deg for noen, lever du også som i mørke. Alene. Så konklusjonene på det jeg har skrevet i dag, må vel være at det er mye bedre å se enn å leve som blind. Eller leve i et mørke. Eller med en hale som etter hvert har blitt så tung at en nesten ikke klarer å bevege seg framover lenger, fordi en har lurt seg selv til å tro at halen er en enste diger klump, i stedet for mange små elemeneter en kan skille ut og forholde seg til enkeltvis.
Jeg vet ikke om du ser noen sammenheng i dagens blogg og det ikke helt ferdigmalte selvportrettet White trash”, som jeg også la ut i dag. Jeg har ingen ide om du identifiserer deg med personen som er portrettert, eller om du identifiserer deg med de som eventuelt skriver ord i pannen på dem en møter. Jeg vet heller ikke hva bildet av maleriet får deg til å føle. Om du føler noe i det hele tatt, eller om du har blikket rettet mot noe helt annet. Mitt ansvar som kunstner er i dette tilfellet uansett kun å peke på noe, ikke å føle for deg.
Kaffekoppen min er tom. Den siste slanten var kald. Nå skal jeg se om jeg finner en fin sang jeg kan legge ut som Dagens link, og avslutte disse ordene på Vannlandet for denne gang. Og senere skal jeg ta en tur bort til kjæresten min. Jeg skal skifte vann på alle akvariene mine i løpet av dagen, og jeg skal lage meg litt god mat. Den skal jeg spise ved bordet mitt. Hvor det står en blomst. Blomsten fikk jeg av døtrene mine i går, som en litt tidlig farsdagsgave, før jeg kjørte min yngste datter til Flesland, og hun tok et fly bort fra Bergen etter å ha vært hjemme en ukes tid. Jeg fikk også et tegnesett fra døtrene mine i farsdagsgave. Tusj og pennesplitter. 
 
 
 
Tusjtegningen du ser her er gammel. Den ble tegnet på åttitallet. Det er lenge siden jeg har tegnet med tusj, så det gleder jeg meg til nå. Og når jeg tenker meg om, føler jeg akkurat nå at vekten av alt jeg gleder meg til og har mulighet til å klare, er mye større enn vekten av halen min. Jeg håper det er slik for deg også.

Ha en fin dag.
Bjørn

 

onsdag 7. november 2012

Det er nok naturlig, antagelig.


 
 
 
Ute har det begynt å snø, men det er vel naturlig, på denne tiden av året. Det er mye som er naturlig. Det betyr likevel ikke at vi må like det. Det at vi ikke liker alt naturlig er også naturlig. Så der har du den.
Det er en stund siden jeg sist skrev på Vannlandet. Jeg har vært opptatt med andre ting. For eksempel er min yngste datter en tur hjemom en ukes tid. Og jeg synes det er viktigere å bruke tid sammen med henne enn å skrive blogg.  Det er mye i livet mitt som viktigere enn å skrive blogg. Det er faktisk en diger pakke, om en legger det sammen. Familie er bare en liten del av den pakken. Likevel er det kanskje den delen som skinner klarest. Noe som nok er naturlig.
En annen del som tar godt for seg av plassen i den pakken som er mitt liv, er dette med kunst. Og i går var jeg på en konferanse og viste en film jeg har laget. Den heter Every wall is a door. Filmen er litt over en halv time lang, og handler om kunst, følelser, verdi og håp. Den handler også om hvordan en vanskelig barndom og et vanskelig liv kan gi seg uttrykk i den kunsten en lager. I hvert fall er det det jeg forsøker å formidle. Men naturligvis kan andre se det på en annen måte.
En som så filmen kom bort til meg etterpå og sa at nå skjønte hun hvorfor jeg maler de bildene jeg maler. Og det er det jo greit at hun føler. Det betyr at jeg har klart noe. Jeg forsøkte jo å gjøre noe forståelig. Når det blir forstått har jeg klart noe. Jeg tror likevel hun bare skjønner en liten flik av hva som ligger i arbeidene mine. For jeg opplever meg som litt mer kompleks enn det jeg viste i filmen, og jeg tror jeg gjemmer minst like mye som jeg viser fram. Likevel oppleves det som greit å gi bort en liten del av meg selv. Det minner om det å være synlig. Å være synlig er ikke det verste en kan være. Om det beste hadde vært det motsatte av å være synlig, hadde nok evolusjonen sørget for at vi var usynlige alle sammen. Men det er vi ikke. I hvert fall ikke alle. Bare noen. De vi ikke vil se. Eller de som ikke vil bli sett.
 En annen som kom bort til meg etter visningen var en keramikerkollega jeg studerte sammen med. Og det var kjekt gjort av henne. Det gjorde godt å kunne vise noen fra studietiden på åttitallet litt om hvorfor jeg var så føkka i hodet og hjertet på den tiden. Noe jeg håper filmen klarte. Det aller morsomste var likevel kanskje at hun har et arbeid jeg gjorde den gangen hengende over peisen sin den dag i dag. Et relieff av en klovn. Og at det arbeidet også var vist i filmen.
I natt drømte jeg om faren min. Siden Every Wall is a door  i tillegg til å vise noe av kunsten min også fortalte noe om en barndom med vold og psykisk terror, er det kanskje naturlig. I drømmen hadde faren min liten makt. Og i de scenene som utspant seg framsto han som veldig usikker, og uten egentlig mål og mening. Noe som ikke er en ny opplevelse for meg, men likevel helt ok å drømme om. Jeg har hatt mye verre drømmer opp igjennom årene, hvor faren min har spilt en rolle. Noe som nok er naturlig.
En annen som var på seminaret var bloggeren som går under navnet skraatak85. Bloggen hennes er slett ikke dum å følge. Hun har blant annet en serie som hun kaller Gråblogger, som etter hva jeg forstår skal være en form for motvekt til tyngden av det lasset av bomull rosabloggerne heller over verden. Det er den siden av bloggen hennes jeg liker best. Den som handler om å være synlig. Og stå fram som den en er.  På seminaret entret hun talerstolen, og gjorde en god jobb der også. I det hele tatt gjorde alle som tok ordet en god jobb. Den personen som brukte mest tid på talerstolen var likevel Arnhild Lauveng. En psykolog og forfatter som selv har måttet kjempe seg igjennom vanskelige år. Du kan høre stemmen hennes her 
Det var også musikkinnslag på seminaret. En kar som heter Franklin Sydow har jeg hørt før, og det kan du også få gjøre nå. Om du klikker her.
Utover det jeg har nevnt, møtte jeg også en del gamle kjente i går. Jeg fikk også hilse på folk jeg ikke hadde møtt før. Og det var udelt koselig å møte både kjente og ukjente. Noe som ikke alltid er en selvfølge for meg.
Oppsummert føler jeg absolutt at dagen i går var en grei dag. Jeg fikk vist filmen min igjen, og jeg ser at det er på tide at jeg lager en ny. Den er tre år gammel nå. Og ting skjer i løpet av tre år. Med meg, og med kunsten min. I tillegg til alle jeg møtte i går, hadde jeg kjæresten min med meg, og det er alltid fint å dele opplevelser med henne. I kveld skal vi på filosofikurs sammen. Det er aldri for sent å lære noe nytt, og kjæresten min holder meg ung. Noe som nok er naturlig, siden hun er en del år yngre enn meg, er langt klokere enn meg, og har et mye større hjerte.

Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link:  First we take Manhattan