Rike dufter og smaker, fin olje, urter og mye farger.

Noen dager er det slik at jeg våkner opp etter en natts søvn, og kjenner at nå skal det bli kjekt å skrive blogg. Det yrer i hodet mitt av tanker jeg har lyst til å ta kontroll over og få satt ord på. Slik er det ikke i dag. Jeg føler meg rimelig dau. Likevel har jeg ikke lyst til å fokusere på akkurat det, for jeg våknet tross alt opp. Og det er jo en gave i seg selv, selv om en ikke alltid tenker over det. På den måten er jo denne dagen nesten som en festdag, og bør feires. I det minste verdsettes. For om ikke akkurat ordene presser på, så tikker mitt lille hjerte, øynene mine ser tastaturet og hendene mine er jeg i stand til å bevege.

Det er så lett å feste blikket på noe og så bli låst i den stillingen. Spesielt om noe gjør vondt. Tilværelsen blir kun det vonde, som en boble en lever i, uten å komme i kontakt med det som er utenfor. Alt en ser, er seg selv og sin egen smerte. Eller den store tomheten, hvor ikke engang smerte er til stede lenger. Og vi tror vi kommer til å ha det slik bestandig. Men vi tar feil. Veldig ofte tar vi veldig feil. For før eller siden skjer det noe som får boblen til å sprekke. Eller kanskje bare litt lys slipper inn. Et lite øyeblikk hvor vi gjenoppdager solens varme i ryggen, eller styrken i våre egne hender. Selv har jeg det ikke slik nå, det er ingen boble, bomull, intens smerte eller sordin i livet mitt i dag. Det er ikke noe troll under mitt livs bro, som venter på at en solstråle skal få det til å sprekke eller bli til en ufarlig stein. Men jeg har hatt det slik. Det at livet har blitt annerledes, blir for meg et bevis på at det går an at ting forandres. Og jeg tror det kan være godt å ha det skrevet ned her, slik at jeg kan lese det en dag om boblen igjen finner meg og begynner å klemme meg sammen. I tillegg kan du lese det. Om det er deg boblen har funnet nå, eller det er noen du kjenner som du ikke kommer helt i kontakt med lenger. Noen som har stoppet opp, og lukket seg inne, og ikke lenger er som de var. En sønn, en datter, far, mor, venn eller kjærest. De vil komme ut igjen. Plutselig en dag vil du oppdage et nytt lys i blikket deres. Slik du også en dag vil gjenoppdage deg selv i speilet, om det er du som lever bak boblens elastiske, matte overflate.

 

Jeg så

Jeg så
ting jeg ikke har sett på lenge
i dag

en helt vanlig dag

på steder jeg har sett
så ofte

vakre ting
nydelige
kanskje bare en farge mellom trærne

eller hvor klare mine døtres øyne er.

Merkelig
hvor vondt det gjør.

 

Jeg la meg sent i natt, og våknet tidlig av en fugl som hakket på verandaen utenfor vinduet mitt. Så jeg er trøtt. Derfor var det litt tungt å gå i gang med å skrive blogg i dag. Likevel tenkte jeg at jeg skulle gjøre det. For det gir meg noe. Også når det byr på motstand. Det er litt som når jeg maler et bilde. Det er ikke alltid inspirasjonen er på sitt mest høye og glitrende nivå, men skulle jeg malt kun når jeg var på det aller beste, ville jeg fått malt lite. For det at noe er på det beste, betyr at det peker seg ut, og er en sjeldenhet. I motsetningen til normaliteten. Og slik er det når jeg skriver blogg også. Jeg er ikke alltid på mitt beste, det er ikke alltid det er gøy å gå i gang, eller at jeg flommer over av ting jeg vil dele. Men det er i motstanden ting utkrystalliserer seg. Det er når jeg må strekke meg et maleri begynner å bli noe mer enn fint eller trygt, eller noe jeg kan slippe unna med. Og slik er det kanskje med livet også. En må våge å møte det. Også på dager hvor ikke alt stemmer. Hvor ikke alt er på sitt beste. En må stå i det.

Helgen har kommet, den blir rolig. Kun litt handling av mat og litt dill dall i dag. Men neste helg kommer min yngste datter hjem en tur, og min eldste kommer fra ferie denne helgen, så om en uke blir det stor fellesmiddag sammen med kjæresten min og hennes barn og hele hurven. Det er ikke alle i vårt langstakte og værharde land som liker slike familiedramaer, som de gjerne blir kalt, men jeg liker dem. Jeg liker å ha mine kjære samlet rundt meg. Jeg liker å stå i timer over kjelene for å lage et godt måltid, og kjenne på dynamikken som oppstår når vi er samlet. Noen ler, noen pirker i hverandre, ungene bryter bordskikken, noen bare smiler og er lykkelige med svulmende hjerte, som kjæresten min og meg. Det er sjelden alt er perfekt når vi samles slik, men for meg er det det som gjør det så perfekt.

Kanskje jeg skulle prøve meg på en diger kjele bacalao, neste helg. Det har jeg aldri laget, men har lenge hatt lyst til å prøve meg på. Rike dufter og smaker, fin olje, urter og mye farger. Jeg får litt gode bilder i hodet når jeg tenker på det; litt sydlandske miljøer og store levende familier rundt et langbord hvor praten går lett og med innlevelse. Og det er jo ikke de verste bildene en kan ha i et lite hode som mitt.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: House where nobody lives