Fremdeles finnes det tanker du ikke har tenkt.

 Kaleidoskop.

Fremdeles finnes det landskap du ikke har sett, stier du ikke har gått, ord du ikke har sagt, sanger du ikke har sunget, kjærlighet du ikke har delt, tanker du ikke har tenkt – fremdeles er du på full fart inn i din egen fødsel.

Og her – i denne bevegelse, i dette fargespekter, denne kakofoni, dette kaos – i fosterstilling og et fritt fall gjennom fragmentert skjønnhet - dine redde, lukkede øyne framfor din skimrende stjernes uangripelige stillhet. 

 

Kjæresten og jeg har meldt oss på et filosofikurs.  Det skal dreie seg om ”hverdagsfilosofi” (hva nå det er), så jeg håper ikke lista legges så veldig høyt. Jeg har aldri lest de store filosofene, så jeg har ikke så mye å bringe til torgs.  Men på den annen side skal jeg være med på dette kurset for å lære noe, ikke for å lære bort, og det er jo så mange tanker jeg ikke har tenkt som bare ligger og venter på meg. Så jeg får senke skuldrene og ikke fokusere på prestasjon.

 Det er ikke så ofte jeg melder meg på noe, i stedet har de senere år vært mer preget av å melde meg ut. Eller stå litt på sidelinja. Selv om jeg selv kaller det å være selektiv. En forklaringsmodell som egentlig dreier seg om å unngå for mye angst, for så å unnskylde at jeg er slik. For angst er ganske ubehagelig. Og begrensende. Og skamfullt. Og jeg føler ofte trang til å rettferdiggjøre at jeg har det på den måten. Som om det er noe jeg velger, eller er skyld i selv. En form for straff. Ikke nødvendigvis en straff for ting jeg har gjort, men mer for at jeg finnes.

På det verste kan angsten min være på grensen av hva jeg holder ut, i det verden går i oppløsning og alt mister sin sammenheng. Det er litt som om dagen til vanlig er synlig gjennom et kaleidoskop, der det danner seg klare og gjenkjennelige mønstre med en logisk forklaring, men når angsten kommer sitter du bare med neven full av fargede biter, som ikke henger sammen og du vet ikke hva du skal bruke dem til. Og plutselig henger jeg ikke sammen selv heller. Men de verste anfallene kommer heldigvis sjelden. Slik som det også er med de største gledene i livet mitt. Selv om gledene mine ikke tar over valgene mine på samme måte som angsten. Hadde jeg kjent på kjempeglede, og tatt av opp mot skyene med en styrke i en eufori tilsvarende den altoppslukende kraften i et panikkanfall, løftet av en gudelignende tro på meg selv i stedet for at handlingslammelse trykket meg ned, hadde jeg nok hatt en annen diagnose enn angst. Så lagom er greit å leve med, føler jeg.

I går følte jeg glede. Egentlig gjør jeg det nesten hver dag, over forskjellige ting. Gjerne noe smått. Det jeg følte glede over i går, var at jeg fikk til å starte på et nytt maleri, og at jeg opplevde å beherske det. Det startet med at jeg malte over et bilde jeg hadde slitt med, for så å gå i gang med et nytt motiv. Og det gikk så det sprutet, halleluja. Slike øyeblikk er gode. Og vi har dem alle sammen. Om vi titter etter. Selv om ikke alle maler bilder. For ofte handler det om å se det som finnes av gleder og verdier en har i livet. Og ikke bare fokusere på det som er vanskelig eller vondt; tidsklemma, unger som skriker, oppvask i alle valører og former som skulle vært tatt, sykdom, savn eller folk som ikke ser deg.

Jeg leste en blogg i går, om hvordan vi kan påvirke våre egne tankemønstre og hva vi fokuserer på. Tankegodset i teksten var lett å oppfatte og ga mening, så titt innom og les selv, her. Kanskje kan de minuttene du setter av til å lese disse få ordene om tankeprosesser, være begynnelsen til å skape en forandring.

Hvor stor forandring hverdagsfilosofigruppen kjæresten og jeg har meldt oss på vil bringe, vet jeg ikke. Kanskje leder den til en ny retning, kanskje gjør den det ikke. Men uansett er det en forandring i hverdagen, og det er også noe vi kan gjøre sammen, som ikke handler om tv, unger, mat, regninger eller all verdens krav. Så sånn sett er verdipotensialet allerede pekt på.

Å peke på noe er ikke det verste en kan gjøre. Det er mye som er langt verre. For eksempel alltid å lukke øynene. Om en går med øynene igjen er det nesten som å være blind. Men bare nesten. For du har et valg. Om du vil, kan du se deg rundt.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: En song til modet