fredag 14. september 2012

Alle kan ikke klare alt, men alle kan velge å forsøke noe.







I dag er det B-open i Bergen. Og det vil si at kunstarbeidsplasser holder nattåpent for publikum. Jeg er en av dem som arbeider i et atelier. Du finner adressen vår under linken

For min del betyr nattåpent tiden fra seks til ti. Det betyr også at for Galleri VOX sin del vil det være åpent i både galleri og atelier i dette tidsrommet. Og en kopp kaffe vanker det også på de som måtte ha lyst til å titte innom. Ikke alle av de som arbeider hos oss vil være tilstede, men en av de som vil være der er meg.
Det er nå raskt regnet syv år siden jeg ble tilknyttet Galleri VOX. Det å skifte atelier er ikke en så veldig big deal i seg selv. Det er noe jeg har gjort flere ganger i min karriere. Men å komme til VOX var likevel litt annerledes. For det atelieret jeg samtidig forlot, var i mitt eget hjem. Der hadde jeg keramikkverksted.  Det er keramiker jeg er utdannet som. Samtidig som jeg forlot verkestedet, forlot jeg også hjemmet mitt og familien min og livet slik jeg kjente det. Og jeg ble uføretrygdet på grunn av angst/depresjoner og ødelagte lunger.
Å komme til Galleri VOX var skamfullt. For jeg kom med et stempel; psykisk syk. Uten at du har en diagnose får du ikke arbeide som kunstner ved VOX.  Dette er en arbeidsplass som er skapt og tilettelagt for kunstnere som møtte veggen. Og det gjorde jeg. Eller egentlig møtte jeg gulvet. I kjelleren. Det var et langsomt fall gjennom mange år, og gjennom et håpløst ekteskap med utfordringer jeg ikke var i nærheten av å kunne overleve i lengden. Og så en dag var det splætt i gulvet.
Det er et langt fall fra villa i åssiden og sin egen lille bedrift, til å bli så full av angst at en ikke klarer å gå i postkassa. Så splættet var merkbart for meg. Verden ble snudd på hodet, og jeg måtte starte på nytt. Først måtte jeg komme meg opp på kne, og så måtte jeg etablere et nytt hjem for ungene mine og meg. Og så oppdaget jeg Galleri VOX.
Galleri VOX er ikke så veldig forskjellig fra andre kunstfellesskap jeg har vært i. Vi arbeider alle med forskjellige kunstuttrykk, og mange mennesker på mange forskjellige typer arbeidsplasser har en diagnose, uten at det er kjent for kollegaene, eller for dem selv. Dette gjelder derfor også kunstfellesskap. Den tydeligste forskjellen er at hos oss må vi framvise et papir på at vi er gale. Det er diagnosen som er sesam, sesam.  Å være gal er ganske greit for mitt vedkommende. For jeg er ikke så veldig gal. Jeg er bare veldig full av angst til tider. Eller deprimert. Men dessverre har jeg også skammen å bære på. Og den kan være veldig tung. Og få meg til å vakle.
Å bære merkelappen psykisk syk gjør noe med deg. For min egen del har jeg etter som tiden har gått valgt å være veldig åpen om angsten min. Så jeg jobber ikke bare med kunst i dag, jeg arbeider også med å fortelle at et menneskeverd ikke forsvinner sammen med et pennestrøk fra en lege eller psykolog. Denne bloggen er en del av dette arbeidet med å gjøre ting synlige, og å ufarliggjøre det å ha en utfordring i livet som ikke alle har. Men det har vært en vei å komme hit.
 En mening i livet behøver ikke å forsvinne om en får en diagnose. Det er ingen lov som sier at tilværelsen må bli en resignasjon om livet tar en ny retnig. Om vi resignerer er det vårt eget valg. Om vi vil klamre oss til alt som virker umulig, eller om vi vil forsøke å gro vinger, er et valg alle før eller siden må ta, diagnose eller ikke diagnose. Alt vi ikke velger å gjøre er vårt eget valg, slik vi også velger hva vi gjør. Alle kan ikke klare alt, men alle kan velge å forsøke noe.
I går, på vei hjem fra atelieret, tenkte jeg på hvordan det ville være å møte de som kommer og besøker oss når vi skal ha natt(kvelds)åpent. Jeg fryktet skammen min, men det var likevel stolthet som ble tydelig for meg i bilen på vei hjem. Stolthet over arbeidsplassen min, som jeg har vært med på å forme gjennom flere år. Stolthet over veien jeg har gått for å komme dit hvor jeg er i dag som menneske, og kunsten jeg nå lager etter at jeg sluttet med keramikk og begynte å male. Jeg kjenner stolthet over kollegaene mine, og det de får til, alle fjellene de klatrer over. Stolthet over de som hjelper oss med å tilrettelegge ting, og med å gjøre oss synlige.
Rundt om kring på diverse atelier i Bergen by, vil også andre kunstnere holde åpent for publikum denne helgen. Og ingen av dem som arbeider der vil skamme seg over den ene foten sin, og frykte at den er alt som vil få oppmerksomhet, slik at de selv blir degradert og kunsten deres blir usynlig. Så det er ingen grunn til at vi på Galleri VOX heller skal frykte det, skamme oss over den ene foten vi står på, eller at vi har et handikap.  Vi er mer enn en eneste fot. Vi er veldig mye som deg.
Er du i Bergen, så ta en titt innom oss. Været er kanskje ikke det beste i dag, men du kan som sagt få deg en kopp kaffe og varme deg på. Og kanskje får du en ny tanke du kan ta med videre, som du ikke ville fått foran tv. For hos oss blir veldig mye mulig.

Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: Waves of Fear

 

 

 

 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar