torsdag 30. august 2012

Noen kaller denne dagen en dag full av #¤%/&)/&#?=)/&/&*#.!



                                                                                                                                                                        Every wall is a door.







Da har vi kommet til den nest siste dagen i måneden august. Å være nest siste dagen i august, vil nok ikke bringe denne dagen inn i historiebøkene. Til det må det sterkere lut til. Men likevel er denne dagen en dag hvor vi vil kjenne på mye som er helt likt det vi vil kjenne på i morgen. Dagen i morgen, som i sin egenskap av å være den aller siste dagen i august 2012, får lett mer oppmerksomhet enn nest siste dagen. I hvert fall har vi lett for å tenke slik, at det som kommer først og sist får mest oppmerksomhet. Og gjennom oppmerksomheten en form for synlighet og verdi. Alternativt verdiløshet.
Du, for eksempel, er antagelig ikke verdensmester. Du er heller ikke den største taperen av oss alle her på denne jord. Og det er heller ikke jeg. Jeg er verken verdensmester eller totalt blottet for verdi. Om du fikk bestemme, kan det likevel hende at du vil plassere deg selv litt høyere på en skala i forhold til vellykkethet, enn du ville plassere meg, siden jeg har en psykisk lidelse. For så veldig mye utover at jeg er kunster, pappa, kjærest og har en psykisk lidelse vet du jo ikke om meg, om du ikke kjenner meg personlig. Og det å være pappa, kjærest og kunster gir jo ingen grunn til plassere meg under deg på skalaen. Så da har du bare det at jeg opplever angst og depresjoner å forholde deg til som pådriver, om du føler trang til å senke meg ned i de lavere sfærer. Pluss det jeg skriver her på Vannlandet om verdier og det å leve. Og slik plasserer vi ofte de vi har rundt oss.
Kanskje er det slik at vi tillegger oss selv verdier vi ikke tillegger så mange andre. Vi vet jo noe om vårt eget indre liv, vår følsomhet og empati, vår motgang og medgang, styrke og svakhet. I tillegg kan vi løfte vår egen intelligens opp i lyset slik at det som gjør oss synlig for oss selv overstråler naboen med tusen watt, minst. Og skalte og vralte med hva vi vil vektlegge på alle andre felt kan vi også gjøre. Vi kan fokusere på det som er positivt ved oss selv, men samtidig fokusere på det negative ved noen andre. Og slik skaper vi et skille på den omtalte skalaen. En skala som nok ikke alltid er så troverdig. Poenget med å putte mennesker på en skala er jo å skape et skille som går i vårt eget favør. Det er lite poeng i å lage en skala for deg selv, der du plasserer deg selv som en god åtter, om alle de andre er niere.
Nå er det ikke slik at alle vil forsøke å heve seg selv på slike skaler som omhandler verdi eller vellykkethet. Noen vil også forsøke å minimere seg selv, slik at de blir liggende helt på bunnen. Det å ligge på bunnen vil for de fleste virke lite givende, men det har likevel sin gevinst. Muligheten for lange fall er jo for eksempel luket vekk. Samtidig er det få krav som blir stilt der nede i mørket på bunnen. Og det eneste en kanskje klarer å få øye på selv, er sine egne negative bekreftelser. Det gjør at verden blir veldig oversiktlig. Om en fysisk eller sjelelig smerte får slå seg helt løs, stjeler den gjerne all oppmerksomhet. Og det blir lite rom for håp og vilje.
Jeg vet ikke hvor du ville plassere deg selv på en skala. Det vet kun du. Om du tenker spesielt mye over slike plasseringer som du gjør av deg selv og de rundt deg, vet jeg heller ikke. Men nå har du muligheten. Kanskje vil du sette deg selv helt øverst, og stå der på ei tå og strekke deg mot himmelen i håp om å bli oppfattet som en gud. Kanskje bruker du skalaen som en vekt til å presse deg helt ned mot alt som finnes av bunn og mørke. Eller kanskje plasserer du deg ca. midt på. De fleste velger kanskje midt på, eller aller helst bitte litt over midt på. For mitt eget vedkommende opplever jeg meg selv mye som en jojo.
Noen ganger er det slik at en jojo ikke kommer opp igjen om en har sluppet den ned. Den bare spinner, for til slutt å henge der som et slakt. Om vi ikke gir den et napp før den slutter å spinne. Da kommer den gjerne opp igjen. Alternativt kan vi slenge den vekk, eller ta på oss oppgaven med å snurre tråden tilbake rundt jojoen, slik at leken kan fortsette. Men uansett må vi ta et valg. Blir vi stående og bare se på jojoen som henger der skjer det lite. Og slik er det om vi blir slått til jord også. Når ting går oss i mot. Når ting virker umulige å ta tak i eller å leve med. Enten det skyldes en depresjon eller at vi blir forlatt eller mister noen, enten det skyldes arbeidsløshet eller sykdom. Skal vi slippe å ligge i gjørma på bunnen av vårt eget liv må vi ta et valg. Det kommer ingen og tar det valget for deg. Ikke engang Moder Teresa kunne gjort det. Og selv om all hennes medfølelse ble gitt deg i form av et tau å klatre i, må du uansett velge å klatre. Eller bare et lite øyeblikk stable deg på bena så du får utsikt til bitte litt annet enn muld og din egen håpløshet.
30.08.2012 kalles denne dagen. Noen kaller det i tillegg en bursdag, mens andre igjen kaller den en forpult møkkadag. Gjerne med en lang hale av frodige adjektiver en ikke bør servere sin mor. Men dagen i dag er ikke gitt. Den er enda ikke levd. Den bærer i seg muligheter. Enten du svever av lykke mellom skyene, eller presser deg sammen inne i ditt eget begredelige eggeskall og drømmer om å bli født.

Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: Army Of Me.


mandag 27. august 2012

Alle valg vi tar har sitt opphav i noe.


                                                                                                     Ganglaget. Foto, Marita Klausen.
 
 
 
 
 
 
 
Det er ikke mulig å fortrenge det lenger, det er bare å krype til korset og stikke fingeren i jorda; høsten er på vei. I dag var det kjølig på stua mi da jeg sto opp. Ingen krise i seg selv, men noe skal en jo blogge om. Og livet består jo ikke bare av kriser, selv om en i perioder kan få det inntrykket, så derfor får jeg skrive litt om trivialiteter også. Sånt som været. Alle nordmenn snakker jo om været.
I går var det noen og førti stykker som leste på Vannlandet. Det er ikke all verden. All verden er jo kjempediger. Tenk bare på dalstrøka innafor, og alle kineserne. Hvor stor verden egentlig er vet jeg ikke sikkert, men jeg vet at den trolig er mye større enn 40. Så da vet jeg noe i hvert fall. Og kunnskap er jo ikke tung å bære, sies det. Da er det langt verre med motgang. Motgang kan knekke den sterkeste.  Heldigvis er jeg selv på et punkt i livet som minner mer om medgang enn motgang. Selv om ganglaget kan være litt oppstykket til tider, og tenderer mer mot å holde seg fast enn mot å bryte lydmuren, og derfor kanskje ikke kjennetegnes av den autoritet i hoftebevegelsene som får kvinner til å gispe og menn til å hate. Likevel kommer jeg meg framover. Og det synes jeg er kjekt. For da kan jeg konkludere med at jeg ikke står med beina i stivnet betong. Eller noe annet som har forsteinet seg, rundt meg eller inni meg.
Det er veldig kjekt å ha noen og førti lesere på Vannlandet. Det blir nesten som en liten eksklusiv klubb som du har blitt medlem av. Men jeg har ikke noe i mot at det blir flere i klubben. Og til det trenger jeg din hjelp. En måte du kan hjelpe til med å få flere til å titte innom Vannlandet, er ved å dele på Facebook. Så på forhånd takk.
Det er mye en kan gjøre en mandag mens det nærmer seg høst. En kan som nevnt dele Vannlandet på Facebook, eller andre steder. Kanskje Twitter. Selv om jeg for egen del ikke er bruker av det nettstedet. I tillegg kan man gå på jobb, vaske huset, koke seg en kopp kaffe, smile til noen, dra på butikken eller leke litt med et barberblad.
For de fleste er valget lett mellom en butikktur, og det å kjærtegne seg selv med et barberblad. De velger butikken. Likevel er det også noen som velger barberbladet, av forskjellige grunner. Til fortvilelse for dem selv og de som står dem nær. Og nesten ikke til å forstå for de som ikke lever med slikt til daglig. Likevel har det sin årsak, som alle andre valg folk rundt oss tar. Og derfor har de som velger å finne fram barberbladet også krav på respekt.
Å respektere et medmenneske er ikke det samme som å applaudere alle valg det tar. Å respektere et annet menneske er heller ikke det samme som å møte det med taushet. Å respektere et annet menneske er å forsøke å se det, i stedet for å bruke det som et speil hvor en kan nyte seg selv og sine valg.
Alle valg vi tar har sitt opphav i noe. Jeg skriver blogg, og det finnes en årsak til at jeg ikke blogger om damevesker eller hudkremer eller monstertrucker eller dataspill. I stedet skriver jeg om små hendelser i hverdagen. Slikt som hverdagene våre består av, både for deg og meg. Og jeg skriver om det å møte veggen eller falle utfor et stup. Jeg skriver om det å leve videre etter å ha vært utsatt for overgrep, de jeg har opplevd selv, og det jeg hører andre har opplevd. Det jeg skriver er ikke like fylt med glamour som en blogg om innredning, men innredning er ikke alt. Livet handler også for mange om navigering i sitt eget sinn, og om å holde ut.
 

Kalligrafi

sur svette
og lukten av sæd

klynger seg
til natt

og gane

Lolita
skjærer dikt i hud

 

Det er ikke alt jeg skriver om som jeg har blitt utsatt for selv. For eksempel har jeg ikke vært noen sin Lolita. Men det finnes mennesker rundt meg som en gang fikk den rollen. Mennesker som står meg nært. Det finnes også mennesker rundt meg som kjenner noen andre som fikk den rollen. Ett av de menneskene som kjenner noen, er deg. Vi kjenner alle en Lolita, men vi vet ikke alltid hvem de er, hva de sliter med til daglig eller hva de har blitt utsatt for. Og vi kan velge å snakke om disse tingene, eller vi kan velge å være tause. Og grunnen til det, er at de fleste av oss lever et liv med en ramme hvor valg faktisk er en mulighet. Å bli utsatt for overgrep av en eller anen form begrenser mulighetene livet er villig til å gi, og valgene en blir sittende igjen med kan ende opp med å handle om barberblad eller ikke barberblad, spise eller ikke spise, ruse seg eller ikke ruse seg. I stedet for at valget står mellom Louis Vuitton eller Gina Tricot, Jimmy Choo eller Pretty Ballerinas, Mercedes eller BMW.
Det går mot høst. Snart kommer vinteren. Jeg synes det er helt greit å kunne forholde meg til slikt som årstider. At ikke noe annet tar over hele fokuset mitt. For det kunne det gjort. I perioder har det vært slik, hvor det ikke går å skille mellom det som var og det som er, og alt bare dreier seg om angst. I dag kan jeg gå ut av døra i lett gjenkjennelig ganglag, i det minste på en god dag, og gjøre ting andre gjør.  Eller jeg kan sitte ved dataen og skrive disse ordene til deg, og se utover sjøen fra arbeidsrommet mitt og vite at verden utenfor vinduet også har en plass for meg. Ute skinner sola, i det minste for noen av oss, og jeg vet temperaturen vil stige utover dagen. Denne dagen, som bærer med seg et utall av nyanser, og et utall av valgmuligheter. Som jeg kan skille fra hverandre. Og snakke med deg om. Som fargene på en palett.

Ha en fin dag.
Bjørn





 

 

 

 

søndag 26. august 2012

Det finnes en hel verden utenfor parenteser.


                                                                                                          Island (Øy) Foto, Marita Klausen.
 
 
 
 

Frokosten er inntatt, og oppvasken er unnagjort. Jeg lever et ytterst spennende liv.
Nå er det heldigvis ikke slik at spenning er noe jeg streber etter. Litt spenning kan være greit nå og da, men alt med måte. Stort sett er det ballanse jeg streber etter. Og det å klare å stå i ting over tid.
Det er ikke slik at det kun er pynten på kaka som har en verdi. Heller ikke kun kremen. Også sukkerbrødet må være med. I hvert fall om det skal bli ei bløtkake. I tillegg er prosessen som fører fram til at kaka finner tunge og gane viktig. Skal det bli sølekaker så er vel ikke de avhengig av krem. Men antagelig gir de ikke den store spenningen heller. Sjøl lager jeg lite sølekaker, men som barn gjorde jeg det. Og jeg har ikke noe minne om at det føltes som ekstremsport. Jeg tror det handlet mer om å stå i noe over tid, og å skape noe. Det vil si at selve prosessen var minst like viktig som å komme i mål.
Å male er ingen ekstremsport. Heller ikke det å være keramiker faller inn under en slik paraply. Likevel gir det meg noe. Og jeg synes det å være kunstner er et spennende yrke. Men spenningen ligger på et annet plan enn det kick gjør. Adrenalinet tar ikke over kroppen og setter den i alarmberedskap når jeg griper en pensel.  Det handler i stedet om å bli bedre og bedre. Og å få til noe. Med museskritt. Samtidig forsvinner hverdagens trivialiteter ofte mens jeg er kreativ. De beste øyeblikkene er når jeg føler meg som ett med det jeg holder på med, og glemmer alt rundt meg. Når et arbeid er ferdig er også opplevelsen ferdig. Jeg fortsetter ikke å kjenne på den gode følelsen over tid, bare ved å se på et bilde jeg har malt. Skal jeg få oppleve det samme igjen, må jeg lage noe nytt. med det samme utgangspunktet, og ved hjelp av de samme midlene. Og slik tror jeg det er i hverdagen vår også.
Det er ikke alltid så mye som skal til for at en skal føle glede over et arbeide som er gjort. Men det krever at en legger merke til det positive i det en gjør, og ikke minimerer det eller plasserer det i boksen ”uviktig”.  Å vaske opp gir meg en god følelse. Men det er ofte vanskelig å komme i gang. Slik er det også når jeg maler bilder. Det er ofte vanskelig å komme i gang, fordi jeg vet jeg kommer til å kjenne på følelser som gjør vondt. Og at jeg vil måtte gå i møte med mine egne begrensninger. Men er jeg først på vei, føles det gjerne godt likevel. I det minste i korte øyeblikk. For som sagt handler det mye om å stå i noe over tid. Også der hvor en møter motstand eller føler en ikke strekker til. Det handler om å prøve og feile.  Lykken er ikke øyeblikkelig tilfredsstillelse, slik selgere av det ene eller andre forsøker å få oss til å tro. Slik at de kan få solgt varene sine. I det minste ikke i mitt hode.
Jeg er ganske sikker på at du også har begrep om hva lykke er for deg. Slik jeg har begrep om hva lykke er for meg. Jeg er også ganske sikker på at lykken din består av mange små deler, ikke kun én stor. I tillegg er jeg sikker på at du klarer å skille mellom et adrenalinrush og den gode følelsen du får når du ser på noen du er glad i. Og det er den evnen til å skille ting som er det viktige. Uten den evnen blir det meste grått. Akkurat som når jeg blander sammen for mange farger på paletten min. Skal en få øye på noe når alt er grått, må det gjerne en eksplosjon eller et blålys til. Så det er lurt å skille farger like godt først som sist.
I dag skal jeg hente stedatteren min på jernbanen. Hun har vært på speidertur. Og i går fikk moren tekstmelding om at hun hadde gått fire og en halv mil i regnvær. Hun hadde våt sovepose og gnagsår på begge beina. Likevel hadde hun det kjekt, skrev hun. Jeg tror det ordet ”kjekt” er nært knyttet til ordet ”lykke”, selv om opplevelsen i regnet også innbefattet slit og pushing av egne grenser. Jeg tror at det å stå i noe som var krevende over tid og som også gjorde vondt, var det som ga opplevelsen verdi. Det hadde neppe gitt samme lykkefølelse om hun bare gikk ut i regnet utenfor huset med for små sko.
Ikke alle drar på speidertur. Mange har kun hverdagen sin å forholde seg til. Men hverdagen er også en reise som krever noe. Som kan gi deg gnagsår på både hjerte og sjel. Hverdagen gnager deg i biter med alle sine krav, eller byr deg på en tomhet og meningsløshet som skjuler det meste. Likevel består en hverdag av flere enn én ting. Det finnes mer enn grått, og mer enn gnagsår. Greia er å få øye på det.
Om du kaster et blikk inn i deg selv, så er jeg ganske sikker på at du vil finne noe i livet ditt du kan knytte opp til ordet lykke. Slik jeg kan knytte det til det å ta oppvasken, og min stedatter til regn og gnagsår. Kanskje må du lete litt, men det finnes. Vi må alle lete. Og å lete er en kunst. Og avhengig av en vilje. Mens vilje igjen, gir håp. Uten vilje finner en lite håp. Uten vilje begrenser det meste seg  til drømmer. Eller fantasier.
Kanskje er det du kan knytte opp til lykke like lite som et spurveegg, en blomsterkrone eller et vennlig blikk noen møter deg med. Men likevel finnes det.  I parentesen under her kan du fylle inn din lille kobling til lykke. Skulle du føle at parentesen gir for lite rom for lykken din, så ta gjerne i bruk noe som er utenfor parentesen. For tro meg, det finnes en hel verden utenfor parenteser.
Parentesen din: (            )
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: This is my life.
 
 
 


lørdag 25. august 2012

Life's Too Short.








I natt, i halv femtiden, våknet jeg av meg selv. Nærmere bestemt våknet jeg av en del av meg selv. Foten. Den høyre. Som jeg hadde jeg krampe i.
Å våkne med krampe er ikke så festlig. Men det er greit å våkne. I blant. Om vi ikke våknet, ville vi jo kanskje vært døde. Alternativt rotet vi muligens rundt i en fantasi, eller levde på en illusjon.  Kanskje en løgn. Det er greit å våkne opp fra en livsløgn også, men det gjør nok minst like vondt som krampe, i leggen. Krampe er jo gjerne begrenset både i forhold til tid og lokalitet. Mens det å våkne fra en livsløgn gir deg hele resten av livet ditt i sikte. Og gjerne det levde livet ditt i tillegg. Så ofte tviholder vi på den sannheten som er lettest å forholde seg til, og bruker mye tid og resurser på å opprettholde bildet av oss selv. Noe som kan føre til de merkeligste utslag.
To menn hadde delt mye gjennom årene. Men den ene gikk alltid med hatt. En dag blåste hatten av, og det ble synlig at det satt en frosk vokst fast til pannen på mannen. ”Hva er det som har skjedd her da”, spurte kameraten. Jo, det begynte som ei kvise i ræva, svarte frosken.
Vi lever alle med en illusjon. Gjerne en illusjon om hvem andre mennesker er, men også en illusjon om hvem vi selv er. Og vi opprettholder ofte illusjonen gjennom å rasjonalisere bort alle kritiske spørsmål, spørsmål som krever standpunkt av oss, svar vi ikke vil forholde oss til, og vi skalter og vralter med persepsjonen. På den måten kan vi opprettholde for eksempel bildet av oss selv som verdensmestre, tapere eller som midt på treet. Det som måtte passe oss best. For noe passer oss alltid best, av forskjellige årsaker. Selv opprettholder jeg bildet av meg selv som på siden av det meste, av forskjellige årsaker. Det vil si jeg opprettholder bildet av meg selv som ikke inkludert. Men det er ikke så mye som er absolutt, så fravikelser fra opplevelsen av å leve på siden av alt, forekommer i vekslende grad. Og de øyeblikkene er ganske gode. Jeg opplever livet som aller best når jeg er nært noe. Eller noen. Akkurat nå er jeg litt nær deg. Og meg selv.
Risikoen ved å ta til seg noe godt, er at det finnes en mulighet for at det går over. Og vi blir etterlatt til det vi opplever som virkeligheten vår igjen. Derfor tillater ikke alle seg selv å ta til seg noe godt, og velger å leve med en distanse til livet. Et eksempel som mange kanskje kan kjenne seg igjen i, er redselen for å bli glad i noen, fordi du tidligere har blitt forlatt eller mistet noen, og at smerten ved det var altfor stor. Så derfor blir du ikke så lett glad i noen etter som årene går, som du en gang ble. Eller du blir det med et forbehold. Men før du våger å se deg selv i hvitøyet må du bli sikker på at den du føler noe for, virkelig er glad i deg også. Så du bærer med deg en reservasjon allerede i utgangspunktet. På den annen side er det ikke sikkert du har det slik i det hele tatt, kanskje det bare er naboen din som har den formen for sårbarhet. Eller noen du har lest om i en bok, eller sett i en film.
De som har det aller verst med hensyn til sårbarhet, slutter nesten fullstendig å leve. De kan sperre seg inne og gjøre kun det som er aller tryggest. Slik at meningen ved livet blir å unngå smerte. Og noen av disse aller mest sårbare, kan skape seg strategier inne i sine små bur, for at verden likevel ikke skal ta rotta på dem. For eksempel i form av tvangshandlinger. Så lenge de gjør alt riktig, vil angsten eller frykt bli dempet, eller noe forferdelig av mer uklar karakter vil ikke skje.
Selv er jeg tilhenger av rutiner. Det er et langt sprang til det å alltid måtte tenne alle lys tre ganger, til å tenne et lys når du spiser middag. Selv tenner jeg et lys når jeg spiser. Det begynner å bli en rutine, men verden faller ikke sammen om jeg lar være. Det å tenne et lys når jeg spiser begynte jeg med da datteren min flyttet ut. Slik jeg har gjort andre ganger i livet ved forandringer. Og grunnen er at jeg forsøker å ikke la livet bli til en grå grøt hvor jeg bare flyter med, der jeg før hadde noe som skinte klart i hverdagen. Så jeg forsøker å ta tak i enkeltelementer, og løfte dem opp, slik at de blir synlige. For livet vårt består av små enkeltelementer, selv om vi ikke alltid er i stand til å se dem. Livet vårt består ikke av en sydende grøt av smerte, angst, flukt eller eufori. Livet er et nålestikk der, og en blomsterduft her. Og jeg tror vi må tillate det å være slik. Vi kan ikke bruke all vår energi på å jakte etter den store lykken eller å opprettholde en fasade. Vi kan heller ikke bruke all vår energi på å rømme fra eller unngå smerte. Gjør vi det, går livet oss forbi. Sammen med mange muligheter vi aldri fikk øye på.
Om du vil, kan du nå gå til nærmeste speil og se om du har en kvise i panna. Eventuelt en frosk. Om du ikke har noe annet å gjøre. Om du ser en frosk i panna di, bør du stille deg spørsmålet om hvem det er som dirigerer hvem og hva i livet ditt. Selv skal jeg spise frokost. I går kjøpte jeg meg skalldyrkabaret. Og det skal jeg ha på ristet brød, sammen med god majones. Og jeg skal tenne et lys når jeg spiser maten min, og ikke la tv stjele noe av opplevelsen. For slikt kan jeg velge.

Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: En frosk.

 

onsdag 22. august 2012

Se, sier illusjonistene.










Noen minner står for oss som bautaer, i den erindringers tåkelabyrint vi virrer rundt i. På fotoet som ligger over denne teksten kan du se meg, med mine første fotballsko. Det du også kan se, er min bestefar, og en av mine søstre. Det du derimot ikke kan se, er lukten av nye sko, eller følelsen av små knotter som treffer et tregulv, knasingen mot grus. Disse skoene er et minne som ligger veldig tydelig blant andre minner jeg har samlet gjennom årene. Et godt minne, som handler om stolthet.
Når en ser en slik liten gutt på et gammelt svart-hvitt bilde, så er det ikke lett å se hva slags liv gutten vil få, og hvorfor. Hvilke utfordringer han vil møte, eller hvilke mennesker som vil påvirke han og hvordan. Det er ikke lett å se at harmonien fotoet forsøker å selge er en ilusjon, eller oppdage redselen for fotografen. Det er ikke lett å se de spor som vil komme og etablere seg en dag. Via lange, forvirrende år, møter med vold og nedverdigelser, harde never og farmasiens kjærlige vivalfriminutt, fram til bilder malt på lerret og en blogg som Vannlandet.
På nett i dag kunne jeg lese at ca. en femtedel av norske kvinner synes menn er for myke. Hvor mange av de 80% gjenværende kvinnene som synes menn er for harde, er ikke et fokus. Heller ikke hva barn synes om harde menn. Eller hva menn flest synes om harde menn. Etter å ha skummet gjennom artikkelen, festet det seg ingenting i min bevissthet om hvem disse kvinnene som etterlyser hardere menn er, hvordan de tenker, hvordan de føler, hvilke erfaringer de har gjort i livet som får dem til til å ønske seg noe slikt, eller hvordan spørsmålet var formulert i utgangspunktet.
Jeg har vanskelig for å forstå hvorfor noen skulle ønske seg hardere mennesker rundt seg. Å ønske seg mer tydelighet, derimot, kunne jeg forstått. Eller helere mennesker. Noen å støtte seg til. Mer gavmilde og empatiske og sterkere mennesker, er også et forståelig ønske for meg. Men det å ønske seg hardere mennesker lover i mine øyne ikke godt. For det som er hardt er det lett å slå seg på, tenker jeg. Det som er hardt, kan en klore og stange mot, men er vanskelig å føye seg sammen med.
Om jeg spør meg selv hva verden trenger i dag, popper ikke hardere mennesker opp på pallen i påvente av gullmedalje og halleluja. Men nå er jeg heller ikke kvinne, så det kan hende jeg er forvirret i min kjønnsrolleidentitet, som mange menn etter sigende er, og derfor ikke ser ting tydelig fra mitt kaotiske ståsted.



Mens en apekatt danser

Jeg ser rundt meg, og alt jeg ser er et teater. Der melankolien har falt som et tungt sceneteppe over alt som måtte være av brusende vinger og operetters letthet. Jeg ser lyskastere fokusere på en dør som åpner seg. Hører musikk spille opp. Og jeg ser illusjonister komme ut av døren og sveve over teppet, til de lander ved sitt lille bord framme på scenen:

”Ærede publikum, se på denne hatten. I denne hatten er det magi. Men her finnes ingen kaniner, ingen vakre kvinner i trang trikot, her finnes ingen løver eller hvite duer, eller helter.”

”La oss forbløffe deg”, sier illusjonistene, mens en apekatt danser, trompeter hyler og trommer virvler - høyere, høyere, raskere, raskere. Og stopper.

”Se”, sier illusjonistene til sitt forventningsfulle publikum, og hever en rikt utsmykket øks. Trekker drømmer opp av hatten, slenger dem på bordet og hever øksen.

Publikum gyser frydefullt i det den faller mot den første drømmens nakke. Og en til. Og igjen. Og ut fra de hodeløse drømmene flommer et stort mørke utover gulvet. Mens en enslig engel oppe blant bjelkene under himmelbuen sitter og ser ned på meg, der jeg troner på 1. benk.

”Løft meg
Vekk meg
Stryk meg
Elsk meg”

roper jeg til engelen, mens jeg snur ryggen til illusjonistene.

For alt som betyr noe
og alt som er virkelig
skal før eller siden ropes:

alt vi fikk
alt vi mistet

alt vi begjærte
alt vi flyktet

alt vi har levd
alt vi har dødd

vår avmakt
og hele vår tause lengsel

skal før eller siden ropes.


***



Ha en din dag.
Bjørn
Dagens link: The Hard Man








mandag 20. august 2012

Selv er jeg en sterk motstander av å spytte mat en ikke liker på de andre rundt middagsbordet.










Et av mine tidsfordriv er å dele bilder jeg finner på Facebook. Til glede for noen, men antagelig også til irritasjon for noen. For til tider kan det bli ganske mange bilder og album. Jeg synes det er relativt greit å ikke ta hensyn til hva noen måtte mene om det, og heller følge min egen lyst.
En greie som har fulgt meg gjennom mange år, er at andre folks følelser og meninger lett påvirker meg og mine valg. Vannlandet er blant andre ting, også et forsøk på å skape en motvekt til den måten å tenke og reagere på. For ballanse kan noen ganger være en bra ting. Det betyr likevel ikke at jeg er helt fri fra andre folks oppfatninger når jeg skriver, for de vil alltid være knyttet opp i mot mine egne. I form av leveregler, oppdragelse, folkeskikk og konvensjoner. Samt en innarbeidet motstand mot å støte noen som er sårbare.
Jeg opplever at folkeskikk, bordskikk, skikk og bruk, var mer tilstede i folks bevissthet for noen år tilbake. Nå har det blitt slik at en ofte får høre at ting er unødvendige, og det en går etter er noe som medfører en øyeblikkelig gevinst, eller er et uttrykk for noe vi kan pakke inn i det glansede papiret vi kaller spontanitet.  Selv er jeg likevel en sterk motstander av å spytte mat en ikke liker på de andre rundt middagsbordet, eller å komme utkledd som en klovn i en begravelse. Jeg tror vi trenger noe felles i form av leveregler, og en felles forståelse av hva som er rett og galt. Det gjør etter min mening livet enklere, og mindre smertefullt.
Som kunstner er det lett å ty til grenseoverskridelser for å få oppmerksomhet. Men jeg tror de overskridelsene som ikke er så lette å ty til, har mest styrke. Provokasjoner som er hentet fram for provokasjonens skyld alene, blir kanskje mer som krigstyper i tabloidpressen. Vi ser det, brummer eller kniser litt, men glemmer det fort igjen når et annet oppslag finner øyet. Og oppslag finnes det mange av.
Daglig oversvømmes vi av overskrifter og historier om alt som er vanskelig eller vondt i verden. Og har ikke katastrofen inntruffet enda, vil den komme i morgen. Om du attpå til skulle være så uheldig at du har en eget problem å slite med, for eksempel en eller annen psykisk lidelse, kan det lett bli for mye. For i tillegg til det en kan lese i aviser eller se på tv, så har vi all den skiten vi gulper opp på egenhånd. All nedvurderingen av oss selv. Alle de svarte tankene. Skammen og skylden og håpløsheten.
Jeg tror at det er mulig å påvirke seg selv litt mer positivt, selv når livet butter i mot.  Jeg tror at det handler om vilje. Å legge ut bilder på Facebook er en slik vilje i meg. Det samme er ordene jeg skriver på Vannlandet. Det er ikke alltid det er så lett å gå i gang med å skrive, men jeg skriver likevel. Jeg tenker at det meste trenger en motvekt, og at noen tanker om at livet har sin verdi uansett utfordringer, kan være bra å få med seg oppe i alle historiene om ræva liv og negativ fatalisme som trøkkes opp i trynet på oss hele tiden. Mest for meg selv, men kanskje også for en annen. Kanskje en positiv tanke jeg skriver treffer bare ett enkelt menneske. Kanskje det mennesket er deg. Kanskje dine egne tanker lett ender opp med å svartmale deg selv. Ta fra deg verdighet og håp og kraft. Spise deg opp innvendig. Eller bare får deg til å tro at ingenting kan forandres rundt deg. Slik det gjør med de fleste oss alle, fra tid til annen, om vi ikke har tilegnet oss egenskapen til å løpe fra alt og alle, og ikke kjenne annet enn hvor slitne vi er. Og knapt nok det.
I min jakt etter bilder på Facebook kom jeg over et album i dag. Og jeg skal legge ut en link til det. Albumet heter "Pictures for det children's room". Jeg synes både bildene og tittelen på albumet var en god ting å oppdage. Det tilfører meg noe positivt, uten å være glatt og Disneyaktig. Jeg kan kjenne på en form for ømhet. Og bare det i seg selv, er kanskje en følelse god nok å kjenne på en mandag morgen.

Ha en fin dag.
Bjørn


søndag 19. august 2012

En dag for feiring.



                                                           Foto, Marita Klausen.







Det er søndag, og verken tv eller nett fungerer. Det forsvant etter et kraftig tordenvær i natt. Så da jeg sto opp i dag, var det til rutiner som ikke ville bli fulgt. Jeg missliker sterkt å stå opp til slikt.
To hus i mitt nærområde ble truffet av lynet rett før midnatt, pluss en mast og noe greier, forteller kjæresten meg på telefon. For hun har fremdeles nett, og kan lese avisen der.
Nå sitter jeg med kaffekoppen og skriver blogg i Word. Kanskje blir det jeg skriver lagt ut på Vannlandet, kanskje blir det ikke. Det kommer an på når nettet er tilbake. Eller om jeg gidder å ta word-dokumentet med meg på en minnepenn og legge det ut hos kjæresten. Jeg tror det blir minnepenn, om jeg finner den. Det er dessverre litt mye rot i skuffer og skap.
I dag skal vi feire bursdagen til min eldste datter. Så jeg må bake bløtkake i løpet av dagen. Og hjemmelagede lomper. For det har hun bestilt. Pølser i hjemmelagede lomper er ellers ikke hverdagskost. Men det er bare å stå på. Så kjæresten min skal bake også. Alle trår til. Bursdager må feires, ønsker etterkommes. Bursdager er også dager hvor familie kan komme sammen, og det liker jeg. For meg er familie viktig. Jeg vet at for mange er familie et herk. At det ligger mye uutalt og gnager, og konflikter surrer og går i bakgrunnen og får sine utslag gjennom passiv eller noen ganger aktiv aggressivitet, når en kommer sammen. Og slik kunne det nok vært her også, men ikke alle er lenger invitert inn i mitt liv. Så det uutalte tar ikke all plass.
I min familie finnes det en person som har gitt flere enn meg store utfordringer i livet. Slik at jeg sitter her i dag og skriver blogg med utgangspunkt i at jeg har en psykisk lidelse. Så han er ekskludert. Han er for alltid ekskludert fra mitt liv.
Min blogg Vannlandet handler ikke om matoppskrifter, slanketriks, sminke eller biler. Den er rettet til mennesker som av en eller annen grunn har møtt utfordringer i livet som de helst ikke ville ha møtt. Enten det gjelder en psykisk lidelse de lever med, eller mennesker rundt seg med en psykisk lidelse. Enten det handler om en ektemake, en kjærest, et barn, en mor, en far eller en venn. Og det jeg forsøker å formidle gjennom skrivingen min er at livet ikke er umulig selv om en har fått en slik utfordring. Livet er heller ikke meningsløst, og det trenger ikke å være uten gleder. Det er ikke slik at et problem må skvise ut alt annet vi har i livet, om vi ikke tillater det.

Om jeg våkner med angst en morgen, er været det samme for meg som for naboen min. Så ingenting er forandret der. Den eneste forskjellen på naboen og meg er hvor vi har fokus og hvordan vi tolker omgivelse. Naboen kan ta med seg en grill ut i solskinnet og hylle dagen, mens jeg kan trekke for gardinene og gjemme meg bort. Om jeg vil. Men jeg må ikke. Det handler om et valg. Det er kun det jeg føler i forhold til det jeg opplever jeg ikke kan velge. Og følelsene mine er i blant ute av kontroll. Slik at det for eksempel oppleves som umulig å gå ut av døren. Likevel hender det jeg klarer det selv på dager med mye angst. De dagene det skjer, opplever jeg det som en seier, og det gjør meg lykkelig. Ikke lykkelig som i en Disneyverden, ikke uten smerte eller sorg eller savn, men likevel er det plass i følelsesregisteret mitt også til en lykkefølelse.

Jeg tror ikke at alt må være ensidig i sin tilstedeværelse for at det skal være verdt noe. Jeg tror at om en streber etter noe slikt, finner en aldri fram dit en vil, og livet blir mer eller mindre en drøm om noe annet. Noe som ligger i framtiden, noe vi vil få oppleve om bare alt annet faller på plass. Men alt annet faller ikke på plass. Livet treffer oss med alt sitt kaos, sin smerte, sine gleder og sin energi nå, nå og nå. Og det vil det også gjøre i framtiden.
Når det kommer til mennesker en har rundt seg, kan en også gjøre noe, om det er de som har en psykisk lidelse, og ikke du. En kan være tilstede og en kan være behjelpelig. Men den aller viktigste tingen en kan gjøre er å sette grenser. Og å være tydelig. En annens persons lidelse er ikke din lidelse. Og det er ingen som tjener på at du sliter deg ut. Så igjen handler det om valg. En kan velge å gjøre ting, en kan velge å sette en grense, men dessverre kan en ikke velge hva en føler når en gjør det. Derfor er det lurt å tenke gjennom valgmulighetene før en står midt oppe i ting, før følelsene blir altfor sterke.
Siden nettet og tv ligger nede, kunne dette fort utartet seg til et veldig langt blogginnlegg, men jeg skal stoppe her. Og heller rydde i et skap eller noe. For det har jeg jo tid til nå. Og jeg har jo både skuffer og skap som trenger en opprydning. Slik vi alle har. Og etterpå skal jeg bort å bake bursdagskake hos kjæresten, for hun har større leilighet enn meg, og derfor er det der vi feirer ting når vi feirer mange sammen.
Jeg gleder meg til å feire bursdag i dag. Det er det som er det fine med psykiske lidelser, det ekskluderer ikke alltid all evne til glede, kjærlighet til andre, eller et liv med mening.
*
*
*


Og der var nettet tilbake. Meg lykkelig.:)

Ha en fin dag.
Bjørn

lørdag 18. august 2012

Det finnes en historie som er avhengig av deg.












I føljetongen ”Nytt arbeidsrom”, er vi nå kommet dit hvor undertegnede begynner å kjenne seg hjemme i sine nye omgivelser. Det meste er på plass, minus nytt akvarium. Men akvariet kommer det også, en dag.
Noen ganger blir jeg veldig oppmerksom på at alle mennesker jeg møter eller ser på avstand er senter i sin egen lille verden. Om jeg spaserte gjennom Bergen by, ville jeg neppe møtt noen som lar sine tanker og følelser spinne rundt mitt nye arbeidsrom. Likevel er dette rommet viktig for meg. Slik noe annet er viktig for andre mennesker, uten at vi vet det, og uansett hvor nært oss de fysisk er.
Her og nå sitter jeg og hakker på tastaturet i mitt nye arbeidsrom i andre etasje på et toetasjes hus. I leiligheten under meg bor det en familie fra Eritrea. De har hodene sine kun en liten meter fra mine fotsåler. Og det er ganske nært. Jeg er rimelig sikker på at i familien under meg er de mest opptatt med sitt, og mye av det ligner nok ikke det en kunstner med psykiske utfordringer har fokus på. Hva de er opptatt av, vet jeg likevel ingenting om. Vi deler et smil og et par ord når vi møtes utenfor huset, det er alt. Utover det lever vi våre egne liv totalt adskilt av den uoverstigelige avstanden på én meter.
Nå er det ikke slik at jeg ønsker et nærere forhold til de som bor i samme huset som meg. I det hele tatt ønsker jeg ikke så stor omgang med folk, og ikke så mye nærhet.  Nærhet er vanskelig når en har angst. For nærhet krever deg, i form av slikt som tilstedeværelse, og forpliktelser. Det er ikke alt det er mulig å forplikte seg til når en har et handikap. Og angst er et handikap. Angst er ikke en berikelse. Så jeg begrenser nærheten til å handle om de jeg er i familie med, og de jeg arbeider sammen med, selv om det også der er forskjeller i avstand, selvfølgelig.  De jeg står aller nærmest er  mine barn, kjæresten min og hennes barn, og mine søsken.
Veldig mange mennesker vet hvordan et liv bør leves, og hva en bør gjøre for å bli lykkelig. De er ikke alltid så lykkelige selv, men de vet hva som skal til. Og enda oftere hva som ikke skal til. De har etablert klare meninger om hvordan relasjoner bør fungere og hvordan mennesker skal være, se ut, og tenke. Selv faller jeg nok utenfor slike standarder, likevel er jeg ganske lykkelig. Noen ganger kan jeg til og med kjenne at hjertet svulmer, og renner over av kjærlighet, eller hva det nå er som presser seg ut av øynene.
Hvor den lille familien fra Eritrea, som lever en meter fra meg, står i forhold til en traust sosialdemokratisk modell med 2,4 barn eller der omkring, er jeg også usikker på. Fremmed tungemål og dufter av karri, løk og andre markante krydder, vitner om at ikke alt er på linje med fiskeboller og lørdagsfylla. Likevel kan det hende de er lykkelige. Selv om det er helt andre miljø og helt andre opplevelser og erfaringer som har formet dem som individer, enn de opplevelser som har formet deg og meg. Slik min bakgrunn fra en voldelig og dysfunksjonell familie også antagelig er forskjellig fra din. Så kanskje ikke alt trenger å være slik vi tror folk flest mener det bør være. Kanskje du, og jeg, og naboen, kan være slik vi er, og at det er helt greit. Kanskje vi ikke trenger å strekke oss ut av ledd hele tiden, for å bli riktige, i håp om å bli tatt i mot, eller ikke å bli forlatt. Kanskje det er lov å danse der andre tviholder på seg selv, og kanskje er det lov å holde seg fast, der noen tar til vingene. Kanskje det til og med er lov å ha en psykisk lidelse, og at vi ikke trenger å gjemme den bort og skamme oss.
På veggen over mitt nye arbeidsbord i mitt nye arbeidsrom, har jeg hengt en tegning. Den er ganske stor, ca 50x70 cm. Dessuten er den gammel. Den ble tegnet av min bestemors tante, som altså tilhørte mine oldeforeldres generasjon, og var født på attenhundretallet. Motivet består av en engel, en liten pike og en smal bro. Broen har et brukket rekkverk, og engelen støtter piken i det hun går forbi stedet der hun kan falle i avgrunnen. I noen år har bildet stått gjemt bort på grunn av plassmangel, men nå har jeg hentet det fram i lyset igjen. Og selv om jeg ikke praktiserer noen tro, synes jeg det er greit å ha en slik tegning av en engel framfor meg, der jeg selv skal sitte og tegne mine bilder, tenke mine tanker og føle det jeg føler. Tegningen til min bestemors tante binder meg opp i mot noe, noe mer enn min egen navle, skam og angst. Den binder meg opp imot en historie jeg er en del av. Jeg synes det er fint å tenke at det finnes en lang, lang historie som er avhengig av meg, for å være fullstendig.

Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: Angels






torsdag 16. august 2012

For noen år siden oppbevarte jeg kvitteringer og brev i bæreposer.


                         
     
                                                                                                                                                  Min lille vannverden.
       










Halleluja, , Kontoret er oppstanden. Så nå sitter jeg her, ved databordet. Og om jeg strekker meg litt kan jeg se over dataskjermen og ned mot sjøen. Himmelen ser jeg også. Og i dag er den blå. Uten synlige engler dog. Men hallo, vi snakker om et kontor, ikke Jesus.
Forandring er moro, men forandring er også det at en må forholde seg til noe nytt. I blant bruker jeg tid på sånt. Ting må gå seg til, akkurat som et par nye sko. Det er derfor jeg nå bruker så å si kun svarte t-skjorter, for at jeg skal slippe å forholde meg til noe nytt hver dag. Jeg synes det fungerer veldig bra på den måten. Sammen med rutiner og forutsigbarhet også på andre felt. Selv om jeg godt kunne hatt kun svarte hverdagsbukser også. Pr. i dag har jeg i tillegg blå. Skulle nesten tro jeg hadde et snev av Asbergers, men det har jeg ikke.  Så enda har jeg et stykke fram til Sheldon i Big Bang Theory.
Tidligere hadde jeg skrivebordet mitt med dataen på stua. Det var det eneste stedet hvor det var plass, så lenge jeg hadde barn boende hjemme. Utover de vanlige møblene en har på ei stue, hadde jeg også fem akvarier. Så det var litt trangt. Inne på det nye kontoret er det ikke så trangt. Og det ble bedre plass på stua mi nå også, for skrivebordet jeg flyttet er ikke av de minste. En konsekvens av ommøbleringen er at jeg må gå en lengre vei fra sofaen om jeg vil til dataen nå. 15 skritt mot tidligere 9. Det betyr at jeg får mer trim. Så kanskje jeg får leggmuskler og sprettrumpe etter hvert.
Tidligere var det nesten så jeg måtte kle på meg leiligheten når jeg hadde vært ute, mens nå har jeg all denne plassen å forholde meg til.  Jeg tror det gir meg et snev av agorafobi. Også er det en annen lyd på det nye kontoret mitt enn det er på stua. Så mobilen bråker mer når det tikker inn en melding. Det får meg til å hoppe i stolen.  Jeg er var når det kommer til lyder. I tillegg til de brå, er de repeterende lydene de jeg sliter mest med. Uansett hvor forutsigbare de er. En fordel med det nye kontoret som jeg ikke forutså, er at det blir mer avstand til naboen nå. Og det er bra. For Naboen har en hammer, og han er ikke redd for å bruke den. Tap, tap, tap, lyder det ofte fra Naboen. Jeg tror han slår mot noe lite. For det båker bare litt. Til gjengjeld bråker det lenge. Kanskje han holder på med et eksperiment, hvor han studerer hvor lang tid det er mulig å bruke på å slå en enslig spiker inn i en stein.
Etter hvert som jeg får fylt kontoret opp med nye ting, vil nok akustikken forandre seg. Selv om et metall arkivskap jeg skal kjøpe i dag nok vil gi noen utfordringer med hensyn til klang. Men de selger ikke polstrede arkivskap på Ikea, så det får stå sin prøve.
Ikea er enda større enn leiligheten min. Selv etter at jeg tok i bruk kontoret blir leiligheten min som en pingle i sammenligning. Nye Ikea her i Bergen er enorm. Jeg likte det gamle bedre. Det nye er veldig upersonlig, og har du herpa lunger slik som meg, blir det veldig langt å gå før du kommer til kassa.
Når jeg går igjennom dørene på det nye Ikea i Bergen er det nesten som å gå inn i en diger, pustende organisme som livnærer seg på folk som trenger arkivskap eller kanskje en lampe, og jeg frykter organismen etter hvert vil oppdage seg selv og begynne å handle på egenhånd, akkurat som Skynet i Terminator. Derfor vil jeg nok følge godt med, når jeg senere i dag skal inn i organismen for å kjøpe arkivskapet mitt, og jeg vil nok ikke like det om jeg plutselig oppdager Arnold Schwarzenegger lett henslengt i en sofa fra Ikea.
I det nye arkivskapet mitt skal jeg oppbevare kvitteringer og slikt. Kanskje noen tegninger, om de ikke er for store. Og noen bilder. Brev blir det også plass til, selv om alle brev jeg får nå er fra forsikringsselskap og slikt. Det er lenge siden en privatperson skrev et brev til meg og postet det. Nå går det i tlf eller mail. For noen år siden oppbevarte jeg kvitteringer og brev i bæreposer eller i en haug på stuebordet. I dag oppbevarer jeg dem i små bokser fra Ikea. Å få et eget skap til alle papirene gir meg følelsen av at jeg ikke står helt stille. Men samtidig føler jeg Ikea fester grepet. Så jeg er på vakt, her jeg sitter i svart t-skjorte inne på mitt kontor og ser ut på en blå himmel uten en sky.


Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: I en sofa fra Ikea.






                                          

tirsdag 14. august 2012

A room with a view.


                                                                                                                                                                    Et rom med utsikt.







Forandringer medfører alltid noe en ikke husker på først. I min verden betyr det at når den siste datteren nå har forlatt redet, har jeg oppdaget at jeg har fått et rom med utsikt. Joda, for rommet har et vindu jeg kan se ut av, selv om det ikke var det jeg tenkte på først.
Da min yngste datter flyttet ut tenkte jeg først mye på det som ble borte fra hverdagen min, ved siden av det hun nå skal oppleve og få av utfordringer og muligheter. Men etter hvert har jeg begynt å tenke mer og mer på egne muligheter også. Og et rom gir jo muligheter. Et rom kan jeg bruke til hva jeg vil. Jeg kan la det stå tomt, male veggene svarte og gå inn i det for å sette meg på gulvet og gremmes over at det ikke bor noen der lenger, eller jeg kan male veggene ildrøde og hoie og skrike og danse naken der. Men det er sjelden jeg danser naken, og ikke hoier jeg så mye, så jeg trenger i grunnen ikke et eget rom til det. Ikke er det så lenge siden jeg pusset det opp heller. Så i stedet har jeg valgt å gjøre det til et arbeidsrom. Et nytt, digert skrivebord er derfor kjøpt inn og skal monteres i dag. Og ved det bordet med sin digre tilgjengelige flate har jeg tenkt å sitte og tegne, eller klippe og lime, eller whatever. Noe skal jeg i hvert fall gjøre der. Noe som en dag kanskje fører til en utstilling av små bilder. Små bilder kan bli morsomt å lage. Til vanlig arbeider jeg ganske stort.
 I tillegg til det nye arbeidsbordet, skal jeg ha det gamle skrivebordet mitt inn på det nye rommet, det skal fungere som databord. Jeg skal ha en stol jeg kan hvile i, om jeg får plass, en liten bokhylle/veggseksjon, et arkivskap, et oppbevaringskap og et stort, nytt akvarium, hvor det skal gå afrikanske ciklider, som er fisk fra Malawisjøen eller Tanganyikasjøen. Slik at når øynene blir slitne av å se på papir og streker eller dataskjerm, kan jeg sitte i stolen og se på fiskene i akvariet, og kanskje sovne litt.  Det blir uansett ikke mye ledig gulvplass til nakendans, om ånden skulle komme over meg. Så da får jeg heller ta dansen på taket, om galt skulle bli for ille. Skulle så skje, får jeg vel enda et nytt rom etter hvert. Antagelig et polstret.
Vi opplever alle forandringer fra tid til annen. Noen forandringer er store, noen er små, men alle medfører at noe blir borte eller kommer mer i bakgrunnen, mens annet blir mer tydelig eller kommer inn som noe nytt. Forandringer kan noen ganger gjøre vondt, fordi en mister noe, eller noe presser seg på. Det kan koste ganske mye å stå i ting da. Men det gir oss også muligheter, og det er lite som er gratis uansett.

Så fort vi klarer å vende blikket vekk fra vår egen smerte, ser vi noe annet. Det kan være en annens smerte vi oppdager, men også en annens glede. I tillegg kan vi få øye på noe vi har lyst til å gjøre.
Vi bruker alle mye energi når ting blir vanskelig eller vondt. Så trikset må være å ta tak i denne energien og gi den en ny retning.  Hvordan hver enkelt skal klare det har jeg ingen oppskrift på. Men jeg vet det er mulig. Så om du føler deg låst i det som er vanskelig eller vondt, så husk det, og forsøk å vende blikket utover et lite øyeblikk. Selv om det er skremmende, og medfører flere krav en å sitte stille for eksempel i et nakent rom, som står der etter noe eller noen som nå er et annet sted.
Et nakent rom kan være som et lerret. Enten rommet er av fysisk eller mental karakter. En kan låse seg inn i det, lukke dører og trekke for gardiner og være helt alene med kun sin sårbarhet eller smerte, en kan gå inn i det og klistre veggene full av bilder som viser ens egen fortreffelighet, spikre for vinduene, låse døren, og sette seg ned for å se på alle de fine bildene av seg selv en har hengt opp. Eller en kan gjøre det til et rom med utsikt, et rom med en framtid og muligheter. Hvor en kan åpne vinduet, og la vinden få lette gardiner til å danse, og et kjølig drag av frisk luft kan finne lungene.

Utsikt*

subst. m utsikt () ['ʉːtsikt]
1 mulighet til å se utover
utsikt over fjorden

2 det en kan se fra et visst (høytliggende) sted
nyte utsikten

3 plass med god utsikt (1)
stå på utsikten og se utover

4 mulighet, sjanse
utsikter til forfremmelse


Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link, Afrikanske ciklider:





*Definisjonene på utsikt er hentet fra thefreedictionary.com.

søndag 12. august 2012

"Well the paint was all cracked, it was peeled off of the wood. Papers where stacked on the porch where I stood."











Når det kommer til greie ting en kan gjøre, så troner rydding ganske høyt oppe på lista. Ikke fordi det er så gøy å gå i gang, eller å være midt oppe i det, men fordi det skaper en forandring. Å rydde frigjør plass. Om en rydder opp på pc-en, og kanskje defragmenterer litt, så sies det at den funker bedre etter, enn før opprydningen. For min egen del fungerer jeg også slik.
Det er mange steder en kan rydde. På kjøkkenet for eksempel. I skap og skuffer. Eller en kan ta et dypdykk i klesskapet. Og så kan en kvitte seg med ting en ikke lenger har bruk for.
Å kvitte seg med ting ligner på det å ta tilbake livet sitt, og plante beina i det som er her og nå, føler jeg. Og det er det lurt å gjøre i blant. For det er så mye som binder oss fast i fortid. Ting vi kaller minner, men som egentlig bare er rot og klamring til substitutter. Selvfølgelig er det greit å verne om objekter, bautaer vi har tilegnet oss, men om minnene ikke er annet enn for eksempel førti utrangerte t-skjorter, så er det neppe skadelig om noen av dem finner veien ut av huset.
I natt drømte jeg at jeg skulle flytte. Til et gammelt hus. Og etter som drømmen trådte fram vokste huset, til det besto av fire etasjer. Det ble enormt. Og stadig dukket det opp nye rom. De to øverste etasjene lot seg likevel ikke bruke, de var rasert. Og der det i begynnelsen av drømmen lot seg gjøre å pusse og flikke på ting og pynte med et strøk maling, ble det etter hvert klart at oppgaven var nærmest umulig. Likevel ga jeg ikke opp. Jeg forstsatte og forsøke å skape orden, og gjøre stedet levelig og til mitt eget. Og etter hvert fikk jeg også litt hjelp.  Hvordan drømmen endte, husker jeg ikke, men jeg husker jeg tenkte at jeg ville være tjent med noe mindre, og noe som ikke var så gammelt og slitt ned av andre.
Nå er jeg våken, og jeg skal ikke flytte. Likevel kan jeg gjøre noen valg, på flere plan i livet, her jeg bor, fysisk og mentalt. Slik at kaos ikke får fritt leide, eller alt forvitrer. Et av de viktigste valgene jeg kan gjøre er kanskje å lytte til råd. Å lytte til råd handler ikke om å underkaste seg, det handler om i utgangspunktet å være villig til å vurdere, og gjør det lettere å ta egne valg. Mer riktige valg.
Det kunne vært greit om ting lot seg gjøre på samme måte når det kommer til tanker og følelser, som det gjorde med det gamle huset. Om en bare kunne ta fram en støvklut eller et søppelspann eller en malepensel, og så rydde og polere noen flater, kaste alt en ikke har bruk for lenger og rydde plass for noe nytt. Defragmentere hjernen og få den til å fungere litt bedre.
Jeg tror at ting henger sammen. Det er det som er min erfaring. Det er sjelden noe står alene uten en sammenheng. Et enslig tre ute på en slette er i en sammenheng. Alt er avhengig av noe og alt påvirker noe. Så når jeg rydder rundt meg, tror jeg at jeg samtidig rydder inni meg.  Og effekten jeg oppnår er at dette er bra, dette liker jeg.
Når jeg liker noe, har jeg det langt bedre enn når jeg ikke liker noe. Når jeg ikke liker noe som helst, er jeg gjerne deprimert. Og når jeg er deprimert vokser angsten min. Derfor er det jo liksom et poeng i å gjøre valg som fører til at en lever i en setting som handler om å like. Ikke nødvendigvis med øyeblikkets nytelse eller premiering som mål, men en mer stabil tilstand. Det som krever en investering, og ikke bare er en flukt, unnvikelse eller selvmedisinering der og da.
Å rydde opp i sitt eget rot og sine etterlatenskaper er en god investering, føler jeg. Men jeg føler så mye og jeg tenker så mangt, slik du også gjør. Å skrive her på Vannlandet hjelper meg til å finne en tråd i alle disse tankene og følelsene. Noe jeg kan nøste opp. Så jeg slipper å vasse rundt i et hav av ull.
Jeg skriver. Hvilke løsninger du har valgt, aner jeg ikke, men noe hjelper deg til å holde ut, og noe hjelper deg til å gå videre. Noe får deg til å smile, og noe åpner hjertet ditt så ikke alt føles mørkt og trangt og forlatt. Dette noe er det mulig å bygge ut, om du klarer å finne ut hva det er. Kanskje kan dette noe bli din rådgiver, eller din hjelpende hånd. Slik jeg fikk hjelp i drømmen. Om du tenker på ditt noe som om det har en stemme. Og så lytter til den stemmen.

Ha en fin dag.
Bjørn




fredag 10. august 2012

Å dele er ikke nødvendigvis det samme som å miste.













En blå flekk har dukket opp på armen min. Det vil si underarmen. Jeg vet ikke hvorfor den har dukket opp. Jeg kan ikke huske å ha slått meg. Jeg kan ikke huske at noen andre har slått meg i det siste heller, men jeg kan jo ha gått på en skapdør, selv om det blå da antagelig hadde vært samlet i ansiktet, gjerne rundt et øye. Verden er full av blåmerker, og spesielt enkelte kvinner er flinke til å gå på skapdører, med ansiktet. Min mor gikk på skapdører. Selv hadde jeg slåss på skolen, ble jeg opplært til å si, når paletten hadde samlet seg om blått, gult og lilla. Skolen var etter sigende et brutalt sted i min barndom. Den etterlot seg sine blåsvarte spor i ansikt, og sine hissigrøde, hovne striper  over barnerumpe, lår og korsrygg.
Jeg vet ikke hvorfor jeg begynte å skrive det du nettopp har lest. Da jeg for litt siden sto opp, gikk fra soverommet og inn på stua på vei til det glade hjørne for å tømme blæra, kjente jeg at livet er godt. I hodet mitt surret sangen ”Mitt lille land”, men den ble omgjort slik at det ble til ”Mitt lille hjem”.  Så det var godt å stå opp til den virkeligheten jeg lever i. Det var ikke noe truende over virkeligheten, heller ikke noe sårt eller trist.
Hva du sto opp til i dag vet jeg ingenting om. Det kan hende du sto opp til sollyset som falt inn gjennom hvite, lette gardiner, og strøk over ansiktet der du lå i sengen og kjente på hvor godt livet ditt er å våkne til. Det kan hende et lite barn krøp opp i sengen din og du fikk være mamma eller pappa og bare nærhet et lite øyeblikk før dagen hadde fått listet opp sine krav, mens du kjente på hvor heldig du er. Eller det kan hende du våknet opp alene, og med en gang gledet deg til å gå på jobb, treffe en venn eller gå for å svømme i et basseng. Det er nesten ikke grenser for hvor forskjellig folk opplevde å våkne i dag. Et uttall av virkeligheter krøp inn under huden til hver og en av oss, og erstattet nattens drømmeverden.
Det kan også hende at du våknet opp og kjente at nei, ikke morgen allerede, helvetes, faens, bedritne, jævlige, forpulte skitmorra, jeg vil sove mer. Fordi du visste at dagen som meldte sin ankomst hadde lite å tilby utover tomhet, lengsel eller smerte. Kanskje sitter smerten i ledd eller mage. Kanskje er den av mer sjelelig karakter. Og gnager deg i filler innenfra, akkurat slik den gjorde i går. Om du har det slik, så er det på tide å gjøre noe med det. For noe kan gjøres. Noe som vil gjøre en morgen til en bedre tid på døgnet, et sted i framtiden.
Akkurat hva du bør gjøre akkurat nå om morgenen din er svart og full av motstand, vet jeg ikke, men jeg vet at å gjøre ingenting ikke forandrer noen som helst.  Mens det å gjøre noe, tilbyr muligheter.  Sånn er det bare. Setter du deg i bilen uten å vri om nøkkelen, kommer du ingen sted. Snakker du ikke med noen, så er det ingen som snakker med deg. Viser du ikke hva du bærer på, må du bære det alene, og det er det få som har skuldre og rygg til. Å dele er ikke nødvendigvis det samme som å miste. Enten det gjelder ansikt, eller verdier.
Når jeg skriver på Vannlandet, så tenker jeg ofte på hvem som vil komme til å lese det jeg forsøker å formulere. Jeg tenker sjelden at det jeg skriver er viktig for de som har alt de trenger. På den annen side så tenker jeg at det er svært få som har alt. For alle har et savn, eller noe de bærer på. Og det har du også. Noen har en lett bør å bære, andre en tyngre. Og noen har noen i sin nærhet som vakler under byrden.
Kanskje tenker du at det jeg skriver ikke er ment for deg. At det er ment for noen andre. Noen som har vært mer uheldig enn deg. Men da tar du feil. Om du leser det jeg skriver, så er det deg jeg har skrevet det for. Uansett hvor eller hvem du er.
Dette er ingen kommersiell greie. Vannlandet handler ikke om tjene noe eller oppnå noe. Når jeg skriver så skal jeg ikke ha noe tilbake fra deg. Det finnes ingen reklame på min blogg. Jeg skal ikke tjene noe på det. For meg er det å skrive mye likt det å male. Det handler om å formidle noen tanker og følelser, og forsøke å gjøre ting vi ikke alltid snakker om til et tema. Fordi jeg tror vi alle har godt av å snakke om ting. Selv om det å snakke om ting kan gjøre vondt, eller være ubehagelig der og da, så vil taushet være mye verre på sikt. For tausheten gnager deg i stykker i det stille, langsomt og målbevisst. Til du en dag titter deg i speilet, og lurer på hvor i all verden det ble av deg.


Svai

Se meg
du sier se på meg
se alltid på meg.

Du er bevegelsen
i skyggene
du bærer
bak nedslåtte øyne
så ingen får vite
om spillet av lys
sorg og glede.

Vis meg.
Hør meg.

Du er stemmen
i ditt hode
som ikke lar seg skru av
ordene under hælen
du aldri slipper løs
tankene
du aldri viser noen.

Kjenn meg.
Du sier kjenn meg.

Du er lyst og begjær
du er klumpen i brystet
tyngden i magen
og nummenheten i fingrene
savnet
håpløsheten og håpet
kjærligheten og hatet
lammelsen og skriket
og bilder av tvang
nedverdigelse og ømhet.

Du er lengsel og angst
i en langsom vals
i hjertet du solgte
til likegyldigheten
da livet ble for skremmende
men likevel tviholder på
mens du søker etter et blikk
i den vrimmel av marionetter
du gjemmer deg blant.

Lukt meg.
Du sier lukt meg.

Du er duften av kjønn
av kropp
du er skammen og frifinnelsen
hengivelsen og flukten
du er tilstedeværelsen
fragmentet
helheten
mannens hardhet
og kvinnens mykhet
og rødmen som stiger i ditt ansikt
når du føyelig
som Cecilia Lind
lar deg føre
og bøye av en hånd i korsryggen.

Du er hånden.
Og svaien.


***

Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: Mitt lille land