mandag 30. juli 2012

Noen ganger er det helt greit å være på vei.


                                                                                                                                                                   Foto, Marita Klausen.







Det kan være greit å ha noe å strekke seg etter, men en bør passe på så en ikke strekker seg ut av ledd. Det er vanskelig å bevege seg når ting er ute av ledd. Så det er best å strekke seg sånn måtelig, uten å bli fanatisk.
Det er mye en kan strekke seg etter. Det kan være noe oppnåelig eller noe uoppnåelig. Å strekke seg etter noe uoppnåelig kan fort bli sett på som bortkastet, men da har en lagt en premiss for hva som har verdi før en har undersøkt det, og verdien handler om å komme i mål. Jeg tror ikke at en skal måle alt opp mot det å komme i mål. Noen ganger er det helt greit å være på vei. Askeladden fant jo mye langs veien. Og sånn er det for de fleste, om en ser seg om.
Selv har jeg mange felt i livet hvor jeg strekker meg etter noe, akkurat slik som du. Noen av feltene er veldig konkrete. Som for eksempel å male bedre enn jeg gjorde i går. Eller leve litt sunnere enn jeg gjør i dag. Men jeg lar ikke disse feltene bli alt som betyr noe. Slik at livet mister all verdi om jeg ikke får til det jeg vil. Det er fordi jeg pr. i dag har sånn rimelig kontroll på ting og tang i livet mitt. Uten denne kontrollen ville jeg nok fokusert på enkelte felt på en helt annen måte, og vektlagt utilstrekkelighet og motgang med en helt annen tyngde. Kanskje så tungt at jeg ikke lenger var i stand til å se det jeg får til på andre felt. Og da blir gjerne livet litt mørkt og trist.
I blant hører jeg noen si at den og den er en kontrollfrik. Jeg tror at de som sier slike ting med et negativt fortegn, ofte har kontroll som en langt større andel av livet sitt enn frikene. At noen friker litt ut er vel helst fordi kontrollen en eller annen gang ble tatt fra dem, og at de forsøker å opprette den igjen, på ett eller flere felt. Så når en snakker om kontrollfriker, blir det noen ganger litt som om de rike snakker nedsettende om de fattige, og beskylder dem for å være altfor opptatt av penger.
Det er ikke bare i forhold til det en gjør en kan strekke seg. Det handler ikke kun om å løpe fortere eller slanke seg eller kaste noe lenger og lenger. En kan også strekke seg i forhold til den en er. For å få til det, kreves det at en kaster et blikk på seg selv. For uten at en ser seg selv, ser en heller ingen grunn til å strekke seg. Noe som igjen lett medfører at en kan bli både kynsisk, arrogant og egoistisk.
En kan strekke seg av en trang til være Messias, eller en kan strekke seg for å bli som Gandhi, Supermann eller den dårligste av de dårlige. En kan strekke seg mot å bli verdens sterkeste mann eller verdens vakreste kvinne. En kan også strekke seg mot det androgyne.
Med det androgyne mener jeg ikke at en bør forsøke å bli en hermafroditt. Om du ikke ble født som hermafroditt, er vel det løpet likevel kjørt. Og det er vel i grunnen helt greit. Jeg tenker heller ikke at det handler om seksualitet, men mer om en kontakt med flere sider i seg selv. Som i Yin og Yang; en ballanse mellom to komplementære prinsipper, som kald og varm. Så når jeg snakker om å strekke seg etter det androgyne, så snakker jeg om å komme i kontakt med flere sider i seg selv, og dermed bli et menneske som rommer mer. En trenger ikke alltid å være kun en kriger for å være mann, en kan også inneha en omsorgsrolle. På samme måte som at en ikke kun trenger å være leppestift og parfyme og myk underkastelse for å være kvinne, en kan også være en frontkjemper.
Selv har jeg vært alenepappa i mange år. Det vil si at jeg har måttet ta i bruk flere sider i meg selv enn jeg kanskje hadde gjort om moren til barna mine og jeg levde i et tradisjonelt forhold. Jeg føler ikke at jeg har mistet meg selv som mann i rollen som alenepappa. I stedet føler jeg at jeg har blitt tilført noe. Dette noe gjør meg både mer sårbar og samtidig også rikere.
En kan tro at en er usårlig om en ikke kjenner på noe som helst, og en kan strebe etter en slik tilstand. Kanskje fordi livet på et punkt ble altfor vondt, og at en ikke vil ha det slik igjen. Men samtidig blir en jo litt fattig, om en lever uten følelser. Om en ikke føler noe selv, blir det jo vanskelig å se andre, og føle empati, og få til relasjoner. Hvis en ikke ser andre, blir det vanskelig å se seg selv. Og da igjen blir det jo som å vandre blind gjennom livet. Velger en å leve som blind, av en eller annen grunn, medfører det vel kanskje mange unødvendige blåmerker. For en selv, og for de en kunne strøket over kinnet, men aldri så.

Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: Stand by me.


fredag 27. juli 2012

Uansett hvor mye vi ruger blir ikke resultatet alltid slik vi vil.


                                                                                                                                                                               Foto, Marita Klausen






Det er ikke mye futt i meg i dag. Nå er det sikkert mye annet som ikke er i meg i dag også, men mangelen på futt er det som krever mest oppmerksomhet her og nå. I tillegg til verkende bihuler. Men smertestillende ble inntatt rett etter morgenens oppstandelse, så om litt går det seg vel til.
Det er mye som kan gå seg til. Selv om vi ofte tror at det som er her og nå alltid vil være slik. Som for eksempel ensomhet, angst, tungsinn og en salig opplevelse av stadig å bli misforstått eller ikke verdsatt. Andre igjen tror at kontroll er kommet for å bli. Eller lykke, økonomisk stabilitet, helse – sin egen og familiens, osv. Men vi har alle forandringer i vente. Det er slik livet er innrettet. Noe skjer bestandig, på godt eller vondt. Uansett hvor mye vi ruger blir ikke resultatet alltid slik vi vil.
En sier at en vokser på motgang, og det tror jeg en gjør. På en eller annen måte. Selv ville jeg nok hatt et helt annet syn på folk med psykiske lidelser, for eksempel, om jeg ikke hadde slitt en del med mitt eget. Og det liker jeg å se på som vekst. Så sånn sett har problemene mine ført med seg noe godt og positivt. Selv om jeg ikke har blitt noen Messias av den grunn. For jeg har jo tilegnet meg mye annet også gjennom livet, av holdninger og tankegods. Og ikke alt er like bra. Men mye går an å korrigere. Om en vil. Tror jeg.
Jeg tror at en vokser på medgang også, ikke bare motgang. Men i hvilken retning vi vokser er opp til oss selv. Vi kan vokse i form av å oppnå trygghet og et større hjerte, eller vi kan vokse hodet vårt inn i en himmel vi tror er vår egen, der vi skuer ned på allmuen og er altfor høyt oppe til å se annet enn vår egen fortreffelighet.
Vi er alle på et punkt i livet som vi snart skal forlate. Fordi noe skjer. Og så får vi en ny tanke, en ny erfaring, en ny mulighet. Selv om vi tror at det vi vet og det vi tenker i dag er det rette, og det eneste som er verdt å eie. Og det ser vi lettest om vi ser oss tilbake. Om vi ikke ser at vi har forandret oss når vi ser tilbake, har vi et problem. Enten fordi vi stagnerte i alt for ung alder, eller fordi vi mangler selvinnsikt eller har valgt en overlevelsesstrategi som handler om aktiv fortrengning. Om vi ikke klarer å se at vi har forandret oss fram til i dag, vil vi ikke søke å forandre oss i framtiden heller, tror jeg. I stedet vil vi klamre oss fast. Til mennesker, ting, penger, sannheter eller holdninger.
Det er mye en kan klamre seg fast til. Da min angst var på det verste, klamret jeg meg til den. For jeg klarte ikke å se at det fantes noe annet, så jeg trodde på en måte at om jeg mistet den hadde jeg mistet alt. Nå har jeg enda ikke mistet angsten, men jeg har mistet litt av den, slik at den ikke er der hele tiden. Og noe annet har kommet i stedet. For eksempel latter, og kjærlighet, og omsorg. Og det føles veldig bra. For når angsten er på sitt sterkeste blir det lite rom til annet.
Slik kan det være med mange ting i livet, tror jeg. En kan klamre seg til sukker eller en sigarett eller ei sprøyte eller en spillavhengighet. En kan klamre seg til en kjærest, ektemake eller barna sine, et barberblad eller en spiseforstyrrelse, sin mindreverdighet eller sin storhet. En kan klamre seg til bildet av seg selv og til en status. Fordi en er redd for at det ikke finnes noe annet å sette inn i stedet. Men det gjør det. Veldig ofte. Og har en klamret seg lenge, blir ting gjerne langt bedre også, om en våger å gi litt slipp. Så lenge en klamrer seg er det lite rom for annet enn redselen for å miste.
I naboleiligheten har naboen begynt å banke. Naboen banker mye og ofte, på noe, men jeg vet ikke hva. Jeg liker ikke banking. Men han får nå bare holde på. Antagelig gir det han noe. Hvis ikke hadde han vel stoppet. Kanskje er bankingen det viktigste han har i livet. Vi har alle noe som er viktig for oss, men det er ikke alltid det er like viktig for andre. Bankingen til naboen er ikke spesielt viktig for meg. Til gjengjeld er den forpult irriterende.
Det er mye som er irriterende. For eksempel tv-reklame som lover lykke om du spiller bort pengene dine. Slike reklamer er enda mer irriterende enn naboens banking, nesten. Fordi det hele opprettholdes av folk som ikke klarer å la være, og derfor får et problem. Selv har jeg ikke spilt bort pengene mine. Jeg har aldri bitt på det agnet. Men jeg har gjort mye annet dumt. Og det har sikkert du og. I tillegg har du helt sikkert gjort noe godt, og fint. Det er mye fint en kan gjøre. En trenger ikke bare å gjøre møkk.  Jeg tror at det er minst like mye fint en kan gjøre, om en vil, og tør. For seg selv, og for noen andre.  Også smaker det mye bedre.

Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: Comfortably numb.










torsdag 26. juli 2012

Her er en sang til motet.








Dagen startet med smerte i høyre bihule. Det gjorde gårsdagen også. Men i dag er det verre. I tillegg har jeg fått ei kvise. Jeg liker ikke kviser. De kvisene jeg liker aller minst, er de jeg finner på meg selv. Spesielt de som liksom aldri kommer til utbrudd, men bare vokser under huden og begynner å gjøre vondt. Og som en gjerne begynner å klemme på, bare sånn i tilfelle det kunne la seg gjøre å få hull på den. Og da gjør det så vondt at en nærmest hopper foran speilet. Men kvisa er der fremdeles. Bare rødere. Og enda mer synlig.
Jeg er ganske modig. Det blir man når en lever med angst. Selv om det ikke alltid virker slik. Men uten motet ville jeg ikke fått gjort noe som helst. Det er ikke alltid ting er slik de virker. Selv er jeg ikke så god på dette med kviser, innbiller jeg meg, og heller ikke på smerter, men jeg har en frodig fantasi, så det kan hende jeg er god likevel. Selv om det ikke virker slik. At jeg bare innbiller meg at jeg er dårlig. For fantasien min er bygget på den måten at den er flinkere til å sette et negativt fortegn enn et positivt når det kommer til betraktninger rundt meg selv.
De sier at dersom menn og kvinner fødte annen hver gang, ville det aldri bli mer enn tre barn i hver familie. Dette skal skyldes at kvinner tåler smerte bedre enn menn. Selv tror jeg begrensningen i ungeflokk vill hatt sitt utspring i herpa kjønnsorgan hos mannen etter en mannefødsel, med derpå følgende problemer med hensyn til selve unnfangelsen, og at antallet barn dermed ville stoppet ved to. Men igjen, jeg har en frodig fantasi til tider.
Fantasien er i blant min fiende. Men jeg er glad jeg har den likevel. For fantasien er også tidvis som en venn. Og som venner må den pleies. Selv er jeg dårlig på å pleie venner. Derfor er jeg venneløs, noe jeg synes er veldig greit. Venneløshet er ikke det samme som ensomhet. For meg fungerer det best med kjæresten min, barna mine, øvrig familie, kollegaer og bekjente. Dette er en konstellasjon som har utviklet seg over mange år, og som fungerer. Men noen ganger skjer det en forandring. Og da får jeg en utfordring, siden nettverket mitt er så lite og sårbart.
I dag flytter min yngste datter ut. Og reiser til en annen kant av landet. For å studere, og for å bo sammen med kjæresten sin. Jeg tror hun gleder seg. Selv gruer jeg meg – litt. For nå skal jeg sitte i redet alene. Det er ingen jeg skal ta vare på eller stelle for mer. Kun meg selv og akvariefiskene mine. Kanskje for resten av livet.  Jeg tror kjæresten min vil merke et oppsving i besøk fra kjæresten sin en tid framover.
Det er mange overgangsfaser en går igjennom i livet. Og avskjeder kan være vondt. Det er noe de fleste har erfart, opptil flere ganger. Derfor får vi mye forståelse og medfølelse ved skillsmisse eller dødsfall. Men den overgangsfasen som handler om at ungene flytter ut, hører jeg lite om. Spesielt sett fra en fars ståsted. Jeg har enda til gode å oppleve at en mann har kommet bort til meg for å snakke om sorgen en også kan føle når barna flytter ut. For det finnes en sorg der, føler jeg. Nærmest en tapsopplevelse. Sammen med en forventning. Forventningen er delvis knyttet opp til det jeg ønsker at barna mine skal få oppleve, og delvis knyttet til det jeg selv skal oppleve når tid og kvadratmeter blir kun mitt eget.
Kanskje har du opplevd eller vil komme til å oppleve å bli alene. Hvordan du takler slike ting vet jeg ikke. For min egen del tenker jeg slik at tiden jeg har brukt på omsorg, i framtidien må bli brukt til noe annet enn å glo på tv, drikke meg full eller knaske lykkepiller. Så jeg planlegger å gå til innkjøp av et nytt og stort skrivebord, slik at jeg får plass til å tegne. For jeg likte en gang å tegne. Og jeg liker å være kreativ. Så jeg tror det kan fungere å gjøre noe slikt.
Det at jeg tenker på denne måten, betyr at jeg er litt forberedt på å bli alene, og på all tiden jeg vil få til rådighet. Og det synes jeg er godt. Forberedelse er ikke det verste en kan erverve seg. Forberedelser er nesten som en livbøye i blant. Og livbøyer trenger vi. Hvis ikke er det lett å synke. Jeg vet litt om det å synke, og det å nå bunnen. På bunnen er det ikke kjekt å være. Det er langt bedre med et tegnebord, litt tusj og en pensel, tror jeg. Eller kanskje bare en blyant.
Nå har jeg sendt melding til legen min, og resept på Rinexin er sendt apoteket. Rinexin får slimhinnene til å trekke seg tilbake, og hjelper i hvert fall meg minst like mye som antibiotika ved bihulebetennelse. En trenger ikke antibiotika til alt. En trenger ikke en hel fucking yacht for ikke å drukne heller. Det er mye flyteevne i en blyant.

Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: En song till modet.




tirsdag 24. juli 2012

Det er dette som er nå.


                                                                                                                                                                           Vingetid.






I dag fant jeg en link på Facebook som var rimelig creepy. Den førte meg til en side som heter Bad Breeders. Det er en amerikansk side hvor foreldre som av en eller annen grunn har misshandlet eller sviktet sine barn, blir hengt ut med bilde.
Om du har lest noen ganger på Vannlandet, så har du fått med deg at jeg også snakker om barnemishandling. Jeg vender stadig tilbake til min egen barndom. Og jeg gjør dette fordi det er en måte jeg kan bruke til å forholde meg til ting jeg har opplevd, forsøke å bli klar over hva det har gjort med meg, og fordi jeg mener temaet er viktig å se på og ikke gjemme bort. Jeg er av den oppfatning at vi alle bærer med oss erfaringer, og at de gjør noe med oss på godt og vondt. Men jeg er også av den oppfatning at vi kan gjøre noe med vårt eget liv, om vi har vært uheldige og har fått dårlige kort på hånden av en eller annen grunn. Så gjennom å bruke meg selv som eksempel håper jeg å gi noe positivt. Jeg forsøker å lage små speil, hvor den som leser kan se seg selv, og finne egenverdi, rettigheter, muligheter og håp.
Etter å ha skummet raskt igjennom Bad Breeders kan jeg ikke se at det finnes noe positivt å hente. Siden gir ikke håp om noe som helst, slik jeg opplever den. Det hele er bare smakløst. Jeg oppfatter det som en innbydelse til fråtsing i tragedier, og en form for gapestokk. Og det er derfor jeg legger ut linken her i dag; for å vise en bakside. Jeg er absolutt tilhenger av åpenhet rundt tema som misshandling og overgrep, men ikke i en form som det er vist her. Det fremmer bare hat. Det er lite godt som gror ut av hat.
Samtidig er det slik at mye ble brakt fram i meg selv av minner, da jeg leste historiene. Så jeg sitter her med en vond klump i magen. Ikke fordi det jeg leste lignet min egen historie, veien er lang fra en amerikansk virkelighet av i dag, til en oppvekst på femti og sekstitalet i Norge. Så klumpen i magen skyldes nok mer at jeg kan gjenkjenne den håpløshet og det følelsesmessige kaos som enkelte barn lever med. Jeg tror det er mye håpløshet blant barn, men jeg tror også at enkelte ikke opplever håpløsheten som det den er før de blir eldre. Fordi dagene går med til å overleve, finne orden i kaos, dempe ting eller unnvike ting. Ofte er den situasjonen de lever under det eneste de kjenner, det er slik virkeligheten er. Og det er virkeligheten de må forholde seg til. Det er først senere de kan analysere ting. Eller oppdage at det finnes mulige strategier som hjelper dem til å flykte fra seg selv. En stund.
Jeg har ikke lyst til å skrive mer enn dette i dag. Jeg har ikke lyst til å tenke på ting som ble feil i livet mitt, eller ditt, eller hvorfor. Ikke akkurat nå. Jeg vil ikke tenke på slag eller skrik eller bloduttredelser eller manipulering eller frykt eller håpløshet, eller amerikanske barn som lever med dopa og voldelige foreldre. Jeg vil heller ikke tenke på hvordan enkelte barn i Norge har det akkurat nå. Dette kjempers fødeland, hvor veien fra sorg over Utøya til å hate Romfolk var så kort, så kort. Jeg vil ikke tenke på hvordan enkelte små gutter eller jenter kaver og forsøker å ballansere, men likevel faller under møtet med tunge knyttnever eller tunge, krevende kropper. Så nå skal jeg heller se om jeg finner noe musikk du og jeg kan sveve på, over land og grenser og folk, så lett, så lett...
Det er tirsdag. Den yngste datteren min ligger og sover. Om noen dager skal hun reise utenbys for å fortsette på studier. I de seks akvariene mine har dagen også startet. Jeg kan høre folk bevege seg i huset her jeg bor - barnelatter. Det er ferietid.  Ute har sola tittet fram. På parkeringsplassen står min lille grønne bil og skal snart bringe meg over til kjæresten min. Det er dette jeg har. Det er dette som er nå.


Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: Graceland


mandag 23. juli 2012

I dag var det mange som våknet opp og følte seg usynlig.



                             
                                                                                       Foto,Vyan Maria R. Micalet (manipulert av meg selv)
                                                        





I dag var det mange som våknet opp og ikke visste hva de skulle bruke dagen til. Likevel vil dagen i dag bli oppbrukt. Slik dagen i går ble. I dag er det også mange som våknet opp og visste nøyaktig hva de skulle gjøre. Og av disse igjen er det et stort antall som ønsker de kunne gjort noe annet. Pluss noen som virkelig gleder seg til det de skal gjøre. Tenk gjerne etter hvilken kategori du selv tilhører. Om du klarer å gjenfinne deg i en av kategoriene, tenk da litt på hva det forteller deg.
Selv vet jeg hva jeg skal gjøre i dag, og det er helt greit å gjøre det. Det igjen forteller meg at det er helt ok å være meg her og nå, selv om ikke alt i livet mitt gir grunn til spalteplass eller får meg til å bruse over i orgasmer.  Jeg har ferie, og skal lage middag til kjæresten min og datteren min og meg selv, og så skal vi se en episode eller to av ”Six feet under ”. Jeg skal også handle litt, ta meg en dusj, spise frokost, se på tv og gå og legge meg for natten. Ikke de helt store greiene med andre ord. Men greia er at jeg synes det er helt ok. For jeg kunne opplevd denne dagen som helt for jævlig. Enten det var fordi en slik dag er dødskjedelig, eller fordi den oppleves som altfor utfordrende.
Hadde jeg vært en del år yngre, ville jeg nok ønsket at dagen skulle hatt et litt heftigere innhold å by på. Jeg hadde våknet opp og gremmet meg over at det regner, blant annet. Hadde jeg vært i en av de periodene av livet mitt hvor angst og depresjon regjerte på sitt mest uhåndterlige, ville jeg våknet opp og følt at dagen krevde altfor mye av meg. Så sånn sett kan en dag og noen gjøremål oppleves på minst tre forskjellige måter. Om du kjenner deg igjen i ett av de tre alternativene, eller føler du befinner deg et annet sted, så skriv det gjerne ned på en papirbit, eller si det høyt. Begynn gjerne med ”Jeg synes dagen i dag er...”. Etterpå kan du gi noen i nærhet en klem. Hvis du er alene, kan du gå og smile til deg selv i et speil. Og så kan du forsøke å si det samme en gang til: ”Jeg synes dagen i dag er…”
Hva en slik ting vil lede til for deg, skal jeg ikke ha en formening om. Men jeg vet det vil få deg til å tenke noe. Og føle noe. Jeg vet bare ikke hva. Antagelig vil du verken reise deg for å gi noen en klem eller gå til et speil, men det valget om å la være kan jo også gi deg en tanke. Kanskje kan det også gi deg et spørsmål. Og der det finnes spørsmål finnes det gjerne svar. Ofte er det slik at om vi gjør ting litt annerledes enn vi har gjort før, så kan det medføre en ny tanke. Og det fine med nye tanker er at de i blant fører til handlinger. Jeg, for eksempel, fikk en ny tanke en gang. Det var fordi noen hadde lest en greie jeg hadde skrevet, og så sa de at jeg kanskje kunne skrive blogg. Og da tanken var tenkt gjennom både vel og lenge også av meg, ble Vannlandet født. Siden det har jeg skrevet trutt og traust og jevnt, og jeg har tenkt enda flere nye tanker mens jeg har holdt på. Konsekvensen av det er at maleriene mine har blitt påvirket. Jeg har fått en ny retning i det jeg skaper. Ikke en retning som revolusjonerer noe, men likevel har det blitt en liten dreining, og jeg har begynt å lage flere selvportrett. Bloggen og selvportrettene har ført til at angstnivået mitt har sunket. Det samme med skammen min. Og jeg er overbevist om at det hele bunner i det å være synlig.
I dag var det mange som våknet opp og følte seg usynlig. Det kan være fordi de er alene, eller det kan skyldes at noen i deres nærhet ikke ser dem. Noen av disse som ikke blir sett er eldre mennesker, noen er middelaldrende, noen er ungdom og noen er barn. Det er mange barn som er usynlige. Selv var jeg det, da jeg var liten. Det var kun omrisset mitt noen så. Det vil si at det jeg tenkte, det jeg lengtet etter og det jeg var redd for ikke ble lagt merke til. Hele mitt indre liv var usynlig. Alle følelsene mine. Alt som løftet meg og alt som tynget meg ned. Det eneste som ble lagt merke til var de feilene jeg gjorde. Og feil gjorde jeg. Hele tiden. Så da ble det det som ble synligheten min; Det at ting var feil. At jeg var feil. Og det at jeg var feil, ble jeg straffet for. Hardt, konsist, beregnende og brutalt. For at jeg skulle bli riktig. Dessverre fungerte det ikke. Jeg ble ikke riktig. Selv etter mange år med brutal korrigering og rasering av Jeget. I stedet ble jeg enda mer feil, og endte etter hvert opp med en diagnose. Og det festlige med diagnoser, er at de også gjør deg usynlig. En diagnose blir som et omriss, og omrisset blir lett alt du er. Akkurat slik som et usynlig barn er kun et omriss.
Å skrive blogg eller male selvportrett, hjelper meg til å få en annen opplevelse av meg selv enn å være feil. Slik at jeg kan stå opp og ha ferie og oppleve at det å gjøre små ting som å lage middag, se en film eller handle inn mat, har en mening.
Om det er slik at du som leser dette føler deg usynlig, så føler jeg med deg. Å være usynlig er ingen god ting. Å være usynlig er nesten som å være en ingenting. Jeg vet lite om å være verdensmester, men jeg vet mye om å være ingenting. Og at du fortjener å bli sett.
Noen ganger når jeg skriver på Vannlandet så tenker jeg at det kanskje finnes ett eller annet helt spesielt menneske der ute som oppdager det jeg skriver. Jeg tenker at akkurat dette mennesket trenger å bli sett, og verdsatt. Samtidig tenker jeg at dette mennesket kanskje kan kjenne seg litt igjen i det jeg skriver, slik at lesingen et lite øyeblikk nesten kan minne om å være synlig. Jeg ønsker at det skal være slik, fordi en slik følelse av å være synlig, av å være noe, og å bli sett, kan lede til ett eller annet. Kanskje til et bitte lite valg, eller en bitte liten tanke, som igjen kan bli en knøttliten brikke i begynnelsen på en bevegelse mot noe positivt, et sted langt der framme. Slik at en helt vanlig mandag, lik dagen min i dag, som ikke vil komme til å inneholde all verden, likevel føles som en helt ok dag å våkne til. Samtidig håper jeg at dette mennesket som finner en slik dag er deg.

 Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: synlig/usynlig




lørdag 21. juli 2012

I mørket er det vanskelig å få øye på noe annet enn mørket selv.


                                                                                                                                                                            Foto, Marita Klausen.






Jeg var en rolle som ikke stilte spørsmål - en far, en forsørger, en nabo og en kollega - en som ikke trengte å rettferdiggjøre sin egen eksistens - som ikke stilte spørsmålstegn ved den - sine valg, håp og drømmer - sin framtid - eller sin fortid. Jeg tror jeg var det som kalles relativt lykkelig.



Det lille avsnittet i kursiv, er plukket fra en tekst som skal følge et tablå, i en utstilling som vil ha form av en installasjon. Teksten er ikke selvbiografisk, men har likevel elementer fra meg og mitt liv. Slik alt jeg lager har.  Jeg tenker slik at om jeg for eksempel lager et selvportrett, så trenger jeg ikke være tro mot en virkelighetsoppfattelse jeg selv er enehersker over. Det er viktigere hva du som beskuer tar med deg videre etter møtet med det jeg har laget. Hvilke tanker du bringer med deg videre. Og hva de tankene igjen vil lede til.  Antagelig vil det ikke lede til noe som helst, i hvert fall ikke på egenhånd. Det må mer enn et galleribesøk til for å skape en forandring. Men på den annen side tenker jeg at vi alle påvirkes av en solskinnsdag. Vi påvirkes av et barn som smiler til oss eller en kurv med dyprøde jordbær. Vi påvirkes av å se vold på nyhetene og vi påvirkes av de valg mennesker som står oss nær tar. Så ingenting går upåaktet hen. Slik da også med det jeg gjør, og det du gjør.
I tillegg til at vi påvirker andre med de valg vi tar, så påvirker vi også oss selv. Hvis jeg hele tiden forteller meg selv at jeg er lite verdt, så stiger ikke akkurat verdien på mitt innebygde barometer. Hvis du forteller meg det samme, så stiger ikke nødvendigvis din verdi heller. Selv om det et lite øyeblikk kan virke som om du kommer litt nærmere en himmel, fordi du står på hodet mitt.
Det er vanskelig å si helt nøyaktig hva som gir et menneske verdi. Noen sier at vi alle er like, og det bør jo bety at vi alle har samme verdi, men det føles ikke alltid slik når jeg ser rundt meg. På meg virker det som om verdi er noe som kan tas fra oss, slik at vi kjenner oss verdiløse. Og blir behandlet deretter.
Det er mange måter en kan ta fra et menneske verdi. Men det er også mange måter en kan etablere verdi. I seg selv, og i sine omgivelser. I blant føles det veldig lett å synke ned i sin begredelighet og kun ha fokus på det som er vanskelig eller virker umulig. Det er lett å føle at verden og hele ditt levde liv står på ditt hode, og tramper deg ned. Det er langt vanskeligere å gjøre noe positivt, enn det er å overgi seg til håpløsheten. Hva det betyr å gjøre noe positivt kan være så mangt. Jeg vet litt om hva det handler om i mitt liv, men mindre rundt hva det handler om i ditt. Til gjengjeld vet du mye om det.
I mine mørkeste perioder har det vært lite lys å se. Og i mørket er det vanskelig å få øye på noe annet enn mørket selv. Det gjelder oss alle. Men at noe er vanskelig betyr ikke at det er umulig. Det finnes lysbrytere. Og det finnes en vei det er mulig å finne fram til i mørket, slik at en finner en slik lysbryter. En lysbryter kan ha form av mye, kanskje et annet menneske. En det er mulig å snakke med. Nesten alle går det an å snakke med. Om en ikke får til å snakke med noen, handler det nesten alltid om at en ikke får det til selv. Enten fordi en sier til seg selv at det er meningsløst, eller fordi en ikke tør. Jeg tror at det veldig ofte handler om å våge. For i det å snakke med noen, ligger muligheten for avvisningen, og i avvisningen ligger møtet med vår egen sårbarhet. Når mørket er på sitt dypeste, er kanskje sårbarheten vår det enste vi eier.
Det er ikke alt som er gjort over natten. Det er ikke engang sikkert vi noen gang vil oppnå det vi ønsker eller drømmer om. Men vi kan alle oppnå noe. Om det så bare er å ta ett skritt framover. Om det bare er å ta i mot et smil. Ting finnes rundt oss. Muligheter finnes. Vi har alle muligheten til å gjøre noe bare litt annerledes enn vi har gjort før, og dermed også muligheten til å oppleve et nytt resultat. Hva resultatet er, er ikke alltid gitt, men det går uansett an å ta ting enda ett skritt videre. Og ett til. Til vi plutselig en dag føler at mørket ikke lenger er fullt så mørkt. Kanskje kan det å oppdage et lite lys nede på grasrotnivå, gi langt mer håp enn det å stå øverst i en stige i full flombelysning.
Jeg startet dagens blogg med et avsnitt fra en tekst. Og jeg tenker å avslutte med et avsnitt fra en annen tekst. Teksten skal følge maleriet du ser under her, og være en del av den samme utstillingen jeg nevnte tidligere.
Dette er første gang jeg legger ut to bilder i forbindelse med et blogginnlegg. Men det er jo alltid mulig å gjøre noe nytt. Noe annerledes.



Den flagrende manen fra en tung dølahest, så skinnende svart som summen av de netter som fremdeles står i kø, tvinner seg inn i hendene mine og jeg griper tak, kaster meg spenstig som en ung mann med splittede ben over bred rygg, over besk duft av svette flanker, kjenner kraften og varmen i hingstekroppen treffe meg like inn i hjertet og bli min egen kraft, raseri – mutere - og bli brølende angst i det grønske spruter ut av øynene mine og verden farges gul.

Da faller jeg. Blindet. Ned mellom hovene faller jeg, og de stamper meg ned i substansen jeg består av. Mulden. Støvet. Skitten. Blodet. Opp av dette reiser jeg meg igjen, inne blant varme hestekropper reiser jeg meg. Full av angst, uten brynje, uten sverd, kommer jeg meg opp på kne mens tenner biter meg, jernsko sparker meg, og omsider står jeg oppreist. Får tilbake synet og ser meg rundt. Arrete og naken, men i live.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Wilson Pickett

fredag 20. juli 2012

Fotfeste er en veldig grei ting.

                                                                                                                Angst.



I dag skriver jeg mitt blogginnlegg nummer 135. Om jeg regner tre timer på hvert innlegg, har jeg holdt på i 405 timer. I disse 405 timene har jeg kastet mange blikk på meg selv. Jeg har sett sider jeg ikke ønsket å se og sider jeg burde fokusere på og være glad for. Noe av det har jeg skrevet ned slik at andre kan lese det, annet har jeg latt være å dele. Uansett har jeg gått i møte med det. Samtidig har jeg kjent på mye av det som handler om livet mitt nå, og mye som handler om livet helt tilbake til hvor jeg var en liten, snørrete guttevalp som visste lite om hva tiden ville bringe.
Alle gevinstene, følelsene, blikkene på meg selv gjennom disse 405 timene, kunne jeg kanskje også funnet fram til ved å gå til en psykolog. Nå vet jeg ikke hva prisen på en psykologtime er i dag, men om jeg sier kr 350 i egenandel, så ville det ha kostet meg kr 141750,00. Hundreogførtientusensjuhundreogfemtikroner. Så sånn sett har disse timene ved tastaturet vært verdt noe. I hvert fall i form av kroner. For det heter jo at ei krone spart, er ei krone tjent. Selv om en gjerne raskt går på en smell, om en begynner å handle uhemma på salg for å tjene penger. Den som tjener på et salg, er selgeren. Det at salg i det hele tatt finnes, er for at selgeren skal tjene penger. Ikke for at du skal tjene dem.  Den som kjøper bruker penger, han eller hun tjener ikke ei eneste krone. Og det er det fort gjort å glemme, når vi kjenner på gleden over å ha fått noe vi opplever som billig. Enten det er en bil, en kopp kaffe eller en sannhet. Enkelte sparer så mye på å kjøpe ting på salg at de er blakke når de skal betale husleia.
Det er mye i livet som er fort gjort å glemme. Det er for eksempel lett å glemme at en enhver handling medfører en konsekvens. Siden enhver handling også er koblet opp til et valg, betyr det at valg gir oss nesten uendelige muligheter, eller feller vi kan falle i. Greia med handlinger er ellers at bordet fanger. Det som er gjort er gjort, det som er valgt er valgt. Det går ikke å gjøre ugjort igjen. Det er derfor vi sier at det som er spist er spist.
Min blogg, for eksempel, kan ikke gjøres ugjort. Den finnes. Alle ordene jeg har lagt ut på nett, alle tankene, alle følelsene jeg har lagt i skrivingen finnes. Det kan hende jeg kan fjerne alt fra nettet, men jeg kan likevel ikke gjøre det ugjort. Det jeg likevel kan gjøre, er å skrive mer. Eller gjøre noe annet.
Det at du nå har vært innom Vannlandet og lest kan heller ikke du gjøre ugjort. Som så mye annet i livet. Men heldigvis gir ikke det å lese på Vannlandet så store konsekvenser. Ikke går du konkurs, og ikke stjeler jeg noe fra deg. Annet enn kanskje litt tid. Så sånn sett er det ganske ufarlig å lese disse ordene.
Dessverre er det ikke alltid slik at det som virker ufarlig likevel er det. Vi gjør alle små valg i hverdagen som fører til nye valg som fører til nye. Og alle valgene gjør noe med oss. På godt og vondt. Men selv om vi alle vet dette, synes jeg selv det er vanskelig å gjøre alle de riktige valgene, og det er også lett å rakke ned på meg selv for valg jeg i etterkant føler det var dumt å ta. I blant tenker jeg at kanskje noen andre også har det slik. At jeg ikke er alene om det. Kanskje du også har det slik.
Kanskje vi ikke alltid skal velge de letteste valgene. Selv om det er lett å rakke ned på seg selv, så kanskje vi skulle velge noe annet i stedet. For vi har jo muligheten til det også. Vi kan løfte oss selv, ikke kun trykke oss selv ned. Det er alltid noe positivt å ta tak i, og ved å ta tak i det gir vi oss selv retning i livet. En retning i livet er ikke det verste en kan ha. En retning gir håp. Det å sette en kurs, kan føre en til land raskere enn bare å flyte med. Og det fine med det å nå land, er at en får fotfeste.
Fotfeste er en veldig grei ting. Det kan også føles greit å flyte med, bare duve i vannskorpa, eller la seg synke ned i dypet et lite øyeblikk, men neppe på sikt. Så det å ruse seg på gode kjøp under salg, det å ruse seg på stoff eller alkohol eller sukker eller spill eller annet, gir sjelden tygg grunn under føttene. Og uten den trygge grunnen tror jeg livet kan bli veldig vanskelig etter hvert.
Heldigvis er det slik at et vanskelig liv lar seg gjøre bedre. Selv har jeg hatt det vanskelig mer enn en gang, men i dag føler jeg at jeg har det ganske godt. Jeg føler jeg har litt fotfeste, selv om jeg ikke står på et gulv av gull, edelstener eller konstant lykke. Et godt liv er ikke det samme som et smertefritt liv, eller et liv uten utfordringer. Det er lett å tro at livet vil bli konge om bare alt det vonde blir borte, men jeg tror ikke at veien å gå er å satse sparepengene og all energi på at ting blir bedre av å ta noe bort. Jeg tror heller at livet blir bedre om en forsøker å tilføre det noe. Det trenger ikke alltid å være så mye. Kanskje bare en retning er en grei begynnelse. Ved å tilføre livet noe nytt, forsvinner i blant det vonde av seg selv.
Jeg vet ikke hvor vanskelig du har det. Men jeg vet at du ikke trenger å ha det vanskelig resten av livet, om du ikke er helt på topp nå. Om du en eneste gang har hatt en god dag, vet du at gode dager er mulige. Om du en eneste gang har gjort et klokt valg, vet du at du har evnen til kloke valg. Om du en eneste gang smilte til et annet menneske, fikk et smil tilbake og følte at du stod støtt akkurat der og da, så har du evnen til ballanse.

Ha en fin dag.
Bjørn

   

onsdag 18. juli 2012

Håp er ganske godt å ha.





Good mooorning, Nooorway!
Det er en strålende dag, for meg. Kanskje også for deg. Akkurat nå tvinger solen seg fram gjennom skydekket, her på min kant av landet, og det er flott å se på. Nesten enda bedre enn National Geographic på hd-flatskjermen min. Sengen min var god i natt, dynen myk. Jeg har kaffe i koppen, regninger er betalt, mat finnes i skapet, og ingen mobb står utenfor døra mi og vil banke gørra ut av meg, fordi de har dannet et felleskap rundt et hat til meg. Det er fordi jeg ikke hører til den gruppen som vi kaller Romfolket. For akkurat nå er mye av det hat enkelte folk føler rettet mot dem. Det gjør at det virker som om muslimer og homser og psykisk syke og flyktninger og andre minoriteter kommer litt i bakleksa. Men jeg tror det bare virker sånn.
Selv tilhører jeg gruppen psykisk syke. Det er fordi jeg sliter med angst. Og depresjoner. Men jeg har aldri følt hat på kroppen av den grunn. Likevel vet jeg at det finnes mennesker som både er redde og som føler hat mot de som har en diagnose. De vil ha dem vekk. Bort fra sitt eget nærmiljø. Og det synes jeg er skummelt. Men hat er vel noe en må leve med. Folk hater jo så mangt. Til og med syklister blir hatet. Og kvinner som ammer på kafeer. Det er nesten ikke grenser for hva enkelte er i stand til å hate. Så hatet har nok kommet for å bli.
Nå sier en jo at hat og kjærlighet henger sammen, slik som natt og dag, men den koblingen er vanskelig for meg å se. Jeg liker ikke at det jeg føler av kjærlighet skal ha en kobling til hat i det hele tatt. For meg virker det som to veldig forskjellige ting uten annen likhet enn en til tider påtagelig intensitet. Så sånne sannheter og teoretiske vinklinger skyver jeg litt fra meg akkurat her og nå.  Intensitet finnes jo på så mange områder, og det behøver ikke å ha noe med kjærlighet å gjøre. Heller ikke med hat. Jeg kan føle intensitet når jeg spiser en god suppe, men det handler likevel lite om kjærlighet. Det handler om nytelse og smaksløker. Kjærlighet handler ikke om smaksløker. Heller ikke om nytelse. Kjærlighet kan til tider gjøre ganske vondt.  Så jeg elsker ikke suppen, jeg liker den. Jeg tror folk ofte blander begreper. Kjærlighet er det jeg kan føle når jeg er sammen med kjæresten min, eller barna mine. Og har lite med suppe å gjøre.
Nå kan det hende at noen er uenige i dette med hva en kan elske. Kanskje noen virkelig føler at de kan elske en god suppe. At kjærlighet til mat er en realitet for dem. Og det er helt greit. For grunnen til at jeg gjorde det til et tema, var ikke for å skille ut noen som mener noe annet enn meg, slik at jeg kan kategorisere dem, putte dem i en bås, og så angripe dem som gruppe. Det var mer for å sette ting i perspektiv, og for å poengtere noe. Det jeg vil poengtere er at det er greit om du mener noe annet enn meg. Det er til og med greit om du er mørk i huden og sitter på en sykkel mens du mener noe annet enn meg. Eller har en annen religion eller andre tradisjoner eller seksuell legning eller sitter på en kafé og ammer barnet ditt. Jeg skal ikke hate deg av den grunn. Eller forsøke å tvinge deg fra landet.
Jeg leste en ytring i dag. Fra menneske til rovdyr over natta, var overskriften. Og det var skrevet av en muslim. Jeg synes muslimperspektivet tilførte noe ekstra, siden muslimer også blir hatet fra tid til annen. Spesielt når en liten gruppe finner på noe faenskap. Da hater mange alle muslimer. De hater ikke alle kristne om en kristen finner på noe dritt, men de gjør det med muslimer. Det er en merkelig greie det der. Det samme gjør de mot Romfolket. Og det er ikke så veldig lenge siden tatere i Norge ble frarøvet sine barn og sterilisert med tvang. Vi burde kanskje forsøke å huske slike ting i blant, men vi har vel annet å tenke på. Det virker som om Holocaust også er glemt.
Jeg synes det er en ganske fin ting å tenke på at en ikke automatisk må møte hat med mer hat, slik innlegget jeg leste på nett illustrerer. Det gir på en måte en form for håp, synes jeg. Og håp er godt å ha. Uten håp blir det meste ganske ille.

Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: Elias Akselsen.





  

tirsdag 17. juli 2012

En trenger ikke å kjenne på alt hele tiden.


                                                                                                                                                                                                       Svin.



 Multitasking kan være direkte farlig, kan jeg lese på nett i dag, men jeg drikker kaffe mens jeg skriver blogg likevel. Jeg liker å leve litt farlig, så lenge jeg sitter trygt i min stol. Er skikkelig rebell jeg. I blant kaster jeg til og med et blikk rundt meg mens jeg holder på med andre ting, og haler det inn igjen.  På den måten finner jeg ut at det regner ute i dag. Og det er jo litt dumt, siden jeg har ferie. På den annen side er det mye som er dummere, regner jeg med. Så jeg bruker ikke så mye energi på å irritere meg over været. Ikke nå. Til vinteren, derimot, vil jeg nok irritere meg mye. Spesielt når det kommer snø. Hvis et politisk parti hadde hatt på programmet at de ville avskaffe snø, hadde jeg stemt på dem.
Til hverdags blir jeg lettest irritert når jeg ikke har spist skikkelig. Da kan jeg bli irritert over små ting som jeg ikke en gang hadde lagt merke til ellers, nesten. Sånn var jeg i går. Da vi var ute og handlet. Men etter middag med datteren og kjæresten min og en hjemmebakt bolle med krem til dessert, var jeg mitt vanlige sedate meg igjen. Når jeg har fått i meg mat, kan du nesten ta meg på øyet, uten at jeg reagerer med annet enn forståelse.
I tillegg til å bli rimelig bakoverlent kan jeg bli veldig følelsesladet når jeg har spist. Det er så tårene står klare til å presse seg fram. Det føles nesten som en sorgreaksjon. Hvorfor denne reaksjonen inntreffer, har jeg ikke noe klart og entydig svar på. Andre automatiske reaksjoner er jeg mer up to date på. De kan jeg forklare, føler jeg. Ting som utsløser angst, for eksempel. Og glede. I tillegg vet jeg alltid hvorfor jeg ler, og jeg ler mye, og høyt.  Men dette med alle følelsene som kan vekkes i meg etter et måltid, vet jeg mindre om.

Selv om jeg ikke vet hva som utløser følelsene jeg kan få etter et godt måltid, vet jeg hvor de kommer fra. De kommer fra magen. De kommer jo når jeg har spist, spesielt når jeg har spist en middag som var god. Så jeg har endt opp med å forklare det med at følelsene våre sitter mye i magen, slik barn forteller oss. Jeg tror at magen min vil fortelle meg noe, og at det den vil fortelle vekkes når jeg spiser. Jeg tror også at om magene våre kunne snakke, ville de snakket i ett sett veldig lenge. 
Barn får gjerne vondt i magen når det skjer noe vanskelig de ikke forstår, noe de ikke har kontroll over. Mange barn som utsettes for overgrep, har for eksempel mye vondt i magen. På den annen side er det ikke slik at alle barn med vondt i magen har blitt utsatt for noe.
 Selv hadde jeg mye vondt i magen som barn, men jeg ble utsatt for noe. Så jeg var mye redd. Veldig redd. I blant var jeg så redd at jeg var utenfor meg selv. Men jeg sluttet ikke å være redd likevel. Jeg var bare på en måte to steder samtidig. Det var ikke noe jeg valgte, det bare ble slik. På en måte sto jeg ved siden av meg selv og så hva som skjedde, mens tankene gikk i hundre for å løse et problem. Men kanskje følelsene mine ikke ble med meg over dit hvor tanken var, det vil si utenfor kroppen. Kanskje de ble igjen i magen.  Ett sted må en jo plassere redselen. Så hvorfor ikke i magen. Der ingen kan se den.
Det som var greia med det som skjedde meg i barndommen, var at det var min egen skyld. Hver bloduttredelse på armene, hvert hovne spor etter lærbeltet over rygg og rumpe, hver blåveis, hver røde stripe etter kvisten jeg selv måtte velge ut og hente i skogen, hver glede som ble tatt fra meg, hvert håp som knust, alt var min egen feil. Dette vet jeg, fordi det oftest handlet om å straffe meg for ting jeg hadde gjort feil. I hvert fall i utgangspunktet, selv om ting gjerne tok litt av etter hvert. Så jeg har mye skyld å bære på. Kanskje den også ligger i magen.  For et sted må en også gjøre av skylden en bærer. Skyld forsvinner ikke av seg selv.
Det er mange som har opplevd ting slik jeg har. Det er også noen som har opplevd verre ting, og ting som ikke er fullt så ille. Felles for alle er at de bærer det med seg. Noen bærer det åpenlyst, andre mer skjult. Noen har til og med gjemt det så godt bort at de ikke er klar over at det er der lenger. De vet gjerne at det er noe de forsøker å løpe fra, eller i hvert fall at det finnes noe de lengter etter, men aldri finner, de vet bare ikke helt hva. Så de satser på at lykke og tilfredshet handler om ting og penger, og det å bryte en målsnor eller å bli større og sterkere enn alle andre. Selv bærer jeg barndommen min ganske åpenlyst. Det vil si at jeg snakker om den. For eksempel her på Vannlandet. I tillegg gjør jeg det til tema i mange av bildene jeg maler. Jeg tenker slik at om jeg snakker om ting, kan det være at en eller annen kjenner seg igjen i det. En som du. Kanskje er det slik at det finnes minner og følelser du har vanskelig for å plassere, og vanskelig for å sette ord på. Kanskje kan det også være slik at du føler du bærer veldig mye alene, og at det er ganske tungt å være alene om ting. Slik at det har begynt å verke i skuldre og nakke, eller at det føles som om du har en ball av mark i magen som spiser deg langsomt opp, innenfra.
For meg er virkeligheten slik at det jeg snakker om er lettere å bære enn det jeg ikke snakker om. Det jeg ikke klarer å snakke om er så tungt at det nesten knekker meg i blant. Så det forsøker jeg å gjemme bort, så jeg ikke ser det. Og jeg klarer det, nesten hele tiden. Jeg tror at slik er det for deg også. For meg er det også slik at det andre forteller meg, i blant gjør at det jeg selv bærer føles lettere. Kanskje fordi jeg slipper å være alene om ting. I tillegg opplever jeg at det å snakke om ting gir meg noen svar. Ganske mange. Alle disse svarene skyldes at jeg også stiller spørsmål. Uten spørsmål, ingen svar. Så hvis ikke jeg selv stiller spørsmål, må jeg bygge livet mitt på de spørsmålene andre stiller, og også de svarene de kommer fram til. For svar er vi avhengige av. Ofte føler jeg det er slik at de som heftigst forsvarer svarene de bygger livet på, er de som ikke stiller spørsmål selv.
Nå er kaffekoppen min tom. Selv har jeg vært innom mange gamle minner mens jeg har hakket på tastaturet. For den tiden jeg har brukt på å skrive dette er mange ganger lenger enn tiden du bruker på å lese. Det har tatt meg et par timer, minst. Så jeg har fått tid til å tenke litt, og kjenne på litt, og nå legger jeg det bort igjen. For en trenger ikke å kjenne på alt hele tiden. Dagen og livet mitt består av mer enn minner. Livet mitt består av alt som er rundt meg. Det består av plikter og gleder og de jeg har kjær. Livet mitt består av å male bilder, vaske opp, lage middag, tørke støv, handle mat, fylle bensin, spise en sjokolade, mate akvariefiskene mine og å skrive noen ord her på Vannlandet, som kanskje noen finner. Kanskje var det du som fant ordene i dag. Da består livet mitt akkurat nå også av en usynlig tråd mellom deg og meg. Det vil si at et lite øyeblikk er vi to som ikke er alene.  
Nå skal jeg avslutte. Hva du gjør med det du har lest, og hvor du gjør av det, vet jeg ingenting om. Hvor jeg selv legger bort alt det jeg har tatt fram og sett og følt på denne morgenen, er jeg heller ikke helt sikker på, men jeg ser ikke bort fra at det blir lagt i magen.   

Ha en fin dag.
Bjørn




lørdag 14. juli 2012

Monsteret lyver.


                                                                                                                                                                    Utsmykning for NAV, Bergen.



Noen morgener våkner jeg og kjenner at det er helt ok å være meg. Andre dager våkner jeg og kjenner det er helt ræva. En av de verste realitetene å våkne til er når det første jeg tenker er hvor mange uheldige valg jeg har gjort i livet, og hvordan de valgene har berørt andre. Spesielt dette med konsekvenser for andre, kan være vanskelig å ta inn over meg, føler jeg. Men i dag, i dag våknet jeg og kjente at jeg er lykkelig. Energien møtte meg i det øyeblikket jeg åpnet øynene, og jeg sitter her nå og kjenner fremdeles på at jeg er lykkelig. Jeg må innrømme at det er en ganske god følelse.
Om jeg skulle sette fingeren på hva det er som gjør meg lykkelig i dag, ville jeg få et problem. For jeg ser ingen grunn til det. Det er ingenting spesielt som skiller seg ut som en fyrlykt, som jeg kan peke på og si at der, der er grunnen til lykkefølelsen, se hvordan den stråler. Så jeg må nok dele opp lykken i bitte, små biter, for å forstå den. Løfte hver liten bit opp i lyset.
På den annen side er det ikke så nøye hvorfor jeg våkner og har en bra dag. Kanskje det går å bare la det være slik. Uten å lure på om det er fordi jeg spiste en utmerket klippfiskmiddag i går, fordi angstnivået kanskje tillater meg å gå på åpningen av en kunstutstilling i dag, eller fordi jeg har vært heldig med kjærest og har barn jeg kan være glad i. For selvfølgelig finnes disse tingene, men de finnes jo der også når jeg våkner til en møkkadag. Det er det som er livet mitt. Alle de små bitene. Alt det uperfekte, men likevel eiegode jeg får ta del i. Alt det jeg får stryke fingrene over eller smile til eller lytte til. For så heldig er jeg, at livet mitt består av slike ting. Og så heldig er du, at livet ditt består av dine ting. For også dine skatter finnes. I ditt liv. Enten tåka ligger over skuldrene dine eller sola varmer ansiktet ditt, så finnes nesten akkurat de samme tingene. Den eneste forskjellen på en dags farger, skyldes i blant at vi mister fokus.
Det er mange grunner til at en kan miste fokus fra tid til annen. En kan blendes av noe, eller bli redd. Noen kan sette en fot på hodet ditt og presse deg ned, eller bare langsomt forsøke å minimere deg fra bak et forkledd skall, som ligger lik falske blomster over kyniske og arroganse. Den årsaken til manglende fokusskifte som har vært vanskeligst å møte for meg, er depresjonen. Eller depresjonene. For jeg har hatt flere. Antagelig hadde jeg lange depresjoner allerede som barn. Slik en gjerne har når en vokser opp i en dysfunksjonell familie, hvor overgrep gror friskt i mange forskjellige former og farger, hvor livet handler om å tilfredsstille. Og en møter hver eneste dag med et totalt fravær av egenverdi. Hjemme, på skole og blant venner.
Når en depresjon tar tak i deg er det lite lys å se. Depresjonen vender og vrir på selvet ditt, tankene og følelsene dine, og det å våkne opp en morgen og kjenne lykke er ikke en gang mulig å få øye på som en teoretisk mulighet. Å være deprimert er å leve med et monster inni seg. Som hele tiden maler verden i grå og svarte toner med en pensel av barberblad.
Når monsteret kommer, bør en være forberedt. Men en er det aldri. Å vite at en ikke kan forberede seg, er likevel en forberedelse. Å skrive ned at jeg er lykkelig i dag, kan kanskje en gang gjøre en forskjell. For det er mulig å gå tilbake og lese det. Om mørke skyer igjen skulle samle seg i horisonten. Slik at jeg kan gi meg selv en liten motforstilling når monsteret begynner å synge.
Å legge ut slike tanker som dette her på Vannlandet kan kanskje gi deg også hjelp til å skifte fokus. I det øyeblikket du leser det.  Om det er deg monsteret har satt klørne i denne gangen. Kanskje bare en liten grads vridning, et lite sideblikk, hos ett eneste lite menneske – deg - kan føre til at du får øye på noe du hadde glemt, og at det derfor kanskje dukker opp én eneste liten ny tanke i deg koblet til håp. I hvert fall tenker jeg det er forsøket verdt å nevne disse tingene. For jeg vet av erfaring at når alt er svart, kan én liten tanke absolutt være verdifull nok. Enten en er barn eller voksen. Som en kork å holde seg fast i når en mangler livbøye. Flyteevne skal en ikke undervurdere, selv om den er liten. For kanskje dukker det opp en kork til. Og enda en. Og flere. 
Våkne opp en morgen og kjenne seg lykkelig, er ikke det verste livet har å by på. Jeg kjenner at jeg er glad for at jeg har det bitte, lille livet mitt fremdeles. Jeg er glad for at monsteret ikke har tatt det med seg. Jeg er glad for de menneskene som finnes i livet mitt, og at jeg får ta del i deres gleder og sorger, tap, utfordringer og seire. Ingenting er enkelt, men mye er verdifullt, opplever jeg. Det verdifulle er kanskje ikke alltid større enn en god morgen. Et godt måltid. Et maleri jeg føler jeg nesten får til. Likevel er det bitte, lille verdifulle i blant så stort at jeg renner over.

***

To tanker på reise fra hver sin kant av verden, møttes en stjerneklar natt høyt oppe på en vidde. Nå er det jo slik at tanker kan flytte fjell, men det er jo likevel ikke slik at de nødvendigvis må gjøre det selv om de kan. Og disse to tankene var i grunnen mer opptatt av å komme nær stjernene om så bare med fingertuppene, enn de var av å legge verden flat.

Hei, sa den ene tanken da de møttes. Hei, sa den andre. Så sto de der og sparket litt sjenert i sanden mens de tittet så smått på hverandre i skjul.

Og så smilte de til hverandre.
Og ga hverandre en klem.
Og så danset de litt blant multer og lyng.


For også slike små forunderlige ting er tanker i stand til å gjøre.

***

Ha en fin dag.
Bjørn






onsdag 11. juli 2012

Til og med enbente kan kjenne varmt sommergress mellom tærne.




I går fikk jeg tilbake noen skisser jeg tegnet en gang. En av dem var datert - 86, så det betyr at det er 26 år siden de ble satt på papir. 26 år er en god stund siden.  Kanskje var en som leser dette ikke en gang født den gangen. I så fall vil 26 år virke enda lenger for denne personen enn for meg. Noe som forteller oss at tid ikke kun er et tall, men også en opplevelse.
Jeg kan ikke huske at jeg skisset disse tegningene jeg fikk igjen, men jeg kjente igjen temaene, og et par av motivene. Samtidig vet jeg at skissene er fra en vanskelig tid i livet mitt. Jeg lå på sykehus. Likevel er det det at en av de ansatte på sykehuset hvor jeg lå tok vare på tegningene alle disse årene, for så å gi meg dem tilbake i går, som kanskje gjør sterkest inntrykk. De få skissene ble som en minnebok for meg.
Nå er det ikke slik at minnebøker alltid viser det en har lyst til å huske. For noen ganger har en minner en nesten har klart å glemme. Slik er det ikke for meg i forhold til tegningene, men jeg vet at noen kan ha det slik. Kanskje du har det slik. Selv har jeg tenkt så mye igjennom livet mitt, at jeg noen ganger nesten føler tiden er borte, og at alt er samlet i et punkt som er NÅ.
At alt er NÅ er ikke nødvendigvis en god ting. For det betyr at du kan kjenne alt vondt som har skjedd hele tiden. Det bare er der. Som en flis i fingeren eller en knyttneve som treffer ansiktet igjen og igjen. Og det samme med framtiden. Å være i NÅ gjør at en lett føler framtiden er satt. At en vet hva som skal skje, og hva en skal føle. Det var derfor jeg la til et nesten, da jeg begynte å skrive om å være i NÅ. For jeg vet at framtiden min ikke er satt.
Rundt omkring er det folk som ikke vet det samme som meg. De tror at framtiden er forutbestemt, fordi de kjenner sin fortid. Kanskje er du en av dem. Men da tar du feil. Det er heller ikke slik at alt du har levd finnes her og nå. Du har lagt det bak deg. Det eneste som finnes er sporene; en skissebok, et arr, en sorg eller en glede. Heller ikke framtiden finnes i dag. Den er ikke NÅ. Du kan ikke forutse den.
Alt du har opplevd har en gang ligget i framtiden, alle gode ting. Hvert smil, hver klem, hver glede og hver mulighet har en gang ligget i framtiden, uten at du visste om det.
Om du har bare ett ben, vet du at det ikke vil gro ut et til. Men du vet ikke hvor du vil sette deg ned for å hvile benet ditt. Eller hva du vil oppdage på veien dit. Og til og med enbente har evnen til å smile og le, kjenne varmt sommergress mellom tærne, og til å oppdage nye ting. Så om fokuset ditt er satt mot det å gro ut et nytt ben, eller å klamre deg til det du hadde, så er det kanskje lurt å flytte blikket litt. Kanskje oppdager du noe du aldri har sett, eller aldri trodde du ville få se. Og bare fordi du løftet blikket fra en fot som ikke er der. En fot du selv har festet til ditt hode. Å gå med en fot festet til hodet er ikke det letteste en gjør. Forsøker en det får en gjerne en litt vaklende gange. Og det er fort gjort å falle. Å falle er ikke alltid gøy.
For 26 år siden lå jeg på sykehus, og jeg tegnet små skisser i en liten tegneblokk. Fremdeles tegner jeg skisser, og nå maler jeg også bilder. Pluss at jeg siden den gang har fått to barn. Jeg har hatt oppturer og nedturer i disse årene, men jeg visste ikke den gangen for 26 år siden at jeg skulle sitte her i dag og skrive til deg om å tenke over fokus. Jeg trodde den gang at jeg visste noe om framtiden min, men jeg visste ikke annet enn hva jeg skulle bære med meg. Jeg visste ikke hvor tung eller lett den børen ville bli etter hvert, selv om jeg trodde ting veldig sterkt. Jeg visste heller ingenting om hva jeg skulle finne i framtiden. Men nå, 26 år senere, vet jeg at jeg er glad for mye av det jeg fant. Jeg vet at jeg er i stand til å skape noe, og jeg vet at jeg klarer å bære ganske mye.
Jeg skulle gjerne lagt ut og vist en av skissene jeg fikk tilbake, men jeg glemte dem på atelieret, så det får bli til en annen gang. I stedet legger jeg ut et foto av det maleriet jeg arbeider med nå. Jeg synes det passer.

Ha en fin dag.
Bjørn




mandag 9. juli 2012

En trenger ikke eie alt alene.


                                                                                                                                                            Lonely  (foto, Marita Klausen)



Så var helgen over. Rundt omkring i vårt langstrakte land er folk på ferie, men helger kommer og går likevel. Selv om skillet mellom hverdag og helg ikke blir like tydelig under en ferie.
Det er mye som ikke er så tydelig, men som likevel finnes. Noen ganger kan det være nesten usynlig, men det er der. For å bruke meg selv som eksempel, så er det ikke så mange som oppdager at lungene mine er herpa. Det synes ikke på meg. Det eneste som synes er at jeg ikke løper. Men kommer du innpå meg, kan du oppdage det, fordi jeg puster tungt. En kan si at jeg peser litt, i blant. Så om dette skjer i møte med deg, så husk at det neppe er fordi jeg er kåt.
Om jeg møter deg på gata kan det hende at jeg overser deg også, i tillegg til å ikke være kåt. Men det er ikke fordi jeg er overlegen. Det skyldes en av mine andre skjulte egenskaper, om en kan kalle det en egenskap. Egentlig er det vel et handikap.
Når jeg går på gata kan det hende jeg har på skylapper, for å gjøre verden litt tryggere. Skylappene hjelper meg til å fokusere på et punkt. Og punktet er gjerne bestemmelsesstedet jeg har som mål. Grunnen til at jeg fungerer på den måten er fordi jeg plages med angst. Noe de som har vært inne og lest Vannlandet før vet, men de som eventuelt er nye her ikke vet.
Jeg synes det er greit at folk som deg vet. Når folk vet noe om meg, trenger jeg ikke å bruke energi på å skjule det. Så da kan jeg bruke energien på å puste eller komme meg helskinnet gjennom byen. Om jeg skal et sted. Og det skal jeg i blant. Kanskje skal jeg tilbake til atelieret etter å ha vært ute et ærend. For eksempel etter en tur for å se på akvariefisk. Akvariefisk er hobbyen min. Det er en hobby som utfordrer lungene lite, og også angsten. Det er derfor jeg driver med akvarier i stedet for fjellklatring eller fallskjermhopping, kan noen tro. Men det er ikke hele sannheten.
Det er sjelden den hele og fulle sannhet blir lagt åpen for skue. Ofte blir det bare bruddstykker som legges ut. Og ofte blir disse bruddstykkene brukt for å manipulere oss. Slik at vi skal la oss blende, og ikke stille for mange spørsmål. Reklamen bruker ofte slike triks. For eksempel reklamen som handler om spill på nett. Også psykopater bruker samme triksene. Grunnen til at jeg selv sorterer og begrenser sannheten om meg selv her på Vannlandet, skyldes nok mer en sårbarhet. Og ikke at jeg skal ta noe fra deg.
I stedet for at jeg skal ha noe av deg, skal du få noe av meg. En oppskrift. Det er fordi jeg lagde fiskesuppe i går, og den ble god. Jeg tror ikke jeg har lagt ut oppskrifter her på Vannlandet før, så dette er vel sånn sett en jomfrutur. Be gentle with me.
Hakk opp i biter: 1 blomkålhode, 4 gulrøtter, 1 purre, ½ løk. Kok så grønnsakene så vidt møre i 1,5 liter vann sammen med tre fiskebuljongterninger. Sil av vannet, og ta vare på det.
 Lag jevning av ca 3-4 ss smør og et godt dryss mel (eventuelt glutenfritt mel, som jeg må bruke), og spe ut med grønnsaksvannet du husket å ta vare på istedet for å helle ut i vasken. Tilsett ca 2dl rømme, og la det hele surre uten lokk i ca 10-15minutter.
Skjær fisken i ikke for små terninger, og ha dem opp i suppen sammen med grønnsakene. Selv brukte jeg 200g torsk og 200g laks. Tilsett salt, pepper, en god teskje eddik og en strøken spiseskje sukker. La surre i 6-7 minutter.
Strø over med gressløk og server rykende varm. Gjerne med flatbrød.
Dette er en lettvin og ganske rask suppe, som smaker helt ok for både voksne og barn. Det er antagelig nok til fire personer, eller til én person over flere dager.
Det at jeg la ut en oppskrift nå, betyr ikke at jeg skal gjøre Vannlandet til en matside. Jeg tenker fremdeles at dette skal være et sted hvor jeg legger ut tanker om det å ha en verdi. For det er mange som føler de ikke har så mye verdi, og jeg synes det er greit å fortelle at de tar feil.
Ofte skyldes mangelen på verdi at noen på en eller annen måte har sagt at slik er det; du er ingenting verdt.  Andre ganger skyldes det at ingen har sagt noe som helst, slik at du har blitt usynlig. Synlighet er også en ting jeg liker å prate om. Jeg tror at det som er synlig er lettere å leve med enn det en forsøker å skjule.
Å lage fiskesuppe i går ga meg noe av verdi.  Én side av det, er at jeg fikk til noe. Jeg gjorde et arbeid som handlet om å skape noe, ikke bare dempe eller unnvike noe. En annen side er at jeg delte det med noen. Jeg delte maten med kjæresten min. Og i dag skal kjæresten og min ste-niese spise restene. Så sånn sett er vi tre stykker som fikk glede av suppen jeg lagde. Om du også lager fiskesuppe nå, etter å ha fått en enkel oppskrift, kan det bli veldig mange etter hvert.
Livet mitt består ikke av dårlige lunger og angst. Det består ikke av cøliaki eller at jeg begynner å få mage.  Disse tingene er bare biting, noe som forsøker å stjele fokus fra alt det andre som finnes i livet mitt. For livet mitt består av små, små biter som det er mulig å legge merke til, om jeg klarer å se forbi eller over det som er vanskelig eller vondt.  Livet mitt består av fiskesuppe og å male bilder. Det består av kjæresten min og ungene mine, og hennes unger, og akvariefisk og solen mot ansiktet en dag det ikke regner i Bergen. Og slik tror jeg det er i ditt liv også. Det finnes masse rundt deg. Ikke bare det som er vanskelig og forsøker å ta all oppmerksomhet. Og veldig mange av disse små, små tingene kan du dele med noen. En trenger ikke å eie alt alene. Ikke gledene, ikke smerten, ikke sorgen, ikke ensomheten, ikke håpet, ikke drømmene. Hvem du skal dele det med er også mulig å finne ut av. Egentlig er det meste mulig. Om en løfter blikket. Gjerne over en skål med fiskesuppe.

Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: I'm Sensetive