onsdag 30. mai 2012

Litt niste kan gjøre en stor forskjell


                                                                                                   Ingenmannslandet  (kunsten å kastrere et guttebarn)




I går begynte jeg på et nytt maleri. Etter først å ha malt over et annet. Det jeg malte over, var uinspirert og manglet nerve. Det nye, derimot, tror jeg blir bra. Selv om jeg allerede nå vet at det ikke blir bra nok. Jeg har ennå til gode å male et bilde som er bra nok. Det er alltid noe som kunne vært gjort bedre, eller fungert bedre.
Det at jeg ikke klarer å lage noe som er bra nok, hindrer meg ikke i å forsøke å gjøre ting bedre. Gang, på gang forsøker jeg. I forhold til alt jeg gjør. Jeg forsøker å få til et perfekt kunstverk, bli en perfekt pappa og en perfekt kjærest.  Men jeg klarer det ikke. Alt jeg gjør eller noen gang har gjort, kunne vært bedre. Det er slik jeg ble oppdratt til å oppfatte verden. Kun det beste er godt nok.
Selv om jeg ble oppdratt til å tro på et slikt livssyn, vet jeg at det ikke er en sannhet. Det er greit å vite ting, synes jeg. Ting en finner ut selv. Det er mye jeg har funnet ut selv. Det er mye jeg vet. Men ikke alt jeg vet er følelsene mine oppdatert på. Noen ganger reagerer de stikk i mot det fornuften min sier.
Det er lett å gå i den fella at en gir opp ting, om det ikke er bra nok. Jeg kunne for eksempel slutte å male. En kan også gi opp andre mennesker. Enten fordi en ikke opplever seg selv som god nok, eller fordi en ikke opplever dem som gode nok. Og så kan en lete etter noe annet. Selv om faren for at en aldri finner det en søker er veldig tilstede, siden dette med at kun det beste er godt nok, i ytterste konsekvens vil si at det kun er ett eneste punkt i universet som når opp til toppen av skalaen. Konsekvensen av et elitært livssyn, vil vel derfor helst bli at livet vårt ikke blir annet enn utilfredshet, og leting. Kanskje etter en gud. Kanskje etter selv å bli Gud. Eller forsvare troen på at en allerede er det.
For mitt eget vedkommende leter jeg ikke etter en gud. Jeg har heller ingen messiasdrøm, som bunner i at jeg kun må være god, og leve opp til det en eventuell gud gir meg av målsettinger. Men jeg har hatt det. Jeg trodde lenge at om jeg bare ble god nok ville jeg vinne den store premien. Hva den store premien egentlig besto av varierte, men det hadde vel noe å gjøre med tilhørighet. Det å bli tatt i mot, det å finne hjem.
I dag tenker jeg annerledes. I dag tenker jeg slik at det er de små tingene som teller, det at jeg er i en bevegelse. At jeg stadig blir en bedre kunstner, at jeg stadig forsøker å utvikle meg som menneske der det er mulig. Det er ikke lenger avstanden fram til Utopia som er måleenheten jeg fokuserer på. Jeg tror det er viktigere å se på avstanden jeg har tilbakelagt. Det finnes ikke noe målsnor å bryte, tror jeg. Ingen pidestall å skue ut fra. Det handler kun om å forsøke, og ikke sitte stille og håpe, eller forsvare reviret sitt. Livet består av små museskritt, plutselige jump eller tilbakefall, og vilje til å forsøke videre. Det er det som er premien;  opplevelsen av veien. Og veien er svingete og hullete og livet er fullt av gnagsår og diaré, men også av blomster i veikanten og dovne skyer på en blå himmel.
Nå er det ikke sikkert jeg vil tenke slik om jeg dumper ned i et depresjonshull. Depresjonshullet er mørkt og utsikt er ikke det som kjennetegner det. Alt du ser er det som er inni deg selv. Og der er det svart.
Når en er på fjelltur, er det lurt å planlegge i forhold til hva som kan skje, ikke kun hva en håper skal skje. Litt niste kan gjøre en stor forskjell. Og sånn er det med livet også. Alt det en samler opp av verdier og tanker, finnes der når en faller i hullet. Og før eller siden vil en finne det i sekken, selv om en må famle seg fram i mørke. Slik fungerer kanskje også denne bloggen, for meg. En dag.
Hva du velger å samle i sekken din, vet jeg ikke, men jeg vet du samler noe der. Og jeg vet du har et valg. Kanskje samler du på nedverdigelser, eller overgrep. Kanskje samler du på din egen nedvurdering av deg selv, som sier at du ikke er god nok. En kan fort fylle opp en sekk med slike ting. Og da blir det lite rom til annet. Så kanskje en bør vurdere å rydde opp litt i blant, før en faller i hullet. Kjenne litt etter, se seg litt rundt, og kanskje finne noe positivt å putte i sekken også. Kanskje et brev til seg selv. Valgene er nesten uendelige. Det finnes så mye fint langs den veien du går, selv om ikke alt er finest. Det finnes så mye godt, selv om ikke alt er best:

En klinkekule, et smil, et jordbær på strå som dingler fra din egen barnehånd.  

Ha en fin dag.
Bjørn
Dagen link:  Liten perle med patina




mandag 28. mai 2012

Uten å være noe for andre, er det vanskelig å være noe for seg selv


                                                                                                                                  Utkast til utsmykning ved NAV, Bergen




For noen år tilbake startet jeg en selvhjelpsgruppe for angst i utkanten av Bergen. Og i den perioden den fungerte, gikk jeg fra å være nærmest hjelpeløs, til å få etablert verktøy nok til å kunne fungere på en mer tilfredsstillende måte. 
Etter hvert oppdaget jeg også Galleri VOX, som er en kunstarbeidsplass for kunstnere som har møtt veggen av psykiske årsaker. Et atelier, som gjorde at jeg kunne fortsette å arbeide som kunstner. Noe som gjorde livet mitt enda bedre. Men det er en annen historie.
En selvhjelpsgruppe er ikke ment å være et behandlingstilbud, ikke et sted som ledes av fagpersonell, det er kun et sted hvor folk med like erfaringer kan komme sammen og prate. For mange har aldri snakket om angsten sin. Det og endelig sette ord på ting og dele av seg selv, kan bli startet på noe nytt. Ikke nødvendigvis et rosenrødt liv uten problemer, men begynnelsen på en bevegelse. Og en bevegelse vil gjerne lede mot noe, og bort fra noe.
Da jeg fant ut at det var tid for forandring og forlot angstgruppen, opphørte den dessverre. Jeg husker ikke hvor lenge den faktisk eksisterte, men for meg ble den en ny start, et springbrett.
Jeg begynte ikke å skrive i dag for å fortelle om meg selv. Jeg ville fortelle om en annen. En som en dag dukket opp i selvhjelpsgruppen som ble etablert. En som var veldig redd.
Nå var det alltid slik at de som dukket opp, syntes det var vanskelig. Men de kom likevel. Noen ble en del av gruppen over lenger tid, andre var der kun en liten stund.
Angst er ikke noe som oppleves likt for alle. Noen kan for eksempel ha dødsangst, noen kan ha en mer flytende angst som en ikke vet grunnen til, mens atter andre kan ha sosial angst. Det er heller ikke slik at angsten skiller på sosial status eller økonomi. Den kan ramme alle. Det som er felles er at angst får en eller annen konsekvens. Men konsekvensene kan være forskjellige. For den personen jeg tenker på i dag, hadde en av konsekvensene blitt at hun hadde isolert seg mer eller mindre fra omverden i elleve år. Jeg tror det var elleve år, i hvert fall, hukommelsen kan lure meg i blant.
De fleste som var med i angstgruppen har jeg mistet kontakten med. Kun denne ene, unge kvinnen, vet jeg litt om. Og sett fra mitt ståsted ser det ut til at hun har fått etablert et helt nytt liv, og at hun har gått fra å omslutte seg med mørke og smerte, til å stråle av lykke. Hun kom seg ut av et vanskelig ekteskap, fikk tatt en ny utdannelse, og har i dag et liv med mening og gleder, i stedet for et liv som handlet om å holde ut. Og det er grunn god nok til å nevne hennes historie, føler jeg; Ting nytter. Det kan gjøre vondt, men det nytter.
Jeg vet ikke hvordan de andre fra gruppen har det, men jeg håper de har det bra. At de kom videre. Slik denne kvinnen, og også jeg selv på mange vis, gjorde.
Det å ha et godt liv selv om en har det vi kaller en psykisk lidelse, handler ikke nødvendigvis om å bli kvitt lidelsen, tror jeg. Det handler mer om å klare å leve med den. Jeg vet ikke hvordan angstnivået til kvinnen jeg nevnte er i dag, men jeg vet noe om mitt eget, og hvordan jeg forholder meg til det.
For meg ble det slik at jeg ved et punkt bestemte meg for at jeg ikke lenger skulle se på angsten som kun en lidelse, men også som en ressurs. Jeg bruker den ressursen til å skape kunst, og jeg bruker den ressursen i forhold til andre mennesker. Og det er ikke så vanskelig. Det er ikke noe spesielt ved meg i så henseende.  Du kan gjøre akkurat det samme. Det handler kun om å ta et valg. Å dele de resursene vi har kan alle klare. Det er valget en må ta om å bli synlig, som ofte er vanskeligst. Ikke synligheten i seg selv.
Uten synlighet byr det på store utfordringer å være noe for andre, og uten å være noe for andre er det vanskelig å være noe for seg selv. Uten synlighet lever vi mer eller mindre i en maskerade, og blir bedømt for vårt kostyme, ikke for vårt hjerte.
Dette med synlighet har blitt kjepphesten min. Kampsaken min. Jeg tenker slik at et hjerte bak en maske er et hjerte som aldri får speilet seg i noen. Og jeg tror vi trenger å speile oss. Noen å speile oss i. Vi trenger bekreftelsen som ligger i det. Enten bekreftelsen er god eller dårlig, så er den en rettesnor. Det gir oss en mulighet til utvikling og vekst. Å leve bak masken handler mer om å opprettholde status qua, tror jeg. Enten masken handler om å skjule en psykisk lidelse, eller å få omverden til å se kun din vellykkethet.  Det handler om å unngå skam og smerte. Det handler om å dempe angst. På samme måte som piller eller alkohol kan gjøre det. Men smertefrihet er ikke det samme som lykke. Lykke handler ikke om at noe er borte, det handler om at noe er tilstede. Mens smertefrihet handler om lettelse, et friminutt. Kort, eller langt.
Selv om angstgruppen jeg var en del av opphørte, finnes det andre steder en kan vende seg mot om hverdagen har blitt vanskelig, og du bor i Bergen. Steder som drives av og for mennesker med angst. Et av dem er Hieronimus. Om du sliter og føler for å utfordre deg selv litt, kan du ta kontakt her. Om du bor et annet sted i landet, så google mulighetene. Og gjør det nå, ikke i morgen. Kanskje finnes det en angstring nær deg. Alternativt kan kanskje du starte en. For når jeg klarte det, kan du også klare det.

Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: Waves of fear

  


søndag 27. mai 2012

Identiteten din



                                                                                                                                                                Canidae ( Hund ).



Det er pinsehelg, og søndag. Det er også en dag som krever lite av meg.
Dager som krever lite av meg er ved første øyekast ganske greie dager. Faren er at de kan bli litt tomme.  Det plager meg ikke så veldig mye at en dag er tom innimellom. Da er det langt verre om en har mange tomme dager. At det har blitt standarden, og de kommer som perler på en snor. Slike perler på snor er sjelden noe å smykke seg med. En titter seg ikke i speilet og tenker "Ah, for et flott smykke", når smykket handler om tomhet eller smerte. Om en dyrker et slikt smykke, handler det vel mer om masochisme, enn det handler om stolthet tuftet på estetikk.
At en dag krever lite, kan lett tolkes som at den ikke har mye av innhold å tilby. Med det er vel kanskje en sannhet med modifikasjoner. Det går an å fylle en dag med ting som ikke blir krevd av en også. Selv sitter jeg for eksempel og skriver. Jeg har spist frokost, to skiver med jordbærsyltetøy og banan, med et glass ekstra lett melk, tilsatt D-vitamin. For jeg har litt underskudd på D-vitamin. Senere skal jeg lage middag. I dag skal min yngste datter og jeg ha koteletter og surkål. Videre har jeg tenkt å vaske dusjforhenget mitt, og skifte vann på mine seks akvarier. Vanligvis ville jeg også tatt en tur bort til kjæresten, men hun skal rusle i fjellet med ungene sine i dag. Slike fjellturer fungerer dårlig for meg, siden lungene mine er solid herpa. Så kanskje jeg tar i bruk altanen i stedet, og nyter solen litt fra stillestående. Eller stillesittende.
At det finnes en ting jeg ikke kan være med på i dag, ødelegger ikke dagen min. Om jeg hadde fokusert kun på fjellturen jeg går glipp av, hadde en søndag nok blitt ødelagt. Da kunne jeg sittet og gremmet meg. Men det har jeg ikke lyst til. Om kjæresten hadde fokusert på at jeg ikke blir med henne og går i fjellet, ville kanskje hennes dag også blitt litt ødelagt. Kanskje hun hadde valgt å bli hjemme. Og gjort lite eller ingenting. Fordi ingen ville krevd henne for noe. Men en søndag som ikke krever noe har likevel noe å by på. En må bare se seg litt rundt, så ser en det. At en ikke blir krevd noe, betyr ikke at en må sitte på sin brede og stirre inn i tomheten. En har valg.
Noen ganger på dager som ikke krever meg for noe, tar jeg det valget at jeg stort sett ligger på sofaen og glor på idiotkassa. Noen ganger kan jeg gjøre det i flere dager. Men så går jeg lei. Og da begynner jeg med noe. Om jeg ikke skal på atelieret, finner jeg på noe hjemme. Ofte starter det med å ta oppvasken. Og så baller det på seg. Etter en stund er huset reint, og jeg kan speile meg i blanke overflater og kjenne meg fornøyd med meg selv. Og når jeg er fornøyd med meg selv, får jeg gjerne overskudd til å gjøre noe annet også.
Overskudd betyr at jeg har kommet meg inn i en god sirkel, i stedet for å virvle mot bunnen av mitt svarte, indre dyp, som også har en plass i virkeligheten min. Jeg må innrømme at jeg trenger både den gode sirkelen og det dype mørket. De to tingene utfyller hverandre. Er jeg på den gode sirkelen, får jeg gjerne overskudd til for eksempel å male et bilde. Men det er gjerne det svarte dypet som gir meg motiver og temaer jeg vil male. Det samme med Vannlandet. Det er den gode sirkelen som gir meg overskudd til å skrive, men det svarte dypet som gir meg en vei opp å skrive om. Hadde jeg vært gladkristen eller noe sånt, hadde jeg skrevet helt annerledes enn jeg gjør. Det samme om jeg hadde vært en vellykket forretningsmann, idrettsutøver eller opptatt av sminke og lavkarbo. Men jeg er ikke noe slikt. Jeg er kunstner med et psykisk problem, og dårlige lunger, som har hatt det mye verre enn jeg har det nå. Jeg er en godt voksen mann som bærer med seg en barndom fylt med fysisk og psykisk vold. Og jeg er pappa, kjærest og akvariefisk-nerd. Så jeg skriver med utgangspunkt i disse tingene, til noen som kanskje kan kjenne seg igjen i det. Kanskje er det deg. Uten at jeg har noen som helst ide om hvem du er, eller hva du bærer med deg.
Jeg skriver til deg, om at det går an å forandre på livet sitt om en gikk hodestups ned i et svart hull, eller raste i hundre rett inn i veggen. Jeg skriver om at det går an å gi livet sitt et innhold i tillegg til alt som gikk galt, alt som ble vondt,  alt som aldri dukket opp, alt som ble frarøvet deg. Jeg skriver til deg som eide eller jakter på en blank overflate, og som kanskje oppdaget eller snart skal oppdage at blanke overflater ikke fungerer til stort mer enn å speile egoet sitt i.  Jeg skriver til deg om veivalg, om håp og realiteter, begrensninger og muligheter. Samtidig skriver jeg til meg selv. For å gi meg selv retning. 
Jeg skriver om å eie både sorg og håp, drømmer og tap, og det å være tro mot seg selv. Om å være synlig. For å vise på min måte at en ikke trenger å gjemme seg bort av skam om livet ga deg et rapp over fingrene, en diagnose eller et handikap som gir deg utfordinger. Jeg skriver derimot ikke med et løfte på slep, som sier at du eller jeg skal bli verdensmester, eller at det finnes en gud som elsker deg uansett. Jeg har ingen løsning å hoste opp, kun et syn. Mitt syn på små ting i hverdagen. Et alternativ blant mange. Et alternativ er ikke det verste en kan eie, eller det verste å være. Jeg skriver med et fokus på at når en ser seg tilbake en dag, kan en oppdage at en har vært i bevegelse. Om en vil. Og våger. Jeg skriver om bevegelsen, ikke om å bryte målsnoren. Jeg skriver om identitet. Om at identiteten din ikke trenger å være knyttet kun til det svarte hullet, eller bare til solskinn, men at den også kan være selve veien.

Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link handler kun om at det er en vakker sang, sunget på et vakkert vis: Take it with me (Tom Waits cover) 




lørdag 26. mai 2012

Fjell kan bikke, men de må ikke



                                                                                                                                                    Foto, Marita klausen



Livet er ikke så verst, spør du meg. Nå er det vel ingen som egentlig spør meg, så derfor formidler jeg det uoppfordret. For egentlig er det verdt å nevne, synes jeg. Og jeg er i stand til selv å velge hva jeg vil fokusere på. Slik er jeg heldig.
Det er mye jeg synes noe om. Det er masse herk rundt meg som krever lit synsing, og en del positivt. Om jeg mener mest om all dritten som finnes, eller det som er lett å like, handler kanskje hovedsaklig om fokus. Det sier seg jo selv. Det man har festet blikket på er det en ser. Det en ikke har festet blikket på må en bruke fantasien på, for å skape et bilde. Eller minnet.
Noen ganger kan det være vanskelig å finne fokus som gir noe positivt. Sitter du i ei tønne med møkk, vil gjerne lukta kreve en del oppmerksomhet. Slik at det blir vanskelig å konsentrere seg om noe annet. Men kanskje går det likevel an å titte opp, og se en blå himmel, i stedet for å grave nedover på jakt etter lys, eller mening. For å oppdage en blå himmel må en vende blikket oppover. Og gjør en det, så har en gjort et valg. Derfor kan en vel kanskje si at fokus i blant handler om valg, ikke kun om ståsted.
Det er mange valg en kan gjøre. En kan gjøre vanskelige valg, eller lette valg. En kan gjøre valg som lokker med umiddelbar gevinst, eller valg som kan gi gevinst på lengre sikt. En kan også gjøre valg som er direkte skadelige, for en selv, eller andre. Et av de valgene som ofte virker aller lettest å ta, er å gjøre ingenting. Det å gjøre ingenting gir sjelden en stor gevinst over tid. Et av stedene det er lett å se en slik sammenheng, er på kjøkkenbenken. Vasker en ikke opp, vokser oppvasken. Og det er lite gevinst å hente i en diger, grisete oppvask.
Oppvask finnes på mange områder i livet. Og over alt vokser den om den ikke blir tatt. Og begynner gjerne å stinke. Det kan være den oppvasken en burde tatt på jobben, overfor en kjærest eller i forhold til foreldre. Det kan også være den du må ta med deg selv. Om en ikke gjør det, vil oppvasken til slutt bli så stor, at en ikke bare ser den, men at en også føler at den bygger seg rundt en. Som en drakt. En uniform, eller et bur. Til du en dag plutselig opplever at det har blitt veldig vanskelig å bevege deg. At du hemmes. Oppvasken blir som en labyrint med stadig trangere ganger, som leder mot en bærebjelke du ennå ikke har oppdaget. Men den finnes. Og den vakler.
Fordelen med oppvasker, er at det er mange tilnærmingsmåter en kan velge, om en først føler at en vil ta et annet valg enn å ikke gjøre noe i det hele tatt. En kan for eksempel begynne i et hjørne. Slik sett har oppvask og bløtkaker noe til felles. Det fungerer sjelden om en forsøker å gape over alt med en gang. Det ikke bare virker for voldsomt og uoppnåelig, det er det også. Et lite stykke om ganger er ofte det beste. Etter et par dager kan en se at både kaka og oppvasken har bli mindre. Da har det skjedd noe i livet ditt. Du har flyttet fokus. I stedet for å stirre på fjellet av oppvask som ruver foran deg, kan du se rundt deg og se at du har skapt en forandring. Du har funnet sammenheng i livet ditt.
Slike tilbakeblikk og forandringer kan vi alle ta del i. Det koster gjerne en del å oppnå dem, men de er mulige. At noe gjør vondt, eller at det er vanskelig, betyr ikke at det er umulig. For min egen del arbeider jeg nå mot to kunstutstillinger. Den første skal inneholde malerier og keramisk skulptur, og er allerede ferdig til å stille ut. Den andre er ikke ferdig. Den skal være en installasjon, en mixed media utstilling, og blir ikke ferdig før om et år. Det er den siste jeg egentlig fokuserer på nå. Det er den jeg opplever som mest spennende, og mest smertefull. Utstillingen jeg skal ha først, har blitt litt kjedelig, i mitt eget hode. Den drukner litt under framveksten av utstilling nummer to.
Jeg tror at det som skjer, er at jeg glemmer prosessen jeg var i da jeg sto på med utstilling nummer en. Spenningen og ideene, fortvilelsen, smerten, gledene  og tankene er lagt bak meg. Prosessen er ferdig. Noe nytt har oppstått. En ny prosess. Og det at første utstilling ikke virker like spennende nå, er fordi jeg kan se tilbake, og se at jeg har beveget meg. Jeg har blitt en bedre kunstner.
Om jeg hadde stått og fokusert på et lerret foran meg, med fokus på kun ett punkt, hadde jeg ikke fått opplevelsen av å ha blitt en bedre kunstner. Og slik fungerer det med oppvasker også. Sitter en og stirrer på haugen, blir det ingen bevegelse bak seg en kan oppdage. Fjellet bare vokser og vokser. Da sitter en i tønna med møkk. Og klager eventuelt over lukta. Dag ut og dag inn. Under en blå himmel en ikke ser. Eller ligger med ansiktet presset mot gulvet, skvist under et fjell av ventende oppvask som bikket.
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: I blant er det vanskelig å se det, spesielt om en sitter i ei bøtte med møkk, men Noen er også avhengig av deg.




torsdag 24. mai 2012

Kun du har styrke nok


                                                                                                                                                                                                   Agn.



Det fine været har vart noen dager nå, så det er på tide å klage: Varmen slår meg ut!



Over 26 grader
på stua
er i meste laget,
for en mann med mage.



 Hm…nødrim, dette er alvorlig.
Det er mye en kan klage på. Været er bare én ting. Det fine med været er at en kan klage på det uansett hvordan det er.  Vi gjør det alle sammen, mer eller mindre. Og ingen blir stigmatisert av den grunn.
Stigmatisert kan en derimot bli av andre grunner. Det skal ikke så mye til. Vokser det for eksempel en frosk ut av panna di, er du ikke langt unna et stempel. Og ikke nødvendigvis et positivt et. I det øyeblikket frosken kommer til syne, vet folk mye om deg. I det minste påberoper de seg det. Det er ikke måte på hva de vet om deg, bare fordi du har en frosk som gror villig i panna.
Det er mange måter å holde dyr på. For mitt eget vedkommende holder jeg akvariefisk. De må holde seg i akvariet sitt. Hadde de holdt seg et annet sted hadde de blitt kalt noe annet. For eksempel fjelltorsk.  Det er også noen som holder hund. Hund i bånd kalles båndhund. Hund uten bånd kalles løshund, eller jævla møkkabikkje. Når det kommer til eierne av hundene, vet vi gjerne mer om de som slipper bikkja løs, enn de som holder dem i bånd. Blant annet vet vi at de som slipper løs bikkja synes det er viktigere hva dyret føler enn hva folk føler. For det finnes de som er redde for løsbikkjer. Folk som slipper kjøteren løs, driter selvfølgelig i hva redde folk føler.  Så folk med loppefarmen løpende fritt, får gjerne navn knyttet til seg, av folk som ikke er hundeiere.
Akvarister har sjelden de samme problemstillingene som folk med bikkjer. Vi møter lite aggresjon ute blant folk. Blir vi kalt noe, stopper det gjerne ved nerd. Det er fordi vi ikke plager noen. Vi holder oss hjemme med hobbyen vår og er litt rare, akkurat som frimerkesamlere.  Om vi går tur med en av fiskene våre i bånd, vil vi selvfølgelig bli kaldt noe annet enn nerd. Og i hvert fall om vi løsnet fisken, kastet en pinne og ropte apport med bydende stemme. Antagelig hadde vi da blitt tillagt en psykiatrisk diagnose. Kanskje ikke en som er så vitenskapelig fundamentert, men heller i retning gærning. Gærning er en stor sekk hvor det er plass til veldig mange. Fellesnevneren akvaristen på tur med en fisk i bånd, har med hundeieren med bikkja løs, er at vi begge kanskje ville gjort folk rundt oss litt nervøse.
Det er mange rundt oss som har en diagnose. Ofte vet vi ikke noe om hvem de er. Det kan godt være hundeieren som holder bikkja i band. Likevel kan vi skryte av denne personen, og si at det er kjekt at båndtvangen respekteres.  Da har hundeieren med diagnose fått en positiv ting knyttet til sin person. Og den egenskapen blir ikke borte selv om diagnosen blir synlig.
Om en person med diagnose baker en god kake, blir den ikke dårligere av diagnosen. Og sånn er det med det meste. Likevel går kakebakeren gjerne rundt med en frykt for å bli avslørt, og deretter stigmatisert. Det er ikke alle andre som går rundt med frykten, kun kakebakeren, som bruker redselen sin til å lage seg et bur. En liksomverden, der diagnosen er borte.  Eller ingen ser den.
Om du har en frosk i panna, blir den ikke borte selv om du bruker lue. Og har du en diagnose, blir den ikke borte selv om du bor i et bur hvor ingen ser deg. Bor du i bur, bor du sammen med angsten din. Går du ut av buret ditt, kan det hende at angsten må finne seg en annen å bo sammen med enn deg.
Nå er det ikke slik at om du flasher frosken eller diagnosen din, så blir alt bra. Det finnes de som vil rope at vi må få satt skiten i band likevel. Da har du blitt lausbikkja. Noe som skaper frykt eller ubehag. De kan rope om lausbikkjer på mange måter. Et par av de måtene vi med diagnose hater mest, er når de bruker barnehagetantestemme eller snur ryggen til oss for å hviske til noen andre.
Ute er det varmt, og jeg klager på varmen. Kanskje vil noen som leser dette også føle trang til å klage. Over meg. Fordi jeg viser fram frosken i panna. Det er ikke så veldig lenge siden folk som ikke fulgte malen ble gjemt bort.  Kanskje vil noen se på meg som mindreverdig. Og derfor mene at jeg har færre rettigheter. Kanskje ville de foretrukket at jeg ble gjemt bort. Men ranet av mine rettigheter fungerer kun så lenge jeg, og du, tillater det. Det fungerer kun så lenge vi selv tillater verden de holdningene som får meg til å sitte i mitt lille bur. Når jeg skriver her på Vannlandet at i livet mitt finnes en diagnose som heter angst og depresjoner, har jeg satt en fot utenfor buret mitt. Og slik fungerer det med veldig mange ting. Ikke kun for angst. Det har fungert for politikere og for kunstnere, for Bondevik og Ambjørnsen og Sinead O’Connor, Stephen Frye, Odd Einar Dørum, Inge Lønning og Reiulf Steen . Det fungerer om du er bipolar, eller har ADHD. Det fungerer om du har personlighetsforstyrrelser eller asberger. Det fungerer om du er skjult homofil, eller om du er transseksuell. Det fungerer om du er tjukk, eller tynn, om du sitter i rullestol eller om du har noe helt annet du ikke vil at folk skal snakke om. Noe du er redd de vil bruke til å dømme deg. Stigmatisere deg. Du må selv våge å bryte ut av det buret du har. Det er ingen som kommer og kan gjøre det for deg. Det er kun du som har styrke nok til å bli synlig.

Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: synlig/usynlig








mandag 21. mai 2012

Alle valg bærer i seg en mulighet


                                                                                          Utsikt



Ei ny uke har forlatt beddingen. Noen dåp i sjampanje blir det neppe, men dagen i dag har fått det velklingende navnet 21.mai. Det går unektelig mot sommer, og sola skinner i full fryd, kjenner jeg den rett.
Nå er det ikke alltid vi kjenner det vi tror vi faktisk kjenner. Jan Eggum, for eksempel, er selverklært hypokonder, så han kjenner nok både det ene og det andre i kroppen relativt hyppig.
En kan også tro en kjenner folk, og så viser det seg at en ikke gjør det likevel. Ikke før en virkelig kommer innpå dem. Og gjør en det, kan en få seg noen overraskelser. Noen ganger blir overraskelsene negative, men oftest positive.
Det en hyppigst opplever når en kommer innpå noen, er at folk gjerne ikke er så veldig forskjellig fra en selv. Vi har selvfølgelig alle hver vår historie, men det er også mye likt. Om det er for mange forskjeller kommer vi gjerne ikke innpå hverandre.
Nå er det ikke kun Jan Eggum som tror ting i vårt samfunn. Vi tror ting noen og enhver. Noen ganger tror vi for eksempel at vi ikke kommer innpå folk, når det egentlig handler om at vi selv ikke vil slippe noen innpå oss. Den hyppigst forekommende grunnen til at vi ikke vil slippe folk innpå oss, er at de er teite, tror jeg. De forstår ingen ting. Og de forstår i hvert fall ikke oss. Eller deg. Og er det noe du mener du har krav på, så er det forståelse. Og respekt.
Noen ganger er det slik at Jan Eggum tar feil. Han finner ut at han ikke er så syk som han trodde. Også vi andre tar feil. Vi tror at folk ikke respekterer oss eller skjønner noen ting, men så handler det kun om at de ikke er enige med oss. Og når de ikke er enige med oss, så tar vi gjerne avstand fra dem. Og sier at de er innsnevra og skjønner ingen ting, og at det er så vanskelig å komme innpå folk. Da vil jeg heller være alene, sier vi. 
Kanskje det ikke er så viktig at folk skjønner alt mulig. Kanskje ikke alle vi møter er så teite selv om de er uenige med oss. Det kan jo hende at det å bli akseptert er minst like bra som å bli pissa opp etter ryggen hele tiden. Og en kan bli akseptert selv om en ikke oppnår enighet. En kan være glad i noen uten at en er enig i alt. En kan vise omsorg og vennskap uten å være enig.
De vi er mest uenige med og likevel gir mest kjærlighet, er våre barn. Det er gjerne også våre barn som gir oss mest kjærlighet tilbake, selv om den noen ganger kommer i merkelige former. Og denne kjærligheten er der selv om vi sjelden forstår hverandre. Spesielt vi foreldre forstår lite, ungene våre forstår langt mer, påstår de selv. Selv om det ofte er vi voksne som blir bedt om råd likevel. Livet er fullt av paradokser.
Det er kipt å være ensom. Det er kipt å ikke våge vennskap. Eller kjærlighet. Eller i det hele tatt å ikke våge det en måtte ønske. For mye handler om å våge. Mye handler om å bevege seg, i stedet for å klamre seg fast. Å tviholde på noe gir få muligheter.



UTSIKT

Hvis en står helt stille, på ett punkt, i et nakent rom, uten å bevege en muskel, uten å åpne øynene, uten påvirkning av noe slag, uten lyd, uten lys, bare står og står, da har en gjort et valg. En bruker viljen sin til noe. Før eller siden vil det valget gi et resultat, for det er begrenset hvor lenge en klarer å stå slik uten å falle, men en kan jo reise seg igjen, og stå videre, igjen, og igjen, og...

Alle valg bærer i seg en konsekvens.

Så har en da kanskje tatt dette valget det er å stå rett opp og ned, selv med kunnskapen om at alt bærer i seg en konsekvens, så lenge man orker, dag etter dag, natt etter natt, år etter år, med følelsene det vekker i en. For følelser vil oppstå, det er ikke til å unngå. Vi kan dirigere kroppen med viljen, men følelsene er utenfor vår kontroll når vi står slik, når vi ikke har noe å avlede dem med. De bare kommer. Enten de er gode eller vonde. Og når en står og står, helt stille, uten at noe eller noen forstyrrer, og forsøker å forholde seg til det en føler, så kommer tankene, og før eller siden vil det dukke opp et spørsmål. Det spørsmålet er: Hvorfor står jeg her?

Alle valg bærer i seg en årsak.

Og står man lenge nok, og tenker lenge nok, så lenge at en har klart å se forbi alle bortforklaringer, alle forsøk på å rettferdiggjøre det at en står der, alle årsakene til at det ble som det ble, alle unnskyldningene for å opprettholde det som er, har bladd igjennom livet sitt, bladd igjennom drømmene sine, håp, svik, gleder og forventninger, lengsler og savn, så opprinner kanskje den dagen da en begynner å vurdere om en faktisk har lyst til å stå der lenger.

Alle valg bærer i seg kimen til nye valg.

Og kanskje blir konklusjonen en kommer fram til den at en vil fortsette å stå slik en gjør. På det samme stedet. På ett punkt. Uten å bevege seg. I det uforanderlige, det tilnærmet fullstendig forutsigbare. Uten ytre påvirkning av noen art, mens en føler det en føler, tenker det en tenker, og lar tiden gå. Da vil før eller siden det gamle spørsmålet igjen dukke opp, det er ikke til å unngå. Og kanskje har en da stått stille så lenge, tenkt så mange tanker, forkastet så mange mulige svar på hvorfor en velger å stå slik, at det kun finnes ett igjen. Og kanskje er det svaret: Fordi jeg ikke våger annet.

Alle valg bærer i seg en risiko.

Men så, en dag, våger en kanskje den risikoen det ligger i å bevege seg. Bare litt. Forsiktig. Kanskje en først bare åpner øynene så en ser hvor en står. Eller kanskje en våger å gå ut av rommet til og med. Og det er skremmende, det vekker følelser en ikke har kjent på lenge, noe gjør vondt, mens noe gjør så godt at en blir redd for det også, og en blir redd for å miste det igjen, så redd at en vil tilbake til rommet, til tryggheten. Men kanskje en fortsetter å gå allikevel, at en går lenge, over fjell og dal, på veg og i skog, og det er dager med regn og det er dager med sol, det er vinter og det er sommer, det er blomsterenger og tornekratt. Og en møter mennesker. Noen blir med på reisen, og noen tar en farvel med. En møter kremmere og bedemenn, halliker og horer, danserinner og tryllekunstnere, kameleoner og draugen, til en en dag kanskje møter den personen en ikke vil slippe handa til igjen, som heller ikke vil slippe din, den en alltid har ventet på, som tar sine egne valg, og står opp for dem, og et av dem er kanskje å bli med deg videre, mot noe nytt. Og kanskje tenker en da, om en har litt barn i seg fremdeles, at det er kanskje ikke bare i eventyrene det finnes en lykkelig slutt allikevel. Og kanskje tenker en også, en stille kveld, under en uendelig stjernehimmel, like før en sovner inntil reisefølget sitt: Jammen er jeg glad jeg ikke står i det rommet fremdeles, med utsikt kun inn i mitt eget lille hode.

Alle valg bærer i seg en mulighet.
***

Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: Dancing in the street
















søndag 20. mai 2012

Monsteret lyver, kjære



                                                                                                                                 På den åttende dag


Ikke bare er det søndag, men i tillegg til at kaffen smaker, så skinner sola ute. Det er jo tre ting på en gang det. Som å stå opp midt i et fucking kinderegg, med andre ord.
At sola skinner er jo ikke noe å bringe til torg. Sola skinner både titt og ofte. Kanskje mest titt, denne våren. Men så er det det med å legge merke til det, som noen skrev i en tekstmelding til meg i dag:

Veldig deilig J og nesten enda deiligere å faktisk oppdage og sette pris på at det er sol J

Noen ganger hender det vi er så fokusert på noe at vi ikke får med oss overblikket. Vi stirrer på et blitte lite punkt, til det blir så stort at det overskygger alt annet. Eller vi kan stirre inn i en tomhet. Dag, etter dag.
Om en er deprimert betyr det lite at sola skinner. En legger kanskje ikke merke til det en gang. Livet foregår inne i en selv, og det som er rundt omkring i hverdagen er mest forstyrrende. Samtidig som det gir stort sett negative bekreftelser. Det er lite håp å spore når en er deprimert. Men så en dag kommer en ut av det, og så starter livet på nytt. For en kommer ut av det. Det er vanskelig å tro det når en er i det dypeste mørke, men det skjer likevel. En kommer ut av det. Før eller siden ser en at solen skinner igjen. Og det blir vanskelig å forstå hvor negativt en tolket verden da en var deprimert. For depresjoner lyver om virkeligheten. Depresjoner tar noe som er virkelig, og omformer det, slik at det ikke blir til å kjenne igjen. Likevel tror vi på det. Depresjonen er en slu jævel, den sier at mørket aldri vil gå over, og at de som påstår noe annet bare er ute etter å lure deg, eller trøste deg.
Å komme ut av en depresjon kan være deilig. Men også sårt. Selv har jeg hatt noen depresjoner gjennom livet. Noen ganger har de vart gjennom flere år. År som har vært svarte, vanskelige og fulle av angst, hvor jeg har framstått som et veldig vanskelig menneske å omgå. År som har lurt meg til å tro at det er slik livet er, og at det aldri vil forandre seg. At jeg aldri kan forandre meg. Men jeg kunne forandre meg.

Selv om jeg lett går ned i de mørkere lag av meg selv, er det nå noen år siden en virkelig tung depresjon har hatt kloa i meg. Da jeg kom ut av den siste skrev jeg dette:


Jeg så
ting jeg ikke har sett på lenge
i dag

en helt vanlig dag

på steder jeg har sett
så ofte

vakre ting
nydelige
kanskje bare en farge mellom trærne

eller hvor klare mine døtres øyne er.

Merkelig
hvor vondt det gjør.


Det kan hende det er akkurat du som sitter og leser dette nå. Ja, du. Og det kan hende at du også har følt på en depresjons krefter. Kanskje sloss du med den akkurat nå. Eller kanskje har du kjent noen som har møtt den svarte tyngden i livet. Kanskje noen i din nærhet. Et barn, en kjærest eller en ektemake. Om det er slik, så føler jeg med deg. For det er ikke lett å vær i en slik tilstand, eller å stå på siden og se hvordan noen sliter.
Jeg har ingen oppskrift å tilby, som kan lede til en kake_med_krem_løsning. En happy ending hvor alle kan smile og ta hverandre i hendene og Disney jubler fra sin polerte verden. Disney er en eventyrverden, mens virkeligheten er din. Virkeligheten krever noe annet enn eventyrene. Likevel skal du nå få et eventyr. Ikke noe fra Disney, men et eventyr jeg har skrevet selv. Eventyret ble skrevet under en tung periode i livet mitt. Kanskje mest for å finne lys som kunne hjelpe meg å navigere gjennom mørket. 

Å legge eventyret ut som en forlengelse av disse ordene, ville føre til at dette blogginnlegget ville virke veldig langt.  Derfor legger jeg ut eventyret som et eget blogginnlegg, du finner det derfor under dette innlegget. Kanskje kan det gi deg noe, kanskje gjør det det ikke. Men det ga meg noe å skrive det.
Eventyret heter Min bestemor var et erotisk menneske.
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: Who will love me now










Min bestemor var et erotisk menneske

Et eventyr, fortalt fra framtiden, via stemmen til en bestemor.


MIN BESTEMOR VAR ET EROTISK MENNESKE




Når jeg i dag har blitt bestemor selv, og sitter foran mitt barnebarn og skal fortelle om livet, så forstår jeg hvilket klokt og modig menneske min egen bestemor var. Hvilken rikdom hun bar på. Og jeg kjenner takknemlighet for at hun lot meg få et lite innblikk i den verden hun hadde skapt for seg selv.

Hvordan jeg skal kunne klare å gi videre verdien i den verden til mine egne barnebarn er noe jeg nesten ikke tør tenke på. Kanskje blir det helt feil når jeg skal forsøke å formidle det, men det vil nå allikevel tiden som alltid vise. Jeg skylder dem i det minste å forsøke.

Det viktigste min bestemor lærte meg var at en alltid har valg, og ikke bare rett, men plikt til å velge. At en har ansvar for sitt eget liv, og også sin egen lykke.

Min bestemor ble over hundre år. Hun ble født 11.januar 1899 og hun døde 11.januar år 2000. En prestasjon bare det, å bli nøyaktig 101 år, og jeg tror noen ganger at hun planla det slik. Jeg tror det ga henne en tilfredsstillelse å ha levd på både 1800 tallet, 1900 tallet og i år 2000. At for henne lå det noe romantisk i akkurat det. Jeg tror også at hun hadde bestemt seg for å dø på bursdagen sin, for min bestemor likte å gjøre seg litt bemerket på en egen stillferdig måte.

Min bestemor var kjærlighet. Det er det ordet som best dekker hennes person. Og nå tenker jeg ikke nødvendigvis på kjærlighet som inkluderer små valper og barneøyne, selv om hun også hadde den siden i seg. Nei, jeg tenker på kjærligheten mellom mann og kvinne. Jeg tenker på sanselighet. Min bestemor var et erotisk menneske, og hun var det helt til det siste. Jeg tror at da hun døde så dro hun på jakt etter alle sine elskere som hadde reist før henne, og det hadde nok de fleste, selv om hun utviklet en pikant smak for yngre menn på sine eldre dager.

Nå kan en lett begynne å tro at min bestemor var en lettsindig kvinne, men det er ikke slik det var. Vel hadde hun mange elskere gjennom et langt liv, men hun var alltid ærlig i forhold til sine egne følelser, og også sine menn. Hun missbrukte ingen, og gikk ikke bak ryggen på de hun møtte, eller, hun gjorde det én gang. Hun gikk bak ryggen på min bestefar. ”Noe som antagelig vis reddet meg fra å kaste bort livet. Et valg er ikke noe som skal binde deg fast, det er bare begynnelsen på en reise og muligheten til nye valg”, som hun pleide å si, ”en reise i livet. Og du må alltid velge kjærlighet. Enten én gang, om du er så heldig, eller flere ganger, og da er du jo også heldig. Er du ikke kjærlighet så er du ingen. Er du ikke kjærlighet selv så vil heller ingen elske deg. Og det er forferdelig ensomt å ikke elske eller å bli elsket. Det er å kaste bort det absolutt fineste i deg. Det som gir deg opplevelsen av verdi uten å måtte fortjene og rettferdiggjøre den. En verdi bortenfor handling.”

Dette forstår jeg i dag, siden jeg selv valgte kjærligheten da jeg skremmende nok forelsket meg i godt voksen alder. Et valg jeg aldri har angret på. Selv om jeg som min bestemor ikke har forsynt meg så rikelig av det store utvalget av menn som tross alt finnes der ute i verden. Nei, jeg fant kun én, og jeg tok han ikke til ektemann etter at jeg omsider fant styrke og mot til å forlate et kjærlighetløst ekteskap som ikke lenger bød på annet enn likegyldighet. Jeg tok han til elsker, og elskere var vi til han døde, noe jeg heller aldri skulle komme til å angre på. For som min bestemor også pleide å si:

”Det er som elskere menn kommer best til sin rett. I det øyeblikket de blir ektemenn starter en langsom forvandlingsprosess som ikke bare gjør dem kjedelige og kravstore, men som også gjør dem til barn igjen. Elskere derimot, forblir elskere, og det er hunnen i deg de elsker, ikke sin mor eller tjener. Og de lar deg få beholde din egenart, for det er den, det er deg, de begjærer. En god elsker ser på deg som en fest. En gave. Og han slutter aldri og fortelle deg hvor vakker du er, eller hvor høyt han elsker deg og begjærer deg. Og det fine er at han virkelig mener det. Han får aldri nok av deg, men aksepterer allikevel din rett til egen tid og egne rom å utvikle deg i. En god elsker eier deg ikke, og vil heller ikke eie deg. Han er forbi det stadiet i livet. Han ser deg, og han går ved siden av deg og gleder seg over synet. Han nyter deg. Derfor forblir elskere erotikere til sin dødsdag. Og er det ikke slik, om de ikke dør med kun én eneste stor sorg i hjertet, den at de ikke fikk tid til å dekke kroppen og hjertet ditt med kyss kun én gang til, og så fikk legge kinnet mykt mot skrittet ditt for å dø stille og lykkelig der, omsluttet av den vidunderlige duften din, så er de ikke elskere av natur, de er bare forkledde ektemennemner som ikke fikk eller tørr gifte seg.”

Slik så min bestemor på det, og som jeg sa tidligere, min bestemor var en klok kvinne. En sanselig kvinne, full av kjærlighet til livet. Og jeg tror ganske sikkert, at da hun forlot oss, 101 år gammel, og la veien mot perleporten, så gjorde hun det sittende stolt og lykkelig over ryggen på en steilende og erigert penis, mens hun med gavmild hånd strødde roseblader over all verdens elskende.

Det er mange år siden min bestemor døde, det var i år 2000, den 11.januar, og jeg var bare 17 år den gangen. Like før hun forlot oss ga hun meg en liten historie. Det var historien om tryllebærene. Hun holdt min hand inne i sin gamle og tørre så fast og varmt, og så meg inn i øynene hele tiden mens hun fortalte. Blikket hennes var forbausende klart og livfullt alderen tatt i betraktning. Det var blikket til et lykkelig menneske. Jeg er overbevist om at min bestemor elsket meg.



Det finnes en dør, og jeg vil at du skal bruke fantasien til å se den døra. Det er en dør som er kun for deg. Ikke en gang jeg vet hvordan den ser ut, slik jeg heller ikke er i stand til å vise deg min dør. Alt jeg vet er at det er en dør. At den sitter i en ramme, og at rammen ikke sitter i et hus eller er omgitt av vegger eller noe som helst annet begrensende.

Jeg vil at du skal sette farge og form på den døra. Hvis du vil dekorere den på en eller annen måte, så gjør du det, hvis ikke så lar du være. Det viktige er at du lager deg ditt eget bilde. Når du har gjort det, så vil jeg at du skal lukke øynene et sekund eller to til du virkelig ser den, ser den så klart at du aldri vil glemme den igjen. For dette er døra til landet der tryllebærene vokser, og den eneste inngangen for deg er gjennom den døra du selv skaper. Og du skal tro på dette: En eller annen dag vil du ønske å gå inn igjennom døra til dette landet, inn for å spise av tryllebærene. For tryllebærene bærer i seg nettopp den egenskapen som navnet tilsier, de kan trylle, og vi vil alle en eller annen gang i livet få bruk for et mirakel, litt magi, litt hjelp til å se eller for å puste.

Så, lukk øynene nå, og mal et bilde av en dør!

Du går inn gjennom døra, den du selv har skapt, og med ett er du i landet hvor tryllebærene bor. Kan du se hvor vakkert det er der? Ser du at det er sommer? Ser du fargene? Det dypt grønne, og der over til venstre alle de små blomstene i rosa og gult og lilla og lyseblått? Ser du de heftig røde der innimellom? Ser du fjellene langt der borte, hvordan de går over i blågrått? Og de hvite, små skyene som dovent sklir over en lyseblå himmel? Ser du sola, og kjenner du hvor godt den varmer? Hvis du gjør det så er du heldig, for da har du virkelig åpnet døra og funnet vegen dit hvor ingenting gjør for vondt til å kjenne på, hvor ingen sorg finnes som er for stor til å bære, og barnet i deg får våkne etter en lang søvn og fylle deg med glede og fryd over å være til.

Hvis du ser litt over til høyre, der ja, opp den lille gresskledde stigningen der de to trærne står og stråler i vårgrønt, alltid i vårgrønnt, som en portal, så har du funnet vegen som leder til tryllebærene. Nå vil jeg du skal gå den vegen, for du må gå den selv, opp skråningen og stille deg mellom trærne, og så skal du se utover. Og når du ser dalen der på baksiden skal du legge merke til hvordan det over alt liksom skinner matt gult som små lys inne mellom lyngen. Det er tryllebærene, og de er av gull. Ikke som det harde gullet du finner i smykker, dette er søtt gull, mykt som et kyss, ikke gull til å smykke seg med eller gjemme seg bak. Dette er gull til å spise. Nyte med alle sanser.

Gå nå ned i dalen og finn deg en rik tue, og sett deg så ned og smak på gullbærene. Ikke vær redd, det er ikke det minste farlig, de er ikke giftige. De er akkurat det du vil de skal være, kun én egenskap er på forhånd bundet til bærene, alle andre er der kun hvis du ønsker det, hvis du ber om det, og du kan be om alt som ikke bærer i seg noe vondt. For dette er jo magiske bær, og de tar deg dit du vil være når du trenger å være nær ett eller annet i deg selv. De har også den egenskapen at hvis du trenger trøst, hvis du er trist eller ensom og ingen vil eller kan holde rundt deg akkurat der og da, så kan du spise et tryllebær og tenke på et menneske du vil være inntil, og dette mennesket vil komme til deg i landet bak døra, og holde rundt deg til ikke noe trist lenger finnes.

Når du nå har funnet en tue og satt deg ned der, så vil jeg at du skal velge deg ut ett eneste bær. Ett bær er akkurat nok, tar du flere første gangen kan opplevelsen lett bli for stor.

Ta ett bær, og så putter du det i munnen og knuser det mellom tungen og ganen. Maler det i stykker så saften får slippe fri. Kjenner du det? Kjenner du hvordan saften strømmer ut i munnen og hvor nydelig smaken er? Hvor søt? Hvor rik? Kjenner du de små nyansene av krydder? Og kjenner du hvordan den vidunderlige smaken strømmer rundt til den berører alle cellene i hele kroppen, og fyller deg, hele deg, og du blir den smaken, den saften, den lykkefølelsen? Da har tryllebærene nå gitt deg den ene egenskapen som på forhånd ligger bundet fast til dem, og du vil kanskje aldri kunne glemme den smaken. Det de har gitt deg er kunnskapen, eller erindringen, om hvordan kjærlighet smaker. For så godt smaker kjærlighet, så utrolig godt smaker den. Lukk øynene igjen så kjenner du det. Det kan være kjærligheten til en hund, eller kjærligheten til et barn. Det kan være kjærligheten til en du ennå ikke har møtt eller det kan være kjærligheten til livet. Det kan være kjærligheten til en bestemor eller til et barnebarn. Det kan være kjærligheten til en kjærest. Det kan være kjærligheten til bamsen du mistet som barn. Det kan være kjærligheten du fikk. Det kan være den du ikke torde ta imot. Alt smaker like godt. Er du ikke glad for at du fikk smake? Fikk vite eller huske hvor godt det er? Og - når du nå tenker tilbake på den du var før du gikk inn i dette landet - ville du gått tilbake og vært foruten den søte smaken av bærene for resten av livet? Da må du i så fall viske ut det bildet du malte av en dør. Du må viske ut erindringen om et annet slags land. Du må viske ut hele denne historien, og du må viske ut bildet av meg som forteller deg den. Men du må skynde deg. For tiden går og bildet fester seg mer og mer. Og etter en stund er det slett ikke sikkert du kan viske ut alt. Det er jo slik, at selv om du gjør det du kan for ikke å kjenne på det, så er det fryktelig vanskelig å leve uten kjærlighet når du først har møtt den, for den setter spor, spor det er nesten umulig å viske ut uten samtidig å viske ut litt av seg selv.

Jeg skal ikke råde deg, ikke fortelle deg hva du skal gjøre, men velger du å beholde bildet av den døra du malte fast til minnet, så vil du alltid ha muligheten til å gå inn og kjenne hvor godt kjærlighet virkelig smaker, selv om du ikke er omgitt av den akkurat der og da.

Det er jo dessverre også slik at vi iblant alt for lett lar oss forlede til å tro at det vi omgir oss med er kjærlighet, uten at det er det, og at den beske bismaken på en måte blir borte fordi vi er så vant til den. I det øyeblikket du spiser et tryllebær, så blir du oppmerksom på den bismaken, fordi den ikke lenger er der. Det kan være en trist opplevelse.

Og vet du, om du er en av de som alltid har vært redd for nærhet, men nå allikevel har fått kjenne hvor godt det er med kjærlighet - og dette er det mest utrolige ved det hele - at alt som skulle til, utrolig nok, det eneste som skulle til, var at du torde å smake.


Slik var min bestemors siste historie. Jeg har forsøkt så godt jeg kan å gjengi den med hennes egne ord, for min bestemor var et klokt menneske som kjente ordenes muligheter.

Nå skal jeg gå og sette meg i min gamle stol. For som du vet er også jeg blitt et gammelt menneske, og det tok på å fortelle denne historien, det brakte fram savn. I min gamle stol skal jeg krølle meg sammen under et varmt pledd. Jeg skal mane fram bildet av en dør, og gå gjennom den døra og inn i landet med tryllebærene. Der skal jeg sette meg ned, ta inn bildet av sol, sommer og natur, alle duftene og lydene, alle fargene, og spise et tryllebær. Så skal jeg legge meg i de snille armene til min kjære som alltid kommer til meg når jeg ber om det.











lørdag 19. mai 2012

I disse lavkarbotider.



                                                                                                                                 Rene Magritte.


Den 18.mai har kommet og gått. Jepp, 18. mai er også en dag, selv om den lett forsvinner i skyggen av den 17.
18. mai er ellers kanskje for noen mest som et mellomrom. Dette året ble mellomrommet veldig tydelig, siden dagen ble etterfulgt av helg.
Mellomrom er ofte noe man går forbi, uten å legge spesielt merke til det. Som et mørkt smug ved en festkledd hovedgate. For noen er 18.mai likevel tydelig tilstede. Kanskje hyppigst i form av å være dagen der på. På samme måte som for eksempel 1.nyttårsdag.
At 18.mai ikke er kledd i like fine klær som den 17., betyr ikke at den ikke har sin plass. Eller har rett til den.  For i motsetning til mer tydelige festdager, kledd i glitter og stas og bundet opp til en klar løype, kan den 18.mai brukes til nesten hva som helst. På den måten er den lik poteten. Og i disse lavkarbotider synes jeg det er helt ok å ligne en potet. Alt trenger ikke å være strømlinjeformet og knyttet til en plan om forandring bestandig.
Det er ikke kun den 18.mai som kan kalles et mellomrom. Det finnes mange mellomrom. Vi har dem rundt oss på alle kanter. Selv har jeg et mellomrom mellom fortennene. Vi alle har et mellomrom mellom øynene. Uten mellomrommet mellom øynene hadde vi sett ut nesten som en kyklop, og det vil vi jo ikke, vi vil helst se ut som alle andre, jfr lavkarbotider. Det er jo få kyklober vi kan menge oss med.  Så vi ville nok følt oss rimelig alene om vi ikke hadde mellomrom mellom øynene.
Det er mange som føler seg alene. En trenger ikke å ha sammenvokste øyne for å føle noe slikt. Noen føler seg alene på 17.mai, andre føler seg alene den 18. Og noen føler seg alene nesten hele tiden. For mitt eget vedkommende synes jeg det er godt å kjenne at jeg er alene til tider, men det er fordi jeg kan velge det. Det er når en ikke velger selv, en begynner å føle at det er noe herk å kjenne seg alene. Det er da en kan begynne å kalle det ensomhet.
Ensomhet har blitt nesten et tabuord i vår tid. Det er sjelden noen nevner at de er ensomme. Gjør de det, er det gjerne på tomannshånd det blir servert. Og det blir gjort med et snev av både skam, smerte og fortvilelse. Ensomhet går jo dårlig sammen med lavkarbodietter og vellykkethet. Det er sjelden noen legger ut et bilde av en ensom 17.mai på Facebook, for eksempel. I stedet blir det lagt ut masse bilder av fantastiske, vellykkede mennesker som stråler av glede i samlet flokk. En kan nesten få inntrykk av at livet er uten problemer, at alt er enkelt. Fordi bildene taler jo sitt tydelige språk.
Nå er det jo ikke slik at et bilde alltid forteller sannheten. Bilder er ofte en illusjon. Selv er jeg kunstner, og forsøker å skape illusjoner hele tiden. Det blir som bildet av en pipe, som ble malt av Rene Magritte. Bildet heter  ”Dette er ingen pipe”. Og det er jo sant. Det er et maleri, ingen pipe. Og slik er det med lykkebilder på Facebook også. Det er ikke lykke. Det er kun et bilde. Et øyeblikk rykket ut av en mye større historie, og satt inn i en sammenheng som skal gi deg en illusjon om livet til fotografen. Eller noe annet. Det sier ingenting om fotografens prøvelser. Om smerte. Om håp. Om lengsel eller sorg. Disse tingene også du og jeg består av. Som vi alle sliter med i livets mellomrom.
Om noen rykker løs et hår fra et øyenbryn, putter det bak glass og ramme og kaller verket for eksempel ”Fragment av vakker kvinne”, så viser bildet lite av det mennesket som eide håret. Eller historien til mennesket . Om vi klarer å finne fram noe vakkert i vår bevissthet av å se bildet, skyldes det vår egen fantasi. På samme måte som vi bruker fantasien når vi ser festkledde, vellykkede mennesker på Facebook, eller rundt oss på gaten. Håret bak glasset trenger ikke en gang å stamme fra en kvinne. Det kan være mitt. Og en kan si mye om meg, men en vakker kvinne er jeg neppe. Likevel kan jeg få deg til å tro at mitt enslige hår fra øyebrynet handler om feminin skjønnhet, kun ved å gi deg noen føringer gjennom tittelen.
18.mai 2012 har gått stille inn i historien. Noen vil likevel huske den. Noen har hatt en fantastisk 18.mai. Noen ble kanskje forelsket. Noen ble kanskje mamma eller pappa. Noen satte et vakkert penselstrøk på et lerret.  Det er nesten ikke grenser for hvor mye lykke og glede og kjærlighet som har kommet til syne på en 18.mai, uten at det blir vektlagt for andre enn de det gjelder.  Det finnes mye som er verdt å ta vare på og løfte opp i lyset selv om det ikke gjelder alle. Selv om ikke alt er likt.
18.mai er en dag vi trenger. Som så mange mellomrom i livene våre. Alt det som ikke glitrer sterkest, eller roper høyest, har også sin verdi. Uten mellomrom hadde vi alle vært enøyde. Uten mellomrom hadde vi ikke kjent hjerteslag. Uten uperfekte, mangfoldige deg, hadde vi alle vært fattigere.

Ha en fin 19.mai.
Bjørn




torsdag 17. mai 2012

Trikset er å holde hånden åpen





Gratulerer med dagen, det er 17. mai. Og solen har forlatt oss, som den ofte gjør 17.mai.
I dag er dagen for flagg og Ja vi elsker. Det er en dag som starter med forventning. For tog og samling på skoleplasser. For pølser og is og konkurranser. Eggeløp og sekkeløp og annet sprelsk moro for barn i alle aldre. Det er tivoli og barn med skrubbsår og en som mister ballongen sin. Det er snørrete neser, sommerkjoler og bunader på display.  Og for noen er det en dag for ensomhet, og et blikk som kun ser inn i dem selv. For andre er det en dag hvor en føler at problemer blir synlige for omverden. Det er en dag da en tvinges ut blant mennesker en ikke kjenner, må mingle med foreldre en knapt har sett før. Det er en dag da en tvinges til å føle på sosial angst. Og annen angst. Det er en dag da en blir oppmerksom på at andre barn er mer heldig stilt enn ens egne. En dag hvor økonomi blir et tema. En dag hvor en møter brautende mennesker i køer, som ser kun seg selv og sine egne behov. For mange er 17.mai en dag de gleder seg til er over. En dag som er knyttet mer til sorg enn glede.
For min egen del tar jeg ikke del i så mye. Tog er jeg ferdig med, og skoleplasser gidder jeg ikke. Mine barn er mer eller mindre voksne, så jeg må ikke lenger stille opp på ting. Så dagen starter rolig her i min egen stue, med bloggskriving. Etter hvert blir det stor familiesamling, med spekemat, kransekake og tilbehør. Et fellesskap med mine barn, Beate og hennes, Svigerfar og søstra til Beate med unger, og påheng i form av kjærester og slikt. Tanta til Beate feirer et annet sted, men neppe med hatt og fjær på vei ned Schweigaardsgate.
Jeg synes det er kjekt med slike sammenkomster. Spesielt kjekt er det når jeg selv slipper å stelle i stand, og det slipper jeg i dag. Men det kjekkeste er vel egentlig at det blir synlig at en tilhører noen. En er del av en gruppe. Og det kan en kjenne på. I hvert fall kan jeg kjenne på det. Jeg synes det er godt å være sammen. I min barndom var det ikke slik. I dysfunksjonelle familier, slik min var, fantes det lite sosial omgang med andre voksne mennesker, så derfor var det heller ingen som korrigerte voksen oppførsel.  Å leve i en dysfunksjonell familie med en psykopat ved roret er som å leve på en øde øy, tror jeg. I hvert fall husker jeg det på den måten.  Spesielt rundt høytider. Høytider var dager hvor mye kunne gå galt. Og gjorde det. Slik at det endte med bråk og kjeft og krangel. Det var dager hvor en ikke hadde kontroll på ting. Slik også med Nationaldagen vår. 
17.mai var en dag jeg hadde forventinger til, noe som innebar at jeg var sårbar for makt, hvor det også fantes en som visste å benytte seg av den sårbarheten. Om du gleder deg til noe er det lett å ta deg. Det skal nesten ingen ting til, før ting blir ukontrollerbare, og gleden røskes fra deg. I dag er ikke opplevelsen min slik lenger. I det minste ikke ene og alene. Selv om et etterslep av minner følger meg som ei trofast bikkje sammen med noen følelser de er koblet opp mot, så er ikke kontroll et så stort tema som det en gang var. Noe som nok skyldes at jeg faktisk har kontroll nå, hmm…
Høytider er ellers tider hvor mange koser seg og har det fint sammen. Og godt er det. Det er slik det bør være. Men det finnes likevel de som sliter også. Jeg vet ikke om 17.mai er den verste tiden i så henseende, men noen kjenner helt sikkert på ting i dag. Erik Bye ville nok minnet oss på at vi må huske våre landsmenn på sjøen om han slapp til ordet, men kanskje vi skal huske på våre landsmenn andre steder også. De er jo over alt. Noen sitter i eneboliger, andre bor i et herberge. Noen dropper folkevrimmelen og legger turen opp på et fjell, andre sitter i fengsel. Noen er koblet til slanger og hjertemaskiner, andre setter ei sprøyte i en park. 17.mai er for dem alle. 17.mai skiller ikke på noen. Skal det skilles mellom folk, må vi ordne det selv. Og det ordner vi selvfølgelig. Om ikke høyt, så i hvert fall i vårt indre.
Jeg tror ikke jeg skal skrive så mye mer i dag. Morgenen føles grei ut her jeg sitter, og jeg tror dagen vil bli helt ypperlig. Etter mange år har 17.mai endelig blitt en dag som føles ok. Jeg håper den oppleves slik for deg også. At du klarer å lene deg litt tilbake, og at det finnes noe godt å kjenne på. For gode ting finnes. De finner bare ikke alltid parkeringsplass. Så vi må ta tak i dem i farten.
Om en vil ta tak i noe i farten, hjelper det ofte å rekke ut hånden. Samme greia fungerer også hvis du vil gi bort noe. Trikset er bare å holde hånden åpen, i stedet for å knytte den.

Ha en fin 17.mai.
Bjørn
Dagens link: Tanta til Beate








onsdag 16. mai 2012

Perspektivene blir svimlende.



                                                                                            Vern.


I det herrens år 2012, på den 16. dag av måneden mai, står det skrevet på nett:


Amerikanske forskere har foret opp mus på sukker, gitt dem oppgaver og sammenlignet dem med mus som fikk Omega3. Og forskjellene er merkbare.
Da jeg leste dette, gikk min tanke lynraskt i retning eget sukkerinntakk. For ja, det hender det er høyt. Men til trøst fikk jeg oppklart bakgrunnen for noe mine barn har skjønt for lenge siden:
Jeg er teit.
Nå vet jeg altså hvorfor. Og kan forklare dem bakgrunnen. Det er ikke min feil. Jeg er uskyldig. Alt skyldes sukkermafiaen. Jeg er et offer.
Det er mange som er teite. Og det har man lov til å være. Man har i det hele tatt lov til å være den en er. Skal det settes et forbud, må det settes ved det en gjør. Og det gjør man. I form av lover. Noe som lover bra. Lover er lov, synes jeg.
Ikke alle er enige med meg i at en har rett til å være den en er. Og i hvert fall ikke hvor en vil. De som ikke er enige i en slik rettighet, forsøker å opprettholde en form for underkuelse, et klasseskille, eller et annet skille. Et effektivt middel i så henseende er mobbing. Du kan mobbes for alt, og så puttes i en bås som skiller deg ut. Du kan mobbes fordi du er feit, eller tynn, eller fordi du er akkurat passe. Du kan mobbes fordi du er dum eller fordi du er klok. Hva du mobbes for er ikke det viktigste. Det er det å skille deg ut, som teller. På samme måte som rovdyr skiller ut et individ fra en flokk, om de oppdager at det finnes en svakhet i et dyr.
I dyreverden er gjerne disse svakhetene av fysisk karakter. Hos oss menneskedyr kan de også være av psykisk karakter. For eksempel i form av sårbarhet. For noen har en større sårbarhet enn andre. Og sånt kan spottes. En som ønsker å vokse på å dytte noen andre ned, oppdager raskt slike tegn. Og skiller den sårbare ut fra flokken.
Selv har jeg blitt så gammel at mobbing ikke er et tema i mitt liv. Jeg har fått etablert mine forsvarsverk. Mitt vern.  Da er det langt verre med de unge. De som er i skolepliktig alder. Der er det mye mobbing. Og kanskje ikke alltid så mye som blir gjort med det. Det samme på enkelte arbeidsplasser. Det finnes alltid en som mobber noen. Og som gjerne kaller det hele en spøk, om de blir konfrontert med det. Du må jo tåle litt humor, sier de.  Men det kan jo hende at de har spist mye sukker.
Sjøl har jeg ikke dårlig humor. Jeg har en skikkelig god humor. Selv om kjæresten min ofte mener noe annet. Og ikke forstår hvorfor jeg ler. Jeg ler mye. Og når jeg ler så ler jeg høyt.  Kjæresten min spiser lite sukker. Til gjengjeld er hun glad i salt. Kjæresten min ler aller høyest hvis jeg slår meg. Det får hun lov til, for det er ikke vondt ment. Det finnes lite vondt i Beate.

Hva salt gjør med intelligensen vet jeg lite om. Noe jeg nå vet skyldes sukkerinntaket mitt.
Framover tror jeg sukker vil bli brukt som forklaringsmodell for mange dumme tanker eller valg i mitt liv. For eksempel valget om å opprettholde inntaket jeg har. Gjerne i form av sjokolade. Sjokolade er min akilleshæl med tanke på intelligens, klarer jeg fremdeles å forstå.
Vi har alle akilleshæler. Jeg har mange. Selv om jeg bare har to bein. Det er merkelig det der.  Hva din akilleshæl er vet jeg lite om, men jeg regner med at den ikke er så forskjellig fra folk flest sin. Det som er med akilleshæler, er at begrepet betyr at du har en sårbarhet. Et punkt du forsøker å skjule for andre. Et punkt hvor noen kan stikke en forgiftet pil i deg. En av mine hæler har vært at jeg har angst, og at jeg plages med depresjoner. Det vil si at jeg har en psykisk lidelse. Har du en psykisk lidelse, så er det ikke så nøye hva denne lidelsen kalles. Det som er viktig er at du vil forsøke å skjule den. For å være som folk flest. Så ikke mobben kan skille deg ut fra flokken. Fordi du skammer deg. Det er da du får en akilleshæl. Når du vil være som folk flest. For det er du ikke. Du er du, og kun det. Og det skal du være glad for. Å være du er nok. Hadde du vært fler hadde du hatt en diagnose du kanskje ikke ønsker, og dermed nok en akilleshæl. 
Å være deg, slik du er, er en rettighet du har. I motsetning til å gjøre det du vil. I forhold til handling finnes det regler. 
I det du aksepterer at du er du og slutter å skamme deg, forsvinner en akilleshæl. Da slipper du å gå på tærne lenger.  Og det har jeg klart å forstå, selv med det sukkerinntaket jeg har. Tenk om…
 Ah, perspektivene blir svimlende.

Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: Skru opp lyden