mandag 30. april 2012

Keiserens nye klær, og Rått parti

 
                                                                                synlig/usynlig



Bergen er i dag utsatt for et formidabelt lysshow. Solen flommer over oss, slik det gjerne gjør når vi går mot mai.
Og jeg leser på fjesboken at det skal holdes en kunst og kultur festival i Canada, Roberts Creek Art Festival:
Within the hidden forests along the beaches of the Sunshine Coast in Roberts Creek are some of Canada's foremost, most accomplished contemporary artists and creators. Painters, Musicians, sound artists, film makers, sculptors and designers, all who have dropped out of the urban experience in exchange for something more…real. Surrounded by nature, equipped with technology, they contribute to the global creative, social and material culture, under the radar, usually in gumboots and underwear. This May long weekend, take a trip that will blow your mind. The two day Roberts Creek Arts Festival is loaded with contemporary culture, music, film, art and design. You will be amazed at what sustainable living actually looks like. Beautiful studios, galleries, gardens and fields, filled with creativity, performances, delicious local food, drink and engaged people. It will be a trip to remember.
Det er godt å se at slike arrangement finnes. At verden ikke bare består av vold og politikere og krig og makt og penger og mer penger.
Jeg leser også på nett at Inga Marte Thorkildsen får på pukkelen får å ha engasjert seg i en incestsak. Nå skal ikke jeg ha så sterke meninger om rett og galt, i forhold til hva som seg hør og bør fra politikeres side i slike tilfeller. Til det mangler jeg innsikt i reglement og jus. Men sett utenfra, så oppleves det som om at et engasjement fra Inger Marte Thorkildsen i dette tilfellet, ikke nødvendigvis er det verste en kan lese om, i vårt langstrakte land en solfylt aprildag.
Media er flinke til å vinkle ting. Det samme er politikere. Så fort en eller annen trår litt feil, så hiver en seg over vedkommende og prøver å gjøre mynt på det hele. Det virker veldig ofte som om det er form, mer enn innhold, det blir fokusert på. Det hauses opp et negativt fortegn, på saker hvor kjernen i et engasjement burde fått et positivt fortegn. Saker blir som digre bobler fylt mest med luft. Angrepene fra en politisk opposisjon, oppleves ofte for meg mest som retorikk kledd i keiserens nye klær. Og en glemmer sakens kjerne i sin iver etter å kappe et hode.
Heldigvis består ikke min hverdag kun av slike inntrykk som det siste. For mens verden humper og dumper seg framover på sin tragikomiske måte, krever de nære ting også sin plass. Så i dag skal jeg ut og kjøpe egg og kremfløte, for i morgen har kjæresten min bursdag. Og hun ønsker seg min eminente bløtkake til feiringen. Så det må hun få.
Andre positive ting som skjer eller har skjedd, er at utstillingen til prosjektet jeg er med å drive –  Prosjekt RÅ – fikk spalteplass i Bergens Tidende, under den slående overskriften ”Rått parti! Bergens tidende er et nåløye som ikke alltid er like lett å komme igjennom. Så det var jo var jo kjekt at vi ble synliggjort. Og ikke ble vi slaktet heller. Sitat:
Akkurat hva i ”Prosjekt RÅ” som vitner om frigjort skaperkraft og hva som kan tilskrives en problematisk livssituasjon blir uvesentlig i denne sammenhengen. Den kunstneriske diagnosen er uansett klar: friskt, sterkt og originalt.
                                                                                             Bergens tidende 26 april, 2012 Øystein Hauge

Det er mandag morgen. Natten har vært rolig og søvnen god. Sola skinner slik bare sola kan. Og det ser ut til å bli en stålende dag.

***
horisont sitrer
i dikt
som om det gjaldt livet

og det gjør det jo

***

Ha en fin dag
Bjørn
Dagens link: Sjokolade?


  




søndag 29. april 2012

Uten tillit finnes ingen nærhet

                                                                                                                                Dans



I dag startet dagen klokken seks, og det er tidlig. Den startet til lyden av pes og pust ved siden av meg, siden jeg har tilbrakt natten hos kjæresten min.
Å tilbringe natten hos kjæresten sin er ikke det verste en kan gjøre. Det finnes et hav av valgmuligheter når det kommer til verre ting å ta seg til i løpet av timene fra kveld til morgen.
På nett leser jeg en artikkel om at et politihelikopter har blitt blendet av en laserpenn. Episoden skjedde rundt midnatt. Så her er ett eksempel på hvordan en ikke bør tilbringe natten. Selv om jeg har vondt for å forstå at et helikopter kan bli blendet. En pilot, derimot, er en annen sak. En pilot i et helikopter kan godt bli blendet. Vi kan alle bli blendet. Uten at det må en laserpenn til. Noen ganger er en pen og riktig fasade nok til å blende oss fullstendig.
Mannen som blendet piloten i politihelikopteret ble tatt. Han var i førtiårene.  Hva som får en førtiårig mann til gjøre noe slikt aner jeg ikke, men så er jeg da heller ikke så god på å forstå menn i førtiårene. Sant og si er jeg ikke så god til å forstå menn i det hele tatt. Jeg synes i blant at jeg selv er merkelig, og kan gjøre rare ting. Men jeg synes mange andre menn gjør enda rarere saker, og har langt merkeligere ting i hodet sitt. Men grunnen til det er kanskje at de menn jeg har kommet innpå i livet, ikke alltid har båret på erfaringer, mål og verdier jeg har kjent meg igjen i. Det er jo begrenset hvor mange menn en kommer tett innpå, så det sier seg selv at en skal ha flaks for å møte en som er helt som en selv. Utover det, tror jeg at mitt dårlige forhold til menn, skyldes en oppvekst med mye vold og trusler om vold. Og det har jo ikke alle opplevd. Så det gjør meg nok litt spesiell. Og litt vanskelig å komme inn på, må jeg vel innrømme.
Da jeg var yngre, hadde jeg kamerater. Men etter hvert som årene har gått, har det blitt færre av den sorten. Til jeg i dag begrenser min omgang med andre menn til familie, kollegaer eller bekjente. Det finnes ikke reelle vennskap i mitt forhold til menn. Ingen nær kompis. Ingen jeg deler mine innerste tanker med. Jeg vet ikke hvor mange andre menn som har en kompis de deler sine innerste tanker med, eller om de kaller kompisen venn mest fordi de kan prate om fotball sammen. Den siste jeg selv kunne kalle kompisen min tok livet av seg for en stund tilbake. Men da hadde han vært mer eller mindre fraværende i et par år.
Det som var med denne kompisen, var at han var opptatt av suksess. Han var en mann som fikk ting gjort på mange felt, og tjente penger på det. Effektiviteten hadde nesten ingen grenser. Men han jobbet så hardt at han brant seg ut. Noe som skjedde minst to ganger i livet hans, som jeg kjenner til.  Og siste gangen endte det altså med at han tok livet av seg. Etter at han først mistet alle pengene sine.
Jeg trodde at jeg visste litt om denne mannen, etter utallige samtaler over mange år. Men i etterkant viste det seg at jeg visste veldig lite. Og mye av det som dukket opp etter hans død, var kunnskap jeg godt kunne klart meg uten. Det viste seg at mye av det jeg hadde fått med meg var en fasade.
En annen mann jeg kjenner til, fikk et lite infarkt for noen år siden. Det var ikke av de største, så han klarte å ringe etter ambulanse selv. Og før ambulansen kom, klarte han i tillegg å krøke seg inn i dusjen, og fikk vasket seg og skiftet klær.  Så frykten for skam og trangen til fasade, ligger solid rotfestet i oss. For denne mannen var det viktigere å bruke den tiden som kunne være hans siste minutter på denne jord, til å ta en dusj. I stedet for å ta en telefon til for eksempel sine barn. Eller skrive noen ord på et ark. Og sånt forstår jeg ikke. Men så har jeg heller ikke hatt et infarkt, og vet ikke hvor rasjonelt en tenker når mannen i svart, kakker på døra med ljåen. Jeg vet heller ikke om jeg føler noe trøst i at jeg antagelig før eller senere vil få vite noe om tankene mine i en slik setting. Om jeg da ikke dør i søvne. En natt. Min ene bestefar døde en natt for mange år siden. Det var en lille julaften. Brått satte han seg opp i sengen, og i neste øyeblikk var han borte, fortalte min bestemor. Hva han rakk å tenke aner jeg ikke.
I det hele tatt vet jeg lite om hva folk tenker.  Da jeg var yngre påberopte jeg meg en slik kunnskap, men i dag må jeg innrømme at jeg tok feil. Alt jeg vet, er hva folk sier. Og folk sier så mangt. Noe av det er løgner, og noe sannhet, mens noe er en sannhet med modifikasjoner. En tilpasset sannhet. Et slikk i ræva, eller en unnvikelse. For mitt eget vedkommende har jeg tatt det valget at jeg skal tro på det de rundt meg sier, istedet for å gjette så mye om hva de tenker. De menneskene som står meg nærmest fortjener at jeg legger godviljen til.  Og slikt kan man velge. Man kan lytte, og man kan tro, i stedet for å gjette. Uansett hvor mange løgner eller svik en har opplevd gjennom et liv, kan en velge å tro på de som står en nær. Om en ikke er i stand til det, bør en la være å spørre, og la være og lytte. Og da er vel kanskje noe av poenget borte, i forhold til å ha noen nær seg. For uten tillit finnes ingen nærhet. Ikke en gang om en ligger i samme seng, eller er far eller mor til et barn. Om et barn serverer en løgn, noe barn gjør, betyr det ikke at alt de sier er løgn. Og slik er det mellom oss voksne også. Så vi må våge å tro, våge å bli såret eller sviktet, gjennom å gi tillit. Uten tillit blir det meste en kamp om makt. 
Da jeg begynte å skrive dagens blogg, tenkte jeg at jeg kom til å skrive mer om overgrep mot barn. Og mot voksne. Slik jeg skrev om i går. For jeg har hatt mange tanker etter gårsdagens skriblerier, og det var noe av det første jeg tenkte på da jeg våknet. Ting en setter ord på har en tendens til å komme nærmere. Og det som kommer nærme må en på en måte ta stilling til. Det er derfor taushet ofte blir en strategi en velger når ting er vanskelige, tror jeg. For å slippe å ta stilling. Taushet er oftere en form for feighet, enn manglende ordforråd.
Nå ble det ikke slik at jeg skrev om overgrep likevel.  Og kanskje jeg ikke skiver om det i morgen heller. Men temaet er ikke borte fra hodet mitt likevel. Kjæresten min er utdannet barnevernspedagog, jeg selv vokste opp i en sterkt dysfunksjonell familie med et utall former for overgrep, så vi har ofte fokus på det som dreier seg om barn, og oppvekst. Og de utfordringer barn møter. I det hele tatt snakker vi mye om mellommenneskelige ting, Beate og jeg.  Det er bare det at det finnes rom for andre ting også, i mitt lille hode. Og det er jeg glad for. Så i morgen kan det hende at jeg skriver om solskinnsdager. Alt jeg drømmer om. Eller kunst. Eller sjokolade. Mmmm, sjokolade - meg like sjokolade veldig.
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: Mmm, sjokolade!












lørdag 28. april 2012

Macrounivers, og en død søster i Sverige


                                                                                                                                           Macrounivers



I dag leste jeg på nett om et æresdrap, i Sverige.  En nitten år gammel gutt skal ha drept sin tre år eldre søster. I tillegg mistenkes moren for å ha spilt en rolle i drapet, står det. Et annet sted leser jeg at Røde Kors har registrert 253 tvangsekteskap i perioden 2008-2011. Den yngste var tretten år. I mitt hode handler det disse 253 har blitt utsatt for, pluss en død søster i Sverige, lite om ære, eller noe en kan berettige gjennom å vise til tradisjon. Det handler om overgrep.
Slike opplysninger dukker opp fra tid til annen, og da kjenner jeg at det er trist det skal være på denne måten. Like etter tar jeg meg en kaffe eller finner på noe annet, og så har jeg glemt saken. Til en eller annen overskrift igjen fanger min oppmerksomhet.
De 253 tvangsgiftede glemmer nok ikke like lett som meg.
I tillegg har vi dette med trafficking. Et raskt søk på nett, viser at FN anslår at to millioner kvinner utsettes for menneskehandel hvert år. Og at 12,3 millioner lever som slaver rundt om kring i verden. For hver enkelt kvinne som blir tvunget ut i prostitusjon, finnes det en gruppe kunder. Og hver og en av disse kundene er med på å opprettholde menneskehandelen.  Slik sett blir det en anselig mengde mennesker som er knyttet sammen i en overgrepsverden. Norges samlede befolkning blir bitte liten i sammenligning. Likevel er vi en del av det.
Jeg vet ikke hvor mange her i Bergen, hvor jeg bor, som tar del i denne formen for menneskeforakt. Jeg vet heller ikke hvor mange det er i hele landet. Men det er nok ikke så få. Hadde det vært få, hadde det hele dødd ut. For det drives av penger. Om det ikke var noe å tjene for bakmennene hadde miljøet vært lite. Men prostitusjonsmiljøet er på vei opp igjen i Norge, sies det nå, etter at det ble slutt på åpenlys sexhandel en periode. Så pengene sitter nok løst. Og det går også en jevn strøm av single menn, fram og tilbake mellom Norge og steder som Thailand. Noen av dem fokuserer ikke kun på sol og varme. Så det er ikke bare menn fra de større byene våre som benytter seg av et prostitusjonsmiljø. En flyplass er sjelden langt unna.
I tillegg til denne nesten ubegripelig store gruppen som er bundet sammen, har vi overgrepene som finner sted i våre egne hjem. Anslagsvis 1-2 barn i hver skoleklasse vil bli utsatt for et seksuelt overgrep i barneårene, leste jeg et sted, uten at jeg husker hvor. Men om det stemmer, betyr det at det i ditt nærmiljø finnes en relativt stor gruppe barn som ikke har det så bra. Om du da ikke bor alene midt oppe på fjellet. Da må du ned i dalen for å finne dem. Så det er mange hjem som bærer på en slik hemmelighet. Noen steder er det kun to personer, overgriperen og den som blir skjendet, som deler hemmeligheten. Som i et lite privat macrounivers. Mens andre steder er det flere. Kanskje en mor, kanskje søsken. Og noen steder bærer de denne hemmeligheten sammen over flere år, uten at noe blir sagt. Slik at overgriperen får opprettholde sin fasade utad. Kanskje gjennom hele sitt liv.
Nå er det slik at det også finnes andre former for overgrep, ikke kun seksuelle. Noen lever også med vold. Og knyttet til den som utøver volden og den som utsettes for den, finnes også en samling mennesker. Så har en de som bedriver psykisk terror. De som ikke kun handler på impuls, men har kontroll over seg selv og sine handlinger. Som misshandler uten at det setter fysiske spor. De som trykker ned, hver dag, hele tiden, over uker og år, og ødelegger familier og enkeltmennesker. Alle disse er også bundet sammen i en gruppe. På samme måte som mobbere i skolegården og på arbeidsplasser også er del av en større gruppe. En gruppe der det finnes mennesker som vet, men ikke gjør noe med det. 
Selv har jeg ikke blitt utsatt for seksulle overgrep. Slik sett er jeg heldig. Men jeg har møtt andre mennesker som har blitt tvunget til å leve med den erfaringen. Som har levd med overgrepene over år. Og som ofte har båret det alene.  Til det en eller annen dag plutselig dukker opp fra dypet av et livs skam, og deles med noen. Men da har det gjerne gått så mange år, at det ikke får konsekvenser for overgriperen.
Jeg kan ikke gjøre valg for andre, jeg kan ikke utsette den som har levd et liv med vissheten om overgrep, for et nytt overgrep,  gjennom å synliggjøre overgriperen. De må få velge selv. Så lenge de har blitt voksne. Det blir likevel et moralsk dilemma for meg. Et dilemma jeg forsøker å dempe gjennom selv å ta avstand fra de overgripere jeg vet om. På den måten forsøker jeg å holde ryggen min fri. Men det smaker litt flaut, uansett hvor flink jeg er til å rasjonalisere.
Når det kommer til de overgrep jeg selv har blitt utsatt for, som handler om fysisk og psykisk vold over mange barneår, synes jeg derimot det er greit å si at de fant sted. Det er en rett jeg påberoper meg. Ingen skal få ta fra meg den retten. Og derfor skriver jeg også i blant om det her. Siden jeg jo ofte skriver om det hverdagen min handler om, og siden senvirkningene av disse årene har ført til at hverdagen min byr på enkelte utfordringer.
Jeg vet at noen ikke vil vite om slike ting. At det finnes holdninger som sier at en bør legge erfaringer bak seg og gå videre. At de synes slike ting som overgrep er noe som ikke bør sytes om hele tiden. Og at det kan skade hele familier om en går ut med det . Blant de som har en slik holdning, finnes det også noen som er med på å opprettholde menneskehandel. Det finnes de som slår, og de som blir slått, og de som vet om ting de ikke vil fortelle noen. De finner alle sitt felleskap i en stor gruppe mennesker, som av ulike årsaker ønsker å forme den virkeligheten de lever i med dekkfarger. Denne gruppen ville kanskje be meg skrive om noe annet enn det jeg gjør i dag. Noe hyggeligere, kanskje.  Til dem må jeg bare si:
Det er meg knekkende likegyldig. 

Ha en fin dag.
Bjørn






fredag 27. april 2012

Hvite ansikt, og natten


I natt drømte jeg om akvarier. Jeg hadde tre digre av sorten i hagen. Fire, fem meter lange. Og en skikkelig haug med fisk. Ikke verst. Innholdet i drømmen handlet ellers om å få ting til å fungere. Slik drømmer ofte gjør.
Da jeg våknet i morges lå det et par meldinger og ventet på meg på Facebook. Noen har vært i det rommet som kalles Ettertanke i natt. Og slik sett er jo natten en takknemlig venn. Når dagen er skrelt bort, og en har bare seg selv, tanker, drømmer og minner innenfor rekkevidde.
Da jeg for noen år siden var i min mørkeste stemning, og depresjon og angst sleit heftig i kroppen min, var natten den tid på døgnet hvor jeg slappet best av. For om natten var det ingen som kunne kreve meg. Det var lite jeg trengte å leve opp til. Verden var stengt og hadde gått til ro. Alt kunne utsettes til dagen etter. Så da skrev jeg. Gjennom natten og stillheten. Dikt og noveller og annet. Mye av det fikk kanskje ikke verdi for andre enn meg selv, men noe fikk også etter hvert en kvalitet som gjorde at jeg kunne la andre lese det. Men uansett fikk jeg bearbeidet ting gjennom å skrive. Jeg trengte ikke nødvendigvis å skrive om meg selv en gang, jeg kunne skrive om andre. Lange historier eller små øyeblikksbilder. I prosessen fikk jeg lagt noe fra meg, for en stund. Og etter en tid ble disse friminuttene lengre og lengre. 

KALLIGRAFI
Hun sitter nesten uten å bevege seg. Med armene på salongbordet. Innenfor en ramme hvor kvelden så vidt har begynt sin langsomme utvisking av dagslyset. Det er få lyder i rommet. Så stille at om en var der sammen med henne, ville en kunne høre henne puste. På bordet ligger en hjemmevevd løper, en slik som nok er laget av et barn en gang. Kanskje av henne selv. Halvveis inne på løperen ligger et ark. På arket har hun skrevet:

Det finnes en forestilling som fulgte meg i mange år. Den forfektet at smertefrihet er det samme som lykke.

På høyre side har hun et vindu. Når hun sitter i stolen kan hun om hun vrir på hodet og strekker seg litt, se over fire potteplanter. Da vil hun se rett i naboblokken. Den er grå. Gardinene hennes er rustrøde. Fargen minner litt om blodet som drypper langsomt fra den venstre armen hennes og ned på bordet. Hun dypper høyre pekefinger i det og tegner en sirkel. Så tar hun pennen og skriver videre på arket:

Jeg lengtet etter en slik smertefrihet. Fra jeg var bitte liten. Og jeg brukte mange år på å forstå at lykke er konsekvensen av en tilstedeværelse, og ikke av et fravær.

Så flytter hun litt på arket så det ikke lenger berører løperen. 
 

Å bearbeide ting gjennom en kreativ prosess er å anbefale. Det er ikke alltid så viktig hvilke redskaper en tar i bruk, eller hvordan resultatet blir. Det som er viktig er at en gjennom arbeidet samtidig åpner opp en dør til sitt indre liv, sin glede eller sin sorg, sin frykt eller sin lengsel, og tanker får flyte fritt. Om en tegner en sirkel på et papir, kan denne sirkelen representere hva som helst. Det samme om en krøller sammen papiret og klistrer det til veggen.
Når jeg maler et bilde, er det ikke kun form og farger det handler om. Det er innholdet som teller mest for meg. Fremdeles bruker jeg skapeprosessen til å bearbeide ting. Lage en ny historie, som er knyttet til ting som en gang var, men likevel står på egne ben. Historien trenger ikke å handle om meg selv, det er nok at det finnes et kontaktpunkt til noe som finnes i meg.  Hvilken historie du som betrakter kommer til å oppleve gjennom å se på bildene mine, var en gang viktig for meg. Men slik er det ikke alltid lenger. Det er nok for meg at jeg selv legger igjen noe som ikke handler kun om overflate.
Uten disse historiene føler jeg at bildene mine blir innholdsløse. De blir tomme flater med farger og former. Så jeg forsøker å holde meg unna tanker som at det jeg lager bør kunne likes, for så og selges, slik at jeg får litt inntekt av det arbeidet jeg gjør. For i det øyeblikket jeg begynner å tenke på hvordan maleriet vil bli mottatt, begynner jeg å korrigere det. Og så forsvinner noe. Og dette noe, mener jeg selv er essensielt. Det er dette noe som gjør at jeg maler. Om det blir borte som drivkraft, må jeg finne på noe annet.
Bildet som ligger øverst på siden, har jeg malt over, så det finnes ikke lenger. I stedet har det vokst fram et helt annet bilde på samme lerret. Men uansett om motivet ble malt over, hadde arbeidet sin funksjon. Jeg kom i kontakt med noe i meg selv, og fikk slippe det ut av meg. Hva du som leser dagens blogg legger i bildet vet jeg ikke. Du kan begrense det hele til å handle om meg, eller du kan se på bildet og kjenne etter om det også er noe der som kan knyttes til din egen historie, eller dine egne følelser. For å få til det må du åpne en dør. I deg selv. Og gå igjennom den døren. Når du har gjort det, kan du ta bildet i eie. Eller du kan stå på utsiden og la meg eie det alene.
Maleriet het Hvite ansikt. Det gjør også motivet som ble malt over det.
Du kan forstørre bildet ved å klikke på det.
Dette ble visst en lang dags blogg, så jeg får runde av. Det gjør jeg på min sedvanlige måte.

Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: Outsider art


torsdag 26. april 2012

Blomst i veikanten, et lite kjærlighetsdikt


Vi har alle sett disse bildene av gråtende barn. De barna jeg selv tenker på nå, er gjerne søte, og rene og pene. Og har en enslig tåre på kinnet. De innbyr til vår beskyttelsestrang, og vilje til omsorg. Så jeg tenkte jeg skulle begynne dagens blogg med å legge ut et bilde av et tårefylt barn jeg selv har laget. Som et lite anslag til det jeg skal skrive om i dag. 


I natt hadde jeg en drøm hvor jeg gråt. I våken tilstand gråter jeg svært sjelden. Det som er fint med å gråte i drømme er at da tømmer jeg meg fullstendig. Det er som å fjerne en propp, og gråten kommer fra dypet av sjelen og helt ute fra fingertuppene. Den bygger seg opp og blir som en lavine. Jeg skulle ønske jeg fikk til å gråte slik i virkeligheten også. Men det funker dårlig. Jeg er til tider lettrørt så det holder, så jeg blir ofte blank i øynene, men det stopper der.
Det jeg drømte i natt, var at jeg var en liten gutt, og at noen så meg. Å bli sett er ikke alltid en selvfølge. Verken for voksne eller barn.
Det å gråte i en drøm minner veldig om latter. På den måten at det er som å åpne en kran. Forskjellen er at jeg ikke trenger å sove for å le. Å le er noe jeg gjør ofte og tungt. Jeg ler til tider så jeg får vondt i magen, og vrir meg nesten ut av sofaen.  Da jeg var liten kunne latteren gå over i gråt, om den ble for voldsom. Så det finnes nok en forbindelse der.
Hvorfor jeg ikke gråter lenger vet jeg ikke. Én ting er kanskje at jeg ikke har så mye å gråte over i hverdagen. Livet mitt er ganske greit, selv om det ikke alltid er rosenrødt. Og ting som har vært, har jeg mye grått ut av meg, tror jeg. Den sorgen er ikke lenger så knyttet til tårer. Så nå er det helst begravelser jeg gråter i, hvis jeg først gråter. Men den gråten er ganske behersket. Ikke noe hulk fra bunnen av sjelen. Det er mer som å svette tårer ut av øynene, uten en lyd. Selv om følelsen i magen kan nå et spenningsnivå som minner om krampelatterens jernneve, når ting skal holdes tilbake, og få et dannet uttrykk.
Å le er for de fleste greit. Å gråte er ikke alltid like greit. Det er ofte forbundet med skam. Derfor er det heller ikke så lett. For skam er noe vi helst ikke vil forholde oss til. Under her kan du krysse av det du føler passer best for deg selv, når det kommer til dette med gråt.

Sist gang jeg gråt gjorde det godt etterpå:
Jeg får ikke til å gråte:
Tårer er for kjerringer og homser:
Jeg skammer meg ikke over noe, og gråter når jeg vil:
Jeg vil heller lese om noe gøy, enn denne grineskiten her:


Nå skal jeg ikke skrive mer om tårer. I stedet skal jeg skrive om noe helt annet. Jeg kan ikke love at det blir noe gøy, men noe blir det likevel. Jeg må bare tenke litt på hva det skal bli.
Pause.
Nå tenker jeg.
Nå har jeg tenkt. Og det førte meg ikke inn i latterens rike, men heller inn i ettertankens.

I blant er det slik at vi ikke lenger ser det vi har rundt oss. Vi blir offer for vår egen blinde flekk. Det meste blir en selvfølge. Hverdagen blir en selvfølge. Barna og en partner. Regningene, og at sommer kommer etter vinter. Vi slutter å legge merke til og verdsette de små, små tingene vi har. De tingene livet vårt egentlig består av, og konsentrerer oss heller om ting vi ennå ikke har fått, eller er redd vi aldri vil få, mens vi bruker og misbruker de vi har rundt oss i stedet for å løfte dem. Vi føler tiden løper fra oss. Og bygger på den måten opp et frustrasjonsnivå. Et slik voksende frustrasjonsnivå kan lede til et valg. Til det valget som får oss til å velge en ny retning i livet før alt går til helvete. Et liv med mer mening, og nye verdier. Men det kan også lede til en forandring vi ikke selv velger. Da kaller vi gjerne forandringen å møte veggen, eller å gå på trynet.
Når en har møtt veggen blir det gjerne tomt rundt en. Ting en før brydde seg om slutter å bety noe. Først blir smerte det eneste en ser. Så kommer tomheten, meningsløsheten og håpløsheten. Livet kan bli en stor mørk boble, der en lever alene med seg selv, uten evne til å komme i kontakt med de rundt seg. Å komme seg ut av denne boblen kan være vanskelig og smertefullt. Men ofte er det slik at det sakte, men sikkert, begynner å lysne igjen. Og så begynner en å legge merke til ting. Kanskje ting en ikke la så stor vekt på før en gikk inn i den mørke boblen. Små, små vakre ting, som treffer en hardt. Da jeg for noen år siden selv var på vei ut av en slik mørk boble, skrev jeg et lite dikt. Det går slik: 



blomst i veikanten
lar den stå
kanskje går du her i morgen



 Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: Jewel




onsdag 25. april 2012

I jern, kledde du deg


To dager på seminar er til ende. Og jeg våknet kl seks i dag, med hodet fullt av inntrykk. Klokken seks er for tidlig å våkne, synes jeg. Og en kan si masse om det, men det skal jeg la være. Det er jo så mye annet en kan si i stedet. En kan for eksempel si at inntrykk ikke er det verste en kan ha i hodet, men det er jo en påstand med modifikasjoner. Det kommer jo helt an på inntrykkene.
Eksempel på negative ting en kan ha i hodet:
Ei kule, mark, svulst, Breivik, Jante.
Inntrykkene jeg sitter igjen med etter seminaret Kunst, kultur og psykisk helse er mange, så jeg skal ikke gå inn på hvert enkelt. Men kun løfte opp foredragene til de som representerte Start og Core Art, fra England. I tillegg gjorde kunstneren Anna Odell fra Sverige inntrykk med sitt kunstverk. Samtidig som hun reiste en mengde spørsmål i meg som betrakter.
Jeg liker å delta på seminarer. Noe som er litt merkelig, siden sosial angst er en markant følgesvenn i livet mitt. Og seminarer er jo et sted hvor det er folk.
Å ha folk rundt meg på et seminar er likevel ikke så verst. Jeg trenger jo ikke å prate med alle, og jeg trenger ikke å ta ansvar for alle sine følelser. Å være på seminar får meg til å kjenne at jeg er en del av noe. Det får meg til å føle meg som en del av samfunnet. Også får jeg gjerne god mat. Og god mat skal en ikke kimse av. Samtidig gir det å delta på seminarer meg en form for gruppetilhørighet. Og gruppetilhørighet er bra for meg, føler jeg. Én av effektene med gruppetilhørighet er at det også blir tydeligere hvilke typer mennesker en ikke ønsker å identifisere seg med. Noe som igjen er med på å bygge under en identitet. Og identitet er en grei ting å ha. For mitt eget vedkommende har jeg ikke alltid følt at jeg har hatt det. Om en da ikke kan kalle det en form for identitet, når en forsøker å være noe en ikke er. Noe godtatt. Være slik som alle andre. Være vært noe. 
Bakdelen med gruppetilhørighet er at en ikke alltid kan velge selv hvilken gruppe en faktisk tilhører. Noe som for enkelte kan gi seg merkelige utslag, i kjølvannet av den kampen de fører for å løfte seg selv opp på et akseptabelt nivå. Slik at de skal framstå på en spiselig måte i forhold til de de streber etter å ligne, og de de forsøker å overgå. For klatring opp langs de bratte sidene av en pidestall er ikke alltid like elegant. Langt fra noen ballett.
Selv tilhører jeg flere grupper. Jeg tilhører gruppen som består av kunstnere, og gruppen psykisk syke - siden jeg lever med tung angst. I tillegg til gruppen lungesyke. Men det stopper ikke der. Jeg tilhører også gruppen pappaer, og de som har kjærest. Og gruppen akvarister tilhører jeg også.
Om en setter seg ned og ramser opp hvilke grupper en tilhører, så vil en gjerne oppdage at det er langt flere enn en hadde regnet med. Mange av disse gruppene kan en også putte et positivt fortegn ved. Å se seg selv litt utenfra og fra nye vinkler, er ikke det dummeste en kan bruke blikket sitt til. Skal en kun stirre på navlen sin blir verden lett et sted fullt av lo.

i jern
kledde du deg

et brynje
rundt brystet
en hjelm
over hodet

rundt lår
legger
til sko og hansker
ble jernet formet

sveiset
sammen
malt svart

innvendig
dekorert
med solsikker
roser
og et hav av blomster
jeg ikke vet navnet på

men det
var det ingen som så

                                                                  Foto, Johan P.Jonsson
                                                                  Hjemmeside
                                                                            

Jeg skal ikke skrive så mye mer i dag. En trenger jo ikke å ta helt av bestandig. Lagom er til tider nok. Og jeg tror jeg nå har nådd punktet lagom.
Ha en fin dag.

Bjørn
Dagens link:En gruppe mennesker





søndag 22. april 2012

Si noe pent til meg


Det er noe med det å våkne opp til sol, som ikke gjør vondt.
Andre ting som ikke gjør vondt:
Å ha et bilde på veggen av en som heter Pål. Å ha barn. Å være nyklippet av en datter. Et billig rødt gulvteppe. Svart kaffekrus fra Living. Å ha kjærest. Og akvarier. Pizzarester fra dagen før. En god penn. 
Å ha noe av verdi betyr ikke at det må måles i penger. En kan måle ting i penger, om en vil, men det er som sagt ikke nødvendig. Kaffen smaker like godt fra en billig kopp som i fra en dyr.  Et kyss måles ikke ut ifra hvor dyr bukse den som kysser deg har på seg. Så det finnes utallige ting som ikke er avhengig av størrelsen på en pengesum. Ting vi omgir oss med hele tiden. Ting vi verdsetter og er glade for at vi eier. Eller ikke eier. For ting vi ikke ønsker å eie trenger heller ikke å bli målt opp mot en pengesum. Vondt i magen er like kjedelig uansett prisen på flisene en har på badet. Kjærlighetssorg etter en vond tekstmelding, er like sårt for en tenåring om han eller hun har en dyr telefon eller ikke.
Jeg skal nå legge ut et bilde. Det er av en rask skisse på lerret. En ganske stor skisse. Lerretet er 100x120cm. Denne skissen er den spede begynnelsen til maleriet Vannlandet, så den finnes ikke lenger andre steder enn på dette fotoet. Dermed har den ingen økonomisk verdi. Men for meg har den likevel verdi. Jeg liker å se på den. Jeg synes det er en ganske fin tegning. Og den blir ikke mindre fin av at den er malt over i virkeligheten, synes jeg. På samme måte er det med andre ting. En fin middag sammen med venner eller familie slutter ikke å være verdt noe når den er over. Minner slutter ikke å bety noe bare fordi de ikke kan selges for en gitt sum penger. Et liv er ikke bortkastet om en ikke har en feit konto når en går ut av det. Tenk bare på Van Gogh. Han solgte ett maleri mens han levde, sies det. Eller tenk på han de kaller Jesus.



Horisonter

”Det regner her i dag. Og blåser.” Sier hun på telefonen.

Og slik er det her også. Det er så grått at jeg ikke engang kan se øya der ute i havet. Men blikket mitt går i grunnen ikke mot slike horisonter i dag, det går innover. Inn i meg selv. Over fjell og dal og helt fram til et stille tjern. Jeg speiler meg i overflaten på det tjernet.

Der, over speilbildet mitt, tenker jeg på det som ligger på bunnen. Det usynlige. Og jeg tenker på de mekanismene som styrer meg, de mønstrene jeg i løpet av livet har etablert, som får meg til å reagere slik eller sånn på påvirkning. På det jeg gir, og det jeg får, på det jeg ikke gir, og det jeg ikke får. Og midt oppe i dette blir jeg plutselig veldig liten, som om alt som noen gang vil bli verdsatt i meg er det som er synlig nok til å kunne måles på en skala i forhold til hva jeg gjør, og ikke at jeg er.

For slik tenker jeg om meg selv i blant; at jeg er låst i et mønster uten verdi i meg selv, i en bevegelse som gjentar seg og gjentar seg. En bevegelse jeg forsøker å gjøre vakker. Til noe som kan glede noen. Noe noen vil ha. Som en ballett. Men som egentlig ikke er annet enn lengsel og ropet; "Elsk meg"!

Denne opplevelsen av ufravikelighet får meg til å føle meg som et vissent blad, gjenglemt og klistret til marken under det grå regnet.

"Si noe pent til meg.” sier hun.

***

Søndag morgen. Mine døtre har reist på landet for og hilse på besteforeldrene. Den eldste også for å gå fjelltur med en tante. Selv sitter jeg hjemme foran dataen. Fjernsynet surrer i bakgrunnen. Jeg har bladd litt i gamle tekster. Slike som ”Horisonter”, som du nettopp har lest. Den stemningen som ligger i teksten opplever jeg ikke så ofte lenger. Livet mitt er ikke lenger slik som da jeg skrev de ordene. Fokuset er et annet. Det er mer positivt rettet. Det betyr at jeg har gått en vei. Og at det langs den veien skjedde en forandring.
Ofte tror vi at vi lever i en ufravikelig situasjon. Det som er rundt oss er slik det er. På samme måte som en stein er en stein, og vil være det i morgen også. Vi tror at tankene våre, stemningsleiet, verdinormene våre og veien framover er fastlagt. Men slik er det ikke. Vegen framfor oss består av avstikkere. Små kryss, hvor vi kan velge en helt ny retning.
Tegningen jeg la ut finnes ikke. Tiden da jeg skrev teksten du leste finnes ikke lenger. Likevel har de begge verdi. Uten tegningen ville ikke maleriet Vannlandet vært til. Uten minner som teksten viser til, ville jeg ikke kunne se at jeg har beveget meg, og at livet mitt har utviklet seg.
Fra tid til annen kan jeg i dag like meg selv. Jeg kan kjenne at jeg har noe i meg som har en form for verdi. Slik at jeg ikke alltid må rettferdiggjøre min eksistens gjennom å gjøre noe for andre. Jeg trenger ikke lenger å være en tilfredsstiller hele tiden. Samtidig kan jeg i tillegg kjenne at noe jeg gjør på en god dag også har en verdi. Det betyr at jeg i blant kan eie en form for balansepunkt mellom det jeg er og det jeg gjør, tror jeg.
En kan hate ting en har gjort, eller ting en har latt være. En kan slite med ting andre har påført en. Men uten det som ligger bak deg hadde du vært en helt annen. Og det er jeg ikke sikker på at du ville like.

Ha en fin dag
Bjørn
Dagens link:Du er den du er



lørdag 21. april 2012

Liten pikes kjærlighetsdikt, til sitt voksne jeg


Det føles som om noen har fylt noe tyktflytende inn gjennom neseborene mine i løpet av natten, og fylt opp hodet. Og at de, da det var fullt, likevel fikk plass til litt til. Så nå er jeg den lykkelige eier av et oppblåst hode. Et hode fylt av lite annet enn seig masse, så jeg går på automatikk fram gjennom morgenrutinene. Men ingenting er umulig når en er den lykkelige eier av en Moccamaster, så om litt har nok kaffen tatt seg av den seige tilstanden som har etablert seg i meg, den litt forsinkede prosessen som kalles å våkne opp. Og så vil hodet tømmes sakte, men sikkert utover dagen, til det en eller annen gang utpå kvelden har funnet sin vante og trygge tomhet.
Å våkne opp virker ikke bestandig som den mest utfordrende prosessen en kan gå igjennom. Hver eneste morgen gjennomfører vi den. Og lykkes hver gang. Uten å tenke annet over det enn et ”Å nei, ikke allerede nå!”, når vekkeklokka skriker lik en hysterisk liten jævel på syre, eller en lysvåken ungekropp kommer taslene inn på soverommet og krever full oppmerksomhet.  
Likevel er ikke dette med å våkne opp så enkelt som en skulle tro. For det er mange måter en kan våkne opp på. Den som skjer på morgenen er kanskje den letteste. Etter det kommer virkeligheten smygende inn på arenaen med sine krav og gnagende tenner. Så et plutselig bitt kan plutselig vekke en opp fra et trygt besteborgerliv. Kanskje til et mareritt.  En kan våkne opp fra en tomhet, til et meningsinnhold. Eller en kan våkne opp og se at en har kastet bort nesten hele livet på å forsvare det, i stedet for å utvikle det. Det er nesten ikke grenser for hva en kan våkne opp til. Eller fra. Hele tiden bærer du med deg en mulighet til å våkne opp. På jobb, på kino, et galleri eller i et stille øyeblikk du har med deg selv.  Du kan våkne opp til en lottogevinst, eller du kan våkne opp en dag og oppdage at hele livet er skrelt av deg, og at du ikke lenger eier annet enn ditt eget, nakne jeg.




Under en gotisk bue 

Gjennom underbevissthetens glemte passasjer raser hun fram. Til hun innerst i en korridor som likevel ikke var endeløs møter to små piker.
Og hun ser vekten som er lagt over spede barneskuldre som en svevende form av rødt og svart. En djevel og et hjerte, smeltet sammen i en gotisk bue. Og i buen; skriften.
Og det står å lese at kravene alltid er større enn kjærlighetshandlingene som blir en gitt. For slik lærer små barn å bli elsket - står det - at det er deres eget ansvar. Slik lærer de samtidig at kjærlighet som blir dem gitt aldri er stor nok, men likevel altfor stor til å stille spørsmål ved. Slik lærer de om lengsel, at det er smertefullt, men at det er mulig å rømme fra den. Og slik lærer de hvor forsvinnende små de er mot en hvilken som helst avgrunn eller himmelhvelving, så små at de blir nesten usynlige for alle andre enn sin egen tvilling.

Lette kjoler, bærer de små tvillingene der innerst i korridoren. Sommerkjoler som ville lekt med vinden om de sto på en strand. Småblomstrete og søte er de. Og håret til pikene er langt og velpleiet slik småpiker gjerne lærer at hår skal være. Og skoene er nette og rene, og de har hvite strømper som når dem til knærne, og hver sin ransel så skinnende og ny som en lykke en står midt oppe i og ennå ikke har sett omrisset og slutten av.
Opp av ranslene trekker de hver sin bok. Og slik er disse bøkene, at den ene har varetrekk med små, rosa teddybjørner, mens den andre er uten og har blitt litt fillete, men har et guttenavn skrevet på baksiden. Og de holder bøkene sine fram. Åpner dem. På første side har de begge skrevet det samme lille diktet med barnslig skjønnskrift. Den ene har kranset det med snirklete border i mange farger, slik at det blir et bilde som fyller hele siden, mens den andre har latt det stå helt nakent, øverst til venstre, litt på skrå. Og diktet er et kjærlighetsdikt, til den voksne kvinnen kledd i svart og rødt, som snur seg, og løper skrikende tilbake gjennom korridoren, og er dem selv.


dette er stunden
hvor jeg i tanken kaster
et lite kjærlighetsdikt
opp i luften
hører det sprette som perler på gulvet
for så å tre det på et kjede
og henge det rundt halsen din
***

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Hope




onsdag 18. april 2012

Selv om møkka er liten, merkes den


Så, hva skal jeg skrive om i dag? Noen forslag?
Nei, noe forslag er vel ikke å forvente. Jeg er nok overlatt til meg selv med dette. Men nå er jeg jo i gang, så det funker likevel. Og sånn er det jo med mye. Starter en noe så er en i gang. Tenker en kun å starte, gjør en nada, d.v.s. ingenting annet enn å tenke. Eller drømme. Eller sitte på si breie ræv og stirre inn i tomheten.
Under kan du skrive tre ting du er i gang med, eller du kan la være. Uansett ødelegger det ikke dagen min. Så vær så god:
1
2
3

Det er ofte en er i gang med mye mer enn en tror. De fleste av oss sitter jo ikke helt stille uten å gjøre en kløyva dritt. Mange er i gang med ting. For folk gjør jo så mye. Masse fine ting. Ting med kniplinger og perler og fargerike sauser. Folk flytter fjell og skuffer olje opp fra strender, verner om barn som trenger vern og griper en gammel hånd, som kanskje har strukket seg etter rygger i årevis.  Men mange driver også med dritt. En trenger ikke å være Breivik for at det en gjør skal kunne kalles faenskap. Faenskapen er rundt oss på alle kanter, og begynner gjerne i det små. Med et lite valg. Ofte rettet mot en annen, direkte eller indirekte. At det en gjør kan betegnes som dritt, sier ingenting om størrelsen på møkka. Det kan være en bitte, liten sak som nesten ikke merkes. Men likevel merkes den.  
Her kan du fylle inn tre bedritne ting du har gjort mot andre:
1
2
3
Sånn, det var det. Jeg regner med at du ikke har fylt inn noe som helst. At du i det øyeblikket du nærmet deg ditt eget faenskap trådde raskt til side, og heller valgte å lese videre. Det vil si at du kanskje er som folk flest. Ingen av oss har vel lyst til å rote opp i den grøten av dårlige valg som ligger i fortiden vår. Skal vi forholde oss til møkk fra fortiden, velger vi lett den som ble kastet mot oss selv. Ikke den vi selv har delt ut.
Nå skal jeg legge ut et bilde av meg selv. For å illustrere noe en kan gjøre aktivt for ikke å forholde seg til noe dårlig en har gjort. Istedenfor bare å unnvike det mer eller mindre ubevisst og automatisk.

                                                                                                                             
                                                                                                                Foto: Marita Klausen 
En blogg er en fin greie på mange måter. En kan skrive om det folk har lyst til å lese, eller det folk ikke har lyst til å lese. Selv skriver jeg etter mitt eget hjertes lyst. Det er lettest sånn. Om en legger i vei nedover den leia som skal tilfredsstille alt og alle, går en før eller siden på et skjær. Og det er ikke noe moro. Da får en gjerne det en står for trykt opp i trynet åkke som. Og det blir jo vanskelig å skulle stå for noe som på en velvillig dag uansett ikke kan kalles annet en rumpeslikking.

På denne måten er en blogg mye som et maleri, eller en leirkrukke, et foto eller en sang. Det som kun blir laget for å tilfredsstille noen, mister gjerne noe essensielt i prosessen. Det blir lett overfladisk. Så det er i mitt hode like greit at jeg skriver som jeg gjør, mer eller mindre automatisk. Uten tanke på at det skal tilfredsstille noen andre enn meg selv.
Nå vil vel noen tenke at det å tilfredsstille seg selv kalles onani, men vi kan kalle ting det vi vil. Vi kan lese en tekst, og kalle den hva vi vil. Vi kan se på et maleri, og gi det frodige adjektiver med morsomme farger. Vi kan snakke om venner og bekjente og gi dem navn. Nedvurdere, latterliggjøre eller vise forakt på den måten vi selv finner oppertunt. Det finnes utallige måter og stiger en kan bruke for å heve seg selv over den allmenne hop, og over ubehagelig selvinnsikt.
Men mye handler om valg. En kan også være åpen, i møte med kunst, mennesker og ideer. Selv om det ikke alltid er så lett. Sjøl er jeg skeptisk til det meste, men det får nå stå sin prøve. Jeg er uansett ikke et menneske en bør etterstrebe å ligne.
Nå har denne morgenen gått sin gang. Det er på tide å få i seg litt frokost. Frokost er ikke det verste en kan få i seg.

Ha en fin dag.
Bjørn










tirsdag 17. april 2012

Ei hel skattekiste, er det plass til

Ute: Sol, og 4 kalde
Inne: 20 varme
Modus: Sprudlende, ca 67, sett i forhold til skala fra 1 til 100.
Lydbilde: Dempet.
Blodsirkulasjon og andre kroppslige anliggender: Tilfredsstillende.
Andre forhold av betydning: Ingen nevneverdige.
Konklusjon: Dagen er i gang, og det er like greit.


I dag skriver jeg blogginnlegg nr 75 (rettelse: 76). Så det begynner å bli noen. En feiring blir neppe satt i gang likevel. Jeg får vente med festlighetene til jeg når 100. Jeg regner med at morgenen hvor jeg når blogginnlegg nr 100, blir feiret med en kaffe.  Det vil si at det ikke blir synlige forskjeller mellom å feire og det å ikke feire. Ingenting som vil ta av, og stige mot de høye sfærer eller der omkring. Men inni meg vil jeg nok juble. Hurra, vil jeg juble inni meg. Lydløst. Men så vil jeg forsøke å roe meg ned igjen. Det får jo være grenser.
I dag er bilen min på verksted. Nok en gang. Denne ganger er det eksosen. Den putrer. Og slik kan man ikke ha det. Så da må det repareres. Det hender at jeg også putrer litt, men det får heller stå sin prøve. Å skifte eksosanlegg på meg selv, kun på grunn av litt putring, ville vel vært en smule for ambisiøst. Ellers er det mye folk skifter. Hjerter og lunger og neser. Og noen tilfører noe nytt. For eksempel silikon. For å få større pupper eller leggmuskler eller kinnbein eller lepper. Mens andre luker vekk ting. For eksempel magefett. De suger det ut med sugerør. En brutal sak. For mitt eget vedkommende holder jeg meg unna de greiene der. Jeg er ingen stor tilhenger av brutalitet som rettes mot min egen kropp. Og puppene mine er store nok som de er.
Siden jeg ikke har bil i dag, blir jeg sittende inne. Å sitte inne assosieres ofte med å sitte i fengsel. Selv har jeg ikke fått oppleve fengselsstraffer, men jeg regner med at det er en lite festlig greie. Ikke i nærheten av det å feire 100 blogginnlegg for eksempel, som jo er en fest.
Det er mange ting som styrer et liv. Noen styres av fengselsvegger. Noen av en rullestol. Andre av politisk syn eller religion, eller påbudsskilt.  Jeg vet ikke hva som styrer ditt, men jeg vet det blir styrt av noe. Kanskje en idé, noe du jobber for eller i mot. Noe positivt og fint. Eller kanskje styres livet ditt av en frykt. Det kan være en frykt for at himmelen faller ned eller jorden åpner seg, eller det kan være en frykt for å bli sett.  Det vil si avslørt. En slik frykt kan styre mye. Kanskje er det slik at du blir styrt av noen andre også. En eller annen drittsekk som forteller deg at du er lite verdt. En som er en del av hverdagen din, eller en gang var det. En som for lengst er ute av livet ditt, men likevel har grep om deg. Kanskje styres du av skam. Det er mye en kan bli styrt av. Ofte ting en ikke vil vite noe mer om. Ting en fortrenger. Fordi det å titte på det ville kunne føre til et krav om erkjennelse. Og deretter handling.
For min egen del styres mine valg til tider av angst. Og skam. Angsten gjør at jeg for eksempel ikke vil bevege meg noe sted i dag, fordi jeg ikke har bilen min her. Buss er sjelden et alternativ. Buss trigger angsten min. Og panikkanfall i et lite bur på hjul er ikke noe jeg streber etter. Skulle angsten slå ut i full blomst på en buss kommer skammen også inn i bildet. Skammen er en skikkelig, ondskapsfull jævel som bor i de fleste av oss. Min egen har fått litt for stor makt. Den kan brått vokse seg diger som en elefant, slik at jeg føler alle andre ser den også. Her er jeg, kan skammen min skadefro komme til å rope til meg på bussen. Se på han, roper den til de andre passasjerene. Han er feil! Og se nå, nå har han angst også! Han er ingenting verdt!  Og jeg blir rød i ansiktet og varm i kroppen og begynner å svette og miste kontrollene over musklene i kroppen. I tillegg skriker angsten hysterisk at jeg må komme meg av bussen, men jeg tør ikke reise meg, har ingen muskler som reagerer. Jeg låses fast i setet. Skam er derfor en følelse jeg i tillegg til angsten heller ikke streber etter. Hva jeg i stedet streber etter vet jeg ikke helt. Jeg er ikke sikker på om jeg streber etter så mye. Strebing er liksom ikke helt min greie. Det er mye som ikke er min greie. Silikonpupper, magefettfjerning eller strebing er bare noen få av dem.
I tillegg til angst og skam har jeg også vilje. En skulle tro at angst og skam er en greie som tar nesten all plass, når jeg skriver om det her på den måten som jeg gjør. Men slik er det ikke. Jeg skriver om det for å ufarliggjøre det, ikke fordi det tar all plass. Jeg skriver om det i håp om at andre også skal se at det ikke er farlig å vise seg fram. At det er lov til å være den en er. Og fordi jeg vil fortelle at det er plass til andre ting enn det vi tror har styringen i livet vårt. Det er plass til vilje også. Og humor. Og det er plass til selvironi og kjærlighet og håp og vennlighet og hjelpsomhet og masse andre ting som er kjekt å eie. Slik er det for oss alle. Du er ikke så liten som du i blant tror. Du er mye, mye mer, enn det vi ser. Om du har noe som styrer ting i livet ditt, trenger det ikke styre alt. Det tar ikke opp alt rom, selv om det i blant kan kjennes slik ut. At motgang tar all plass er en fucking illusjon. Det er plass til mye mer. Masse. En hel sekk av fine ting. Ei diger skattekiste, er det plass til.
Ha en fin dag
Bjørn
Dagens link: Sanne farger











mandag 16. april 2012

Livet er ikke Anders Behring Breivik.


Klokken ni ble retten satt. Den tiltalte heter Anders Behring Breivik.

22.juli. 2011 og dagene framover ble dager hvor jeg brukte mye tid foran fjernsynet. Jeg hadde problemer med å rive meg løs. Mediadekningen var massiv. Og det som skjedde gjorde sterkt inntrykk på meg. Jeg satt til langt på natt foran fjernsynsskjermen. Hele tiden ville jeg ha mer informasjon. Nå, når rettsaken er i gang, vil jeg ikke gi meg selv samme åpningen, men heller forsøke å stenge litt av for nyhetsflommen. Det blir ikke lett å stenge ting ute, men jeg tror det går å stenge av for litt i hvert fall. Og det at jeg er forberedt gjør ting litt enklere.
Det er ikke alt jeg trenger å vite. Jeg tenker slik at om jeg vil vite noe om ett eller annet, kan jeg selv oppsøke kildene til denne kunnskapen, og ikke bare la meg føre med av de største overskriftene, som forsøker å dra meg inn i en orkan. Inn i frykt og ubehag.
Det å la hodet fylles opp med detaljer fra rettsaken etter Utøya og Oslo vil fortrenge noe annet, tenker jeg. Samtidig tenker jeg at evnen til de følelsene jeg besitter er en form for redskap. Et redskap kan en bruke som en vil. Om en eier en spade, trenger en likevel ikke å grave en grav. En kan også lage et blomsterbed. En kan velge. Og jeg velger å ikke bruke dagevis og ukevis til å føle noe rundt Anders Behring Breivik, rundt drap, smerte og redsel. Jeg kan føle på noe helt annet.
Gitt disse tankene, kan det hende dette er eneste gangen jeg skriver om rettsaken etter 22.juli her på Vannlandet, men det er langt fra sikkert. For det er ikke alltid ting går som jeg planlegger. Hadde ting gått som jeg planla, hadde livet vært lett å leve. Men livet er ikke lett å leve. Livet er en endeløs rekke av utfordringer, valg, korreksjoner av valg, konsekvenser, og dominobrikker som kan falle etter noe så lite som et vondt ord.
 I tillegg er livet små øyer i et hav, hvor en kan gå i land på en strand og kjenne varm sand presse seg opp mellom tærne, og solen skinne slik bare solen kan. Livet er turer i skogen, hvor noen har tråkket opp en sti, og et stille vann hvor elgoksen bader en tidlig morgen. Livet er familie og sammenkomster og kaker med krem. Det er søndagsmiddag og en klem ved sengetid. Livet er ikke Anders Behring Breivik.
Livet er å ligge på et svaberg med en kald pils, eller kaste seg fra en fjellskrent og ned i en kulp. Livet er å klatre opp i et tre og være Tarsan. Det er å sette seg i bilen og kjøre på jobb, eller reise bort på ferie. Livet er å tørke støv, sette blomster i en vase, vaske doen, skifte sengetøy. Livet er å holde armen rundt noen som gråter, det er å støtte noen som ble syk, smile til noen som ble frisk, forme en skål i leire eller lage fransk løksuppe etter en tur ut i snøen. Livet er å tenke løsninger. Det er å stå opp om morgenen. Koke seg en kopp kaffe. Det er å få barn og å bli besteforeldre. Det er å reise seg etter å ha falt. Det er å søke mot lyset, ikke mot Anders Behring Breivik sitt mørke.
Livet er å velge. Velge inkludering eller ekskludering, håp eller håpløshet. Livet er å ta stilling til ting. Å kjenne opprørstrang når noen blir tråkket på, og glede når noen løftes. Livet er hverdagshelter og slitere, det er kokker, bakere, snekkere, kunstnere, husmødre, barn, rullestolbrukere, fallskjermhoppere, fjellklatrere, dykkere, fiskere, leger, pasienter, barnehagetanter, sekretærer, skogsarbeidere og alle de andre. Livet er ikke Anders Behring Breivik. 
Livet er håp og mot. Det er usikkerheten når den kreftsyke får se seg selv med parykk, det er smil gjennom tårer og latter blandet med gråt. Det er et spedbarn koblet til en slange, den benete hånden til en gammel mann som tegner en hest for en fireåring. Livet er å skifte bleie og høre de tilfredse lydene til et barn som dier. Livet er musikk og bilder, teater og en fotballkamp. Livet er drømmer og håp og en evig kraft som driver oss framover. Livet er her. Og nå. Og i morgen.
Ha en fin dag
Bjørn
Dagens link: Det det handler om


søndag 15. april 2012

Femtisju av dem




Søndag.

Og bursdag.

Jepp, i dag fyller jeg år. Femtisju av dem. Og det høres mye ut. Men her jeg sitter og skriver, føler jeg meg på enkelte områder langt yngre. Selv om hylsteret jeg bor i, med slapp albuehud og sigende ansikt, skriker ut sin klare mening om saken. Men sånt må en bare overhøre. Ute skinner sola og det er en strålende dag. Kaffen smaker fortreffelig, og jeg skal ikke gjøre en døyt for å feire noe som helst. Likevel skal det feires, men det er resten av familien som skal gjøre døyten. Hjemme hos Beate. For første gang i mitt 57 år unge liv skal jeg slippe å gjøre i stand til min egen bursdag, om en da ikke regner med de gangene jeg bare dreit i hele greia. Eller om det ikke fantes en feiring i barndommen som noen tok seg av, men det husker jeg ingenting om. Så de gangene teller ikke. Hvorfor de ikke teller er ikke så viktig, her er det jeg som lager reglene, mohahaha! Og i dag kommer jeg til dekket bord. Jeg skal lene meg tilbake og bare la meg feires.
Synonymer for feire:

 Jeg skal ikke skrive så mye her på Vannlandet i dag. Ingenting om triste greier som skjer rundt om kring i verden. Ikke noe vanskelig. Bare fine ting. Som at fiskene mine skal få nytt vann, siden det er bursdag. Eller kanskje de skal få friskt vann bare fordi de fortjener det, som de sier i reklamen. Mer om det skal jeg ikke si om reklamefaen heller. Ikke i dag. Her er det full kontroll. Assosiasjoner lukes brutalt vekk i fødselen, og klare målsetninger er hva som gjelder. Jeg skal ikke engang si noe om at vi alle fortjener friskt vann, ikke bare fisk, og at det er trist at elven Xingu i Brasil skal demmes opp, slik at dyreliv både på land og i vann står i fare for å bli ryddet ut. Å neida, sånt skal jeg holde meg unna i dag. Kommer ikke et ord herfra. Ikke et kny.
Synonymer for kny:
Og med det avslutter vi dagens blogg. Og med vi mener jeg meg. Det er viktig å spesifisere ting. Om en har problemer med å skille mellom vi og jeg, har en nok en diagnose. Det er mange som har diagnoser. Diagnoser er som et jævla fargekart, og nye kommer til hver dag. Du har kanskje en diagnose du også. Uten at du en gang vet om det. Eller du kan være ganske sikker på at en test vil vise at du tenderer mot minst en. Oh yea, ingen slipper unna. For de som vil se hvordan noe sånt som en diagnose kan fortone seg, kan jeg anbefale serien  United States of Tara. En til tider ganske så morsom greie.

Tudelu
Og ha en fin dag.
Bjørn