tirsdag 28. februar 2012

Blant millioner tanker og verdier


I morges leverte jeg bilen på verksted for service. Og jeg regner med at det blir en kostbar affære, for den er ikke akkurat ny, Golfen min, og det er mye som bør repareres. Litt som ved meg selv, det er mye som skranter ved meg også.  Likevel og på tross av utgiftene jeg får ved service på bilen, føles det godt å tenke på at ting som bremser nå vil fungere som de skal. Det er alltid en fryd å sette seg i bilen etter en service, føler jeg. Det er ren nytelse. Men så er jeg jo en mann som setter pris på de små gleder.
Da jeg dro for å levere bilen møtte jeg yngste datteren min på tråkka, hun kom med nattoget fra Kristiansand. Og nå når jeg selv har kommet meg hjem igjen ser jeg at hun har sovnet, men likevel rukket å installere et trådløst nettverk på dataen før hun møtte Ole Lukkøye.
Tekniske ting er litt skumle, synes jeg. Og i hvert fall når ungene mine tar over styringen. Da blir jeg litt gammelmann. Ikke fullt så gammel som enkelte på min alder føler jeg selv, men likevel med en gryende usikkerhet på nye ting.
Nå er det ikke alt nytt jeg er redd for. Jeg tror i blant at jeg er mer redd for ting jeg kjenner enn det som er ukjent. Det har vært mye nytt å forholde seg til for meg opp i gjennom årene, så jeg har fått litt trening der. Jeg har hatt min del av sykdom, mange nye boplasser og en god del forskjellige jobber. Jeg har møtt mange totale omveltninger.  Før jeg omsider ble keramiker og siden har jobbet med kunst. Men innen kunsten er det også mye nytt en kan forsøke seg på. Selv begynte jeg å fomle litt med pensler for ca seks år siden, og nå har jeg også begynt å lefle litt med samtidskunst og installasjoner. Så på noen felt opplever jeg selv at jeg søker mot det som er nytt for meg. Og det er spennende, og utvidende, og jeg føler at det på en måte holder meg ung, selv om rynkene i fjeset mitt kanskje sier noe annet.
Det er mange som opp i gjennom tidene har lett etter en ungdomskilde. Den som skulle gi dem evig liv. Selv tror jeg ikke noen vil finne den, men kanskje vi kan finne noe annet, om vi leter. Og der er vi ved cluet, det å lete. For om det å lete ikke vil føre oss fram til kilden for evig liv, kan kanskje det å lete i seg selv bli en kilde til et bedre liv.
Om en ikke leter, om en ikke har en trang til å søke, begynner en gjerne å forsvare i stedet. En forsvarer sitt ståsted og sine verdier og sine valg. En forsvarer sin stillesittenhet og sin rett til å hvile på laurbærene. Noen forsvarer også sin resignasjon, andre sin unnvikenhet. Jeg er selv en ivrig bruker av forsvar. Jeg driver et utstrakt missbruk på det feltet. Jeg viker unna ting. Og på mange felt har jeg også resignert.  Men jeg har også en side i meg som leter, og som finner nye felt å prøve ut. Denne bloggen er for eksempel en slik ny ting.  Det ser kanskje ikke så stort ut for mange, men for meg er det en liten del av en større pakke som handler om kommunikasjon og bevegelse og det å bli kjent med meg selv og de stengsler og masker jeg bærer. Kommunikasjon og bevegelse og nye vinklinger er ypperlige midler til å holde en ung. Langt bedre enn rynkekremer, spør du meg.
I motsetningen til Golfen min er jeg ennå ikke kommet dit at det stort sett handler om service og reparasjoner, føler jeg. Golfen min vil aldri vokse eller fornye seg, den vil ikke bli et fly eller en traktor, den har ingen trang i den retning, den vil ikke engang ta vare på seg selv. Den vil kun bli holdt litt ved like om jeg gir den lov, uten at den oppdriver egen vilje i det hele tatt. Men jeg selv kan fremdeles utvikle meg. Og det kan du også gjøre. Vi er ikke maskiner. Vi er ikke roboter. Du og jeg kan ville noe. Vi kan strekke oss, oppover og bortover og innover. På mange felt. Ikke minst på det mellommenneskelige. Ofte skal det ikke mer til enn å begynne å stille spørsmål i stedet for å hevde sannheter vi kanskje ikke engang har tenkt ut selv, bare godtatt. En trenger ikke å reise til fremmede land for å oppleve en forandring, en kan oppleve forandring i seg selv også, kun via viljen til kommunikasjon og bevegelse.
Nå har ikke jeg noen oppskrift på det å fornye seg. Det er ikke det jeg forsøker å gi ved skriblerier som dette. Jeg har ingen krem eller noen avgud jeg kan tilby. Ikke noe Lykkeland. Jeg kan ikke stille noen garantier til noen. Det er ikke en gang sikkert at det jeg sier er riktig. Men det er tanker, mine tanker. Noen bitte, små tanker og verdier blant millioner tanker og verdier som ruver langt mer, eller skinner langt tydeligere.  Jeg tror at noen slike små tanker likevel kan være bra å forholde seg til. Noe som ikke er så stort at det fyller verden, men er så lite at det får plass i sånne som deg, og meg. 

Ha en fin dag.
Bjørn

Dagens link:  En sang til motet




mandag 27. februar 2012

Tante I.B.


I dag har ene søsteren min bursdag. Søsteren min går under navnet Tante I.B., selv om hun heter Inger Berit. 
Tante I.B. samler på flodhester og engler. Og joggesko, virker det som. Også er hun flink med blomster.
Tante I.B. er et bra navn på en søster, som også er tante til mine barn. Det gir assosiasjoner i form av moderlighet, synes jeg. Og moderlighet gir igjen assosiasjoner mot tilhørighet og trygghet, som lett kan knyttes opp til fellesskap. Så jeg er glad for at vi samlet oss om et så fint navn.
Tante I.B. har blitt et slags samlingspunkt i vår familie etter at moren vår døde. Og det er bra. Søsken trenger et sted hvor de kan samles. Og Tante I.B. bor relativt sentralt i forhold til oss andre fire søsken. Kanskje minus meg, siden jeg bor i Bergen og de andre rundt Oslo.
Tante I.B. er en sånn tante som sier i fra til unger. Og noen ganger sier hun i fra ganske tydelig. Både verbalt og med kroppsspråk. Det spiller ingen rolle om det er hennes, mine eller dine eller noen andre sine unger når vi treffes. Alle blir inkludert, også de voksne, og derfor blir også alle konfrontert, om det er nødvendig. Jeg synes det er en mye bedre løsning enn å gå rundt grøten. Det er langt bedre å se folk enn det er å overse dem.
Å huske bursdager er viktig, spesielt i forhold til nær familie. Å bli glemt er ingen god følelse. Å glemme noen er heller ingen god følelse. Mange sier de ikke bryr seg om bursdagen sin lenger når de begynner å komme opp i årene, men jeg synes de skal gjøre det. Det å bli litt feiret gir en tilhørighet og en egenverdi. Så bursdager er viktige, spør du meg, men det gjør du nok ikke. Noe som ikke er så farlig, for jeg skriver om det likevel. Så der har du meg.
Om du ikke bryr deg om bursdagen din tar du fra de som bryr seg om deg en mulighet til å vise at de bryr seg om deg. Og det hjelper ikke å si at de kan vise det resten av året, for tradisjoner og symboldager trenger vi uansett, tror jeg. De blir som fyrtårn, og gjør ting oversiktelige. Så de bør vi verne om. Kanskje er det slik at når vi ikke bryr oss om ting som bursdager lenger er det fordi vi har blitt for sårbare. Også sier vi at vi ikke bryr oss, og overser den rustningen disse ordene i virkeligheten er. For om du er bestefar eller bestemor eller far eller mor eller sønn eller datter eller kjærest eller venn så kan det være fint å samles rundt en kake med krem. Ikke kun for bursdagsbarnet, men også for de andre. Om det ikke lenger er fint å gjøre slikt tror jeg det skyldes noe helt annet enn at en ikke lenger bryr seg. Jeg tror at det på ett eller annet plan heller har blitt for vanskelig eller risikabelt, men at det er langt mer krevende å forholde seg til de vanskelige tingene enn det er å forholde seg til ordene om at en ikke lenger bryr seg. Jeg tror det handler om kontroll over følelser, selv om mange nok vil si seg uenige med meg der.
Kontroll er en fin ting. Å miste kontrollen er langt verre. Men noen ganger blir vi så redde for å miste kontrollen at vi mister alt annet også. Også står vi helt stille og tør nesten ikke å se oss rundt en gang. Alt vi ser er våre egenetablerte vegger. Og det er jo litt kjedelig.  Da er kontroll ikke lenger noe som hjelper oss.
Jeg skal ikke i bursdagen til Tante I.B. Veien over fjellet blir litt for lang. Men jeg skal ringe. For slikt bruker vi å gjøre. Også synger jeg gjerne bursdagssangen på telefonen, for det gjør tante I.B. til meg, så da synes jeg det er grunn god nok til å gjøre det for henne. Selv om det får meg til å føle meg litt teit. Vi er jo godt over femti nå. Og sang er vel ikke min sterkeste side.  En kan si mye om meg og mine sider, men noen Pavarotti er jeg ikke. Til gjengjeld begynte jeg nå å hikke, hm…

Ha en fin dag.
Bjørn 

Dagens link: Hippo








søndag 26. februar 2012

Litt rastafari, men mer Cuba...kanskje.


Dette er en god morgen. Jepp, jeg kjenner det, så det er liten åpning for tvil rundt det temaet. Hvorfor det er en slik god morgen er jeg derimot ikke så sikker på, for den er ikke så veldig forskjellig fra andre morgener. Bare at den startet litt senere. Og at sola skinner ute. Pluss at mitt lille skrivebordsakvarium fant sin form i går, og ventet på meg da jeg satte meg ved skrivebordet. Og det er kjekt å se at ting og tang fungerer i det, selv om det ikke inneholder tang. Både fisk og reker lever og ser ut til å trives. Så slik som dette ser min morgens fokus ut, pluss at kaffen smakte.
Hva som gjør en morgen bra eller dårlig er ikke alltid så godt å si. For mitt vedkommende starter jeg stort sett ganske rutinemessig. Rutiner er bra, synes jeg. Rutiner gjør meg mer organisert, og jeg slipper å ta stilling til hvert eneste lille valg jeg kunne bli stillt overfor. Når jeg skal velge ting hele tiden velger jeg ofte det som gir meg minst angst. Ikke bestandig, men ofte. Jeg er ikke sikker på om de valgene jeg gjør på et slikt grunnlag er de beste valgene sett i en større sammenheng, men jeg er i stand til å nyte en søndag formiddag med dens bitte lille stillhet, jeg trenger ingen kransekake eller serpentiner for å oppleve et snev av velvære, så noen riktige valg har jeg nok gjort.
 Kanskje det er kun kjemi som avgjør hvordan følelsesleiet ligger når en står opp. Hvis ikke det første en møter når en kommer seg ut av senga er en sur partner eller en hyper skrikerunge som har lurt seg til å spise sjokolade før frokost eller at en setter foten i en bikkjedritt fordi ingen husket å lufte ulldotten kvelden før. Da er leiet allerede lagt, kanskje. Men om dagen starter helt ok uten overraskelser så er jo ikke hver dag lik likevel, selv om en har etablert rutiner. Noen dager er bare bedre enn andre. Så det er vel kjemien som kommer trampende inn i bildet. Balansen i hjernen eller whatever.
Om jeg skulle sette en farge på en bra morgen ville jeg fått problemer, for en god morgen består av flere farger for mitt vedkommende, kjenner jeg. Uten at jeg skal påstå at jeg har tenkt over det før. Men nå tenker jeg over det. Det er pinadø mye en skal være nødt til å tenke over på en søndag.
 Jeg tror denne morgenens farger går litt i retning av Jamaica, litt rastafari, eller kanskje ikke fullt så kulørsterke, kanskje mer Cuba. Med innslag av gult og lyseblått. Litt slitt ned av vær og vind og tid. Enda jeg ikke er så glad i blått. Og i hvert fall ikke i gult. Men alt har kanskje sine unntak. Så knyttet opp til denne dagens morgenfarger har følelsene mine altså tillatt meg to unntak. Sånt er verdt å merke seg. Kanskje det initierer åpningen mot noe.

Fyll ut dine egne svar:

Hvilken farge har denne dagen?:
Hvilken farge eller farger består en god morgen av for deg?:
Hvor i livet tillater følelsene dine deg å gjøre unntak?:
Er unntak en positiv ting?:
Klarer du å skille mellom mulige positive unntak og det å gå på akkord med deg selv?:
Hvor i hverdagen går du oftest på akkord med deg selv, men kaller det kompromiss eller lignende?:
Kan slike spørsmål som disse ødelegge en ellers god morgen, litt på linje med å tråkke i bikkjedritt?:
I så fall hvorfor? Eller hvorfor ikke?:


Nå er det slik at jeg sitter på svar til alle disse spørsmålene jeg listet opp. Likevel er det ikke slik at jeg sitter på Svaret. For hvert menneske har sine egne svar. Vi er alle minst like mye forskjellige som vi er like.  
Ofte skyldes de forskjellige svarene vi bærer som hevede faner gjennom tilværelsen vår, det at vi stiller forskjellige spørsmål. Mens på den andre siden skyldes de forskjellige svarene minst like ofte at det ikke er vi selv som stiller spørsmålene, men noen andre. Og disse de andre fronter spørsmålene sine så overbevisende at vi lures til å tro at det er vi selv som har hostet dem opp, samtidig som at svarene allerede er gitt og ligger og skinner som fristende kråkesølv i et ellers grått steinbrudd. Det steinbruddet er livet vi lever sammen med bekymringene og pliktene våre, hverdagene som består av kjas og mas og burfugler i alle former og kulører og regninger som skal betales på ett eller annet vis og ofte med siste rest av hjerteblod. Noe som igjen lett kan føre til at vi glemmer langt viktigere spørsmål. Det finnes jo en grense for hvor mye vi kan ha fokus på når vi skimter et glimt av kråkesølv. Noe populistene har oppdaget og nyttegjør seg med den største selvfølge.
Kråkesølv kalles også glimmer. Ordtak: Alt som glimrer er ikke gull.
En søndag, slik som i dag, hvor solen skinner ute, har populistene liten påvirkningskraft med sitt glimmer her hos meg. Det er ikke der fokuset mitt er. Fokuset ligger på ting som er gode. De små tingene. En melding fra kjæresten min som lå og ventet da jeg åpnet telefonen. Stillheten i stuen min, som kun brytes av lyden fra tastaturet og sildrende vann fra alle akvariene mine. Lyden av glade barn i etasjen under. Tanken på at døtrene mine sikkert har det ok der de er.  Noen som klikket ”liker” ved noe jeg skrev på facebook. Ikke alle gleder stiger til himmels med pauker og fanfarer. Noen gleder er så små at en nesten ikke definerer dem som gleder. De er så små at en nesten ikke merker dem. Men de er der. Lik den vakre buen i et øyenbryn du så hos noen som gikk forbi deg i byen. Det er ikke store gleden å se noe slikt, men den er der likevel, lik fargene i en sommerfugl eller de hvite, myke nyansene i en lilje. Og vi kan løfte slike bitte små gleder opp på et høyere nivå om vi vil. Det er ikke tungt. Ikke i det hele tatt. Vi har alle den styrken som skal til. Alt vårt kav og mas og krav og bekymringer og utilfredshet og livets svik og all vår lengsel er mye tyngre å bære. Likevel er det dette vi ofte velger å heve, velger å se på, mens ryggen vår langsomt bøyes under vekten.  
Vi trenger ikke kraner for å bære nytelsen over løvet når det springer ut om våren. Vi trenger ikke taljer for å løfte hjertet når noen smiler til oss. Vi har ikke behov for en truck når vi nyter en ristet brødskive med syltetøy. Alt vi trenger er et fokus. 

Ha en fin dag.
Bjørn 












fredag 24. februar 2012

Bie, Kuhlii og Brut, pluss noen ender


Skrivesperren fucker med meg, og det er tungt å skulle si noe vettug i dag. Nå ser det likevel ut som om jeg er i gang, så da gjenstår det bare å se hvor det ender.
Det vil si hvis jeg kommer meg videre herfra uten for mange tåpelige videosnutter.
I går hadde jeg eldste datteren på middag. Min yngste som for tiden bor hos meg er bortreist noen dager. Det var koselig med middagsbesøk. I blant er det kjekt å ha litt tid på tomannshånd med sine barn. Jeg er heldig som har døtre. Du har sikkert også noe du er heldig med. Om en bruker litt tid til å tenke seg om har de fleste noe de kan putte i boksen ”heldige meg”.

Liten liste over ting en kan sette merkelappen ”heldige meg” på.:

Jeg er ikke en tordivel, heldige meg.
Jeg kan lese, heldige meg.
Jeg våknet i dag, heldige meg.
Jeg kan velge hva jeg vil fokusere på i livet mitt, heldige meg.
Jeg bestemmer over meg selv, selv om jeg ikke alltid klarer å bestemme meg, heldige meg.

Nå går det mot helg. Det er det mange som er glade for. Helgen bruker en del folk til å komme seg ut på tur. Andre bruker den på en hobby eller til å rydde i huset og til å komme litt à jour etter en lang uke. Atter andre bruker den til helgefylla. Sjøl skal jeg bruke den til å skrive litt om Raw art.
For ca et år siden fikk jeg en ide. Jeg hadde sett en del på en type kunst som vi ofte kaller Raw art, og tenkte at dette må vi jo få vist mer av i Norge også. Så jeg begynte å forhøre meg litt og sende et par brev, og sakte men sikkert fikk jeg med meg noen som var interessert i det samme som meg. Så i dag er jeg med i en liten gruppe som skal arbeide for å sette Raw art på kartet i Bergen. Først med noen små utstillinger, den første skal komme allerede i april, og her vil det kun bli inviterte kunstnere fra Bergen som vil delta. Senere blir det utstillinger med rom for flere å ta del, både fra inn og utland. Et langsiktig hovedmål er å få til en større happening i 2015. En form for Raw art festival.
Min skrivejobb i helgen er å sette ord på intensjonene for dette arbeidet. Litt om mål og bakgrunnen for å sette i gang en prosess. Og jeg kjenner at det er litt vanskelig å finne formen på skriveoppgaven.
Raw art blir noen ganger også kalt Outsider art. Eller Art brut. Men uansett hva det kalles så handler det om kunst som ofte lages av mennesker som på en eller annen måte har fått en del utfordringer i livet. Det kan være på grunn av psykiske problemer eller annet. Ofte har de ingen formell kunstutdannelse.
Raw art er spennende. For meg er det å se på slike bilder ofte som å få et blikk inn i en annens sinn uten å måtte se gjennom det filteret vi til vanlig bruker for å gjøre oss selv konvensjonelle. De som arbeider med Raw art er ofte selvutleverende. Jeg opplever at mange av de som arbeider med denne formen for kunst ofte maler sine tanker, sine følelser og sin hverdag uten oppdragelsen som gjerne følger en kunstutdannelse, og derfor kanskje står mye friere enn vi som har en utdannelse i ryggen gjør. Det pretensiøse er ofte fraværende i Raw art, opplever jeg.
Å være med i en gruppe som skal jobbe for denne typen kunstnere og for å synliggjøre denne typen kunst er spennende. Det byr også på en del utfordringer.  For min egen del er jo angsten min en utfordring. Jeg er ikke så glad i å bevege meg utenfor min komfortsone.  Også er det dette med samarbeid. For et slikt prosjekt er jo ikke noe det går å ta kontroll på alene, og det er heller ikke meningen. Tanken min var å sette noe i gang. Det er morsomt å sette ting i gang. Nå er det i gang. Og det er et stort arbeid som skal gå over flere år. Så det må samarbeid til. Og i et slikt samarbeid finnes det flere viljer, flere grunner til å være med, og flere syn på både kunsten og kunstnerne. Og forsøke å få dette til å sammenfalle i et skriv er altså min jobb denne helgen.
Utover denne noe vanskelige oppgaven blir helgen rolig. Litt rydding kanskje, men absolutt ingen helgefyll. Kanskje skal jeg få opp og gå et bitte lite akvarium som skal stå på skrivebordet mitt hvor det er ment å leve litt biereker pluss noen kuhlii-ål. Det er som sagt alltid morsomt å kjøre i gang noe nytt. Det trenger ikke å være en kunstfestival. Det kan være en middag. Eller et puslespill. Et nytt akvarium er også noen ganger nytt nok så det holder, selv dette som ikke er større enn ca 20 liter. Jeg føler det noen ganger er langt mer beroligende å titte inn i et akvarium enn det er å stirre inn i mitt eget litt forvirrende hode.
Heldige deg og meg, som har øyne.

Ha en fin dag
Bjørn
Dagens link: Rå kunst

   



torsdag 23. februar 2012

Den smale sti, eller vei.


Noen ganger når veien er veldig smal, stopper jeg bilen for å slippe fram en bil som kommer i mot. Eller i blant gjør noen det samme for meg. I slike situasjoner synes jeg det er greit å hilse og gi et smil. I mitt hode faller det inn under kategorien vanlig høflighet. Men ikke alle ser det på den måten. Noen ser ikke en gang på deg om du slipper dem fram, de bare kjører.
I blant gir jeg uttrykk for at dette irriterer meg, om jeg for eksempel har en passasjer i bilen. Og har fått respons på irritasjonen fra passasjerene mine som at folk har det travelt, eller er opptatt med å tenke på noe annet. Og det betyr da ikke så mye, får jeg høre. Slutt og mas, sier de.
 For meg er ikke det å tenke på noe annet en unnskyldning for mangel på vennlighet og høflighet, men nettopp det som er problemet: Folk tenker seg ikke om. Folk er ikke opptatt av de menneskene som er rundt dem, men kun sin egen, lille verden og sine egne behov.
For hva er det som er så energikrevende med å gi et smil eller heve hånden til en hilsen om noen slipper deg fram i trafikken? Hvor mye konsentrasjon må det til? Og hva er det som gjør det så anstrengende å bruke blinklyset der det er ment at blinklyset skal brukes? Selvfølgelig kan en glemme slike ting, men det skjer oftere og oftere, føler jeg, så jeg opplever det som en trend.
Jeg plasserer det å unnskylde slike trender som noe en kan putte i samme bås som når noen gir mennesker en karakteristikk som sier at de er så snille, fordi de aldri sier et vondt ord. Det vil si samlingsbåsen for misforståtthet. Jeg har aldri tenkt på snillhet som noe en ikke gjør. Jeg tenker på snillhet som noe en gjør. Som en aktiv handling. Å ikke si et vondt ord blir mer som en fraværenhet, føler jeg. Som og ikke å ta stilling til noe.
Det blir som med babyene til folk, misforstått beskrivelse. Jeg har så snilt barn, sier enkelte foreldre, han eller hun gråter nesten aldri. Vil det da si at barn som gråter er slemme?
Det er ikke så veldig mange år siden vi brukte ord som De og Dem. Høflighetsform, ble det kalt. Nå er slike ord stort sett en saga blott. Og bra er vel det, for det var vel en etterlevning fra tiden da folk fra små kår sto med lua i handa. Ordne ble dermed et redskap for å skille status. Enten det var mellom fattig og rik eller ung og gammel. Men selv om slike begreper forsvinner behøver jo ikke all høflighet eller omtenksomhet forsvinne også?
Da min forhenværende svigerfar var på min alder brukte han å si at om han ble som visse gamle masete folk så skulle vi skyte han. Kanskje jeg selv nå har kommet i båsen ”gamle, masete folk”. Kanskje det er på tide å skyte meg.
Ha en fortsatt fin dag.
Bjørn

Dagens link: Jepp, den ligger her.







onsdag 22. februar 2012

Nitti kilo bikkje, proktolog, tannlege og en våt drøm.


Har du besøkt bloggen min et par ganger, har du kanskje fått med deg at jeg driver med akvarier på fritiden.  Kanskje har du også fått med deg at jeg har en forkjærlighet med hensyn til fisk fra Malawisjøen i Afrika. Jeg har fem akvarier, to av dem med forskjellige sorter fra Malawi.  Fisk fra denne sjøen er ganske aggressive, så jeg har vært nødt til å flytte en hannfisk, en skambanka Labidochromis sp.Perlmutt fra hvor den hadde sitt hjem. For ikke å dø har den gått i et lite karantenekar en måneds tid. Men for et par dager siden fikk den et nytt hjem sammen med en gruppe Pseudotropheus saulosi, og dette ser ut å fungere fint. Noe som ikke er en selvfølge når det kommer til denne gruppen fisk fra Malawi, som kalles Mbuna. Lykkelig er i hvert fall jeg.
Å ha dyr krever et ansvar. Enten det er fisk slik som jeg har eller dyr med pels eller fjær. Og en blir ganske knyttet til disse dyrene. Dyrene betyr noe for oss. Det er ikke uten grunn at de i blant trekker hunder eller katter inn på gamlehjem eller i barnehage. Dyrene får oss til å roe ned, og det er bevist at i et positivt møte med dyr får de hjerterytmen vår til å senke seg. Kanskje noen også kan huske pausefiskene på NRK. Det var ikke mye stress med dem.
I dag vinket en nabo på meg. Han sto med en hundelenke i hånden, og klarte ikke helt å finne ut hva han skulle gjøre med den. Og han var uklar i sitt forsøk på å forklare hva det gikk i. I blant får han det litt vanskelig med ting. En annen gang jeg kom forbi klarte han ikke å få låst opp døren sin, så jeg måtte hjelpe han med det. Jeg vet nå at denne mannen har hatt et slag, bor alene og at det har skapt en del problemer for han. Det han ville ha meg til å gjøre denne gangen var å bli med inn for å feste lenken til halsbåndet på hunden hans. For han fant ikke selv ut hvordan han skulle gjøre det. Nå skal det sies at hunden er en Mastiff, det vil si en koloss på rundt 90kg og en skulderhøyde på opp mot 75cm, så jeg må innrømme at hjertefrekvensen ikke akkurat roet takten da jeg nærmet meg dette beistet.  Men ting gikk som det skulle, lenken ble festet og mann og hund fikk seg en tur ut.
Denne hunden har nok veldig mye å si for sin eier. Den gjør sitt til at han kommer seg ut av stuen, og han får brukt kropp og hode, noe som ikke minst er en fordel om en skal restituere seg etter et slag. Fiskene mine har kanskje ikke den samme viktigheten i livet mitt som hunden har for naboen, men er likevel viktige for meg.
Vi har alle levende ting rundt oss som er viktige for oss. Noen har dyr, noen har mennesker. For noen er menneskene rundt dem nære, for andre er nærhet til mennesker et savn.  Men i oss alle dunker det et hjerte. I alle menneskers hoder finnes det tanker. I alle mennesker finnes det følelser. Det spiller ingen rolle om du har hatt et slag og ikke klarer å låse opp døra lenger, om du er narkoman, lege, kunstner, husmor, asfaltarbeider, gammel eller ung. Vi er uansett mer like enn ulike. Så det som definerer forskjellene er ofte hva vi omgir oss med av eiendeler og statussymboler, verdier og valg av handlinger.
I dag var jeg hos tannlegen, for siste gang denne runden. Tannlegen min er ei hyggelig dame, som alltid tar seg tid til å prate litt. Første gang vi møttes endte vi opp med å si noen ord om menneskeverd, før hun begynte å stikke sprøyter i munnen min og min del av samtalen mer eller mindre forstummet. Hun sa at for henne hadde alle mennesker samme verdi. Og jeg følte hun mente det hun sa.
Jeg likte denne tannlegen. Å gå og få stelt tennene har derfor vært en helt grei ting. Jeg følte meg ivaretatt.  Å føle seg ivaretatt er ikke det verste en kan føle. Det koster heller ikke så mye. Det skal bare noen få ord til. Og en følelse av å bli sett.   Jeg lurer likevel på om jeg hadde følt det samme om det var en proktolog jeg hadde vært til behandling hos, uansett hvor mye han så av meg.

Ha en fin kveld.
Bjørn 
Dagens link: En våt drøm




tirsdag 21. februar 2012

Kullsyre, tro og bevis


På Skavland fortalte en kar hvordan han opplevde det å ha Tourettes syndrom. Han sa at menneskekroppen består av en stor del vann, men at for de med Tourettes er det som om vannet er tilsatt kullsyre. Så i blant ble det et lite pssst her, og et lite pssst der. Jeg tror at det kan være sundt med et lite pssst i ny og ne om du ikke har noe syndrom også. Jeg tror det er mange som opplever seg selv litt som en trykkoker i blant. Så en liten sikkerhetsventil er nok ikke det verste en kan ha.
Det er lett å bli fylt av noe. Det som er lettest å bli fylt av er kanskje seg selv. Det finnes mange rundt oss som er fulle av seg selv. Breddfulle. Helt på bristepunktet. Noen er så fulle av seg selv at du kan se det på ganglaget. Det blir noe karikert over hele framtoningen. En får liksom følelsen av at det de holder på med er å spille sitt eget liv, fordi alt virker overdrevent kontrollert og gjort med den hensikt å skape et bilde av personen. Hver bevegelse virker regissert, hvert blikk virker som om det søker bekreftelse. I blant kan mennesker som er veldig fulle av seg selv være i slekt med Narkissos.
En annen ting en kan være breddfull av er tro. I tillegg til oss selv, er det er mange rundt oss som er fulle av tro. For tro er jo så tilgjengelig. Så vi tror alle flittig. Du også. Det skal ingenting til før en er full av tro. Vi tror ting hele tiden. Spesielt om andre. I tillegg til at mange er fulle av tro på slikt som en gud og en djevel, eller vampyrer, engler og spøkelser. Andre igjen bruker mye energi på å hevde sin tro på at det vi ikke ser ikke finnes. Det er ingen grenser for hva folk kan tro på. De tror på at armageddon er koblet til mayakalendere og de tror på signaler de får fra det ytre rom via implantat de har i hjernen og som ble satt der av aliens. Ofte ført inn via rektum en gang de ble hentet opp i en ufo.
Det som er litt skummelt med tro, er at det lett blir oppfattet som en sannhet. Vi kaller det tro, men oppfører oss som om det er den ene store sannhet. Er troen sterk nok kan vi bli nærmest blinde for alt annet. Enten vi tror at kjerringa eller gubben er utro, eller vi tror vi selv på en eller annen måte er utvalgt til noe. Noen tror også at de er mye bedre enn alle andre. Mens atter andre tror de ikke er verdt noe i det hele tatt.
Selv tror jeg mye, så veldig ofte føyer jeg til at det er noe jeg tror, etter at jeg har sagt noe som kan virke litt vel mye som en påstand, tror jeg. Men det er ikke alltid et ”tror jeg” blir lagt vekt på. Ofte er det det at en i det hele tatt har gjort noe til et tema som blir det essensielle og som blir lagt merke til. Og så ender en gjerne opp i krangler om hva som ble sagt. ”Jammen du sa det var slik”, sier A. ”Nei, det gjorde jeg ikke, jeg sa at jeg trodde det var slik”, sier B. ”Hvordan kan du tro noe slikt om meg”, sier A. Og så er det hele i gang. Da er det ikke nødvendigvis kun et lite pssst her og et psst der det handler om lenger, men heller åpen tut og skumbelagte omgivelser. Og skumbelagte omgivelser etter for mye kullsyre har lett for å bli klissete i lang tid framover, om en ikke tar tak i det med en gang.
Å ta tak i ting handler ofte om å våge, tror jeg. En må våge å hente ting fram i lyset og se på dem. Det er da ting kan bli kunnskap i stedet for tro. Men vi velger ikke alltid en slik løsning. Noen ganger fordi vi ikke vil ha vår tro utfordret, og andre ganger fordi det vi tror kan bli bekreftet, og en bekreftelse vil gjøre for vondt. Til tider er det lettere å tro enn å stikke fingeren i jorda.
De vi ofte tror best om er våre barn. Det er derfor barn kommer unna med så mye, og det først er i ettertid foreldre får hvite hvordan avkommet har herjet ungdomstiden sin.
Andre vi tror på er de som selger oss falske drømmer og ikke minst illusjoner. De som er ivrigst på å selge oss falske drømmer og illusjoner arbeider innenfor reklame. De som arbeider innenfor reklame kan få deg til å tro at du sparer penger når du bruker penger. Og det er jo ikke verst. De kan også få deg til å tro at lykken egentlig handler kun om riktig valg av tannkrem. Noe som jo er en utrolig prestasjon. Selv er jeg veldig skeptisk til reklame, men jeg blir nok lurt likevel. Tror jeg. Illusjonistene har inntatt scenen og vi sluker dem med hud og hår. Ting kan jo være sant. Ikke sant?



Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Bevis






mandag 20. februar 2012

Stand by me


Mandag morgen har overtatt arenaen og via mitt sårt vasketrengende stuevindu ser jeg at det er godt å være inne. For ute blåser det, er grått, og det ser langt fra koselig ut i det hele tatt.
Skal en gjøre det koselig inne en vinterdag kan en rydde litt. En kan tenne lys, sette på musikk, eller kose seg med tv eller et håndarbeid. Valgmulighetene er store. Ute, derimot, er det lite å gjøre i forhold til å skape kos en kald februardag. Så det er vel ikke engang verdt forsøket, men heller bare å innse at ute sin nytteverdi  er begrenset på slike dager. Til nød kan en bruke ute for å komme seg fra A til B, hvor A er inne og B også er inne, bare med annen adresse.  I dag skal jeg ikke på jobb, så jeg tror jeg blir på adresse A om ikke noe uforutsett tvinger fram en forandring.
Jeg er i blant flink til å gjøre det hyggelig rundt meg. Jeg kan trives i mitt eget selskap. Men jeg er mest energisk når jeg bor alene. Nå bor ene datteren min her, så da trenger jeg ikke å bruke så mye energi på å gjøre det koselig. Jeg trenger ikke å være så målbevisst. Det å være to holder ofte lenge nok. Om en er to kan en prate sammen. Eller en kan være stille sammen. Allerede der har en valgmuligheter som nærmest oppstår av seg selv. Er jeg alene blir det mye viktigere å være litt målrettet. Jeg må erstatte det koselige selskapet med noe annet, og der for eksempel stillhet var en god ting, kan den når en er alene bli ganske påtrengende og slitsom. Én løsning på det problemet er alkohol, men for meg fungerer det dårlig, for jeg blir ganske lett fyllesjuk. En kan også spise piller. Både piller og alkohol tar tak i problemet fra innsiden, og legger seg som et dempende slør rundt følelser en måtte bære på. Om en demper følelsene nok blir ikke dette med å ha det koselig et tema i det hele tatt. I hvert fall ikke før dagen etter. Og da kan en jo begynne å dempe om igjen.
En annen løsning er å gjøre noe med det som er rundt deg. Eller meg. Det vil si å ha det litt ryddig. Tenne et lite lys når en spiser middag. Det skal ikke alltid så mye til. Vanne blomstene. Eller kjøpe en blomst til seg selv om alle er døde. En kan lage litt god mat fra bunnen av, i stedet for å ty til Findus eller Toro eller tørt brød. Finne en oppskrift på nettet og lage noe godt til seg selv. Det behøver ikke å være så stort eller så vanskelig.  Ofte er det nok å føle at jeg har gjort noe i det hele tatt, ikke nødvendigvis hva jeg har gjort, for å gjøre det hyggelig i mitt eget selskap. Slik fungerer det altså for meg. Det å gjøre en liten ting bare for meg selv gir meg ofte en veldig god følelse. Jeg tror det handler litt om en kontrollfølelse. En følelse av kontroll er jo ikke det verste en har. En kan selvfølgelig oppleve en følelse av kontroll gjennom og ikke gjøre noe i det hele tatt også, men jeg tror kanskje kontrollfølelsen da lurer en litt. Kanskje er det slik at kontrollen da springer ut av samme mekanismer som inntreffer når en klarer og ikke tråkke på sprekker i fortauet. Det vil si at en unngår en katastrofe. Selv har jeg heldigvis aldri hatt problemer med sprekker.
Å unngå en katastrofe er ikke det verste man kan oppnå her i livet, men det å bruke opp tiden sin på innbilte katastrofescenarioer blir vel ikke toppen av kransekaka når en skal se tilbake på levd liv. Har en beveget seg inn på den banehalvdelen har en kanskje endt opp med en tvangslidelse. Eller i det minste en livsstil der det handler mer om å unngå ting enn å oppnå ting. Det er lite matauke i det å unngå ting. Da er det mer givende å ta tak i noe.

Liten liste over ting det er helt ok å ta tak i om en er alene*:

Oppvasken
Søvnmønster
Regningsbunker
Måltider
Hybelkaniner
Hobbyer
Telefonen
*For de som måtte lure så fungerer trolig listen der husstanden består av flere enn en person også.  

Nå begynner dette kanskje allerede å bli nok blogg for i dag. Det er ikke de helt store temaene jeg har pirket borti, men det er jo slik at hverdagen består mest av små ting uansett. Om en kun har fokus på de store tingene i livet kan en komme til å overse mye. For eksempel et smil noen gir en. Eller en berøring. Hverdagen består av en uendelighet av bitte, små ting som kan gjøre en voldsom forskjell om en løfter dem opp i lyset og ser litt nærmere på dem. Kanskje eier du en liten diamant uten å vite om det. Kanskje ER du en liten diamant uten å vite om det. Er blikket ditt festet på en fjelltopp langt borte i horisonten vil du kanskje aldri oppdage det som er helt nært deg. 

Ha en fin dag
Bjørn













søndag 19. februar 2012

Ensomhet, monstre og boller.


I dag er det søndag, det er fastelaven. Det betyr at jeg må bake boller. For jeg kan ikke kjøpe på butikken. Jeg har cøliaki og tåler ikke hvetemel. Selvfølgelig kunne jeg drite i bollene og glemme hele fastelaven, men jeg fikk en sms fra eldste datteren min her en dag:
Fastelaven på søndag. Du baker boller og jeg spiser?
Så da må jeg jo bake. Eller jeg må vel ikke, men jeg vil. For slike meldinger gjør meg glad. Så i dag blir det boller og krem for kjæresten min og hennes barn, pluss mine barn og meg.
Så hvorfor skriver jeg om dette? Hvorfor skriver jeg ikke heller om noe annet? Hvorfor skriver jeg ikke tungt og litt trykkende, slik jeg gjorde i går? Eller ett eller annet om Breivik, Jarle Andhøy og Berserk, alle voldtektene rundt om i landet eller prinsesser og englefjær? Hvorfor er det viktig for meg å skrive om bollespising?
Fastelaven er bra å skrive om fordi jeg gjennom ordene gjør ting synlige for meg selv. Ord hjelper meg til å skille gull fra møkk. Å sette ord på tanker rundt for eksempel en liten ting som fastelaven gjør det mulig for meg å bekrefte viktigheten av at hele storfamilien vår samles rundt boller med krem. For årene går, og ungene vokser og begynner på sine egne liv. Slik kjæresten min og jeg tenker er det opp til oss som foreldre å bære ansvaret for at vi skal samles, og vi vil gjerne ta på oss det ansvaret. Det er vi som skal være samlingspunktet, vi som skal invitere og legge til rette, i stedet for å sitte hjemme og håpe at ungene dukker opp. Og grunnen til at vi vil de skal dukke opp er at det er veldig kjekt å være sammen, og at vi ser det som viktig at et felles treffpunkt blir opprettholdt. Alle trenger en trygg plattform i livet. Gjennom å skape tradisjoner og mønstre håper vi at barna våre skal bringe det videre til sine barn, slik at de også vil bli en aktiv del av vårt liv, ikke bare noe vi får se som bilde på et julekort. For meg er familie noe av det viktigste jeg har i livet. Stolthet, karriere eller sparebøsse er ikke i nærheten av å inneha samme posisjon.
Jeg maser mye om begrepet synlig/usynlig. Om vi ikke tar vare på tradisjoner eller viser at vi vil samles og tar ansvaret for å gjøre det, blir mye usynliggjort i en familie. Samtaler forstummes. Følelser blir ikke ordsatt. En hard kapsel får mulighet til å etablere seg i magen der mykhet er ment å bo. Ingen løser den opp.  Hver og en blir sittende nærmest usynlige på hver sin tue, om ingen våger å gå ned fra den eller invitere noen opp.
Det er mange som sitter enslige rundt om kring i landet vårt. Mange av dem fordi de ikke opplever at det finnes valg, men også mange fordi de ikke våger å velge annet enn å være alene, av en eller annen grunn. Vi har ikke kun noe å vinne i møte med andre, vi risikerer også noe, så vi har alle grunner for valgene våre. Selv har jeg mistet nettverket mitt på grunn av angst, så jeg er i dag det en kaller venneløs. Venneløs er et skremmende begrep for mange, men ikke for meg. Det er kun en beskrivelse på en liten del av livet mitt. Det at nettverket mitt er lite. Det sier ikke så mye om meg som person, om mine egenskaper, håp eller drømmer. Jeg opplever derfor ingen skam i forhold til det å være venneløs, som jeg vet andre kan oppleve, på linje med kontrolltap. Men ensomhet er ikke noe å skamme seg over. Skam er ikke noe absolutt på linje med et tre eller en stein. Skam er en følelse, og følelsene våre lurer oss i blant.
 Jeg opplever livet mitt som ganske rikt nå. Jeg har familien, barna mine, søsknene mine og kjæresten med hennes barn. Jeg har svigermor med hennes mann, en svigerinne og hennes kjærest og barn, jeg har nieser og nevøer. Svigerfar er også del av det hele. Også har jeg gode kollegaer på atelieret. Det blir en del folk det. I tillegg har jeg de jeg er på nikken med. Så ensomheten er kanskje tilstede i blant, men den er ikke altoppslukende, selv om jeg ikke har venner.
Jeg tror ellers ensomhet er en hyppig gjest rundt om kring. Vi snakker ikke så mye om vår egen, men i blant blir det nevnt at andre opplever den. Når det kommer til ensomhet skiller den ikke på fattig eller rik. Ensomhetens spire ligger i oss alle. I frisk og syk, klok og enfoldig. Ung og gammel. Ensomhet kan overvelde deg i en folkemengde og den holder deg i hånden når du er alene.
Jeg skal nå gi deg en liten historie jeg skrev for noen år tilbake. Den er kun et lite bilde. Lik et maleri du lett kunne gå forbi, som henger nesten gjemt bort innerst i en krok på et galleri. En bitte liten klatt med dempede farger som er kun seg selv og knapt nok det, og som du selv må tolke om du stopper opp, om du føler det er bryet verdt. Historien går slik:



MONSTERDRØM

Det pakker seg på. Jeg begynner å bli redd. Redd for hva jeg kan komme til å finne på. Jeg kjenner på en fortvilelse og et sinne, og jeg har begynt å vende det mot meg selv. Det er farlig. Jeg er redd jeg kan komme til å gjøre noe jeg vil angre på. Tankene har begynt å dreie seg rundt muligheter, planer. Og det gjør vondt å tenke slik. Det gjør vondt å kjenne det jeg kjenner. Jeg vil at det skal gå over. Forsvinne.

Folk tror det er så enkelt å være monster, men det er det ikke. Dag ut og dag inn er jeg låst i den samme rollen. Ingenting har jeg å se fram til. Ikke annet enn den lille stunden på kvelden. Akkurat når Lise skal legge seg, i det jeg griper etter benet hennes fra under senga, men bommer, og fram til hun sovner. Det er alt, noe mer har jeg ikke. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få noe mer innhold i livet mitt heller. Alt virker håpløst.

En kveld krøp jeg likevel fram fra under senga bare for i det minste å forsøke noe nytt. Og så satte jeg meg oppå dyna hennes og ventet. Ventet på mørket og leggetid. Det var merkelig. Dyna var så myk i forhold til det harde, kalde gulvet. Og alt var så lyst. Jeg kunne se ut av vinduet. Se trær. Og mellom noen av trærne kunne jeg se vann langt borte. På himmelen beveget skyer seg dovent fra venstre mot høyre. Og det var så høyt under taket. Jeg tenkte at dette kunne jeg venne meg til. Et liv med så mye luft rundt seg kunne jeg virkelig venne meg til. Og jeg begynte å glede meg til leggetid. Jeg tenkte at kanskje kunne Lise og jeg bli venner nå når jeg ikke lenger lå under senga og grep etter foten hennes i det hun skulle legge seg. Men da hun kom ble det klart at det hele var totalt mislykket. Det virket ikke som om hun så meg i det hele tatt. Jeg tror ikke hun helt klarte å skille meg ut fra resten av hva som fantes i rommet hennes, og jeg vågde ikke å si noe. Vågde ikke å gjøre henne oppmerksom på meg. Jeg kunne sagt hei, og noe om ensomheten under sengen, men jeg gjorde det ikke. Det ble for skummelt. Men noe må hun likevel ha sett eller følt, for hun var ikke redd for at jeg skulle komme fram fra under senga lenger. Hoppet ikke lynraskt opp i den med et gys slik hun pleier. Bare satte seg. Satt med bena på gulvet som om det ikke fantes et monster i det hele tatt, og aldri hadde gjort det.

Neste kveld var jeg under senga som vanlig igjen, men alt var ødelagt. Hun satte seg som kvelden før med bena på gulvet. Hun var ikke redd lenger. Jeg ville gripe henne i den ene foten, men kunne ikke. Det var jeg som var blitt redd i stedet. Redd for hva som ville skje om jeg virkelig omsider fikk tak i den. Og slik har det vært siden. Det som før var mitt eneste mål har nå blitt det jeg er reddest for.

Så nå ligger jeg her, dag etter dag og venter på kvelden. Og hver dag tror jeg at i kveld... i kveld skal jeg våge.
Og så vil alt bli bra.

***



Ha en fin dag.

Bjørn  

Dagens link: Monsteret synger





lørdag 18. februar 2012

Hettemennesker og vannglass


I gamle dager ble kunstnere i blant beskyldt for å stå i ledtog med djevelen. Blant felespillere finnes en del utøvere som fikk slike ting hektet ved seg, det er vel dem vi kjenner best til i Norge i hvert fall. I dag er vi kanskje ikke så redde for djevelen, så det å ha en egenskap betyr likevel ikke at du har solgt selen din. For min egen del har jeg ingen sel, og jeg tror ikke mange hadde det i gamle dager heller.  Skulle jeg hatt en sel jeg kunne solgt til djevelen måtte jeg i utgangspunktet hatt et mye større akvarium enn de jeg har.
Dette var et forsøk på å flette humor inn i noe alvorlig. Det gir deg en større mulighet til å mene noe. Om det valget jeg gjorde ved å skrive som jeg gjorde og ikke minst om meg som person, enn om jeg ikke hadde forsøkt å være morsom.
Du vil nå få to valg. Det ene er å fylle ut hva du mener om hva jeg skrev, det andre er hva du mener om meg som person knyttet til det jeg skrev. Fyll ut dine valgte ord etter tallene en og to. Blir plassen for liten så bruk plassen under dagens blogg eller et eget ark.

1.       Teksten



2.       Meg



Liten praktisk øvelse:
Legg merke til om du finner flest av dine ord bak punkt 1 eller 2. Forsøk så og finne ut hvorfor du valgte som du gjorde. Alternativt hvorfor du valgte å ikke forholde deg til valgene du ble gitt i det hele tatt, men kun skummet igjennom teksten fram til hit. Velg så å se nærmere på de mekanismene som nå settes i gang, om du skulle kjenne trang til  forandre på det opprinnelige valget du gjorde.
Om valgene som ble så krøkkete presentert ble for mange, så forsøk på nytt å få oversikt.
Vi bruker mange forklaringsmodeller når vi ønsker å definere noen. Og jeg tror de merkelappene vi klistrer til enkelte er veldig preget av hva vi føler for dem, og hvor utfordrende de er i forhold til vårt eget selvbilde eller de verdier vi påberoper oss. Selv om de verdier vi påberoper oss ikke nødvendigvis er etablerte verdier, men ofte blår vi kaster i øynene på omgivelsene i et markedsføringsstunt.
Noen ville kanskje si at denne bloggen handler om markedsføring. Fordi jeg som skriver den har full kontroll over hva jeg skriver, og derfor kan selge meg selv. Det vil si at bildet av meg som blir vist fram kun er en flik av hvem jeg er, og kanskje ment å legge et slør over resten. Og det er jo interessant om det er slik du tenker. Det mest interessante er likevel ikke at du tenker slik om du gjør det, men hvorfor du tenker slik. Folk har jo alle sin agenda og sine motiver, slik jeg også har motiver knyttet til opprettelsen av Vannlandet. Det som fenger min interesse er hva en slik mulig fokusering har sitt utspring i. For det finnes et uttall fokuseringspunkt en kan velge i møte med andre, enten det er i real life eller på nett som her.
De store skjønnere av menneskelige mekanismer sier at når vi møter et menneske av det annet kjønn bruker vi kun en brøkdel av et sekund på å putte dette mennesket i båsen interessant/uinteressant, mener jeg å ha lest et sted. Og det kan kanskje være spennende kunnskap å erverve for noen. For andre er det kanskje mer interessant at begge disse to i det nevnte møtet likevel vil være spennende for noen, selv om de ikke var det for hverandre. Atter andre vil hevde at de aldri avspiser noen umiddelbart uansett hva et møte handler om, men at det i deres hode er slik at de vil gi folk en sjanse. I så fall har den samme hendelsen minst tre forskjellige måter en kan se den i lys av. Vi kan med andre ord alle velge vårt fokus. Det mest brukte bildet på å illustrere valget av fokus er problemstillingen om et glass er halvfullt eller halvtomt. Det påstås at svaret på det spørsmålet sier mye om oss.
I møte med barn er det ofte ikke lurt å gi dem et valg, spesielt ikke om du har dårlig tid. Det er heller ikke lurt å forsøke å tvinge dem. Greia er å gi dem to uviktige valg å velge mellom. Ikke ett viktig valg å forholde seg til.  En spør for eksempel ikke om en skal kle på dem når en skal rekke en ferge. En spør i stedet om de skal ha den blå eller røde jakken.  Spør du om du skal kle på barnet stritter det gjerne i mot. Fordi valget det opplever er blant annet om det skal være lydig eller ikke. Ofte vil de velge å ikke ville kle på seg. For det å kle på seg tar dem ut av stedet de er nå, mentalt og fysisk. Løsningen vi gjerne velger da er å gi dem en gulrot, løftet om en premie om de gjør som vi vil. Ofte er gulroten sjokolade.
Slik er det kanskje med vannglasset også. Vi blir lurt. Vi blir gitt to valg, og svaret vi gir skal fortelle noe om hvem vi er. Alle andre muligheter enn to valg har blitt luket bort i defineringen av oss selv. Hvor mye svaret ditt i så fall sier om deg er opp til deg å vurdere. Og der har vi gått en liten runde og er tilbake til motivene for hvor andre plasserer deg i sitt eget bilde, og de to valgene du selv ble gitt og forholde deg til på en eller annen måte i begynnelsen av dagens blogg.
Som kunstner ville en ikke komme langt om det en holder på med ikke er ærlig. I motsetning til kanskje en bruktbilselger. Likevel kan både kunstneren og bruktbilselgeren tiltrekke seg folks vrede eller mistenksomhet. Jeg tror få vil tvile på Munchs ærlighet når han maler sin syke søster. Jeg tror ingen vil påstå at han bruker et slikt bilde for å oppnå en form for sympati eller i et forsøk på å markedsføre seg selv som person. Heller vil vi nok ikke si at Skrik er del av et forsøk på å lure noen. I stedet vil vi kanskje se det slik at han forsøker å forholde seg til en smerte gjennom å male den. Og samtidig gjøre seg selv og et tema synlig.
Uansett hva du maler eller skriver eller former i leire eller trolldeig eller strikketøy vil det være noen som har synspunkter om det. Min oldefar blandet hestemøkk med halm og hestehår og laget små dyr av blandingen. Da han døde etterlot han seg en hel dyrehage av stivnet hestemøkk. Det er lett å mene noe om valget av materialet han valgte for å uttrykke noe. Og ridende stolt på ryggen av disse synspunktene sitter karakteristikkene av han som person løst i hylsteret.
Ofte er det bildet av deg som blir mest synlig om du er kunstner, ikke det du holder på med. Som hos felespillerne. Det er ikke musikken i seg selv som blir fokuset, men noe som hefter ved felespilleren, det at han solgte sjelen til djevelen. Det bringer han inn på samme banehalvdel som hekser. Og hekser brenner vi, uten å tenke på om det er djevelen eller en gud som leder oss fram til et slikt valg, om vi i utgangspunktet tror på slike motsetninger som guder og djevler, eller bare følger mobben eller en karismatisk  leder. I dag finnes det mange rettersteder, blant annet fordi vi har fått nettet til å synliggjøre oss, et sted som samtidig gir oss folk med svarte hetter og med øks. Mennesker som ofte er helt anonyme i sin gjerning. Slik bøddelen gjerne var i hine dager.
Nå er det kanskje lett for deg å tenke at jeg som skriver dette skriver det fordi jeg selv har møtt et hettemenneske. Kanskje i forbindelse med denne bloggen. Men da tar du feil. Jeg har ikke møtt slike mennesker her, og det er derfor heller ikke hvorfor jeg skriver som jeg gjør i dag. Denne bloggen handler om verdier. Og for å synliggjøre dette med verdier bruker jeg meg selv for å illustrere det jeg snakker om. På samme måten gjør jeg det når jeg maler et maleri. Alt jeg maler, med svært få unntak, har sitt utspring i tanker rundt verdier. Og nesten alltid er disse tankene koblet opp i mot mitt eget liv og erfaringer. Jeg har ikke solgt sjelen min, jeg er ingen bruktbilselger, jeg er ingen eier av Sannheten Den Store, det eneste jeg gjør er å kommunisere og forsøke å fokusere på det jeg selv opplever som synlig eller usynlig. Jeg forsøker å møte meg selv bak alle mine forsvarsverk, og møte deg bak dine.
Om du har noe på hjertet. Om du har en kreativ åre i deg selv. Liker du å pynte deg, lage mat, male et bilde eller synge en sang, så la ikke Jante eller naboen ta fra deg fokus i det du holder på med. Ikke la hettemenneskene styre verden, eller fortelle deg hvem du er. Enten hettene er hvite eller svarte. Hettemennesker fører sjelden noe godt med seg. Men det kan du gjøre. Slik alt du gjør springer ut fra en valgmulighet.

Ha en fin dag.

Bjørn
Dagens link: Her






fredag 17. februar 2012

Oppvask, merkelapper og et blikk på supern


I går fikk jeg høre at jeg stigmatiserer. Bakgrunnen for merkelappen var at jeg hevdet unge menn ikke er så bevisste likestilling som ryktet skulle tilsi. Jeg hevdet også at hvilket lag av folket du kommer fra har noe å si i forhold til hvem du er og hvile holdninger du har. Jeg sa i tilegg at en mann som selv er opptatt av å lage god mat er mer trolig til å hjelpe til hjemme på andre felt enn på kjøkkenet også, enn om bensinstasjoner er stedet en henter føden.  Eller det var i hver fall noe i den duren jeg hevdet. Dette er jo tatt ut av en større sammenheng, og verken hevdet med tyngde eller virkelig gjennomtenkning. Jeg tror som litt oppsummering at menn generelt er mer på planet ”hjelpe til” hjemme enn de er på ”dette er mitt ansvar også” planet.
Nå er det ingen diskusjon rundt emnet menns holdning til likestilling jeg er ute etter, selv om jeg tror at vi menn ikke er så prektige som gruppe som enkelte liker å hevde.  Egentlig vet jeg ikke i det hele tatt hva jeg er ute etter, jeg bare fanget en tanke og begynte å skrive. Det er liksom det som er greia mi med Vannlandet.
Jeg tror at det som styrer mange menn når det kommer til likestilling er mer en trang til politisk korrekthet enn en overbevisning. Grensen for likestilling går ved det punktet der skillet mellom det de kan komme unna med og det de ikke kan komme unna med ligger. Men som sagt, dette er ikke en invitasjon til en diskusjon, men heller en stor innrømmelse. For jo, - ja, jeg stigmatiserer. Der har du meg.
Jeg putter folk i båser og bokser og spann og klistrer merkelapper på dem til de ligner juletrær. Og det skal ikke så mye til før en merkelapp finner en eier. Det er bare det at i mitt hode kaller jeg det å orientere meg.  Jeg kaller det å ta inn over meg det jeg ser og knytte det opp mot den erfaring jeg har ervervet meg gjennom livet, og så sette ord på det.  Ord kan i blant være farlige, for ord har en tendens til å utlevere noe. Deg selv, eller andre. Erfaringsgrunnlaget mitt er en samling av egne opplevelser, andre sine opplevelser og det jeg har lest meg til i media blandet sammen med en frisk dose velutviklet fantasi.
Nå tror jeg ikke jeg er helt alene om denne egenskapen med å sette merkelapper på folk. Jeg tror vi alle stigmatiserer. Og blir stigmatisert. Oftest på sviktende grunnlag. Selv tilhører jeg gruppen psykisk syke. Ikke fordi jeg er spenna gal og løper naken rundt på byen med ei øks fordi Gud har bedt meg om det, men fordi jeg sliter med angst og en tilbakevendende depresjon som har fulgt meg gjennom livet som ei trofast bikkje. Angst og depresjon blir klassifisert som en diagnose og gjør at jeg lett havner i samme gruppe som den gale mannen med øks i enkeltes bevissthet. Jeg er i tillegg kunstner. Kunstnere er også en gruppe, og får sin merkelapp på seg som gruppe. Det er mange egenskaper folk forbinder med kunstnere. Utallige myter. Tilhører du gruppen psykisk syke i tilegg til å være kunstner kan du gjøre enkelte folk lykkelige nok til en liten orgasme bare ved å fortelle om det.
Det er nok av grupper å stigmatisere. Innvandrere er vel en av dem som blir stigmatisert mest i enkelte miljø. I mitt miljø er ikke dette så vanlig. Selv er jeg vel av den oppfatning at innvandrere ikke er spesielt mer ensrettede enn andre. Likevel opplever jeg en usikkerhet i møte med denne gruppen, for de framstår som en egen gruppe i min bevissthet. De er jo fremmede. Og jeg er litt redd det som er fremmed. Enten det er mennesker eller billettautomater jeg ikke skjønner noe av. Det som er fremmed får meg til å rygge litt. Eller trekke meg inn i mitt eget skinn, som en sier. Litt som mine edlere deler i møte med et kaldt fjellvann. Nå er det ikke så ofte jeg er i møte med fjellvann, siden jeg ikke går så mye i fjellet lenger. Og det å se på fjell via tv eller pc har ikke helt samme effekten. Skal tv eller pc ha en effekt på mine edlere deler må det nok skarpere lut til enn et fjellvann.
Nå er det ikke så ofte jeg er i kontakt med våre nye landsmenn, som er begrepet gruppen innvandrere ofte blir puttet inn under. Begrepet er vel ment å virke inkluderende, selv om den mer presise benevnelsen landsmenn nok er veien å gå om de først skal være inkludert. Er du landsmann er du landsmann. Gammel eller nye er bare nødvendige tilleggsbenevnelser for å lage et tydelig skille uten å bli arrestert for det, tror jeg. Det handler om holdninger, bevisste eller ubevisste. Som når en kvinne blir presentert på tv, da blir det gjerne nevnt at hun er for eksempel tobarnsmor. Mens knyttet til en manns presentasjon blir gjerne vekten lagt på hva han har fått til på karriereplanet. Det er ikke så ofte barna blir brakt på banen for å definere en mann.
Som ved fjellvannet har ikke folk fra fremmede kulturer samme effekt via tv som gjennom et virkelig møte, jeg synes det er veldig fascinerende å se på tv-programmer fra fremmede kulturer. Det er først ansikt til ansikt jeg kan kjenne på en usikkerhet. Jeg blir litt keitete. Og urolig. Sånn som jeg var i yngre dager når jeg møtte pene jenter. Eller jeg blir nå når jeg møter folk jeg ikke kjenner som ikke er innvandrere, bare fremmede for meg. Og dette skyldes vel mer fremmedfrykt og en sosial angst enn stigmatisering.
Jeg tror at de jeg stigmatiserer mest finnes blant gruppen menn, som jeg begynte denne dagens blogg med å si. Jeg synes disse mannegreiene er vanskelig. Jeg forstår ikke helt det kjønnshysteriet som enkelte er forkjempere for, dette at vi skal være så opphengte i en kjønnsrolle og de mønstrene og symbolhandlingene det blir krevet at mannsrollen må inneholde. Jeg opplever at det blir vanskelig å skille kjønnsroller fra maktroller. Det skulle da være nok å være folk, synes jeg. Men det er det ikke. Jeg tror ikke for eksempel seksualiteten vil lide under at vi menn vasker opp. Gjør den det bør støtet og energien settes inn mot en slik holdning og ikke mot retten til å slippe å vaske opp fordi en er mann. Jeg opplever at dette snakket om kvinner og menn fra mars og venus som var på Skavland forleden dag, og som var utgangspunktet for samtalen denne bloggen springer ut i fra i dag, ikke handler om å ta vare på mennesker, men å ta vare på roller. Maktroller. Vi menn vil ha makt. Og vi bruker de midlene vi kan for å rettferdiggjøre dette uten at det skal kunne klistres på oss at vi vil ha det. Noen menn er selvfølgelig verre enn andre.
Jeg har problemer med maktmennesker. Jeg synes de er skumle. Jeg bør selvfølgelig skille mellom mine personlige erfaringer og det mer generelle, men jeg har jo den muligheten at jeg kan være personlig her, så hvorfor ikke. I blant er det godt å skrive ut av seg ting. Det en setter ord på har den effekten at det gjør ting tydelige, også for en selv. Derfor går jeg nå fra å skrive om det litt generelle rundt likestilling til mitt eget personlige erfaringsgrunnlagg rundt maktmennesker.
Et personlig erfaringsgrunnlag kan gjerne hjelpe deg til å spotte ting raskere enn en ville gjort uten den samme erfaringen. Har en for eksempel dumpet borti en psykopat eller to på sin vei gjennom livet, burde det være lettere å kjenne igjen noen mønstre enn om en bare har lest om det.
Skal jeg gå virkelig ned i min personlige historie skyldes kanskje min skepsis til en liten gruppe menn litt for mye psykisk og fysisk vold i barndommen enn det som godt var, uten at dette nødvendigvis har noe med tankene rundt likestilling å gjøre. Det blir som en som kommer fra krigen og har med hjem en Posttraumatisk stresslidelse. Livet blir liksom ikke det samme lenger, når forsvarsverkene høgger tak i deg i dagligdagse situasjoner, og alle alarmer hyler ut flykt eller angrip. En er liksom ikke i krigen når en møter et blikk på supern. Det er ingen som er ute etter å drepe deg eller presse deg ned i gjørma og ta fra deg all verdighet eller kontroll. Likevel kan det i blant være vanskelig å forstå at de ikke vil ta deg når alarmen går.
Nå ble dette et langt innlegg. Jeg har blitt frarådet å ikke skrive for langt, men jeg skriver i vei uten et egentlig mål, og noen ganger blir jeg litt vel ivrig.  Uansett får jeg vel avslutte.

 Ha en fin dag

Bjørn
Dagens link: PTSD








torsdag 16. februar 2012

Morning has broken


I dag holdt jeg på å ha syltetøy i koppen i stedet for kaffefløte. I tillegg våknet jeg en time før klokka begynte å hyle ut sitt hysteri, og attpå til med skallebank. Så da var det vel som seg hør og bør bare riktig at jeg i tillegg fant ei frodig, rød kvise på haka som gliste skadefro mot meg på da jeg plirte mot mitt eget, trøtte speilbilde på badet.  ”Oh yea, baby, give it to me”, kunne jeg høre kvisa innynde seg med sin mest forføreriske stemme og jeg beit på og begynte å klemme og skvise det beste jeg kunne. Men det var selvfølgelig for tidelig, så i stedet for ei frodig kvise har jeg nå et illrødt krater jeg stolt kan ta med meg videre ut i denne torsdagen.
Når man har dradd over førti år forbi ungdomstiden så synes jeg det er på tide at en bør få slippe kvisehelvete. Dette burde vært lovfestet for lenge siden. Det får holde med at rynkene har inntatt scenen, om en ikke skal være nødt til å dra rundt på pubertale fyrtårn blinkende fra hengemaska også. Det får da være måte på. Men kanskje er det noe i det at en med årene begynner å gå bakover igjen, mot sin egen barndom. Noe som jo blir festlig så det holder. Jeg har jo tittet på verden via tv-skjermen, så jeg vet hvordan gamle, siklende menn ute av kontakt med det meste forholder seg til virkeligheten i sine urinflekkede, grå bukser når tida har begynt å gå bakover. Så da er det vel for meg bare å innstille seg på å gjenoppleve førtiårskrisa, fortsette videre bakover via for tidlig sædavgang og over til Tena up and go for menn og ende opp med at noen nesten like sliten som meg selv forer mitt aldrende, kvisete, rynkete, siklende fjes med grøt fra skje. For jeg forventer jo ikke akkurat at en yppig pleierske i sexy, hvitt outfit vil komme og dytte en frodig pupp opp i fjeset på meg etter at hun har pudret min ikke helt spenstige stuss.
Det er mange måter en torsdag kan starte på. Dette var min. Jeg innbiller meg at din ikke er helt lik. Som meg sitter du nok ikke og hakker på et tastatur og skriver ned det som måtte falle deg inn. Heller har du kanskje ikke ei kvise du tvinges til å kjempe med. Men jeg er sikker på at du har ditt og dine kamper likevel. Skulle jeg håpe noe på vegne av deg, håper jeg du våknet mykt. At du fikk tid til å strekke deg og kjenne på at dette blir en fin dag. Og at det etterpå blir det.
En kan alltid lage seg bilder i hodet, men når det kommer til stykket vet jeg jo langt fra hvordan denne dagen din starter. Om den starter brått og hardt eller mykt og langsomt. Kanskje den starter via varme føtter mot et kaldt gulv på vei til et lite morrapiss, en dusj og det badet ellers måtte by på av mulige rutiner, for så å fortsette mot kjøkkenet og en mer eller mindre rask frokost før du kaster deg rundt og løper mot en eller annen jobb som krever margen din. Kanskje må du ta deg av småbarn først, eller sloss med å få en tenåring ut av senga. Kanskje går ikke ting fullt så fort som du kunne ønske, så stressnivået øker som en trykkoker ute av kontroll. Kanskje tvinges du til å ta det rolig, fordi du må over fra sengen til en rullestol før ting begynner å skje. Kanskje starter dagen med et fargerikt utvalg forskjellige piller som må til for at kropp og sjel skal fungere så godt det lar seg gjøre. Kanskje våkner du opp med den samme depresjonen du tok med deg til sengs kvelden før. Eller du våkner med smerter i kroppen. Uansett møter morgenen deg. Uansett skal du nå forholde deg til hverdagen før du igjen kan krype under dyna og finne dine drømmers regnbuer.
Hos meg er vi to som bor sammen, min datter og meg, og snart vil hun stå opp også. Trøtt i trynet. Og jeg vil møte henne med en vennlig morgenhilsen. For en vennlig morgenhilsen er noe alle kan velge å starte dagen med. Enten den kommer i sengen overfor en ektefelle eller kjærest, på kjøkkenet eller på jobb. Og om vi ikke har noen og gi den til kan vi gi den til oss selv. Det vi gir til oss selv er viktig. Om vi ikke er i stand til å gi oss selv en vennlighet bør vi vurdere om vi ikke har et felt i livet vi bør titte litt nærmere på. For her ligger det muligheter.  Steder som ligger brakk kan jo ofte ligge brakk kun på grunn av uvaner, så et skifte av vaner kan gjøre underverker. Litt næring og oppmerksomt er kanskje alt som skal til. Litt TLC, som de sier i det store utlandet; Tender love and care. Jeg synes det er fint begrep. Og det funker å gi også til andre, ikke bare til oss selv. Det funker til og med å gi sin egen torsdag litt TLC, slik at den blir litt finere fargelagt enn den i utgangspunktet så ut til å ville bli. Det er ikke alltid så mye som skal til. En kan starte med en litt vennlig morgenhilsen til noen. Og en kan forsøke å se de menneskene en møter gjennom dagen. Gi en eller annen en kopp kaffe uoppfordret, eller et annet tegn på at du setter pris på dem. Forsøke å fokusere på hva en selv kan gjøre i stedet for på hva andre lar være å gjøre for deg. I løpet av dagen vil de små positive valgene våre samle seg i magen som en varm, myk, god følelse, og erstatte den knuten vi kanskje ellers bruker å pleie. Så, når en kommer til middag, går det an å tenne et lite lys på bordet, enten en spiser alene eller sammen med noen. Det er ofte kun de små tingene som skal til før en føler seg litt bedre. En trenger ikke flytte fjell eller forandre på alt for at en skal merke en forskjell.
Nå fikk jeg nettopp en sms med morgenhilsen fra kjæresten min. Og min jordbærsyltetøyfrie kaffe er drukket opp. Den siste skvetten var blitt godt kald. Hodet mitt verker ikke like mye som det gjorde da jeg sto opp, og i noen minutter glemte jeg kvisen som gliste så skadefro for en bare en liten stund siden. Nå vet jeg ikke om det er fordi jeg glemte den et lite øyeblikk eller ikke, men jeg kjenner at den har mistet litt makt over meg nå. Kanskje skyldes det kun at den ikke fikk oppmerksomhet.  For det er jo slik i livene våre at det vi fokuserer på er det vi ser. Jo mer vi fokuserer jo mindre får vi med oss av det som ligger rundt.
I dag skal jeg i et lite møte med noen kollegaer og snakke om noen planer rundt et kunstprosjekt. Det gleder jeg meg til. Til middag skal jeg ha fiskeboller. Det hadde jeg i går også, men jeg lagde nok til to dager. Så jeg gleder meg til å spise uten å måtte bruke så mye energi på å gjøre i stand. Dermed har jeg minst to ting å glede meg til i dag. De er ikke så store disse to tingene, men de er der.
Jeg håper at du også klarer å finne et par små ting å glede deg til i dag. Men om det skulle by på problemer, kan du jo glede noen andre i stedet. Det pleier å gjøre samme nytten.

Ha en fin dag
Bjørn

Dagens link ligger her.







onsdag 15. februar 2012

Drømmedesign og Koss og en bit av et hjerte.


Noen ganger bommer man litt. I dag stelte jeg meg, det vil si at jeg gikk i gjennom de vanlige morgenrutinene med smussfjerning rund baut og påføring av friske dufter på strategiske utposter og bortgjemte plasser, for å være presentabel før jeg planla å legge i vei i friske kliv til time hos tannlegen. Jepp, slik startet jeg denne onsdagen. For så å oppdage at det er neste onsdag jeg har avtale, ikke i dag. Så sånn kan det gå. Jaggu er det et spennende liv jeg lever og får mulighet til å skrive blogg om, sitre, sitre.
I går skrev jeg under tittelen ”Lunken cola er konge” om det å ta i mot gaver. Jeg skrev at jeg ikke er så glad i gaver, og litt om bakgrunnen for det. Men alt vi møter i livet har gjerne flere sider ved seg. Og i går kveld hadde yngste datteren min med seg en gave til meg da hun kom hjem. Et par nye høretelefoner, av merket Koss, om noen er oppdatert på høretelefonsiden. Noe min datter hevder å være. Så Koss skal visst være superbe saker, i motsetning til skrapet jeg har fra før.
Å få denne gaven uten å ha forventet noe gjorde meg rørt. Det er ikke hovedsakelig fordi høretelefonene er gode, men handler vel mer om det å føle seg sett og verdsatt. Foreldre er jo også i behov av å bli sett. Usynlighet føles ikke godt for noen. Heller ikke det å bli tatt som en selvfølge, i hvert fall ikke hele tiden. Så oppmerksomheten fra datteren min varmet hjertet mitt og fikk øynene til å bli blanke. For slik er det, ikke til å komme unna, jeg er en lettrørt liten faen i tillegg til å være litt over gjennomsnittet skrudd. Og akkurat nå dufter jeg i tillegg godt av en behersket odør av merket Aramis, men det har ingenting med høretelefonene å gjøre. For slik er også livet mitt, og antagelig ditt også, at langt fra alt henger sammen.
Å ikke henge sammen er én ting, men så har du det som ikke henger på greip en gang. Og det er det i hvert fall mye av, selv om jeg pr dags dato og akkurat nå ikke vet hva det jeg hakker på tastaturet skal føre fram mot, jeg bare skriver det ene ordet etter det andre og håper det lander slik at jeg finner fotfeste et eller annet sted. Men jeg kan jo fortsette med friske vingeslag og slenge ut påstanden om at slik er det med mye i livet, det er langt fra alt vi vet om hva som fører fram mot hva. Og se der ja, den påstanden landet slett ikke verst, nærmest fjellstøtt, vil jeg våge meg frampå og hevde.
Jeg føler nå at jeg ikke har et egentlig tema i denne dagens blogg. Jeg opplever at det jeg skriver er litt springende. Litt likt livet selv. Så kanskje jeg kan si noe om det. Vi ønsker oss jo alle en viss mengde kontroll over livene våre. Flertallet av oss ønsker nok langt i fra at livet skal bestå av en uendelig rekke uforutsigbare dager, der vi aldri vet hva som kommer til å skje. Verken godt eller vondt. Likevel skjer det ting. Samme hvor mye vi forsøker å ta kontroll over tilværelsen så ender det opp med overraskelser. En gave fra avkommet er én ting, enten det dreier seg om et par øretelefoner, et morsdagskort, en liten ting laget i barnehagen vi ikke helt ser hva er, som blir servert med litt kliss som minner om syltetøy, men som kan være hva som helst, eller en skjærefjøl laget på sløyden. Slike overraskelser er en positiv overraskelse som varmer oss. Men så har du skyggesidene i livet. Vi vet aldri når monsteret i skyggene vil melde sin ankomst.
I går så jeg et program jeg hadde tatt opp som heter ”Drømmedesign” eller noe slikt. Dette er en serie programmer som handler om mennesker som bygger seg drømmehuset sitt. Det avsnittet jeg så i går startet med å vise et ungt foreldrepar, og gi oss et bilde over drømmene og planene deres. Litt etter fikk vi vite at de kanskje måtte utsette planene litt, fordi mannen nettopp hadde fått beskjed om at han hadde fått kreft, og ennå ikke visste hva behandlingen ville komme til å kreve. Og så var plutselig mannen borte. Han døde. Og dermed kunne programmet vært over, men det var det ikke. For konen fullførte drømmen de hadde hatt og fikk bygget huset.
Nå nevnte jeg over her et sted at jeg er en lettrørt liten faen, så jeg ble selvfølgelig også rørt over dette programmet, og over hvordan kvinnen fullførte det de hadde vært to om å utvikle.
Noen ganger er det slik i livet at vi møter utfordringer som kan virke nærmest uoverkommelige. Likevel kommer vi over dem. Vi tar spenntakk og skyver oss selv framover. Vi vet aldri når vi får et par høretelefoner og vi vet aldri når mindre koselige hendelser finner oss. Og det tror jeg vi skal være glade for.
Jeg startet denne dagen med å ikke gå til tannlegen. Rundt om kring i verden er det millioner av mennesker som også startet dagen med å ikke gå til tannlegen, så akkurat det er ingen grensesprengene hendelse å skrive om, tror jeg vi alle kan være enige om. Men jeg skriver om den likevel. Jeg skriver det som faller meg inn. Jeg skriver om livet mitt og tankene mine slik det tikker og klakker seg framover gjennom tid og over tastatur. Jeg forsøker på samme måten å ta hver dag som den kommer. Noe har jeg kontroll over, annet kommer som en overraskelse. Noe løfter meg, noe slår meg til jord. Noe oppleves som seire, annet blir til kameler å svelge og atter annet ender opp som tapsopplevelser. Noen dager smiler jeg, noen dager gråter jeg. Livet mitt er en pakke av hva som var, er og kommer som jeg lever ut i øyeblikket. Mens jeg hopper og spretter og kravler meg fram gjennom solskinn og gjørme. Akkurat slik som du gjør.  

Ha en fin dag
Bjørn

Dagens link:  En bit av et hjerte