I går, da jeg skulle til tannlegen for å reparere en tann
som brakk i helga, sklei jeg på isen og bristet antagelig et ribbein. I hvert
fall føles det slik, for det gjør vondt som i innerste et eller annet mørkt og
varmt sted. Det var så vidt jeg klarte å komme meg ned i tannlegestolen for å
ta i mot den gledelige nyheten om at ny tann vil koste rundt elleve tusen. I
tillegg hadde jeg tatt feil av dagen for forestillingen ”Sort Gull” som jeg
skrev om i går. Den forestillingen er ikke før neste mandag. Noe som jo var en
litt god nyhet, for jeg hadde ikke kunnet gå i går. Så for å konkludere litt
ble mandag 23.01.12 en dag jeg nok kommer til å huske en stund.
Det som var litt merkelig med smerten etter fallet i går var
at den først var fascinerende. Jeg smilte litt av den og spøkte med ting som at
nå er det på tide å begynne med brodder under skoene. Men humoren gikk fort
over. Eller ble i det minste dempet. Selv om jeg fremdeles kan smile litt av meg
selv når jeg går i vinkel over at smerten hugger. En kjenner at en finnes når noe gjør vondt.
Nå dreier tilværelsen min seg mest om ikke å gjøre brå
bevegelser. Ikke puste tungt, ikke vri meg og ikke le. Å gå til lege med skiten
har jeg forstått er bortkastet, for de gjør likevel ikke noe med slike skader,
det må bare få hele seg selv. Så siden det ikke stikker beinsplinter ut av
siden på meg får jeg bare ta det litt med ro framover, og håpe på litt pleie og
omsorg fra de som står meg nær.
”Å hele seg selv” synes jeg er et fint begrep. Jeg skulle
ønske vi var flinkere til å hele oss selv. Det er ikke mange grunner jeg kan
komme på i farten som gir meg lyst til å være en firfisle, men jeg skulle gjerne
hatt evnen de har til å gro ut halen igjen om de først mister den. Selv om jeg
må påpeke at jeg ikke har ønske om en hale. Det hadde blitt litt merkelig. Og
jeg tror ikke det hadde vært en fordel i forhold til min sosiale angst å komme
viftende med en hale på vei over torget. Logring kan fort overdrives og tolkes
som et salgsargument, og det er noe med oppmerksomhet som bør vinkles mot riktig
felt om vi er opptatt av en smule kontroll. Og opptatt av kontroll er vi jo.
Det er ikke til å komme bort i fra det.
Vi forsøker alle å ta kontroll over livene våre. Om noen
påberoper seg å ikke være opptatt av kontroll er det fordi de opplever å ha
kontroll, eller at kontrollbehovet er så overdimensjonert at de ikke kan vedkjenne
seg det. Det er mye folk vil ha kontroll på. Ofte de som står nær dem. Og
akkurat det kan fort utvikle seg til å bli en nedbrytende greie. Men for mange
dreier det seg om kontroll over mindre farlige ting, som for eksempel over hva
andre mener om dem. Helst vil vi at andres oppmerksomhet skal rettes mot noe vi
selv opplever som positivt. Eller aller helst hva vi tror andre opplever som positivt.
Og det siste kan jo gi seg noen merkelige utslag. For vi har jo en tendens til
å overdrive i blant. Spesielt om vi fokuserer på noe som skal skjule noe annet.
Da ender vi lett opp med å bli en form for karikatur. Selv forsøker jeg ofte å
skjule at jeg har angst. Det har ført til at mange har opplevd at jeg ser sint
ut. Det igjen skyldtes at jeg blir så stiv i blikket og ganglaget at en skulle
tro jeg hadde stappet en linjal opp i ræva. Andre opplever tilsvarende
utilsiktede konsekvenser av forsøk på å ta kontroll over andres opplevelse av
dem. Det må jo innrømmes at for eksempel rosa tights og sko med 20 cm
høye hæler ikke er det vakreste om du drar over hundre og femti kilo. Det
finnes løsninger som nok er mer fordelaktige. En blir ikke Paris Hilton selv om en kler seg som henne. Det skal mer til enn det. Det samme om du pumper jern og
eter steroider til du ligner en kvisete Hulken – minus grønnfargen. Du blir likevel ingen superhelt.
Om vi kunne hele oss selv i stedet for å forkle oss selv, så
hadde det vært flott, tror jeg. Eller at vi klarte å akseptere oss selv. Klarte
vi det hadde mye vært vunnet. Da kunne vi glemt dette med ballansen mellom status
og skam litt, og heller brukt kreftene og fokuset vårt på noe som virkelig
betyr noe. Så kanskje dette med å hele seg selv er knyttet opp til å akseptere
seg selv. Kanskje det er der vi kan bli som firfislen. Ikke gjennom rosa tights
eller steroider. Kanskje det er vi selv som sitter på kraften som kan gi oss
ballanse og positivt innhold i livet, ikke guruer med krystallkuler, spillsider
på nett eller selskaper som selger piller med uforutsigbare bivirkninger. Det
er mange som påberoper seg å ha eiendomsrett på veien til lykke, og samtidig
krever solide bompenger av deg for at du skal få bruke den veien.
Vi oppnår ikke å bli elsket gjennom avlat eller bompenger.
Og det er elsket vi vil bli, tror jeg. Det er det som styrer hovedvekten av
valgene våre, selv om vi ikke alltid erkjenner det. Det er gjennom å bli elsket
vi får aksept, og gjennom å være oss selv vi blir elsket. Vi blir ikke mer oss
selv gjennom å bryte egne grenser fordi vi tror det forventes av oss, nappe
øyenbrynene riktig eller å ha riktig bil. Det er fort gjort å strekke seg ut av ledd når
vi føler oss uelsket. Det er gjennom aksept vi finner fotfeste, og selv blir i
stand til å gi aksept til andre. Men ofte vil vi at de vi møter skal elske det
vi selv ikke klarer å elske, så vi forkler det så godt som mulig og selger
illusjonen om oss selv i stedet for å hele oss selv. Da blir vi skuespillere.
Og skuespillere vil vi selvfølgelig ha. På kino, eller i teateret. Men kanskje
ikke i stuen vår, eller i sengen, eller under huden vår. Nær oss vil vi helst
ha varme, gode, ærlige mennesker. Å være skuespiller handler om å lure folk til
å tro på deg. Og det fungerer dårlig i lengden utenfor nettopp kino eller
teater. De verste skuespillerne vi kan møte i livene våre kaller vi gjerne
sosiopater.
Sosiopater kunne jeg skrevet mye om. Det er mye annet jeg
også kunne skrevet mye om. Men kanskje jeg ikke skal forsøke å skrive om alt
akkurat her og nå.
Ha en fin dag.
Bjørn
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar