Hvit snø og sort gull.

Ute faller snøen langsomt. Det er noe veldig fredfylt over snø som faller en tidlig morgen. Snøen legger seg som et hvitt, mykt teppe over landskapet uten en lyd. Det er ikke alt som faller uten en lyd, mye går i bakken med et brak. Eneste tingen ved siden av snø som faller uten en lyd som jeg kommer på i farten, er hovmod. Det er sjelden vi hører hovmod falle, så hvor ofte det faller vet jeg ikke. Men at det står for fall har jeg hørt hele mitt liv. ”Alt faller, før eller siden faller alt”, sier Jonas Gardell i ”En komikers oppvekst.” En bok til anbefaling.

I kveld skal jeg se en forestilling. En liten intimforestilling av Arild Brakstad, for kun inviterte gjester. Det gleder jeg meg til. Forestillingen heter ”Det sorte gullet”. Arild Brakstad sto bak Metallmusicalen Svartediket.  Handlingen i musikalen «Svartediket» er spunnet rundt historier om at uønskede barn skal ha blitt druknet i vannet i gamle tider.

*

”Det Sorte Gullet”- Arild Brakstad
- fra psykiske utfordringer til skapende kraft

Som et mental mentholt friskt pust forteller Arild Brakstad, skaperen av verdens første black metal musikal ”Svartediket”, om egen angst, tvangstanker og paranoia som ble snudd til selvinnsikt og skaperkraft. Med egne viser, dikt og et skrikekurs brytes fordommer fortløpende ned så latter og tårer triller! Det sorte gullet er den største menneskelige ressurs vi alle har i oss og må ikke forveksles med gull, diamanter og olje. Vel møtt og farvel til fortiden!

*

Det er ikke så ofte jeg kommer meg ut på slike ting. Det er noe med sosial angst og turer på byen som ikke går helt i hop. Men jeg gleder meg til dette. Selv om skrikekurset virker litt skummelt. En blir ganske synlig gjennom å skrike. Derfor er det ikke så ofte jeg skriker. Men det har hendt at jeg har gjort det midt oppe på fjellet når jeg har kjørt mellom østlandet og vestlandet. Opplevelsen har kanskje ikke vært grensesprengende, men det har likevel vært greit å ha gjort det. På samme måte som det er greit å stå og pisse oppe på fjellet uten å ha noe å pisse bak eller mot og strekke armen mot himmelen, kanskje. Jeg har aldri forsøkt å gjøre begge tingene samtidig. Kanskje det bør bli mitt neste prosjekt når jeg skal østover, pisse og skrike oppe på Hardangervidda med armene mot himmelen. Kanskje andre bør forsøke det også. Kanskje det kan bli en trend?

Kjæresten min skal også være med i kveld. Det er fint å gjøre ting sammen. Det er ikke så ofte vi gjør ting sammen som ikke hører med til det rutinemessige.

Kort liste over ting vi gjør sammen som ikke er drept av rutinedjevelen:

Har søndagsmiddager for hennes og mine barn.

Kysser eller klemmer hverandre, noen ganger begge deler.

Snakker lenge sammen over frokosten de helgene vi er ungeløse.

Tar en Baileys til kaffen.

Går i Grieghallen eller teateret.

Nå skal jeg ikke skrive stort mer i dag. Noen sa at det lett kan bli for langt det jeg skriver, og det hadde Noen et poeng i, tror jeg. Noen som sa det heter Imi. Imi heter egentlig Imogen, men det liker hun ikke å bli kalt. Selv synes jeg navnet  Imogen har musikk i seg. Imi gir meg mange gode råd. Det er ikke alltid jeg følger dem, men det betyr ikke at de ikke er gode likevel. Andre som gir meg gode råd er Unni, Siri og Nina. Dette er mine kunstneriske rådgivere og kollegaer. Den som gir meg de aller beste rådene er likevel kjæresten min. Hun er så klok at det i blant vipper meg av pinnen. Jeg tror vi alle trenger å bli vippet av pinnen i blant. Jeg tror det er bra å falle litt. Kanskje fra sin høye hest. Det er også veldig greit å være den som tar i mot. Vi kan ikke klare alt her i verden. Vi strekker ikke alltid til. Vi kommer ikke alle i historiebøkene, og vi blir ikke alle verdensmestre.  Men vi kan alle være en som tar i mot. Heldige oss. 

Ha en fin dag. 

Bjørn

Dagens link