Hender, valg og minner.

I mitt første innlegg på denne bloggen skrev jeg:  ”Minner er rare sånn. De blir komprimert over tid og tilslutt sitter vi igjen med kun små glimt av hva som skjedde.”

Når minner blir komprimert, er det viktig å huske på at innholdet likevel er det samme. Det er komprimeringens natur å minske overflaten, uten å fjerne innholdet. Slik at når vi husker noe vi har opplevd tidligere, kan vi komme til å kjenne på mange følelser som ikke står i forhold til de bildene vi ser for vårt indre øye. Det er fordi overflaten hvor bildene ligger har blitt så liten at det er plass til færre klare bilder, så liten at en del detaljer viskes ut.

Om en tenker seg at et minne en har er en liten kule, kan en noen ganger føle at dette er verdens vakreste kule. Juletreets fineste smykke. Og det er jo en deilig følelse. Men noen ganger kan det i blant virke uforståelig at det også føles ubehagelig å se på kulen en har funnet. Selv om kulens overflate er vakker. Kanskje er bildet en ser på kulens overflate for eksempel et hus, eller et menneske en kjente en gang. Eller andre ting. Ting som i seg selv er helt ufarlige. Da er en inne i dette med komprimeringens natur. Detaljer er ikke lenger synlige for ens blotte øye, men detaljene finnes likevel. Kanskje noe skjedde i det huset, eller i forbindelse med et menneske, men at en ikke ser bildene av dette fordi overflaten av minnet hvor bilder vises har blitt så liten at en ikke oppdager alle detaljene. Da kan en komme til å kjenne på et ubehag eller en uforståelig uro, som vi gjerne vil forsøke å bli kvitt. Og det er mange måter å bli kvitt disse følelsene på. Det handler om å erstatte dem med noe annet. For eksempel valium, mat, trening, vasking, vold, alkohol, sex, karriere, statussymboler, osv, osv.  I lengden hjelper det likevel ikke å løpe fra en slik liten kule. For om ikke øyet finner alle bildene, er det ofte slik at kroppen likevel husker innholdet i kulen. Dvs at følelsene våre har blitt aktivert, uten at vi forstår hvorfor.

Det kan være ganske skremmende å eie en slik liten kule. Så ofte forsøker vi som sagt å løpe fra den. Når vi ikke klarer å løpe fra den, forsøker vi kanskje å gjemme den bor innerst i en skuff i stedet, og kanskje vi glemmer helt hvor vi la den. Så ligger den der da, kanskje i mange år. Noen ganger helt til vi blir voksne. Noen ganger et helt liv, uten å se dagens lys igjen. Men det hender også at den dukker opp igjen. Gjerne når vi minst venter det. Og så blir det gjerne til at vi ser på den. Da kan vi velge om vi vil forsøke å åpne kulen, slik at innholdet får vokse seg synlig for oss. Eller vi kan gjemme den i skuffen igjen, låse skuffen og kaste nøkkelen. Valget er vårt eget.

Jeg kjenner en del mennesker som har åpnet ikke bare skuffen, men også den lille kulen. Og noen få av dem har opplevd at ut av kulen har det strømmet et svart mørke som har oppslukt alt. Da forandrer livet seg. For i dette store mørket må en forsøke å navigere, noe som ikke er lett når konturene av alt en kjente er visket ut. Så kanskje er det lurt å åpne kulen litt forsiktig, om en eier en slik kule. Så ikke alt mørket strømmer ut på en gang. Og kanskje er det også greit å finne en hånd å holde i når en skal gå igjennom mørket og kjenne det en kjenner.

Om du ikke eier en slik kule, er du heldig. Men om du ikke eier en kule, så eier du likevel en hånd. Den kan du velge å la noen holde i, eller du kan putte den i lomma. Livene våre er en endeløs rekke av mulige valg. På det området skilles det ikke mellom Jørgen Hattemaker og Kong Salomon.

Dette er kanskje ikke hva jeg lytter mest til, men alt handler jo ikke alltid om meg.:) 

Ha en fin dag.

Bjørn