søndag 15. januar 2012

En liten løgn her og en liten løgn der, og vips - er du ingenting..


Det er søndag kveld. Klokka mi sier at tiden er 20.30, men den lyver, for tiden er halv elleve. Grunnen til at klokka mi lyver, er at batteriet synger på siste verset. En kan også si at grunnen til at klokka mi lyver er at den ikke klarer noe annet, den har ikke mer å gå på. Den er brent ut. Så et naturlig spørsmål vil vel da bli: Lyver egentlig klokka, eller er løgn en beskrivelse av noe vi selv velger der det frendeles finner alternativer?

Selv lyver jeg mye. Og det jeg lyver mest om er om hva jeg føler. Måten jeg lyver på er ved å unnlate å si hva jeg føler, eller ved å late som om jeg føler noe annet enn jeg gjør. Og unnlate å si ting er også en måte å lyve på, spør du meg. Men selv om jeg lyver mye i forhold til hva jeg føler, lyver jeg langt mindre enn jeg gjorde i tidligere år. For etter som tiden har gått opplever jeg at å lyve i forhold til hva jeg føler gir meg angst. Og angst begrenser livet mitt. Dette er en sannhet. Så jeg forteller sannheter også. Alt er ikke løgn i mitt liv. Jeg synes sannheter er en ganske fin greie. Jeg blir mer og mer glad i å fortelle sannheten, så sannheter har etter hvert begynt å ta langt større plass enn løgner, tross alt. En ganske grei ordning det, i grunnen.

Til hverdags møter jeg mange løgner fra andre også. Ikke bare mine egne løgner. De som lyver mest til meg er stort sett de som har noe å selge. Enten det er seg selv, eller et produkt. Etter de som har noe å selge kommer de som har noe å miste. De er en god nr to på listen over løgnere. Det stedet hvor jeg ser mest løgn er på tv, tror jeg. I reklamepausene. Der er det mye løgn. Men det skal jeg snakke om en annen gang, for nå er jeg litt sliten.

Grunnen til at jeg er litt sliten er at jeg har vært i bursdag i kveld. Sammen med ganske mange folk. Og siden jeg er en mann som opplever en del angst i min hverdag er slike sammenkomster en utfordring for meg.  For angsten min kommer ikke av trange rom, insekter, bakterier, slanger eller biler. Angsten min kommer av folk. Det vil si at jeg har sosial angst. At jeg får sosial angst i slike sammenkomster som jeg opplevde i dag, skyldes ikke de som var der. Det gjør sjelden det. De er uskyldige. Om en skal snakke om skyld ligger den hos meg. Problemene mine skyldes mine evner til å takle egne følelser når jeg er i samspill med andre. Og fordi det er vanskelig å takle følelsene, lyver jeg om dem, som sagt. Og når jeg lyver får jeg angst, for da mister jeg meg selv, og å miste seg selv er ganske skummelt. Når en mister seg selv blir en ingenting. Eller en etterligning.  Jeg vet litt om å være både ingenting og en etterligning, så det har jeg ikke lyst til å bli igjen. Derfor forsøker jeg å lyve minst mulig, samtidig som jeg forsøker å være synlig.

Hvorfor jeg endte opp med å bli både ingenting og en etterligning skal jeg ikke bruke tid på å forklare nå. Det er heller ikke viktig for andre enn meg selv å vite akkurat det her og nå. Det måtte i så fall være for dem som kunne kjenne seg igjen i det jeg har erfart i livet. Det kan i blant være kjekt å erkjenne at en ikke er alene om noe. Jeg har derfor sluttet å lyve om hva som gjorde at jeg ble meg, men det er ikke alltid jeg forteller om det heller. Alt har sin tid, og i kveld var det tid for å prate om bursdagsselskap.

Bursdagsselskapet er nå over, og jeg har fått senket skuldrene. Selv synes jeg at jeg kom greit igjennom det, selv om alt er relativt. Neste gang noen har bursdag i min nære familie er det jeg som skal feires. Da vil jeg ha kun de aller nærmeste rundt meg. Det er da jeg føler meg tryggest. Det er da jeg kan slippe fram den varmen jeg føler for dem, og kjenne på hvor glad jeg er i hver enkelt. I tillegg vil jeg slippe å stelle i stand før besøket. Slippe ansvar for at alt skal klaffe, og for at alle skal føle seg vel, uten at jeg mister meg selv oppi det hele. Jeg synes det er en vanskelig ballansegang å skulle ta vare på både meg selv og de andre samtidig, og da er det lett å velge de andre. Når jeg skal ha mitt bursdagsselskap, vil jeg i tillegg til å ha kun de nærmeste rundt meg, slippe å bake kake, slippe å hjelpe til med å vaske gulv, rydde, tørke støv og dekke bord. Jeg vil at dét skal være bursdagsgaven fra mine nærmeste, at jeg skal slippe å holde alt oppe, inklusive meg selv. Jeg vil at det er jeg som skal bli tatt vare på, ikke at jeg skal ta vare på alle andre. Og dette er helt sant. Ingen grunn til å lyve om sånne ting, tror jeg. Ikke for deg, og ikke for meg.

 Ha en god natt.

Bjørn

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar